Sang til friheten

Arkivbilde

Jeg har aldri hatt selvstendig pappapermisjon for noen av ungene mine. Jeg tok ut 12 dager ulønnet permisjon etter at eldstemann ble født for 24 år siden, men da de to neste kom hadde vi ikke råd til slik luksus. Da nummer to kom gikk jeg på kokkeskolen og tredjemann i fremmed by mens jeg var kokkelærling.

 

På den tiden hadde heller ikke menn pappakvote på selvstendig grunnlag. Det betyr at hvis det bare var far som hadde inntekt, så ble det ingen betalt pappaperm. Det var mor som opptjente rettigheter som far kunne ta ut. Sprøtt system som heldigvis er mer likestilt nå, to tiår etterpå.

 

Uansett ordning, så hadde jeg nok ikke tatt ut så mye permisjon likevel. Jeg mener at foreldrepermisjonen først og fremst burde være forbeholdt mor hvis hun ønsker det. En graviditet og en fødsel er en voldsom belastning, ikke bare fysisk, men også i aller høyeste grad også psykisk. En ting er at kroppen skal “komme seg” etter en lang graviditet og kanskje en tung fødsel/keisersnitt, en annen er alle de kjemiske reaksjonene, med hormonene i spissen, som har forberedt kroppen til å ta vare på, mate og gi trygghet, denne lille verdensborgeren som i ni måneder har vært en del av kvinnen.

 

Jeg tror mammapupp er bedre enn skjeggestubb…

 

Jeg er stort sett for likestilling alle andre av livets arenaer, men akkurat foreldrepermisjonens første måneder, kanskje hele, burde være foreholdt mor hvis den enkelte familie mener det er det beste. Jeg mener nemlig at det er foreldrene til barnet som er de beste til å avgjøre hvem av dem som skal være hjemme med ungen. Jeg sier ikke at far IKKE skal være hjemme, jeg sier bare at det kan de finne ut av selv. Foreldrene er jo som regel voksne mennesker, og hvis vi gir dem tillit til å ta vare på et bitte lite menneske, så burde vi vel også gi de samme foreldrene tillit til å avgjøre om det er mor eller far som skal trille vogna på dagtid.

 

Det er jo ikke slik, (det kan jeg love deg!) at man ikke blir glad i, eller knyttet til, ungen, eller ungen i deg, hvis du ikke tar ut noen uker med permisjon i livets første år. Det er bare å se på de ca 70 000 adopterte ungene i Norge. Tror du ikke de blir inderlig elsket, og elsker deg inderlig tilbake, selv om de kanskje hadde sitte første leveår i et barnehjem i eksempelvis Colombia?

 

Jeg er VELDIG for at vi mennesker skal kunne råde over våre egne liv så lenge det ikke går ut over andre, og jeg er 100% sikker på at ingen unge noen sinne har tatt skade av at det var mora  som var hjemme og var hovedomsorgesperson et helt år etter fødselen.

 

(Med forbehold selvsagt at mora (og faren) tok seg av ungen på en skikkelig måte. Derfor er jeg også veldig, veldig, veldig for oppsøkende helsesykepleiertjenester, der helsesykepleier kommer hjem i alle fall EN gang i løpet av de aller første månedene for å “sjekke forholdene”. I følge helsebiblioteket lever så mye som 5% av norske barn i hjem preget av ulike former for omsorgssvikt. Det betyr at i en klasse på 20 lever er det statistisk sett alltid 1 som enten blir slått, misbrukt, utsatt for rusmisbruk eller på andre måter blir utsatt for omsorgssvikt av de aller nærmeste. Jeg mener vi må ta ALLE midler i bruk, også inngripende tiltak som pliktig hjemmebesøk, for å prøve å gjøre denne prosenten med UNGER så liten som mulig. Målet må være at INGEN unger skal oppleve systematisk omsorgssvikt.!)

 

Jeg er heldig. Hvis jeg får til en heidundrende julehandel i nettbutikken, så trenger jeg ikke jobbe så mye i januar, februar og mars. Da kommer jeg, (til Konemors store skrekk og gru) til å være veldig mye hjemme. Da er også Lillebror blitt så stor at vi kan farte litt rundt, dra ut og ake,( vi er så heldig at vi har en laaang akebakke i hagen faktisk), gå på ski, ligge og daffe på sofaen i lag, spise usunn mat og se på teletubbies en hel dag. Ja, du vet, gjøre slike litt artige  “pappating” he he.

 

Hvis ikke foreldrene er voksne nok til å kunne bestemme hva som er best for barnet og familien, så er det helt andre instanser som må kobles inn…

 

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Pappa for evig og alltid likevel

 

 

Sång till friheten

Björn Afzelius

 

Du är det finaste jag vet
Du är det dyraste i världen
Du är som stjärnorna, som vindarna, som vågorna
Som fåglarna, som blommorna på marken
Du är min ledstjärna och vän
Du är min tro, mitt hopp, min kärlek
Du är mitt blod och mina lungor, mina ögon
Mina skuldror, mina händer och mitt hjärta
Friheten är ditt vackra namn
Vänskapen är din stolta moder
Rättvisan är din broder, freden är din syster
Kampen är din fader, framtiden ditt ansvar
Du är det finaste jag vet
Du är det dyraste i världen
Du är som stjärnorna, som vindarna, som vågorna
Som fåglarna, som blommorna på marken

 

 

 

 

 

 

 

 

Akkurat nå lever jeg fader meg drømmen!

Reklame | The Kokkejævel

Noen vil sikkert kalle meg bortskjemt, men Konemor tok en veldig våken Lillebror med seg og sto opp i sjutiden i morges. Selv lå jeg og veltet meg i ektesengen mens jeg sakte, sakte våknet under lyden av morgenstellet ute på badet og kosepraten mellom de to vakre. Hørte de gå opp trappen og hørte kaffetrakteren som ble startet oppe på kjøkkenet. Snart kjente jeg duften av den beste kaffen jeg vet om, blandet med den absolutt helt uimotståelige duften av varme rundstykker. Da sto han far opp!

 

Koselig morgen i lag. Akkurat som jeg hadde drømt om. Sitte og drikke kaffe, småprate eller, som oftest, ikke si noe i det hele tatt. Bare være sammen. Se ut av vinduet. Klø seg på ryggen med den nye kløpinnen som Konemor har kjøpt til meg. Den er formet som en skjeletthånd, og den er uten overdrivelse den aller, aller beste kløpinnen jeg noensinne har hatt! (Jeg har hatt ganske mange, for det klør så grasalt på ryggen, og ingen kjærest/kone i hele verden er interessert å klø mannen sin så mye som min rygg trenger, så da går det i kløpinner da. De KNEKKER som regel i løpet av et år eller to, for jeg kan være nokså brutal…)

 

Kjørte opp på jobben. Lokalet begynner å bli fylt med energi nå. Det tar gjerne litt tid, men nå kjenner jeg med en gang jeg går inn at HER, HER ER DET GODT Å VÆRE!

 

Ikke så voldsomt med bestillinger i dag, men brukte et par-tre timer til intensiv innpakking. Ingen radio i dag. Enkelte dager vil jeg bare være helt stille. Har så mange planer for butikken, så når jeg er i “siget” er det greit å bare jobbe uten forstyrrelser.

 

Klokka 12 måtte jeg i et møte jeg rett og slett ikke kunne verken utsette eller avlyse. Jeg SPRANG (eller rullet er vel et mer dekkende ord for en mann i min trusestørrelse) for rekke det. Så viktig var det. Jeg håper det kommer noe godt ut av det. Jeg tror det. I alle fall på sikt.

 

Og plutselig var Peeter Sormul i Alta! Han og kona driver småskalabedriften “Heimlaga”,  som _blant annet_ lager helt unike produkter som Norsk Villmark kantarellbase, Villmarksdrikk og Cool Skogsbærdrikk. Da ble det selvfølgelig en tur i bobilen for avhenting av flytende delikatesser. Fan trøndere er trivelige folk, ass!

 

Så var det Datter da. Eller Søster. Isabella, (som hun selv ønsker å bli kalt, men litt av “greia” her i bloggen er å IKKE bruke navn, så vi får se.). Veldig kjært barn har mange navn.

 

(Skrev i morges litt om hvordan det er når jenta di, hun du har forgudet over alt på jord siden hun ble født, plutselig begynner å bli stor. Les “Et lite gull som plutselig blir stor“)

 

For å feire første dag på ungdomskolen hadde jeg bestilt bord på restaurant. Hadde også fått laget en nydelig liten bukett som lå og ventet på henne på bordet. Alt er ikke like enkelt bestandig, og jeg vet liksom ikke hva godt jeg kan gjøre. Vi hadde en fantastisk time i lag vi fire. Datter, Lillebror, Konemor og meg. Det var en veldig, veldig, veldig glad Kokkejævel som gikk tilbake på jobb mens Konemor og Lillebror kjørte Datter hjem.

 

Der satt jeg et par timer på stumpen mens jeg jobbet på PCen. Det er MYE jobb der også, og nå har jeg liksom tid til det. Har ikke ENDA en bedrift jeg skal styre med. Har bare denne og jeg kan bruke alt jeg har av kreativitet og kulinarisk overskudd og kompetanse på å gjøre Kokkejævel.no til den desidert beste nettbutikken i sitt segment i hele kongeriket!

 

Jeg har så mange produkter jeg vil ta inn, så mye godt. Planen er å samle alt det beste på ett sted. Folk flest vil ikke ha hundre tusen alternativer, de vil ha det beste. Trenger ikke nummer to og nummer tre, men det beste. Det er det jeg skal gi dem, DERE!

 

“Akkurat nå lever jeg fader meg drømmen!” skrev jeg i overskriften, og i dag, helt fra jeg våknet og til jeg nå sitter hjemme 20:58 (mens Lillebror sover og Konemor sitter nede i hobbyboden og scrapper de utroligste ting til søsterens konfirmasjon) og skriver til dere, så har alt bare vært terningkast 6. Jeg gjentar: TERNINGKAST SEKS!

 

Kjære Gud, jeg vet jo at jeg ikke kan forvente at alle dager skal være av slik en gylden kaliber som i  dag, men vær så snill å ikke raser min verden igjen. La meg få ha noen gode, sammenhengende dager, kanskje til og med uker nå, der jeg kan slippe den bitende frykten for at et eller annet jævlig skal skje igjen.  Kjære Gud, lær meg bare å sette pris på det jeg har, det jeg skaper, uten denne lammende frykten for at alt kan være borte i morgen, og forsvinne like fort som det kom. Du vet hva jeg mener, kjære Gud, dette handler ikke bare om de du tok til deg.

 

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Glad og takknemlig mann

 

 

 

 

 

 

“For en usmakelig, patetisk, grisk og ekkel fyr!”

Reklame | The Kokkejævel

Han våknet litt for tidlig og var fast bestemt på at det var dag. Det var det på ingen måte, og Konemor var like fast bestemt på at det fortsatt var natt, og at alle sammen skulle sove videre. Det ble en del høylytt “krangling” der borte i andre enden av senga, men Konemor pleier å få det som hun vil, så jeg visste hvem

 

Selv gjorde jeg retrett og gikk opp til tryggheten og freden oppe i stua. Klokka var rundt halv fem, og i mitt gamle liv ville kroppen min nå ligget og forberedt seg til å våkne og starte dagen. Nå tok jeg et pledd og tullet rundt meg, satte på Dagsnytt 18 på podkast og sovnet momentant.

 

Plutselig våknet jeg av at det satt en liten sprett på magen min, gliste fra øre til øre og spilte trommer på brystkassen min. Jeg gløttet bort på klokka på veggen, og så at vi alle hadde sovet tre timer til. For en kontrast til hvordan vi sovnet og for en MAGISK måte å våkne på.

 

(Scenen som ikke blir vist i filmen: Pappaen blir kjempeglad for å bli vekt av sønnen sin på denne måten, og prøver å uttrykke dette med ord, men ut av dragekjeften kommer det bare masse ord i falsett og sprukne toner. Gutten kjenner jo ikke igjen stemmen til pappaen sin, for den er blitt forvandlet til en dragestemme, og kjempespillet og latteren blir etter hvert erstattet av nervøs smågråt. Heldigvis blir han reddet av sin mor i siste øyeblikk før panikkgråten startet for fullt…)

 

Det ble en koselig liten time hjemme før jeg dro på jobb. Konemor og Lillebror spiste frokost og dragen drakk kaffe. Tenk at jeg klarte det, å endelig få en jobb der vi kan kose oss litt hjemme etter at vi har våknet. Ikke alltid naturligvis, men enkelte ganger. Det viser at jeg definitivt har gjort det rette valget. Ja, det var seks pakker jeg ikke rakk å pakke før fristen 14:30 pga. vår lille morgenstund, (og det plager meg litt, innrømmer det. Pakket så svetten rant nedover ryggen for å rekke alt før fristen, men til slutt måtte jeg, med tungt hjerte, bare kjøre.), men jeg både tror og håper jeg blir tilgitt.

 

Superdupersalget er over, og de neste ukene blir nok rolige på bestillingsfronten. Det er bra, for i løpet av de tre-fire neste ukene skal jeg bruke til å utvide sortimentet veldig. Etter to tiår i kulinarisk tjeneste har gitt meg rimelig peiling på hva som er bra saker og hva som ikke er det. Målet med Kokkejævel.no er å samle alt det på gode på ett sted. Rett og slett lage en nettbutikk som JEG ville handlet i. Jeg har en stor og spennende jobb foran meg og i motsetning til de to siste årene i min gamle jobb, så GLEDER jeg meg til å gå på jobb hver eneste dag. Deilig!

 

Senere i kveld skal jeg på “virtuell” handletur med en av mine bortkomne sønner. Ikke i min egen nettbutikk, men via messenger på Rema 1000. Prosjekt “Fyll kjøleskapet” er en litt artig greie å gjøre sammen når man ikke bor på samme sted. Jeg blir med, sier “ja” eller “nei”, men sørger for at det er middager og tørrmat i hus et par uker. Som kokk er det min måte å si “jeg er glad i deg” på. Jeg er nemlig ikke like god muntlig som skriftlig.

 

Hvorfor jeg valgte denne overskriften? Ja, det kan du si. Godt spørsmål egentlig. Jeg så det var noen som skrev det om meg et sted, og det var flere som var enig i utsagnet. Jeg blir ikke lei meg lenger når jeg ser slike karakteristikker om meg, men det får meg til å unders hvorfor noen åpenbart har dette synet på meg, og endatil føler slik avsmak for dette fremmede mennesket at de bare må få det ut slik at flere kan se det.

 

Akkurat det siste kan jeg godt forstå, altså behovet for å skrive ned enkelte tanker og følelser, ikke bare for seg selv og skrivebordsskuffen, men offentlig slik at mange kan ta del i det du har delt. Senest i går følte jeg behov for å dele en opplevelse jeg hadde samme natt, som omhandlet at Lillebror lå helt livløs mens han sov, og jeg fikk panikk og gjenopplevde mine tidligere opplevelser. Overskriften var de samme ordene som jeg sa, igjen og igjen mens jeg prøvde å få han til å puste: Christine, han puster ikke! Han puster ikke!

 

Jeg vet ikke hvorfor jeg velger å dele disse opplevelsene med dere, men det gjør meg godt. Jeg liker å sette meg ned å skrive. Ikke bare for meg selv, men for noen. De siste årene har jeg valgt å skrive for dere. Dere har blitt en del av mitt liv, og hvor rart det enn høres ut, så jeg setter faktisk utrolig stor pris dere. Jeg skal ikke si jeg er glad i dere, for dere kan være flyktige og jeg kjenner dere ikke, men jeg er glad dere finnes. Glad det er noen som setter pris på det jeg skriver, (selv om det slett ikke alltid er stor kunst det som kommer ut av tastaturet). Det betyr mye for meg.

 

Jeg kjenner meg ikke igjen i slike karakteristikker av meg selv. Jeg har et trillebårlass med både feil og mangler, men oppfatter meg selv som en relativt oppegående fyr som til tider kan være både grei og hyggelig. Selvbildet mitt er ikke spesielt brautende heller, selv om jeg kan ha en høylytt latter. Tror heller ikke jeg er noe utpreget grisk type heller, kanskje snarere tvert i mot. Jeg verken bor eller drømmer om å bo herskapelig, klærne brukes til de rakner av seg selv og bilmerket jeg kjører er KIA. Klart også jeg vil ha en grei inntekt slik at jeg slipper økonomiske problemer, men utover det er jeg svært lite opptatt av penger.

 

Man skal ikke fokusere på det negative, og det gjør jeg heller ikke. Nå skal jeg rydde opp etter meg her og dra hjem til Lillebror og Konemor. De to liker meg ganske så godt, (i alle fall i små doser ha ha), og det er ganske så gjensidig. 🙂

 

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Mann, 43 og et halvt

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

-Christine, han puster ikke! Han puster ikke!

Jeg så desperat bort på Christine mens jeg ristet i den livløse lille kroppen. Ikke filleristet, men så hardt at han under alle normale omstendigheter ville våkne og trekke pusten, og man igjen kunne høre lyden av den ganske høylytte småbarnspusten.

 

Han puster ikke! Christine han puster ikke!

 

Jeg kjente at min egen kropp ble helt kald og stiv. Herregud, nå skjer det igjen. Jeg klarer ikke. Nå skjer det igjen! Jeg var på vippepunktet mellom å få panikk eller tenke klart og rasjonelt. Hvor lenge siden er det siden han var sjekka? Kan skje vi kunne få liv i han igjen hvis vi umiddelbart startet med hjerte- og lungeredning, men da måtte jeg roe meg og ta kontroll over situasjonen. Akkurat nå hadde jeg ikke kontroll i det hele tatt.

 

Han puster ikke! Christine han puster ikke!

 

Christine, som hadde våknet av dette hysteriske mannfolket som sto og kauket, la hånden sin på halsen hans og sa stille: “Asbjørn, ro deg ned. Han puster, men han sover dypt. Ikke vekk ham. Legg deg nå mannen min. Legg deg nå. Lillebror har det bra.”

 

 

Dette skjedde i natt. Jeg har begynt å sove på soverommet igjen. Jeg hadde glemt hvor skummelt det var. Ligge der når jeg våkner gjennom natten, (jeg våkner mange ganger), og høre etter om han puster. Og av og til måtte stå opp og gå bort til senga hans fordi pusten er så svak. Stå der og bare stirre ned på dette vakre lille mennesket og lytte intenst. Kjenne etter på munnen og på halsen.

 

Jeg ble veldig, veldig redd. Dette er langt fra over. Trodde faktisk at jeg hadde kommet over selve _skrekken_, men jeg tok feil. Ser fortsatt for meg den livløse lille ungen. Kald. Heldigvis bare fordi han hadde sparket av seg dyna.

 

Jeg er så inderlig glad for at han har kommet inn i mitt liv og er så uendelig redd for å miste ham! Jeg orker ikke tanken på at han skal dø, men i natt gjennomlevde jeg alt på nytt.

 

Heldigvis fant Christine puls. Heldigvis var det pust i gutten. Herregud, hvor redd jeg var, men slik er det. Slik er livet. Dette kommer jeg til å måtte leve med for resten av mitt liv. Det handler ikke om å være “negativ” eller “dyrke sorgen” eller “dyrke redselen”, for jeg VET jo så inderlig vel at det kan skje. Og det kan skje igjen.

 

Det betyr ikke at jeg TROR det skal skje, men jeg er veldig, veldig, veldig redd for det. Av og til, som i natt, hysterisk redd, men som regel klarer jeg å leve et relativt normalt liv, men siden jeg så alt for godt vet at absolutt alt kan skje når som helst, så prøver jeg å ta ekstra godt vare på øyeblikkene, akkurat når de skjer.

 

 

Alt er bra nå. Den nye kvelden er allerede i gang. Natten er like om hjørnet. Jeg gruer meg ikke, men det satt et støkk i meg som kommer til å ta noen netter å komme over, innrømmer. Det er absolutt ingenting som skulle tilsi at han bare skal dø, men på den annen side var det ikke med de andre heller. De bare døde. Helt uten grunn.

 

Det var ikke meningen å skrive om dette nå i dag, men det bare fylte helte meg i natt, og har fylt tankene mine store deler av dagen, så jeg bare MÅTTE skrive ned noen ord. Dette er livet mitt og da fyller det selvfølgelig også bloggen. Livet mellom måltidene er ikke bare kos og gøy og morsomt, men også kaos, redsel og morbide tanker. Jeg omfanver alt og lever videre. Dag for dag. 😉

 

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Småbekymret pappa

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

En stund på jorden

Reklame | Kokkejævel

Det blir alltid så tomt i huset når de drar. Liksom selve huset lengter etter mer tid sammen. Selv samler jeg på disse stundene, som de var smaragder.

 

Vi var ute da de kom. Lillebror og Konemor satt en meter fra dette bildet og spiste blåbær. Det er forresten ikke noe stort blåbærår. Glissent med bær, og de man finner er bitte små og litt sure. Har sikkert vært for tørt.

 

Vi var i skogskanten en times tid før vi gikk inn og spiste. Ikke veldig varmt, men ikke kaldt heller. Lillebror var selvfølgelig midtpunktet. Et slags lim mellom det nye og det gamle. Det er en formidabel oppgave for en liten pjokk, men så langt klarer han rollen helt utmerket.

 

Det blir alltid så tomt i huset når de drar. Liksom selve huset lengter etter mer tid sammen. Selv samler jeg på disse stundene, som de var smaragder.

 

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Melankoliker

 

 

 

 

Brannfakkel: Jeg kommer til å fortsette å jobbe selv om jeg har solgt Hoftepluss!

Reklame | The Kokkejævel

Vi mennesker er forskjellige. Enkelte ganger kan vi være så forskjellige at jeg av til undres om vi i det hele tatt er av samme art.

 

Jeg har ikke lagt skjul på, snarere tvert i mot, at arbeidspresset på Hoftepluss ble for mye for meg etter at Lille Vakre døde sommeren 2019. På grunn av høysesong kombinert med ferieavvikling måtte jeg tilbake i full drift alt for tidlig. Det var, sett i ettertid, omtrent som å gråte en skvett i kirka, senke kista ned i jorda, før man etterpå kjørte rett på jobb, smilte og lurte på om folk ville ha majones og loff til varangerrekene.

 

Det var ikke slik at jeg bare kunne legge ned drifta og sykemelde meg. Jeg hadde ansvaret for nesten to dusin ansatte, samt min egen familie og en katt.

 

To år etterpå har jeg endelig lyktes med å selge Hoftepluss,(noe som slett ikke har vært enkelt siden vi fikk en pandemi rett i fleisen og holdt på å gå konkurs flere ganger), og katta er gitt bort til noen som bryr seg langt mer om henne en meg.

 

Det er ikke slik at jeg fikk så mange millioner for Hoftepluss at jeg aldri mer trenger å jobbe en dag i mitt liv. Det er heller ikke slik at jeg ikke ØNSKER å jobbe. Jeg ELSKER jo å skape, drive få, ting til, men jeg har solgt vekk det store ansvaret som til slutt gjorde meg kvalm, og jeg måtte stålsette meg foran hver enste arbeidsdag, kort eller lang.

 

Så var det denne nettbutikken da. Min nye arbeidsplass. Hvis det er noen som tror at det bare er å betale noen for å fikse alt det tekniske i oppstarte, (slik jeg gjorde), for så bare å selge varer i bøtter og spann. For det første må du ha gode nok varer, og nyheter flere ganger i året, for å holde på interessen. For det andre skal jo disse varene tas bilde av og legges inn i nettbutikken. Mange varer kan man bare endre antallet når man får inn nye forsyninger, men veievarer, som reinhjerter, må det opprettes en egen vare pr gram, siden noen veier 128 gram, 104 gram, 209 gram osv.

 

Når ALT er gjort, og jeg har reklamert med et superdupertilbud, for riktig å FEIRE at Hoftepluss er solgt og jeg når står på “egne bein” for første gang på nesten åtte år, så skal alle disse VELIGNEDE ordrene skrives ut, letes fram, pakkes, plasseres på kjøl, før de sendes på første mulige tidspunkt.

 

Ja, da jobber jeg, og jeg jobber med den største glede og UTEN dårlig samvittighet for at jeg har en unge på snart 10 måneder hjemme. Ja, det skulle bli mye mindre helgearbeid nå som jeg bare har nettbutikken, men jeg er, i tillegg til å være pappa og ektemann, også en kjøpmann. Det er VIKTIG for meg at mine kunder ikke venter lenger enn de må med å få godsakene de har bestilt. Hvis jeg IKKE hadde jobbet i helga, sa hadde jeg ikke blitt ferdig med all pakkingen, og fått postet forsendelsene, før onsdag eller torsdag. Det er LENGE å vente på at pakken din i de hele tatt blir postet, hvis du sendte inn din bestilling eksempelvis på fredag. Da hadde garantert mange kunder blitt irriterte, og det med god grunn, og kanskje ikke handlet på Kokkejævel.no flere ganger. Det tror jeg IKKE hadde vært til beste for Lillebror, at pappa ikke “fikk det til” med nettbutikken, og vi kanskje ikke hadde råd til den ferieturen vi hadde gledet oss til.

 

Jeg og Lillebror kommer til å MASSE tid sammen, bare ikke akkurat denne helgen. Det har vel ikke blitt slik i rike, bortskjemte Norge at ungene FØRSØMMES hvis foreldrene jobber til livets opphold? Akkurat nå elsker jeg min jobb, og jeg syns det er helt fantastisk artig å prøve å bygge opp denne nettbutikken fra ingenting til det det har blitt i dag, og videre framover. Det gjør meg GLAD og lett til sinns, og en glad pappa tror jeg har veldig gode forutsetninger for å også være en GOD pappa.

 

Når det gjelder vrøvl om hvor mange ganger jeg skifter bleie, mater eller bader Lillebror, så hadde jeg ikke kommentert det om så jeg ikke GJORDE noe annet  om dagene enn å mate ham samtidig som jeg badet ham og sang politisk korrekte barnesanger og masserte hodebunnen hans mykt med fingertuppene mine. Det har du absolutt ingenting med!

 

Nei, nå må jeg jobbe videre! Masse deilige bestillinger i dag også 😀 Blir ikke lenger enn til fire, for Datter, (eller Isabella som hun vil bli kalt), kommer på besøk og jeg planlegger et par koselige timer som avsluttes med et kveldsmåltid  klokka seks med begge mine mindreårige unger rundt bordet. Jeg gleder meg veldig!

 

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Stolt pappa OG kjøpmann

 

 

Superduper-salg HER

 

Superduper-kokebok HER

 

 

 

 

Og det ble kveld, lørdag 14. august 2021

Reklame | Kokkejævel

Klokka er halv sju, og Lillebror og Konemor har gått ned for å sove. Jeg har verandadøra åpen og hører det konstante suset fra bølgene som slår inn mot land nede i Tollevika. Hører også en nabo som spiller fotball med en unge ned i gata Han er tydeligvis et voldsomt talent, for applausen sitter løst. Lyden av sommer. Det eneste som mangler er en gressklipper i bakgrunnen, med man kan ikke få alt her i livet.

 

Hva har så Kokkejævel, altså sjølvaste,  gjort på sin aller første fridag siden 8. mai? Vel, nesten litt flaut å si det, men jeg altså vært på jobb hele forbanna dagen. 😀  Jeg kan ikke for det, jeg elsker å jobbe, og denne helgen har det jo tross alt vært superduper-salg på Kokkejævel.no, nettbutikken der du finner alt det beste på ett sted!

 

Det har vært et voldsomt trøkk disse dagene. Siden jeg la ut DETTE blogginnlegget har jeg omsatt for nesten 100 000 kroner. Omsatt er ikke det samme som TJENT, men det er dette jeg skal leve av framover, så er selvfølgelig OVERLYKKELIG over at dere faktisk KJØPER alle disse fantastiske produktene, for hva er vel en butikk uten kunder?

 

Konemor og Lillebror har vært innom to ganger. De farter mye rundt og gjør noe nesten hver eneste dag. I dag har de, blant annet, vært sammen med bestemormor/Svigermord og tante på ulike ærender. Og innom pappa når det høver slik. Det gjør arbeidsdagene veldig mye lettere. At den lille familien min har det bra, selv om jeg står og pakker krydderbokser og kaffe med meg selv på forsiden.

 

Bla bla, timene går. Vi spiste middag sammen klokka seks. Konemor som serverte. Kylling og ris uten krydder, med salat uten dressing. “Deilig”, men Lillebror liker det best slik. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg alltid gjør det, men av og til liker jeg å spise maten akkurat slik vi serveren den til han. Jeg føler det gir et fellesskap å spise den samme maten, men  gleder meg til han tåler LITT mer salt, chili og algt som godt er 😀

 

Der bikka klokka halv åtte (ja, det tar faktisk litt tid å skrive disse innleggene…), og jeg skal avslutte. Har tatt kveldsdosen med piller, også den lille rødvonsrøde som gjør meg stuptrøtt, og gleder meg bare til Konemor kommer opp igjen. Da gar vi en god time, halvannen å være sammen. Enten se en serie på TV eller bare sitte ute å småprate. Eller bare være nesten helt stille og bare samholdet og kjærligheten  mellom oss mens vi bare ser på fjorden og hører bølgene skulpe inn mot stranden.

 

(Eller, det skjer jo også, krangle så skjegghåra fyker over en eller annen dusteting som ingen av oss husker på slutten av krangelen hva var.)

 

Uansett hva det blir til, så er jeg glad det er min kone som kommer opp trappa snart. 🙂

 

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Veldig heldig mann

 

 

PS! 1: Ja, tørka reinhjerter er også på superdupertilbud.

PS! 2: Ja, røkt villaks er også på superdupertilbud,.

PS! 3: Ja, jeg lyver ikke når jeg sier at ALT er på superdupertilbud.

PS! 4: Ja, det er sant at TO av de som har handlet innen søndag 23:59 får et sirupsaltet fenalår fra Mydland får et sirupsaltet fenalår i postkassen.

 

Og jeg liksom bare, what the fu*k???

Reklame | Kokkejævel

 

Som dere vet ringte jeg sykehuset i går og fikk vite at redningsplanken jeg har klamret meg til gjennom hele våren og sommeren, operasjonen i UKE 35, er gitt til noen andre. Fikk utdelt en tynnere og mye mindre sikker planke, KANSKJE operasjon i månedsskiftet oktober/november. Jeg ble helt nummen i den vever lille kroppen min. Les om om denne spennende historien HER

 

Da jeg fortalte vikarlegen min dette, en høy og slank danske, foreslo han et jeg skulle går over på “kemomsunsjulatajnon”. Ikke se på meg, jeg forsto heller ikke hva han sa. Det var en pille som skulle gjøre at smertene kjentes annerledes ut. Være litt mindre nervesmerter, og mer som “vanlige” smerter, hvis du forstår hva jeg mener. (Og hvor jeg forsto det riktig. Satt bare og nikket og smilte fåret. Måtte jo framstå oppvakt og positiv. Jeg var jo også fri for morfin, så ville ikke virke sløv og lutrygget…

 

Lang historie kort! Jeg tok denne pillen i går kveld i åttetiden. Halv ni var jeg helt inne i drømmeland. Fem over åtte i morges så jeg slik ut. 12 timer som en stein der altså! Legen sa at man kunne bli trøtt av den og at det derfor var lurt å ta den om kvelden. Jeg har tatt MANGE tabletter det siste halvannet året, men INGEN som en gang har vært i nærheten av slike “bivirkninger” som denne lille rakkeren. Og jeg gjentar, ingen varseltrekant what so ever.

 

Ja ja, kom men nu til slutt på jobb. Superduper-salget har virkelig vært superdupert. Masse, masse bestillinger. Pakket som en gal hele gårsdagen, og med en gang jeg er ferdig med bloggen, (for dere er jo OGSÅ viktig å prioritere!), så skal jeg kaste meg over ordredungen og pakke mest mulig før 14:30. Da kjører jeg på Rema (post i butikk) med forsendelsene. Etter det er det ikke noe stress. Da kan jeg ikke sende noe før mandag kl. 14:30 (posten blir ikke sendt fra Alta i helgene).

 

Om tabletten funka? Det vet jeg ikke ennå. Er fortsatt bedøvd av søvn. Han på apoteket sa dessuten at det kunne ta mange dager før man kjente en smertelindrende effekt, for egentlig av dette et gammelt antidepressivt middel som de etter hvert fant ut som pasientene ble tristere og tristere, men friskere og friskere, at det ikke fungerte mot depresjon men hadde en veldig god effekt på enkelte smertetyper. Legevitenskapen altså…

 

Ha en søvnløs og lystig dag!

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Forsøksvillsvin

 

 

PS! har begynt å mekre alle innleggene meine med “Reklame”, for da kan jeg fritt like både til den lille nettbutikken med den store smaken og forhåndssalget av “Hva skal vi ha til middag?“, kokeboken du trenger HVER ENESTE DAG 🙂 Alt jeg holder på meg glir jo inn i hverandre, så da merker jeg like godt alt jeg skriver, (hvis det ikke er upassende, som på årsdager og slikt).

 

PS2!: Nå har det også akkurat ankommet et parti med sirupsaltede fenalår fra Mydland som selvfølgelig også er på superdupertilbud 😀

Pappa, hva er det egentlig som har skjedd med deg???

Foto: Han utrolig hyggelige MC-fyren fra Ålesund

Jeg snakker med min fraflytta sønn omtrent daglig i telefon, så han kjenner stemmen min ganske så godt. Da vi snakka sammen nå i helga sa han til meg: “Pappa, hva er det som har skjedd med deg? Du snakker så rolig. Er du syk? Vanligvis snakker du så fort, og mye, at det RENNER svette ut av ørene mine når vi er ferdige. Selv når vi bare snakker et par minutter!”

 

“Nei, Sønn, jeg er ikke syk, (eller, jeg er jo i aller høyeste gras det, har jeg fortalt at jeg har fått nå også har fått leddgikt, men “don’t get me started!”), men ja, det HAR skjedd noe med meg. Jeg har solgt Hoftepluss. Det er som en stor verkebyll, fra skuldrene, via nakken og inn i hjernen, som plutselig er borte. Det har vært tungt, ofte veldig mye tyngre enn jeg har villet fortelle deg, men nå er det over. Det føles nesten som jeg forestiller meg det er å bli frelst, se Lyset. Kanskje det er derfor jeg snakker roligere, jeg vet ikke?”

 

Det begynner å bli mange år siden jeg har tatt meg tid til å sette meg ned, ta en kaffe og PRATE med folk i løpet av en arbeidsdag. Før i tiden, da jeg “bare” var kjøkkensjef, så skjedde det rett som det var. Daglig faktisk. Sette seg ned på rumpestumpen, trekke opp en sigg eller to fra alle lommene, og bare PRATE (og røyke da…). Ikke veldig lenge, har vel alltid vært litt “stressa”, (og fikk dessuten tross alt betalt for å JOBBE), men kom det en kompis, eller en annen utskremt innom, hadde jeg både kompetanse og VETT til å stoppe tiden og skape et øyeblikk på jorden jeg kunne ta vare på.

 

Livet skjedde. Flere ganger. Dessuten har jeg hatt en veldig mye større stilling de siste årene. Ondt har jeg også hatt. Gradvis handlet livet seg bare om å bli ferdig. Først med det ene, så med det andre. En uendelig rekke med gjøremål som måtte gjennomføres. Det var helt umulig å bli ferdig i løpet av en dag. Eller neste dag. Eller dagen etter der igjen.

 

På fredag eller lørdag, (det er ikke viktig når, snarere tvert i mot. Det bare bekrefter poenget mitt at jeg ikke husker det.), fikk jeg besøk i (nett)butikken av et MC-par fra Ålesund. De, (eller hun da 😉 ) hadde sendt et par meldinger i forkant, og de skulle prøve å komme innom og hilse på.

 

Absolutt hyggelig, men igjen, mine tanker er (var) flyktige, så om de rakk innom eller ikke var ikke noe jeg brydde meg om i det hele tatt.

 

Jeg satt faktisk og holdt på med noe på kontoret da de kom. Det er (var) alltid litt irriterende å bli avbrutt når man holder på med noe, men jeg gikk da ut, smilte og hilste dem velkommen.

 

Jeg satte meg ned i stolen på sofagruppa i hjørnet, (har så vondt i foten at det ikke er alltid jeg klarer å stå), og ba dem bare se seg rundt i (nett)butikken om de fant noe de hadde lyst på.

 

De så seg litt om, men det var tydelig at det egentlig ikke var selve (nett)BUTIKKEN som var hovedmålet for stoppen, men han som akkurat hadde veltet seg ned i den litt trange skinnstolen i høy uform (kjøpt på Aksis for 100 kr.)

 

Da de begge tok av seg MC-jakkene og satte seg ned i sofagruppa, (også den kjøpt på Aksis for 1500 kroner, inkl. salongbord. Et eldre ektepar som hadde eid det fikk jeg opplyst da jeg kjøpte det på, som alltid, impuls, og svært lite tydet på at det hadde vært ville fester i den sofagruppa, snarere tvert i mot.), skjønte jeg at dette ville bli en litt langdryg affære, men gjorde gode miner til slett spill.

 

Gode miner ble det mange av, (gode minner også), men det slette spillet gikk VELDIG fort over. Dette var fantastisk hyggelige folk, og jeg hadde en veldig liten time sammen med disse menneskene. Plutselig gikk det opp for meg hvorfor jeg i det hele tatt kjøpte denne brukte sofagruppa som den aller første investeringen i (nett)butikken. Det var for at jeg skulle kunne sette meg ned, fortrinnsvis med venner (som utrolig nok ennå ikke er jobbet bort), kjente og kjær familie.

 

Det er dette jeg virkelig vi! tenkte jeg drømmende, mens hun ivrig fortalte, nærmest i detalj, hva ektemannen hadde gjort med henne i teltet natta før da det hadde vært så inderlig varmt. Han hadde gått ned til vannet de campet ved og hentet iskaldt vann hun kunne leske strupen med i stedet for det lunkne vannet de hadde på flaska.

 

(Hæ, tenkte du på noe helt annet? Skyld på deg selv!)

 

 

“Pappa, hva er det som har skjedd med deg?”

 

Jeg tror rett sog slett jeg er i ferd med å finne tilbake til mitt “gamle jeg”. Riktignok en litt eldre, litt tjukkere og, forhåpentligvis, litt klokere versjon, men gammaglimtet i øyeeplet er i ferd med å komme tilbake.

 

Jeg velger å sette startdato for resten av mitt liv til dette hyggelige besøket av dette flotte MC-paret fra Ålesund. Det startet litt som en irritasjon (det er litt vondt å skrive det, men slik er det av og til), men det utviklet seg til å bli en skjellsettende opplevelse som jeg trolig kommer til å huske, med glede, for resten av mitt liv.

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Skjelsetter

 

(PS! Ja, jeg holdt inn magen…)

 

 

 

 

 

 

Kveldsnytt

Jeg har ingenting nytt å melde. Jeg hviler. Håper jeg våkner opp i morgen, (selv om jeg ikke lenger trenger alarm), for jeg gleder meg virkelig til den aller første dagen uten ansvar for andre enn meg selv og min kjære lille familie.
Hvorfor? Les HER

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

 

(Dette må jo være Norges RARESTE bloggkonsept!)