Endelig er det snart slutt på jævelskapen 😀 Hadde jeg vært en “normal” arbeidstaker hadde jeg vært sykemeldt i over et år nå, og gått over på arbeidsavklaringspenger for lenge siden. Jeg er heldigvis svært privilegert økonomisk, og har fått inn penger både på bloggen, oppskriftene mine og boka mi, men for de fleste andre med disse plagene betyr arbeidsavklaringspenger bare 66% av en fra før forholdsvis lav lønn. Jeg syns det er både unødvendig og uverdig. Hadde jeg blitt operert i mars, som jeg skulle, hadde jeg mest sannsynlig fungert normalt og klart å holde meg oppreist etter 20:00 på kvelden. Og igjen, takk Gud for at jeg har råd til husleia!
Sorry, bare måtte bare få det ut. Er ikke sint egentlig, men glad. Sitter her på Peppes i Tromsø. Ingen andre enn meg her inne. Det er helt fantastisk vær der ute i verden, og jeg gikk helt fra sykehuset og hit. Sola i ansiktet hele veien. Godt da å komme inn og i “sikkerhet” på Peppes. Snakke litt med dere. Feire operasjonen med et par fulloktan-øl. Spurte ikke en gang om lavkarbo.
Flyet går om et par timer. Skal vandre litt ute på brygga før jeg tar en drosje ut til flyplassen. Jobbe litt med nyboka. Den har vært inne til noe som heter “språkvask”, og bare de aller siste korreksjoner gjenstår. Utgivelse blir i begynnelsen av september. Hele fokkings framtiden min ligger i den boka, så jeg er enormt spent og nervøs på mottagelsen. Forlaget tror på braksuksess. Det gjør kona mi også. Jeg er mer avventende av natur. Håper på det beste, men er, som alltid, forberedt på det aller verste.
Blir hagearbeid i ettermiddag. Har bestemt meg selv å ta “fri” fra Komsalaia i dag og heller gå to turer i morgen for å veie opp. Det må da værra lov?!
Tenk at Lillebror skal bli Storebror til høsten!
Jeg er så VILT heldig opp i all mainnskiten! 😀
Kulinarisk hilsen
Kokkejævel
(Og Tromsø, puss opp fasadene dine! Du tjener trolig millioner på utleie, så litt kan du bruke på en pensel og et malingsspann! )
Tilbake på UNN i Tromsø. Denne gangen bare for undersøkelse. Forrige gang jeg var her var jeg klarert for operasjon, men kirurgen avlyste i siste øyeblikk siden jeg ikke hadde vondt nok.
Siden den gang har jeg mistet jobben min siden jeg fysisk ikke klarer å stå lenger enn 15-20 minutter i slengen. Det har dessuten dukket opp enda et prolaps i en virvel lengerned.
Jeg kommer meg gjennom dagene, men er avhengig av sterke tabletter for å holde ut helt fram til leggetid. Kan ikke sitte i sofaen, må ligge.
Hadde det ikke vært for bloggen, boken og nettbutikken, så hadde jeg vært bankerott. Yrket mitt, det jeg virkelig kan, kan jeg ikke utføre lenger, selv med sterke medisiner.
Jeg kan ikke annet enn å håpe på en operasjon, og at den faktisk fungerer. Kan jo ikke knaske maksdosen med rosa tabletter hver dag, resten av livet. Kan umulig være sundt.
Jovisst venner man seg til smertene, og man tenker som oftest ikke på dem, bortsett fra yrkesberøvelsen og at man stort sett er helt sengeliggende etter klokka åtte om kvelden. Da er det som regel ikke mer igjen.
Ellers er det en fantastisk dag i Nord! Nydelig vær, nydelig Sønn og nydelig Kone. Sønn og kone har jeg riktignok reist i fra, men er rimelig sikker på at de henter meg på flyplassen i ettermiddag. Jeg er tross alt en svært heldig og privilegert mann.
Nei, skal stikke og kjøpe meg en rekesalat i kafeen. Ikke så mye fordi jeg er sulten, men mest for å ha noe å gjøre. Ennå to timer å slå ihjel før konsultasjonen. Tror jeg går ut i finværet etterpå.
Flere ganger her på bloggen har jeg drøftet både om det er moralsk riktig av meg, men også om jeg vil og, ikke minst, klarer å igjen bli flerbarnspappa for de neste 20 årene. Ja, Lillebror trenger definitivt en vokse opp sammen med, men det er jo ikke akkurat en kattunge vi snakker om.
I motsetning til alle (mødre) og fedre med bare en unge som vurderer å få “en til”, så vet jeg faktisk hva det innebærer. Ja, det er en gave og en voldsom glede, men det er også blod, svette og tårer i mange år framover. Dessuten er det dyrt! Ikke bare dobbelt sett med alt, som klær, leker, ferie, barnehage, barnebidrag (man vet aldri…), etc., men vi trenger også en større bolig, og et soverom ekstra koster om lag 1 million kroner. (Det røyk den hyttedrømmen, igjen!)
Ja ja, dere får handle litt ekstra i nettbutikken for å finansiere moroa, (klikk HER, HER, HER, HER, HER, HER, HER, HER, HER, HER, HER, HER, HER eller DER, DER, DER, DER, DER, DER, DER) for allerede i november, senest i desember setter jeg, bokstavelig talt, inn støtet i ChristineEmilie. Da rekker hun akkurat å gjøre seg ferdig med barnehagelærerutdanningen før det kommer en ny verdensborger i august/september 2022. 😀
Det føles deilig å endelig ha landet på denne beslutningen. Hun har jo vært tydelig hele veien hva hun har ønsket, (Vakker mann, to barn, hage og nybakt brød), mens jeg ikke har snakket på inn- og utpust om temaet med samme entusiasme. Spesielt ikke etter at Lille Vakre døde. Jeg syns det er veldig, veldig skummelt å sette barn til verden.
Likevel, når jeg ser på denne fantastiske skapningen som Lillebror har vokst opp til å bli, denne blidfisen av en unge, så ønsker jeg virkelig å gjøre absolutt alt som står i min makt for å gi ham et så godt liv som overhodet mulig, og i min verden innbefatter altså det også å skjenke ham et søsken å (forhåpentligvis) vokse opp sammen med. Det er godt å være to.
For min del er det faktisk det som er tungen på vektskåla. Jeg hadde forblitt lykkelig med “bare” ham, Datter og de store guttene, men livet handler om langt mer enn meg selv. ChristineEmilie fortjener å få oppfylt drømmen sin og Lillebror trenger en å dele godene med for å ikke bli en bortskjemt klyse, he he.
Var det forresten ikke litt fiffig av meg å kombinere min sedvanlige sosialpornografi med litt ekte pornografi? Så får jeg heller bare beklage for det bildet som har festet seg i hodet ditt, og som du trolig kommer til å slite med gjennom hele dagen. 😉
Etter noen timer på Hoftepluss er jeg nå tilbake på kontoret. For at Martin og gjengen skal kunne konsentrere seg 100% om salg og service, så skal jeg ta tilbake alt ansvar hva bestilling, vareutvalg og beholdning angår. Det hørers lett ut kanskje, men det tar mye tid, så tanken er at han heller kan bruke mer av sin tid i butikken. Vi både tror og håper på en kanonsommer, så greit å utnytte alle tilgjengelige ressurser. Jeg mottar jo tross alt lønn, så skulle egentlig bare mangle at jeg ikke bidro litt med min kompetanse og erfaring.
Planen framover blir derfor at jeg hver morgen møter opp på Hoftepluss, viser ansikt, tar de nødvendige bestillinger og får gitt de mest nødvendige beskjedene. Tror det kan være lurt all den tid jeg faktisk fortsatt eier 100% av sjappa.
Etter jobb skal jeg plante hekk. Svigermord, den hardbaldne, har spadd opp sin egen hekk for moros skyld, og nå har jeg fått den. Mannvond som jeg er takker jeg ikke nei til en gratis grønn mur mot naboene, så disse skal jeg få i jorda raskt. Holder jo også på med den rota husker dere, men jobbet bare med den en ettermiddag. Tror jeg må sette av hele onsdagen til den, for det er en helt formidabel jobb. Tror det er en av de aller største røttene jeg har gravd opp i mitt liv, og jeg har grav opp mange opp gjennom.
Så var det alle disse toppturene da. Er spylei dem og ennå er jeg ikke halvveis en gang. På mandag er det topptur nummer 50 på rad, og da er det 50 igjen før jeg når målet på 100. Kjenner motivasjonen begynner å dabbe litt av, spesielt når jeg jobber og sliter i hagen, men må opp på den toppen likevel nå jeg egentlig har mest på en lang dusj og et kort, men godt samleie.
(Sorry, ville bare sjekke om du var våken 😉 )
Torsdags morgen setter jeg meg på flyet mot UNN i Tromsø. Ja, vet jeg skrev i går at jeg skulle av sted på onsdag, men jeg tok rett og slett feil, og måtte ringe Pasientreiser og endre billetten. (Helt fantastisk service på Pasientreiser forresten! Fatter ikke hvorfor de har så dårlig rykte). Beklager at jeg løy for dere, og beklager for alle dere jeg har lurt helt ned hit med den klikkbaiten av en overskrift. Det var kynisk og moralsk forkastelig av meg, men klarte rett og slett ikke la være. Det ble for fristende.
Klikket du deg inn fordi:
Du lot deg rive med, og klikket deg inn fordi du ville vite hva jeg hadde løyet om?
Du forsto det var en klikkbait, men ble nysgjerrig hvordan jeg skulle prøve å “rettferdiggjøre” klikkbaiten?
Du rett og slett bare så at jeg hadde kommet med et nytt innlegg og ville lese det.’
Nå skal jeg ut og vanne plantene før jeg hiver meg i arbeid. 🙂
I natt døde en av Konemors aller beste venner og en av mine uhyre få inspirasjonsmennesker. Helvetes jævla fittekreft! Trolig døde hen omtrent samtidig som jeg satt og skrev en blogg om hvor, buhu og stakkars meg, trøtt jeg har vært den siste uken, og at jeg har buklandet litt etter en kort, men veldig god periode.
På onsdag, samme dag som jeg skal snakke med en kirurg angående en litt vond rygg, så skal en i min nærmeste familie legges under kniven for å forsøke å skjære vekk en ondartet kreftsvulst. Hvis ikke ryggvondten forsvinner, kan jeg ta tabletter og leve nokså normalt. Hvis ikke svulsten forsvinner, vel, orker ikke skrive ned ordene en gang.
Jeg har ikke gått rundt og syntes synd på meg den siste uka altså, men jeg har heller ikke bekjempet trøttheten, reist meg opp mot den og nektet den innpass, Jeg har snarere latt den omsvøpe meg som en deilig dyne med rent sengetøy, lukket øynene og blitt borte. Ja, jeg har vært på jobb og jeg har gått min daglige tur opp Komsalaia, men ellers kan jeg ikke skryte på meg stort.
Jeg har vært så trøtt at jeg tidvis knapt har klart å stå på beina.
Har tatt masse blodprøver. I alle fall åtte-ti stykker tror jeg. Svarene kommer i løpet av uka. Sikkert ikke noe, men greit å sjekke i alle fall.
Turene opp Komsalaia går på automatikk nå, og jeg bruker til sammen ca en time opp og ned. I dag var tur nummer 42 på rad. Har nesten ikke vondt i korsryggen oppover lenger. Knærne derimot skriker som syke esler, men de får bare holde på. Det blir nok stille når ræva og magen blir litt mindre.
“Prosjekt rotfjerning” er i gang! Har vel 10-15 stk som skal bort i sommer, og startet med den største. Alt etterpå blir en lek.
På torsdag reiser jeg til Tromsø for å snakke med kirurgen. Hun hadde lyst på en prat før hun satte kjøttøksa i ryggtavla mi. Egentlig betryggende. Jeg lover for øvrig å ha munnbindet skikkelig på meg i flyet. Jeg var en idiot i 2020. Det er jeg for øvrig i 2021 også, men har i alle fall lært meg å gå med munnbind.
Som alle andre har jeg mine demoner som må nedkjempes fra tid til annen. Er helt greit, for jeg vet jeg vinner.
Takk for at du holder ut meg og bloggen min. År etter år.
Aller først vil jeg bare takke for alle meldinger og gode ord som jeg har fått de siste dagene fra dere. Selv om jeg ikke en gang har svart på halvparten, så setter jeg utrolig stor pris på hvert eneste ord. Tvil aldri et øyeblikk på det. Det har bare ikke vært verken fysisk eller psykisk mulig å svare på alt.
Det sies at å følge meg er som å se på et flykrash i sakte film. Vel baby, flyet har nådd bakken. Redningsmannskaper er på vei, og til tross for massive skader er det foreløpig ikke meldt om noen omkomne, men innsatslederen som nærmer seg ulykkesstedet sier at det er alt for tidlig å konkludere da øyevitneskildringene spriker i alle retninger. Noen melder om full eksplosjon mot en fjellvegg, mens andre skildrer en nokså kontrollert buklanding.
***
I ettermiddag kommer Datter på besøk. Det gleder jeg meg veldig til. Lillebror og Datter, mine minste, deler felles skjebne. Begge er unnfanget i sorg og fortvilelse, og begge er elsket som bare slike barn kan elskes. Å se de to sammen på gulvet er helt spesielt. To lys. To framtidshåp. To søsken.
Skal servere henne denne nydelige grove fiskesuppa som vi har blitt helt hekta på. (Har hatt den til middag tre dager på rad!) Lager den med 45 gram smør og 45 gram sammalt hvete som jeg lager jevning av, og pisker inn 7 dl vann, 3 dl laktosefri fløte, to fiskebuljongterninger og 1 ss av mitt eget fiskesuppekrydder, og koker opp.
Mens dette skjer har jeg skjært 300 gram laks og 300 gram torsk/sei i terninger og blandet inn 1 ts salt. Fisken både smaker bedre og holder seg bedre i suppa hvis den får ligge 30 minutter i saltet før den tilsettes.
Når suppa har kokt opp har jeg i 300 gram strimlet gulrot, 100 gram strimlet sellerirot og 200 gram strimlet purreløk og koker opp igjen. Småkoker i 2 minutter før jeg tilsetter 1 ss presset sitron. Så skal fisken i, koker opp igjen, og suppa er ferdig tre minutter senere.
***
Dagens tur opp Komsalaia er tur nummer 40 på rad. Selv om det er helt på grensen, (og kanskje til og med bikka over), til en tvangstanke, så har det gjort godt for både kropp og sjel. Formen er ikke god, ikke en gang i nærheten, men den har blitt enormt mye bedre. Om ikke lenge er jeg klar for å bytte til et større fjell. Ikke riktig ennå, men snart.
Visste du forresten at de siste 40 dagene har jeg til sammen brukt 2,2 døgn på å gå opp og “jogge” ned Komsalaia?
***
Ellers vil jeg egentlig bare ønske dere en riktig god helg. Lørdagen skal for min del tilbringes ute i hagen. Holder på med “Operasjon stubbefjerning”, og det er en voldsom jobb, men det er viktig å gjøre noe. Holde seg i gang.
Mitt største mareritt er at jeg igjen skal måtte holde en bitte liten livløs kropp i armene mine. Panikken. De mislykkede gjenopplivingsforsøkene. Ventetiden fra du har ringt 113 og til de kommer i strie strømmer inn døren. Den lille gnisten av håp som tennes. Disse folka kan det og får det til. Skuffelsen når også de gir opp. Og den svarte røyken som fra det øyeblikket kastes inn i livet ditt som en tåregasspatron. Røyken og mørket fyller hver eneste celle i kroppen din, hvert rom i huset, hvert minutt av døgnet. Du puster, men hvert eneste åndedrag er svart, giftig røyk. Du drikker. Så får du i alle fall sove. Bevisstløsheten er din nærmeste venn og støttespiller. Likevel svikter han deg og blir borte hver jævla morgen. Du slår opp øynene. Og alt starter på nytt igjen.
I dag er Lillebror 7 måneder. Han er sterk og frisk på absolutt alle måter. Reiser seg opp overalt og klarer å gå hvis vi støtter ham. Enormt aktiv, men er også veldig flink til å sitte og leke for seg selv. Veldig glad, men du skal ha flaks hvis du får en gode(klem) som varer mer enn tre sekunder, men de tre sekundene fra han selv velger å legge hodet sitt i halsgropen min er helt ubetalelige. Så blir han lei og skal heller klore meg i øret. Eller stikke pekefingeren sin inn under øyelokket mitt og pirke ut øyeeplet. Herre Gud, så glad jeg er i den gutten!
Vi fikk utlevert pustealarm på sykehuset da han ble født. Det er en sensor som hver kveld tapes fast i magen og registrerer om han puster eller ikke. En voldsom trygghet. Skulle han dø, så våkner vi i alle fall før det er for sent og kan starte gjenopplivning før kroppen er kald, ansiktet marmorert og det kommer ut rosa spytt fra munnvikene.
Pustealarmen er imidlertid ikke trådløs. Sensoren er koblet til selve alarmen med slags tynn plastkabel. Perfekt til å snurre rundt halsen når man begynner å bli så aktiv som han har blitt. Det er ikke lenger slik at vi kan legge han på rygg og han blir liggende slik. Nei, han ligger på rygg, mage, side, hode, skulder, kne og tå.
Dessuten tar plasteret som sensoren er festet med veldig på magen. Vi prøver naturligvis å variere plasseringene, men selv om han begynner å bli stor gutt så er jo ikke magen veldig stor og belastingen på den tynne huden har nådd en grense.
Derfor sov han sin første natt uten pustrealarm i natt. Det gikk helt fint og han overlevde. Var overhodet ingenting i veien med lungekapasiteten grytidlig på morgenkvisten da han våknet og var melkesulten. Han kastet seg over de arme puppene som han var en illsint løve, og puppene var to skadde og utslitte antiloper som hadde gått ned på kne, gitt opp kampen og var klare til å bli spist.
Jeg er ikke nevrotisk. Sov i grunnen godt i natt. Våknet selvfølgelig noen ganger og bare lå helt stille og hørte om han pustet. Det gjorde han. Fin liten pust. Litt rask slik så små unger har. Han er så fin. Klarer ikke å forestille meg et liv uten ham nå. Alt jeg måtte ha av reservasjoner for å beskytte meg selv i begynnelsen er borte.
Lillebror overlevde natten. Selvfølgelig gjorde han det. Han er stor, sterk, frisk og rask. Det er absolutt ingenting som tyder på at han ikke skulle overleve. Styggen på ryggen sier selvfølgelig at det har det ikke vært de andre gangene heller, og det har han for så vidt rett i. Lille Vakre ble kanskje bare 14 dager, men det var overhodet ingen tegn på at han bare skulle dø. Bortsett fra at han var usedvanlig vakker, så var han en helt normal baby med absolutt ingen tegn til sykdom eller svakhet. Han spiste, sov og var glad. Ingen kolikk. Lite skriking. Absolutt ingen advarsler før vi plutselig våknet opp til ruiner.
Samme med Han som gikk i forveien for 14 år siden. Han var veldig sterk og stor. Rakk å bli nesten fire måneder før han bare ble borte. Ingen advarsler der heller. Sterk, frisk og glad. Så død.
Lillebror skal ikke dø! Unger på 7 måneder dør ikke bare plutselig. Det skjer omtrent aldri. Styggen på ryggen gjentar ordet “omtrent” og lar det henge i luften som en slags trussel.
Jeg kommer nok alltid til å være redd, men den lammende frykten har sluppet taket for lenge siden. Nå ligger den mer og ulmer under overflaten, klar til å styrte opp og fram hvis man trenger den. Det gikk jo bra med Datter. Hun brukte også pustealarm, faktisk hun var godt over året, og lever som bare det.
Ikke si at jeg dyrker det negative, for det gjør jeg ikke. Til tross for alt, så syns jeg egentlig at jeg er veldig positiv og glad, dette er nå en gang en del av livet mitt. Jeg vet hvor galt det kan gå. Det betyr ikke at jeg konstant er redd og nevrotisk, men ja, et sted inne i meg vil jeg alltid være forbedret på det aller verste.
Gi ungen din, eller noen andre du er gald i, et ekstra kyss på kinnet, (eller en tekstmelding) i kveld. Det skal jeg gjøre.
Tung dag. Eller tung _tid_ egentlig. Mye skummelt og negativt som skjer i livet rundt meg. Dødelige sykdommer, alvorlige forbrytelser, sorg, savn, fortvilelse og hjelpeløshet. Jeg vet alt om at livet kan snu på en femøring. Det eneste man kan gjøre er å kjempe seg gjennom det. Legge ut på svøm i iskaldt vann med alt for liten redningsvest. Det får briste eller bære.
Når de store og altoppslukende vonde tingene skjer, blir alt annet så smått og ubetydelig. I går var jeg opptatt av lyttertall på podkasten, men det er jo ikke viktig i det hele tatt. Det er bare et artig tidsfordriv. Genererer ikke inntekt en gang. Dagens planlagte episode er derfor avlyst. Kanskje er jeg tilbake på onsdag. Kanskje ikke.
Det er vanskelig å konsentrere seg. Siden dette er min siste dag, så sto jeg tidlig opp for å få noen ekstra timer foran skjermen, men klokka er allerede over ni, og jeg har ikke skrevet et eneste ord. Jeg bare tenker og scroller meningsløst rundt. Må ta meg sammen. Vet jeg klarer det. Har klart det før. Mange ganger.
Jeg er allerede 14 dager på overtid og det er rett og slett ikke flere utsettelser å få. I dag må jeg skrive mine aller siste ord på manuset. For å rekke både språkvask, design, innsalg til bokkjedene og produksjon, (og sikkert mange andre ting også) så må manuset bli ferdig i dag og sendes til redaktør i løpet av kvelden. Jeg har bare to oppskrifter igjen, men det gjenstår fortsatt masse skriftlig arbeid slik at det blir en bok.
Jeg blir ferdig, og jeg føler selv det er i ferd med å bli boka jeg selv alltid har ønsket meg. En arbeidsdag til så er vi der. Siste ord skal skrives. Jeg må bare rense hodet, fokusere på det jeg skal, og konsentrere meg.
Ja, en kokebok er kanskje helt ubetydelig når livet skjer rundt deg, men samtidig skal man jo ha noe å leve av også. Uten godt salg på kokeboka, ingen inntekt. Da er det kanskje lurt å legge vekk livet , å heller rømme inn i den kulinariske verdenen for noen timer. Det er et godt sted å være.
Dette var kanskje en forvirrende bloggpost, men livet er forvirrende og uoversiktlig. Det tror jeg de fleste kan skrive under på. Vi har det egentlig ganske bra.
Kom hjem klokka fem etter å ha vært på kontoret hele dagen. Var ikke veldig motivert, men heller ikke umotivert. Toppturene må jo gjennomføres, enten jeg vil det eller ikke. I dag var det topptur 37 på rad som skulle til pers.
Småprata litt med Lillebror mens jeg kledde på meg og tappa meg 250 ml med vann. Har helt slutta å ta med meg kamelpungen med 3 liter vann, banan, energibar, smoothie og jeg vet ikke hva. (Se HER hva jeg hadde med meg på min aller første tur.) Jeg trengte det da, men gjør det ikke lenger. Glemte til og med vannet i vinduskarmen i gangen.
For aller første gang på 37 turer klarte jeg å gå helt til toppen uten en eneste pause! Framgangen er jo helt formidabel. Husk at jeg brukte 1 time og 35 minutter opp første gang.
og i dag gikk jeg både opp og ned på under en time!
Jeg er ganske stolt over meg selv. Selv om jeg ikke en gang er halvveis i topptur-prosjektet mitt, så kjenner jeg jo at det har skjedd noe. Før det første er det bare en brøkdel så vondt i ryggen når jeg går oppover som det var de første ukene. Husker jeg bokstavelig talt måtte krype langs bakken enkelte partier fordi det var så vondt. I dag plagde ikke ryggen min mer enn det som må forventes av tett mann, 43 og et halvt år.
For det andre har det skjedd noe nede i lungene. De første 10-15-20 turene kunne jeg pese så mye jeg bare ville, men lungene virket tette på en måte. De klarte ikke å ta til seg oksygenet som jeg pumpet ned. Det kjentes ut som lungeveggene var spaklet igjen. Luften gikk ned, men ble ikke tatt opp. Alt gikk tilbake.
Skal ikke skryte på meg en voldsom lungekapasitet nå heller, men jeg kjenner i alle fall at noe oksygen siger gjennom lungeveggene. Det har skjedd noe og det er så deilig!
Jeg har vært, og fortsatt er, så syk, så nede, så tung, så feit, så fæl, men jeg kom meg til slutt ut og opp, og nå gir jeg meg faen ikke!
