I går kom jeg i skade for å skrive at “Jeg er redd for å dø. Alene“. Livet mitt føles av og til vanskelig, fryktelig komplisert, betent og fastlåst. Begynner også å bli litt sliten av dette sommerkjøret på jobb. Det er ganske voldsomt. Vondt har jeg også. Noe så inn i helvete.
Skriver ikke dette for sympati, men kanskje som en forklaring på at jeg av og til bikker i feil retning. (I motsetning til de som alltid vet best, (ikke bare i sitt eget liv, men også i andres), og har svaret på absolutt alt, så tør jeg åpent innrømme at jeg på ingen måte er perfekt.)
Jeg slutta dessuten på de artige tablettene for et to-tre uker siden, og det kan sikkert gå begge veier. I går var jeg rett og slett det man før i tiden ville kalle _molefonken_.
Det blir det naturligvis “juling” av, både i kommentarfelt og andre steder. Siden jeg skriver slikt, så er det liksom ikke måte på hvor håpløs pappa jeg har vært. “MAN HØSTER SOM MAN SÅR” går igjen, og jeg har tydeligvis sådd djevelsk dårlig. Ikke kan jeg forsvare meg heller, for det er så mange involvert. Jeg blir rett og slett lei meg, for dette er vel noe av det aller verste man kan bli stemplet som; en som ikke bryr seg om sine barn. Jeg, som har dedikert absolutt hele mitt voksne liv til familien min, og jobben.
Alt dette prøver jeg å formulere i en blogg, men får det ikke til. Er helt nede på felgen, men tenker jeg MÅ skrive noe om dette, men alt er så komplisert at det rett og slett ikke lar seg gjøre.
Så tikker det inn en melding i kveld, 19:33
Kanskje jeg ikke har vært så jævlig likevel. Kanskje man ikke skal være så rask med å kappe hodet av andre mennesker mens man “ler så man gråter”. Kanskje livet faktisk er komplisert av natur.
Det har vært jævlig tøft å lese alt som har blitt insinuert.
Du aner ikke hvor glad jeg ble for den meldingen, Sønn!
En mannevond type som meg har ikke venner i øst og vest. Det kommer ikke til å være kø foran Nidarosdomen den dagen jeg skal legges i krypten, men det bekymrer meg heller ikke. Det jeg er redd for er å ligge alene på dødsleiet. Trekke mitt aller siste hark uten at noen jeg bryr meg om er der, eller i alle fall har vært innom samme uka, måneden. Året.
Jeg skal ikke bli for personlig på andres vegne, men begge mine bestemødre er veldig mange år over nitti, og har blitt skrøpelige for å si det forsiktig. Min mormors barn, den yngste over 50, og den eldste rundt 70, veksler med å besøke henne, og de bor spredt over hele Norges land. Likevel reiser de, tar av sin tid og sine penger, for å være sammen med sin mor på det som trolig er siste året.
Vil noen komme til meg? Trille meg ut på café, til frisør, på Vinmonopolet? Være sammen på rommet noen dager uten å si stort, for ikke hører jeg, og ikke husker jeg noe særlig heller?
Heldigvis har jeg, statistisk sett, sikret meg besøk, siden jeg har giftet meg med en ti år yngre kvinne, men det gir ingen garanti. Vil ungene komme? Det vet jeg faktisk ikke. Livet er veldig komplisert.
Det var TO alternativer, enten hadde de flyttet fra meg, eller så hadde de lagt seg. Jeg anså sjansen for å være 50/50. I fall de ikke hadde forlatt meg, eller rett og slett bare glemt meg, så turte jeg ikke gå ned på soverommet og sjekke. Har lest på melding at han våkner lett for tiden pga at tenne presser på, så jeg holder for sikkerhets skyld en lav profil.
Plutselig hørte jeg en lyd, en dør i underetasjen åpnet seg forsiktig og lukket seg like lydløst. Opp kom en trøtt, men vakker kvinne som virket kjent, men jeg klarte ikke i farten å gjenkjenne skjønnheten. Det kunne ligne på kona mi, men det kunne også være en av de mange, mange hundre kundene som bespises hos oss hver eneste dag.
For å ta en helgardering, sa jeg: “Vil du ha noe å drikke?”. Det er et vanlig spørsmål som kan bruken både på kunder og koner. Hun svarte ikke og kom bare rett mot meg, ga meg et kyss og presset ansiktet mitt inn mellom brystene sine og bevegde seg sakte fra side til side. Dette kunne da UMULG være en kunde!
***
Det er noen få uker i året midt på sommeren. Da gjelder å stå på, gjøre flest mulig kunder fornøyde og fylle bankkontoen, for høsten kommer, og den kommer alltid som et knyttneveslag med lave kundetall og dårlig omsetning.
Dette er min siste sommer. Neste sommer blir det ferie. Kanskje ikke reise langt, men bort fra jobb i alle fall. Være sammen med mine. La dagene flyte, gjøre alt den ene dagen hvis man vil og ingenting den neste, hvis det er det som frister mest. Gå litt i fjellet. Arbeide i hagen. Spille fotball med Lillebror. Rase, leke, kose, lese, fiske, fjerte, flire.
***
Etter jobb dro jeg på jobb. Har fått inn mange nye produkter, men siden det er så absurd på Hoftepluss, så tar det ukesvis å legge det ut for slag. Det gjør egentlig ingenting, for det er dårlig omsetning i fellesferien uansett. Derfor bestemmer jeg her om nå at nettbutikken holder stengt i fellesferien til neste år! Da har jeg ikke tid til å jobbe, for jeg skal være sammen med familien min 😀
***
Nå må jeg sove. Ny dag av samme slag i morgen. Heldigvis er den største av de to ovnene våre reparert. Den døde fredag ettermiddag, men vi har på et underlig vis klart oss. Det nytter liksom ikke sutre over at den største ovnen ikke virker. Vi har fokusert på den som faktisk lever, den lille. Det har tatt litt, (dobbelt) så lang tid, men vi har fader meg klart det. Vi e en sabla gjeng! Best på hele jordkloden og kanskje vel så det!
Det hender seg nok rett som det er at jeg slenger litt med leppa. Sure og frekke kunder som fortjener et spark et spark i ræva, de får det gjerne hos meg. Kunden har på ingen måte alltid rett. De er bare helt vanlige mennesker som deg og meg, med alt som finnes av feil og mangler.
I dag var det imidlertid litt annerledes. Det var ingen sure eller frekke kunder så langt øye kunne se. Bare en helt vanlig kunde som ikke likte cappuccinoen fra kaffemaskinen. Kunden lurte på om det var laktosefri melk i kaffen, for den var ikke god, mente kunden.
Innrømmer at akkurat slike ting irriterer meg litt, (er tross alt en grunn til at jeg selger…), kunder som liksom ikke “liker” et helt vanlig produkt. Jeg gikk bort til kaffemaskinen til kunden, åpnet skapet og begynte å lese på posen med granulert melk for å finne ut om den inneholdt laktosefri melk.
“Bruker dere granulert melk? Da er det jo ikke rart at den ikke er god!” sa den fortsatt ikke sure eller frekke kunden, (men likevel litt irriterende).
Så kommer det syrlig fra den “trivelige” sjefen:
“Ja, dette er en kaffemaskin. Ser DU noen barista her, eller?”
Det var helt tydelig at kunden, som fortsatt var verken sur eller frekk, ikke likte svaret mitt. Det var jo dessuten litt sant, vi HAR bare en enkel kaffemaskin, men ærlig talt, kunne da bare sagt “beklager, men jeg kan fikse deg en skikkelig cappuccino på UNO, de nye eierne, null stress!”
Det sa jeg imidlertid ikke. Jeg ropte etter dem da de gikk: “Du kan få en VANLIG kaffe altså!”
Rett eller galt, det ER ikke slik en eier på et spisested med respekt for seg selv oppfører seg og jeg vil benytte mitt lille talerør her til å si:
UNNSKYLD!
(og jeg MENER det! Ønsker dere ellers en riktig god sommer og et fantastisk opphold i Alta 😀 Jeg GARANTERER dere GRATIS cappuccino på UNO i morgen! :D)
Det tok liksom ALDRI slutt! Etter en kort, men veldig koselig morgenstund med Konemor og Lillebror, så bar det ned på Hoftepluss i dag morges. For å drive et relativt velholdt sted med den logistikken som følger den enorme omsetningen vi opplever nå på sommeren, så kreves det sin kar bak roret. Vareflyten er betraktelig mye større enn normalt og belastningen på de ansatte og utstyret er ikke ubetydelig.
I tillegg til å jobbe “på gulvet” selv (noe jeg strengt tatt egentlig ikke har rygg til for øyeblikket), så gjør jeg hva jeg kan for å legge til rette for både ansatte, kunder og bedrift, for det er slett ikke alltid at hensynene til disse tre går i samme retning, men man kan prøve å gjøre det beste ut av de virkemidlene man har.
Var ferdig på Hoftepluss rundt klokka 12. Da bar det opp til kontoret i nettbutikken. Det har seg nemlig slik at jeg slett ikke var ferdig med boka slik jeg trodde her om dagen. Nei da, fikk en laaaaang mail fra redaktøren med ting som måtte gjøres. Greit nok det. Jeg VIL jo at dette skal bli en salgssuksess, og jo bedre boka blir jo større er jo sjansen for nettopp det.
7 timer og 21 minutter senere var jeg ferdig med ALT hun hadde bedt meg om å gjøre. Det er ikke VELDIG ofte jeg er fornøyd over eget arbeid, men akkurat da var jeg det. Hadde dessuten glemt kveldstablettene mine (visste ikke at det skulle ta SÅ lang tid…), så jeg ville HJEM.
Måtte bare pakke ordrene i nettbutikken først. Selv om det er fellesferie og ikke akkurat høysesong i nettbutikken, så kommer det inn ordrer, og disse må naturligvis pakkes med like stor glød som de i høysesong. Var for øvrig lett og pakke med glød og spetakkel i dag, for på dette tidspunkt, rundt 19:30, så hadde prolapsen tatt tak i fotnerven og klemte til med stadig sterkere styrke.
Måtte bare pakke med meg lokalvarene som det var fritt for på Hoftepluss. Har jo det siste året hatt litt felles distribusjon siden jeg eier begge sjappene. Enklere for meg.
Sånn, nå skal jeg bare bestille Bama og Tine, så er jeg ferdig 😀
Nå er klokka 20:56 og jeg skal spise litt speilegg før jeg legger meg. Ja da, jeg vet hvorfor jeg er litt strømlinjeformet, men en mann må jo kose seg også. Er jo sommer”ferie” for pokker! 😀
(Må nevne, før jeg blir halshugd for å bry meg katta om Lillebror, at jeg, mye på grunn av han, har solgt Hoftepluss, og er en “fri” mann fra 17 august. Han og Konemor har også vært på besøk på nettbutikken i dag, og nattasangen tok vi må Messenger 🙂 )
Det har vært en helt avsindig uke, med 86K som bestenotering og 61K so “dårligste” dag, men så kom fredagen og bare slo knockout på hele uka med 113 komma åtte fåkkings tusen!
Akkurat i dag gikk jeg tidlig. Ikke hjem, men opp til nettbutikken og kontoret der, for det var dukket opp to kapitler i boka som ikke var redigert, så jeg sa til Tuva, redaktøren, at “Dette får vi til! Jeg er faktisk ferdig på jobb klokka tolv, så i dag har jeg faktisk GOD til. Null stress!”
Vel, jeg kom meg ikke derfra klokka tolv, men jeg gikk faktisk litt over ett, og det med god samvittighet. Ja, det var mye kunder, men de, unnskyld uttrykket, FORMIDABLE ansatte, jobbet på som en kulinarisk alvefolk, og selv om jeg kjente på et lite snev av dårlig samvittighet da jeg dro etter bare litt over sju timer. Likevel MÅTTE jeg bare dra, siden det var så viktig å få ferdig de kapitlene. Framtida mi.
Jeg kan sjekke omsetningen fra PCen, og allerede klokka femten var den på formidable 69K. Da ringte jeg Konemor og sa at “Du, klokka e tre og omsetninga e allerede snart søtti tusen. Æ kan ikkje la de være aleina. Det kommer jo te å bli enda verre under middagsrushet.”
Ho svarte: ” Selvfølgelig! Det e ikke en gang nåt å tenke på!”
Herre Gud så glad jeg er for at jeg dro! Spesielt på Hoftepluss tror jeg de ble veldig glad for at det dukket opp en kar som bretta opp ermene og umerkelig tok kontroll over situasjonen.
2-3 timer senere dro jeg. De formidable hadde fortatt en stor jobb foran seg, men den var ikke lenger umenneskelig. Jeg kunne dra hjem til familien min og ta fredag (som “normale” mennesker.)
Han krabbet så fort som han kunne mot meg da jeg åpnet ytterdøra ropte “Hallo, verdens kjekkeste tjukkas er endelig hjemme!”.
Tenk at noe så lite kan skape så mye glede. Jeg er så inderlig glad for at det var akkurat HAN som kom! Jeg er så glad i ham. Og i Konemor selvsagt, som faktisk, til tross for alt, eller nettopp derfor, elsker denne mannen, meg, over alt på jord. Som fortsatt får sommerfugler i magen når jegs ender henne en litt søt melding eller når jeg stryker henne litt over ryggen når jeg tilfeldigvis går forbi.
Jeg er velsignet!
Nå skal vi spise. HELT enkelt, bare litt entrecote med fløtepotet og dampa grønnsaker. Skal ikke si hva jeg krydra med, for orker ikke gkjøre dette til et reklameinnlegg, (men du finner det i nettbutikken…)
Etterpå, litt soving, før det er i gang igjen i morgen tidlig. Hadde bare de fokkings tablettene fungert, så hadde jeg ELSKET dette, men det gjør de ikke. Kveldene er nesten uutholdelige, men operasjonen er i uke 35. Operasjonen er i uke 35. Operasjonen er i uke 35. Operasjonen er u uke 35.
Kulinarisk hilsen
Kokkejævel
Stolt og glad kokk
PS! Som dere ser er antall kunder 526, noe som i seg selv er formidabelt på et sted som vårt, men sommeren er turistsesong VELDIG MANGE av disse kundene er hele familier og grupper, for det som lir telt er bare innslag i kassa, og en familie på fem vil da bare telle som EN kunde.
Folkens, jeg har det så bra! Selv om det ser ut som om jeg har barbert meg under armene og limt tjafset det fast til skallen, så har jeg hatt en fantastisk kveld, dag, ALT! Fortalte dere tidligere litt om dagen min HER, og da jeg kom hjem ble jeg jo som vanlig møtt av det som trolig er verdens BLIDESTE unge. På bare brøkdelen av et mikrosekund smelter han ned absolutt alt som måtte finnes av bekymringer. Jeg er så glad for at han kom!
Skal ikke kjede dere mer med meg, meg, meg og mitt. Ville bare si, etter en fryktelig tung vinter, at jeg har det virkelig bra nå. Klart jeg fortsatt kan bli både sliten, sint, trist, og lei, men snart er jeg ikke sjef lenger, og det gleder jeg meg VELDIG til.
Konemor har stått opp og sitter og strikker på noen julegavevåtter som skal toves. Ikke lenge igjen nå, så her er det ingen tid å miste…
Etterpå blir det litt mat. Det blir det alltid. Gjelder vel de fleste vil jeg anta. Ikke noe spennende, ikke en gang i nærheten, så blir ingen oppskrift, men hvis dere er litt mer kulinaraisk enn meg så klan dere klikke dere inn HER, HER
HER eller HER, (forskjellige emneknagger), for litt inspirasjon 🙂
Å lede en såpass stor bedrift som Hoftepluss, der omtrent all verdiskapning starter på nytt hver eneste dag, er en ganske stor jobb. Spesielt nå i sommermånedene kan det, bokstavelig talt, gå hett for seg, med uerfarne sommervikarer og fire ganger så mange kunder som vanlig. Kunder som, naturligvis, forventer akkurat samme skyhøye kvalitet som ellers i året. Alle gjør så godt dem kan, men hvis ikke sjefen har øyne i nakken og følger med på absolutt alt som skjer, for det er fryktelig mye som kan gå galt, så faller kvaliteten som en stein.
Det skal ikke mer til enn at det blir glemt sukker i hvitløksdressingen, så er hundrevis av retter ødelagt. Eller det blir forvekslet mellom “ts” og “ss” når det blir kokt ris. Eller at ikke reinskavet skilles godt nok i forkant av steiking, slik at 100 porsjoner finnbiff blir full av ekle “reinklumper”.
For ikke å snakke om at alt i den 10 meter lange varmbuffeten på FyFader til en hver tid er fylt med mat som er kvalitetssikret, før den forlater Hoftepluss. (All maten på FyFader kommer fra Hoftepluss.) Man kan ikke forvente at alle i en arbeidstokk som både består av ungdommer og voksne, med og uten annen erfaring, besitter samme kunnskap som jeg har opparbeidet meg gjennom 29 år i arbeidslivet, men jeg krever at de skal gjøre så godt de kan med de evnene de har. (De er tross alt på jobb.)
Det er trangt, varmt, hektisk, store krav til effektivitet og MEGET store krav til kvalitet. Det er stor turn-over i denne bransjen, og vi er slett intet unntak. Ungdommen “holder ut” et år, halvannet. Da har de skaffet seg så pass med arbeidserfaring at de kan få seg en roligere jobb. De voksne blir i snitt 2 til 3 år. (Bortsett fra Robin da, han tror jeg (heldigvis) har vært her i snart sju år nå.)
Det er så mye vi skal kunne. På en klassisk café eller restaurant, så er gjerne kjøkkenet og serveringsdelen adskilt, slik at du som ansatt bare trenger å lære deg EN av delene, mens på Hoftepluss må du BÅDE lære deg servering og håndtering av kasse, samt ferskvare og fiskedisk, butikkdel med småskalaprodukter, a la carte, café- og brødmat og produksjon av mat, OG IKKE NOK MED DET, du har søren klype meg ENDA en avdeling å lære deg, nemlig FyFader, verdens største salat- og snackbar. Der er det ENDA trangere og varmere, he he.
Med mindre du er et unikum, (og jeg har heldigvis noen slike), så tar det rundt 6 måneder før du blir flink i jobben. Noen blir det aldri. Dette er ikke en jobb som alle takler eller liker. Det er en ærlig sak. De har kanskje sine kvaliteter andre steder. For å bruke meg selv som eksempel, så er jeg ganske god i jobben min, men jeg hadde ALDRI blitt en flink tømrer!
I et “normalår” ville jeg vært ganske stresset nå. Ikke bare fordi det er sommer, fellesferie og ENORMT med kunder, (noe som er FANTASTISK altså! 😀 ), men mest fordi jeg i tillegg hadde vært nødt til å være godt inne i en rekrutteringsprosess for å få erstattet de som slutter til høsten. Intervjuer, kontrakter, ansettelser, (et par feilansettelser), opplæring, osv.
Dette slipper jeg i år! De nye eierne overtar 1. august og derfor de som naturligvis står for eventuelle nyansettelser. Det gir meg en frihetsfølelse som jeg ikke har kjent på mange, mange år. Tro faktisk at dette er det beste som, hvis du ser bort fra personlige relasjoner, har skjedd i livet mitt. Ja, jeg går på jobb hver dag, men likevel føles det som jeg har sommerferie. Herlig!
Klokka har blitt litt over fire. Har bemanning nå til å bare jobbe fra 6-13 på Hoftepluss, for så dra opp i nettbutikken noen timer. Denne uka jobber Datter her fra 12 til 16, så det er ufattelig hyggelig med litt samvær. Hun bor jo som kjent ikke lenger hos oss, så det er ekstra gledelig at vi kunne få noen sommertimer sammen denne uka samtidig som hun lopper meg for penger. Jeg gir henne GLADELIG penger for ærlig arbeid. (Ellers er jeg nok litt gjerrig, men jobber du sitter pengene løst.)
Skal bare en tur innom Hoftepluss nå for å sjekke forholdene før jeg vender potetnesen hjemover for noen timer med Konemor og Lillebror før de begge legger seg rundt sju. Vi har egentlig en “date” klokka 19:30, men mitt stalltips er at hun sover som en stein så sent på kvelden, men man skal aldri si aldri.
Endelig har uka jeg har ventet på og gledet meg til kommet! på kommet! Uka er spekket med liv og spennende gjøremål fra morgen til kveld. Jeg gleder meg som en unge til å ta fatt på ukas aller første dag. Folkens, dette kommer til å bli så sinnsykt bra!!!
Tenkte jeg skulle prøve en variant av den teknikken der man sier til seg selv i speilet at man er flott og at magen bare gir pondus til en kokk, og vet du, det virker faktisk!
Det er ikke, så vidt jeg vet, noe spesielt som skjer denne uken, men jeg kjenner jeg, bare fordi jeg skrev det til dere, faktisk gleder meg vilt til å sette i gang. Eller, jeg HAR satt i gang allerede, jeg skriver jo blogg, og det er en del av denne helt unike uka! 😀
Det er dessuten en del nye elementer som er ekstra gledelige. Foten har blitt såpass bra at jeg kan gjenoppta min Komsalaia-vandring som sluttet så brått onsdag i forrige uke. Vaktlista er ENDELIG i en slik art at jeg kan kombinere jobbing på Hoftepluss med å holde åpent for turister og fans oppe i nettbutikken. Åpningstidene blir fra og med i dag 12-16, ish.
OG, bam-bara-bam, Datter begynner å jobbe der! Det gleder mitt hjerte helt ENORMT. Både fordi jeg da vi se henne langt mer enn jeg gjør i dag, men også fordi jeg er så stor tilhenger av at unger og ungdom må JOBBE for pengene de får. Jeg mener vi er i ferd med å ødelegge en hel generasjon med å kaste penger etter dem, men skal ikke ta den debatten nå.
Hvis du vil bidra til at Datter gjør seg fortjent til lønna, så går du inn på Kokkejævel.no og bestiller deg, eller noen du er glad i, noe godt.For noen er det sikkert litt stas at det er selveste Datter som har pakket forsendelsen 🙂
Jeg ble HELT ferdig med boka i går, og bare med den aller siste finpussen ble den veldig, veldig mye bedre, for den manglet virkelig prikken over ien, så ærlig må jeg være. Den var på alle måter en veldig god kokebok, men ikke sånn “wow, dette er bare en soleklar sekser!”. Nå er den det. Jeg er så fornøyd! 😀
På Hoftepluss begynner VIRKLELIG sommeromsetningnen å vises inne på kontoen. Det har vært en helt grusom vinter, men i løpet av et par måneder nå har vi snudd skuta og seiler nå i god medvind. Deilig å kunne gi fra seg bedriften til de nye eierne i god økonomisk stand. 🙂
Lillebror blir bare gladere og gladere og det er så godt for, (håper jeg), oss begge at jeg nå får litt mer tid med ham. Ikke bare tid i samme rom, men tid der jeg kan være med ham 100% uten at det kverner bekymringer ustanselig i hodet. Når vi er sammen nå er alt annet borte. Mye takket være Konemor naturligvis, for hun tar seg av alt det praktiske med ham. Det er hun som er omsorgspersonen. De er virkelig ett de to. Det er så vakkert å se. De er sammen absolutt hele tiden. Koser seg i lag. Jeg kan, innrømmer det, begynne å kjede meg etter noen minutter på gulvet, men hun gjør ikke det. Blir aldri irritert hvis han våkner for 7. gang en natt og skriker. Jeg tror det har noe med Lille Vakre å gjøre.
Det er selvfølgelig elementer i livet mitt, de jeg ikke skriver om, som fortsatt er fryktelig tunge og vanskelige, men jeg får ikke gjort noe med dem, og jobber daglig med å ikke la det prege dagene mine. Det er ikke lett, for jeg har mye vondt i magen, men jeg skyver det bort på dagen. Det er utenfor min kontroll likevel.
Jeg har det veldig bra og det håper jeg du også har! Det er en splitter ny uken folkens, og det kommer til å bli den beste uka du har opplevd noensinne! 😀
1 januar 2002 ble jeg formelt ansatt som kjøkkensjef på to år gamle Alfa Omega, et kult, men konkurstruet spisested midt på torget i Alta. Jeg var 23 år, nyutdannet kokk fra Royal Garden i Trondheim og smekkfull av kulinarisk talent, selvtillit og, ikke minst, en enorm arbeidskapasitet. Alle tre elementer ble utnyttet til fulle.
9 år senere var det ingen over, ingen ved siden av. Alfa Omega var blitt en kulinarisk institusjon i Alta. Et sosialt førstevalg. Jeg hadde gjort mitt. Stillingen som ferskevaresjef på Coop Mega Elvebakken ble plutselig ledig. Hadde drømt om den stillingen siden jeg begynte å jobbe der som sjenert 14-åring. Jeg lovde meg selv at den dagen den stillingen blir ledig, så søker jeg.
Etter ni år på Alfa Omega, så passet det egentlig fint at stilingen ble ledig akkurat da var “ferdig” med prosjektet mitt på Alfa Omega. Jeg søkte på stillingen og fikk jobben umiddelbart.
Det var helt fantastisk å være tilbake bak den ferskvaredisken jeg hadde jobbet så mange kvelder, helger og ferier i min ungdom, men det var ikke tvil om at den lå nede med brukket rygg i forhold til hvordan den hadde sett ut i sin glansdager. Bent ut sagt var det rett og slett blitt trasige greier.
Jeg satte i gang med prosjekt: “Tilbake til gammel storhet”, og trinn en var å begynne å lage HJEMMELAGET mat igjen. Trinn to var å fylle diskene breddfulle av de lekreste godsaker du kan tenke deg. Trinn tre var å jobbe, jobbe, jobbe.
Kundetallene økte, og med dem omsetningen. Jeg husker ikke eksakt hvor mange millioner vi økte omsetningen med på disse to årene, med det var mange.
Ja, det ble bare to år der, for plutselig fikk jeg for meg at jeg ville starte for meg selv. Det hadde jeg aldri noensinne før drømt om, snarere tvert i mot. Bare jeg hadde en lønn jeg mente min familie fortjente, så var jeg glad og lykkelig jeg.
Det sto om to tusen kroner, så jeg sa opp og startet opp Hoftepluss på impuls åtte uker senere. Ville tilstander. Fulle disker og stormende jubel. Masse jobb, men overskudd allerede første året, og en lønn som familien min fortjente.
To år etter Hoftepluss, i 2015, åpner jeg FyFader, verdens største salat- og snackbar. Enda mer arbeid, men traff markedet med en gang, og fikk en kanonstart. Vi åpnet opp med bare EN varmedisk, men har vært i utvikling hele veien, så nå har vi hele SEKS varmedisker og FIRE kalddisker fulle av mat. Et formidabelt konsept som jeg virkelig er stolt over.
For meg har kun det aller beste vært godt nok. Middelmådighet har vært min største frykt. Djevelen har konstant lusket i detaljene. Ja, jeg har fått til mye, men det har ikke kommet av seg selv. Jeg har jobbet veldig mye. Til tider ekstremt mye. Det har vært livet litt i 20 år.
I to tiår har jeg altså ikke kjedet meg en eneste dag, og spesielt disse snart åtte årene som Kokkejævel på Hoftepluss har det vært arbeid sju dager i uken, 360 dager i året. Ikke nødvendigvis fulle dager, men alltid noe som må gjøres, besvares, repareres, forberedes eller planlegges.
Jeg har tjent godt siden 2003. Vi har ikke prioritert å bo herskapelig, men ungene mine har aldri manglet noe som helst. Jeg har riktignok heller ikke gitt dem alt de har villet ha, men jeg har gitt dem jobb slik at de har kunnet kjøpe seg det de har ønsket seg, samt forhåpentligvis lært seg verdien av at penger ikke kommer av seg selv.
Hva skjer etter 17. august når jeg ikke lenger trenger å dra ned på jobb på søndager før 12:00 for å bestille varer? Når det er ingen som ringer eller sender meg melding om et eller annet de lurer på. Når det er ingen vaktlister å skrive, ingen menyer å fornye, ingen mailer å besvare, ingen tilbud på catering å sende, ingen klager å besvare, ingen skryt å få, ingen kampanjer å planlegge, ingen flere syke å finne erstatter til, ingen lørdagsjobb.
Husker forresten for et par-tre år siden i høysesong vi fikk et akutt bemanningsproblem og jeg jobbet 16 lørdager på rad. Må man så må man. Gjør meg ingenting, men blir irritert når folk surker over å jobbe tre lørdager på rad i høysesong.
Mens vi er inne på ekstreme jobbrekorder, så er den 40 timer sammenhengende stående arbeid, etterfulgt av 14 dager med dobbeltvakter. Rekorden er fra 2002. Jeg hadde hatt to eller tre uker sommerferie, og kom tilbake en mandags morgen selv om jeg egentlig hadde sistevakt. Husker ikke alle detaljene, men den gangen var det bare en på jobb på hvert skift. Jeg var fortvilet over at det var så mye som manglet, og sa klart i fra til den som var på jobb, hvorpå hen bare tok av seg forstykket og sa opp. Kom ikke tilbake.
Vel, det var ikke annet å gjøre enn å brette opp ermene og sette i gang. Jobbet fra morgen til kveld, og siden det var så mye som måtte gjøres, så produserte jeg gjennom hele natten slik at den som kom på jobb på morgenen, altså meg, skulle få en fin dag. Og kveld. Det var jo bare meg, så hadde kveldsskiftet også. Trøtt fyr som kom hjem etter 40 timer. Hadde aldri klart det i dag. Ikke halvparten en gang. I fjor sommer hadde jeg mange 16-timers vakter, men det var tungt.
Hvordan i all verden skal et slikt arbeidene menneske klare å holde jobbe “normalt” i en nettbutikk? Heldigvis har jeg bloggen som jeg “må” skrive hver dag, men selv om den genererer ganske mye inntekt, så det er liksom ikke en jobb på den måten. Eller er det egentlig det? I så fall er jeg glad for det, for tror ikke jeg er HELT klar for ikke ha noe jeg “må” gjøre hver eneste dag. I alle fall ikke i en overgangsperiode, he he.
Jeg liker å jobbe, men det er klart at det på et eller annet tidspunkt kan bikke over og ikke lenger bare være en jobb og en inntektskilde, men nærmest hele din identitet. Det sier seg selv at når du har holdt på slik som jeg i to tiår, så jobber du bort en etter en av vennene dine. Tre unger på rappen samtidig som man har en jobb som krever enormt mye av deg, så sier det seg selv, hvis du ikke går på kokain, at omtrent hele din våkne tid går med til enten jobb eller familie.
Midt opp i alt dette så dør de, en etter en. Det kreves enormt med krefter å leve videre etter at ungen din dør. Det krever alt du har. Lenge. lenger enn du tror. Når det da skjer enda en gang, så må du faktisk ta et aktivt valg om du ønsker å kjempe deg gjennom dette en gang til, eller om du rett og slett bare skal ta en stor neve bitte små piller, drikke deg kjempefull og gå og legge deg. Hver dag, i månedsvis, må du ta det valget.
Da jeg kom tilbake på jobb, på slaget seks uker etter at Lille Vakre døde i 2019, så kjente jeg at dette kom jeg faktisk ikke til å klare. Det var høysesong og ferieavvikling, så som eier og driver hadde jeg ikke noe valg, jeg måtte på jobb. Bedriften er avhengig av sommeromsetningen for å overleve, og jeg ville ikke både miste ungen min OG bedriften.
Hadde jeg vært en vanlig ansatt hadde jeg aldri kommet tilbake så tidlig. Det var helt forferdelig å stå der, smile og forsøke å selge så mye villaks og reker som mulig. Det ble så trivielt. Her var ungen min knapt kommet seg ned i jorda, og her sto jeg og smurte bagetter. Meningsløst!
(Men bedriften overlevde og de ansatte fikk sine ferier. Som boss kan man ikke bare, ikke i det hel tatt faktisk, tenke på seg selv. Man MÅ sette de ansattes behov foran sine egnes. Slik er det bare.)
I fare for å virke egoistisk, så er en av de tingene jeg gleder jeg meg MEST til, er å kunne sette meg selv og min families behov foran de ansattes stadig større behov. Det er ikke tvil om at folks krav og forventninger til seg og sitt eget har blitt betraktelig mye større på disse tjue årene jeg har vært sjef. Det koster å prøve å gjøre alle til lags, spesielt når du selv ligger det nede og gisper etter luft.
Jeg innså med en gang at dette kom jeg ikke til å klare. Jeg kom aldri i verden til å kunne fullføre den nesten nysignerte kontrakten med Amfi. Jeg måtte komme meg ut av dette på en eller annen måte. Jeg jobbet, men klarte ikke lenger være innovativ. Klarte ikke ta tak i rutiner som skled ut eller fornye menyer på en tilfredsstillende måte. Med meg bak roret ville dette aldri holde løpet ut.
Så kom det en epidemi…
Fantastisk! tenkte jeg, nå kan jeg legge ned med hevet hode. Likevel var det et eller annet i meg som ikke klarte å gjennomføre selvmordet.
Jeg kunne slått meg konkurs etter nedstengingen, men klarte ikke. I stedet begynte jeg å selge masse reker for å få litt penger inn i kassa. Alle ansatte var permittert, så var bare meg selv, Konemor og Datter som jobba. Vi solgte hundrevis av kilo. Folk strømmet til i lange køer. De ville støtte.
Uten de helgene med absurd stort rekesalg hadde ikke Hoftepluss overlevd pandemien.
Nå er Hoftepluss solgt og jeg har bare uker igjen til et helt nytt liv. I stedet for konkurs og mange hundre tusen i personlig bankgjeld, så får jeg nå inn litt penger slik at jeg kan senke skuldrene et par år. Det trenger jeg, og er faktisk så freidig å si at jeg virkelig fortjener det.
20 år med blod, svette og tårer er snart over. Det kommer til å bli rart. Veldig rart. Kommer sikkert til å bli litt tomt også. Har jo vært såkalt “viktig” i så mange år, og plutselig er det bare meg og småskala-delikatesser.
Om jeg kommer til å klare å leve et “normalt” liv? Jeg vet egentlig ikke, vet ikke en gang om det finnes en definisjon på et normalt liv, men jeg kommer i alle fall til kunne prioritere Lillebror på en helt annen måte enn jeg har kunnet prioritere de andre småtrollene. Være til stede å mange flere øyeblikk uten at man er stresset i hodet fordi det er så ufattelige mengder med arbeid som venter.
I morgen skal jeg prioritere å skrive det som mangler til boka. Hoftepluss har søndagstengt, og jeg har satt av absolutt hele dagen til skriving. Siden foten er skadet kaster jeg heller ikke bort tiden på Komsalaia, he he. Jeg har vært sløv i sommervarmen, og har kunnet være ferdig med boka for lenge siden hvis jeg hadde villet/prioritert den, men her sitter jeg og har det fortsatt hengene over meg. Jeg er en dust!
Nå tar jeg i alle fall helg. Skal bare en tur innom Hoftepluss først og se hvordan det står til, så kjører jeg hjem og setter meg på verandaen, knipser med tærne, tar meg en øl og svir mageflasket og man boobsene mine, ha ha 😉
