Man vil jo at alt skal være perfekt på den aller siste dagen. Skape en verdig avslutning på et liv som har betydd så mye for deg. Planleggingen er også en viktig del av sjokket og sorgen. Det vet jeg alt om. Hva gjør du hvis absolutt alt som kan gå galt faktisk gjør nettopp det?
Leste nettopp denne helt utrolige historien på NRK., der det til og med ikke var gravd et hull når de kom til kirkegården. Den er så tragisk at den blir komisk. Først måtte jeg nesten le, gjorde det også, men så ble jeg bare trist. På sønnens vegne. Det burde ikke være mulig. Jeg er så utrolig takknemlig for at vi hadde en gjennomprofesjonell begravelsesbyråagent på dagen som vi selv aldri glemmer. Ikke bare var han profesjonell, men var faktisk også en utrolig støtte i noen ufattelig vanskelige dager. Vi gledet oss faktisk til møtene med han. Han ga oss både ro, verdighet og trygghet når absolutt alt annet var kaos. Kjenner at han fortjener et helt innlegg en dag, men er ikke moden for det riktig ennå.
Jeg vet ikke om det er usmakelig av meg å linke til denne saken, men den traff meg så veldig. Gikk rett tilbake til alle småtingene som gikk galt for oss. Egentlig bare bagateller, som at vi hadde feilberegnet minuttene til sangene som ble spilt, som gjorde at svigerbror, gud velsigne han, spratt opp og satt på en sang som var spilt før de fem lange minuttene vi hadde feilberegnet før kirkeklokkene ringte. Egentlig ubetydelig, men alt betyr så enormt mye på slike dager. Eller at det ble lest opp feil på en av kransene. Jeg var rasende inni meg da det skjedde, men måtte bare presse det vekk. Jeg satt på en stol ved siden av en åpen kiste og hadde egentlig annet å tenke på.
Jada, dette er kanskje den viktigste saken i verden, men siden NRK bruker flere titalls, kanskje over hundre, millioner kroner som vi alle betaler inn, så er det greit at det i alle fall går riktig for seg. At man er trygg på at den som vinner faktisk er den som har folket i ryggen. Det vet vi ikke nå. Når alt brøt sammen hadde nemlig NRK er slags krisejury bestående av 30, tretti, mennesker som bidro til avgjøre hele sulamitten.
Jeg skal innrømme at jeg ikke fikk med meg dramatikken. Jeg sovnet akkurat i det siste artist entret scenen og våknet ikke igjen før Kjærest irritert prøvde å vekke meg for å få meg i seng litt over halv ett. Jeg er nok ikke verdens største MGP-fan, men rett skal uansett være rett. I et valg ville jo dette være uhørt. Kommunens tellesystem bryter sammen og i stedet for å holde nyvalg så trekker kommunen fram et “representativt” utvalg av 30 personer fra bakrommet som avgjør hvem som skal bli ordfører. Ingen hadde godtatt det.
Ja, det er kjedelig med nyvalg, at vi kanskje ikke hadde fått vite hvem som vant før i dag, men tror det hadde vært det beste i dette tilfellet. Artistene har tross alt lagt ned enormt med tid og penger for å delta og jeg vil tippe at mange av dem deltar for å vinne og få sving på karrièren. For deltakerne er dette blodig alvor. Det er jobben deres. I en idrettskonkurranse hadde neppe Norges Idrettsforbund trukket fram 30 engasjerte sportsidioter for å avgjøre hvem som gikk raskest på ski hvis klokka plutselig slutta å virke. Prinsippet er det samme.
Nå som det har blitt som det har blitt har vi ikke noe annet valg enn å stille oss bak vinneren. Det var Kjærest sin favoritt, og dermed også min, men mener likevel at NRK burde gjort dette på en annen måte, selv om jeg naturligvis forstår at også de fikk panikk når alt brøt sammen. Det burde de faktisk ha planlagt, i stedet for å trekke fram 30 mennesker som liksom skulle representere oss alle. Vet ikke hvor mange som blir ringt når meningsmålinger lages, men tipper det er litt flere enn 30 utvalgte.
Bildet er hentet fra VG. Det er også all min enorme innsikt i denne saken.
Det slår liksom aldri feil. Hver gang det er valentines, halloween, babyshowers og jeg vet ikke hva, så er det noen, faktisk ganske mange, som skriker opp om dette “amerikanske tullet” som har infisert oss. Hva er det som irriterer så voldsomt?
Jeg klarer ikke for mitt bare liv å se for meg hva som er så grusomt med å kjøpe blomster, sjokolade eller et tørket reinhjerte til kjæresten sin, eller ta han eller henne med ut på middag, dele et par flasker vin og forhåpentligvis velte seg rundt i halmen etterpå. Er ikke det bare koselig da? Hvis man ikke liker blomster, eller hater at blomsterbutikkene selger blomster, kan man jo bare si til kjæresten sin at man overhodet ikke ønsker noen form for romantikk på denne aktuelle dagen og be dem, hvis de på død og liv må kjøpe de teite blomstene om å gjøre det de 364 andre dagene i året, bare ikke akkurat i dag, for du orker det bare ikke. Du hater dagen så intenst at det syder i sideflesket.
Og halloween, hva er det å hate med den? Klart, hvis man virkelig hater glade og spente unger som vandrer gatelangs i timevis i stedet for å sitte inne med tv-spillene sine, så forstår jeg irritasjonen, men hvorfor? Ok, de ringer på døra en dag i året, ding dong, og du må reise rævva di opp av sofaen opp til flere ganger i løpet av en kveld og kanskje gi dem noe av din overflod, men er det egentlig så ille da, sånn på ordentlig? Har man dårlig råd og ikke har penger til et par poser med godter fra Nille, så respekterer ungene et nei. Selv om de sier “knask eller knep” så har du ikke noe å frykte hvis du ikke gir noe. De blir ikke rasende og knuser ytterdøra di. De går bare videre til neste hus. Det er ikke verre enn som så.
“Var mye bedre før i tiden. Da gikk vi julebukk og sang julesanger” Vel, konseptet var vel det samme egentlig. Dessuten var det ingen som sang julesanger, det er bare noe du har sett på amerikanske julefilmer. Hvis du ikke er 190 år da, men det er du ikke.
Hvorfor blir noen så fryktelig sinte? Jada, det er kjøpepress og alt det der, men hvis du ikke lar deg presse, hvorfor blir du da så sint hvis andre gjør det? Du blir jo ikke like sint fordi vi kjøper julegaver til jul eller påskeegg med masse godteri til påske. Hvis ikke påskesjokoladen eller julemarsipanen kommer i butikkene for tidlig. Da blir du rasende igjen. Hva er egentlig greia?
Håper jeg har noen sinte lesere som kan svare meg, for jeg har over år lurt veldig på dette.
PS! Jeg er verken sur eller irritert, jeg er bare voldsomt nysgjerrig 🙂
Fikk mail for et par dager siden fra VG om jeg ville skrive en kronikk for dem om et tema jeg brenner for. Betalt opplegg. Ikke voldsomt, men nok til at det er en vinn-vinn situasjon for oss begge. Er jo litt stas å skrive i VG, og det er de nok utmerket godt klar over når de tilbyr betalingen, he he. Nei, det blir gøy! Kommer sikkert i løpet av neste uke.
Etter en liten tur på jobb nå straks skal jeg konsentrere meg om den boken. Plutselig var nesten hele uken gått og jeg har omtrent ikke fått gjort noen ting, men det er vel det de sier disse irriterende folka som får seks på alle prøver og alltid sier at de ikke tror det gikk så bra når man spør dem like etter prøven.
Datter drar i dag. Skal på CISV-leir her i Alta. Ikke en slik stor en, men bare en helgeleir. Det blir spennende for henne. Hun kjenner egentlig ingen der, men det er litt av opplegget. De reiser til Portugal i tre uker i sommer og akkurat det kjenner jeg at meg gruer meg litt til. Tre uker uten Datter. Ikke bra, men tror det blir artig for henne.
Om Kjærest fortsatt lever? Joda, hun kom seg gjennom natten. Veldig mye bedre enn i går. Suppa og søvn har virkelig gjort underverker. Det er jeg glad for, for vi skal dra på en romantisk middag med overnatting og greier i kveld. Hadde vært kjedelig for meg hvis hun var helt amøbe under et slikt opplegg. Jada, sikkert kjedelig for henne også, men det er tross alt verst for den som er frisk. Skriver mer om det i morgen.
Ellers må jeg bare avslutte nå. Må få Datter opp av den sengen og fraktet henne til skolen. Dere får ha en vakker valetines dag og slutt å si at det er en teit amerikansk skikk. Det er en fantastisk dag! Tenk en hel dag der vi kan gjøre noe hyggelig for og med hverandre. Hvis det er en teit er det du som er tverr og vanskelig 😉
Deadline nærmer seg med nesten kvalmende raske skritt, så denne uken har jeg endelig klart å avsette nesten hver eneste arbeidsdag til dette famøse bokprosjektet mitt. Det er nødvendig for å finne riktig fokus. Sitte og stirre inn i skjermen og prøve å formulere akkurat de riktige setningene, samtidig som språket skal være lett og naturlig. Jeg føler jeg får det sånn tålelig godt til og er egentlig fornøyd så langt, men det er er en skummel tanke. Den som er fornøyd for tidlig har mest sannsynlig ikke gjort en god nok jobb, snarere heller blitt blendet av egen fortreffelighet, så her er det bare å jobbe på videre.
Det er vanskelig å stenge alle problemer og utfordringer ute, de banker konstant i tinningene, men denne uken har jeg bestemt meg for å la det stå til. Koste hva det koste vil. Jeg må det hvis dette skal gjennomføres på en god måte. Eller gjennomføres i det hele tatt. Folk skal jo faktisk betale for det ferdige resultatet, ikke bare klikke seg gratis inn et par minutter. Det kjenner jeg litt på.
Om jeg ikke heller burde konsentrere meg om boken når jeg først har avsatt rikelig med tid i stedet for å sitte her og blogge om at jeg skal skrive en bok? Meget godt poeng!
Å skape en intim relasjon bygd på kjærlighet og gjensidig respekt til en annen manns unger er nok like vanskelig som det høres ut, og det er nok ikke uten grunn for at myten om den onde stemoren lever i beste velgående den dag i dag. Ikke bare skal du bli kjent med en mann, og leve deg inn og sammen med han, men med på lasset får du i tillegg en annen kvinnes barn. Til alt overmål hans gamle kvinnes barn. Prosjektet høres helt håpløst ut spør du meg.
Det første man må huske på, enten mann er kvinne eller mann, er at ungen ikke har valgt denne familiekonstellasjonen. Det er det dere som har gjort. Det er ikke ungen som har vært på Tinder eller ute på byen og sveipet som en gal etter den personen som best kunne bytte ut den ene av foreldrene slik at hen kunne få to hjem i stedet for ett.
Det andre man må huske på er at kjærlighet og trygghet ikke er gratis. Det kreves tid. Det sies at voksne må “pleie forholdet”. Det må man også gjøre med unger, spesielt andre sine unger som man plutselig bor sammen med. Man må sette av tid for å finne felles interesser, eller skape nye sammen. Man må være der. Når ungen er klar. Og man må ikke svikte. Man må også tørre å ikke være populær hele tiden. Gulvet må støvsuges skikkelig og kopper skal vaskes når man har som minst lyst. Det er ikke alltid like populært. Da må man bare stå i det. Det lønner seg på sikt.
Dessuten må man fjerte. Unger syns også det er flaut og fjerte sammen med fremmede og det er helt håpløst hvis de skal gå og holde seg på alle dagene dere har samvær. Derfor må det fjertes både høyt og lavt, selv om det er flaut for alle parter i begynnelsen. Den dagen man kan fjerte uten å dø av skam har man endelig blitt en familie. Da har man klart det.
Det er også, som overalt ellers, en elefant i rommet. Voksne kan bli like sjalu, og vel så det, som unger. Uten aksept fra, i dette tilfellet, den biologiske moren er egentlig alt man gjør fånyttes. Ungers lojalitet til foreldrene er nesten grenseløs, og uten aksept for en stemor, eller far, kan til og med det og flire sammen under en film skape dårlig samvittighet. Unger skal ikke ha dårlig samvittighet for å flire. I vårt tilfelle har “elefanten” tillatt at det bygges opp en ny relasjon og det er jeg veldig takknemlig for.
Dette er ikke en lærebok, dette er bare observasjonener uten empirisk dekning fra et enkelt liv. Egentlig hadde jeg “planlagt” et humoristisk innlegg, men plutselig ble det blodig alvor helt av seg selv. Unger skal ha det bra, og det er vår fordømte plikt å av og til sette oss selv litt til side for å få dette til. Vi har tross alt valgt det selv. Ungene har det ikke. De ville det ikke en gang. De måtte bare gjøre det beste ut av situasjonen.
For meg som far, som er så ufattelig glad i Datter, blir jeg mange ganger om dagen varm i hjertet, og ekstremt takknemlig, når jeg ser disse to i lag. Skal til og med være så voksen å innrømme at jeg av og til kjenner et visst snev av sjalusi selv når jeg observerer den tette relasjonen de har fått. Når jeg hører lydene fra kjøkkenet. Når de hvisker og tisker jentete om et eller annet som ikke er for mine ører. Når Datter ikke kommer til meg for råd, men snur seg til den andre enden av sofaen. Men mest av alt blir jeg glad. Glad for at vi har fått det til å fungere. Eller, ikke bare til å fungere, men at det sakte, men sikkert har bygd seg en intim relasjon bygd på gjensidig respekt og tillit. Vi har blitt en familie.
I går var det morsdag. En veldig, veldig tung dag. Skal ikke gå inn på det nå, men Datter satte seg ned og skrev et kort til Kjærest. Jeg får ikke lov til å vise dere det, men det var utrolig fint og jeg vet at det varmet veldig. Ja, vi har mistet, men det er en på jorden som ikke er borte og hun er her for Kjærest også. Det var veldig fint å se. Det får ingen tilbake, men det gjør jorden til et bedre sted for oss som er tilbake.
Jeg har absolutt forståelse for at ikke alle verken liker eller har interesse for de ordene jeg velger å dele med verden. Slik er det. Er heller ikke alt jeg leser av det som blir skrevet rundt forbi. Likevel har jeg hatt et slags innrykk av at de fleste, selv de som ikke likte meg, syntes jeg skrev ganske bra likevel. I alle fall ikke bånn i bøtta. Jeg tok feil.
På Google Analytics kan man nemlig se hvor trafikken på bloggen kommer fra. Her er et øyeblikksbilde fra et par dager siden. Trafikken var ganske dårlig, men heldigvis satt det en person som hadde så lyst til å lese om denne kokkejævelen at han, eller hun, satt sammen de to ordene som han regnet som størst sannsynlig ville føre han rett inn på bloggen, nemlig ordene “blogg” og “søppel”. Vet ikke hvilket innlegg han kom til, men han kom i alle fall inn. Siden denne leseren åpenbart forventet seg en søppelblogg håper jeg at han ble positivt overrasket og tenkte at det kanskje ikke var riktig så ille som han hadde sett for seg.
På den annen side kan det godt være at denne leseren fikk alle sine fordommer bekreftet, leste et par søppelinnlegg, og aldri mer kom tilbake. Håper ikke det, for hadde vært utrolig festlig hvis du som kom inn på bloggen via disse søkeordene kunne gi deg til kjenne i kommentarfeltet og fortelle hvorfor, og hvordan, hun havnet innpå med de søkeordene.
Det hadde også vært usedvanlig artig å høre din ærlige mening om bloggen. Om den sto i stil til søkeordene eller om du faktisk ble litt positivt overrasket. Et tredje alternativ kan også være at interessefelt ditt faktisk er søppel og trålte nettet etter bloggere som skriver om temaet. Også det er jo fascinerende litt av en historie i seg selv.
Håper du leser dette og at du svarer. Og du, jeg er ikke fornærmet i det hele tatt, men ble virkelig nysgjerrig over dette og håper virkelig å høre fra deg 🙂
Dette gjelder jo bare ett menneske i hele Norge, så håper dere andre deler innlegget slik at sjansen er størst mulig for at søppelsøkeren faktisk leser og svarer på dette. Tar du utfordringen?
Etter at regjeringen, til tross for gjentatte advarsler fra meteorologene, valgte å tvangsammenslå de to nordligste fylkene til ett stort arktisk rike, har det ikke vært en eneste dag med normale værforhold. Det har snødd konstant og vinden har variert fra stiv kuling til orkan i kastene.
Veiene stenges konstant og flyene står på bakken. Våger man seg ut i gata blir man angrepet av fortvilte turister som ikke vet sin arme råd og desperat prøver å finne ly slik at de kan bestille første tur hjem igjen. Det kan de bare glemme, for de kommer seg ingen steder. Været er for dårlig.
Alt dette visste regjeringen. De satt på data som viste at slår du sammen to arktiske fylker går det galt. Likevel gjorde de det, om ikke i dumskap, så i alle fall i ren ondskap. Før kunne vi i alle fall fyre i ovnen hvis været var dårlig, men nå blåser det så jævlig at alle spjeld må stenges for at ikke huset skal ise enda mer ned.
Tror faktisk sammenslåingen er en utspekulert plan for å holde oss nordboere værfast oppe i kulden og mørkets rike. Hadde vært helt greit i fjor, når været var normalt og stabilt, men nå er det jo helt jævlig å være her oppe. Og Tromsø, dere kan, selv om det er konstant drittvær, i alle fall brøyte gangfeltene i byen deres slik at det er mulig å gå noenlunde normalt, selv om man ikke ser mer enn en meter foran seg. Den kan vi ikke skylde på regjeringen, men klart, alt bryter sammen til slutt når frustrasjonen sprer seg i befolkningen. Ikke la det skje!
Aner faktisk ikke om jeg kommer meg hjem i morgen tidlig. Siste fly til Alta ble innstilt i går kveld og selv var det jo med nød, neppe og en Gud i usedvanlig godt humør, som gjorde at jeg kom levende gjennom flyturen i stormkastene og til slutt landet i Tromsø. Ikke at det er mulig å se forskjell på byene. Alt er hvitt. Det blåser. Og det er kaldt.
Opphev sammenslåingene av de arktiske fylkene før vi fryser i hjel!
Jeg er veldig glad for at det samiske folk, meg selv inkludert, kan feire dagen med ære, stolthet og barnslig glede. Det har slett ikke alltid vært slik, men jeg merker at det har skjedd en endring. Diskusjonene hvor vidt dagen skal kalles “Samefolket dag” eller “Samenes nasjonaldag” er ikke like intense lenger. Tror de aller fleste er fortrolig med “Samenes nasjonaldag” nå. Det er liksom litt mer høytidelig enn den litt mer barnslige “Samefolket dag”. Tåpelig diskusjon forresten, men absolutt alt skal det nå krangles om. Egentlig syns jeg vi burde bruke den samiske benevnelsen på dagen, Sámi álbmotbeaivi, men innser i det jeg skriver det at det hadde nok blitt bråk av det også. Dette er tross alt den nordsamiske skrivemåten. Sørsamisk og lulesamisk skriver det annerledes. Kan skje det er best å skrive det på norsk likevel. Vi er tross alt alle nordmenn, uansett språk.
Ellers har jeg sovet godt i natt. Greit å ha en hel seng for meg selv når jeg tenker etter. Kan ligge som en velfødt sjøstjerne midt i sengen og snorke så høyt jeg bare vil. Våkna faktisk av min egen snorking rundt halv tre, men da dultet jeg meg bare hardt i siden, slik Kjærest pleier å gjøre bare litt mindre agressivt og ikke rett i nyrene, og sovnet fort igjen. Sov faktisk helt til seks og har sittet her og sett at Tromsø sakte har våknet til liv.
Nå skal jeg dusje legemet før jeg stikker ned i frokostsalen og få i meg litt bacon og egg før oppmøte i 11-tiden med NRK. Blir spennende. Vet ikke ennå helt hva opplegget er, men forstår at det er rimelig svært. Hvis du er i Tromsø må du stikke innom Storgata Camping i kveld og feire dagen sammen med oss!
Selv om jeg er en sær faen* som trives meget godt, kanskje alt for godt, i mitt eget, utsøkte selskap, så er det litt kipt å reise uten Kjærest eller Datter. Joda, man kan gå på do så ofte man bare vil og stønne vilt mens man holder på der inne, endatil uten å lukke døren, men likevel. Er forresten skikkelig dør denne gangen. Bor på Scandic ishavshotell eller noe. Bra rom, bare litt for stor seng.
Bildet dere ser øverst er ekte. Var et helsikkens vær fra Alta til Tromsø og jeg trodde seriøst min aller siste time var kommet. Det bitte lille flyet ristet og skagte og vinglet og vanglet. Folk ba til gud vår herre og hyperventilerte i panikk og grep i sidedama slik at hun skrek opp i intens smerte. Ok, det var kanskje meg, men prøver tross alt å framstå som en tøffing, og jeg roet meg tross alt litt ned da jeg fikk lov til å sitte bak sammen med flyvertinnen mens hun strøk meg beroligende over ryggen og sang nattasanger. Neida, men seriøst, det var voldsom turbulens og det er skikkelig skummelt. Innrøm det bare du også!
På flyplassen i Alta nøt jeg et bedre måltid før avgang. Pleier alltid å unne meg noe ekstra godt når jeg først er ute og reiser. Dette er malt, lettrøkt svinekjøtt som er dampet etter alle kunstens regler i en slags dampboks. Her servert med sirlig kuttet potet stekt i kokende olje og krydret med et orange blandingskydder som faktisk sto framme på et bord. Tomatsaus tilsmakt med sukker, eddik og krydder hører naturlig med til et slikt måltid. Enkelt, men overraskende godt. Kommer til å kjøpe det igjen for å si det slik!
Rommet er fint og greit. Minibaren er på utsiden av vinduet. Litt snedig, men er jo tross alt i ishavsbyen Tromsø. Mulig det er for å tekkes turistene, jeg vet ikke. Fungerer greit, men er litt upraktisk om jeg skal være helt ærlig.
Selv om jeg svømmer i penger og nyvunnet kjendisstatus så orker jeg ikke alltid å meske meg på restaurant. Er så mange som stopper opp og skal ta på meg, ta bilder, både av meg og maten jeg har kjøpt, så derfor kjører jeg bare helt enkelt på rommet i kveld. For en som ikke spiser brød er jo dette for rene delikatessen å regne. Ikke, og jeg mener seriøst, si noe til Kjærest! Hun kommer til å klikke.
Kjøpte denne boken da vi reiste ned til Oslo i forrige uke. Fantastisk bok! Lettlest og ekstremt informativ. Kjeder meg ikke et sekund. Masse ny informasjon og innfallsvinkler som jeg ikke har tenkt over før, som for eksempel at jordbruksrevulusjonen egentlig var en tragedie for mennesket. Plutselig ble man slaver av tiden og årstidene og menneskene døde som fluer av sykdommer. “Heldigvis” gjorde også jordbruket at det ble født flere, så folketallet økte likevel, men til hvilken pris? Og til hvilken pris?
Usedvanlig vakker mann! Nesten så jeg blir rørt selv og tør ikke tenke på hvordan du har det der du sitter og sikler. Screenshot gjerne. Det ville jeg ha gjort.
Ønsker dere alle en like vakker kveld som bildet dere nettopp har sett på. Kanskje til og med litt for lenge hvis du snur deg og spør ektemannen, men det er en annen sak. Husk å se på Nrk1 i morgen kveld. Da feirer vi samefolkets dag her fra Tromsø og jeg skal naturligvis lage KautoBab 🙂
