Det har vært et par tøffe dager, men jeg har kommet meg gjennom dem uten både nikotin, alkohol eller ekstra mat. Ikke en gang en ekstra skive tomat har sklidd ned i halsen. Det har ikke vært enkelt, men jeg har klart det, og det er jeg veldig, veldig stolt over.
Ingenting blir bedre av stimuli, men det kan midlertidig hjelpe på den jævla klumpen i magen. “Kjøpe” seg en liten pause, et pusterom. Eller søvn. Denne vidunderlige bevistløse tilstanden som fjerner alt av livets floker og problemer for noen timer hver eneste natt. Denne gangen har jeg ikke tatt i mot slik “hjelp”.
Jeg skulle aldri skrevet bloggen jeg skrev i morges, men jeg gjorde det likevel. Det angrer jeg på. Det som har skjedd egner seg ikke i bloggformat. I alle fall ikke ennå. Som jeg skrev, det er ikke alltid det som er riktig å gjøre er det som er rett.
I dag har jeg snakket med mange folk. Noen av dem har vært langt bedre utdannet enn meg. Noen av dem også klokere. Saken er så alvorlig at jeg ikke trenger å fronte den selv. Det er jeg veldig glad for, for det hadde jeg ikke klart. Ikke hadde det lønnet seg heller. For noen.
Det er vel noe i alles liv. Noen er snille. Andre har bare et pent smil. Ikke alle klarer å se forskjellen. Det var godt å få noen i ryggen. Noen med bedre utdannelse og bedre, i alle fall garantert klokere, formuleringsevne. Da kan jeg jobbe videre med det jeg tror på og står for. Åpenhet, kommunikasjon og ærlighet. (Ja, jeg vet jeg er en prektig jævel, he he)
Folkens, takk for at dere bryr dere om meg. Betyr mye.
Jeg har blitt svindlet, lurt og ført bak lyset. Bak min rygg har mitt loslitte navnetrekk og frynsete rykte blitt brukt av personer som på ingen måte vil meg vel. Det er nesten til å miste pusten av. Det ble noen telefoner i går, og det blir enda flere i dag. Jeg må komme til bunns i dette, men vet ikke om jeg verken har tid, krefter eller penger til å ta opp kampen.
Det er ikke alltid at det er det som er riktig som er lurest å gjøre. Av og til, ofte faktisk, kan det få konsekvenser langt utover en selv. Det kan til og med slå knallhardt tilbake. Noen kamper er nesten umulige å vinne. Dette er en slik kamp.
Jeg hadde en diger kreftsvulst i magen i går. Stor og tung. Mens det gikk opp for meg hva som egentlig hadde skjedd kunne jeg kjenne hvordan den næret seg av min egen fortvilelse og rådvillhet og bare ble større og større.
Normalt ville jeg kjøpt meg øl for å dempe smertene fra kreftsvulsten og prøve å tenke klart og finne en måte ut av dette på, men jeg gjorde ikke det. Jeg var på jobb til halv sju, kjørte hjem og lagde meg middag. Det er jo en seier. Hadde jeg vært suicidal hadde jeg hoppet fra verandaen.
I dag er det fredag. Biter tenna sammen, er på jobb og gjør det jeg skal, men jeg gleder meg til jeg er ferdig. Egentlig skulle Datter kommet i kveld, men hun har vært skikkelig syk hele uka, så vi avventer litt. Lillebror har akkurat blitt frisk etter over to uker med kraftig sykdom, så kan være greit at han får kommet seg litt først. Det handler ikke bare om at vi er redde for at han skal bli syk. Vi er redde for at han, eller hun som ligger inne i magen og spreller, skal dø.
Min sønn har forresten fått seg leilighet! Han bodde i en ulovlig utleieenhet som lignet mer på et rottehull enn en hybel, og jeg var meget bekymret en periode om han ville klare å finne seg et nytt bopel før den korte oppsigelsfristen var over. Det så lenge veldig mørt ut, men plutselig ut av intet dukket det opp en fantastisk fin leilighet, med vinduer til og med, som valgte akkurat han som beboer. Jeg tror ikke på Gud, men akkurat da løftet jeg høflig på kokkehatten og spilte takknemlig oppover.
Sånn, da klarte jeg i alle fall å avslutte denne bloggposten litt positivt. I kveld blir det god mat, 4 øl og sesong tre av en helt fantastisk serie på Netflix som heter Glitch. En original, spennende og, ikke minst, morsom serie som aldri slutter å overraske. Anbefales!
Lillebror har hatt feber hele helgen og vi har holdt oss inne. På lørdag sto de ikke opp før klokka var nesten fire på ettermiddagen. Bare sov og sov og sov. Har har vært tapper som en tinnsoldat, og virkelig prøvd å være i godt humør og smile, men med en gang mora gikk ned og på vaskerommet for å sette på en maskin med klær, så brast forsvarsverkene og gråten var ikke langt unna.
Hun er bare så utrolig flink med den ungen, men hun begynner å bli stor nå. Begynner å kjenne at det er en annen som krever sitt der inne. En ting er at størrelsen på magen naturlig nok er større, men alt skal jo bøyes, tøyes og strekkes. Lemmer, ledd, sener og muskulatur. Det skjer ikke smertefritt. Hun er virkelig tapper hun også.
Det er en velsignelse å bli mor. Å være det aller viktigste mennesket for et annet lite menneske, men det er slett ikke gratis. Du betaler med din egen kropp. Jeg bøyer meg i støvet. (Eller, jeg bøyer meg i alle fall så langt ned jeg kommer. Selv om jeg ikke er gravid, så har jeg en ikke helt ubetydelig mage jeg også. Selv om den riktignok blir litt mindre for hver dag som går.)
I morgen er det veiing! Blir meget spennende å se om den gode spiralen fortsetter, eller om det stopper litt opp. Blodsukkeret har vært helt jevnt hele uka, og selv om jeg har hatt “cravings”, så betyr det ikke at jeg har vært sulten mellom måltidene. Snarere tvert i mot. Enkelte måltider har jeg nok kunne ventet både en time eller to før jeg inntok, men jeg har holdt meg strengt til planen uansett med måltider klokka 08:00, 12:00, 16:00 og 20:00. Ingen mellommåltider. Ikke fordi jeg er i mot mellommåltider, men fordi jeg ikke har hatt behov for det. (Dessuten, hva hjelper vel et bitte lite mellomtid når du har “cravings”? Ikke en dritt! Tror faktisk at det på sikt er lettere å sprekke da siden du får enda flere muligheter til å rippe.
Vel, vel, det har kommet enormt med søknader på stillingen som Pakkesel! Tror faktisk vi passerte over 30 i løpet av helgen. La ut annonse på nav.no forrige uke, og tet virker nesten som om navn har flere lesere enn sjølvaste, for det har i alle fall haglet inn med søknader. Det er jo helt fantastisk at så mange ungdommer vil ha jobb, men fryktelig at jeg må skuffe nesten alle sammen. Skal ta en avgjørelse i løpet av et par dager og svare absolutt alle, enten de får jobben eller ikke.
Apropos jobb, nå er klokka snart ti og jeg skal åpne butikken. Fortsatt kan vi bare ta i mot betaling på vipps fra lokalbefolkningen, men håper både bankterminalen og kassasystemet er oppe og står i løpet av uka. Det blir så ufattelig mye enklere da, spesielt hvis det er mange kunder i butikken samtidig. Nå har jo ikke akkurat det vært noe stort problem så langt, men regner med at det vil komme flere kunder etter hvert som ryktet sprer seg om at vi har faktisk ALT til den som “har alt”.
Folkens, lag dere en fantastisk uke! Hvem vet, det kan bli den siste vi får. (Håper ikke det da! Fikk ikke sett ferdig film fire av Pirates of the Caribbean i går…)
(Skal jo dessuten være gjest på Finnlit på fredags kveld, så irriterende hvis jeg skulle gå i dørken før det. De har jo betalt billettene og alt…)
Der var det hele over. Det var en trøtt, men lykkelig gutt, og en enda trøttere og kanskje enda lykkeligere mamma som sovnet som en stein i går kveld. Jeg skal ikke skrive så mye om henne, det er hennes egen historie å fortelle, men det har naturlig nok også hos henne vært svært sterke følelser og stor spenning knyttet til denne helt spesielle dagen.
Det var veldig godt å få gjennomført. Nå kan vi liksom “gå videre” på en helt annen måte. Være bekymret på en normal måte. Tror faktisk jeg til og med skal driste meg til et aldri så lite “Vi klarte det!”
På mange måter er bloggen nå fullendt. Selve nerven, den røde tråden i bloggen, har helt siden starten høsten 2019 vært å vise, på en ærlig og oppriktig måte, hvordan, (eller om) en voksen mann klarte å stable seg på beina igjen etter at livet plutselig bare ble bombet sønder og sammen.
Vel, nå står jeg. Selv om det har vært et eventyr av en reise, så har det vært langt flere nedturer og tøffe tak enn jeg har kunnet dele med dere. Både fordi jeg ikke har vært herre over mange av disse tunge takene, men også, og kanskje mest derfor, fordi det er grenser for hvor mye elendighet man kan prakke på andre.
Folk når til slutt et metningspunkt, og det kommer egentlig ganske fort. Etter det gjelder det å stramme seg opp, smile og være glad og framtidsrettet. Selv jeg, som hadde satt meg fore å fortelle åpent og ærlig hvordan jeg faktisk hadde det, måtte på mange måter tilpasse meg denne ganske knallharde sentimentaljustisen. Hvis ikke kunne det komme ganske knallharde, og sett fra mitt ståsted, iskalde, kommentarer som var så pass vonde å lese at jeg gjorde det jeg kunne for å redusere denne delen av bloggingen til et absolutt minimum.
Etter tre måneder var det stort sett bare på merkedager at jeg egentlig kunne fortelle fritt om hvordan jeg hadde det uten å bli sablet ned av en eller annen, men det første året var det stort sett rom for en og annen tung dag uten at det ble brukt mot meg. Etter et halvt år er ikke de vonde kommentarene iskalde lengre, men glir ofte over i rene spydigheter. Gjerne fra medbloggere med store, selvgode hjerter.
Jeg har lært ufattelig mye, ikke minst om meg selv, i løpet av disse to årene. Tenk, det er faktisk bare litt over to år siden alt sluttet, og alt begynte. Samtidig.
Alt jeg kunne og var god på var å fange de gode smakene inn i retter som jeg solgte videre til folk. Jeg levde godt på det i 20 år. Etter at han døde mistet jeg ikke bare ham, men også gleden over å lage mat til folk. Jeg klarte det rett og slett ikke lenger, “musikken” var borte, og jeg hadde ikke annet valg enn å selge levebrødet mitt, Hoftepluss. Det snakkes om å møte veggen. Vel, jeg var murt fast i den.
Nå sitter jeg her på kontoret i den nye butikken min og egentlig ikke vet hva jeg skal gjøre. Det er ikke bare bloggen som må redefineres, men hele meg, både som yrkesutøver og menneske. Jeg må klare å gjøre denne nye butikken, Kokkejævel.no, ikke bare noe vi kan leve av, men noe vi kan være stolte over. Et sted vi kjenner at ryggen rettes når vi forteller hvor vi jobber.
I begynnelsen skulle det bare være en nettbutikk som solgte de beste småskalaproduktene jeg så langt har smakt fra Norge, men etter hvert som sortimentet bare ble større og større, så så vi at dette også kom til å bli en butikk som lokalbefolkningen i Alta kom til å få stor glede av å besøke. Derfor har vi nå kjøpt oss kassasystem, (som vi opprinnelig ikke skulle ha, som straks er helt på plass, og håper på et myldrende liv her i ukene før jul. (Gjerne før altså)
Nå må jeg rette meg opp i ryggen og ikke se på meg selv som et nederlag bare fordi jeg ikke hadde krefter til å jobbe som kokk og kjøkkensjef lenger, men heller klappe meg på skulderen for at jeg klarte å rive meg løs fra noe jeg ikke maktet lenger, og skape noe nytt og spennende. Både for meg selv og for familien min, men også for kundene, både de som besøker butikken fysisk i Løkkeveien 2 eller de som besøker nettbutikken fra sin egen sofakrok.
Dette ble en veldig rar blogg, men slik ble den. Jeg vet aldri hva som kommer ut av tastaturet når jeg setter meg ned. Hadde egentlig tenkt å skrive om at mamma plutselig dukket opp i går, (hun bort på Harøy, en veiløs øy en halvtime med båt utenfor Ålesund), og tenkte å servere henne, Datter og Sønn noe godt i kveld. Det er sannelig ikke ofte vi alle er samlet, så derfor kjørte jeg og kjøpte noen ferske lammelårskiver før jobb i dag, og saltet dem med mitt eget urtekrydder. Planen er å lage en slags “moderne” fårikål i kveld, med urter, kål og masse andre gode grønnsaker. Mulig også jeg bruner kjøttet før koking. Blir så god smak av det! Legger sikkert ut oppskrift i morgen hvis det blir bra 🙂
Folkens, tusen, tusen hjertelig takk for alle gratulasjoner i anledning Lillebrors bursdag! Det er helt overveldende og vi setter umåtelig stor pris på alle hilsninger og gode ord. Tusen takk! 🙂
Nei, nå må jeg jobbe! Klikk HER , først og fremst for å kjøpe de beste julegavene til deg selv eller noen du er glad i, men også for å holde meg i aktivitet. Kan ikke sitte på ræv å vente på at vekta skal gå ned!
PS! Denne bloggen er i sin helhet dedikert til Konemor som har stått ved min side i både gode og onde dager de siste tre årene. Noen av de onde dagene har vært voldsomt tunge, men
Det er en gledens dag, men jeg har faktisk gruet meg til den ganske lenge. Eller, ikke til selve dagen selvfølgelig, med han strålende med krone på hodet og sjokoladekake i munnen for aller første gang, men til det dere vet. Til hvis ikke han heller skulle rekke å leve lenge nok til å feire en bursdag.
Enn viss, tenkte jeg da vi blåste opp disse ballongene i går kveld, enn viss vi må rive dem ned igjen i morgen fordi vi rett og slett ikke orker å se dem henge der, liksom ondskapsfulle og hånende mot oss, mens vi desperat prøver å gjenopplive den livløse og litt for kalde gutten mens vi venter på at ambulansen skal komme.
Jeg vet jeg ikke burde tenke slik, men jeg har blitt så inderlig glad i ham i løpet av dette året. Det har vært en lang, og ganske slitsom, prosess å slippe angsten for at han bare skulle dø fra oss, for livet har lært meg at det kan skje når som helst, opptil flere ganger, men har likevel gradvis blitt tryggere og tryggere. Spesielt etter at han passerte fire måneder, og dermed hadde overlevd begge de to brødrene som ble borte, har jeg stort sett klart å senke skuldrene såpass at et forholdsvis normalt liv har kunnet leves.
Lillebror overlevde selvfølgelig natta og ble et helt år. Han er en stor, sterk, frisk, rask og glad unge. På ettårskontrollen i dag var det bare godord å få. Jeg må la dette slippe nå. Forstår jo det selv. Likevel kommer denne glade dagen, denne aller første bursdagen, i dag med en bismak. Uansett hvor mye jeg enn lar frykten for det verst tenkelige slippe, så skulle det jo ha sittet to små tasser med sjokoladekake i munnen i dag. Den tanken er vanskelig å slipe taket på. Vet ikke om jeg vil det heller. Vil jo ikke at han skal bli borte fra minnet. Han hører jo til. Selv om vi fikk bare fjorten dager med ham.
Nei, nok sutring, surking og selvpining! Konemor har bakt verdens saftigste sjokoladekake, og gjort den om til en anleggsplass. Lillebror er, (stikk motsatt av sin far), og uten at vi har gjort noe som helst for det, veldig interessert i biler og maskiner, så derfor temaet på kaka. Jeg syns den ble skikkelig kul og en 1-årsdag verdig!
Nå skal jeg jobbe litt før jeg drar hjem og feirer med knekkebrød og kaffe, ha ha 😀
PS! Tusen, tusen takk for alle bursdagshilsninger! Setter utrolig stor pris på det 🙂
Min sønn er på leilighetsjakt i et regionsenter. Det er mange om beinet. Ofte kan det være 50-60 stykker som viser interesse for en og samme leilighet. Det er definitivt utleiers marked og kan velge og vrake i desperate studenter og andre som er på jakt etter et krypinn, et hjem med ok standard.
§ 1-8.Forbud mot diskriminering
Ved utleie av husrom kan det ikke tas hensyn til kjønn, graviditet, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk eller alder. Slike omstendigheter kan ikke regnes som saklig grunn til å nekte opptak i husstand, framleie, personskifte eller tillegges vekt ved opphør av leieforholdet. Ved diskriminering gjelder likestillings- og diskrimineringsloven.
Reagerte du på overskriften? Bra, for det er jo ikke bare absurd i dag å diskriminere homofile, mørkhudede eller andre grupper, men det er faktisk forbudt ved lov!
Min sønn er ikke homofil, jeg brukte bare ordet “homofil” for å vise hvor absurd dette er. Min sønn er, (som alles sønner er), en flott ung herremann. Høflig og pen i tøyet. Ofte får han dette svaret når han ringer og viser interesse for en leilighet:
Beklager, men vi leier kun ut til jenter.
Det er ikke lov! Det er kjønnsdiskriminering av aller verste sort! Til og med Huseiernes landsforbund er meget klar på dette med kjønnsdiskriminering. På deres hjemmeside står det, sitat:
Når man leier ut en bolig er man naturlig nok opptatt av å finne «riktig» leieboer – det vil si en som holder sin del av avtalen. Tidligere kunne man innimellom se utleiere som søkte etter «kristne jenter» eller lignende, som om det var en slags garanti for et uproblematisk leieforhold. Slik diskriminering er forbudt i dag. Det skal ikke tas hensyn til kjønn, graviditet, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk eller alder.
Det er gode måter å finne en god leieboer på uten å diskriminere: Spør for eksempel etter referanser fra tidligere leieforhold. Det kan imidlertid være mange grunner til at en person ikke har referanser – det kan for eksempel være personens første leieforhold. Husk at da er det jo lov å spørre om nettopp dette.
Min sønn vil ikke ha min hjelp til å finne bolig, han vil klare dette selv. Jeg både forstår og respekterer det, samtidig som det irriterer meg grenseløst, for trolig hadde han fått boplass på dagen hvis jeg hadde fått lov til å hjelpe til litt på Facebook. I stedet må han kjempe mot ulovlige fordommer mot å leie ut til enslige unge menn. Antageligvis fordi de tror det er mye bråk med unge menn, men det er intet annet enn en fordom uten rot i virkeligheten. Det er jo ikke slik at bare fordi du er gutt, så inviterer du til fest og faenskap hver helg.
Hva mener dere, er det bedre med kjønnsdiskriminering enn for eksempel å nekte å leie ut til jøder, muslimer, svarte, homofile etc
De tre siste årene, etter at Lille Vakre bare døde, har jeg drukket øl i alle fall seks av ukas dager. I begynnelsen, da alt bare var svart, håpløst og ødelagt, drakk jeg ganske massivt for å i det hele tatt klare å komme meg gjennom dagene, slik at jeg kunne lukke øynene og få fred når kveldene kom. Så ble jeg borte noen timer, før jeg våknet og alt bare startet på nytt igjen.
Slik gikk de seks første ukene. Jeg var sykemeldt og bortsett fra de dagene Datter var hos oss, så kunne jeg godt ta min første av veldig mange øl tidlig på ettermiddagen. Så på serier om kvelden. Sovnet. Våknet dessverre igjen neste morgen. Ja, du fatter tegningen.
Etter seks uker var det ingen bønn og jeg måtte tilbake for fullt på jobb. Det var fellesferie og høysesong, samtidig som de ansatte skulle ut i sommerferie. Da kan ikke sjefen ligge hjemme, drikke lavkarbo-øl og se på serier. Veldig fort ble det veldig lange dager, men før jeg dro hjem kjøpte jeg alltid med meg minst fire Ringnes Lite som jeg avslutta dagen med. Da hadde jeg noe å se fram til. Noe som holdt meg oppe. Enda en dag.
Tiden gikk. Den aller mest brutale sorgen var drukket bort og hverdagene kom og gikk. Sakte, men sikkert var kanskje ikke behovet for å bedøve hjernen vekk fra det grufulle like stort. Likevel fortsatte jeg, hver eneste dag bortsett fra søndager. Dro innom butikken etter jobb og kjøpte med meg “dagens skudd”, minst fire Ringnes lite. Enten som trøst etter tunge dager eller som belønning etter lange og slitsomme dager. Det finnes alltids noe man kan feire eller noe man kan surke og sørge over, men ganske fort ble det egentlig mer av en tvangshandling enn noe jeg hadde nytte eller glede av.
Nå skal ikke jeg sitte her å påstå at jeg ikke drakk for mye øl også før Lille Vakre døde, for det gjorde jeg så absolutt. I over et tiår hadde jeg drukket øl, lavkarbo selvsagt, minst tre ganger i uka. Da jeg var yngre ble øl brukt til fest og moro naturligvis, men også kreativt når jeg skrev menyer eller tekster til avisa. Som belønning etter lange og strevsomme dager. Og som trøsteslukker.
Det finnes en diagnose for slike som meg, og den har jeg da også åpent brukt om meg selv i mange år, inntil jeg nå har fått en svært overraskende, men veldig positiv åpenbaring disse siste to ukene på diett. (Forrige gang jeg gikk ned i vekt, 24 kg fra 2016-2018, så kutta jeg ikke ut ølene, bare justerte matinntaket enda mer.)
Denne gangen har jeg, (og det sier litt om hvilken enorm motivasjon jeg har nå), kuttet vekk hver bidige hverdagspils og ikke en eneste kveld har jeg sittet i sofaen og savnet det. Ikke litt en gang. Overhodet ikke! Jeg var visst ikke så avhengig av øl som jeg trodde. Nå har jeg gitt meg selv lov til å drikke fire på fredager og lørdager, men det er ikke slik at jeg sitter tirsdags kveld og gleder meg til fredagen, for da kan jeg drikke igjen. Ikke i det hele tatt! I den grad jeg tenker over det, (og det jeg gjør jeg jo åpenbart siden jeg skriver om det), så er det i undring over hvor lite, eller rettere sagt, ikke savner det.
Du har kanskje lagt merke til at jeg ikke har brukt ordet _alkohol_ en eneste gang i denne teksten. Det er ikke fornektelse altså, men det er ikke alkohol, i alle fall ikke utelukkende, jeg har vært avhengig av/har tvangsdrukket, det er øl, og da i form av Ringnes lite. Hvis butikkene, (har alltid kjørt rundt til forskjellige butikker slik at ikke “totalbelastningen” på en enkelt butikk har blitt for stor og pinlig. Selv om det også, etter hvert som uker, måneder og år har gått, definitivt har vært pinlig nok…), har vært fri for Ringnes Lite, så har jeg selvfølgelig kjøpt andre merker, men de har slett ikke gitt meg samme glede.
Brennevin har jeg ikke drukket på et tiår tror jeg, og vin gjør ikke godt for hodet mitt, blir bare “bomull” der oppe, så det drikker jeg heller omtrent aldri. Derfor kan jeg slå fast at det ikke er utelukkende alkoholen jeg har trodd jeg har vært avhengig av, men av totalsammensetningen mellom alkohol, humle, malt, karamell, kullsyre og sikkert mange andre ingredienser som finnes i en iskald Ringnes lite.
I dag har det gått to fulle uker med hverdager uten øl. Det må være første gang på 15 år. Jeg har tatt kontrollen over livet mitt tilbake! Ikke bare hva mat angår, (det blir nok en livslang kamp), men også når det gjelder inntaket av øl. Den kampen føler jeg at jeg har vunnet allerede.
Tvangstanken er brutt. Det jeg (etter hvert) trodde var en sterk avhengighet jeg veken kunne, eller kanskje til og men heller ikke ville, komme meg bort fra, var egentlig bare en veldig, veldig dårlig uvane. Tenk dere, hver eneste uke har jeg fått i meg minst 3360 kcal fra skummende ølglass. Veldig ofte har det nok vært betraktelig høyere. Dette er nå redusert ned til maks 1120 kcal. Det sier seg selv at det vil være mye enklere for meg denne gangen å både redusere og stabilisere vekten enn noen gang før.
Jeg er veldig stolt over meg selv. Kampen mot idealvekta fortsetter ufortørnet videre, men kampen mot pilsen er over nesten før den i det hele tatt har begynt.
Døden er så nådeløs, grusom og så fullstendig hjerteløst endelig. Livet bare stopper på brøkdelen av et sekund, og det som er igjen er bare et skall som du kanskje klamrer deg til, klemmer desperat og hulkende, men det er ingenting der, ingenting igjen. Livet, den du kjente, var glad i og elsket over alt på jord, finnes ikke mer. Tomheten livet etterlater seg er uutholdelig.
Absolutt alle mine tanker i dag går til de som står igjen. De som plutselig og uforberedt står midt i ruinene av sitt eget liv fordi døden bare kom og bombet det sønder og sammen. Ja, de er kanskje fortsatt i live, men de hadde gitt alt og gjort alt, ofret seg selv om de måtte, bare for å få tilbake den som døden uten nåde bare utslettet, og tok med seg.
På mange måter var det hytta jeg alltid har drømt om. Fantastisk beliggenhet 20 meter fra vannkanten, og med en utsikt mot vannet og fjellet som umiddelbart skaper ro i sjelen. Renovert tømmerkoie. Stor terrasse. Delvis isolert anneks. Innlagt strøm, men ikke vann. Forbrenningstoalett. Sengeplasser, dog med til dels svært kreative løsninger, til alle, og vel så det. En nydelig liten hytte med stor H.
Dessverre, eller heldigvis, er jeg ikke alene om dette hyttekjøpet. Jeg kan være så entusiastisk og impulsiv jeg bare vil, men det hjelper lite når Konemor på død og liv skal være så fornuftig og framovetenkt. “Den ligger litt for langt unna”. “Det er litt for lite gulvplass”. “Det er minst en fjellovergang for mye”. “Det er ikke bare hytta som koster, men utgifter til forsikring, strøm og ved, klær, utsyr, møbler, drivstoff, bla, bla, bla.”
Jeg skal gi henne rett med dette med fjellovergangene. Det kan bli et problem. Et stort et. På bildet ser dere en oversikt over hvor ofte fjellovergangene i Finnmark stenges grunnet uvær. I tillegg kommer alle de gangene det er behov for kolonnekjøring med brøytebil foran. For å komme oss til denne drømmehytta må vi over de to øverste fjellovergangene, Hatter og Sennalandet. Vi skal dessuten også helst tilbake igjen.
På sommerføre tar det 1,5 time, (hvis jeg kjører litt for fort, og det gjør jeg), å komme fram. Konemor syns det er litt for langt, men jeg syns det er helt greit, faktisk perfekt. Blir nesten litt “ferie” å komme dit når det er litt avstand. Problemet er definitivt vinterstid. Jeg er ingen grisekjører vinterstid, både pga. føret og mørket, (det er jo egentlig mørkt døgnet rundt), og vil anta turen vil bli nærmere 2 timer enn 1,5. Hvis føret er bra. (Og man ikke må stoppe for amming, bleieskift, trøsting osv.) Ved kolonnekjøring og uvær kan reisetiden fort blir 3 timer. Hvis ikke fjellet stenger.
Jeg skal også gi henne rett i at det er litt for lite gulvplass. Hadde ungene vært litt større, 2-3, kanskje 4 år, så hadde det vært null stress, men det kunne fort blitt litt ukoselig med to toddlere innesperret med en glovarm vedkomfyr med grind rundt som gjør gulvplassen enda mindre. Uteområdet er dessuten heller ikke tilpasset så små barn. Ja, ungene vokser til, men akkurat nå er ikke denne hytta et kjempebra sted for dem.
Argumentet med økte kostnader respekterer jeg også, men jeg er uenig i at det er er problem. Jeg ser på de økte kostnadene som investering i kvalitetstid med familien. Det koster å leve, og vi får ikke med oss en eneste krone når vi hører singelen skingre over kistelokket.
Selvfølgelig vil heller ikke jeg “investere” så mye i økt kvalitetstid at vi må dra fra butikk til butikk for å samle inn skalkene rundt brødskjøremaskinene for å ha mat til ungene, men jeg er villig til å måtte prioritere litt annerledes. Tenke meg om en ekstra gang når jeg er i butikken og handler. Spare inn der jeg kan. Trenger jeg egentlig den pakken med roastbiff på en tirsdag? Slike ting.
Vi har diskutert mye fram og tilbake. Kranglet litt til og med. Det har naturligvis vært langt flere argumenter involvert enn de tre jeg listet opp her. Vi har vært både enig og uenig, og det er nok jeg som ønsker meg en hytte til familien aller mest. Jeg er ti år eldre og fikk det aldri til når de andre ungene mine var små. Hun er ti år yngre og ungene “hennes” er ennå så små at de egentlig har det aller best hjemme.
Selv om jeg er kjempeskuffet, så er vi enige, (og har egentlig vært det hele tiden). Det blir ingen hytte på oss. I denne omgang. Den er litt for liten, ligger litt for langt unna og med (minst) en fjellovergang for mye.
Vi fortsetter imidlertid å lete! Budsjettet er ikke all verden siden vi tross alt må kjøpe oss en større bolig om to-tre år, men plutselig står den der, drømmehytta, og venter på oss, og da kjøper vi den!
Ønsker dere alle sammen er riktig fin mandag og en uke dere ikke har sett maken til på mange, mange år 😀
Jeg stikker på jobb nå, så husk og stikk inn i nettbutikken, Kokkejævel.no, og se etter julegaver til nære og kjære. Sortimentet begynner å nærme seg fullendt for i år, så det er ingen grunn til å ikke gjøre seg ferdig med julegavene.
Folk har mer enn nok lysestaker og nips. Kanskje jeg anbefale tørket reinhjerte ,viddas aller mest eksklusive råvare, til den som “har alt”. Fantastisk både rundt bålet, som kveldssnack eller på tapas- og koldtbord. For virkelig å toppe opplevelsen, anbefaler jeg å dyppe kjøttet i Nordlysgelé. Den er så godt til mørkt kjøtt, som hjerter, vilt, ryper, og LUTEFISK faktisk!
Som dere vet har Konemor og jeg vært på hyttevisning i dag. 2 fjelloverganger, (som ofte er stengt om vinteren), og 1,5 times kjøring fra Alta. Konemor mener det er en halvtime og (minst) en fjellovergang for mye. Jeg er enig i det med fjellovergangen(e), men den siste halvtimen mener jeg er tull. Om vi kommer fram klokka seks eller halv sju på fredagen spiller da ingen rolle, men jeg ser poenget altså.
Like fullt har vi bestemt oss for å legge inn bud. Hytta var liten, men veldig koselig, og med sengeplasser nok til besøk av alle mine barn. Det er riktignok ikke plass til alle rundt bordet, heller ikke innlagt vann, men vi er ikke på jakt etter noe palass. Sjansen for at de skulle komme samtidig er uansett mikroskopisk, da to av dem bor utenbys, og den ene av dem igjen skikkelig utenlands. New Sealand.
Nei, nå skal sende melding til selger. Dere fikk faktisk vite det først, (skulle da bare mangle!), og jeg skal selvfølgelig holde dere oppdatert underveis.
