Reklame | Kokkejævel

 

Som dere vet ringte jeg sykehuset i går og fikk vite at redningsplanken jeg har klamret meg til gjennom hele våren og sommeren, operasjonen i UKE 35, er gitt til noen andre. Fikk utdelt en tynnere og mye mindre sikker planke, KANSKJE operasjon i månedsskiftet oktober/november. Jeg ble helt nummen i den vever lille kroppen min. Les om om denne spennende historien HER

 

Da jeg fortalte vikarlegen min dette, en høy og slank danske, foreslo han et jeg skulle går over på “kemomsunsjulatajnon”. Ikke se på meg, jeg forsto heller ikke hva han sa. Det var en pille som skulle gjøre at smertene kjentes annerledes ut. Være litt mindre nervesmerter, og mer som “vanlige” smerter, hvis du forstår hva jeg mener. (Og hvor jeg forsto det riktig. Satt bare og nikket og smilte fåret. Måtte jo framstå oppvakt og positiv. Jeg var jo også fri for morfin, så ville ikke virke sløv og lutrygget…

 

Lang historie kort! Jeg tok denne pillen i går kveld i åttetiden. Halv ni var jeg helt inne i drømmeland. Fem over åtte i morges så jeg slik ut. 12 timer som en stein der altså! Legen sa at man kunne bli trøtt av den og at det derfor var lurt å ta den om kvelden. Jeg har tatt MANGE tabletter det siste halvannet året, men INGEN som en gang har vært i nærheten av slike “bivirkninger” som denne lille rakkeren. Og jeg gjentar, ingen varseltrekant what so ever.

 

Ja ja, kom men nu til slutt på jobb. Superduper-salget har virkelig vært superdupert. Masse, masse bestillinger. Pakket som en gal hele gårsdagen, og med en gang jeg er ferdig med bloggen, (for dere er jo OGSÅ viktig å prioritere!), så skal jeg kaste meg over ordredungen og pakke mest mulig før 14:30. Da kjører jeg på Rema (post i butikk) med forsendelsene. Etter det er det ikke noe stress. Da kan jeg ikke sende noe før mandag kl. 14:30 (posten blir ikke sendt fra Alta i helgene).

 

Om tabletten funka? Det vet jeg ikke ennå. Er fortsatt bedøvd av søvn. Han på apoteket sa dessuten at det kunne ta mange dager før man kjente en smertelindrende effekt, for egentlig av dette et gammelt antidepressivt middel som de etter hvert fant ut som pasientene ble tristere og tristere, men friskere og friskere, at det ikke fungerte mot depresjon men hadde en veldig god effekt på enkelte smertetyper. Legevitenskapen altså…

 

Ha en søvnløs og lystig dag!

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Forsøksvillsvin

 

 

PS! har begynt å mekre alle innleggene meine med “Reklame”, for da kan jeg fritt like både til den lille nettbutikken med den store smaken og forhåndssalget av “Hva skal vi ha til middag?“, kokeboken du trenger HVER ENESTE DAG 🙂 Alt jeg holder på meg glir jo inn i hverandre, så da merker jeg like godt alt jeg skriver, (hvis det ikke er upassende, som på årsdager og slikt).

 

PS2!: Nå har det også akkurat ankommet et parti med sirupsaltede fenalår fra Mydland som selvfølgelig også er på superdupertilbud 😀

Jeg snakker med min fraflytta sønn omtrent daglig i telefon, så han kjenner stemmen min ganske så godt. Da vi snakka sammen nå i helga sa han til meg: “Pappa, hva er det som har skjedd med deg? Du snakker så rolig. Er du syk? Vanligvis snakker du så fort, og mye, at det RENNER svette ut av ørene mine når vi er ferdige. Selv når vi bare snakker et par minutter!”

 

“Nei, Sønn, jeg er ikke syk, (eller, jeg er jo i aller høyeste gras det, har jeg fortalt at jeg har fått nå også har fått leddgikt, men “don’t get me started!”), men ja, det HAR skjedd noe med meg. Jeg har solgt Hoftepluss. Det er som en stor verkebyll, fra skuldrene, via nakken og inn i hjernen, som plutselig er borte. Det har vært tungt, ofte veldig mye tyngre enn jeg har villet fortelle deg, men nå er det over. Det føles nesten som jeg forestiller meg det er å bli frelst, se Lyset. Kanskje det er derfor jeg snakker roligere, jeg vet ikke?”

 

Det begynner å bli mange år siden jeg har tatt meg tid til å sette meg ned, ta en kaffe og PRATE med folk i løpet av en arbeidsdag. Før i tiden, da jeg “bare” var kjøkkensjef, så skjedde det rett som det var. Daglig faktisk. Sette seg ned på rumpestumpen, trekke opp en sigg eller to fra alle lommene, og bare PRATE (og røyke da…). Ikke veldig lenge, har vel alltid vært litt “stressa”, (og fikk dessuten tross alt betalt for å JOBBE), men kom det en kompis, eller en annen utskremt innom, hadde jeg både kompetanse og VETT til å stoppe tiden og skape et øyeblikk på jorden jeg kunne ta vare på.

 

Livet skjedde. Flere ganger. Dessuten har jeg hatt en veldig mye større stilling de siste årene. Ondt har jeg også hatt. Gradvis handlet livet seg bare om å bli ferdig. Først med det ene, så med det andre. En uendelig rekke med gjøremål som måtte gjennomføres. Det var helt umulig å bli ferdig i løpet av en dag. Eller neste dag. Eller dagen etter der igjen.

 

På fredag eller lørdag, (det er ikke viktig når, snarere tvert i mot. Det bare bekrefter poenget mitt at jeg ikke husker det.), fikk jeg besøk i (nett)butikken av et MC-par fra Ålesund. De, (eller hun da 😉 ) hadde sendt et par meldinger i forkant, og de skulle prøve å komme innom og hilse på.

 

Absolutt hyggelig, men igjen, mine tanker er (var) flyktige, så om de rakk innom eller ikke var ikke noe jeg brydde meg om i det hele tatt.

 

Jeg satt faktisk og holdt på med noe på kontoret da de kom. Det er (var) alltid litt irriterende å bli avbrutt når man holder på med noe, men jeg gikk da ut, smilte og hilste dem velkommen.

 

Jeg satte meg ned i stolen på sofagruppa i hjørnet, (har så vondt i foten at det ikke er alltid jeg klarer å stå), og ba dem bare se seg rundt i (nett)butikken om de fant noe de hadde lyst på.

 

De så seg litt om, men det var tydelig at det egentlig ikke var selve (nett)BUTIKKEN som var hovedmålet for stoppen, men han som akkurat hadde veltet seg ned i den litt trange skinnstolen i høy uform (kjøpt på Aksis for 100 kr.)

 

Da de begge tok av seg MC-jakkene og satte seg ned i sofagruppa, (også den kjøpt på Aksis for 1500 kroner, inkl. salongbord. Et eldre ektepar som hadde eid det fikk jeg opplyst da jeg kjøpte det på, som alltid, impuls, og svært lite tydet på at det hadde vært ville fester i den sofagruppa, snarere tvert i mot.), skjønte jeg at dette ville bli en litt langdryg affære, men gjorde gode miner til slett spill.

 

Gode miner ble det mange av, (gode minner også), men det slette spillet gikk VELDIG fort over. Dette var fantastisk hyggelige folk, og jeg hadde en veldig liten time sammen med disse menneskene. Plutselig gikk det opp for meg hvorfor jeg i det hele tatt kjøpte denne brukte sofagruppa som den aller første investeringen i (nett)butikken. Det var for at jeg skulle kunne sette meg ned, fortrinnsvis med venner (som utrolig nok ennå ikke er jobbet bort), kjente og kjær familie.

 

Det er dette jeg virkelig vi! tenkte jeg drømmende, mens hun ivrig fortalte, nærmest i detalj, hva ektemannen hadde gjort med henne i teltet natta før da det hadde vært så inderlig varmt. Han hadde gått ned til vannet de campet ved og hentet iskaldt vann hun kunne leske strupen med i stedet for det lunkne vannet de hadde på flaska.

 

(Hæ, tenkte du på noe helt annet? Skyld på deg selv!)

 

 

“Pappa, hva er det som har skjedd med deg?”

 

Jeg tror rett sog slett jeg er i ferd med å finne tilbake til mitt “gamle jeg”. Riktignok en litt eldre, litt tjukkere og, forhåpentligvis, litt klokere versjon, men gammaglimtet i øyeeplet er i ferd med å komme tilbake.

 

Jeg velger å sette startdato for resten av mitt liv til dette hyggelige besøket av dette flotte MC-paret fra Ålesund. Det startet litt som en irritasjon (det er litt vondt å skrive det, men slik er det av og til), men det utviklet seg til å bli en skjellsettende opplevelse som jeg trolig kommer til å huske, med glede, for resten av mitt liv.

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Skjelsetter

 

(PS! Ja, jeg holdt inn magen…)

 

 

 

 

 

 

Jeg har ingenting nytt å melde. Jeg hviler. Håper jeg våkner opp i morgen, (selv om jeg ikke lenger trenger alarm), for jeg gleder meg virkelig til den aller første dagen uten ansvar for andre enn meg selv og min kjære lille familie.
Hvorfor? Les HER

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

 

(Dette må jo være Norges RARESTE bloggkonsept!)

 

Reklame | Kokkejævel.no -Alt det beste samlet på ett sted!

Da jeg kom tilbake på jobb for fullt bare seks uker etter at Lille Vakre døde, så forsto jeg umiddelbart at Hoftepluss ikke var framtiden for meg. Jeg var ferdig. I flere måneder brakk jeg meg hver enste dag før jeg skulle på jobb. Kjempet mitt livs største kamp. Forrige gang det aller verst tenkelige skjedde var jeg “bare” kjøkkensjef, og selv om jeg var tilbake på jobb relativt kort tid etterpå også den gang, så hadde jeg ikke arbeidsgiveransvar, og kunne i større grad tenke bare på meg selv og å holde kjøkkenet gående. Ikke en hel fåkkings bedrift!

 

Flere ganger i løpet av disse to årene har jeg hatt mulighet til å slå bedriften konkurs, men det var denne stoltheten da. Og, ikke minst, ansvaret for huslånet til 18 ansatte. Jeg fikk meg ikke til det. Heldigvis, for hadde jeg det gjort, så hadde jeg sittet her i dag 400 000 kroner i ekstra banklån som jeg har kausjonert for. Ikke en spesielt god start på et nytt liv.

 

I stedet sitter jeg her med en pen liten slant som gjør at jeg kan senke pulsen noe. Ha tid til å lytte skikkelig. Snakke litt saktere. Puste. Uten å alltid måtte pese.

 

Tiden flyr! Da jeg flyttet inn i lokalet høsten 2015, så hadde det stått tomt i et år. Tenkte jeg skulle fjerne kalenderen som hang på sikringsskapet, men rakk det ikke den dagen. Skulle ta det på mandag, men plutselig var åtte år gått. Tok ned kalenderen da jeg dro nå. Det var på tide.

 

Det var veldig hyggelig med blomster fra de ansatte. Jeg har nok ikke alltid vært verdens mest populære sjef, spesielt ikke blant dem som har trodd at å jobbe bak en slik disk må være chill og lettjente penger, men jeg har i alle fall vært en RETTFERDIG sjef. Like JÆVLIG med alle, ha ha 😀

 

Navlestrengen er klippet. Herfra og ut må jeg klare meg på egen bein. Siste lønn fra Hoftepluss får jeg utbetalt i sluttoppgjøret 10. september. Etter det er det den lille nettbutikken med den store smaken, Kokkejævel.no,  som skal selge så mye at den klarer å utbetale nok lønn til en diger mann med et ego Alta aldri tidligere har sett maken til.

 

(Målet med nettbutikken er å samle at det beste på ett sted, slik at du ikke trenger å tråle nettet hvis du ønsker å kjøpe en gave til deg selv eller noen andre du er glad i. Kokkejævel.no er et slags “kjøpesenter” der kun de aller, aller beste småskalaprodusentene, (pluss noen eksepsjonelt gode industriprodukter), får innpass.)

 

Nå skal jeg faktisk legge meg litt ned på sofaen og bare kjenne på følelsen av å være FRI. Det er ingen stress. Neste sendedag er ikke før torsdag, så jeg kan i teorien ligge her et par dager uten at det gjør noe. Tror sannelig jeg kan venne meg til denne nye jobben min, he he.

 

 

 

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Fri (kjøp)mann

 

(29 326 sidevisninger i går)

 

 

 

 

 

Sommeren for tre år siden gikk jeg gjennom et samlivsbrudd etter over tjue år. Det var i sannhet et veiskille i livet mitt. Plutselig helt alene i  verden. Det føltes i alle fall sånn. Jeg var kjøkkensjef og høy på pæra, hadde jo omtrent ikke betalt en regning privat selv siden jeg kjøpte meg bil som 18-åring av siste rest av de 100K jeg fikk da pappa drukna. Jeg hadde ikke en gang tilgang til nettbanken. Bank-id, hva er det og HVOR er den?

 

Det var tøft, men som regel kommer man styrket ut av det aller fleste utfordringer. Nå betaler jeg ALT for mange regninger he he.

 

Jeg skrev meg litt bort, og ble litt mer sosialpornografisk enn jeg faktisk hadde tenkt til, for poenget var bare at den gang hadde jeg ikke en gang en sofa å sitte i, mens nå LIGGER jeg i en, og har gjort det i flere uker. Det begynner faktisk å nærme seg månedsvis.

 

Det begynte gradvis, at jeg gikk opp å sov hvis jeg skulle tidlig på jobb når han hadde “økedøgn” og slikt, men når sommeren eksploderte, og dagene på jobb ikke bare ble lange, men varte i flere uker i strekk, samtidig som tablettmengden økte for å i det hele tatt klare å gå, og han begynte å få tenner og dermed var urolig på natta.

 

Da var veien til sofaen kort. Ja, jeg fikk sove min skjerv, men det fikk faktisk de også siden de slapp å bli vekket av vekkerklokka som ble trykket mer og mer på snooze.

 

Jeg kan fortelle deg én ting, og det er at hvis du vil leve et langt og relativt godt liv, så vekker du ikke kjerringa klokka fem på morgenen/natta hvis hun har styrt med ungen noen timer først, og de begge to endelig har sovna.

Da rer du opp på sofaen!

 

 

Nok om det. Nå sitter jeg faktisk i Datters gamle rom og skriver kveldsbloggen til dere. Jeg liker ikke veldig å være her. Syns det er veldig trist, så ærlig må jeg være. Likevel har vi bare to soverom her vi bor, så rommet må pusses litt opp fra jenterom til gutterom.

 

(Ja, det ER forskjell på jenter og gutter! I alle fall mine unger, og jeg begynner jo etter hvert å samle meg et nokså imponerende empirisk grunnlag. Ta Lillebror for eksempel, kan har IKKE en motorinteressert far, snarer TVERT i mot, men likevel har han allerede i en alder av åtte måneder begynt å lage motorlyder når han ofte VELGER biler å leke med framfor andre andre leker)

 

I morgen er aller siste dag på Hoftepluss. Ja, dere begynner sikkert å bli lei av å høre meg gnåle om det, men for meg er det ikke bare et jobb-bytte, men i sannhet et av de største veiskillene i mitt liv. Akkurat nå har jeg mulighet til å prioritere annerledes enn jeg gjorde for ti, tjue, tretti år siden.

 

Sønnen min ringte i kveld. Han bor ikke i Alta, men vi snakkes på telefon (eller messenger) nesten hver enste dag. Han sa til meg: “Pappa, hva har skjedd med deg, du har blitt så rolig i stemmen?”

 

Tid. Allerede nå har jeg fått bedre tid – Til å være til stede i i øyeblikket akkurat når det skjer. Ikke stadig bare haste videre. I stedet for å feire et godt år, eller et godt resultat, så har jeg allerede dratt til neste kapittel for å forbedre det.

 

Jeg sier slett ikke at jeg har levd feil. Jeg har levd slik jeg har følt har vært riktig nødvendig for å oppnå de suksesser jeg faktisk har klart å bygge opp. Både profesjonelt og som pappa og familiemann. Jeg blir irritert over folk som skal fortelle andre hvordan de skal leve sine liv for å bli lykkelige. Det vet de ingenting om! FORTELL gjerne om ditt eget, gjerne også dine feilsteg, men selv om du har funnet noe som funket for deg, ikke hampre det inn som en sannhet også for meg og mitt liv.

 

(Ja, jeg blir litt fort irritert for tiden. Mye handler om den kroniske helvetessmerten i foten, men også fordi jeg har kommet meg nesten halvveis opp en bakke på høyde med Mont Everest (tror faktisk ikke jeg overdriver heller), og er så livredd for å falle. For æ krøke sammen den stadig rundere kroppen min og bare trille helt til bunnen av dalen igjen.

 

DET KOMMER ALDRI TIL Å SKJE!

 

Hvorfor skal godt voksne mannfolk, (i alle fall hvis de er litt for glad i mat og drikke, samt mitt småredd frisører), alltid gjøre seg slik til på bilder at ingen husker at den lå en hardt skadd katt, etter at den overraskende lå og slikket sol i det som var igjen av bringebærkrattet da kokken plutselig kom med durende med gressklipperen, på bilde nummer to?

 

Katteliv er heller ikke for pingler, det er i alle fall sikkert.

 

Tenker jeg avslutter med den fantastiskhimmelen fra i går. Og husk, også bildene mine er uten filter, så det var faktisk slik det så ut da jeg gikk å la meg i går. 😀 Hvis jeg kan få lov til å komme met lite ønske, både til hobbyfotografer som liker å dele bilder, men også profesjonelle, at det er jo enormt mye mer fantastisk å se bildene du tar og deler hvis de er EKTE, ikke manipulert gjennom alskens filter. Da kan du jo like gjerne MALE eller lage et eller annet i power point.

 

Keep simple, keep it real!

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Visdomstann

 

 

 

 

Bråvåknet av et VOLDSOMT spetakkel nøyaktig 05:00 i dag morges og SPRATT opp av sofaen! Herregud, tenkte jeg, nå bryter faen meg trollet seg inn HJEMME hos meg! Hva faen ER dette for slags menneske???

 

Jeg tok tak i den franske kjevla som jeg, etter den oppsøkende episoden på butikken i går, har lagt ved sofaenden slik at jeg umiddelbart kan forsvare meg med vold hvis det skulle gå SÅ langt. (Det er jo det, når grenser så til de grader blir tråkket over, at man VET jo ikke hva et slikt menneske er kapabel til).

 

Heldigvis var det bare alarmen på telefonen som herjet noe grønnjævlig før min siste lørdag på Hoftepluss, så fikk lagt fra meg kjevla og roet ned pulsen. Hadde 40 minutter på meg før jeg måtte kjøre på jobb, men tiden på morgenen går usedvanlig fort! Har dere merket det? Man planlegger å få i seg en god kopp kaffe, men etter at man har tisset, (og vasket gulvet (og et par vegger) etter et voldsomt snabeluhell der det gikk i alle retninger en liten periode), pusset tenner og de tingene der, så er plutselig klokka ti på seks når man kommer opp, og man rekker bare å sluke i seg en neve piller og en halvliter vann, før man tar med seg de to søppelposene som ble lagt i gangen i går kveld og kaster dem i moloken og kjører på jobb.

 

Det vil si, kjører HALVEIS til jobb, for kommer plutselig på at telefonen (ja, jeg sier TELEFON selv om det er en iPhone!) fortsatt står til ladding på kjøkkenbenken. Jeg snur, henter telefonen, og kommer meg (til slutt) på jobb.

 

I morgentimene i dag så jobbet jeg med Kenneth, nysjefen, og Robin, soussjefen. Jeg er glad for at det var disse som var på jobb på min aller siste lørdag. Det ble 5,5 veldig trivelige morgentimer før jeg dro opp til det nye livet på nettbutikken.

 

Kommer nok mange ganger til å savne å ha et ARBEIDSMILJØ, men samtidig trenger jeg å være mye alene nå. Etter så mange år med INTENST mye folk rundt meg, både ansatte og kunder, så er det ensomheten jeg søker nå. Ensomheten gir meg stillheten og roen jeg trenger for å gro skikkelig.

 

Jeg kan naturligvis ikke subbe rundt her alene resten av livet, men akkurat her og nå er det det jeg trenger og jeg er dypt takknemlig for at DERE gir meg muligheten til gå gjøre dette. Uten dere hadde det jo ikke vært noen nettbutikk jeg kunne satse videre på.

 

Husker dere? Flere ganger i uka i november i fjor hadde jeg lange TOG med eksklusive godsaker som dere hadde kjøpt som gave til dere selv eller til noen dere er glade i.

 

Og ALT ble pakket hjemme i stua. Først jobb på Hoftepluss, så nettbutikk hjemme til langt på natt. Hver dag. Vi fikk MASSE hjelp fra familien. Uten dem hadde det ikke gått. En annen ting, Lillebror var bare en måned da det eksploderte.

 

Der og da bestemte jeg meg. Dette er min mulighet,  og jeg må gripe den nå! Jeg må finne et lokale til nettbutikken og jeg må få solgt Hoftepluss.

 

Det første var lett. 22. september, 2 dager før jul, ble nettbutikken flyttet fra stua til dette fantastiske lokalet!

 

Herregud så deilig! Nettsuksess, jul og Lillebror <3

 

Juleferien var som vanlig over etter to dager, og jakten på kjøpere av Hoftepluss, midt i en pandemi, fortsatte. Det så lenge lovende ut med en kjøper, og jeg trodde at jeg endelig, ENDELIG kunne komme meg videre i livet. Slik gikk det imidlertid ikke, og jeg måtte ut på “markedet” igjen for å se om jeg fikk noen på kroken.

 

Alt gikk så fort, og bare et par-tre uker etter at de beit på kroken, var avtalen signert og pengene begynt å sige inn på konto. Jeg kunne nesten ikke tro det var sant. 1. august var det ikke lenger jeg som var eier av Hoftepluss AS (Hoftepluss og FyFader).

 

Tror du det var en stk glad avdanket kokk som gikk hjem den dagen?

 

 

Ja, det var det jeg hadde å by på i dag. Det var, som vanlig, ikke stort, men slik er det her inne på Norges kanskje største, men definitivt  KJEDELIGSTE blogg. Litt godt det også, å få pulsen ned og bare sovne mens man leser. Kanskje det er DERFOR jeg er så populær! Har lest at forbruket av sovetabletter har gått KRAFTIG ned de to siste årene, og hvem var det som startet blogg for to år siden? Tilfeldig, neppe!

 

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Keisam kokk

 

Denne hører sammen med:

Kokken og Konemor: Vi røper 10 av våre favorittstillinger! 

 

 

 

 

 

 

 

 

De siste 14 årene har jeg hatt EN stor interesse ved siden av jobben, nemlig å grave i hagen. Spa, måke, grave, plante, planlegge, luke, klippe, vanne. Min tid har jo ikke akkurat vært ubegrenset, men jeg vil si at den hagen jeg etter hvert klarte å skape der ungene bodde 12 år av sitt liv etter hvert ble ganske så flott i mine øyne. Hagen rundt huset vi bodde i tre år før bruddet rakk jeg egentlig aldri å gjøre særlig ut av, Plantet en syrin, blomster og noen andre busker, men plutselig var livet snudd på hodet og ræva ut.

 

Til høsten har jeg bodd like lenge her i Tollevika som i eneboligen, og det går ikke veldig fort, men det begynner virkelig å ligne en hage her også. I fjor sommer gjorde Konemor og jeg ganske mye ute sammen, hun høygravid og jeg nyoperert i skulderen, men plutselig eksploderte det både på jobb, i prolapsen min (orker IKKE si noe mer om den nå!) og i bekkenet hennes faktisk. Det ble slått skjevt.

 

Det var denne karen som slo det skjevt. Han til høyre altså. Hunden til min bror. Han er snill som et lam, men minst 80 kg og kom mot oss som et lokomotiv uten bremser. Han sprang rett i Konemor (da Kjærest), og bekkene ble slått 5 eller 15 cm skjevt. (Husker ikke nøyaktig, men etter kollisjonen ble i alle fall svangerskapet veldig mye vondere. Da trekkes du liksom ikke til en hage under utvikling der masse regelrett hardt arbeid må gjøres.

 

Konemor har mange ganer spurt meg hvorfor jeg ikke skriver om det eller det eller det prosjektet jeg holder på med der ute, men jeg har liksom ikke hadde noe godt svar på det før jeg gikk ut nå i kveld. Et av prosjektene i pr har vært å fjerne bringebærskogen og heller plante bringebærhekk mot naboen nedenfor. Begynte på det i fjor, men rakk nesten ingen før, ja dere vet.

 

Mens jeg sto der og gravde gikk det opp for meg at dette faktisk er fristedet mitt. Jeg suller rundt og tenker ikke på å ta bilder til bloggen der ute. Noe jeg jo ellers selvfølgelig tenker på i omtrent alle situasjoner, men der ute er jeg bare meg, Asbjørn P. Sandøy, ikke Kokkejævel. Jeg vil rett og slett ikke slippe der inn der. Ikke ofte i alle fall.

Dette rakk vi i fjor før alt skjedde. Vi “åpnet” opp berget og lagde et bergbed av ikke ubetydelig størrelse. Vi ELSKER å gjøre slikt sammen. I år har Lillebror gjort det litt vanskelig å holde veldig mye på der ute, og jeg har vært mye på, vel jobb.

 

Har jeg fortalt dere hvorfor jeg måtte bli 29 år før jeg i det hele tatt kjøpte meg en gressklipper? Sikkert, men til glede for nye lesere: Sønnen min hadde dødd og det nærmet seg begravelsesdagen. Vi fikk hjelp til alt og trengte ikke tenke på det praktiske hvis vi ikke absolutt ville. En slik praktisk ting man liksom gjør før en begravelse er å ordne det pent og stelt, både ute og inne.

 

Min stefar kom bort til meg og spurte om vi hadde gressklipper. Han tenkte å klippe gresset. (Han sa “gresset” og ikke “plenen”, for det var absolutt ingen plen på det tidspunktet, men det var jo gress hist og her. (Og ugress.)

 

Jeg svarte, nesten 30 år gammel, mens jeg gremmet meg i skam, “nei, men tror det står en kantklipper i uteboden”. Eller, tror faktisk jeg husker feil her jeg sitter og skriver. Det var ingen kantklipper i boden. Det var HAN som kjørte ned på Felleskjøpet og kjøpte en.

 

Dere vet den intense, summende lyden av en kantklipper, Som et digert, illsint insekt. Husker den lyden så godt. Der og da bestemte jeg meg for at etter begravelsen skulle jeg gjøre det fint rundt huset. Tror til og med jeg jallet noen lovnader til han som skulle begraves. Dere vet hvordan det er, men jeg holdt lovnaden og for hvert år som gikk ble det finere og finere. I alle fall i mine øyne.

 

Her ser dere meg fra verandaen for noen uker siden da jeg slaktet bringebærskogen.

 

Og her ser dere meg når jeg går inn i en tvekamp med døden som innsats med en rot. Jeg vant, men det så stygt ut et par ganger og utfallet kunne like gjerne gått i rotas favør. Så ærlig må jeg være.

 

Her ser dere forresten også meg fra verandaen. Tett mann 43 og et halvt, ikke ta slike selfier av deg selv. Du ser teit ut! (Sjekk om jeg bryr meg…)

 

 

 

 

 

 

 

Å herregud, still deg i alle fall ikke opp og “sku utover havet” i bare trusa!

 

Jeg har det godt når jeg har planter rundt meg. Jeg tror det er veldig bra for meg at jeg nå både får tid og overskudd til å stulle ute i hagen. Kanskje plantene kan bidra til gi meg “den hjelpen han trenger” som enkelte omsorgsfullt og varmt skriver om meg og min psyke? Jeg tror det (selv om jeg prøvde å være litt sarkastisk der)

 

Til tross for den fullstendig uakseptable episoden i butikken i dag, så er det en mann med lett hjerte og stor tro på framtida som legger seg på sofaen i kveld. I morgen tidlig venter min aller siste lørdag på Hoftepluss, og på tirsdag min aller siste dag. Da blir det tilbake til ektesengen igjen, og det gleder jeg meg veldig til! Ikke bare fordi en seng til en verdi av et middels stort afrikansk land utvilsomt holder langt bedre madrasskvalitet enn en sofa, men mest fordi jeg savner FELLESSKAPET av å sove i  samme seng som Konemor og på samme rom som Lillebror.

 

Hvorfor jeg ligger på sofaen? Det er en litt lang og ikke spesielt artig historie, men hovedgrunnen er at jeg står så tidlig opp og i motsetning til hva jeg har gjort i alle år, at jeg som regel har våknet før klokka, så har jeg i år vært så trøtt at jeg har vekket hele rommet fra klokka fem fordi jeg har utsatt og utsatt å stå opp, og alarmene har bare ringt og ringt og ringt. Da “tar man en for laget” og legger seg på sofaen, gjør man ikke?

 

Nei, klokka er 23:23. Sofaen venter. God natt!

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Fristilt

Alt føles så rart. Jeg merket plutselig i dag har jeg nesten var blitt en fremmed på mitt eget livsverk. Ikke er jeg sjef lenger og ikke eier jeg noen ting der nede heller. Makten er solgt. Man kan med respekt å melde heller ikke kalle meg for en “vanlig ansatt” heller, for det ER jeg jo ikke. Jeg ER OG BLIR gammelsjefen. Han som alltid skulle pirke og perfeksjonere på hver minste lille ting for å være best, best, best.

 

Plutselig står jeg der, totalt blottet for makt. Gammel storhet falmer overraskende fort. En keiser uten klær. Hva ER jeg liksom på denne arbeidsplassen som jeg snart skal forlate?

 

I dag gikk jeg fra jobb klokka 10. Jeg tok dagsoppgjøret fra i går, produserte og forberedte det aller mest nødvendige og satte opp varmbuffeten på FyFader. Kom klokka seks og jobbet stort sett i stillhet hele tiden. Arbeidsfolket kom klokka sju og halv åtte, og i den grad det er særlig med samtaler så tidlig, så deltok jeg ikke i dem. I dag var jeg en fremmed. En slags beforeigners, hvis du forstår hva jeg mener.

 

Da jeg var ferdig gikk jeg så fort som jeg bare klarte til den ensomme tryggheten i nettbutikken noen hundre meter over et par gater. (Jeg er nok fortsatt ikke helt frisk…). Satte meg ned i kontorstolen på kontoret med egen dør, og kjente litt etter om det var riktig av meg å selge. Konklusjon: Penger fra salget, litt ro og fred er MYE bedre enn å kaste seg ut fra Kåfjord-brua.

 

Klokka er nå 18:02. Jeg har kommet meg hjem, og snart er også Konemor og Lillebror tilbake. De kjørte ut da jeg kom hjem, for vi prøver å begrense eksponeringen av meg på ham til maksimalt to timer pr døgn. Konemor har lest litt av det som skrives om meg, og funnet ut at her tar vi INGEN sjanser! Lillebror skal IKKE bli like ødelagt, selvsentrert og hjerneskadd som meg, derfor blir det mest, hei og ha det en periode framover. Jeg er enig. Herre Gud, jeg vil jo heller ikke at han, mitt hjertegull, skal ende opp like ynkelig, patetisk og ødelagt som meg.

 

Blir litt hoppende og usammenhengende her, men det får gå. (LITT fordeler må det da være av å ha en så sykt elendig blogg som jeg har! ). Nysefen kom bort til meg, i dag også, og sa: “Asbjørn, slik det ser ut nå så er TIRSDAG i neste uke din aller siste dag på Hoftepluss.”

 

Jeg svelget litt. Ikke tårer, skal bittelitt mer til, men kjente at dette var BÅDE veldig trist og veldig gledelig. Siden jeg per definisjon har solgt og DEFINITIVT har valgt å bli kastet ut selv, så velger jeg å si at dette var

HELT FANTASTISK! 😀

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Avdanket

 

 

 

 

Jeg vet egentlig ikke hva som skjedde.  Tårene bare flommet ut og den store kroppen skvulpet rundt i den kraftige kontorstolen i krampegråt. Jeg klarte bare å skrive en og en bokstav i brevet jeg skrev til min avdøde sønn, den første. Postet det her på bloggen. Hvor ellers? Hvor i HELVETE kan man kommunisere med de man har mistet? Ikke på kirkegården i alle fall, for der finnes det for meg ingenting. Har ALDRI opplevd tilstedeværelse på kirkegården. Hjemme har det skjedd noen ganger, spesielt de første ukene. Etter hvert nesten aldri.

 

Derfor skriver jeg. Kanskje de ikke får med seg selve ordene, men jeg er ganske sikker på at de får med seg FØLELSESE jeg legger i ordene. Når jeg skriver til dem, og med “dem” mener jeg de som er død, så skriver jeg til DEM. Tenker ikke på at DERE faktisk også leser disse brevene. Fikk litt kritikk i går fordi jeg var så selvskrytende. Ja, dere kan jo se selv:

 

 

Slike kommentarer, som på slike dager er virkelig vonde, er ulempen med å ha en så ærlig og uredigert blogg som jeg har. Selvfølgelig burde jeg ikke skrevet at jeg selv var sliten i det brevet. Jeg burde naturligvis ha pusset og gnikket på språket slik at bare den vakre, såre og fortvilte sorgen fra en far til sin avdøde sønn sto igjen, men nå har det seg nå en gang slik at min blogg er ikke fake eller halve sannheter.

Dette er ikke en film eller kunstprosjekt, det er er en blogg skrevet av en mann 43,5 som avskyr fasader og sminkede virkeligheter. Hvis jeg er stolt av noe, så forteller jeg om det og hvis jeg er misfornøyd med noe, som kroppen min, så er jeg like åpen om det.

Nei, jeg er ikke åpen om alt, men det jeg velger å fortelle er 100% sant. På ekte!

 

Kjære sønn, du som er i himmelen!

 

I dag har jeg det mye bedre, men jeg har vondt i hodet og øynene er sammenklistrede og stramme. Jeg er ikke trist, bare tom. Prøver å konsentrer meg om alt som har forfalt i nettbutikken mens jeg har jobbet som en idiot på Hoftepluss, men tenker det kan vente EN dag til uten at det gjør noe.

 

Vil takke for uendelig mange fine ord, både korte og lange. Det er så alt for mange som vet konkret hva jeg snakker om, og enda mange flere som er livredde for å få vite det, oppleve det. Så har du alle de som bare bryr seg, fordi de er gode mennesker. Tusen takk, alle!

 

Det kan også hende at det kommer et reklameinnlegg utover kvelden. Dere vet, en mann kan ikke betale husleia med  hjerter og likes på Facebook 😉

 

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Åpen og ærlig

 

PS! Det er ikke flaut å vise litt følelser en gang i blant. Flere burde prøve det. Tror, i alle fall hvis folk som “Arne” klarer å holde kjeften sin, at færre hadde tatt sitt eget liv.

 

 

Jeg kjente jeg brakk meg umiddelbart, og spyet bare fosset oppover halsen da han sa det. De hadde ombestemt seg. Ble for mye arbeid. De hadde jo egentlig mer enn nok. Akkurat det jeg hadde gått rundt og fryktet helt siden vi skrev under kontrakten. Jeg visste jo de hadde veldig mye arbeid fra før, og nå skulle de overta alt slitet mitt. Jeg har opplevd noen store mareritt før, og har på mange måter blitt en sterkere person på grunn av dem, men dette var på grensen av hva jeg kunne tåle. Hele bordet foran meg var full av spy. Jeg visste ikke hva sjeg skulle gjøre, hva jeg skulle si. Hele det nye livet jeg hadde planlagt og gledet meg til var på brøkdelen av et sekund bombet sønder og sammen. Igjen.

 

Ha ha, nei da, tulla bare med dere! (Knegg for en artig mann. Framstår ruset. Er det pillene eller er han rett og slett i lykkerus?)

Jeg har vært livredd for at de av en eller annen grunn skulle trekke seg, men alt er i orden. Wenche og Kenneth er nå de nye eierne av Hoftepluss AS. Er det ikke bare helt fantastisk dere?

 

Tipper i alle fall de ansatte puster lettet ut, for i morgen når jeg kommer på jobb, så er jeg ikke lenger den perfeksjonistiske sjefen som skal pirke på hver minste lille ting, men bare en helt vanlig ansatt som møter opp og gjør sin jobb så godt han kan. De nye sjefene kommer begge på opplæring i morgen tidlig, så det blir jo litt gøy.

 

Ja, jeg vet at det sikkert kommer en enorm reaksjon, kanskje til og med tomhet og savn, om et par uker når jeg er helt ferdig der, men akkurat nå er alt bare godt. Den litt roligere framtiden kan endelig starte.

 

Hvor mye jeg fikk for Hoftepluss? Det kan du lese om HER

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Lettet sjel