Da bærer det straks avsted til Tromsø for feiring av Samefolkets dag på Nrk1 i morgen kl. 20:00. Jeg skal selvfølgelig lage KautoBab, en enkel rett med reinkjøtt som passer fint på slike folkefester dette. Du må følge med på sendingen i morgen, så skal jeg vinke til deg 😉
Hyggelig å bli invitert med på slike ting. Skulle ønske Nrk Debatten i går også hadde invitert en mann, eller en kvinne for den saks skyld, som ikke har utført plastiske inngrep for å bli kjent. Det hadde gjort debatten mye bedre hvis de kunne fokusert på alle de som lykkes uten å spille på kroppspress. Vise ungdommen at man også kan tjene penger som influenser uten å måtte legge seg i narkose. Uten sprøytestikk og injeksjoner, men ved å være akkurat som man er.
Disse finnes nemlig! Se på karen som, irriterende nok he he, er over meg på blogglista i dag, Pappahjerte, han har blogget i masse år og opplevd formidabel suksess. Han var også på Vixen og er, i følge Konatil, veldig glad i å bli tatt bilder av. Hvem er det avisene avbilder i etterkant; er det de med eller uten operasjoner?
Debatten i går viste ungdommen at for å få oppmerksomhet må du enten operere deg, angre på at du har operert deg eller kritisere de som har operert seg. Skulle ønske at eksempelvis Pappahjerte kunne vært der og vist at dette bare er tull. At det faktisk er media selv som skaper dette usunne kroppspresset ved å gi det så absurd stor oppmerksomhet. Ungdommen ser jo dette. Usunne kroppsidealer gir mediedekning. Det er ikke Sophie Elise, eller industrien, som burde skamme seg, det er media som gjør henne, og hennes likesinnede, til superstjerner som burde stille seg i skammekroken!
“Hei, gratulerer med pris! Jeg bare måtte kjøpe dette til deg”. Han skulle ikke jobb før om mange timer, men kom likevel innom med gaven, stjerneskudd og en sjokoladerose, på jobb før jeg gikk hjem. Jeg ble overasket og skikkelig glad. Selv om man er sjef så er man jo egentlig bare et menneske på bunnen. Det snakkes mye om at ansatte trenger feedback og positive tilbakemeldinger for å kunne gjøre en god jobb, men det gjør faktisk sjefer også. Det er det ikke så mange som tenker på. Det blir bare forventet at vi til en hver tid skal finne en slags indre motivasjon helt av oss selv.
“Tusen takk”, svarte jeg og tok han i hånden. “Nå ble jeg skikkelig glad. Det var veldig, veldig hyggelig”. Tror egentlig ikke jeg klarte å vise hvor glad jeg egentlig ble.
Jeg kjenner en bedriftsleder som kjøpte sydentur til alle sine ansatte. Det hadde vært et godt år for bedriften og hun ville gi noe av overskuddet tilbake til de ansatte. Det ble en hyggelig tur og alle både spiste, drakk og koste seg en hel uke til ende. På bedriftens regning. Da de returnerte på flyplassen etter turens slutt var det ikke en eneste av de ansatte som tok sjefen i hånden og takket for turen. En tur som kostet over 100 000 kroner. Bedriftslederen ble veldig skuffet, ja, lei seg faktisk, og det forstår jeg veldig godt.
Har forresten vært på mange slike turer selv. Der jeg jobbet før dro vi på utenlandstur annen hvert år mens lokalene ble pusset opp. Reise og opphold ble dekket, mot en liten egenandel for ekstrahjelpene hvis jeg ikke husker helt feil. Vi som jobbet fullt fikk dekket absolutt alt. Vi dro ut og spiste hver kveld og sjefen trakk kortet. Ofte fikk vi spandert lunsjen også. Fantastiske turer. Kun en håndfull takket for turen da vi kom tilbake til hjemlandet. Det ble liksom bare forventet.
Hvem klipper frisøren, er det noe som heter. I dag fikk jeg en skikkelig klipp og jeg er meget fornøyd med sveisen 😀
Altfor tidlig morgen. En time til jeg skal på jobb. Skal bli greit å gjøre noe “fornuftig” igjen, ikke bare svinse rundt i Oslo og tro man er noe. Ikke for det, jeg er jo noe, det er vi alle, men du forstår sikkert hva jeg mener. Hvis du vil i alle fall.
Faktisk litt rart å stå opp til tom stue. Som regel er jo Maria her og skraper på ytterdøren for å komme seg ut, men nå er det bare et gammelt minne om henne som er igjen. Og en halvtom matskål. Hun er jo fortsatt hos Datter, har bodd der mens vi har vært i Oslo, og Datter ville hun skulle være der helt til fredag. Helt greit for meg. Klarer meg fint uten katt, men kjenner det er litt triveligere om morgenen når hun svinser litt rundt og røyter.
Etter jobb blir det bokskriving. Jobber fortsatt med manuset. Har vært litt vanskelig å finne fokus de siste par ukene, av flere grunner. Har et par dager nå jeg virkelig skal konsentrere meg om boken, for på onsdag bærer det til Tromsø. Er jo så heldig at jeg skal være med i Nrks direktesendte program på samefolkets dag 6. februar. Det blir gøy, men reiser alene. Kjærest har praksis og Datter er på skole. Liker best å reise sammen med dem, men blir sikkert greit likevel. I alle fall for dem. Å få en liten pause fra denne fyren. Det unner jeg alle egentlig. Kunne tenkt meg en slik pause av og til selv faktisk. Blir vanskelig i praksis, men en dag skal vi vel alle hvile.
Ellers vil jeg ønske dere alle en så vakker dag som mulig. Noen av dere kommer til å kose dere, mens andre igjen kommer til å få sitt lykkeligste øyeblikk akkurat i dere sovner i kveld og takker Gud for at dagen endelig er over. Slik har vi alle det av og til. Heldigvis får de fleste av oss en ny sjanse hver eneste morgen. Ja, jeg merker selv at jeg roter meg bort i alt for tidlig hverdagsfilosofi nå. Da er det på tide å avslutte 😉
Etter at jeg skrev mitt første blogginnlegg i september i fjor har jeg mer eller mindre vært den mest leste bloggen i Norge. Sidevisningene har naturligvis variert, men i snitt har jeg hatt mellom tre og fire hundre tusen sidevisninger i uka. Omregnet til lesere blir dette ca 250 000 mennesker. Hver eneste uke. Fra første uke.
Dette har jeg klart uten å skrive et eneste negativt ord om noe annet menneske. Ikke en eneste gang har jeg hengt noen til tørk, verken direkte eller indirekte. Aldri har jeg latterliggjort andres meninger, klesstil, interessefelt eller utseende. Ikke har jeg hatt lyst til det heller. Hvorfor skulle jeg? Tvert i mot har brukt meg selv, med alle de styrker og, ikke minst, svakheter, som jeg måtte inneha til å få fram mitt budskap. Humor på andres bekostning har aldri vært min greie. Heller ikke tordentaler rettet direkte mot enkeltmennesker.
Sammen med dere har jeg ligget og rullet i søla, gispende etter luft, iskald og livredd for at jeg aldri skulle klare å komme meg opp i knestående. Sammen med dere har jeg etterhvert bevist, både for meg selv og alle som har giddet å lese, at det tross alt finnes lysglimt i en hver situasjon av livet. Sammen med dere har jeg både ledd og grått og oppriktig gledet meg over alt som har skjedd i løpet av dette halve året. Ikke bare at man har vært på TV og blitt lagt merke til, men viktige ting som at Datter nå bor her en uke i strekk og at jeg, sammen med Kjærest, har klart å skape et trygt og godt hjem for henne, for oss.
Jeg har delt både opp- og nedturer med dere. Har aldri vært redd for å sette meg selv i et dårlig lys, men jeg har vært opptatt av at Datter og Kjærest alltid har blitt framstilt på best mulig måte. Noe som riktignok har vært veldig enkelt, siden de beriker mitt liv og gjør det bedre på alle måter, men likevel. Og for ordens skyld, hvert eneste bilde og hvert eneste ord der de har vært nevnt har måtte framlegges til godkjenning og det er langt fra alltid at det har blitt godkjent.
Selvironi er veldig viktig for meg. Har sett at enkelte har ment at jeg har snakket meg selv ned noen ganger, men det har aldri vært min hensikt. Jeg har det bare fryktelig morsomt på egen bekostning, og finner det så ufattelig mye artigere enn å le av andre. Kampen mot mobbing, i alle dets forkledninger, har alltid vært kampsak nummer en for meg.
Ja, jeg mener oppriktig at blogg-Norge trenger folk som meg. Det er jeg ikke redd for å si. Blogg-Norge trenger mannlige bloggere som ikke ser ned på noen, men som tør å bruke seg selv som utgangspunkt for livets mange utfordringer. Som tør å kalle seg selv Bloggkonge med stor forbokstav samtidig som han ikke en eneste gang har turt å bruke sitt eget navn fordi han er litt introvert og egentlig ikke liker fokus på egen person. Som skjuler seg bak en kokkejakke og som ikke er redd for å fortelle verden det. Som tør å være både sterk og svak. Cocky og ydmyk. Trist og glad.
Jeg er ufattelig glad for at det er så mange som leser det jeg skriver. At mine ord kan ha betydning for så mange, og at det er mulig å lykkes, også på denne plattformen, som tett mann, 42, uten å tråkke på noen for å nå toppen. Det er det jeg er aller mest stolt over!
Takk for at du leser meg og tusen, tusen takk for alle heiarop og gratulasjoner både før og etter Vixen! Setter ufattelig stor pris på at dere bryr dere og at dere gleder dere sammen med meg. Skal ikke avslutte med å snakke ned andre sine lesere, men jeg er overbevist om at jeg har de aller, aller beste!
Du kjenner det rumler skikkelig i magen. Dere var å spiste et helt fantastisk indisk måltid i går, men det var et eller annet som gjorde at systemet ble satt skikkelig på prøve. Noe med alt krydderet, hva vet jeg, men noe har skjedd og det må skje fort! Kjæresten ligger i sengen og det er bare en meter til toalettet og døren er av glass!
Du gjør det du må. Heldigvis er det dokost der inne. Skulle også vært bedre ventilasjon. Det er det altså ikke. Du gruer deg til å åpne døren. Du prøver å spøke det bort. Du kar lest at kvinner først og fremt ønsker menn med humor og humør, men ingenting er artig når øynene til dama rødes av stanken og hun trekker lakenet over nesa for i det hele tatt ha et håp om overlevelse. Akkurat da håper du at i alle fall en av dere dør.
Ingen dør. Folk må bæsje, også når de er nyforelsket. Jeg er så glad for at vi er ferdig med alt det der. Her hos oss hender det til og med at vi stikker inn på do og bæsjer i ren vellyst bare for å vise hvor langt vi har kommet i forholdet. Til og med prompen sitter løst. Det må den, for vi var faktisk på indisk og det betaler vi for nå. Begge to.
Kjærest hadde gledet seg. Komme seg litt bort fra kulden og mørkets rike. Ikke en ferie, men en pust i pakken. En pause. Gjøre litt andre ting enn vanlig. Kanskje shoppe litt. Dra ut og spise. Dusje sammen. Hva vet vel jeg. Jeg er ikke kvinne. Jeg er, og det har jeg faktisk bevis for selv om jeg har et feminint frontparti, en mann og jeg er ikke her for å kose meg. I alle fall ikke glugg i gjel. Her må det skrives!
Kjøpte litt mat på Prixen på Oslo S for å samle krefter til nok en bloggpost. Krever faktisk litt energi all denne skrivingen, og da er det viktig med påfyll før en går helt tom. Topp hotell forresten. Enkelt og sentralt, og midt i sentrum. Genial plassering av skrivebordet. Da kan jeg sitte her og skrive litt mens Kjærest gjør sine ting i sengen.
Neida, vi skal straks dra ut og få oss noe skikkelig mat. Kom gjerne med anbefalinger hvis du er herfra. Vi liker indisk, asiatisk og søramerikansk best, men vi er åpne for det aller meste. Artig å prøve noe nytt når man først er her. Du kan si mye godt om nordlysbyen Alta, men variasjonen i restaurantjungelen er kanskje ikke det som trekkes fram først.
Hva jeg skal ha på meg i morgen? Ikke spør så vanskelig da, men det er heldigvis lenge til i morgen. Nesten et helt døgn. Kjærest har selvfølgelig alt klart, men hun ser jo deilig ut bare hun tar på seg en strisekk. Det kreves litt mer arbeid med meg. Heldigvis blir vi begge sminket i morgen tidlig på GMN og den sminken kommer jeg IKKE til å ta av meg, he he.
Kommer sikkert med en liten oppdatering i løpet av kvelden hvis jeg får tid. Er jo tross alt eggløsning og det er grenser hva en og samme mann rekker over. Vi får se.
Jeg liker egentlig ikke å reise siden jeg er litt redd for å dø hvis plutselig flyet ramler ned og verden må finne ut en måte å leve uten meg. Det høres helt skrekkelig ut. Ikke det å dø, men å leve uten meg. Stakkars folk! Likevel tar jeg sjansen, må jo det, hvis jeg skal komme meg noen vei. Er egentlig også litt redd for å komme til Oslo og bli slått ned av tilfeldige gjenger som filmer og legger ugjerningen ut på Snapchat. Mens de ler. Og sparker videre. Heldigvis er Kjærest med og kan beskytte hvis det skulle komme noen skumle typer. Jeg kan jo bare beskytte fra høyre side siden den venstre skulderen er så vond.
Den har forresten blitt veldig mye bedre de siste ukene! Har ikke brukt smertestillende på tre dager nå, så virker definitivt som det går rette veien. Avliving er i alle fall uaktuelt for øyeblikket. Både legen og jeg hadde det som alternativ sist jeg var inne, men slik det er nå virker det som vi slipper å produsere Kokkejævel-pølsa. Tror ikke den hadde solgt særlig uansett, men vet det naturligvis ikke. Mange hadde kanskje kjøpt den i julegave til venner og slekt. Spekepølser er jo ganske holdbare og kan fint ligge under juletreet i romtemperatur noen timer.
Hvor Maria skal være nå som vi blir borte i flere dager? Ute naturligvis. Er ikke så voldsomt kaldt lenger, bare rundt 10 minus, så har satt ut mat og vann og avtalt at naboen etterfyller i alle fall en gang før vi er tilbake på søndag. Viktig med frisk luft og tror Maria kommer til å sette pris på å lære å klare seg på egen hånd. Gir mestringsfølelse. Klart hun kommer til å fryse litt, men da gjelder det å holde seg i aktivitet. Springe litt og jakte på mus. Det får opp blodsirkulasjonen. Dette kan bare læres i praksis, så tror hun kommer til å være en lykkeligere og stoltere katt, bevisst på egne både styrker og svakheter, når vi kommer tilbake på søndag.
Neida, Maria er hos Datter. Kjørte dem begge dit i går kveld. Der er det riktignok også en annen katt, Mira, men hvis de klarer å bli venner, det ble de ikke forrige gang, så tror jeg det kommer til å gå helt fint. De tør ikke slippe henne ut. Man skal visstnok ikke gjøre det når de er bortplasserte, men hun kommer nok til å kose seg med å gå på do inne. Blir nesten som et luksushotell å regne.
Bildet i toppen er fra forrige tur. Denne turen starter 12:15 så har naturligvis ikke rukket å ta bilder fra den turen ennå. Skal kjøre en tur ned på jobb nå med noen reker jeg hentet på flyplassen rundt midtnatt i går. Skal også fylle opp snus og ta oppgjør. Så er det rett hjem og pakke, for det har jeg nemlig ikke gjort ennå. Håpløs!
Forrige uke spurte jeg dere om det ikke hadde vært artig om Kjærest kom sammen med meg til GMN nå på fredag. Responsen var overveldende og dette har tydeligvis TV2 fått med seg, for i dag ble det endelig bekreftet: Kjærest skal være med! Det blir utrolig artig og jeg gleder meg veldig 🙂 Om det blir matlaging på meg med Wenche vet jeg ikke ennå, men den som ser på GMN får se 😉
Senere samme fredag blir det intervju med Dagbladet Magasinet. Tror de skal lage en ganske fin reportasje om denne underlige fyren som plutselig over natten ble til en toppblogger, men aner jo ikke. Jeg er ikke journalist. Den som leser Dagbladet Magsinet får se.
Den som forresten leser Kamille.no, og som nesten ikke kan få nok av Kjærest og meg, skjønner dere godt, kan også vente seg en reportasje i løpet av uken. Vi skal nemlig dobbeltintervjues i kveld, og det kan bli litt artig. I alle fall hvis vi sier noe artig, men det er det jo ikke sikkert vi gjør. Vanskelig å være artig på kommando. Lover ingenting der altså, men den som leser Kamille.no får se.
Tja, var egentlig bare det jeg ville fortelle. Dere får ha en fortsatt fin dag hvis dere har det, og prøve å gjøre det beste ut av den hvis den har startet skikkelig dårlig. Ønsker uansett begge gruppene alt godt 🙂
Tidlig morgen. Fortsatt kaldt, men ikke riktig så ille som det har vært de siste dagene. Kjærest sover ennå. Hun er sikkert litt sliten hun også, he he. Maria, katta er ute. Ville det selv. Hun liker å gå ut før håndverkerne kommer klokka sju. Hun er redd dem selv om de er snille gutter. Ikke for at de gjør henne noe, men det er et voldsomt spetakkel på utsiden hver dag. Gleder meg til de er ferdig og det gjør garantert hun også, selv om hun jo ikke aner hva de holder på med på samme måte som meg. Neida, slapp av kattefolk, sier ikke at katta er dum, jeg sier bare at hun ikke har innsikt i alt det som vi mennesker vet. Har prøvd å fortelle henne om etterisolering og alt det medfører, men tror ikke hun forstår hva jeg sier. Hun bare ser på meg, snur seg og går og ser om det har kommet noe våtfor i skåla siden sist.
Datter drar tilbake til sin mor i kveld. Egentlig er byttet på fredag, men siden Kjærest og jeg reiser i morgen formiddag er det best for alle parter at hun drar i dag. Hun tar med seg Maria. Pleier det når vi er på reise. Ikke ideelt, men vil ikke ha henne alene hjemme. Hun er ikke gammel nok til det. Plutselig er det hjemme alene-fest her med alle kattene i nabolaget og det tør jeg rett og slett ikke. Stoler ikke nok på henne til det. Da er det bedre at hun blir med Datter.
Om jeg har funnet noe å ha på meg til Vixen? Nei, men jeg har kjøpt meg en bukse i alle fall. Den skal jeg bruke i kveld for å vie den litt ut, for den var litt trang. Klær er generelt trange. Liker ikke å kjøpe klær. Hater det faktisk. Ser naturligvis nytteverdien i å kle seg, men hvis jeg en dag blir skikkelig rik, lite trolig, men man vet jo aldri, så skal jeg ansette en egen skredder slik at jeg slipper å gå i en eneste klesbutikk igjen resten av mitt liv. Kjøpte meg forresten også et par nye sko. De var på salg, altså fra i fjor, men de var ganske fine selv om de også var litt trange. Skal gå med dem også i kveld. Skinn vier seg ut. Gjorde i alle fall det sist jeg kjøpte sko da Datter ble døpt.
Nå hører jeg lyder fra underetasjen. Noen er i dusjen. Tipper det er Kjærest. Hun har praksis i barnehagen denne uken og tror hun begynner rundt klokka sju i dag. Har ordnet kaffen klar for henne og hadde det ikke vært for at det var så kaldt skulle jeg gått ut og startet bilen hennes også, men det var den kulden da. Fryser så lett på nesen. Neida, jeg skal gjøre det. Lover!
Nå kommer hun opp i stua. Må “legge på”. Vil ha den siste halvtimen med henne alene. Vi snakkes!
Jeg skal ikke skrive om det som har vært. Dere som har fulgt meg en stund vet. Det jeg imidlertid kan si er at det en uke i måneden er litt høyere aktivitet enn ellers her oppe i kulden og mørkets rike. Jeg får knapt lov til å få igjen pusten før det er i gang igjen. Sove sammenhengende gjennom en hel natt kan jeg bare glemme. Er det rart jeg er trøtt. Prøver å fortelle henne at jeg er en aldrende herremann og slett ikke tretti år lenger, men jeg taler for døve ører. Her skal det jobbes! Igjen og igjen og igjen.
Vet snart ikke min arme råd. Står jeg og vasker opp blir jeg plutselig klort nedover ryggen. Ser jeg en film kan jeg bare glemme å få med meg slutten. Det eneste stedet jeg får være i fred er på do, men da står hun på utsiden og skraper og dunker på døren og lurer på når jeg er ferdig. Åpner jeg døren, og det må jeg jo gjøre til slutt, så er det i gang igjen. Der finnes ingen hvile. Ingen retrett. Ingen nåde.
Vondt i hodet-trikset kan jeg bare glemme. “Slutt og surk! Ta deg en paracet og to ibux, så er du klar om ti minutter! Jeg går ned og venter så lenge. Ikke kom for sent!” Akkurat det siste kan man i alle fall tolke positivt om ikke annet.
Neida, skal ikke klage. Vi vil jo dette begge to, men klart det tar på en gammel skrott. Passer på å få i meg nok væske i alle fall, dvs. hun har kjøpt litervis med energidrikker som jeg må tylle i meg en gang i timen. Skal visst hjelpe både på energinivå, væskebalanse og produksjon av de aller helligste. Vi får se. Fortsatt noen dager igjen. Heldigvis er Datter her denne uken, så får noen salige timer fri på ettermiddagen, men med en gang jeg kjører henne på trening eller et annet sted, og vi får en liten time alene, så er det rett tilbake i arbeid.
Herregud, nå kom hun akkurat inn døra! Datter er hos en venninne. Ingen steder å flykte. Er nesten nødt til å legge fra meg PCen nå. Håper dere forstår. Orker ikke kjempe mot henne. Det er heller ingen vits. Jeg lever tross alt ut drømmen til en hver mann, så helt latterlig å klage egentlig. Er bare litt støl kanskje. Og sliten.
