Det er nesten ikke til å tro, men i dag, dagen før jeg reiser til Oslo og tre dager før boka kommer ut i bokhandel, så ringer Tuva, sjefsforleggeren i Kagge og bare sier rett ut:
“Asbjørn, interessen for kokeboka di, “Hva skal vi ha til middag?”, fra bokhandlerkjedene og Bladcentralen (Norges største distributør av bøker til dagligvare, kiosk og bensinstasjoner) kan ikke en gang sammenlignes med i fjor! Førsteopplaget er på denne boka er 6 000 bøker, noe som er råbra i seg selv, men i dag trykte jeg på den store grønne knappen og bestilte et hasteopplag til. Det vil si at det i løpet av uken er 11 000 eksemplarer av boka di ute i butikkene, Asbjørn!”
Jeg skal ikke si hva jeg svarte, men det var en eller annen mumling om at “jeg avventer salgstallene” og “vi får vente og se når Boklista kommer”, “høye opplagstall er ikke det samme som høye salgstall” og noe i den duren.
Likevel er det en meget stolt og glad Kokkejævel som kan sette seg på flyet i morgen og vite at hele kjeden av de som har peiling på hva som er bra og hva som treffer markedet har tro på kokeboka mi, “Hva skal vi ha til middag”.
Det er ikke lenger opp til meg. Jeg har gjort min jobb og skrevet den kokeboka som jeg alltid har ønsket meg. Kanskje spesielt når jeg flyttet for meg selv og etter at jeg fikk barn. Resten, det er opp til dere. 🙂
Da var dagen kommet. Et eller annet sted ute på ettermiddagen snurrer jeg inn (de jævla tunge) markisene, slår av lyset og låser døren.
Litt for tidlig i morgen tidlig reiser jeg nemlig til Oslo for å kaste meg over pallevis med kokebøker som skal signeres og sendes, slik at de aller fleste har godsaken(e) i sin egen postkasse allerede nå på fredag 10. september. Har sagt til søringene at boka neppe rekker å ligge i en postkasse nordpå, men tror ikke de forstår hvor dårlig postgang det egentlig har blitt her oppe. Uansett, veldig mange vil garantert ha den i postkassa på fredag, mens noen nok må vente helt til mandag. Vi må bare tilgi dem søringene. De er jo så søte i pelsen og dessuten gode å ha når man skal selge bøker, ha ha.
Apropos ventetid, tenk at jeg fortsatt står i operasjonskø, etter nesten to år med tidvis helt umenneskelige smerter. Hadde jeg vært et “normalt” menneske, så hadde jeg nå gått på arbeidsavklaringspenger, etter først et helt år som sykemeldt. En operasjon er sikkert ikke billig, men den er garantert billigere enn lønna mi i halvannet år, så det offentlige hadde fort tjent inn igjen de pengene.
Alt går i bølger, og jeg har det langt bedre nå enn jeg tidvis har hatt det. Det var jo midt inne i en sånn “god” periode januar i år at jeg faktisk tilfeldigvis fikk tildelt en operasjon etter en avbestilling. Jeg kastet alt jeg hadde i hendene, satte meg på flyet til Tromsø og ankom UNN svett og pesende for å rekke operasjonen. Etter noen timer på venterommet og en kort prat med kirurgen, så gikk jeg ut av sykehuset og tok drosje ned til min faste Peppes Pizza-restaurant og skrev: Alle kan gjøre feil. Også nevrokirurger…
Synd med den operasjonen. Har lest det det er den perfekte måten å få oppmerksomhet fra media på i forkant av en bokutgivelse, men det gjelder kanskje bare ræv- og puppeoperasjoner. Eller underlivsoperasjoner. Sensasjonen er kanskje ikke like stor for prolapsoperasjoner, og det forstår jeg jo. Hvis jeg hadde fått valget mellom å lese om en puppeoperasjon og en prolapsoperasjon, så hadde jeg jo valgt puppeoperasjonen. Kanskje man til og med fikk se bildet av puppen. Ikke like spennende med bilde av en rygg liksom.
Kanskje jeg skal undersøke mulighetene for en mannepupp-operasjon for å skape litt blest gjennom bokhøsten. På den annen side, kanskje ikke. Får heller satse på at boka er så bra, og full av så mange virkelig gode, men kjappe og enkle oppskrifter at dere kjøper den selv uten en puppejobb, he he.
Nei, klokka er 10 og jeg må åpne dørene så jeg har noe å stenge i ettermiddag. Jeg er faktisk ikke tilbake på “jobb”, (jeg sliter fortsatt litt med å omtale Kokkejævel.no som jobb), før tirsdag om en uke. Det betyr at det ikke blir noen forsendelser fra oss i løpet av uken. Konemor og Lillebror tar sikkert en og annen bestilling, men i all hovedsak er vi faktisk stengt.
Tenk at jeg bare kan stenge og dra av sted i dette nye livet som jeg har skapt meg! Det er en så enorm lettelse på mine muskuløse, men betente skuldre at dere aner ikke. Oslo-turen er jo for så vidt jobb og inntektsgenererende, men turen til lillesøsteren min på Stord, fra fredag til mandag, hadde jeg nok fått til i mitt gamle liv også, men det hadde vært langt vanskeligere. Ikke minst hadde jeg vært nødt til å være tilgjengelig for en hver situasjon som måtte oppstå. Nå kan jeg reise uten det aller minste fnugg av forretningsmessig bekymring.
Bortsett fra å reise fra Lillebror og Konemor så lenge, men det er en del av livet en mann bare må takle, så det gidder jeg i alle fall ikke sutre over. I våre dager kan man facetime i timevis hvis man vil. Før i tiden kunne man sende et brev. Som ofte kom fram etter at du var kommet hjem.
Uansett hvordan salget går videre, så er jeg veldig stolt over boka jeg har skrevet. Den har blitt det komprimerte oppslagsverket som jeg selv alltid har ønsket meg i ulike livsfaser. I tillegg til veldig gode oppskrifter er det også tabeller for kjernetemperatur, slik at man alltid får et helt perfekt resultat, enten man steiker seg biff, kalkun, steker, fisk, kylling osv.
Ingen kan forvente å bare kunne slike ting når man flytter for seg selv og plutselig sår der foran hybelkomfyren og er drittlei frossenpizza og nudler. Jeg har opparbeidet meg denne kunnskapen gjennom en 25 års lang tidsklemme med både profesjonell og privat kokkelering. Det er mulig å tilberede virkelig god mat med helt vanlige råvarer på bare en halvtime.
Apropos hybelkomfyrer; for å virkelig bevise at man ikke er avheng av dyrt og fancy utsyr for å lage mat av aller ypperste klasse, så er absolutt alle rettene i denne boken tilberedt på en hybelkomfyr. Noen ganger var det litt utfordrende, som juleribba grunnet plassen i selve ovnsrommet, men absolutt alle de 200 sidene med oppskrifter og middagsretter kom svært vellykkede ut av den lille ovnen.
Jeg har tro på småmorsomme og kanskje litt underholdende, men likevel helt enkle og lettfattelige oppskrifter der det kun er basale norskkunnskaper som setter grenser for om du vil lykkes på kjøkkenet eller ikke.
Kulinarisk hilsen
Kokkejævel
Så stolt kokebokforfatter at han nesten sprekker i selvskryt her han sitter
I glede og stolthet over å endelig ha fått nordover “Hva skal vi ha til middag?“, kokeboka jeg selv alltid har drømt om å ha når jeg i løpet av de siste 25 årene både skulle lage god, sunn, tradisjonell og spennende mat på helst en halvtime, maks en time, og endatil få ungene til å like og spise det jeg kokte i hop.
5000 av dere sa dere vill ha den. Riktig så mange eksemplarer har jeg ikke i hende, men jeg kan i alle fall gjære 10 av dere kulinarisk uavhengige 😉
Hvis du er så heldig at ditt navn er blant de 5 som står under, så send mail til: [email protected]
Merk mailen med “Vinner”
Opplys i mailen om ditt navn og adresse, leveringsadresse, telefonnummer og eventuell personlig hilsen.
De 5 siste vinnerne er:
Renate Jørgensen Brochman
Oddrun Annie Pedersen
Elisabeth Alvær
Lise Marit Rødnes
og
Morten Skarsem Solberg
Kokkejævel og Konemor gratulerer!
Hvis du ikke er blant de heldige, men likevel føler at du, eller noen du er glad i, trenger litt ekstra middagsinspirasjon, skrevet på et enkelt språk som du ikke trenger å være faglært kokk med 25 år erfaring for å forstå, så er det visstnok siste sjanse i dag å forhåndsbestille signert utgave hos Ark.no. Klikk HER, så er julehandelen unnagjort først som sist. Fraktfritt levert! 🙂
Helt ærlig har det vært en helt jævlig dag. Jeg er så nervøs nå at jeg er kvalm. Begynner virkelig å kjenne på nervene i forkant av den bokutgivelsen neste fredag. Ja, forhåndssalget har vært veldig bra, men det betyr jo ikke at boka totalt sett blir en suksess.
Det utgis ufattelig mange kokebøker hvert eneste år, og selv om jeg vet at min bok ikke er en typisk “hyllebok”, men en bruksbok som enormt mange mennesker, unge som gamle, hadde hatt god bruk for, flere ganger i uka, så er man liksom avhengig av flaks for å “treffe” markedet hvis man ikke er kjendis. Og jeg er ikke kjendis. Ikke en gang i nærheten.
Nok boknerver! Det er helg (halleluja) og den skal (nok en gang) fylles med kalorier, juhu. Jeg har nemlig inngått en avtale med en leverandør med en absurd god airfryer, og på søndag kan du lese om denne. Dere aner ikke hvor mye godt jeg har laget i den i løpet av uken som har godt. Det skal mye til for at jeg blir imponert.
(Bare spør de stakkars damene som sitter i Kagge forlag og prøver å muntre meg opp og overbevise meg om at forhåndssalget er bare “helt sinnsykt bra” og “nesten ingen selger like mye” og “bare vent til høsten og julesalget”… ha ha ha)
Konemor og Lillebror er på senteret og kjøper nattdrakt. Med høsten kom kulda og Lillebror er jo snart like stor som mora, så da må det nattklær til. De er nok snart tilbake, for ser klakka har passert seks. Da er det normalt bare kvelds og natta etterpå.
Vi gæmliser, (Konemor og meg) skal prøve å kose med god airfryed mat og en god serie. Ikke bare litt god, men skikkelig god. Hun er ikke så veldig kresen, for hun strikker når hun ser, men hvis jeg skal bruke titalls, kanskje hundretalls, timer foran skjermen, så må det gi meg noe mer tilbake enn at klokka går. Kom gjerne med tips!
Helt siden jeg var bitte liten og far min skydde meg som pesten fordi han (feilaktig) trodde jeg var skapt i en annen manns seng, så har jeg vært kontroversiell. Barndommen generelt var også nokså kontrastfylt. Noen sparka, slo og spytta, mens andre prøvde så godt de kunne å være gode og snille.
Årevis med ensomhet lærte meg å trives i mitt eget selskap. Måtte jo det siden jeg stort sett bare hadde meg selv, så da var det like greit å bare sette i gang med å trives først som sist liksom. Mens jeg satt der i mitt eget selskap og trivdes, så måtte jeg jo finne på noe, hvis ikke kunne dagene, (og årene) bli fryktelig lange. Jeg fylte dem med fortellinger. Fortellinger jeg fant i musikken, i litteraturen og i tegneserienes verden.
Alle disse tusenvis av fortellingene viste meg at det var en verden bortenfor blånene. Mulighetene var uendelige for den som bet tenna sammen, krummet nakken, kjempet seg gjennom dagene og gikk framover.
Så sitter jeg her da, 44 år gammel, med trolig flere dager bak meg enn foran meg. Skulle skrive om hvor kontroversiell jeg var, men havnet i en sentimental suppe av gamle erfaringer og bla bla bla, som har gjort meg til den jeg er i dag.
Så hvem er jeg da her jeg sitter, en torsdagsmorgen i begynnelsen av september etter at både kone og barn har dratt på jobb/barnehage ,44 år gammel i bare boxeren ved det kombinerte spisebordet og kjøkkenbordet i den lille leiligheten i Tollevika og ser på vimplene Konemor har hengt opp for å gjøre meg glad på bursdagen?
Bortsett fra ungene mine, så har jeg kastet vrak på hele fortiden min. Jeg har tatt sats og startet absolutt helt fra scratch. Det er både befriende deilig og spennende skummelt på samme tid. Likevel er jo jeg den samme. Det kan jeg ikke rømme fra, uansett hvor mye jeg prøver.
Jeg må våge å stoppe opp, se rett framover og bare bli stående en stund. Nyte de gode øyeblikkene enda litt bedre. Som nå når Lillebror er i den alderen at han krabber bort til beina mine, reiser seg opp og strekker armene opp mot meg og vil opp på armen til pappa. Det er jo egentlig i disse gigantiske øyeblikkene jeg kjenner at det er en mening med alle de tunge dagene jeg har kraumet meg gjennom. Likevel står jeg der og er rastløs. Jeg må låse øyeblikket for pokker!
For bare to år siden på denne dag, så visste jeg ikke hvordan i all verden jeg skulle klare å komme meg gjennom resten av livet. Lille Vakre hadde dødd bare to måneder tidligere, men jeg var tilbake for fullt på jobb fordi jeg av hensyn til driften og de øvrige ansatte rett og slett bare måtte. Det var naturligvis alt for tidlig, og ble en stor tilleggsbelastning. Ikke fantes bloggen heller som jeg kunne sutre og klage på. Alt var bare fælt.
Børs og katedral skrev jeg i overskriften, og det er en god definisjon på ikke bare bloggen min, men på selve livet, (som jo bloggen også handler om). Vi kraumer og strever så godt vi kan alle sammen for å klare oss økonomisk, og gjerne også enda litt til, men samtidig prøver vi å fylle livet med et slags innhold. Vi har alle våre metoder, og vi snubler og aller alle sammen, men vi gir aldri opp. Noen dager er betraktelig verre enn andre, men klarer vi å fange disse gammaglimtene med mening som plutselig lyser opp foran oss, som for min del kan være når en liten gutt strekker armene opp og vil til bare meg i hele verden akkurat da, så tror jeg veldig mye er gjort.
I fjor skrev Kjærest, (som hun jo “het” den gangen), det fineste brevet du kan tenke deg på bursdagen min. Hvis du vil kan du få lese det, men jeg advarer deg, dette er sterke saker! Les “Kjærest” sitt bursdagsbrev til meg HER
En av de tingene jeg syns var aller tøffest etter at Lille Vakre døde, var den massive, (føltes i alle fall slik), kritikken jeg fikk da jeg skrev om det på FB-siden Kokkejævel, altså FB-siden min. Jeg hadde i blogg den gangen, men skrev en liten “tilstandsrapport” hver enste dag fra han døde til han ble begravd. Ca 10 dager tror jeg. I en av disse postene skrev jeg noe slikt som: “Jeg hater dette, jeg vil heller reklamere for reker!”
Altså, jeg hata at sønnen min var død, jeg ville mye heller at han skulle leve, alt være noe normalt og jeg kunne bruke siden til å reklamere for reker og annet snadder.
Herre gud så mye tyn jeg fikk! Dere aner ikke. Ikke bare på min egen side, men mange reagerte virkelig av en eller annen grunn skikkelig på dette. Det tok faktisk halvannet år før jeg slapp å se kommentarer som “Bruke sin egen døde unge for å selge reker”. Det var så vondt.
Det var sikkert noe med den utradisjonelle blandingen av børs og katedral som av en eller annen grunn provoserte mange så voldsomt. Dette var også før “En tier til en kaffe“, så de kan ikke skylde på det heller. Voksne folk i flokk kan være nådeløse.
Nei, faen mann, opp med haka, du har bursdag!
Jeg ønsker dere alle en helt fantastisk dag. Håper millioner av dere klikker dere inn på Kokkejævel.no, nettbutikken som samler alt det beste på ett sted, og formelig fråtser i godsakene på bursdagstilbud! 😀
Ikke alle var like glade da de sto opp i morges og så vinteren hadde flasset i fjellene. Hvor mange eksakt som hang med geipen vet jeg jo ikke, da jeg ikke er et meningsmålingsinstitutt, så det blir mer en antagelse fra min side. Sikkert noen som kjente en glede spredte seg i brystet ved synet også, hvis ikke hadde det vel vært fraflyttet her for mange hundre, kanskje flere tusen år siden.
Mye er sagt, sikkert også med rette, om meg og min skyhøye selvfølelse, men at jeg skulle få æren av å bli invitert som en av hovedattraksjonene på Finnmark internasjonale litteraturfestival, Finnlitt, det har jeg faktisk aldri noensinne sett for meg som noe jeg kom til å få oppleve.
Like fullt er det akkurat det jeg er; invitert og gasjert til å sitte på en scene foran publikum, på samfunnshuset i Kirkenes, og samtale med Anne Gerd Lehn om det temaet som engasjerer meg aller, aller mest, nemlig meg selv.
Ha ha, nei seriøst, dette er virkelig en stor ære for meg! Livet mitt har de vridd seg flere ganger 360 grader. Først i dødskramper, siden i mer og mer positivitet og nytt liv. For to år siden hadde jeg ikke blogg en gang. Nå er jeg en bestselgende forfatter med ny bok bare dager unna. Også den ser ut til å nå ut til et stort publikum. Mye tyder faktisk på et publikummet er veldig mye større enn den forrige boka ble til del.
Veldig, veldig spennende tider for en enkel gutt fra Nord, som i sin tid ble født i skyggen av et isfjell, fire mil vestafor helvete. En “late bloomer” kanskje, men likevel et menneske helt fra første åndedrag.
Befinner du deg i området Kirkenes i det aktuelle tidsrommet, så vil jeg absolutt anbefale deg å besøke litteraturfestivalen. Jeg har bladd gjennom programmet, og det er MYE bra der!
PS! Det vil selvfølgelig bli mulighet til å få personlig signert den nye boka mi, “Hva skal vi ha til middag?” når jeg først er i Kirkenes. Håper å se deg på festival!
Joda, fikk da til slutt, full av feber, verk og selvmedlidenhet, (Les Medaljens bakside) kreket meg ut døren, funnet fram stigen og satt den der den skulle være, og kjørte til jobb. Kanskje ikke glad og lykkelig, men jeg kjørte i alle fall på jobb.
Tror du fader meg ikke Konemor, trolig da hun kjørte ned for å hente hysefileten på kjølerommet (hun skal lage fiskekaker i dag), samtidig hadde blåst opp ballonger for å pynte litt opp i bursdagsuka.
Vi kan krangle så busa fyker om både mangt og meget, men alle disse små koselige tingene som hun bare gjør, det er de som gjør at jeg elsker henne. Hun gjør det ikke for at jeg skal skryte av henne på bloggen, hun gjør det for meg. Fordi jeg var pjusk og hun ville glede meg.
Det første jeg tenkte da jeg våknet var “Au, helvetes jævla vaksine!” Det andre var: “Klokka er bare halv fem, så jeg går ned og legger meg i senga. Enda halvannen time til han våkner”. Så tok jeg både øret og skulderen med meg og gikk ned og la meg.
Neste gang jeg våkna, (sånn skikkelig), var klokka 08:30 og det var helt stille i huset. Konemor hadde tydeligvis latt denne arme mannen hennes, men den ene diagnosen etter den andre, bare bli liggende mens hun og Lillebror forberedte seg på barnehage og skole.
Å bli liggende på denne måten hadde vært en umulighet i mitt gamle liv, men siden åpningstidene på nettbutikken bare er fra 10:00-14:00, så har jeg god tid på å kreke meg på jobb om morran. Ikke for det, er jo ingen krise om jeg holder stengt en dag eller to heller. Det er jo ikke slik at det er lange køer med folk som vil inn fra jeg åpner til jeg stenger. På den aller travleste dagen hadde vi fem lokale salg fordelt på hele åpningstiden, og dette var forrige torsdag da vi hadde langåpent helt til 17:00.
(Alta, kanskje på tide å stikke innom å se hva vi har? Blir ikke såret og vonbroten hvis du ikke kommer i dag, for helt ærlig tror jeg ikke jeg er verdens beste kundebehandler i dag. Så ærlig skal jeg være, men døra er åpen fra ti til to, så du er selvfølgelig hjertelig velkommen uansett 🙂 )
Hvorfor er så den avdanka kokkekroppen i så dårlig form? Vel, årsakene er nok mange, men hovedårsaken i dag er kovid-vaksinen som jeg tok i går, samt en øregangsbetennelse som også dukket opp i går.
På første stikk kjente jeg nesten ingen ting. Fikk litt vondt i skulderen dagen etterpå, som om noen hadde slått meg hard i skulderen. Denne gangen kjente jeg det nokså umiddelbart, altså at noen hadde “slått meg”. Likevel gikk det greit, men kjente at allmenntilstanden var irriterende dårlig, men om det var stikket eller øret som var syndebukken, kanskje en kombinasjon, det er jeg ikke sikker på.
Jeg sovna på sofaen halv åtte i går kveld. Jeg gjorde det ikke med vilje, det bare skjedde. Da jeg våkna opp kjentes det ut som om noen hadde slått meg i skulderen med et balltre og kaldsvettet litt. I høyre øre herjet betennelsen, og det virker som om hele høyre hjernehalvdel er hovnet opp. Inni der skingrer tinnitusen som tusen falske orkester. Har hatt tinnitus i over tre år, men aldri så høyt som nå. Det går aldri over, men kommer garantert til å bli mindre intenst når betennelsen slipper taket.
Ble kanskje mye okk og akk nå på morgenkvisten, men jeg står ha av altså. Skal på jobb. Selv om mitt fravær ikke går ut over noen andre enn meg selv, så skal det mye til for at jeg holder meg hjemme. Hvis jeg ikke er sengeliggende da. En ting er å se på lite sykefravær som en god verdi jeg seg setter høyt, noe helt annet er det hvis det skal ligge en kar i sofakroken på jobb, så syk at han ikke klarer å holde seg på beina, surkle og pese, men på jobb, det skal han!
Jeg er ikke der…
Ønsker dere alle, spesielt dere som av ulike årsaker ligger nede akkurat, en riktig fin høstdag! Jeg har vært nede i daler så dype at det ikke en gang finnes luft. Jeg kom meg opp, hver neste gang. Det kommer du også til å gjøre.
