Endelig har uka jeg har ventet på og gledet meg til kommet! på kommet! Uka er spekket med liv og spennende gjøremål fra morgen til kveld. Jeg gleder meg som en unge til å ta fatt på ukas aller første dag. Folkens, dette kommer til å bli så sinnsykt bra!!!
Tenkte jeg skulle prøve en variant av den teknikken der man sier til seg selv i speilet at man er flott og at magen bare gir pondus til en kokk, og vet du, det virker faktisk!
Det er ikke, så vidt jeg vet, noe spesielt som skjer denne uken, men jeg kjenner jeg, bare fordi jeg skrev det til dere, faktisk gleder meg vilt til å sette i gang. Eller, jeg HAR satt i gang allerede, jeg skriver jo blogg, og det er en del av denne helt unike uka! 😀
Det er dessuten en del nye elementer som er ekstra gledelige. Foten har blitt såpass bra at jeg kan gjenoppta min Komsalaia-vandring som sluttet så brått onsdag i forrige uke. Vaktlista er ENDELIG i en slik art at jeg kan kombinere jobbing på Hoftepluss med å holde åpent for turister og fans oppe i nettbutikken. Åpningstidene blir fra og med i dag 12-16, ish.
OG, bam-bara-bam, Datter begynner å jobbe der! Det gleder mitt hjerte helt ENORMT. Både fordi jeg da vi se henne langt mer enn jeg gjør i dag, men også fordi jeg er så stor tilhenger av at unger og ungdom må JOBBE for pengene de får. Jeg mener vi er i ferd med å ødelegge en hel generasjon med å kaste penger etter dem, men skal ikke ta den debatten nå.
Hvis du vil bidra til at Datter gjør seg fortjent til lønna, så går du inn på Kokkejævel.no og bestiller deg, eller noen du er glad i, noe godt.For noen er det sikkert litt stas at det er selveste Datter som har pakket forsendelsen 🙂
Jeg ble HELT ferdig med boka i går, og bare med den aller siste finpussen ble den veldig, veldig mye bedre, for den manglet virkelig prikken over ien, så ærlig må jeg være. Den var på alle måter en veldig god kokebok, men ikke sånn “wow, dette er bare en soleklar sekser!”. Nå er den det. Jeg er så fornøyd! 😀
På Hoftepluss begynner VIRKLELIG sommeromsetningnen å vises inne på kontoen. Det har vært en helt grusom vinter, men i løpet av et par måneder nå har vi snudd skuta og seiler nå i god medvind. Deilig å kunne gi fra seg bedriften til de nye eierne i god økonomisk stand. 🙂
Lillebror blir bare gladere og gladere og det er så godt for, (håper jeg), oss begge at jeg nå får litt mer tid med ham. Ikke bare tid i samme rom, men tid der jeg kan være med ham 100% uten at det kverner bekymringer ustanselig i hodet. Når vi er sammen nå er alt annet borte. Mye takket være Konemor naturligvis, for hun tar seg av alt det praktiske med ham. Det er hun som er omsorgspersonen. De er virkelig ett de to. Det er så vakkert å se. De er sammen absolutt hele tiden. Koser seg i lag. Jeg kan, innrømmer det, begynne å kjede meg etter noen minutter på gulvet, men hun gjør ikke det. Blir aldri irritert hvis han våkner for 7. gang en natt og skriker. Jeg tror det har noe med Lille Vakre å gjøre.
Det er selvfølgelig elementer i livet mitt, de jeg ikke skriver om, som fortsatt er fryktelig tunge og vanskelige, men jeg får ikke gjort noe med dem, og jobber daglig med å ikke la det prege dagene mine. Det er ikke lett, for jeg har mye vondt i magen, men jeg skyver det bort på dagen. Det er utenfor min kontroll likevel.
Jeg har det veldig bra og det håper jeg du også har! Det er en splitter ny uken folkens, og det kommer til å bli den beste uka du har opplevd noensinne! 😀
På slaget 17:09, 11.juli 2021, skulle altså dette århundrets aller største kokeboksuksess bli helt ferdig skrevet. Bokhandelkjedene, spesielt ARK som har forutsett de vanvittige salgstallene, har allerede økt bemanningen med flere titalls personer i alle ledd, for å kunne ta unna pallene med bøker som skal selges og hordene med folk som skal trenge seg inn i butikkene.
Til og med på nettbutikkene ventes det at desperate kunder skal ta seg inn. Forleggerforeningen utaler til NTB at de aldri noensinne har opplevd en slik interesse for en kokebok noensinne før i historien, og at kun galskapen rundt Harry Potter-bøkene kan brukes for å sammenligne, selv om Harry Potter bare blir en smågutt mot Kokkejævels voldsomme evne til å skape engasjement og bent ut sagt hysteri. Dette er og blir rett og slett historisk bokutgivelse.
Da var søndagen kommet. Jeg har hatt mange uker på meg, men har enten ikke rukket eller hatt overskudd til å sette meg ned å skrive de siste kulinariske tipsene, samt det aller siste kapittelet. Nå har jeg kokkekniven så og si på strupen, og bare MÅ gjøre det, for om bare tre dager skal boka i trykken, og både redaktør og grafiker må få tid til å sette inn de siste endringene.
Boka er allerede forhåndsolgt i rekordmange eksemplarer, og det er kanskje ikke så rart. Dette er virkelig en bok som ikke bare blir stående i hylla, men heller en bok som man har bruk for hver eneste dag. Siden boka inneholder over 75 middagsretter, så er den naturligvis suveren som tipsbok når man lurer på hva vi skal ha til middag, men er også et oppslagsverk når du skal lage disse klassiske rettene som helstekt lammelår, perfekt stekt juleribbe med knasende sprø svor, saftig nyttårskalkun osv., osv., osv.
Bestiller du HER får du en signert utgave på, (hvis Posten gjør jobben sin) utgivelsesdagen 3. september. Bestiller du DER får du akkurat det samme. Jeg gjør ikke forskjell på folk. (Ha ha, så artig…)
1 januar 2002 ble jeg formelt ansatt som kjøkkensjef på to år gamle Alfa Omega, et kult, men konkurstruet spisested midt på torget i Alta. Jeg var 23 år, nyutdannet kokk fra Royal Garden i Trondheim og smekkfull av kulinarisk talent, selvtillit og, ikke minst, en enorm arbeidskapasitet. Alle tre elementer ble utnyttet til fulle.
9 år senere var det ingen over, ingen ved siden av. Alfa Omega var blitt en kulinarisk institusjon i Alta. Et sosialt førstevalg. Jeg hadde gjort mitt. Stillingen som ferskevaresjef på Coop Mega Elvebakken ble plutselig ledig. Hadde drømt om den stillingen siden jeg begynte å jobbe der som sjenert 14-åring. Jeg lovde meg selv at den dagen den stillingen blir ledig, så søker jeg.
Etter ni år på Alfa Omega, så passet det egentlig fint at stilingen ble ledig akkurat da var “ferdig” med prosjektet mitt på Alfa Omega. Jeg søkte på stillingen og fikk jobben umiddelbart.
Det var helt fantastisk å være tilbake bak den ferskvaredisken jeg hadde jobbet så mange kvelder, helger og ferier i min ungdom, men det var ikke tvil om at den lå nede med brukket rygg i forhold til hvordan den hadde sett ut i sin glansdager. Bent ut sagt var det rett og slett blitt trasige greier.
Jeg satte i gang med prosjekt: “Tilbake til gammel storhet”, og trinn en var å begynne å lage HJEMMELAGET mat igjen. Trinn to var å fylle diskene breddfulle av de lekreste godsaker du kan tenke deg. Trinn tre var å jobbe, jobbe, jobbe.
Kundetallene økte, og med dem omsetningen. Jeg husker ikke eksakt hvor mange millioner vi økte omsetningen med på disse to årene, med det var mange.
Ja, det ble bare to år der, for plutselig fikk jeg for meg at jeg ville starte for meg selv. Det hadde jeg aldri noensinne før drømt om, snarere tvert i mot. Bare jeg hadde en lønn jeg mente min familie fortjente, så var jeg glad og lykkelig jeg.
Det sto om to tusen kroner, så jeg sa opp og startet opp Hoftepluss på impuls åtte uker senere. Ville tilstander. Fulle disker og stormende jubel. Masse jobb, men overskudd allerede første året, og en lønn som familien min fortjente.
To år etter Hoftepluss, i 2015, åpner jeg FyFader, verdens største salat- og snackbar. Enda mer arbeid, men traff markedet med en gang, og fikk en kanonstart. Vi åpnet opp med bare EN varmedisk, men har vært i utvikling hele veien, så nå har vi hele SEKS varmedisker og FIRE kalddisker fulle av mat. Et formidabelt konsept som jeg virkelig er stolt over.
For meg har kun det aller beste vært godt nok. Middelmådighet har vært min største frykt. Djevelen har konstant lusket i detaljene. Ja, jeg har fått til mye, men det har ikke kommet av seg selv. Jeg har jobbet veldig mye. Til tider ekstremt mye. Det har vært livet litt i 20 år.
I to tiår har jeg altså ikke kjedet meg en eneste dag, og spesielt disse snart åtte årene som Kokkejævel på Hoftepluss har det vært arbeid sju dager i uken, 360 dager i året. Ikke nødvendigvis fulle dager, men alltid noe som må gjøres, besvares, repareres, forberedes eller planlegges.
Jeg har tjent godt siden 2003. Vi har ikke prioritert å bo herskapelig, men ungene mine har aldri manglet noe som helst. Jeg har riktignok heller ikke gitt dem alt de har villet ha, men jeg har gitt dem jobb slik at de har kunnet kjøpe seg det de har ønsket seg, samt forhåpentligvis lært seg verdien av at penger ikke kommer av seg selv.
Hva skjer etter 17. august når jeg ikke lenger trenger å dra ned på jobb på søndager før 12:00 for å bestille varer? Når det er ingen som ringer eller sender meg melding om et eller annet de lurer på. Når det er ingen vaktlister å skrive, ingen menyer å fornye, ingen mailer å besvare, ingen tilbud på catering å sende, ingen klager å besvare, ingen skryt å få, ingen kampanjer å planlegge, ingen flere syke å finne erstatter til, ingen lørdagsjobb.
Husker forresten for et par-tre år siden i høysesong vi fikk et akutt bemanningsproblem og jeg jobbet 16 lørdager på rad. Må man så må man. Gjør meg ingenting, men blir irritert når folk surker over å jobbe tre lørdager på rad i høysesong.
Mens vi er inne på ekstreme jobbrekorder, så er den 40 timer sammenhengende stående arbeid, etterfulgt av 14 dager med dobbeltvakter. Rekorden er fra 2002. Jeg hadde hatt to eller tre uker sommerferie, og kom tilbake en mandags morgen selv om jeg egentlig hadde sistevakt. Husker ikke alle detaljene, men den gangen var det bare en på jobb på hvert skift. Jeg var fortvilet over at det var så mye som manglet, og sa klart i fra til den som var på jobb, hvorpå hen bare tok av seg forstykket og sa opp. Kom ikke tilbake.
Vel, det var ikke annet å gjøre enn å brette opp ermene og sette i gang. Jobbet fra morgen til kveld, og siden det var så mye som måtte gjøres, så produserte jeg gjennom hele natten slik at den som kom på jobb på morgenen, altså meg, skulle få en fin dag. Og kveld. Det var jo bare meg, så hadde kveldsskiftet også. Trøtt fyr som kom hjem etter 40 timer. Hadde aldri klart det i dag. Ikke halvparten en gang. I fjor sommer hadde jeg mange 16-timers vakter, men det var tungt.
Hvordan i all verden skal et slikt arbeidene menneske klare å holde jobbe “normalt” i en nettbutikk? Heldigvis har jeg bloggen som jeg “må” skrive hver dag, men selv om den genererer ganske mye inntekt, så det er liksom ikke en jobb på den måten. Eller er det egentlig det? I så fall er jeg glad for det, for tror ikke jeg er HELT klar for ikke ha noe jeg “må” gjøre hver eneste dag. I alle fall ikke i en overgangsperiode, he he.
Jeg liker å jobbe, men det er klart at det på et eller annet tidspunkt kan bikke over og ikke lenger bare være en jobb og en inntektskilde, men nærmest hele din identitet. Det sier seg selv at når du har holdt på slik som jeg i to tiår, så jobber du bort en etter en av vennene dine. Tre unger på rappen samtidig som man har en jobb som krever enormt mye av deg, så sier det seg selv, hvis du ikke går på kokain, at omtrent hele din våkne tid går med til enten jobb eller familie.
Midt opp i alt dette så dør de, en etter en. Det kreves enormt med krefter å leve videre etter at ungen din dør. Det krever alt du har. Lenge. lenger enn du tror. Når det da skjer enda en gang, så må du faktisk ta et aktivt valg om du ønsker å kjempe deg gjennom dette en gang til, eller om du rett og slett bare skal ta en stor neve bitte små piller, drikke deg kjempefull og gå og legge deg. Hver dag, i månedsvis, må du ta det valget.
Da jeg kom tilbake på jobb, på slaget seks uker etter at Lille Vakre døde i 2019, så kjente jeg at dette kom jeg faktisk ikke til å klare. Det var høysesong og ferieavvikling, så som eier og driver hadde jeg ikke noe valg, jeg måtte på jobb. Bedriften er avhengig av sommeromsetningen for å overleve, og jeg ville ikke både miste ungen min OG bedriften.
Hadde jeg vært en vanlig ansatt hadde jeg aldri kommet tilbake så tidlig. Det var helt forferdelig å stå der, smile og forsøke å selge så mye villaks og reker som mulig. Det ble så trivielt. Her var ungen min knapt kommet seg ned i jorda, og her sto jeg og smurte bagetter. Meningsløst!
(Men bedriften overlevde og de ansatte fikk sine ferier. Som boss kan man ikke bare, ikke i det hel tatt faktisk, tenke på seg selv. Man MÅ sette de ansattes behov foran sine egnes. Slik er det bare.)
I fare for å virke egoistisk, så er en av de tingene jeg gleder jeg meg MEST til, er å kunne sette meg selv og min families behov foran de ansattes stadig større behov. Det er ikke tvil om at folks krav og forventninger til seg og sitt eget har blitt betraktelig mye større på disse tjue årene jeg har vært sjef. Det koster å prøve å gjøre alle til lags, spesielt når du selv ligger det nede og gisper etter luft.
Jeg innså med en gang at dette kom jeg ikke til å klare. Jeg kom aldri i verden til å kunne fullføre den nesten nysignerte kontrakten med Amfi. Jeg måtte komme meg ut av dette på en eller annen måte. Jeg jobbet, men klarte ikke lenger være innovativ. Klarte ikke ta tak i rutiner som skled ut eller fornye menyer på en tilfredsstillende måte. Med meg bak roret ville dette aldri holde løpet ut.
Så kom det en epidemi…
Fantastisk! tenkte jeg, nå kan jeg legge ned med hevet hode. Likevel var det et eller annet i meg som ikke klarte å gjennomføre selvmordet.
Jeg kunne slått meg konkurs etter nedstengingen, men klarte ikke. I stedet begynte jeg å selge masse reker for å få litt penger inn i kassa. Alle ansatte var permittert, så var bare meg selv, Konemor og Datter som jobba. Vi solgte hundrevis av kilo. Folk strømmet til i lange køer. De ville støtte.
Uten de helgene med absurd stort rekesalg hadde ikke Hoftepluss overlevd pandemien.
Nå er Hoftepluss solgt og jeg har bare uker igjen til et helt nytt liv. I stedet for konkurs og mange hundre tusen i personlig bankgjeld, så får jeg nå inn litt penger slik at jeg kan senke skuldrene et par år. Det trenger jeg, og er faktisk så freidig å si at jeg virkelig fortjener det.
20 år med blod, svette og tårer er snart over. Det kommer til å bli rart. Veldig rart. Kommer sikkert til å bli litt tomt også. Har jo vært såkalt “viktig” i så mange år, og plutselig er det bare meg og småskala-delikatesser.
Om jeg kommer til å klare å leve et “normalt” liv? Jeg vet egentlig ikke, vet ikke en gang om det finnes en definisjon på et normalt liv, men jeg kommer i alle fall til kunne prioritere Lillebror på en helt annen måte enn jeg har kunnet prioritere de andre småtrollene. Være til stede å mange flere øyeblikk uten at man er stresset i hodet fordi det er så ufattelige mengder med arbeid som venter.
I morgen skal jeg prioritere å skrive det som mangler til boka. Hoftepluss har søndagstengt, og jeg har satt av absolutt hele dagen til skriving. Siden foten er skadet kaster jeg heller ikke bort tiden på Komsalaia, he he. Jeg har vært sløv i sommervarmen, og har kunnet være ferdig med boka for lenge siden hvis jeg hadde villet/prioritert den, men her sitter jeg og har det fortsatt hengene over meg. Jeg er en dust!
Nå tar jeg i alle fall helg. Skal bare en tur innom Hoftepluss først og se hvordan det står til, så kjører jeg hjem og setter meg på verandaen, knipser med tærne, tar meg en øl og svir mageflasket og man boobsene mine, ha ha 😉
Det har i sannhet vært noen voldsomt kontrastfylte dager. Fra et fridag med så lave skuldre som jeg ikke har hatt på snart et tiår, via en voldsom nedtur da jeg våknet midt på natta av en intens fotbetennelse som invalidiserte meg totalt, til kanskje den beste arbeidsdagen jeg har hatt noensinne i mitt liv.
Jeg har fortsatt vondt i den betente foten, men ikke verre enn at det bare er vondt. Vi som VET hva smerter egentlig er, vi bryr oss ikke om litt vondt her og der, det gjør bare at vi kjenner at vi lever.
Derfor dro jeg på jobb i dag morges, rundt halv sju tror jeg, og gledet meg faktisk. Det er fredag, det er sommer, det er ferie og feriepenger for mange. Det betyr MASSE å gjøre for oss! 😀
Tror jeg kommer til å savne disse travle sommerdagene veldig, der liksom alt går på skinner. Der de ansatte yter det lille ekstra som er nødvendig på slike dager. Viten om at det kommer inn penger på konto selv om det akkurat gikk ute mange, mange hundre tusen kroner i lønn.
Kjenne den positive energien fra kunder som har kommet nettopp til meg og oss. Noen fordi de har vært her før og ble hekta. Andre fordi de har hørt om oss, lest bloggen, sett meg på TV, etc. Atter andre bare fordi de tilfeldigvis går forbi og ser den innbydende bagettdisken.
Likevel VET jeg at grunnen til at jeg kan smile ekstra godt i dag, er nettopp fordi jeg har solgt meg vekk fra alt dette. Det gjorde meg litt vemodig der jeg sto å jobbet, høy på positiv energi fra både kollegaer og kunder, men så kom han. Han jeg nesten ikke viser bilder av. Han jeg skal reise på sommerferie med til neste år uten at det står 18 andre foran meg i feriekøen som må prioriteres. Han jeg etter hvert kan for eksempel bake boller med, uten at jeg ustanselig må snakke i telefonen eller skrive meldinger, fordi noen er syke, noen må jobbe ekstra, noe mangler, noe må forklares, noe må bestilles opp, noe er ødelagt og må repareres, noe virker ikke, noen får det ikke til, noe et eller annet. Hele tiden. Alltid.
Jeg skal ikke skrive så langt, det er helg for pokker! Har akkurat kommet hjem til tomt hus. Konemor og Lillebror er hos Svigermord. Ikke fordi de ikke liker meg, men fordi jeg skulle få litt ro til å jobbe med aller siste finpuss av boken. Spørs om jeg ikke utsetter det til i morgen, for akkurat i dag er jeg bare LYKKELIG over at forbannelsen virker å være opphevet.
Nei, denne bloggen tror jeg bare ble tull og visvas, og velger å ikke lese gjennom for å rette skrivefeil, for jeg føler alt ble så svevende uansett, og da kan det godt være en skrivefeil eller trettifire.
Aller først, disse bildene er ekte. De er tatt med nattmodus akkurat i det jeg våknet 01:52 i natt av at sønnen min sendte meg et bilde av middagen han akkurat hadde laget. Ikke spør…
Dette er den nakne sannhet. Slik ser jeg ut før morgenstell, barbering, brunkrem, sminke og morgenkaffen. Dette er den rå og brutale virkeligheten.
Og dette er et øye som på ingen måte er klar for dagen.
Heldigvis var det ikke dag, men natt, og jeg fikk enda noen gode timer på øyet før klokka bikka fire og jeg instinktivt begynner å kvikne til siden jeg har begynt på jobb klokka seks i så mange år, og jeg det første året med blogging alltid måtte gi dere en god morgenblogg før jeg dro på jobb. Det setter spor, he he.
Som dere kunne lese i Kveldsnytt fra Alta i går kveld, så har medisinene virket usedvanlig fort og godt på betennelsen i foten. Jeg er oppegående, dog litt haltende, men ser ingen grunn til å holde meg borte fra jobb. Det er høysesong og ferieavvikling samtidig, så hver eneste en, selv jeg, er, bokstavelig talt, uerstattelige hvis vi blir borte. De hadde en hei dundrende dag i går, og i dag er det fredag, den desidert største dagen av alle ukens dager. Da stiller selvfølgelig “gammelsjefen”, litt vond fot eller ei.
Slapp av, jeg skal være forsiktig å ikke overbelaste foten. Sette meg ned hvis det blir nødvendig. Det er ikke sikkert jeg blir lenger enn til 12 heller, så dette har ikke foten vondt av i det hele tatt. Ikke er jeg sykemeldt heller, da hadde jeg gått over på arbeidsavklaringspenger for lenge siden, ha ha. (Heldigvis fikk jeg solgt før det gikk så langt.)
Folkens, jeg ønsker de aller fleste av dere en superduper dag! Hold dere på beina, ikke spis og drikk for mye slik at dere blir feite, tunge og kvapsete, og får betennelse i føttene deres bare fordi dere går 83 toppturer på like mange dager. 😀
Kulinarisk hilsen
Kokkejævel
Usminket og ekte
PS! Observante lesere har sikkert fått med seg at jeg har hatt en diger rød prikk på nesa de siste par dagene. Det er fordi jeg er giftet inn i et terrorvelde med en kone som liker å presse neglene sine mot alt det måtte være av små utvekster på kroppen min. Denne gangen hadde hun sett noe hun mente var en liten kvise på nesa. Vel, jeg hadde IKKE sett den, men blodet som strømmet ut, samt såret som fulgte, var lengt fra usynlig….
Ja, hva skal man si? Aller først vil jeg bare tusen takke alle dere vakre mennesker som, til tross for et kanskje liiitt over gjennomsnittlig antall besøk på legevakta, fortsatt bryr dere om meg, og som ønsker meg, nok en gang, god bedring for ENDA en pest og en plage. Setter ENORMT stor pris på det. Tusen hjertelig takk!
Vil også takke de på jobb som måtte klare seg uten meg i hele dag. Det har vært SVÆRT hektisk i dag, og når da en blir borte merkes det veldig godt. Det sies litt syrlig at kirkegården er full av uerstattelige mennesker, men i vaktlista på Hoftepluss midt i juli er ALLE uunnværlig.
Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare dette døgnet uten å virke sutrete, for jeg mener virkelig ikke å klage, men siden jeg jo per definisjon faktisk ER en personlig blogger, så må jeg nesten fortelle hva som opptar meg, og det siste døgnet har det altså vært en betent fot.
Haha, egentlig burde denne bloggen bli brukt på legestudiet, så studentene kan få et enkelt innblikk i de ulike diagnosene som kan ramme et menneske, for jeg har dem søren klype meg alle sammen!
Jeg har det langt bedre nå enn i natt. Jeg var helt fri for tabletter som virkelig tar slike smerter, og hadde bare slike rosa som inneholder Paracetamol, og de skal man maks ta 8 av i døgnet. Det er jeg faktisk veldig streng på, uansett hvor vondt jeg har. Venta derfor (sov på sofaen) fram til 14:30. Da fikk jeg forlenget reseptene, og smertene kunne sakte, men sikkert hviskes mer og mer ut. De er ikke borte, men nå klarer jeg faktisk å gå på en nogen lunde normal måte. Ja, jeg halter, men det har jeg vel mer eller mindre gjort helt siden jeg fylte førti, haha!
Det var bare det jeg ville si. Jeg har det etter forholdene veldig bra. Konemor og Lillebror ligger som vanlig å sover. Var selvfølgelig litt småirriterende at det skulle skje dette med foten, men lettelsen etter salget gjør at jeg, (bortsett fra at jeg måtte svikte de på jobb i dag), egentlig, i alle fall når det viste seg å ikke være brudd, bare syns at dette er morsomt. Ble i alle fall en ekstra dag med fri, he he.
Fortsetter framgangen på denne måten ser jeg ingen grunn til å ikke møte på jobb i morgen. Kan omså stå i kassa. Med mindre noen dør, så svikter ikke jeg de ansatte på en fredag midt i høysesong. Legen sa dessuten at det var viktig at jeg bevegde foten, selv om jeg ikke skulle belaste den. Planen min er at jeg skal ta oppgjøret, fylle snus og sette i stand varmbuffeten på FyFader. Skal ikke gå så mye, så de andre må frakte maten fra Hoftepluss til FyFader, men jeg kan tilbedre. Det tar tre timer. Da får de en god start på dagen, og det er ofte nesten bare det som skal til for at resten av dagen også skal bli god.
Jeg vet ikke hvor lenge Adam var i Paradis, men jeg fikk i alle fall bare én dag…
Merket jo at jeg hadde litt vondt i høyrefoten da jeg gikk ned fra Komsalaia i går, men jeg har så mange vondter, til og fra og fram og tilbake, at jeg egentlig ikke bet meg spesielt merke i enda en som plutselig dukket opp. Still deg i kø liksom. Jeg bare haltet på en litt ny måte, og kom meg trygt ned og hjem uten at jeg brydde meg det minste grann.
Vel, 01:30 i natt brydde jeg meg til de grader! Jeg må vel kunne påstå at jeg er rimelig vant med sterke smerter, men dette var i sannhet en ny (delta)variant. Jeg så på klokka og måtte slukøret konstatere at det ennå var et par timer til jeg kunne ta nye tabletter. (Det er tross alt grenser for hva denne arme kroppen klarer å absorbere av smertestillende.
03:30 var tiden endelig inne. Jeg fikk, på en svært umandig måte, forflyttet meg fra sofaen til kjøkkenet og kunne livreddende medisiner. Var dessverre helt fri for de med aller størst effekt, men i nøden spiser fanden rosa, og etter en halv times tid var effekten såpass at jeg klarte å duppe av i alle fall.
05:26 ringte jeg legevakta. Fikk ikke svar. Ringte igjen 06:01 og fikk time 08:00.
Det ble ikke røntgen, for hun var ganske sikkert på at det ikke var brudd, men trolig noen avrevne muskelfester-et-eller-annet(hun brukte MANGE fremmedord til å være en moderne, ung lege. Har vært mye hos forskjellige leger de siste årene, og mitt inntrykk er at de aller, aller fleste prøver så godt de kan å snakke et språk som vanlige folk forstår. Ingen kritikk fra min side altså, bare en observasjon.), som det var gått betennelse i pga. den voldsomme belastningen det faktisk er for en stakkars fot nederst på en 135 kilos tung kropp, å kreke seg opp Komsalaia fra Tolleviksiden 83 ganger på 83 dager.
Hun ba meg holde meg i ro. No shit, jeg kom inn, haltende på krykker og med maksdosen av paralgin forte presset til det aller ytterste. Selv jeg forstår at det neppe blir noe Komsala-tur i dag…
Fikk Vimovo, et medium sterkt betennelsesdempende middel, og hvis foten ikke ble litt bedre til over helga måtte vi ta MR for å sjekke bløtvevet. Jeg både håper og tror legen ha rett. At dette ikke er brudd, men bare en heidundrende betennelse.
En prøvesten skal livet være. Her er solen, ta den kjære. Snart er dagen ny og du står opp.
En herlig samrøre mellom ekstremvarme, lykkelige omstendigheter og salget av Hoftepluss, (ikke spør hvordan i all verden det har en sammenheng), gjorde at jeg faktisk klarte å lure til meg noe så eksotisk som en, hold dere fast, fridag midt i juli. Bortsett fra, ja dere vet når, så har jeg alltid prioritert de ansatte, også på sommeren.
I år er alt annerledes. Jeg prioriterer fortsatt å gi de ansatte ferie når de ønsker, og det er jo ofte når det er aller mest trøkk, men i år ofrer jeg med glede egen helse, for jeg vet at alt snart er over. Jeg vet at fra 1. september må jeg selvsagt jobbe, det må jo alle, men jeg, (og Konemor), er de eneste ansatte i Kokkejævel.no, (kommer til å bli DET crazy julebordet, ha ha!) og kan prioritere både familien min og helsen min på en HELT annen måte enn jeg har kunnet i den posisjonen jeg har solgt fra meg.
Jeg har allerede tyvstartet. Bevilger meg veldig mye mer tid med Lillebror i løpet av et døgn en jeg hadde mulighet til for bare 14 dager siden. Det konstante presset og stresset i kroppen er borte. Jeg er så utrolig lettet og glad, at jeg rett og slett trenger tid for å kunne formulere det uten floskler. Det har vært for mye litt for lenge.
Etter at vi hadde stått opp, kost oss med frokost, vært å vannet blomstene hos “broran”, så dro jeg på kontoret i nettbutikken. Er fortsatt noe som mangler i boka, (noen “Kokkejæveltips”, samt et slags etterord), og dette må være ferdig innen førstkommende mandag. Har ikke hatt tid før denne uken å virkelig sette meg ned med det, men i dag, på selveste fridagen, tenkte jeg at jeg skulle klare å sette meg ned og fokusere på boka.
Måtte bare vanne blomstene først…
og
Dessuten er det jo, bokstavelig talt, 1000 småting som må gjennomføres i et eierskifte, så ble sittende litt med det.
Så tenkte jeg at, sitat: “Nei, æ kan jo fan ikkje sett hær inne og dreneres når det e Syden der ute! Æ bli med Konemor og Oldemor på Elvebakken blomster!”
Kjøpte en syrin. Planter alltid syriner der jeg bor. (Håper jeg slipper å flytte fra denne og heller får se den bli opp til 4 meter høy, 2,5 meter bred og fylt med hundrevis av rosa blomster 😀 )
Men først måtte jeg få opp den ((jævla)) rota! (Ja, som dere ser av fargen på plenen, så har jeg holdt på/latt den stå en stund…)
3 timer senere…
Det kommer til å bli så fint! 😀
Så kom Datter på besøk. To timer. To søsken. Veldig glad pappa.
Klokka seks skulle jeg på topptur nummer 77, 78 ,79-et eller annet, men ble stoppet av et voldsomt tordenvær. Ja vel, tok meg heller en øl mens jeg så på tordenværet. Fotograf Konmor har ikke klart å fange verken lyn eller øl, så dere må nesten bare tro på min fortelling.
Tordenværet glir forbi, og jeg tar sjansen på en topptur. Når man er så idiot så får man heller tåle styrtregn 50% av turen. Dust!
(Kom meg helskinnet gjem altså, og Konemor hadde, god som hun er, lagt klar en håndduk og skittentøyskurven i gangen, slik at jeg bare kunne vrenge av meg klærne og tørke meg slik Far har skapt meg.
De hadde lagt seg da jeg kom hjem. De legger seg mellom sju og halv åtte. Han er trøtt og hun er trøtt. Tydeligvis en effekt jeg har på folk, he he…
De siste dagene har det vært så varmt at det har gått i frossenpizza til middag, og da blir det original Grandiosa. Si hva du vil, men Grandiosa original er god mat! (Når det er 27 grader i skyggen…)
Pizzabildet er fra i går. I kveld blir det ostesmørbrød. (Ja, jeg begynte å spise brød igjen for et par uker siden. Gikk ikke ned i vekt likevel, og ORKER ikke styre med det der på selveste fridagen min!)
Lillebror er en gave fra Himmelen! Det ser ikke ut til at han blir trukket tilbake, så de siste par ukene etter signeringen har vært en velsignelse for meg. Jeg har fått fred og klarer å nyte tiden med Lillebror på en helt annen måte enn da jeg måtte prioritere andres helse og velvære, økonomisk vekst, kvalitet, synlighet, oppfølging av renholdsrutiner og alle andre rutiner, kreativ utvikling, korona, kostnadskontroll og bla, bla, bla.
Nå kan jeg sitte og se på Lillebror og tenke:
1. Du kommer ikke til å dø,
2. Jeg kommer snart til å VIRKELIG få tid til være sammen med deg. Snart er det bare OSS å ta hensyn til!
Den innsikten, sammen med Datters besøk, (og de ostesmørbrødene som venter selvsagt), gjør meg til en veldig, veldig lykkelig mann akkurat nå. Av erfaring vet jeg at lykken er svært flyktig, så avslutter nå, slik at jeg kan nyte den siste timen av våken tid. Først i dusjen, siden på verandaen sammen med maten og den friske duften av regn i knusktørr natur.
