Det er lett å sitte her 44 år gammel å være etterpåklok. Riste på hodet og fortelle den unge Asbjørn alt han gjorde feil og burde gjort annerledes. Den kanskje største av mange feil den unge Asbjørn gjorde, var å bli boende i 12 år med en stadig større familie, de siste årene var vi seks, i en liten leilighet med bare tre små soverom, uten en gang å ha en hytte å reise til i helgene.
Jeg får ikke gjort så mye med fortiden, ingenting faktisk, men framtiden har jeg full råderett over. Derfor skal vi i dag på hyttevisning. Det er langt fra noe palass og har veldig enkel standard, men den ligger veldig fint til og har faktisk flere sengeplasser enn den familien som bodde 12 år i den lille leiligheten hadde i sin tid.
Jeg sier ikke at vi kommer til å by eller kjøpe på akkurat denne hytten, men vi er i gang. Tar grep om egen framtid. Vi bor jo også i en liten og trang leilighet, denne med bare to soverom, men pga. babyen i magen, så kommer vi i alle fall til å bo her to-tre år til før vi må kjøpe hus. Derfra tar det i alle fall to-tre år før man har tid/ork/råd til å kjøpe seg en liten hytte. Skal jeg ha hytte før jeg blir femti, små må den kjøpes “nå”.
Hvordan det står til med Konemor siden hun ikke har blogget på evigheter? Jo, takk som spør, hun har det bra, men begynner virkelig å merke at hun er over halves i graviditeten. Det er tungt å både være både gravid og mamma til en aktiv kar under året (som får den ene tannen etter den andre), samtidig som man går på skole og gjør både det ene og det andre i nettbutikken.
Jeg hjelper henne etter beste evne, men jeg kan jo ikke (heldigvis) bære barnet for henne. Kan heller ikke fullføre studiene hennes. Hun kan selvsagt droppe ut selv, men det vil bare straffe seg på sikt. Tror det beste jeg kan gjøre er å bare være der for henne og ta større ansvar for både husarbeid og Lillebror. Jeg prøver, men kan sikket bli enda flinkere.
Folkens, nå må jeg faktisk på jobb en tur. Skal forberede litt før ungdommen kommer. Vi har nemlig ansatt ungdom som kan holde åpent fra 12:00-16:00 på lørdager. Da kan de ta i mot kunder samtidig som de setter klistermerker på krydderboksene. En vinn-vinn situasjon, både for meg, kundene og ungdommen.
Da var det bekreftet, Kokkejævel, (meg altså), kommer ikke til å vinne en eneste Vixen-pris i år. Dere var mange nok til å gjøre meg til semifinalist i tre priser, Årets gullpenn, Årets business og Folkets favoritt, men juryen slapp meg ikke gjennom i noen av prisene, og utdelingen blir derfor helt uten antihelter på over 130 kg i år. Synd, for jeg tror folk trenger antihelter, men slik be det.
Tusen takk til dere som stemte på meg og gratulerer til finalistene!
Om jeg er skuffet? Ja, selvfølgelig! Det går ikke ut over livskvaliteten min, men selv om jeg ikke skulle reise nedover, så hadde jeg jo et håp om å komme meg til finalen i en eller flere av kategoriene. Hva vinnersjanser i selve finalen angår, så var det lik null. Jeg føler meg verken som “Årets gullpenn”, “Årets business” eller som noen “Folkets favoritt”, så sånn sett har jo juryen for så vidt gjort en god og riktig beslutning.
***
Jeg får trøste meg med at jeg, for 4. uke på rad, er blant landets mest solgte bøker, uavhengig av bokkjede. Debuterte på en ellevill 1. plass før dalte ned til en svært respektabel 9. plass. Da trodde jeg mine dager var talte, men nei da! Forrige uke ble det 13. plass og denne uka 14. plass. For å si det slik, dette lover MEGET godt for julesalget setter inn.
***
Skjermdump fra Finn.no Bare et illustrasjonsbilde. Ikke denne hytta vi skal se på!
I morgen skal Konemor og jeg på hyttevisning! Siden vi ikke blir å kjøpe hus på et par-tre år, så har vi bestemt oss for å kanskje kjøpe oss en (liten) hytte hvis prisen, avstanden, beliggenheten og standarden er ok. Min store drøm er å kunne ta med ungene litt bort i helgene. Det trenger ikke være luksuriøst, men det må være enkelt, relativt praktisk og koselig.
Vi stresser ikke og kommer ikke til å kjøpe noe som helst på impuls, men det er spennende med visning likevel. Dessuten er det godt å ha en slik felles greie å jakte litt på.
Hun kommer forresten nedover snart, Konemor. Hun holder på å male en vegg. Koselig når hun er her. Da blir det plutselig en “ordentlig” arbeidsplass. 🙂 Dessuten blir veggen nesten like fin som henne…
Lag dere en sabla god fredag, folkens!
PS! Håper ingen av dere ble fornærmet på meg i går?
I går fortalte jeg dere at jeg har nådd en vekt, 138,5 kg, som mest sannsynlig ville tatt livet av meg i løpet av en tiårsperiode hvis jeg ikke trakk i nødbremsen. Hos meg har nemlig ikke kiloene de siste tre årene kommet snikende, de har formelig blitt kastet på meg som smørbomber. 77 pakker smør siden sommeren 2018. Da hadde jeg akkurat brukt to år på å komme meg ned fra 124,5 til 100 kg.
Samme vår traff jeg Kjærest/Konemor, hun ble gravid og sommeren 2019 ble Lille Vakre født. To uker etterpå gikk livet fullstendig til helvete. Jeg spiste lite de to første ukene, men jeg kan love deg at etter det var det ikke måtehold jeg fokuserte mest på. Det var å overleve.
Samme sommer kom den første prolapsen og mitt inntak av medikamenter, både fysisk og psykisk smertelindrende, hadde neppe en god effekt på verken fordøyelse eller forbrenning. Jeg både spiste og drakk alt for mye.
Den andre prolapsen kom året etter, omtrent samtidig som pandemien holdt å rive levebrødet mitt over ende og gjøre meg både profesjonelt og personlig konkurs. Tøffe tak, der jeg nok også både spiste og drakk mer enn jeg burde.
Unnskyldninger, unnskyldninger, unnskyldninger!
Jeg kunne holdt på hele dagen med forskjellige bortforklaringer, (det skjer jo noe hele forbanna tiden), men jeg blir ikke noe slankere av det. På et eller annet tidspunkt så må man våkne opp og kjenne kaffelukta, og det har jeg nå gjort.
Den eneste grunnen til at jeg har blitt feit er at jeg har spist og drukket alt for mye. Enkelt og greit. Jeg har vel egentlig ikke vært sulten siden sommeren 2018, (ha ha), men har likevel spist som en tømmerhogger. I tillegg til å spise for å leve og som ren nytelse, så har jeg brukt mat som en slags virkelighetsflukt fra alt som har vært vondt og vanskelig. De minuttene det tar å tømme en tallerken tenker jeg ikke på noe annet enn maten. Når jeg da i tillegg spiser så fort at tallerken må fylles igjen etter få minutter fordi jeg ikke vil bort fra virkelighetsflukten riktig ennå, ja da har jeg plutselig spist dobbelt så mye som jeg burde, SELV om jeg ikke var spesielt sulten i utgangspunktet.
(Plutselig forsvinner det et par bananer og en brun Gomorgen-yoghurt (de er så gode!) mens man står og vasker opp etter middag. Tar bare noen få sekunder. Og snart er det kvelds…)
Alkohol
Helt siden jeg ble kjøkkensjef har jeg brukt øl, både i den kreative prosessen med menyskriving, men også som et antistressmiddel etter spesielt stressende, eller lange dager. Og de var det jo mange av. Et ikke ukjent fenomen, eller problem, i denne bransjen. Har egentlig alltid følt at jeg har hatt en slags kontroll over øl-konsumet, men etter at Lille vakre døde har det helt klart blitt alt for mye.
Det er ikke tvil om at alle disse ølene, hvor lavkarbo de enn har vært, har bidratt godt til vektoppgangen min de siste årene, og er nå kuttet ut, i alle fall i ukedagene. Så kan jeg heller kjøpe meg et par-tre iskalde i helgen, som normale folk gjør.
Jeg er veldig, veldig motivert for denne livsstilsendringen. Jeg klarte det fra 2016-2018 og jeg skal klare det igjen! Takker for alle tips og råd, men som jeg skrev i går, så trenger jeg dem ikke. Det sier jeg ikke for å være cocky, men jeg vet nøyaktig hva som skal til for å gå ned i vekt. Har ingen planer om å sette injeksjoner i mageflesket, veie maten, be legen om piller eller gå på noen som helst kur over hodet.
Min 9 veier mot et slankere liv
Fortsette med å spise 4 havreknekkebrød med pålegg til frokost og lunsj.
Spise bare én porsjon middag, ikke to og tre. Mye grønnsaker
Ingen dessert, heller ikke banan eller yoghurt, bortsett fra (lørdag) og søndag
4 havreknekkebrød med pålegg + 1 frukt til kvelds
Ikke drikke øl i ukedagene
Kutte ut all sukkerholdig mat en periode
Bevege meg mer, (men trening er gram, kosthold er kg.)
Ingen, og da mener jeg ingen, middag nummer 2 på kvelden!!!
Repetisjon av punkt 8!
Mitt største problem kommer nok til å bli det der med middagsporsjonene. Jeg er veldig glad i god mat, og det kommer nok til å kreve det jeg måtte ha av viljestyrke til å ikke forsyne meg en gang til. Har gitt meg selv “lov” til å forsyne meg ekstra med grønnsaker med litt suas på, men aller helst skal det holde med en porsjon. Magesekken trenger å krympes og selv om grønnsaker er sunt og kalorifattig, så utvider det magesekken like mye som kaloritett mat. For hver dag jeg er “flink” blir også magen litt etter litt mindre.
Uvanen med at jeg “må” ha noe søtt etter middag, eller litt ut på kvelden, vet jeg av erfaring kommer til å gi seg bare i løpet av noen dager. Det er lett å bli sukkeravhengig, men det er heldigvis også ganske “lett” å bli kvitt avhengigheten også. Visst kreves det litt viljestyrke noen dager, men jeg vet med sikkerhet at jeg kommer til å klare akkurat den.
Hva gjelder øl i ukedagene tror jeg heller ikke kommer til å bli noe problem. Jo visst har det etter hvert utviklet seg til å bli en stygg uvane, kanskje til og med en (innbilt) avhengighet, men når jeg kjenner riktig godt etter kommer jeg ikke til å savne dem i det hele tatt. Det var ingen problem å slutte med sigaretter etter 40 om dagen i over 20 år. Slutta også, (selv om det var mye verre), med nikotinsnus for et par år siden, etter 10 års misbruk, så har jo viljestyrke hvis jeg bare vil.
Trening blir det nok lite av fram til operasjonen. Snakka med Tromsø i går, og ventelistene er så lange, (har stått der halvannet år nå), at hun bare anbefalte meg å ringe noen andre. Jeg ringte derfor Trondheim, og der kunne jeg bli operert innen 2-3 måneder. Har derfor fastlegetime i dag, for å be henne sette meg opp i Trondheim i stedet for Tromsø. Da kan jeg be om operasjon i januar, for jeg MÅ kunne gjennomføre julehandelen, hvor vondt det enn måtte gjøre. Som nyoperert tåler ikke ryggen den belastingen. (Faen at hun ikke kunne operere meg i januar da jeg faktisk ble innkalt og møtte opp!)
Nei, opp og hopp, sitt ikke der og surk! Jeg er supermotivert i alle fall og er helt sikker på at de klærne jeg akkurat har kjøpt i 2 og 3XL snart kommer til å bli gitt bort bort til Fretex, nå er jeg fader meg i gang her!
(Sånn, sett meg i arbeid! Gå inn på Kokkejævel.no og bestill julegaver, så får jeg pakket av meg litt sideflesk 😉 )
Og lykke til sjøl med egen vektnedgang, hvis du også blir litt motivert til å røske deg litt i nakken!
((Hvordan i all verden jeg skal klare å skrive tidenes bok om søte saker midt opp i alt dette? Meget godt spørsmål som jeg skal besvare i en egen bloggpost. Jeg har en plan!))
Uavhengig av hvor jeg er, så er det er alltid spennende å våkne opp på fredager, for da kommer Norges offisielle bokliste, Bokhandlerforeningens “Boklista“, ut ca kl. 07:30. For tre uker siden debuterte jeg, blant ca 10 000 årlige titler, på en helt sinnsyk 1. plass! Nye kanoner kommer jo hver eneste uke, så ble kjempeglad for at jeg berget en 9. plass i forrige uke. (Topp 10 blant 10 000 er godt jobba uansett)
Spenningen var derfor veldig stor hvor jeg, etter at mange butikker faktisk har vært utsolgt for boka, lå an i terrenget i min 3. uke. Nyhetens interesse er over og det er enda noen uker til julesalget starter for fullt, så helt ærlig fryktet jeg stort at jeg var ute av hele lista.
Først våknet jeg litt før fem? Var lista ved en tilfeldighet allerede lagt ut. Nei, den var jo ikke det, så satte på et gammelt program av Abels tårn, og sovna igjen under en forklaring om det finnes månemåner rundt måner i vårt solsystem, og hvis ikke, hvorfor ikke? (Tror det handlet mye om gravitasjonskrefter og tilfeldigheter. Dessuten, selv om vi har natt og dag, så er det jo stummende mørke i verdensrommet, så veldig vanskelig å få øye på så små objekter som månemåner naturlig nok må være.
Våkna igjen klokka sju. Sjekka lista igjen, men ingen oppdatering. Fortsatt på 9. plass. Gikk heller og spiste frokost. Bor på et Thonhotell, så alltid deilig frokost, men denne tror jeg var den beste jeg har sett noensinne faktisk. Ikke at det spiller noen rolle for min del, jeg spiser bare brød, egg, bacon, litt eggerøre og en osteskive på de tre brødskivene, (Ja, vet, det er for mye, men har i alle fall gått ned fra fire til tre.), men uansett. Blir glad av å se alt det gode. dessuten handler det ikke bare om mengde, men også om hvor kreativ kokkene legger opp godsakene. En soleklar sekser til Thon Nordlys Bodø!
Tenk så heldig jeg er som kan våkne opp til en slik vakker utsikt denne første oktoberdagen i 2021! Det er et eller annet med båter, fjord og fjell som får Vesterålingen i meg til å tine. Jeg ønsker meg en hytte med havet! Jeg klarte aldri å gi det første “ungekullet” den gaven det er å kunne dra “på hytta” i helgene, men det skal jeg gjøre bot for denne gangen.
Wow, fortsatt på lista! Forlaget sier til meg at dette hadde de ikke forventet allerede nå så lenge før jul. Det viser at boka “traff” markedet som man (de) sier. Over 7 000 bøker har de så langt sent ut til bokhandlerne og 3 000 til er forhåndsbestilt. Vi er farlig nær et 3. opplag, folkens! 😀
Livet er mye mer enn bøker! Litt senere skal jeg på lunsjdate med min sønn, og etter jobb, (hans altså), så skal vi dra på shoppings. Du vet, man vil jo så gjerne hjelpe nåe man først er her, så vi skal handle litt garderobe, (klær altså), kjøkkenutstyr og du vet, ting man trenger, som skohylle i gangen. Det er vanskelig når ungene bosetter seg så langt unna. Faens unger!
Lørdagens planer er fisking i Saltstraumen og James Bond. To gode planer som tar hele hele dagen. Vet ikke om jeg reiser mandag eller søndag. Da nærmer seg halvannen uke siden jeg reiste hjemmefra. Er så redd for at Lillebror skal glemme meg eller bli sur på meg for at jeg reiste. Vet jo at det i så fall går fort over, men likevel. Vi får se. Nå gjelder det å kose seg i “nuet” rett og slett. Det var jo det jeg skulle trene meg mer på.
Det var ingen tvil, det var en frisk og aktiv jente der inne! Ti fingre og ti tær. Ingenting i veien med verken hjerte eller navlestreng eller noen ting.
Har ennå ikke fått sett bilder av jentungen. Skal spare det til jeg er ferdig med dagens signering. Her i Narvik stikker jeg bare innom Ark og Norli og signerer det de har inne av bøker, fortrinnsvis mine, mens det blir «ordentlig» signering i Harstad, Ark Kanebogen Amfi, kl. 15:00. Jeg rekker det akkurat og håper så mange som mulig møter opp.
Konemor har foreslått «Ellinor» eller «Pernille». Jeg la ned veto på begge! Har du forslag på et fint jentenavn på min aller siste unge her på jorden?
Jeg skriver mer i kveld når jeg er ferdig med alt!
Det har skjedd for mye, litt for mange ganger, tidligere i livet til at jeg har turt å virkelig ta inn over meg at livet mitt kommer til å bli snudd fullstendig på hodet i februar til neste år. Har liksom ikke turt å verken glede eller grue meg, bare registre at Konemor er gravid, kvalm og kanskje litt hormonell av og til, men jeg brente meg så fryktelig på det lille hjertet som sluttet å slå mellom Lille Vakres korte besøk og Lillebrors ankomst, at denne gangen har jeg bygd en høy mur mellom meg og den som skal komme.
I dag smalt det, helt overaskende fra en gravid katapult i Alta, en diger stein som gikk tvers gjennom den tjukke muren:
“Kjente en kjempe tydelig bevegelse nu. Som et godt spark“
I morgen er det ultralyd. Da får vi vite om ungen er frisk og om det er en gutt eller jente. Ja, jeg vet at veldig mye fortsatt kan gå fryktelig galt, men det får bare være! Det er viktig at foreldrene ikke er så redde at de ikke tør å elske. Jeg klarte det med Lillebror og jeg skal klare det med denne karen også. Jeg sier “karen”, for jeg er nesten sikker på at det er en gutt. Jeg har åtte barn, fem på jorda og tre i himmelen. Kun én av disse er en jente. Det blir nok en gutt.
Når jeg kommer hjem skal jeg bli flinkere til å behandle Konemor som den gravide gudinnen hun faktisk er. Hun bærer faktisk fram vår felles framtid, og jeg vet det ikke alltid er like lett, verken fysisk eller mentalt. Der jeg bare kan sette opp en mur må hun, enten hun vil eller ikke, forholde seg til den lille ungen som vokser fram inne i magen hennes. Det er både en velsignelse, men garantert også en voldsom belastning for en mor som har mistet.
Det var det. Muren er brutt, jeg skal bli pappa igjen og herfra og ut skal jeg tørre å glede meg! 😀
Og første gang vi fortalte om Lillebror. Det ble ikke det navnet, men det var han like fullt. Har ikke lest dette siden jeg postet det 20. mai 2020. Over 7 000 delinger. Det var mange som gledet seg med oss. <3
Klikkbait-kongen slår til igjen, he he. Skjønner egentlig ikke hvorfor jeg får så mye “tyn” for overskriftene mine, for stort sett bruker jeg jo helt “vanlige” overskrifter. Ja, det har vel hent at jeg har tøyd strikken en og annen gang, som med fredagens blogg, “Christine har fått korona“. Hun hadde bare tatt vaksinedose to, men ble skikkelig syk (og jeg brukte ikke utropstegn, som jeg normalt ville gjort, men siden siden påstanden var helt på kanten, så lot jeg det derfor være.)
Jeg registrere mente at det var helt hårreisende at Norges mest leste blogger legger ut slikdesinformasjon, og jeg fikk nærmest inntrykk av at hele vaksinasjonsprogrammet sto i fare. Det kommer jeg tilbake til. Noen ble også sinte fordi jeg “løy” om at hun hadde fått korona, fordi det var respektløst ovenfor alle dem som blir innlagt på sykehus og kanskje dør. Til dere har jeg egentlig bare én ting å si: Ta dere et par-tre boller og slutt med det der voldsomme krenkehysteriet på andres vegne. Jeg er faktisk helt sikker på at ikke en eneste koronapasient, verken de som kom fra det med livet i behold eller de som dessverre måtte gi tapt mot viruset, tok seg nær av at Christine, selveste Konemor, feilaktig ble titulert som koronasyk da hun lå langflat etter dose to.
Tilbake til spredning av desinformasjon som likesom var “det siste vi trengte nå”. For det første, vaksinasjonsprogrammet har svært stor oppslutning befolkningen, og 65 % av hele Norges folk er fullvaksinert som det heter og 74% har tatt en eller flere doser. Kilde: Vår verden i data. Det betyr at det spiller absolutt ingen trille hva jeg eller andre tullinger måtte si eller mene om koronavaksinen. Om få uker er så godt som hele befolkningen over 12 år vaksinert. Og godt er det!
***
Et liv uten vekkerklokka ja. Bortsett fra et par dager i Oslo da jeg var på morgensendingene til både Radio Norge og P4, så har jeg ikke brukt alarmen på telefonen i det hele tatt siden 7. august, min siste arbeidsdag på Hoftepluss. Jeg går selvfølgelig på jobb hver enste (uke)dag, men om jeg kommer klokka sju, åtte eller ni har ingen betydning for andre enn meg selv. Absolutt ingen morgestress, bare oss tre rundt et frokostbord. Han, Lillebror altså, tygger så godt han kan med de to små tennene sine, men det meste slukes vel mer eller mindre helt. Rundt bordet er det mobilforbud. Av og til prater vi, andre ganger ikke. Så kjører jeg på jobb. De stuller litt hjemme før han legger seg for dagens første lur. Når han våkner igjen rundt i 10-tiden, så drar de i barnehagen. Ikke i dag da, for han er fortsatt pjusk og da er det best for en liten gutt å være hjemme med mamma. (Joda, sikker greit å være med en pappa også når man er syk, men du kan si hva du vil, men damer er best på sykepleie!)
Ja, jeg er klar over at hele denne idyllen kommer til å gruses en vakker dag i februar, men inn til da gjelder det bare å ta i mot den vitaminpillen som livet er akkurat nå, før man igjen tar fatt på flerbarnslivet, for det er noe helt annet enn å ha en krabat tassene om kring. Bin there, dun that!
***
Nei, nå skal jeg sette i gang med dagens dont, nemlig bestillingene som dere, vakre mennesker, har sendt inn i løpet av helga. Takk for at dere gir meg noe å gjøre, og ikke minst, leve av!
(Etterpå skal jeg stikke ned på Ark og se hvilken plass jeg ligger på nå i uke TO etter at jeg ga ut kokeboka som jeg tror traff en nerve hos mange, “Hva skal vi ha til middag?”. Jeg toppet jo i uke 1, ( 😀 ), men da var forhåndssalget regnet med. Denne uken har boka stått på “egne bein” kan du si, ute i butikkene, så en høy plassering nå betyr at den SELGER.
Det er ingenting som er så hjerteskjærende som når de aller minste blir syke. De uten erfaring, uten språk. De man ikke kan trøste og fortelle at det ikke er farlig selv om det gjør vondt. De man ikke kan plante nytt håp i ved å fortelle at om to-tre dager er alt bra igjen.
Nå er det ikke slik at han ligger langflat med høy feber, surklende lunger og pustebesvær. Bare rennende nese og generell dårlig form. Sikkert vondt i lemmer og ledd, slik man jo får når man er forkjølet. Pappa vet, for pappa har akkurat blitt frisk etter en ganske heftig helg.
Det har skjedd noe med meg de siste årene. Tårene kommer lettere. Blir lettere rørt. Det skal langt mindre til enn tidligere å trenge helt inn i sentrum av hjertet mitt. Ikke for det, har alltid vært lettrørt. Slutten på Titanic, da Lenoardo diCaprio bare glir livløs ned i det iskalde dypet… Herre gud, stopp da mann! Opp med geipen, din sutrekopp!
***
Folkens, dere kjøpte rekordmange luftfrityrer i går! Av konkurransehensyn får jeg naturligvis ikke lov til å fortelle hvor mange, men vi snakker tresifret antall tusen i ekstra omsetning. Det er ikke ofte jeg reklamerer for produkter, og når jeg først gjør det, så kan du stole på at jeg virkelig mener deg skriver. Det er Kokkejævel.no som er jobben min, så jeg trenger ikke reklamere for annet enn den, men like fullt er det moro å av og til kunne anbefale virkelig gode produkter, å enda til få betalt for det. Les det legendariske reklameinnlegget HER
***
Onsdags morgen (eller tirsdags kveld?) reiser jeg Oslo for å signere de forhåndsbestilte bøkene. Har regnet ut at jeg kommer til å bruke 6-8 timer på oppdraget hvis jeg signerer uten pause. Det er mange europaller med bøker som skal signeres. Veldig, veldig, veldig , veldig moro!
Husker i fjor, da var det omtrent samme antall, (noen hundre mindre), men da delte vi det på to dager. I år peiser vi på, og satser på å få unna alt på bare en dag. Det er ikke bare opp til meg. På min høyre flanke er den en som klargjør bøkene, åpner dem, og legger dem i passe høye stabler slik at jeg får en stabel i slengen og signer meg nedover kan du si. På min venstre flanke står det en annen som tar i mot bøkene og pakker dem tilbake på pallene eller i ekser. Uten disse to er jeg sjanseløs!
(Tenk så ufattelig heldig jeg er som liksom bare kan gi ut en kokebok og reise ned til Oslo for å signere tusenvis av eksemplarer. Det er vanskelig å ta inn over seg og i alle fall virkelig glede seg over det fordi jeg er så fokusert på totalsalget og alt som kan gå galt. Jeg må virkelig øve meg over å glede meg over disse voldsomme delseirene, i stedet for hele tiden sikte enda høyere. Faen, helt håpløs fyr!)
Jeg reiser alene denne gangen. Blir kjedelig, men forhåpentligvis klarer forlaget å fylle dagene med litt medieoppmerksomhet. Det jeg vet nå er at jeg skal på Morgenklubben med Loven & Co på torsdags morgen og P4s radiofrokost på fredag. Ellers er ingenting spikret. Hvis dere kjenner noen i redaksjoner rundt forbi, så er det bare å tipse at jeg kommer sørover 🙂
På fredag møter jeg Datter, (som reiser alene før første gang), på enten Gardermoen eller Haugesund. (Er ikke helt sikker, men skal finne det ut!) Derfra skal jeg leie en bil og kjøre til Stord og krasje på noe som heter Langenuen Motell og Camping. Aldri vært der før, men blir sikkert trivelig. Lørdag eller søndag er det konfirmasjon. Blir kinamat, (som jeg har fått i oppdrag å hente på restauranten), gleder meg 🙂
Mandag bærer det hjem igjen til striskjorta og havreknekkebrødet. Kanskje det jeg gleder meg aller mest, for da har det gått 6 dager uten Lillebror, (og Konemor), og det er fryktelig lenge! Det går nok bra og slik er livet, men gleder meg allerede til å komme hjem igjen, ha ha.
Nei, kanskje jeg skulle prøve å arbeide litt? Har kommet inn en del ordrer i løpet av helga som jeg må få pakket og sendt før 14:30 i dag, så har egentlig ingen tid og miste. Dere får ha en feiende flott mandag, og en kanonbra uke etter hvert som den skrider fram i alle sin høstrøde prakt!
Helt siden jeg var bitte liten og far min skydde meg som pesten fordi han (feilaktig) trodde jeg var skapt i en annen manns seng, så har jeg vært kontroversiell. Barndommen generelt var også nokså kontrastfylt. Noen sparka, slo og spytta, mens andre prøvde så godt de kunne å være gode og snille.
Årevis med ensomhet lærte meg å trives i mitt eget selskap. Måtte jo det siden jeg stort sett bare hadde meg selv, så da var det like greit å bare sette i gang med å trives først som sist liksom. Mens jeg satt der i mitt eget selskap og trivdes, så måtte jeg jo finne på noe, hvis ikke kunne dagene, (og årene) bli fryktelig lange. Jeg fylte dem med fortellinger. Fortellinger jeg fant i musikken, i litteraturen og i tegneserienes verden.
Alle disse tusenvis av fortellingene viste meg at det var en verden bortenfor blånene. Mulighetene var uendelige for den som bet tenna sammen, krummet nakken, kjempet seg gjennom dagene og gikk framover.
Så sitter jeg her da, 44 år gammel, med trolig flere dager bak meg enn foran meg. Skulle skrive om hvor kontroversiell jeg var, men havnet i en sentimental suppe av gamle erfaringer og bla bla bla, som har gjort meg til den jeg er i dag.
Så hvem er jeg da her jeg sitter, en torsdagsmorgen i begynnelsen av september etter at både kone og barn har dratt på jobb/barnehage ,44 år gammel i bare boxeren ved det kombinerte spisebordet og kjøkkenbordet i den lille leiligheten i Tollevika og ser på vimplene Konemor har hengt opp for å gjøre meg glad på bursdagen?
Bortsett fra ungene mine, så har jeg kastet vrak på hele fortiden min. Jeg har tatt sats og startet absolutt helt fra scratch. Det er både befriende deilig og spennende skummelt på samme tid. Likevel er jo jeg den samme. Det kan jeg ikke rømme fra, uansett hvor mye jeg prøver.
Jeg må våge å stoppe opp, se rett framover og bare bli stående en stund. Nyte de gode øyeblikkene enda litt bedre. Som nå når Lillebror er i den alderen at han krabber bort til beina mine, reiser seg opp og strekker armene opp mot meg og vil opp på armen til pappa. Det er jo egentlig i disse gigantiske øyeblikkene jeg kjenner at det er en mening med alle de tunge dagene jeg har kraumet meg gjennom. Likevel står jeg der og er rastløs. Jeg må låse øyeblikket for pokker!
For bare to år siden på denne dag, så visste jeg ikke hvordan i all verden jeg skulle klare å komme meg gjennom resten av livet. Lille Vakre hadde dødd bare to måneder tidligere, men jeg var tilbake for fullt på jobb fordi jeg av hensyn til driften og de øvrige ansatte rett og slett bare måtte. Det var naturligvis alt for tidlig, og ble en stor tilleggsbelastning. Ikke fantes bloggen heller som jeg kunne sutre og klage på. Alt var bare fælt.
Børs og katedral skrev jeg i overskriften, og det er en god definisjon på ikke bare bloggen min, men på selve livet, (som jo bloggen også handler om). Vi kraumer og strever så godt vi kan alle sammen for å klare oss økonomisk, og gjerne også enda litt til, men samtidig prøver vi å fylle livet med et slags innhold. Vi har alle våre metoder, og vi snubler og aller alle sammen, men vi gir aldri opp. Noen dager er betraktelig verre enn andre, men klarer vi å fange disse gammaglimtene med mening som plutselig lyser opp foran oss, som for min del kan være når en liten gutt strekker armene opp og vil til bare meg i hele verden akkurat da, så tror jeg veldig mye er gjort.
I fjor skrev Kjærest, (som hun jo “het” den gangen), det fineste brevet du kan tenke deg på bursdagen min. Hvis du vil kan du få lese det, men jeg advarer deg, dette er sterke saker! Les “Kjærest” sitt bursdagsbrev til meg HER
En av de tingene jeg syns var aller tøffest etter at Lille Vakre døde, var den massive, (føltes i alle fall slik), kritikken jeg fikk da jeg skrev om det på FB-siden Kokkejævel, altså FB-siden min. Jeg hadde i blogg den gangen, men skrev en liten “tilstandsrapport” hver enste dag fra han døde til han ble begravd. Ca 10 dager tror jeg. I en av disse postene skrev jeg noe slikt som: “Jeg hater dette, jeg vil heller reklamere for reker!”
Altså, jeg hata at sønnen min var død, jeg ville mye heller at han skulle leve, alt være noe normalt og jeg kunne bruke siden til å reklamere for reker og annet snadder.
Herre gud så mye tyn jeg fikk! Dere aner ikke. Ikke bare på min egen side, men mange reagerte virkelig av en eller annen grunn skikkelig på dette. Det tok faktisk halvannet år før jeg slapp å se kommentarer som “Bruke sin egen døde unge for å selge reker”. Det var så vondt.
Det var sikkert noe med den utradisjonelle blandingen av børs og katedral som av en eller annen grunn provoserte mange så voldsomt. Dette var også før “En tier til en kaffe“, så de kan ikke skylde på det heller. Voksne folk i flokk kan være nådeløse.
Nei, faen mann, opp med haka, du har bursdag!
Jeg ønsker dere alle en helt fantastisk dag. Håper millioner av dere klikker dere inn på Kokkejævel.no, nettbutikken som samler alt det beste på ett sted, og formelig fråtser i godsakene på bursdagstilbud! 😀
Så sitter jeg her da altså, på “jobb”. Ingen kunder så langt. Ingen stemmer. Bare lyden av kjøl- og fryseanlegget som slår seg på ved jevne mellomrom. Selv radioen er stille. Har ikke orket å slå den på. Av og til kan lyden av en radio i et rom uten mennesker være litt skummel. Jeg lar den stå avslått.
(52 har så langt vært innom butikken “fra sin egen stue”, altså på kokkejævel.no, men ingen av disse har handlet noe)
Pga. salget av Hoftepluss, så har jeg ingen akutte pengeproblemer, så det er ingen grunn til panikk for hus og hjem, men følelsen av å være skrudd ned fra verdensveggen, lagt inn i en skrivebordsskuff og glemt siger over meg på slike dager. Regner ute gjør det også. Har gjort det i flere timer.
Da jeg opprettet nettbutikk i oktober i fjor, så var aldri hensikten at jeg skulle leve av den gjennom hele året, bare selge som hakka møkk i julehandelen. Ellers skulle jeg stulle rundt. Skrive litt blogg og kanskje flere bøker Hvile.
Helvete, hvor mye hvile trenger man egentlig i løpet av et døgn?
Jeg sover godt og lenge omtrent hver eneste natt. Står opp med familien min og slapper av før skole, barnehage og “jobb”. Stort sett fri i helgene. Ingen lange dager. I alle fall ingen tunge. Det var dette jeg lengtet etter, og definitivt også trengte, men det var ingen som fortalte meg at det skulle være så fordømt kjedelig å leve uten tidspress.
Klokka er litt over ett, og på skitet på døra står det at jeg stenger klokka to. Som regel har jeg åpent til litt over fire, men greit å kunne ha litt fleksibel åpningstid hvis man skal noe. Nå skalikke jeg så veldig mye for tiden, men man kan aldri vite.
I går var det også en skikkelig stille dag, men det kom inn tre hyggelige damer på tampen som reddet dagsomsetningen. Det er jo det som er så fint med et sted som dette. Jeg trenger ikke så voldsom høy dagsomsetning for at det skal “gå rundt”. På Hoftepluss var jeg helt avhengig av flere hundre kunder om dagen, for bare husleia var på nesten 5 000 og lønna like under 20 000 kroner PER DAG.
Ikke riktig like høye lønnskostnader her heldigvis. Eller husleie for den saks skyld. Derfor burde jeg ikke være nervøs for framtiden fordi det er rolig et par uker, men heller klamre det til mitt bryst og bare nyte det! Jeg må øve meg på det. Nyte roen når den kommer, i stedet for å hele tiden jage etter noe som jeg egentlig akkurat har kjempet meg bort fra.
Det er jo ikke slik at det ikke er noe å gjøre her nede i nettbutikken. Det er masse som må gjøres nå før jul. Bare det å registrere inn alle de tørka reinhjertene er dagevis med arbeid, for hvert hjerte må registreres med vekt, et og ett. Har også masse annet, men orker ikke skrive om det. Greit nok at dette er Norges kjedeligste blogg, men får da være grenser, ha ha.
Neste uke reiser jeg i alle fall til Oslo. På onsdag skal jeg signere pallevis med bøker. Får ikke lov til å skrive antall, men det er flere tusen. Er ikke det bare helt fantastisk 😀 Det virker om om kokeboka når langt utover min leserskare, men det er ennå for tidlig å si om den virkelig blir en hyllevelter. De fleste ville vært fornøyd med de salgstallene jeg allerede har forhåndsolgt, men jeg er dessverre ikke laget slik.
Eller, ikke dessverre, det er jo slik jeg er. Man skal ikke forandre noe ved en selv som ikke er skadelig. Å være på stadig jakt etter å gjøre en enda bedre jobb trenger slett ikke være noe negativt, men viktig at det ikke tar overhånd da. Alt med måte som det heter. Kloke ord, men som alt klokt er det selvfølgelig mye enklere sagt enn gjort, he he.
Nei, nå må jeg jobbe videre! Skal snu meg fr den ene rumpeballen til den andre. Riktig innholdsrik dag ønskes dere alle!
