Alt føles så rart. Jeg merket plutselig i dag har jeg nesten var blitt en fremmed på mitt eget livsverk. Ikke er jeg sjef lenger og ikke eier jeg noen ting der nede heller. Makten er solgt. Man kan med respekt å melde heller ikke kalle meg for en “vanlig ansatt” heller, for det ER jeg jo ikke. Jeg ER OG BLIR gammelsjefen. Han som alltid skulle pirke og perfeksjonere på hver minste lille ting for å være best, best, best.
Plutselig står jeg der, totalt blottet for makt. Gammel storhet falmer overraskende fort. En keiser uten klær. Hva ER jeg liksom på denne arbeidsplassen som jeg snart skal forlate?
I dag gikk jeg fra jobb klokka 10. Jeg tok dagsoppgjøret fra i går, produserte og forberedte det aller mest nødvendige og satte opp varmbuffeten på FyFader. Kom klokka seks og jobbet stort sett i stillhet hele tiden. Arbeidsfolket kom klokka sju og halv åtte, og i den grad det er særlig med samtaler så tidlig, så deltok jeg ikke i dem. I dag var jeg en fremmed. En slags beforeigners, hvis du forstår hva jeg mener.
Da jeg var ferdig gikk jeg så fort som jeg bare klarte til den ensomme tryggheten i nettbutikken noen hundre meter over et par gater. (Jeg er nok fortsatt ikke helt frisk…). Satte meg ned i kontorstolen på kontoret med egen dør, og kjente litt etter om det var riktig av meg å selge. Konklusjon: Penger fra salget, litt ro og fred er MYE bedre enn å kaste seg ut fra Kåfjord-brua.
Klokka er nå 18:02. Jeg har kommet meg hjem, og snart er også Konemor og Lillebror tilbake. De kjørte ut da jeg kom hjem, for vi prøver å begrense eksponeringen av meg på ham til maksimalt to timer pr døgn. Konemor har lest litt av det som skrives om meg, og funnet ut at her tar vi INGEN sjanser! Lillebror skal IKKE bli like ødelagt, selvsentrert og hjerneskadd som meg, derfor blir det mest, hei og ha det en periode framover. Jeg er enig. Herre Gud, jeg vil jo heller ikke at han, mitt hjertegull, skal ende opp like ynkelig, patetisk og ødelagt som meg.
Blir litt hoppende og usammenhengende her, men det får gå. (LITT fordeler må det da være av å ha en så sykt elendig blogg som jeg har! ). Nysefen kom bort til meg, i dag også, og sa: “Asbjørn, slik det ser ut nå så er TIRSDAG i neste uke din aller siste dag på Hoftepluss.”
Jeg svelget litt. Ikke tårer, skal bittelitt mer til, men kjente at dette var BÅDE veldig trist og veldig gledelig. Siden jeg per definisjon har solgt og DEFINITIVT har valgt å bli kastet ut selv, så velger jeg å si at dette var
Jeg vet egentlig ikke hva som skjedde. Tårene bare flommet ut og den store kroppen skvulpet rundt i den kraftige kontorstolen i krampegråt. Jeg klarte bare å skrive en og en bokstav i brevet jeg skrev til min avdøde sønn, den første. Postet det her på bloggen. Hvor ellers? Hvor i HELVETE kan man kommunisere med de man har mistet? Ikke på kirkegården i alle fall, for der finnes det for meg ingenting. Har ALDRI opplevd tilstedeværelse på kirkegården. Hjemme har det skjedd noen ganger, spesielt de første ukene. Etter hvert nesten aldri.
Derfor skriver jeg. Kanskje de ikke får med seg selve ordene, men jeg er ganske sikker på at de får med seg FØLELSESE jeg legger i ordene. Når jeg skriver til dem, og med “dem” mener jeg de som er død, så skriver jeg til DEM. Tenker ikke på at DERE faktisk også leser disse brevene. Fikk litt kritikk i går fordi jeg var så selvskrytende. Ja, dere kan jo se selv:
Slike kommentarer, som på slike dager er virkelig vonde, er ulempen med å ha en så ærlig og uredigert blogg som jeg har. Selvfølgelig burde jeg ikke skrevet at jeg selv var sliten i det brevet. Jeg burde naturligvis ha pusset og gnikket på språket slik at bare den vakre, såre og fortvilte sorgen fra en far til sin avdøde sønn sto igjen, men nå har det seg nå en gang slik at min blogg er ikke fake eller halve sannheter.
Dette er ikke en film eller kunstprosjekt, det er er en blogg skrevet av en mann 43,5 som avskyr fasader og sminkede virkeligheter. Hvis jeg er stolt av noe, så forteller jeg om det og hvis jeg er misfornøyd med noe, som kroppen min, så er jeg like åpen om det.
Nei, jeg er ikke åpen om alt, men det jeg velger å fortelle er 100% sant. På ekte!
I dag har jeg det mye bedre, men jeg har vondt i hodet og øynene er sammenklistrede og stramme. Jeg er ikke trist, bare tom. Prøver å konsentrer meg om alt som har forfalt i nettbutikken mens jeg har jobbet som en idiot på Hoftepluss, men tenker det kan vente EN dag til uten at det gjør noe.
Vil takke for uendelig mange fine ord, både korte og lange. Det er så alt for mange som vet konkret hva jeg snakker om, og enda mange flere som er livredde for å få vite det, oppleve det. Så har du alle de som bare bryr seg, fordi de er gode mennesker. Tusen takk, alle!
Det kan også hende at det kommer et reklameinnlegg utover kvelden. Dere vet, en mann kan ikke betale husleia med hjerter og likes på Facebook 😉
Kulinarisk hilsen
Kokkejævel
Åpen og ærlig
PS! Det er ikke flaut å vise litt følelser en gang i blant. Flere burde prøve det. Tror, i alle fall hvis folk som “Arne” klarer å holde kjeften sin, at færre hadde tatt sitt eget liv.
Jeg kjente jeg brakk meg umiddelbart, og spyet bare fosset oppover halsen da han sa det. De hadde ombestemt seg. Ble for mye arbeid. De hadde jo egentlig mer enn nok. Akkurat det jeg hadde gått rundt og fryktet helt siden vi skrev under kontrakten. Jeg visste jo de hadde veldig mye arbeid fra før, og nå skulle de overta alt slitet mitt. Jeg har opplevd noen store mareritt før, og har på mange måter blitt en sterkere person på grunn av dem, men dette var på grensen av hva jeg kunne tåle. Hele bordet foran meg var full av spy. Jeg visste ikke hva sjeg skulle gjøre, hva jeg skulle si. Hele det nye livet jeg hadde planlagt og gledet meg til var på brøkdelen av et sekund bombet sønder og sammen. Igjen.
Ha ha, nei da, tulla bare med dere! (Knegg for en artig mann. Framstår ruset. Er det pillene eller er han rett og slett i lykkerus?)
Jeg har vært livredd for at de av en eller annen grunn skulle trekke seg, men alt er i orden. Wenche og Kenneth er nå de nye eierne av Hoftepluss AS. Er det ikke bare helt fantastisk dere?
Tipper i alle fall de ansatte puster lettet ut, for i morgen når jeg kommer på jobb, så er jeg ikke lenger den perfeksjonistiske sjefen som skal pirke på hver minste lille ting, men bare en helt vanlig ansatt som møter opp og gjør sin jobb så godt han kan. De nye sjefene kommer begge på opplæring i morgen tidlig, så det blir jo litt gøy.
Ja, jeg vet at det sikkert kommer en enorm reaksjon, kanskje til og med tomhet og savn, om et par uker når jeg er helt ferdig der, men akkurat nå er alt bare godt. Den litt roligere framtiden kan endelig starte.
Hvor mye jeg fikk for Hoftepluss? Det kan du lese om HER
Det er i dag det skjer. Faktisk har det allerede skjedd! Da klokka passerte midnatt var jeg brått og plutselig ikke eier av Hoftepluss AS lenger. Jeg var likevel en mann, et menneske, men ikke ikke lenger eier av byens største alkoholfrie serveringsted. Når jeg så drar dit på jobb i morgen tidlig, fra 6:00-12:00, ( selv om jeg har sagt opp, så har jeg lovet de nye eierne å hjelpe dem litt i gang), så er jeg bare en helt vanlig arbeidsmaur.
Mange lurer nok på hvor mye penger jeg fikk for Hoftepluss, og det forstår jeg godt. Er jo litt spennende. Dessverre er slike avtaler konfidensielle av en eller annen merkelig grunn. Har aldri forstått hvorfor det er så mye hemmelighetshold, heller ikke i slike saker. Jeg er en mann av mine ord, så må overholde den konfidensielle avtalen. Vil jo ikke ha Wenche på nakken, ha ha.
Det jeg imidlertid KAN si, uten å bryte noen avtale, er at jeg ikke blir rik, men kan senke skuldrene et par-tre år uten å ha økonomiske bekymringer. Alle andre bekymringer blir heldigvis værende, og har jeg litt flaks dukker det til og med kanskje opp noen nye jeg kan skrive om, men husleia blir i alle fall betalt et par år.
(Ha ha, prøvde bare å være litt artig igjen.)
Det har vært korona i to år, og selv om ingen som får sin lønn fra stat, fylke eller kommune har gått rundt å bitt negler for om de står arbeidsledig neste måned, så finnes det hundretusenvis av andre som har gjort det, og som fortsatt GJØR det. For min egen del har jeg prøvd å bevisstgjøre de ansatte den alvorlige situasjonen, uten at jeg kanskje har vært helt ærlig hvor ille det egentlig har vært. Vanskelig balansegang mellom alvorlig informasjon og skremselspropaganda.
Det har vært to helt forferdelig vanskelige år. Neddynget i sorg, tårer, smerter og tenners gnissel, måtte jeg likevel brette opp ermene i mars i fjor da landet stengte, og vi småbedrifter måtte ta regningen og risikoen. Ja, vi fikk etter hvert litt hjelp, men det var bare småpenger. Det sier seg selv at Staten ikke kan holde liv i hundretusenvis av bedrifter, det er det utelukkende tilstrekkelig med kunder, samt en god økonomistyring, som kan.
Det har vært (økonomiske) oppturer, som sommeren i fjor, da jeg seriøst vurderte å bare begjære meg konkurs, men så eksponerte det i et inferno av sommerkunder som Norge verken før eller siden har sett maken til. Det pustet ny gnist inn i bedriften, men samtidig holdt alt arbeidet den sommeren førte med seg på å knekke meg fullstendig som menneske. Smertene var helt ufattelige, og kan egentlig ikke sammenlignes med de jeg har i år i det hele tatt. Ikke arbeidsdagene heller. Ja, jeg har kanskje ikke en dag under 10-12 timer de siste ukene i år, men i fjor hadde jeg formelig JUBLET for så korte arbeidsdager.
Hvordan jeg klarte det? Sett i ettertid aner jeg virkelig ikke, men jeg gjorde det for bedriften min og for mine ansatte. For at både de og jeg skulle ha en jobb å gå til også etter sommeren. Jeg gjorde det for DERE, kundene, for at dere, til tross for absurde besøkstall og lav bemanning (flere hadde jo sluttet etter fire måneders tvangstenging av FyFader), skulle ha et tipp topp produkt når dere besøkte oss. Jeg gjorde det for UNGENE mine, som ikke skulle være nødt å gå rundt med en far som ikke klarte det og gikk konkurs.
Siden har det vært mange opp, men egentlig mest nedturer. Julehandelen ble god, men på den tiden visste ingen om vi plutselig, på dagen, måtte stenge igjen , så jeg turte ikke, fordi likviditeten var så skjør og usikkerheten var så stor, å ta inn tilstrekkelig med varer, slik at vi gikk fri for alt for mye alt for tidlig. Det førte til at vi på langt nær fikk den juleomsetningen vi er helt fullstendig avhengig av for å overleve vintermånedene uten permitteringer eller, i verste fall, nedleggelse.
De fleste har likevel levd nokså normale liv, men jeg har vært konstant bekymret for nye oppbluss. Oppbluss fører, (i alle fall FØRTE) til at senteret tømtes for folk og omsetningen gikk ned igjen. Senest under utbruddet i Hammerfest nå i vinter. Selv om det, heldigvis, ikke smittet over til Alta i særlig grad, så skapte det frykt som gjorde at vi tapte penger noen uker.
Uten en “kistebunn” har du ikke råd til å tape penger noen uker, igjen og igjen og igjen og igjen, så så sent som 10. juni måtte jeg LÅNE Hoftepluss 100 000 kroner for at vi skulle ha til den dagens regninger etter at lønna var betalt ut. Også da vurderte jeg å begjære meg konkurs, men jeg gamblet på at det ville komme mange kunder og så denne sommeren. Spørsmålet var bare om vi kunne vente så lenge. Heldigvis slapp jeg å ta beslutningen om jeg skulle spytte inn ENDA mer penger, for vi klarte å ligge å vake rund 0 noen uker.
Prøv å forestill deg hvor nervepirrende akkurat det er?
Så begynte kontoen å øke forsiktig noen uker før plutselig sommeren SMELTE til og nå sitter jeg her, og kan kan overlevere en bedrift med OVER en million på konto og et STORT varelager. Det gir de nye eierne en MEGET god start, for august er også tradisjonelt en veldig god økonomisk måned, før det roer seg til høsten, før julehandelen igjen kommer som en reddende engel, hvert eneste år.
Hvor mye jeg får for Hoftepluss?
Jeg får veldig mange mindre bekymringer og ondt stress som sitter i skuldrene mine absolutt hele døgnet. Jeg får tid til å være til stede for familien min uten enten være sliten inntil beinet, overbelastet i rygg og fot eller bekymret for framtida. Jeg får se Lillebror vokse opp på en helt annen måte enn jeg ellers ville. Jeg får muligheten til å kunne ta familien med meg på en helgetur hvis det skulle høve seg slik, uten å være bekymret for at det er nok folk på jobb, og at jeg ikke MÅ være tilbake mandag kl. 06:00.
Så var det framtiden da, den lille nettbutikken med den STORE smaken, Kokkejævel.no. Kanskje ikke stedet for kjøp av hverdagskaffe og billigsåpe, men for litt eksklusive gaver, både til deg selv og andre du er glad i, som ikke er direkte billige, emne som heller ikke koster en månedslønn.
Nå får jeg tid til å VIRKELIG satse på å gjøre dette til Norges DESIDERT beste nisjebutikk på nett. De siste ukene har jeg knapt hatt tid til å dra innom etter jobb for å pakke ordrer, men nå endrer alt seg. Dette er framtiden til meg og min familie. Kanskje ikke for alltid, men i alle fall de tre neste årene.
Stikk gjerne innom HER hvis du vil se hva Konemor, Lillebror, Datter og jeg har å tilby. Her er hele familien i arbeid. Kanskje ikke hele tiden, men alle har sin oppgave. Lillebror for eksempel, hans rolle er å være en vitamininnsprøytning når han kommer innom. Konemor tar, blant mye annet, seg av kundekontakten, spesielt hvis det er noen som har fått noe feilsendt, for hun er, vel, MILDERE i stemmen enn meg kan du si, he he.
Datter klistrer lapper av sin far på krydderboksene. Hvor underlig må ikke det være egentlig, å sitte der og klistre tusenvis av klistremerker av sin egen far. For det første er det jo jævlig KJEDELIG arbeid, og for det andre må hun jo tro at faren er forskrudd og skyhøy på seg selv. Og det er han jo.
Det var det hele. Dagens drev fra meg til deg har kommet til veis ende. Nå skal jeg pakke litt forsendelser, (kanskje til og med din?), fram til klokka er to. Da er det møte med de nye eierne, og styremøter, generalforsamling, endelig overtakelse og fandens oldemor. Dette er virkelig en stor dag for meg. Har ventet på den siden jeg ga opp alt og satte meg ned med koppen. Nå er den her. Jeg sto i det. Holdt ut. Den ene utfordringen etter den andre. Klarte det. Stolt og glad. Veldig sliten. Klar. For framtiden.
Dette gjør jeg ikke ofte, aldri faktisk, men anbefaler dere å IKKE lese dette innlegget! Det inneholder TOLTALT unødvendig negativitet som ødelegger hele stemningen, både i innlegget og livet for øvrig. Har nå redigert teksten, og den nye teksten kan du lese HER. Den vil gjøre deg mye gladere til sinns enn denne, jeg lover! 🙂
Jeg våknet tidligere enn vanlig i dag. Halv fem. Har betennelse i leddene, så ligger et kvarter hver morgen, som en diger komodovaran, å bare lar leddene varmes opp før jeg brekker meg opp av sofaen, ut på gulvet og ned den farefulle ferden ned trappa og inn på morgentoalettet.
“I dag skjer det virkelig!” tenkte jeg, igjen og igjen mens jeg først lå der, og to tiår som kulinarisk ledestjerne spilte i revy inne i det oppblåste hodet mitt. Min siste dag som sjef. Ingen ansatte å terrorisere, henge ut, mobbe eller forsure dagene til. Akkurat det er trolig det jeg kommer til å savne aller mest. Nest etter å være frekk og tro jeg er noe overfor kundene naturligvis.
Fikk etter hvert varmet opp leddene såpass at jeg med selsom teknikk fikk satt meg opp og, etter en liten puste- og drikkepause, skvulpet meg ut av sofaen og rullet ned trappa. Reisen ned ble utrolig nok gjennomført uten større uhell og turen opp gikk også overraskende greit. “Dette er VIRKELIG dagen!”
Gikk fra jobb rundt elleve. Ble heldigvis avløst i dag, og jeg kjente umiddelbart da jeg gikk at nå, nå er jeg fri som fuglen. (En voksen hannstruts kan veie opp til 156 kg, og struts er en fugl. Jeg har ørlite kortere hals da og litt større hode.)
En voldsom, og da mener jeg virkelig VOLDSOM trøtthet kom snikende inn og satte seg faktisk FYSISK fast i bevisstheten min. Jeg kunne KJENNE den lande og bre seg utover som et kroppstemperert ullpledd vevd av av 100% dis.
Mens jeg lå der nede på lagergulvet og balet med armer og bein med dette digre ullpleddet som hadde bredd seg over meg, så ringte Konemor og ville ha meg med på lunsj på Minty Café, (den ligger vis-vis garnbutikken i Alta…). Jeg kom meg opp av gulvet og sprang så rumpeballene og mannepuppene flagret i alle retninger, mot den nevnte kafeen.
En helt fantastisk hyggelig stund! Konemor, Velsignelsen og et realt fat med junkfood. Tenk å kunne ta seg tid til slikt, midt på en lørdags formiddag. Tror jeg har mye å se fram til i siste del av livet. 🙂
Så skilte våre veier. Hun kulle inn i den garnbutikken, samt treffe noen venninner her og der. Mannvond som jeg er takket jeg høflig nei, og dro heller opp til min nye arbeidsplass, Kokkejævel.no, og satte meg som en Hiroshima-bombe ned på den arme kontorstolen, og trøttheten tok igjen overhånd. Midt inne i tåka fikk jeg glimt på noe som sto skrevet på blokka foran meg. EWWG, even when we’re ghosts. (Fra sangen vår, Say you won’t let go, av James Arthur).
Hun kjørte ned i går kveld for å hente (nikotinfri)snus, og da skrev hun samtidig dette, slik at jeg skulle få en skikkelig god følelse den første gangen jeg satte meg ned bak pulten som “fri mann”.<3
Jeg har jo sett det i lengre tid at øyelokkene begynner å henge. Som toppblogger kan jeg ikke se ut slik, og vil derfor sjekke mulighetene for å få strammet litt opp. Han også vurdert en såkalt “puppejobb”. Ræva ligger også tynt an, hvis man kan bruke et slikt ord for sådan en ræv.
***
Hvorfor må dere lyve om meg der det gjør aller mest vondt?
Ja, jeg har jobbet veldig mye i mitt liv, men jeg har alltid prioritert å være med på skoleavslutninger, framvisninger, turneringer og slikt med ungene mine. Har det vært kaos på jobb den aktuelle dagen, (noe det jo ofte er like før jul), så har jeg kanskje dratt tilbake på jobb etterpå, men jeg har ALLTID gjort så godt jeg bare har kunnet med å kombinere en krevende jobb med å være en god pappa. Hva vet vel forresten dere om hvorfor den ENE jobber så mye? Det kan være mange grunner til det, uten at faren gjør det for å være minst mulig sammen med de han bryr seg aller mest om i hele verden.
***
Hva framtiden bringer er det ingen som vet. Jeg sitter her, praktisk talt, med “to tomme hender” på et kontor i et lokale der det er kontraktfestet ULOVLIG å gjøre det eneste jeg beviselig KAN, nemlig å lage mat. Jeg syns det er fryktelig spennende. Jeg TRENGTE dette.
Kanskje jeg kan holde foredrag? Kan jo ikke BARE surre rundt i min egen lille verden her i nettbutikken. Må jo ut og treffe FOLK av og til. Kommer til å savne arbeidsmiljøet på jobb. Det har vært mye moro opp gjennom når jeg tenker etter. Her blir det bare den moroa jeg lager sjøl, og du kan si mye om humoren min, men spesielt morsom er den ikke!
Nei, må avslutte nå. Skal til Svigermord og planlegge konformasjonen til min flotte svigersøster. Dvs. jeg kommer neppe til å planelgge så mye, men hun har slik en deilig sjeselong på sofaen som jeg bare elsker å sovne på. Det er det jeg lengter aller mest etter nå. Søvn.
Siden batterinivået er faretruende rødt, så har jeg INGEN tro på at jeg kommer til å stå opp i halv fem-tiden i morgen tidlig før jeg drar på jobb for å skrive at ETTER NESTEN 20 ÅR PÅ FULL GUFFE, (bortsett fra et par velferdspermisjoner i forbindelse med begravelse i alt for nær familie), ER DETTE MIN ALLER SISTE DAG SOM SJEF!
Siden jeg heller aldri noen sinne skriver blogginnlegg ferdig når jeg “har tid”, for så poste dem når anledningen er mer passende, så er jeg nesten nødt til å både skrive og poste innlegget nå i kveld. Slik er det å være “ærlig blogger, rett fra skrumplevra”!
Ikke for det, har som vanlig ikke så mye å fortelle, og det jeg faktisk har har jeg skrevet oppatt og oppatt i ukevis, for ikke å si månedsvis, nå:
ETTER NESTEN 20 ÅR PÅ FULL GUFFE, (bortsett fra et par velferdspermisjoner i forbindelse med begravelse i alt for nær familie), ER DETTE MIN ALLER SISTE DAG SOM SJEF!
“I dag” er altså lørdag 31. juli 2021. Jeg stiller, som vanlig, klokka 06:00, men tar meg den friheten, siden det liksom er min aller siste dag som sjef i restaurantbransjen, å gå hjem til Velsignelsen og Konemor ganske tidlig. (FØR fire i alle fall!)
Dere er sikkert lei dette gnålet mitt om denne æraen min som er over, men for meg er dette virkelig stort. Ikke minst fordi, (hvis jeg klarer å leve av nettbutikken), det kommer til å frigi så utrolig mye tid i løpet av en dag, en uke. I snitt vil jeg faktisk frigi halvannet døgn med våkentid pr uke. Det er veldig mye og jeg gleder meg til å bruke den tiden på Velsignelsen først og fremst, men også mine andre unger naturligvis, som Bortkommen Sønn. Planlegger å reise på besøk sørover til ham i høst. Skulle jo nedover, både i våres og nå i sommer, men det skar seg hver gang. Ble sykevikar i stedet.
Nå, altså i morgen, (men som skrives i dag, som har blitt til kveld), er det altså slutt. Resten av min tid på Hoftepluss og FyFader blir som (en slags) vanlig ansatt. De nye eierne overtar, og de, sammen med butikksjefen og soussjefen Robin (Startet som utplasseringselev vinteren 2014, fikk sommerjobb og ble lærling høsten samme året. Til tross for en diktatorisk sjef fullstendig uten skrupler og mellommenneskelige egenskaper, så har han liksom bare blitt her. Heldigvis for oss, ha tror jeg er blant topp 5, kanskje til og med topp 3 av ALLE jeg noensinne har jobbet med i mitt liv!
Nok skryt, tilbake til meg, meg, meg! Kokkejævel trenger en pause nå. På mange måter kan du kanskje si at jeg har gitt alt, kanskje for mye, til Alta i løpet av disse to tiårene. Rik ble jeg aldri, men jeg har levd veldig godt likevel. Ufattelig mye morsomt har det vært. Blod, svette, tårer og tenners gnissel. Jeg har kost meg glugg i hjel. Helt fram til sommeren 2019.
Etter det har jeg bare holdt ut. Nå er det imidlertid over, for ETTER NESTEN 20 ÅR PÅ FULL GUFFE, (bortsett fra et par velferdspermisjoner i forbindelse med begravelse i alt for nær familie), ER DETTE MIN ALLER SISTE DAG SOM SJEF!
Hadde det ikke vært for denne mannen, for dette er virkelig en MANN, som stiller opp, til tross for at han har vært og vrikket ankelen under en eller annen idiotisk fotball-ett-eller-annet,, så hadde vi faktisk ikke klart å holde både Hoftepluss og FyFader åpent i dag. Det hadde rett og slett ikke vært nok bemanning, men dagens helt kom subbende klokka sju i morges, plasserte seg i veiing, og sammen med butikksjefen fikk de unna bagettdisken før lunsj. Jeg bøyer meg i støvet av slik ungdom. Tusen takk for at du stiller opp for arbeidsplassen din! ( <3 )
Til tross for heltens voldsomme innsats, så har jeg selv til tider vært så sliten i dag at jeg nesten har spydd, flere ganger. Sommeren begynner å merkes, og det er ikke til å legge skjul på at det har vært noen voldsomme uker. Skal ikke “skryte” på meg lange, travle dager, sju dager i uken, flere uker i strekk, men veldig, veldig, veldig glad for at det snart er høst. Ikke er jeg noen unghval lenger heller, og det merkes. Godt!
Men jeg stiller da opp likevel, hver eneste morgen med den kroppen jeg har, og selv om jeg til tider sikkert er en svært krevede sjef som krever, (artig ordspill), topp kvalitet i alle ledd, så tipper jeg de likevel er mer glad for at jeg kommer enn at jeg ikke hadde dukket opp. DA hadde det blitt kaos da!
(Sikkert noen som gleder seg til det kommer nye sjefer på mandag også. (Jeg er en av dem.))
Litt skummelt å skryte av enkeltansatte, for da er det alltid noen som føler seg forsmådd og urettferdig behandlet, men i dag MÅ jeg også trekke fram butikksjefen. Han har sprunget AKKURAT like mye, og sikkert ENDA raskere enn meg, (han har fire meter lange, tynne bein), og til alt overmål sendte han meg hjem klokka fire. (Vi kom begge på jobb klokka seks, men selv skulle han gå til åtte.)
Det var bare det jeg ville si akkurat nå. Det finnes fortsatt helter!
Aller først må jeg bare få lov til å takke alle dere fantastiske mennesker som de siste dagene har utvist en helt VOLDSOM varme rettet mot et egentlig ukjent menneske langt mot Nord. Det er en stor ÆRE for meg å kunne kalle dere mine følgere, for jeg tror faktisk at dere er den mest hjertevarme og inkluderende menneskebunten som finnes i Norge.
Kommentarfeltet på Facebook, der man ikke kan være anonym, taler sitt tydelige språk. Der er det humør, medmenneskelighet, høflighet og åpenhet som råder. Kommentarfeltet inne på bloggen derimot, der man kan være anonym, er nok litt mer negativt fargelagt
Jeg har absolutt ingenting i mot kritikk. Det vil si, KLART JEG HAR! Ingen mennesker LIKER jo å bli kritisert, og jeg er intet unntak. Like fullt prøver jeg å besvare kritikken etter beste evne. Jeg liker faktisk en god diskusjon. Selvfølgelig kan det være litt krevende å sitte og svare høflig til mennesker som mener jeg selger både sjela og familien min for såkalte “klikk”. De forstår, eller VIL ikke forstå, at jeg ikke skriver for “klikk”, men for MENNESKER. Jeg VIL at så mange som mulig skal lese meg. Dette er ikke en dagbok, men en blogg, og jeg kommer til å fortsette å blogge på daglig basis så lenge mange nok gidder å følge meg.
***
Jeg tenker mye på den, framtiden. Livet er komplett med Lillebror, men jeg vet at _visse_ andre ønsker seg en liten søskenflokk. Jeg vet også at det er helt fantastisk å ha en, (i mitt tilfelle), en nesten like gammel bror å være sammen med, uansett hvor vi dro. Alltid noen å leke med. Utforske nye steder med. Glede seg til jul med. Krangle med. Vokse opp med.
Jeg vet også at jeg begynner å bli godt voksen. Å bli pappa er ikke som å få seg enda en hund. Vil jeg klare det? En ting er den fantastiske småbarnstiden, der hver eneste dag egentlig er en fest der Lillebror bare blir finere og finere, men jeg VET jo at en oppvekst er langt mer enn godnattaklemmer og kos.
En oppvekst består OGSÅ av et absurd stort antall dugnader, foreldresamtaler, foreldremøter, kjøring hit og dit, mattelekser (avskaff lekser NÅ!) og en lang rekke andre elementer som var hyggelige nok, (bortsett fra matteleksene), men har i over et tiår ansett meg FERDIG med slikt.
Som egosentriker, som fikk sitt første barn som 19-åring, hadde jeg jo gledet meg til å kunne sette MEG SELV først i den siste halvdelen av livet.
Vi får se. Først må jeg få tak i en badeshorts som passer. Har fader meg vært OVERALT her i byen, men INGEN forretninger fører badeshorts størrelse HVALROSS. Jeg kler meg nok naken på bloggen , og jeg ikke også i tillegg skulle måtte velte meg rundt i Adams drakt, også i bassenget.
(Vi har nemlig begynt å dra i bassenget 1-2 ganger i uka. Deilig å bli litt “vektløs” når man er såpass muskuløs som meg. Dessuten formelig elsker Lillebror å bade, så det er en fin ting å kunne gjøre sammen som en familie. Jeg er veldig glad i “familieting”. Da trives jeg som aller best.
(I alle fall hvis jeg hadde hatt en badeshorts som kunne omsluttet nedre del av mitt legeme. Fader, det flommer over av feite folk, hvor får DE badeshortsene sine fra???)
Nå skal jeg dra hjem og plante et tre. Syrinen som jeg kjøpte tidlig i forrige uke står fortsatt i potta. Det ene prosjektet tar det andre. Rekker ikke å skrive om alt, da blir dere bare oversvømt, men treet SKAL ned i dag! (Eller i morgen…)
Det er fortsatt ikke for sent å lage en vakker dag, både for seg selv eller andre. Kanskje vi bare GJØR det, hva?
Aller først må jeg bare få lov til å takke alle dere fantastiske mennesker som de siste dagene har utvist en helt VOLDSOM varme rettet mot et egentlig ukjent menneske langt mot Nord. Det er en stor ÆRE for meg å kunne kalle dere mine følgere, for jeg tror faktisk at dere er den mest hjertevarme og inkluderende menneskebunten som finnes i Norge.
Kommentarfeltet på Facebook, der man ikke kan være anonym, taler sitt tydelige språk. Der er det humør, medmenneskelighet, høflighet og åpenhet som råder. Kommentarfeltet inne på bloggen derimot, der man kan være anonym, er nok litt mer negativt fargelagt
Jeg har absolutt ingenting i mot kritikk. Det vil si, KLART JEG HAR! Ingen mennesker LIKER jo å bli kritisert, og jeg er intet unntak. Like fullt prøver jeg å besvare kritikken etter beste evne. Jeg liker faktisk en god diskusjon. Selvfølgelig kan det være litt krevende å sitte og svare høflig til mennesker som mener jeg selger både sjela og familien min for såkalte “klikk”. De forstår, eller VIL ikke forstå, at jeg ikke skriver for “klikk”, men for MENNESKER. Jeg VIL at så mange som mulig skal lese meg. Dette er ikke en dagbok, men en blogg, og jeg kommer til å fortsette å blogge på daglig basis så lenge mange nok gidder å følge meg.
***
Jeg tenker mye på den, framtiden. Livet er komplett med Lillebror, men jeg vet at _visse_ andre ønsker seg en liten søskenflokk. Jeg vet også at det er helt fantastisk å ha en, (i mitt tilfelle), en nesten like gammel bror å være sammen med, uansett hvor vi dro. Alltid noen å leke med. Utforske nye steder med. Glede seg til jul med. Krangle med. Vokse opp med.
Jeg vet også at jeg begynner å bli godt voksen. Å bli pappa er ikke som å få seg enda en hund. Vil jeg klare det? En ting er den fantastiske småbarnstiden, der hver eneste dag egentlig er en fest der Lillebror bare blir finere og finere, men jeg VET jo at en oppvekst er langt mer enn godnattaklemmer og kos.
En oppvekst består OGSÅ av et absurd stort antall dugnader, foreldresamtaler, foreldremøter, kjøring hit og dit, mattelekser (avskaff lekser NÅ!) og en lang rekke andre elementer som var hyggelige nok, (bortsett fra matteleksene), men har i over et tiår ansett meg FERDIG med slikt.
Som egosentriker, som fikk sitt første barn som 19-åring, hadde jeg jo gledet meg til å kunne sette MEG SELV først i den siste halvdelen av livet.
Vi får se. Først må jeg få tak i en badeshorts som passer. Har fader meg vært OVERALT her i byen, men INGEN forretninger fører badeshorts størrelse HVALROSS. Jeg kler meg nok naken på bloggen , og jeg ikke også i tillegg skulle måtte velte meg rundt i Adams drakt, også i bassenget.
(Vi har nemlig begynt å dra i bassenget 1-2 ganger i uka. Deilig å bli litt “vektløs” når man er såpass muskuløs som meg. Dessuten formelig elsker Lillebror å bade, så det er en fin ting å kunne gjøre sammen som en familie. Jeg er veldig glad i “familieting”. Da trives jeg som aller best.
(I alle fall hvis jeg hadde hatt en badeshorts som kunne omsluttet nedre del av mitt legeme. Fader, det flommer over av feite folk, hvor får DE badeshortsene sine fra???)
Nå skal jeg dra hjem og plante et tre. Syrinen som jeg kjøpte tidlig i forrige uke står fortsatt i potta. Det ene prosjektet tar det andre. Rekker ikke å skrive om alt, da blir dere bare oversvømt, men treet SKAL ned i dag! (Eller i morgen…)
Det er fortsatt ikke for sent å lage en vakker dag, både for seg selv eller andre. Kanskje vi bare GJØR det, hva?
De fleste har tunge og vanskelige perioder gjennom livet. For alt for mange, (totalt tok 639 personer, 467 menn og 172 kvinner sitt eget liv i 2020), ble disse periodene HELT uoverkommelige. Mørket vinner over lyset.
Til tross for alt, eller nettopp derfor, har jeg aldri aktivt, verken forsøkt eller villet ta mitt eget liv, men jeg har LENGTET etter døden. Jeg har bedt til min gud mange ganger at han umerkelig skulle hente meg i løpet av natten.
Han hentet meg aldri. Han hadde mer sansen for de aller vakreste, aller minste, de aller mest umistelige. Jeg ble igjen. Hver eneste gang.
OG DET ER JEG GLAD FOR!
Jeg er så glad i hver eneste dag jeg får her på jorden. Livet mitt er, for å bruke et veldig enkelt ord, komplisert, men jeg ringer min “bortkomne sønn” hver ENESTE dag, og hver enste dag tar han telefonen. Det står det faktisk respekt av, for jeg er ikke akkurat en FEST å snakke med, ha ha.
Jeg kommer hjem til Konemor og levende Lillebror og bare ALT faller på plass! (Bortsett fra det som HELE tiden skurrer i bakgrunnen, men jeg prøver, jeg PRØVER hver eneste våkne time å ignorere det, men når natten kommer er muren borte, så det finnes fortsatt. Selv om jeg MANN.
(Kjæreste Gud, kan du ikke i alle fall fikse dette? Du som er allmektig og kan både drepe og vekke til liv, burde kunne klare dette med armen bak på ryggen.)
***
Nei, vi skal ikke “dyrke” verken sorg, sykdom eller annet (v)ræl, men vi skal heller ikke late som om fortiden, (eller NÅTIDEN for den del) aldri har funnet sted, for da visker vi ut selve LIVET, og det vil i alle fall ikke jeg!
Ta vare!
Kulinarisk hilsen
Kokkejævel
Pornostjerne
( I dag er det hele 4 måneder siden jeg og Konemor ble smidd i Hymes lenker. Jeg er så glad for at jeg blir likt og elsket, og, kikke minst, at kan elske tifolds tilbake. Hjertet blir aldri fullt. Jeg har det veldig bra, og om bare noen dager nå så er jeg ikke sjef på jobb lenger heller. Jeg gleder meg veldig. I del to av livet skal jeg ikke være sjef, bare være til stede.
