Sommeren for tre år siden gikk jeg gjennom et samlivsbrudd etter over tjue år. Det var i sannhet et veiskille i livet mitt. Plutselig helt alene i verden. Det føltes i alle fall sånn. Jeg var kjøkkensjef og høy på pæra, hadde jo omtrent ikke betalt en regning privat selv siden jeg kjøpte meg bil som 18-åring av siste rest av de 100K jeg fikk da pappa drukna. Jeg hadde ikke en gang tilgang til nettbanken. Bank-id, hva er det og HVOR er den?
Det var tøft, men som regel kommer man styrket ut av det aller fleste utfordringer. Nå betaler jeg ALT for mange regninger he he.
Jeg skrev meg litt bort, og ble litt mer sosialpornografisk enn jeg faktisk hadde tenkt til, for poenget var bare at den gang hadde jeg ikke en gang en sofa å sitte i, mens nå LIGGER jeg i en, og har gjort det i flere uker. Det begynner faktisk å nærme seg månedsvis.
Det begynte gradvis, at jeg gikk opp å sov hvis jeg skulle tidlig på jobb når han hadde “økedøgn” og slikt, men når sommeren eksploderte, og dagene på jobb ikke bare ble lange, men varte i flere uker i strekk, samtidig som tablettmengden økte for å i det hele tatt klare å gå, og han begynte å få tenner og dermed var urolig på natta.
Da var veien til sofaen kort. Ja, jeg fikk sove min skjerv, men det fikk faktisk de også siden de slapp å bli vekket av vekkerklokka som ble trykket mer og mer på snooze.
Jeg kan fortelle deg én ting, og det er at hvis du vil leve et langt og relativt godt liv, så vekker du ikke kjerringa klokka fem på morgenen/natta hvis hun har styrt med ungen noen timer først, og de begge to endelig har sovna.
Da rer du opp på sofaen!
Nok om det. Nå sitter jeg faktisk i Datters gamle rom og skriver kveldsbloggen til dere. Jeg liker ikke veldig å være her. Syns det er veldig trist, så ærlig må jeg være. Likevel har vi bare to soverom her vi bor, så rommet må pusses litt opp fra jenterom til gutterom.
(Ja, det ER forskjell på jenter og gutter! I alle fall mine unger, og jeg begynner jo etter hvert å samle meg et nokså imponerende empirisk grunnlag. Ta Lillebror for eksempel, kan har IKKE en motorinteressert far, snarer TVERT i mot, men likevel har han allerede i en alder av åtte måneder begynt å lage motorlyder når han ofte VELGER biler å leke med framfor andre andre leker)
I morgen er aller siste dag på Hoftepluss. Ja, dere begynner sikkert å bli lei av å høre meg gnåle om det, men for meg er det ikke bare et jobb-bytte, men i sannhet et av de største veiskillene i mitt liv. Akkurat nå har jeg mulighet til å prioritere annerledes enn jeg gjorde for ti, tjue, tretti år siden.
Sønnen min ringte i kveld. Han bor ikke i Alta, men vi snakkes på telefon (eller messenger) nesten hver enste dag. Han sa til meg: “Pappa, hva har skjedd med deg, du har blitt så rolig i stemmen?”
Tid. Allerede nå har jeg fått bedre tid – Til å være til stede i i øyeblikket akkurat når det skjer. Ikke stadig bare haste videre. I stedet for å feire et godt år, eller et godt resultat, så har jeg allerede dratt til neste kapittel for å forbedre det.
Jeg sier slett ikke at jeg har levd feil. Jeg har levd slik jeg har følt har vært riktig nødvendig for å oppnå de suksesser jeg faktisk har klart å bygge opp. Både profesjonelt og som pappa og familiemann. Jeg blir irritert over folk som skal fortelle andre hvordan de skal leve sine liv for å bli lykkelige. Det vet de ingenting om! FORTELL gjerne om ditt eget, gjerne også dine feilsteg, men selv om du har funnet noe som funket for deg, ikke hampre det inn som en sannhet også for meg og mitt liv.
(Ja, jeg blir litt fort irritert for tiden. Mye handler om den kroniske helvetessmerten i foten, men også fordi jeg har kommet meg nesten halvveis opp en bakke på høyde med Mont Everest (tror faktisk ikke jeg overdriver heller), og er så livredd for å falle. For æ krøke sammen den stadig rundere kroppen min og bare trille helt til bunnen av dalen igjen.
DET KOMMER ALDRI TIL Å SKJE!
Hvorfor skal godt voksne mannfolk, (i alle fall hvis de er litt for glad i mat og drikke, samt mitt småredd frisører), alltid gjøre seg slik til på bilder at ingen husker at den lå en hardt skadd katt, etter at den overraskende lå og slikket sol i det som var igjen av bringebærkrattet da kokken plutselig kom med durende med gressklipperen, på bilde nummer to?
Katteliv er heller ikke for pingler, det er i alle fall sikkert.
Tenker jeg avslutter med den fantastiskhimmelen fra i går. Og husk, også bildene mine er uten filter, så det var faktisk slik det så ut da jeg gikk å la meg i går. 😀 Hvis jeg kan få lov til å komme met lite ønske, både til hobbyfotografer som liker å dele bilder, men også profesjonelle, at det er jo enormt mye mer fantastisk å se bildene du tar og deler hvis de er EKTE, ikke manipulert gjennom alskens filter. Da kan du jo like gjerne MALE eller lage et eller annet i power point.
Klokka var bare 10:18, og jeg var allerede ferdig med min nest siste dag på Hoftepluss, da telefonen ringte. Det var den samme dama som som jeg snakket med før helgen i andre enden. (Heter det forresten “andre enden” lenger, så som det faktisk ikke er telefonledninger lenger? Samtalene bare svirrer i løse luften. Jeg fatter ikke hvordan det er mulig!)
Dere husker sikkert at jeg ringte politiet på fredag etter å ha blitt oppsøkt, utskjelt og truet av et menneske som har terrorisert meg i årevis på nett, men som aldri tidligere har oppsøkt meg privat. Trakassøren oppsøkte meg IKKE på Amfi der det er flust med kolleger og øvrige ansatte, nei hen oppsøkte meg i nettbutikken der jeg er alene og kundetallet bare er en bitte, blitte liten brøkdel av Hoftepluss sitt.
Jeg er veldig glad for at politiet tar denne saken så seriøst at de ringer meg opp etter helgen for å spørre om det har skjedd noe nytt i saken. Det kunne jeg heldigvis svare nei til.
Jeg skal ikke si at jeg er redd, men når mennesker så til de grader går over streken, så er det lett at tankene begynner å fly dit de ikke skal. Det er rett og slett en ubegagelig situasjon. Jeg vil ikke risikere at det ringer på døra hjemme og der står plutselig trakassøren. Jeg tror ikke det vil skje, men det er slike tanker som følger med slike absurde situasjoner.
Tusen takk til Politiet i Alta som tar befolkningens trygghet på alvor! (Utrolig hva bare EN telefonsamtale, ETT minutt av politiets tid, kan gjøre med trygghetsfølelsen. Takk igjen!)
Starten var av det usedvanlig gode slaget. Les mer om starten HER. Takk for alle gode kommentarer i kjølvannet av den bloggen. Har bare rukket å skumlest gjennom dem ennå, for like etter frokost gikk jeg ut i hagen, og BLE der. Jeg klarer liksom ikke holde meg unna de 12-timers vaktene, selv ikke når jeg har fri, ha ha.
Ja, jeg har virkelig kost meg, men det har vært varmt og skikkelig hardt arbeid. Blir kanskje litt i overkant intimt, men i løpet av dagen har jeg drukket 8 halvlitere med vann, 3 bokser cola uten sukker, 1 halvliter solo super, 2 solo bokser super og 1 alkoholfri boks carlsberg. Likevel har jeg bare tisset 1, EN, gang. Svetten har virkelig rent. Vi går videre!
Dagens prosjekt: Lage et rabarbrabed i enden av bergbedet. Dette av flere grunner, men skal ikke kjede dere med slike praktisk detaljer. Vi skal ikke glemme at dette først og fremt er en sosial(hard)pornografisk blogg, ikke en garnerskole.
Ja, da var det bare å sette i gang da. Den erfarne hagegraverne har nok allerede lagt merke til de seks ikke ubetydelige stammene som rabarbrabedet skal anlegges brevid. Selv om stammene har mistet fordums storhet over bakken, så er har de formelig bitt seg fast UNDER bakken. Du kan si det tok noen timer ja.
Fullt av stein var det også…
Jeg syns det ble veldig bra! Innrømmer at det ser litt trist og stusselig ut, men de to pistrete rabarbrastileken du ser på hver side er som ISFJELL, og har 90% under vann. (Under jord i dette spesielle tilfellet, siden det jo ikke er et isfjell men) en gigantisk rabarbrarot som jeg har delt i to.
Har endelig vært flink å fått hengt opp opphengene vi kjøpte før fellesferien. Samt en av hyllene fra Datters rom. Ble veldig bra. Har jo ikke garasje, men to relativt små uteboder. Bare tull å bruke plass i bodene til utstyr jeg likevel trenger flere ganger i uka.
Her var det bringebærskog for noen uker siden. Et veldig rufsete område som jeg i dag har hatt god bruk for for å bli kvitt fyllmasse. Dere som hadde klinket inn 48 000 i Kvitt eller dobbelt hvis temaet hadde vært “Kokkejævel”, ser garantert at syrinen jeg planta for et par uker siden? har blitt omplantet i dag. Jeg har satt den til det som kal bli plengrensa. Under skal vi (jeg) plane litt ut, kjøpe pallekanter og plante litt potet, gulrot, jordbær, salat osv. slik at Lillebror får kjenne den intense gleden det er å børste jorda vekk fra gulrota og spise den rett fra “åkeren”.
Apropos “spise”, vi hadde middag klokka halv fem ish, og da var jeg helt fullstendig gåen. Hadde faktisk ikke sittet siden frokost. Hadde bare kost meg fra prosjekt til prosjekt, for har gjort en del andre saker også.
Saget ned alt krattet rundt tunbjørka for eksmpel.
Se så fint det ble!
Alle steinene stammer ikke fra rabarbrabedet, med fra den delen av “plenen” som ikke er plen. De har stukket litt opp slik at jeg ikke har kunnet bruke gressklipper, men nå er samtlige oppe i alle fall.
Har også fått opp et trillebårlass med røtter. Har funnet en fantastisk teknikk med spettet der jeg kjører spettet med all kraft midt i stammen og bøyer, igjen og igjen helt til stammen brekker og du bare vipper rota opp. Jeg måtte altså bli nesten 44 år før jeg fant på den teknikken. Normalt så har jeg jo GRAVD opp røttene. Never again!
Tok dette bildet i det ettermiddagen var i ferd med å bli myndig og endelig kunne kalle seg kveld. Synd bare det RYKER “sommer” av det.
Joda, Konemor og Lillebror har også vært ute sammen med meg fra tid til annen. Konemor driver å lakkerer potter til etm eller annet artig prosjekt. Det får dere lese om i hennes egen blogg når den tid kommer 🙂
Det var et lite glimt inn i fristedet mitt. Der ute kommer jeg til å tilbringe veldig mange flere timer nå som jeg etter hvert får litt bedre tid. Det gleder jeg meg virkelig til, for jeg elsker virkelig hagearbeid. I alle fall i den tidlige fasen, der det kraumes og graves. Ja, det er koselig med vedlikehold også, men det er å SKAPE hagen som for meg er så fantastisk artig. Eller, artig var kanskje ikke riktig ord. Hvis jeg fikk velge igjen ville jeg jeg heller skrevet MENINGSFYLLT.
Dere får ha en riktig god natt. Jeg er klar for min nest siste natt på sofaen. Tirsdag er nemlig min aller siste dag på Hoftepluss. Det betyr at jeg på onsdag ikke trenger å stille alarmene så tidlig, og jeg blir atter velkommen i ektesengen. Hvem vet, kanskje det blir barn av slikt?
Så sitter jeg her da, 43 og et halvt år, og har stilt meg i en situasjon, (off topic, men kan man egentlig SITTE mens man har STILT seg i en situasjon?), der jeg i årene framover i all hovedsak vil få mulighet til å ta fri i helgene. Til alt overmål snakker vi også om LANGhelger fra tid til annen, der ikke mindre enn TRE dager til ende, og nettene med, kan benyttes til absolutt alt annet enn levebrød.
Lykkes jeg med nettbutikken, (og alt det andre), så vil jeg til og med kunne klinke ut det som på fint kalles FERIEUKER, altså at jeg kan ha FRI fra jobb når Lillebror tar påskeferie fra barnehagen. (Off topic igjen, men tenk at Lillebror begynner i BARNEHAGEN om ikke lenge! Han som var så liten har nå blitt så stor at han snart kan vandre rundt i barnehagen som stolt bloggunge.)
Det er vel kanskje det jeg håper mest jeg får til, det å kunne ta seg en hel ferieuke med uten at man har dårlig samvittighet for at den og den ansatte ikke får ferieuken sin akkurat når de hadde ønsket den. På Alfa Omega fikk jeg det til, men der hadde jeg “bare” et kjøkken å styre, og et veldrevet kjøkken klarer seg aldeles utmerket en uke eller to, til og med tre, uten sin “uerstattelige” kjøkkensjef.
På Hoftepluss og FyFader har det, av ulike årsaker, vært litt annerledes, men nå er det HOSTORIE, nå blir det andre BOLLER. Hæ, bolle i ovnen? Nå hører du det du vil høre. Dessuten VOLDSOMT så nysgjerrig du var tidlig en nydelig søndags morgen? Sannheten er at jeg rives mellom redselen for at det aller verste skal skje igjen (alle “gode” ting er tre…) og ønsket om at Lillebror skal vokse opp med søsken (på sin egen alder) rundt seg. Konemor ønsker seg to. Det har hun per definisjon fått, men det blir ikke helt det samme. Vi får se!
En ting er å ha MULIGHETEN til å ta seg fri, en annen sak er å faktisk KLARE det. Det er jo nok å gjøre i nettbutikken også, for jobben der handler jo bare om å pakke og sende pakker. Det er faktisk den miste delen av jobben. Likevel tenker jeg mye handler om innstilling. Jeg må BESTEMME meg for at jeg denne gangen skal legge opp til helgefri i størst mulig grad.
Vi får se. Det er veldig mye tid som skal fylles. Hele min identitet de siste 20 åra har jo vært bygget opp mot jobben min. Kjøkkensjefen på Alfa Omega. Ferskvaresjefen på Mega Elvebakken. Kokkejævel på Hoftepluss. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg er uten disse stillingene.
Etter at jeg var “Ingen” i barndommen, så har det betydd mye for meg å bli “Noen” nå som jeg har blitt voksen. Trenger ikke studere psykologi for å forstå det. Når jeg nå har solgt resultatet av åtte år med blod, svette, angst, salighet, latter og tårer, så vet jeg faktisk ikke hvem jeg er lenger.
Jeg trengte en pause nå. Tenk at jeg midt i livet fikk en mulighet til å redefinere meg selv. Økonomisk trygghet i et par år til å virkelig finne ut hva jeg skal bruke den siste delen av arbeidslivet mitt på. Det er slett ikke alle forunt. Er jeg riktig heldig, så blir jeg også FRISK etter operasjonen i uke 35, og det er kanskje det jeg håper ALLER mest på. Jeg har hatt intense smerter daglig så lenge nå, at smertene, og det kroniske smerter kan gjøre med psyken og personligheten til en mann, at også de har fått innflytelse nok til å forme meg som menneske. De har IKKE gjort en bra jobb!
Nå hører jeg de begynner å rører på seg der nede på soverommet. Da skal ikke jeg sitte her og klimpre. Morgenstundene i senga som småbarnsforeldre er helt fantastiske, og siden jeg har begynt på jobb så tidlig, så har de også vært utrolig skjelne og forbeholdt søndagene. Jeg løper ned!
Kulinarisk hilsen
Kokkejævel
Søkende
(Veldig of topic, men for de bloggerne som lurte på lesertall (siden topplista ikke har væt oppdatert på snart en uke), så var mine 24 557 i går. Langt fra rekord, men absolutt anstendig.)
Fra aller første dag har bærebjelken, ja selve FUNDAMENTET, til denne bloggen vært åpenhet om livets små og store utfordringer og gleder. Jeg har tatt dere med ned i de aller dypeste dalene et menneske kan vandre gjennom uten å forkomme i den iskalde tåken, og jeg har, selvskrytende og glad, tatt dere med helt til topps i livet mitt, gjentatte ganger.
Likevel føler jeg at det er noe som mangler. Dere har aldri fått bli med inn på soverommet, opp i senga og under dyna.
Det får dere heller ikke nå. Dette er bare en “up yours” til alle dem som kommer inn på bloggen og surker og bærer seg når jeg har det jeg kaller for “saftige overskrifter”. Hvorfor kommer dere ikke når jeg har “kjedelige” overskrifter som i dag: Koselig siste jobblørdag på Hoftepluss
“Saftige” overskrifter har ALLTID vært min greie. Lenge før bloggen også. Det er en del av meg. Kommer garantert med å fortsette med det også, men kanskje ikke i samme grad som i dag, for dette var i ordet rette forstand en KLIKKBAIT!
Kulinarisk hilsen
(og riktig god helg)
Kokkejævel
Klikkåtemaker
Og du, mens jeg har deg på “tråden”; Helt seriøst, jeg syns faktisk du BURDE lese bloggposten jeg skrev tidligere i dag:
Bråvåknet av et VOLDSOMT spetakkel nøyaktig 05:00 i dag morges og SPRATT opp av sofaen! Herregud, tenkte jeg, nå bryter faen meg trollet seg inn HJEMME hos meg! Hva faen ER dette for slags menneske???
Jeg tok tak i den franske kjevla som jeg, etter den oppsøkende episoden på butikken i går, har lagt ved sofaenden slik at jeg umiddelbart kan forsvare meg med vold hvis det skulle gå SÅ langt. (Det er jo det, når grenser så til de grader blir tråkket over, at man VET jo ikke hva et slikt menneske er kapabel til).
Heldigvis var det bare alarmen på telefonen som herjet noe grønnjævlig før min siste lørdag på Hoftepluss, så fikk lagt fra meg kjevla og roet ned pulsen. Hadde 40 minutter på meg før jeg måtte kjøre på jobb, men tiden på morgenen går usedvanlig fort! Har dere merket det? Man planlegger å få i seg en god kopp kaffe, men etter at man har tisset, (og vasket gulvet (og et par vegger) etter et voldsomt snabeluhell der det gikk i alle retninger en liten periode), pusset tenner og de tingene der, så er plutselig klokka ti på seks når man kommer opp, og man rekker bare å sluke i seg en neve piller og en halvliter vann, før man tar med seg de to søppelposene som ble lagt i gangen i går kveld og kaster dem i moloken og kjører på jobb.
Det vil si, kjører HALVEIS til jobb, for kommer plutselig på at telefonen (ja, jeg sier TELEFON selv om det er en iPhone!) fortsatt står til ladding på kjøkkenbenken. Jeg snur, henter telefonen, og kommer meg (til slutt) på jobb.
I morgentimene i dag så jobbet jeg med Kenneth, nysjefen, og Robin, soussjefen. Jeg er glad for at det var disse som var på jobb på min aller siste lørdag. Det ble 5,5 veldig trivelige morgentimer før jeg dro opp til det nye livet på nettbutikken.
Kommer nok mange ganger til å savne å ha et ARBEIDSMILJØ, men samtidig trenger jeg å være mye alene nå. Etter så mange år med INTENST mye folk rundt meg, både ansatte og kunder, så er det ensomheten jeg søker nå. Ensomheten gir meg stillheten og roen jeg trenger for å gro skikkelig.
Jeg kan naturligvis ikke subbe rundt her alene resten av livet, men akkurat her og nå er det det jeg trenger og jeg er dypt takknemlig for at DERE gir meg muligheten til gå gjøre dette. Uten dere hadde det jo ikke vært noen nettbutikk jeg kunne satse videre på.
Husker dere? Flere ganger i uka i november i fjor hadde jeg lange TOG med eksklusive godsaker som dere hadde kjøpt som gave til dere selv eller til noen dere er glade i.
Og ALT ble pakket hjemme i stua. Først jobb på Hoftepluss, så nettbutikk hjemme til langt på natt. Hver dag. Vi fikk MASSE hjelp fra familien. Uten dem hadde det ikke gått. En annen ting, Lillebror var bare en måned da det eksploderte.
Der og da bestemte jeg meg. Dette er min mulighet, og jeg må gripe den nå! Jeg må finne et lokale til nettbutikken og jeg må få solgt Hoftepluss.
Det første var lett. 22. september, 2 dager før jul, ble nettbutikken flyttet fra stua til dette fantastiske lokalet!
Herregud så deilig! Nettsuksess, jul og Lillebror <3
Juleferien var som vanlig over etter to dager, og jakten på kjøpere av Hoftepluss, midt i en pandemi, fortsatte. Det så lenge lovende ut med en kjøper, og jeg trodde at jeg endelig, ENDELIG kunne komme meg videre i livet. Slik gikk det imidlertid ikke, og jeg måtte ut på “markedet” igjen for å se om jeg fikk noen på kroken.
Alt gikk så fort, og bare et par-tre uker etter at de beit på kroken, var avtalen signert og pengene begynt å sige inn på konto. Jeg kunne nesten ikke tro det var sant. 1. august var det ikke lenger jeg som var eier av Hoftepluss AS (Hoftepluss og FyFader).
Tror du det var en stk glad avdanket kokk som gikk hjem den dagen?
Ja, det var det jeg hadde å by på i dag. Det var, som vanlig, ikke stort, men slik er det her inne på Norges kanskje største, men definitivt KJEDELIGSTE blogg. Litt godt det også, å få pulsen ned og bare sovne mens man leser. Kanskje det er DERFOR jeg er så populær! Har lest at forbruket av sovetabletter har gått KRAFTIG ned de to siste årene, og hvem var det som startet blogg for to år siden? Tilfeldig, neppe!
De siste 14 årene har jeg hatt EN stor interesse ved siden av jobben, nemlig å grave i hagen. Spa, måke, grave, plante, planlegge, luke, klippe, vanne. Min tid har jo ikke akkurat vært ubegrenset, men jeg vil si at den hagen jeg etter hvert klarte å skape der ungene bodde 12 år av sitt liv etter hvert ble ganske så flott i mine øyne. Hagen rundt huset vi bodde i tre år før bruddet rakk jeg egentlig aldri å gjøre særlig ut av, Plantet en syrin, blomster og noen andre busker, men plutselig var livet snudd på hodet og ræva ut.
Til høsten har jeg bodd like lenge her i Tollevika som i eneboligen, og det går ikke veldig fort, men det begynner virkelig å ligne en hage her også. I fjor sommer gjorde Konemor og jeg ganske mye ute sammen, hun høygravid og jeg nyoperert i skulderen, men plutselig eksploderte det både på jobb, i prolapsen min (orker IKKE si noe mer om den nå!) og i bekkenet hennes faktisk. Det ble slått skjevt.
Det var denne karen som slo det skjevt. Han til høyre altså. Hunden til min bror. Han er snill som et lam, men minst 80 kg og kom mot oss som et lokomotiv uten bremser. Han sprang rett i Konemor (da Kjærest), og bekkene ble slått 5 eller 15 cm skjevt. (Husker ikke nøyaktig, men etter kollisjonen ble i alle fall svangerskapet veldig mye vondere. Da trekkes du liksom ikke til en hage under utvikling der masse regelrett hardt arbeid må gjøres.
Konemor har mange ganer spurt meg hvorfor jeg ikke skriver om det eller det eller det prosjektet jeg holder på med der ute, men jeg har liksom ikke hadde noe godt svar på det før jeg gikk ut nå i kveld. Et av prosjektene i pr har vært å fjerne bringebærskogen og heller plante bringebærhekk mot naboen nedenfor. Begynte på det i fjor, men rakk nesten ingen før, ja dere vet.
Mens jeg sto der og gravde gikk det opp for meg at dette faktisk er fristedet mitt. Jeg suller rundt og tenker ikke på å ta bilder til bloggen der ute. Noe jeg jo ellers selvfølgelig tenker på i omtrent alle situasjoner, men der ute er jeg bare meg, Asbjørn P. Sandøy, ikke Kokkejævel. Jeg vil rett og slett ikke slippe der inn der. Ikke ofte i alle fall.
Dette rakk vi i fjor før alt skjedde. Vi “åpnet” opp berget og lagde et bergbed av ikke ubetydelig størrelse. Vi ELSKER å gjøre slikt sammen. I år har Lillebror gjort det litt vanskelig å holde veldig mye på der ute, og jeg har vært mye på, vel jobb.
Har jeg fortalt dere hvorfor jeg måtte bli 29 år før jeg i det hele tatt kjøpte meg en gressklipper? Sikkert, men til glede for nye lesere: Sønnen min hadde dødd og det nærmet seg begravelsesdagen. Vi fikk hjelp til alt og trengte ikke tenke på det praktiske hvis vi ikke absolutt ville. En slik praktisk ting man liksom gjør før en begravelse er å ordne det pent og stelt, både ute og inne.
Min stefar kom bort til meg og spurte om vi hadde gressklipper. Han tenkte å klippe gresset. (Han sa “gresset” og ikke “plenen”, for det var absolutt ingen plen på det tidspunktet, men det var jo gress hist og her. (Og ugress.)
Jeg svarte, nesten 30 år gammel, mens jeg gremmet meg i skam, “nei, men tror det står en kantklipper i uteboden”. Eller, tror faktisk jeg husker feil her jeg sitter og skriver. Det var ingen kantklipper i boden. Det var HAN som kjørte ned på Felleskjøpet og kjøpte en.
Dere vet den intense, summende lyden av en kantklipper, Som et digert, illsint insekt. Husker den lyden så godt. Der og da bestemte jeg meg for at etter begravelsen skulle jeg gjøre det fint rundt huset. Tror til og med jeg jallet noen lovnader til han som skulle begraves. Dere vet hvordan det er, men jeg holdt lovnaden og for hvert år som gikk ble det finere og finere. I alle fall i mine øyne.
Her ser dere meg fra verandaen for noen uker siden da jeg slaktet bringebærskogen.
Og her ser dere meg når jeg går inn i en tvekamp med døden som innsats med en rot. Jeg vant, men det så stygt ut et par ganger og utfallet kunne like gjerne gått i rotas favør. Så ærlig må jeg være.
Her ser dere forresten også meg fra verandaen. Tett mann 43 og et halvt, ikke ta slike selfier av deg selv. Du ser teit ut! (Sjekk om jeg bryr meg…)
Å herregud, still deg i alle fall ikke opp og “sku utover havet” i bare trusa!
Jeg har det godt når jeg har planter rundt meg. Jeg tror det er veldig bra for meg at jeg nå både får tid og overskudd til å stulle ute i hagen. Kanskje plantene kan bidra til gi meg “den hjelpen han trenger” som enkelte omsorgsfullt og varmt skriver om meg og min psyke? Jeg tror det (selv om jeg prøvde å være litt sarkastisk der)
Til tross for den fullstendig uakseptable episoden i butikken i dag, så er det en mann med lett hjerte og stor tro på framtida som legger seg på sofaen i kveld. I morgen tidlig venter min aller siste lørdag på Hoftepluss, og på tirsdag min aller siste dag. Da blir det tilbake til ektesengen igjen, og det gleder jeg meg veldig til! Ikke bare fordi en seng til en verdi av et middels stort afrikansk land utvilsomt holder langt bedre madrasskvalitet enn en sofa, men mest fordi jeg savner FELLESSKAPET av å sove i samme seng som Konemor og på samme rom som Lillebror.
Hvorfor jeg ligger på sofaen? Det er en litt lang og ikke spesielt artig historie, men hovedgrunnen er at jeg står så tidlig opp og i motsetning til hva jeg har gjort i alle år, at jeg som regel har våknet før klokka, så har jeg i år vært så trøtt at jeg har vekket hele rommet fra klokka fem fordi jeg har utsatt og utsatt å stå opp, og alarmene har bare ringt og ringt og ringt. Da “tar man en for laget” og legger seg på sofaen, gjør man ikke?
Reklame | Innlegget inneholder link til Kokkejævel.no
Egentlig er det smått utrolig at det sitter flere hundre tusen mennesker som følger livet til en forholdsvis vanlig kar fra Nord. Ja, noen blir sikkert lei av å få servert den samme spikersuppa, dag etter dag, år etter år, men det kan jeg ikke gjøre noe med. Dette er livet mitt. Noe annet har jeg aldri lovet dere. Beklager hvis det er kjedelig. Syns for øvrig ikke man skal kalle andre sitt liv for en suppe. Det er nedlatende.
(De fire siste dagene har det vært noe feil med topplista på Blogg.no, så mange bloggere spekulerer naturligvis over andres lesertall og både egen og andres plassering på lista. Siden jeg er en åpen og ærlig kar, så kan jeg røpe, til de som bryr seg om slikt, at mine sidevisninger har variert fra 29 til 34 000 disse dagene.)
Mange fikk med seg at Lillebror kom til verden
Om en drøy måned har jeg blogget i to år, og bortsett fra når det skjer noe HELT spesielt, som hvis det fødes Lillebrødre for eksempel (tror jeg hadde rundt 100 000 lesere hver eneste dag i et par uker, både før og etter. Vanvittig interesse!), så ligger lesertallene normalt (hvis jeg blogger den dagen) mellom 20 og 30 000.
Arkivbilde fra september 2019
Det viser at jeg har en stabil leserskare, og det er jeg både glad og stolt over. Etter to år som blogger, så kan jeg nikke kalles for et frisk pust lenger. Jeg ville heller sagt dårlig ånde, men igjen, humor er ikke min sterkeste side. Jeg er best på sorg, depresjon og kroniske lidelser.
Arkivfoto fra det året jeg bare var litt over 100 kg
Jeg vil ingen noe vondt med denne bloggen. Jeg prøver å ta opp livet store og små spørsmål sett gjennom øynene på tett mann 43 og et halvt år. Jeg er ærlig om mine nedturer. Det er vel ingen i hele Norge som tør å dynedrøfte alle sine feil, mangler og svakheter som jeg gjør ukentlig.
Med så mange feil og mangler er det viktig for meg, for i det hele tatt holde meg stående, å også vektlegge alle de STERKE sidene jeg jo også er velsignet med. Jeg ser at enkelte opplever dette som litt brautende selvskryt, og det forstår jeg godt, for det ER det jo.
Vi SKAL fortelle oss selv hva vi er gode på. Vi SKAL se oss i speilet og være STOLT over hva vi ser. Skal vi ikke det?
Jeg syns i alle fall det er viktig. Jeg er VELDIG åpen om det jeg ikke er god på og det jeg ikke kan, men også åpen om, og stolt over, de relativt få gode kortene jeg jo også har på hånden.
Arkivfoto
De fleste oss er jo bare helt vanlige mennesker som gjør så godt vi bare kan. Innser at dette bildet fra november 2020 kanskje ikke er det aller deiligste bildet som flyter rundt på sosiale medier, men på det tidspunktet var jeg liksom “Rekekongen”, (lang historie…), i Alta og en dame ville sy noe i rekemotiv til hele familien. Konemor, (da Kjærest), og jeg fikk begge truser, Datter fikk et slikt krøllete hårstrikk og Lillebror fikk en body. Alt i rekemotiv.
Klart man da (stolt) må vise fram herligheten! Fikk en del kritikk for at jeg var halvfeit og at jeg hadde liten tisselur, men jeg syns jeg var flott jeg. (Hadde ALDRI kommet meg inn i den trusa i dag!)
***
Dere ANER ikke hva som plutselig skjedde her! Jeg er jo alene på Kokkejævel.no og skriver dette blogginnlegget til og fra pakking, besøk av Konemor og Lillebror, et par kunder, litt småjobbing, ja dere forstår.
PLUTSELIG kommer det inn et rasende menneske som regelrett TRUER meg med både det ene og det andre. Et voldsomt sinne som jeg bare har sett i kommentarfelt før. Det var faktisk som å HØRE enkelte av de aller verste av de hundrevis av hets-kommentarene dette mennesket har skrevet tikl og om meg. Ubehagelig, men kanskje ikke en politisak. Likevel var det EN setning som gjorde at jeg nå likevel velger å ringe politiet, og det var ordene: “Æ ska vise dæ ka kan gjøre!”
På et eller annet tidspunkt må man sette foten ned!
***
Det ble en lang samtale. Politiet tok dette svært seriøst. Hvis vi holder netthetsen utenfor, så er det jo egentlig ingenting å anmelde, men episoden ble loggført og hvis jeg ble oppsøkt igjen skulle jeg ringe rett til 112 og de ville prioritere å komme.
***
Arkivfoto
Nei, jeg vet ikke. Trodde nettroll hadde en slags intern justis at man kunne skrive så mye dritt man bare ville om andre på internett, men man OPPSØKTE dem ikke på privaten. Da har man liksom trått over en grense.
Da jeg begynte på denne blogposten hadde ingenting av dette skjedd. Likevel var både overskrift og de første avsnittene skrevet. Det har vært noen rimelig intense dager. Ja, jeg har sikkert lagt litt opp til det selv, med å ha disse bloggpostene, men jeg følte jeg ikke hadde noe valg etter at “Arne” kom med sine første kommentarer.
Det gikk i mye av det samme som ble sagt under “besøket” i butikken i dag, spesielt at det er “nesten ingen som liker meg i Alta”. Hvorfor er det viktig å spytte ut, igjen og igjen? Tror ikke jeg har gjort en eneste sjel noe galt, har nu bare styrt med mitt i butikkene mine i alle år, men det kan godt hende det stemmer. Har ikke sett noen spørreundersøkelse på det heller, så det er jo litt vanskelig å bevise både den ene og den andre veien.
Men det svir. Det svir å høre slikt om seg selv, år etter år. Er det verdt det liksom? Ja, jeg liker å skrive, liker å dele smått og stort med dere, men alt dette negative som følger med, disse INTENST negative ordene. Konstruktiv kritikk kaller det det. Jeg er ikke enig. Det kalles hets. Ferdig snakka!
***
IKKE bestill varer fra “den lille nettbutikken med den store baken”, Kokkejævel.no, før jeg sier i fra! Holder nemlig på legge inn MASSE nye varer SAMTIDIG som vi setter prisen ned på ALT. Tenkte nemlig å “feire” at Hoftepluss var solgt med å gi dere FJOTTPRISER på alt fra tørka reinhjerter, tørkakjøtt og røkt havlaks til saltfrie krydderblandinger, lokalbrent kaffe, alvekokte såper og de deiligste bon-bons du kan tenke deg. Regner med at jeg får alt klart i løpet av helgen og kommer til å kjøre tilbudene HELE NESTE UKE, siden min aller siste dag på Hoftepluss er på tirsdag.
Arkivfoto
Nok ord, nå er det HELG! Konemor, (sjekk forresten henne egen blogg HER 😀 ) har vært på Sushipoint Alta, Norges DESIDERT beste sushibar! (som jeg har vært på, og det har blitt noen etter hvert) og kjøpt meg et DIGERT brett med de lekreste biter, som står på kjøkkenbenken og venter på meg. Sushien min MÅ være romtemperert. Nam!
Konemor er IKKE glad i sushi, så hun smekket opp Kokkejævels skikkelig gode kjøttboller i går, som hun og Lillebror skal ha til middag i dag også. (Hun reduserer mengden salt, men krydderet går ned på høykant. Jeg er så glad i den gutten! Dere aner ikke. Nå ser jeg for meg han sitter der på stolen sin med sikkerhetsselene på, og smiler til meg mens poteter, gulrøtter og kjøttboller flyger veggimellom, ha ha 😀
***
Mens jeg sitter her og skriver så kom det inn en kommentar på bloggen fra en Janne B:
“Kan du ikke vær så snill å slutte å skrive BARE om hat og hets og troll?🙏🏻Enig i at det e en viktig ting å ta opp. Men synes det blir for mye når nesten alle innlæggan dine nu handler om sånt.❤️”
Nei, detter er altså IKKE verken hets, hat eller mobbing, men akkurat det jeg selv føler selv etter 2-3 ganske negative dager. Det tar slik på, og når da til og med trollende OPPSKØKER meg, da må jeg sette meg ned å tenke. Kan jeg fortsette med dette, eller sagt på en annen måte, har jeg egentlig noen annet valg nå enn å bli værende her inne?
Jeg har jo solgt og sagt opp min relativt trygge og godt betalte jobb på Hoftepluss ,til fordel for en ikke veldig trygg framtid som netthandelsmann, kokebokforfatter og blogger. Jeg er jo avhengig av en viss synlighet for at folk i det hele tatt skal vite om at “den lille nettbutikken med den store smaken”, Kokkejævel.no, finnes!
Jeg svarte Janne B:
De siste dagene har det vært vært i overkant mye hat, hets og troll, enig der, men prøvde med det innlegget du faktisk kommenterer under å sette en strek. Så skjedde det noe på jobb i dag. Ja, jeg ringte politiet.
Jeg vet ikke om det var et veldig godt svar, men det var i alle fall et svar. Har jo skrevet om andre ting også, men kanskje hun ikke har klikket seg inn på de “kjedelige” innleggene. Jeg vet ikke. Vet bare at det var en ubehagelig grense som ble passert i dag.
Det eneste riktige jeg kan gjøre nå er i alle fall å dra hjem, spise sushi (gi fan i vekta) og Stroopwafel som Konemor har vært og kjøpt på Normal. Kose med Lillebror. Susse Konemor. Savne Datter litt (det gjør jeg alltid på fredager). Opprette depositumskonto til Sønn og investere litt i kryptovaluta SAMMEN med sønn. (Spennende! Jeg har ikke peiling, men artig å “gjøre” noe sammen. For meg er dette gambling, men jeg satser ikke mer enn jeg har råd til å tape, altså veldig lite.
Arkivfoto
Gå ut på verandaen i kveld og bare sitte der og se. Tenke. Roe kroppen litt ned. Kjenne etter hva som er riktig å gjlre for meg og min familie. Jeg er veldig, veldig glad i bloggen, og når jeg “mister” alt styret som følger med et såpas stort serveringsted som Hoftepluss og Fyfader, så trenger jeg jo NOE å følge med på. Lesertall som går opp og ned. Svare på kommenterer. Følge med på topplista. Den har, som sagt, vørt “frosset” i fire dager, og den frøs seg selvfølgelig fast på en “dårlig” dag for meg, med “bare” 18 000 sidevisninger. Dagen etterpå hadde jeg over 30, men det er det jo ingen som får se, og da er liksom litt av moroa borte. Så ærlig må jeg tørre å være. Jeg legger IKKE skjul på at jeg liker å bli LEST når jeg først skriver.
Arkivfoto
Har jeg sagt at jeg har verdens beste svigermord? I dag hadde jeg flaks at hun HELT tilfeldig dukket opp i butikken når jeg trengte folk rundt meg som mest. Vet ikke hvordan det hadde gått hvis jeg ikke hadde tilfeldighetene så til de grader på min side som jeg hadde da trollet bare buste inn.
Arkivfotoe
Ok, jeg tar hintet, bloggen ble litt i OVERKANT lang i dag! Skal ikke kjede dere mer. Klokka er 16:20. Nå drar jeg hjem til familien min! Kos dere, med eller uten meg! 😀
Jeg er ikke inne på bloggen 24/7 og da jeg våknet opp fra sofaen i morges så så jeg at det hadde vært et yrende folkeliv i natt. (Natt for meg er fra 20:00-05:00, ha ha)
Jeg måtte til og med FJERNE et par kommentarer. Begge kommentarene kom fra den “gode siden”. En handlet og skuddpremie. “Det skulle vært skuddpremie på” er et helt vanlig nord-norsk utrykk, som ingen mener bokstavelig, men like fullt har uttrykket ingenting i et kommentarfelt å gjøre. Derfor slettet jeg det.
Den andre kommentaren devaluerte et trolls evne til å ha egne bestevenner. Det er ikke antall venner som avgjør hvor god du er som person. Selv har jeg jobbet bort en menge venner opp gjennom årene, men det betyr ikke at jeg er et troll for det om. Hadde selvfølgelig ikke slettet en kommentar grunnet pin personlige mening, men dette tidligere anonyme trollet er det enkelte som vet hvem er, og for å ikke synke ned på samme nivå, så vil jeg beskytte vedkommende.
Har akkurat våknet og må på jobb nå, så har ikke fått finlest alt sommer skrevet, men TROR ikke det er mer som må slettes. Vil takke dere alle for støtten, men nå foreslår jeg vi bare ønsker hver andre GOD HELG! 😀
Ja, en siste ting, så også det ble litt fokus på den innringede kommentaren, (fra innlegget i går), og den ble selvfølgelig misforstått med vilje. Avslutningen var ment som en spøk, type dårlig. Har aldri tenkt tanken en gang. Det skulle bare illustrere det jeg har fortalt flere ganger, at etter at Lille Vakre døde, og det ble så enormt mye arbeid og styr i kjølvannet av hans død, så har jeg ikke klart å gjøre en god nok jobb der nede. Det ble til slutt et sted jeg måtte komme meg bort fra. Ikke verre enn det. Ingen grunn til å være bekymret for ungene mine.
Alt føles så rart. Jeg merket plutselig i dag har jeg nesten var blitt en fremmed på mitt eget livsverk. Ikke er jeg sjef lenger og ikke eier jeg noen ting der nede heller. Makten er solgt. Man kan med respekt å melde heller ikke kalle meg for en “vanlig ansatt” heller, for det ER jeg jo ikke. Jeg ER OG BLIR gammelsjefen. Han som alltid skulle pirke og perfeksjonere på hver minste lille ting for å være best, best, best.
Plutselig står jeg der, totalt blottet for makt. Gammel storhet falmer overraskende fort. En keiser uten klær. Hva ER jeg liksom på denne arbeidsplassen som jeg snart skal forlate?
I dag gikk jeg fra jobb klokka 10. Jeg tok dagsoppgjøret fra i går, produserte og forberedte det aller mest nødvendige og satte opp varmbuffeten på FyFader. Kom klokka seks og jobbet stort sett i stillhet hele tiden. Arbeidsfolket kom klokka sju og halv åtte, og i den grad det er særlig med samtaler så tidlig, så deltok jeg ikke i dem. I dag var jeg en fremmed. En slags beforeigners, hvis du forstår hva jeg mener.
Da jeg var ferdig gikk jeg så fort som jeg bare klarte til den ensomme tryggheten i nettbutikken noen hundre meter over et par gater. (Jeg er nok fortsatt ikke helt frisk…). Satte meg ned i kontorstolen på kontoret med egen dør, og kjente litt etter om det var riktig av meg å selge. Konklusjon: Penger fra salget, litt ro og fred er MYE bedre enn å kaste seg ut fra Kåfjord-brua.
Klokka er nå 18:02. Jeg har kommet meg hjem, og snart er også Konemor og Lillebror tilbake. De kjørte ut da jeg kom hjem, for vi prøver å begrense eksponeringen av meg på ham til maksimalt to timer pr døgn. Konemor har lest litt av det som skrives om meg, og funnet ut at her tar vi INGEN sjanser! Lillebror skal IKKE bli like ødelagt, selvsentrert og hjerneskadd som meg, derfor blir det mest, hei og ha det en periode framover. Jeg er enig. Herre Gud, jeg vil jo heller ikke at han, mitt hjertegull, skal ende opp like ynkelig, patetisk og ødelagt som meg.
Blir litt hoppende og usammenhengende her, men det får gå. (LITT fordeler må det da være av å ha en så sykt elendig blogg som jeg har! ). Nysefen kom bort til meg, i dag også, og sa: “Asbjørn, slik det ser ut nå så er TIRSDAG i neste uke din aller siste dag på Hoftepluss.”
Jeg svelget litt. Ikke tårer, skal bittelitt mer til, men kjente at dette var BÅDE veldig trist og veldig gledelig. Siden jeg per definisjon har solgt og DEFINITIVT har valgt å bli kastet ut selv, så velger jeg å si at dette var
