Middagen inntok vi på kinarestauranten. Har barbert viker bare for å se voksen og ansvarlig ut, samt virke støttende for dem som mister håret i ung alder. Vet ikke om det hjelper.
Men maten var god. Biff i noe saus med ris. Fornøyd.
Dessuten sparer vi penger når Kjærest er gravid. Vann er godt.
Når jeg betaler nesten 1000 kroner for et måltid så skal alt spises. Og da mener jeg alt! Angrer på at jeg tømte den saltbøssa, men når jeg først gjør noe så gjør jeg det skikkelig.
Vel hjemme og et helt fantastisk vær! Resten av kvelden tilbringes på verandaen. I alle fall helt til vi ikke klarer å holde oss lenger. Vi har begge lyst, sitrer i oss begge, og ingenting her som kan stoppe oss. Døra er låst og persiennene trukket ned. Sesong to av verden serie på Netflix kan begynne, nemlig Designated survivor!
For akkurat to år siden i dag bestemte vi oss for at det skulle bli oss to. For alltid. Det hadde vært turbulent i forkant. Mye styr. Naturlig nok. Jeg kom omtrent rett fra et samlivsbrudd og hadde en drøss med unger. En var myndig, to var tenåringer, en var død og den siste var en nokså liten jente med alt det måtte medføre.
At jeg valgte deg var enkelt og forståelig, men at du turte å satse på denne gamle hesten er for meg fortsatt en gåte. Jeg hadde aldri gjort det. Jovisst er jeg flott å se på med en kropp som selv guder ville misunne, men likevel. Du tok et modig valg den dagen for to år siden og jeg er veldig, veldig glad for at du turte.
Vi bestemte oss tidlig for skape en familie. Mange vil nok si alt for tidlig, men vi gjorde det likevel. Først sammen med Datter som du har tatt deg av som din egen og som kommer til å elske deg for resten av sitt liv uavhengig av meg, og siste pinsedag i fjor sommer kom lille vakre Vebjørn. Kjærlighetsbarnet. Vi fikk fjorten fantastisk dager.
Vi klarte det. Kom oss gjennom. Jeg vil si det er en bragd, vår korte historie tatt i betraktning. Det har vært et umenneskelig tungt år for oss begge og det har vel vært perioder der vi har vært på nippet til å bare gi opp. Både hverandre og en felles framtid. Folk som mister mister ofte hverandre, men vi har klart oss. I lag. Og nå tror jeg vi står sterkere enn noen sinne.
I dag skal jeg kjøpe blomster til deg. Som den store romantikeren jeg er kjøper jeg tre buketter. En i rødt, en i hvitt og en blått. Så har vi til 17. mai også. To fluer i ett smekk liksom. Jeg vet du liker tanken du også.
Du elsker kinamat. Vet egentlig ikke hvorfor, for du er jo egentlig ikke spesielt glad i verken krydder eller sterk mat, men kinamat liker du. Da blir det middag på kinarestauranten i ettermiddag. Det blir koselig. Du kjører.
Jeg gleder meg til resten av livet. Det er din fortjeneste. Takk for at vil vil ha meg. Jeg elsker deg. Even when we’re ghosts.
PS! Tusen takk for boxerne! Du vet hvordan du smelter et gammelt hjerte <3
Tidligere i dag skrev jeg at Fy Fader kunne gjenåpne og at jeg planla åpningen i neste uke. Avsnittet isom forbød servering av fra buffet var fjernet. Jeg var i hundre. De ansatte var glade. Endelig kunne vi starte opp skikkelig igjen. Kun en telefon til kommunelegen gjenstod, men det anså jeg som en ren formalitet. Forbudet var jo borte, så var vel ingenting han kunne si som kunne ødelegge.
Jeg tok feil. Forbudet var riktignok fjernet fra den paragrafen vi har forholdt oss til hele tiden, men den var bare flyttet til paragraf 14. Forbudet mot buffet besto og var endatil spesifisert i retningslinjene. Nedtur!
Først og fremt er jeg lei meg for at jeg har villedet de ansatte til å tro at vi kunne åpne igjen i neste uke. Jeg har beklaget meg overfor dem, men det føles fattig. Mange har gledet seg til å starte for fullt igjen, ikke minst av økonomiske årsaker, og det var så deilig å endelig kunne fortelle at vi snart var i gang igjen. Desto mer smertefullt å fortelle at jeg er en dust og har lest feil.
Nei, dette var trasige greier, men vi skal komme sterkere tilbake. Hadde jeg vare visst når. Da hadde alt vært mye enklere.
Reklame | Fy Fader, verdens største salat- og snackbar
Det er en stor glede for meg å kunne fortelle dette, ikke minst med tanke på mine ansatte, men nå er forskriften som forbyr “servering av mat fra buffet” endret og jeg kan planlegge gjenåpning av Fy Fader, verdens største salat- og snackbar! Planen er gjenåpning torsdag 21. mai.
Her ser dere forskriften som ble sendt ut da Viruset stengte ned halve landet.
Og her ser dere den endrede forskriften. Forbudet mot buffet er, fornuftig nok, fjernet og jeg trenger kun å forholde meg til det samme regelverket som alle andre virksomheter må forholde seg til. Gode rutiner hva smittevern angår rett og slett. Økt renhold og tilrettelegging for avstand. Det skal vi klare!
Slike tilstander kan vi dessverre ikke ha lenger, men med knallhard kostnadskontroll tror jeg det skal være mulig å kunne tjene penger likevel. Jeg skal i alle fall prøve. Konseptet er avhengig av mye folk for dekke inn det vanvittige utvalget, men er helt sikker på at jeg finner løsninger som klarer å kombinere både økonomi og smittevern.
Kanskje er det dumt å åpne opp før vi ser hvordan smittesituasjonen utvikler seg i Norge. Plutselig blusser Viruset opp igjen og forskriften endres tilbake slik at vi må stenge ned igjen. Det er fryktelig dyrt. Bare det å åpne opp koster 60-70 tusen kroner. Da kan du selv tenke deg hva det koster å stenge. Likevel velger jeg å ta sjansen. Føler jeg ikke har annet valg.
Planen er at vi åpner opp torsdag 21. mai. Ennå gjenstår en endelig godkjenning fra kommuneoverlegen, men det regner jeg med er bare en formalitet. Forskriften er klinkende klar, buffet er IKKE lenger ulovlig!
Jeg fikk en en telefon, mange faktisk, for en tid tilbake, en god stund før Viruset, om jeg hadde lyst til å være med i Farmen kjendis. Jeg hadde ikke det, men sa som sant var at det var artig å bli spurt. Ikke hadde jeg tid heller. Dessuten visste jeg at Kjærest var gravid og jeg hadde ikke veldig lyst til å være borte fra henne i flere uker uten å kunne ringe hjem og høre hvordan det gikk. Det er mye frykt under et svangerskap som det vi gjennomgår.
Datter var mye mer positiv. Hun kunne godt se pappa bli tynnere og tynnere på tv, sikkert litt stas også, så jeg bestemte meg for å framstå positiv til produksjonsselskapet. Ville gjøre Datter stolt. Det var flere runder med intervjuer, og jeg begynte faktisk å glede meg litt, men til slutt sa de at de hadde valgt noen andre som passet bedre i gruppen. Ble umiddelbart litt skuffet, alltid kjipt å ikke bli valgt først på kanonball-laget, men det gikk veldig fort over. Hadde ikke vart en uke der inne med skulderen min. Dessuten er det ikke lov å snuse der inne, bare røyke pipe, og jeg er jo ikke hypnotisert ennå, så hadde blitt ennå mer mannevond enn jeg er fra før.
Nei, skomaker, bli ved din lest! Ikke spring rundt og tro du er kjendis bare fordi du ligger på bloggtoppen. Ta vare på bedriften din, familien din. Ungen som kommer til høsten. Framtiden. Gjør dagene gode for dine. Tror jeg er mye bedre til det enn til melkespannholding og, skrekk og gru, øksekast.
Ha en helt alminnelig aften! Det skal nemlig jeg 🙂
I mange år har jeg startet arbeidsdagen klokka seks, men for to måneder siden, føles som et helt liv, ble verden snudd fullstendig på hodet og plutselig kunne jeg ligge å dra meg, sove altså, til både sju og åtte uten at et menneske på kloden brydde seg. I dag er den såkalte “hverdagen tilbake”, men er ikke sikker på om jeg har savnet den i det hele tatt.
Etter at Hoftepluss åpnet igjen for en måned siden har jeg ikke startet på jobb før 08:00. Det har vært helt strålende deilig egentlig. Vekke Datter, de ukene hun er her, ordne frokost til henne. Småprate litt, med fokus på litt, for selv om hun er jente så liker hun ikke å prate så voldsomt på morgenen. Ikke jeg heller for den saks skyld. Vi har stort sett holdt på med vårt på hver vår telefon, men vi har i alle fall vært i samme rom.
Grunnen til at jeg skal på jobb så tidlig i dag er at jeg har en bestilling på bagetter til halv ni. Ganske mange også, rundt tretti, og siden de ansatte fortsatt ikke kommer før 10:00, sparetiltak, så må jeg gjøre det selv. Har jeg bare godt av.
Selv om jeg etter hvert begynner å nærme meg alderen som kalles “godt voksen” så klarer jeg ikke helt å slippe barnet i meg. Kjenne adrenalinet pumpe gjennom årene. Utsette meg for små og store farer bare for å imponere Kjærest. På søndagsturen vår gjennom Altas strandpromenade, Lathari, klarte jeg ikke å motstå å leke med livet som innsats på isflakene. Kjenne på spenningen og se de stolte øynene til Kjærest som lyste “Dette, dette er min mann. Og FOR en mann!”
De siste par ukene har kommentarfeltet mitt på bloggen blitt teppebombet med spam. Den samme teksten, men med stadig nye navn. Uansett hvilken blogg jeg legger ut er det et sextilbud som kommenterer først. Sletter jeg kommer det et nytt etter noen få minutter. Må faktisk inn å slette flere ganger i timen. Gjør meg egentlig ingenting hvis jeg skriver en blogg om tant og fjas, men det hender seg jo at jeg skriver om litt mer alvorlige temaer også, og da føles det ødeleggende med et kommentarfelt som er fylt opp av sextilbud. Kanskje til og med støtende.
Derfor gjør jeg nå noe jeg aldri trodde jeg skulle gjøre, nemlig å moderere kommentarfeltet. Det er trist, men tror det er nødvendig. Har alltid vært litt mistroiske til de bloggerne som forhåndsgodkjenner kommentarer, man kan liksom skape seg sin egen virkelighet og velge selv om man vil slippe fram kritiske stemmer. Jeg har alltid vært opptatt av at en hver som har noe så si, kritisk eller koselig, skal få si det på min blogg.
Det skal dere selvsagt fortsatt få gjøre, jeg kommer til å slippe alt gjennom som før, men jeg luker ut disse sextilbudene. Det blir veldig mye mer arbeid for meg, men er faktisk lei av sex, eh he.
Kommer jeg til bunns i problemet åpner jeg naturligvis opp kommentarfeltet igjen.
I kveld fant jeg fram noen rester i kjøleskapet for å få brukt dem opp. Liker ikke å kaste mat. Hadde noen urtepoteter liggende etter kotelettmiddagen på torsdag, noen grønnsaker fra den røkte torskemiddagen på onsdag og litt brunsaus med fløte fra fiskekakene på tirsdag. Og tyttebærkrem naturligvis, men det har jeg alltid stående i kjøleskapet.
Så kjøpte vi inn litt biff. Entrecote. Liker å steike den hel. Brunet den først i varm panne før jeg krydret den med salt, masse pepper og litt timian. Lot den stå i ovnen på 95 grader i 3-4 timer til termometeret viste 58 grader. Skrudde ovnen ned til 60 grader og lot den stå inne en time til. Ikke noe impulsmiddag med andre ord. Måtte spise noen pizzarester mens jeg ventet.
Fruktsalat med både fersk og tørket frukt til dessert. Og pisket krem med litt mandelessens og vanilje. Og litt hakket fruktnøtt på toppen. Jammi! Tror jeg i alle fall. Har ikke spist det ennå. Er så mett, men har god trening i dette så skal nok få ned den desserten også før jeg bikker, he he 😉
Det er trist når foreldrene dør, spesielt når det skjer under tragiske omstendigheter, men siden det er over 30 år siden har jeg lært meg å leve med det og det går helt fint. Derfor kan jeg heller glede meg over at det plutselig dukker opp en arv etter ham nå mange år senere.
I morges fikk jeg nemlig denne mailen fra en Toffner Charlifoux:
Dear Asbjørn Sandøy This is to inform you of unclaimed funds left by late Mr.Sandøy,who died as a result of tragic car accident. Up your response to this covenant, I will make all necessary information known to you.
Ble jo selvfølgelig umiddelbart glad og var klar til å svare og sikkert gi fra meg informasjon om både konto og personnummer slik at han kunne sette inn alle pengene til meg, men så begynte jeg å tenke. Pappa er helt riktig død, men han druknet og jeg har aldri hørt et ord om at han hadde med seg en bil på fiskebåten han var på og kjørte over ripa. Vet ikke en gang om det var plass til en bil på båten, men tror ikke det. Hadde sikkert vært irriterende for de andre fiskerne at pappa på død og liv skulle drasse med seg den bilen uansett hvor han dro.
En annen ting som skurret var naturligvis navnet. Sandøy er mamma sitt navn som jeg tok etter skilsmissen mellom dem. Pappa hadde et helt annet navn. Nei, her er det nok noe ugler i mosen og jeg kan trolig se langt etter den arven. Nedtur.
Ellers er det en fin dag i Alta. Sola skinner og jeg skal straks dra ned på jobb å klargjøre før gutta kommer. Har faktisk fortsatt en 70-80 kg reker igjen, men satser på at det blir borte i løpet av dagen. Det er ikke umulig, selv om det er fredager som er den store rekedagen.
Datter dro i går, men vi er fortsatt tre igjen i leiligheten. Rart og koselig å tenke på. Skal prøve å få trimmet litt i dag. Gudene skal vite at jeg trenger det. Veldig usammenhengende avsnitt for øvrig.
Ønsker dere alle en strålende dag, både dere med og dere uten arv!
