Jeg er flau! Det var ikke i mine tanker i det hele tatt da jeg sto opp i morges. I stedet for å skrive om det åpenbare satte jeg meg heller ned og skrev om godt foreldresamarbeid ved samlivsbrudd. Absolutt en meget viktig sak, men i dag er det tross alt 8. mai og 75 år siden verdenskrigens slutt. Vi, les jeg, er så opptatt av meg selv og min egen lille boble at krigens lidelser og alle som kjempet og alle som falt for vår frihet for 75 år siden ikke en gang streifet meg. Flau, flau, flau!
Samlivsbrudd er aldri enkelt, verken på den ene eller den andre måten. Det kan være vanskelig å fokusere på barnas beste når man selv står midt oppe i et kaos av følelser, sorg, savn, fortvilelse, forsakelse, berikelse, glede og lykke. Det kan til og med hende at man har ulike definisjoner på hva som faktisk er til barnas beste. Ingenting er enkelt, men heller ikke uløselig hvis man bare vil.
Det første vi gjorde når støvskyen hadde lagt seg sånn noenlunde var å opprette en gruppe på FB med tre medlemmer. Der deler vi informasjon som omhandler Datter som det er viktig at vi alle tre vet om. Ofte er det jo slik at det er de to med felles barn som diskuterer viktige saker i barnas liv og i beste fall informerer den tredje eller den fjerde voksenpersonen om avgjørelser som blir tatt. Like ofte blir sikkert den informasjonsflyten glemt og ingen vet hva som har blitt sagt eller gjort.
Da er det fint med en gruppe. Vi skriver om lekser, skolearbeid og lærerkontakt. Bestevenner og uvenner, Datters altså ;). Bursdagsgaver, sykkelkjøp og regler for beskyttelsesutstyr. Kort sagt store og små ting som det er viktig at alle vi tre voksenpersonene skal samarbeide om å følge opp.
Jeg sier ikke at systemet er perfekt, men det er en fantastisk arena for å dyrke samarbeid, løse floker og, ikke minst, unngå misforståelser, for det er vel nettopp misforståelser som er kimen til de aller fleste konflikter i slike trepart-samarbeid.
Datter er velsignet med tre voksenpersoner som er veldig glad i henne og som er villige til å skyve enkelte av egne følselser, for det er klart de finnes også hos oss, til side for at hun skal ha det så bra som mulig i den situasjonen som hun har havnet i. Datter har jo aldri bedt om dette. Alt hun visste om og ønsket seg var to foreldre. Plutselig satt hun der med “tre”. I dag er hun glad for det og livet hennes har på mange måter blitt bedre fordi vi tre har klart å få dette til å fungere på en god måte.
Det er jeg stolt av. Klart det har kostet, men det har vært verdt det. Godt jobba damer! Uten dere to hadde ikke dette vært mulig. Vær stolte over dere selv. Det har dere all grunn til. For dere to er ikke “barnas beste” noe man bare sier for egen vinning, men faktisk noe dere gjør hver eneste dag. Og det står det respekt av. Jeg vet det ikke alltid er like enkelt. For noen av dere.
Da jeg kom på jobb i dag morges lå det en liten pakke til meg, til oss, i hylla på jobb. To bitte små, nydelige hjemmestrikkede sokker. Det hadde vært en ukjent dame og levert dem til en av de ansatte dagen før. En dame som hadde tenkt på oss, på det som har vært og det som skal komme. Og satt seg ned og strikket til Framtiden. Hvor snill er det mulig å bli?
Jeg har stirret mye på disse sokkene i dag. Ikke fordi jeg er spesielt interessert i masker og mønster, men fordi alt med ett ble så virkelig. Om bare noen få måneder skal disse sokkene fylles av to små føtter. Og i andre enden et lite ansikt som ser på meg og smiler mens jeg tar dem på. Eller skriker for den saks skyld, la oss ikke bli alt for svulstige her.
Tenk at det finnes så mange mennesker som bryr seg om oss. Mennesker vi ikke kjenner, eller som vi bare kjenner litt, men som likevel ønsker oss alt godt. Det varmer og vi er så takknemlige. Det betyr enormt mye for oss.
Jeg begynte å røyke da jeg var 14 år og da hadde jeg faktisk ønsket det lenge. Kanskje helt siden jeg var liten. Det endte etter hvert med at jeg røkte opp mot 40 sigaretter om dagen. Fryktelig dyrt og veldig, veldig vanskelig å jogge.
For noen år siden fikk jeg en kompis som introduserte meg for snusens gudommelige verden. Det førte til at jeg etter hver sigarett tok en snus under leppa fram til neste sigarett. Noen ganger til og med samtidig. Jeg var helt tjærebredt som en gammel robåt. Hadde noen satt en gnist mot huden hadde jeg tatt fyr umiddelbart. Fordelen var jo naturligvis at jeg ikke tok inn vann når jeg badet.
Det ble litt mye kan du si og etter et års tid med dobbelt nikotinkjør bestemte jeg meg for 4-5 år siden å kutte røyken. Det var ikke noe problem siden jeg snuste og savnet egentlig ikke dampingen så veldig mye. Ulempen med snus er imidlertid at du kan putte den inn nær sagt hvor som helt. Røkingen måtte jo etter hvert kun foregå utendørs, men snuse kan man gjøre hvor som helst. Til og med i dusjen. Lang historie kort, nå snuser jeg to bokser om dagen.
Fryktelig, fryktelig dyrt. Og egentlig helt meningsløst. Derfor har jeg nå meldt meg på et hypnoseprogram i juni som skal gjøre meg helt snusfri. Kurset koster rundt regnet 40 bokser med snus, altså, i mitt tilfelle, ca 6 ukes forbruk. Dvs. at virker dette så sparer jeg fort inn prisen for hypnosen. Virker det ikke så er det naturligvis litt irriterende, men jeg har alltid drømt om å bli hypnotisert så blir artig uansett. Håper hun ikke gjør meg om til en hund. Man vet jo aldri, he he 😉
I alle år har jeg betalt mine regninger samvittighetsfullt og i tide. Mye pga at det var min tidligere samboer som betalte regningene i mange år, (ja, det er flaut) men også etter at jeg flyttet for meg selv har jeg alltid betalt regningene samme dag som jeg fikk dem. Aldri noe krøll. De siste månedene, kanskje helt siden i fjor sommer har ting blitt veldig annerledes.
Flere ganger har jeg fått en av disse i postkassen. I begynnelsen fikk jeg litt panikk, inkassovarsel er scary shit, men etter hvert som man blir vant med det bryr man seg ikke like mye lenger. Til slutt går man nesten å venter på dem og blir litt skuffet hvis det går et par uker uten.
Først forsto jeg ikke hvorfor jeg fikk dem, men har etter hvert funnet et mønster. Første gang var etter at jeg kjørte over en bro i Nordland et sted. Var visst noe bompenger. Så begynte jeg å hente reker på flyplassen. Der var det jaggu også blitt betalparkering, men regningen ble visst sendt på SMS eller noe slikt. Eller som inkassovarsel, hver eneste gang, i mitt tilfelle. Så ramlet kroppen min sammen og jeg begynte å vanke hos både lege, sykehus og manuell terapaut. Der står det slike automater ved utgangen som man skal betale før man går. Som regel husker jeg det, men ikke alltid.
Så kom Viruset og legen måtte man møte via video. Helt grei ordning, tidsbesparende, men det dukket ikke opp en betalingsautomat etter endt konsultasjon og jeg har hatt mange. Kommer en SMS med noe betalingsgreier, men igjen, jeg venter heller på inkassovarselet. Vil ikke ha regninger på SMS. Helst vil jeg ikke ha regninger i det hele tatt, men et papirark eller en faktura i nettbanken kan jeg i alle fall forholde meg til. Jeg vil ha fortiden tilbake!
Løpet er kanskje ikke helt kjørt, men hvis jeg av en eller annen grunn skulle glemme et av disse mange inkassovarslene mine så er jeg ille ute. Kanskje jeg faktisk burde ta meg sammen og betale når det dukker opp en av disse ekle SMSene? Nei, jeg venter heller på inkassovarselet. Føles mer personlig 😉
Da ble det med ett litt mer virkelig. Ikke bare frierier på en blogg. Point of no return liksom. I løpet av palmehelgen 2021 er jeg en gift mann. En fange i hymes lenker. En Evas apostel som må stille opp når det kreves, for ikke å si skreves. Jeg er klar som et egg jeg! Ser ut som et også med den nye sveisen.
Jeg har aldri hatt noen drøm om å gifte meg. Har alltid sett på det som en altfor dyr fest. Klart det er hyggelig å samle familie og venner til lystig lag, men har liksom ikke vært spesielt fan av at det er jeg som må trekke kortet for å finansiere festen. Denne gangen er det annerledes. Bryllupet kombineres med dåpen til et nytt liv. Klarer ikke komme på noe vakrere. Dessuten går det betraktelig mindre brennevin i dåper enn i tradisjonelle bryllup. Færre gjester er det også. Jeg liker det litt mindre, litt mer rolig. Jeg gleder meg meg. Jeg gjør faktisk det.
Kjærest styrer naturligvis showet. Kjolen ble kjøpt inn allerede i fjor og hun og venninnen ligger i hard planlegging. Det er koselig. Og praktisk naturligvis. Det blir bra, sier jeg, dere bestemmer. Det er jo de som bestemmer uansett, så ingen vits å involvere seg så mye likevel. -Ja, den fargen var nydelig. -Det blir utrolig bra. -Kjempeidé!
Og Datter som brudepike da! Nesten at det er det jeg gleder meg aller mest til. Kun kommer til å være så nydelig. Det er hun jo uansett, men hun kommer til å være, om mulig, enda nydeligere i kjolen hun vi har valgt ut. Unnskyld, kjolen Kjærest og venninnen har valgt ut.
Og vielse i vakre Nordlyskatedralen da! Jeg elsker den kirken. Den ligger midt i byen og ingen av oss “tilhører” den egentlig. Jeg er konfirmert i Elvebakken kirke og Kjærest både døpt og konfirmert i gamle Alta kirke. Nordlyskatedralen ligger midt mellom og passer perfekt.
Nei, dette blir bra! I alle fall for meg. Verre for Kjærest som må drasse på meg resten av livet, men hun har valgt det selv av grunner jeg fortsatt ikke forstår. Er i alle fall ikke pga sveisen, he he 😉
Jeg sliter litt med veganere, men jeg har over hodet ingenting i mot “vanlige” vegetarianere eller vegatarmat generelt. Ofte er det faktisk deilig å nyte et måltid som ikke inneholder kjøtt eller fisk. Eller, ikke veldig ofte, men av og til i alle fall. Som i kveld. Pizza Margarita eller Pizza Mozzarella, kjært barn har mange navn. Min favoritt!
Hvis jeg ikke gidder å lage bunnen selv velger jeg denne. Helt suveren! Det står at den er til 2 stk, men det er den IKKE! Heldigvis er det to i pakken.
Pizza med både fersk og revet mozzarella, pesto og kirsebærtomat
Tomatsaus
1 del Idun ketsjup
1 del tomatpuré
Jeg bruker faktisk bare dette som pizzasaus. Av og til har jeg også i en liten sprut med Heinz BBQ-saus, men ikke på denne pizzaen.
Grønn juksepesto
1 glass basilikumspesto
1 pk bladpersille
Pesto uten persille har en grusom gusjegrønn farge. Jeg har alltid persille i min pesto for fargen sin skyld. Kjøper jeg et ferdig glass, noen er ganske gode, så kjører jeg en pk persille på staven sammen med litt vann og blander i ferdigpestoen. Forskjellen er enorm:
Ja, da er det bare å smøre den enkle pizzasausen på den ferdige bunnen og drysse over litt ferdigrevet mozzarella før du skiver en fersk mozzarella og fordeler utover. Dryss over noen kirsebærtomater i skiver og pesto før du kanskje kverner litt svart pepper på toppen. Oregano? Steikes på 250 grader i noen få minutter. Husk at pizza er best, som all annen mat, hvis den får hvile seg noen minutter før du setter tenna i den.
PS! Klart, det skader jo ikke å legge noen skiver bacon på toppen, det er ikke det jeg sier 😉
Alt startet på badet. Skulle bare dusje, men så klødde det i hodebunnen.
Plutselig hadde jeg klødd meg så mye med barbermaskinen at alt håret lå i vasken.
Hjelp, jeg har mista håret!
Vil du ha deng?
Det obligatoriske bloggbildet med dusckface. Syns jeg kler det mer enn mange andre egentlig.
Heldigvis vokser håret omtrent like fort som magen, så om noen uker er det på plass igjen. Inntil videre må jeg vandre rundt i verden på denne måten. Hva syns dere?
Det var veldig rart å se alle ordene og bildene som jeg har sett og lest tusen ganger før satt sammen til en skikkelig bok. Eller, skikkelig bok er vel feil og si. Den er ikke trykket ennå, men satt sammen elektronisk av en grafiker fra start til slutt. Det så veldig, veldig bra ut, men fortsatt er det en del småplukk vi må jobbe med. Gleder meg til vi blir helt ferdig. Har mest lyst til å gå videre til neste prosjekt. Jeg er en rastløs sjel. Glad jeg ikke er musiker og må synge den samme sangen i kanskje 30-40 år. Tror ikke jeg hadde klart det.
Hvis du vil kan du forhåndsbestille en signert utgave HER
Ellers var det utrolig deilig å stå opp i morges. Får litt sjokk hver gang jeg går ut av soverommet. Er jo vant til å sjokkvåkne av det grusomme røde gulvbelegget, mens nå våkner jeg gradvis mens jeg spankulerer over det myke deilige nye gulvet. Veldig fornøyd. Datter mener det har blitt husets vakreste rom. Jeg er ikke uenig.
Helt sykt hvor stor forskjell 2500 kroner og litt gangsperre kan gjøre. Tror det er den beste investeringen i mitt liv.
Kjøpte skateboard til Datter i går. I dag skal jeg kjøpe hjelm, knebeskytter og hansker. Ble litt knall og fall og blod og tårer ned den lange Tollevikbakken. Jeg tror på en barndom full av skrubbsår, men er jo ikke vits med flere så enn nødvendig. Greit med litt polstring.
Ellers håper jeg dere alle får en fin dag. Sola skinner i Alta i dag. Det er ikke så veldig varmt ennå, men regner med at vi får et par dager med sommer i løpet av juli. De to sommerdagene er gull verdt etter en lang vinter før det igjen høstes og blir mørkt. Blir bra.
Dette skjedde i går, men først nå har jeg fått roet pulsen såpass at jeg klarer å skrive om det. Som dere husker dro jeg en liten tur ned på jobb på morgenkvisten for å bestille snus. Etter en halv times tid lukket jeg gitterporten og gikk tilbake mot heisen og parkeringstaket. Det var da jeg så ham. Ryggen på ham i alle fall. En diger fyr som lusket rundt med hette på hodet. Lett haltende, men så absolutt kapabel ut til både det ene og, i verste fall, det andre.
Det er ikke uvanlig at jeg møter folk på Amfi på søndager. De flinkeste butikksjefene har sjeldent helgefri, men det er ikke ofte jeg møter noen så pass tidlig. De fleste kommer etter tolv. Det er heller ikke vanlig at de lusker rundt med hette på hodet og haltende ben. Jeg ante ugler i mosen.
Først bestemte jeg meg for å følge etter ham å spørre om jeg kunne hjelpe. Det har jeg gjort en gang før en gang da jeg plutselig fant en forvirret mann inne på handicaptoalettet. En svært sliten fyr, men heldigvis vennligsinnet. Jeg slapp ham ut. Var visstnok noen folk som var på jakt etter ham, men jeg så ingen. Ikke hadde jeg lyst til å møte dem heller.
Tilbake til denne digre mannen som lusket rundt. Var vel ca 15 meter fra ham da han ble vár meg og huket seg ned bak et hjørne, som for å gjemme seg for meg. Nei, dette tar jeg rett og slett ikke sjansen på, tenkte jeg. Mine barn skal ikke bli farløse bare fordi jeg leker helt og prøver å stoppe knivdesperadoer tidlig en søndags morgen i et stengt kjøpesenter. Jeg snudde på hælen og sprang tilbake mot heisen med hjertet i halsen mens jeg frenetisk ringte senterledelsen og fortalte at jeg såvidt kom meg levende hjem fra jobb.
Dette tok de naturligvis på største alvor. Når en mann på 115 kg kaller en annen mann for stor så er det gjerne noe alvor i det. De tok ingen sjanser og møtte opp mannsterk for å avvæpne desperadoen. Problemet var bare at han hadde rukket å gjemme seg og de kunne ikke finne ham noen steder. Ikke så de tegn til innbrudd heller. Dette var tydeligvis en slu faen, kanskje en del av et profesjonelt nettverk. Trolig er speider som skulle sjekke ut forholdene før det avgjørende angrepet.
Heldigvis har vi kameraovervåkning og da de sjekket disse så de klart og tydelig hvem det var.
Åpenbart en diger mann
men vennligsinnet. Det var bare sjefen på Bagorama som skulle på tidlig søndagsjobb. Han hadde ikke sett meg og det jeg trodde var en nedhukingsmanøver for å gjemme seg var bare bevegelsen da han bøyde seg ned for å sette nøkkelen til butikken i nøkkelhullet.
Kniven, og det mulige skytevåpenet, var bare et produkt av en mørk korridor og min egen fantasi som løp nesten like løpsk som jeg gjorde på vei mot bilen og tryggheten.
Om jeg var flau da senterlederen ringte meg og fortalte at de hadde fanget drapsmannen? Ja, litt.
