Legenden sier at jeg ble født i skyggen av et isfjell, 16 nautiske mil vestafor Helvete. Riktig så ille var det nok ikke, men at jeg, som ikke en gang ble ved erkjent som ektefødt sønn av min egen far, og som avslutta siste året på barneskolen med å sitte inne på do i friminuttene med beina trukket opp mot veggen så ingen skulle vite at jeg var der, skulle ende opp med å henge opp digre bilder av meg selv, samt sitte og klistre hodet mitt på tusenvis av krydderbokser, se det hadde jeg ALDRI trodd!
Jeg har jo aldri vært noen “tomsing”, (hvis det er lov å si), så skjønner egentlig ikke hvorfor jeg havnet utenfor i så mange sammenhenger, til og med blant de voksene. Huser godt da jeg ble konfirmert. Jeg fikk 500 hundre kroner fra et godt vennepar av familien. Folk vi hadde kjent hele livet. Tror faktisk jeg gråt da jeg la meg den kvelden. Broren min fikk dobbelt så mye året før da han konfirmerte seg. Klarere kan det vel ikke sies hvem av brødrene man setter mest pris på.
Jeg får ikke lov til å skrive om ham på bloggen, men det var i alle fall ikke jeg, som kanskje trengte det aller mest, der jeg satt med beina opp mot veggen på do), som morfar inviterte med på utallige fisketurer rundt forbi, både lokalt og i andre nasjonalparker, med . Det var ikke jeg, (som aldri egentlig ble anerkjent som en skikkelig sønn før noen dager før han døde), som gråtkvalt ble kalt for “min andre sønn” da morfar holdt en tale i anledning en rund dag eller noe i den duren.
Da sønnen min døde takket de nei til å komme i begravelsen. “Deres andre sønn” fikk dem på bedre tanker, og de kom likevel. Likevel gjorde det vondt. Heldigvis hadde jeg verre ting å tenke på i den perioden.
Det er klart det gjør noe med et menneske når man allerede som bitte liten baby føler forakten fra en av dem som skal elske deg over alt på jord, før man siden ikke bare blir mislikt og utestengt på skolen, men fader også av helt nær familie.
Sekunda vare. Andrevalget. Alltid.
Gjennom maten og mine kulinariske ferdigheter ble jeg ganske fort etter læretiden det som kalles for en “anerkjent kokk”. Selv om jeg uten tvil har opparbeidet meg en ikke ubetydelig flokk i Alta som har behov for å fortelle verden at jeg ikke er noe til kar, så er det ikke MATEN de kritiserer. Mine kulinariske ferdigheter er ubestridte. Min kokekunst har dunstet godt over Alta i snart to tiår. Først på Alfa Omega, siden Mega og de åtte siste årene på Hoftepluss og FyFader.
(Kjenner faktisk at det snurper seg litt i strupen når jeg skriver dette, for det gjør meg stolt. Gutten som satt med beina hevet og pustet så lavt han kunne, mens tårene sakte rant ned langs kinnene, han fikk det faktisk til. Han BLE noe! Mange vil til og med si at han ble best i sin klasse. Jeg er slett ikke uenig, he he.)
Så døde plutselig ENDA en unge! Hvor mye piss i ett og samme liv skal liksom EN mann klare? Jeg ga opp. Det fantes ikke mening med noe som helt lenger. Prøvde å drikke meg til døde. men klarte det dessverre ikke. Hvordan i helvette skulle jeg klare å komme meg gjennom resten av livet når det faen var så vidt jeg klarte å karre meg gjennom dagen?
Prosjektet med å drikke meg i hjel feilet dessverre, og etter seks uker måtte jeg, enten jeg ville det eller ikke, tilbake på jobb. “Sørgeperioden” var over. Det var midt på sommeren og butikken holdt på å rakne fullstendig. Dessuten skulle de ansatte på ferie og sommerhordene måtte betjenes og bespises.
Jeg hadde mistet ungen min for bare noen uker siden. HELE Alta visste at dette hadde jeg vært gjennom en gang før. Normalt oppegående mennesker MÅ da for faen ha klart å sette seg LITT inn i hvordan en far, en forelder, har det etter at du har funnet din egen sønn, FOR ANDRE GANG, stiv og lunken, ikke helt iskald ennå, på lakenet, med lett marmorert ansikt og rosa spytt ut av munnviken.
Likevel KOKER kommentarfeltene på Facebook, og sikkert på andre sosiale medier også som ikke jeg er på, om hvor nedrig, jævlig og kynisk jeg er som setter meg ned med koppen min og TIGGER fordi hele bedriften, hele jævla livet, virker å gå rett til helvete!
Sørgetiden var ÅPENBART over, for man kunne kalle meg og bruke akkurat de karakteristikkene man ville på meg, og slike innlegg med delt, kommentert og ledd MED.
Jeg, som lå der i søla og GISPET etter luft. Hvor nedrig er det mulig å være mot en mann som ÅPENBART ikke var inne i en god periode av livet.
(Ikke EN eneste av dem som raljerte aller verst har sendt meg melding i ettertid og bedt om unnskyldning…)
Bortsett fra det åpenbart aller verste, så er denne perioden, fra akkurat seks uker etter dødsfallet, og i alle fall seks måneder framover, den aller verste perioden i mitt liv. Verden, og folka rundt deg, går selvfølgelig videre, det må den jo, men du selv er fortsatt i et slags sjokk, og ruinene av det som en gang var ditt liv virker helt umenneskelig å bygge opp.
Midt i alt dette kaster de stein på deg. Igjen og igjen og igjen. De VET jo at du ligger nede, hva i all verden er det i menneskets natur som får mennesker til å påføre deg denne ekstrabelastningen, bare fordi du ber om En tier til en kaffe?
(Merker at jeg snakker meg bort dra det som EGENTLIG var temaet for dette innlegget, nemlig hvordan jeg ble så utrolig selvsentrert og fikk et slikt behov for å bli sett, likt og anerkjent, mens det egentlig bare viser hvor lang tid det tar å komme seg opp igjen etter at ungene dine dør og folk i bygda står og spytter på deg.
De fleste vil deg bare godt og tror tror/vil tro at bare fordi Lillebror har kommet (og Gud velsigne Lillebror!) så er alt bra, en slik er det jo selvfølgelig ikke. Lillebror er ingen “ny valp”. Han er egentlig storebror, men mangler en lillebror.
Jeg vet, fordi jeg har lest det mange ganger, at folk er LEI at jeg skriver om døden “opp at og opp at”, at jeg “koker supper på en spiker”, “at jeg “dyrker sorgen” og “MELKER tragediene mine”. Jeg kan ikke FATTE at mennesker kan i det hele tatt kan få seg til å skrive noe slikt. Hva feiler det folk!?)
Til tross for alt det negative som den OGSÅ førte med seg, så ble bloggen umiddelbart REDNINGEN min fra en tilværelse jeg ikke så neon som helst utvei fra. Livet som toppblogger har for meg aldri vært glamorøst, men det har gitt meg mange muligheter, som bok-kontraktene, som jeg nok ALDRI ville fått uten at jeg kom inn blogg-verdenen som en frisk og freidig nordavind høsten 2018. Tre måneder etter katastrofen.
Jeg er veldig glad i å skrive, og for meg er gleden av noen faktisk LESER det jeg skriver vel så viktig som selve skrivingen. Jeg har formidlingstrang, ikke skrivekløe.
Bloggen gjorde meg synlig. Jeg ble sett, likt, ja nesten elsket. For han som aldri fikk en rørende tale fra sin egen morfar om hvor mye han ble satt pris på, så satte jeg kanskje ekstra pris på de gode ordene fra egentlig fremmede mennesker, men det er rart, for dem, for DERE, så virker jeg egentlig ikke så fremmed siden jeg deler mange av mine opp og nedturer, men heller ikke dere er helt fremmede for meg, for jeg kjenner igjen navnene, får med meg glimtene fra også DERES liv. Jeg setter faktisk PRIS på dere. På ordentlig!
Kulinarisk hilsen
Kokkejævel
Sett
(Og til dere som mener jeg er et flykrasj i sakte film og burde beskyttes mot meg selv. Vel, jeg har mine opp. og nedturer, men jeg klarer meg. Kjemper meg av og til gjennom dagene, mens andre ganger er alt bare godt. Det kalles et ekte liv. Dere burde prøve det i stedet for å sitte der bak tastaturet og snakke DRIT om andre!)
