Vi var ute da de kom. Lillebror og Konemor satt en meter fra dette bildet og spiste blåbær. Det er forresten ikke noe stort blåbærår. Glissent med bær, og de man finner er bitte små og litt sure. Har sikkert vært for tørt.
Vi var i skogskanten en times tid før vi gikk inn og spiste. Ikke veldig varmt, men ikke kaldt heller. Lillebror var selvfølgelig midtpunktet. Et slags lim mellom det nye og det gamle. Det er en formidabel oppgave for en liten pjokk, men så langt klarer han rollen helt utmerket.
Det blir alltid så tomt i huset når de drar. Liksom selve huset lengter etter mer tid sammen. Selv samler jeg på disse stundene, som de var smaragder.
Jeg har ikke lagt skjul på, snarere tvert i mot, at arbeidspresset på Hoftepluss ble for mye for meg etter at Lille Vakre døde sommeren 2019. På grunn av høysesong kombinert med ferieavvikling måtte jeg tilbake i full drift alt for tidlig. Det var, sett i ettertid, omtrent som å gråte en skvett i kirka, senke kista ned i jorda, før man etterpå kjørte rett på jobb, smilte og lurte på om folk ville ha majones og loff til varangerrekene.
Det var ikke slik at jeg bare kunne legge ned drifta og sykemelde meg. Jeg hadde ansvaret for nesten to dusin ansatte, samt min egen familie og en katt.
To år etterpå har jeg endelig lyktes med å selge Hoftepluss,(noe som slett ikke har vært enkelt siden vi fikk en pandemi rett i fleisen og holdt på å gå konkurs flere ganger), og katta er gitt bort til noen som bryr seg langt mer om henne en meg.
Det er ikke slik at jeg fikk så mange millioner for Hoftepluss at jeg aldri mer trenger å jobbe en dag i mitt liv. Det er heller ikke slik at jeg ikke ØNSKER å jobbe. Jeg ELSKER jo å skape, drive få, ting til, men jeg har solgt vekk det store ansvaret som til slutt gjorde meg kvalm, og jeg måtte stålsette meg foran hver enste arbeidsdag, kort eller lang.
Så var det denne nettbutikken da. Min nye arbeidsplass. Hvis det er noen som tror at det bare er å betale noen for å fikse alt det tekniske i oppstarte, (slik jeg gjorde), for så bare å selge varer i bøtter og spann. For det første må du ha gode nok varer, og nyheter flere ganger i året, for å holde på interessen. For det andre skal jo disse varene tas bilde av og legges inn i nettbutikken. Mange varer kan man bare endre antallet når man får inn nye forsyninger, men veievarer, som reinhjerter, må det opprettes en egen vare pr gram, siden noen veier 128 gram, 104 gram, 209 gram osv.
Når ALT er gjort, og jeg har reklamert med et superdupertilbud, for riktig å FEIRE at Hoftepluss er solgt og jeg når står på “egne bein” for første gang på nesten åtte år, så skal alle disse VELIGNEDE ordrene skrives ut, letes fram, pakkes, plasseres på kjøl, før de sendes på første mulige tidspunkt.
Ja, da jobber jeg, og jeg jobber med den største glede og UTEN dårlig samvittighet for at jeg har en unge på snart 10 måneder hjemme. Ja, det skulle bli mye mindre helgearbeid nå som jeg bare har nettbutikken, men jeg er, i tillegg til å være pappa og ektemann, også en kjøpmann. Det er VIKTIG for meg at mine kunder ikke venter lenger enn de må med å få godsakene de har bestilt. Hvis jeg IKKE hadde jobbet i helga, sa hadde jeg ikke blitt ferdig med all pakkingen, og fått postet forsendelsene, før onsdag eller torsdag. Det er LENGE å vente på at pakken din i de hele tatt blir postet, hvis du sendte inn din bestilling eksempelvis på fredag. Da hadde garantert mange kunder blitt irriterte, og det med god grunn, og kanskje ikke handlet på Kokkejævel.no flere ganger. Det tror jeg IKKE hadde vært til beste for Lillebror, at pappa ikke “fikk det til” med nettbutikken, og vi kanskje ikke hadde råd til den ferieturen vi hadde gledet oss til.
Jeg og Lillebror kommer til å MASSE tid sammen, bare ikke akkurat denne helgen. Det har vel ikke blitt slik i rike, bortskjemte Norge at ungene FØRSØMMES hvis foreldrene jobber til livets opphold? Akkurat nå elsker jeg min jobb, og jeg syns det er helt fantastisk artig å prøve å bygge opp denne nettbutikken fra ingenting til det det har blitt i dag, og videre framover. Det gjør meg GLAD og lett til sinns, og en glad pappa tror jeg har veldig gode forutsetninger for å også være en GOD pappa.
Når det gjelder vrøvl om hvor mange ganger jeg skifter bleie, mater eller bader Lillebror, så hadde jeg ikke kommentert det om så jeg ikke GJORDE noe annet om dagene enn å mate ham samtidig som jeg badet ham og sang politisk korrekte barnesanger og masserte hodebunnen hans mykt med fingertuppene mine. Det har du absolutt ingenting med!
Nei, nå må jeg jobbe videre! Masse deilige bestillinger i dag også 😀 Blir ikke lenger enn til fire, for Datter, (eller Isabella som hun vil bli kalt), kommer på besøk og jeg planlegger et par koselige timer som avsluttes med et kveldsmåltid klokka seks med begge mine mindreårige unger rundt bordet. Jeg gleder meg veldig!
Klokka er halv sju, og Lillebror og Konemor har gått ned for å sove. Jeg har verandadøra åpen og hører det konstante suset fra bølgene som slår inn mot land nede i Tollevika. Hører også en nabo som spiller fotball med en unge ned i gata Han er tydeligvis et voldsomt talent, for applausen sitter løst. Lyden av sommer. Det eneste som mangler er en gressklipper i bakgrunnen, med man kan ikke få alt her i livet.
Hva har så Kokkejævel, altså sjølvaste, gjort på sin aller første fridag siden 8. mai? Vel, nesten litt flaut å si det, men jeg altså vært på jobb hele forbanna dagen. 😀 Jeg kan ikke for det, jeg elsker å jobbe, og denne helgen har det jo tross alt vært superduper-salg på Kokkejævel.no, nettbutikken der du finner alt det beste på ett sted!
Det har vært et voldsomt trøkk disse dagene. Siden jeg la ut DETTE blogginnlegget har jeg omsatt for nesten 100 000 kroner. Omsatt er ikke det samme som TJENT, men det er dette jeg skal leve av framover, så er selvfølgelig OVERLYKKELIG over at dere faktisk KJØPER alle disse fantastiske produktene, for hva er vel en butikk uten kunder?
Konemor og Lillebror har vært innom to ganger. De farter mye rundt og gjør noe nesten hver eneste dag. I dag har de, blant annet, vært sammen med bestemormor/Svigermord og tante på ulike ærender. Og innom pappa når det høver slik. Det gjør arbeidsdagene veldig mye lettere. At den lille familien min har det bra, selv om jeg står og pakker krydderbokser og kaffe med meg selv på forsiden.
Bla bla, timene går. Vi spiste middag sammen klokka seks. Konemor som serverte. Kylling og ris uten krydder, med salat uten dressing. “Deilig”, men Lillebror liker det best slik. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg alltid gjør det, men av og til liker jeg å spise maten akkurat slik vi serveren den til han. Jeg føler det gir et fellesskap å spise den samme maten, men gleder meg til han tåler LITT mer salt, chili og algt som godt er 😀
Der bikka klokka halv åtte (ja, det tar faktisk litt tid å skrive disse innleggene…), og jeg skal avslutte. Har tatt kveldsdosen med piller, også den lille rødvonsrøde som gjør meg stuptrøtt, og gleder meg bare til Konemor kommer opp igjen. Da gar vi en god time, halvannen å være sammen. Enten se en serie på TV eller bare sitte ute å småprate. Eller bare være nesten helt stille og bare samholdet og kjærligheten mellom oss mens vi bare ser på fjorden og hører bølgene skulpe inn mot stranden.
(Eller, det skjer jo også, krangle så skjegghåra fyker over en eller annen dusteting som ingen av oss husker på slutten av krangelen hva var.)
Uansett hva det blir til, så er jeg glad det er min kone som kommer opp trappa snart. 🙂
Som dere vet ringte jeg sykehuset i går og fikk vite at redningsplanken jeg har klamret meg til gjennom hele våren og sommeren, operasjonen i UKE 35, er gitt til noen andre. Fikk utdelt en tynnere og mye mindre sikker planke, KANSKJE operasjon i månedsskiftet oktober/november. Jeg ble helt nummen i den vever lille kroppen min. Les om om denne spennende historien HER
Da jeg fortalte vikarlegen min dette, en høy og slank danske, foreslo han et jeg skulle går over på “kemomsunsjulatajnon”. Ikke se på meg, jeg forsto heller ikke hva han sa. Det var en pille som skulle gjøre at smertene kjentes annerledes ut. Være litt mindre nervesmerter, og mer som “vanlige” smerter, hvis du forstår hva jeg mener. (Og hvor jeg forsto det riktig. Satt bare og nikket og smilte fåret. Måtte jo framstå oppvakt og positiv. Jeg var jo også fri for morfin, så ville ikke virke sløv og lutrygget…
Lang historie kort! Jeg tok denne pillen i går kveld i åttetiden. Halv ni var jeg helt inne i drømmeland. Fem over åtte i morges så jeg slik ut. 12 timer som en stein der altså! Legen sa at man kunne bli trøtt av den og at det derfor var lurt å ta den om kvelden. Jeg har tatt MANGE tabletter det siste halvannet året, men INGEN som en gang har vært i nærheten av slike “bivirkninger” som denne lille rakkeren. Og jeg gjentar, ingen varseltrekant what so ever.
Ja ja, kom men nu til slutt på jobb. Superduper-salget har virkelig vært superdupert. Masse, masse bestillinger. Pakket som en gal hele gårsdagen, og med en gang jeg er ferdig med bloggen, (for dere er jo OGSÅ viktig å prioritere!), så skal jeg kaste meg over ordredungen og pakke mest mulig før 14:30. Da kjører jeg på Rema (post i butikk) med forsendelsene. Etter det er det ikke noe stress. Da kan jeg ikke sende noe før mandag kl. 14:30 (posten blir ikke sendt fra Alta i helgene).
Om tabletten funka? Det vet jeg ikke ennå. Er fortsatt bedøvd av søvn. Han på apoteket sa dessuten at det kunne ta mange dager før man kjente en smertelindrende effekt, for egentlig av dette et gammelt antidepressivt middel som de etter hvert fant ut som pasientene ble tristere og tristere, men friskere og friskere, at det ikke fungerte mot depresjon men hadde en veldig god effekt på enkelte smertetyper. Legevitenskapen altså…
Ha en søvnløs og lystig dag!
Kulinarisk hilsen
Kokkejævel
Forsøksvillsvin
PS! har begynt å mekre alle innleggene meine med “Reklame”, for da kan jeg fritt like både til den lille nettbutikken med den store smaken og forhåndssalget av “Hva skal vi ha til middag?“, kokeboken du trenger HVER ENESTE DAG 🙂 Alt jeg holder på meg glir jo inn i hverandre, så da merker jeg like godt alt jeg skriver, (hvis det ikke er upassende, som på årsdager og slikt).
PS2!: Nå har det også akkurat ankommet et parti med sirupsaltede fenalår fra Mydland som selvfølgelig også er på superdupertilbud 😀
Jeg snakker med min fraflytta sønn omtrent daglig i telefon, så han kjenner stemmen min ganske så godt. Da vi snakka sammen nå i helga sa han til meg: “Pappa, hva er det som har skjedd med deg? Du snakker så rolig. Er du syk? Vanligvis snakker du så fort, og mye, at det RENNER svette ut av ørene mine når vi er ferdige. Selv når vi bare snakker et par minutter!”
“Nei, Sønn, jeg er ikke syk, (eller, jeg er jo i aller høyeste gras det, har jeg fortalt at jeg har fått nå også har fått leddgikt, men “don’t get me started!”), men ja, det HAR skjedd noe med meg. Jeg har solgt Hoftepluss. Det er som en stor verkebyll, fra skuldrene, via nakken og inn i hjernen, som plutselig er borte. Det har vært tungt, ofte veldig mye tyngre enn jeg har villet fortelle deg, men nå er det over. Det føles nesten som jeg forestiller meg det er å bli frelst, se Lyset. Kanskje det er derfor jeg snakker roligere, jeg vet ikke?”
Det begynner å bli mange år siden jeg har tatt meg tid til å sette meg ned, ta en kaffe og PRATE med folk i løpet av en arbeidsdag. Før i tiden, da jeg “bare” var kjøkkensjef, så skjedde det rett som det var. Daglig faktisk. Sette seg ned på rumpestumpen, trekke opp en sigg eller to fra alle lommene, og bare PRATE (og røyke da…). Ikke veldig lenge, har vel alltid vært litt “stressa”, (og fikk dessuten tross alt betalt for å JOBBE), men kom det en kompis, eller en annen utskremt innom, hadde jeg både kompetanse og VETT til å stoppe tiden og skape et øyeblikk på jorden jeg kunne ta vare på.
Livet skjedde. Flere ganger. Dessuten har jeg hatt en veldig mye større stilling de siste årene. Ondt har jeg også hatt. Gradvis handlet livet seg bare om å bli ferdig. Først med det ene, så med det andre. En uendelig rekke med gjøremål som måtte gjennomføres. Det var helt umulig å bli ferdig i løpet av en dag. Eller neste dag. Eller dagen etter der igjen.
På fredag eller lørdag, (det er ikke viktig når, snarere tvert i mot. Det bare bekrefter poenget mitt at jeg ikke husker det.), fikk jeg besøk i (nett)butikken av et MC-par fra Ålesund. De, (eller hun da 😉 ) hadde sendt et par meldinger i forkant, og de skulle prøve å komme innom og hilse på.
Absolutt hyggelig, men igjen, mine tanker er (var) flyktige, så om de rakk innom eller ikke var ikke noe jeg brydde meg om i det hele tatt.
Jeg satt faktisk og holdt på med noe på kontoret da de kom. Det er (var) alltid litt irriterende å bli avbrutt når man holder på med noe, men jeg gikk da ut, smilte og hilste dem velkommen.
Jeg satte meg ned i stolen på sofagruppa i hjørnet, (har så vondt i foten at det ikke er alltid jeg klarer å stå), og ba dem bare se seg rundt i (nett)butikken om de fant noe de hadde lyst på.
De så seg litt om, men det var tydelig at det egentlig ikke var selve (nett)BUTIKKEN som var hovedmålet for stoppen, men han som akkurat hadde veltet seg ned i den litt trange skinnstolen i høy uform (kjøpt på Aksis for 100 kr.)
Da de begge tok av seg MC-jakkene og satte seg ned i sofagruppa, (også den kjøpt på Aksis for 1500 kroner, inkl. salongbord. Et eldre ektepar som hadde eid det fikk jeg opplyst da jeg kjøpte det på, som alltid, impuls, og svært lite tydet på at det hadde vært ville fester i den sofagruppa, snarere tvert i mot.), skjønte jeg at dette ville bli en litt langdryg affære, men gjorde gode miner til slett spill.
Gode miner ble det mange av, (gode minner også), men det slette spillet gikk VELDIG fort over. Dette var fantastisk hyggelige folk, og jeg hadde en veldig liten time sammen med disse menneskene. Plutselig gikk det opp for meg hvorfor jeg i det hele tatt kjøpte denne brukte sofagruppa som den aller første investeringen i (nett)butikken. Det var for at jeg skulle kunne sette meg ned, fortrinnsvis med venner (som utrolig nok ennå ikke er jobbet bort), kjente og kjær familie.
Det er dette jeg virkelig vi! tenkte jeg drømmende, mens hun ivrig fortalte, nærmest i detalj, hva ektemannen hadde gjort med henne i teltet natta før da det hadde vært så inderlig varmt. Han hadde gått ned til vannet de campet ved og hentet iskaldt vann hun kunne leske strupen med i stedet for det lunkne vannet de hadde på flaska.
(Hæ, tenkte du på noe helt annet? Skyld på deg selv!)
“Pappa, hva er det som har skjedd med deg?”
Jeg tror rett sog slett jeg er i ferd med å finne tilbake til mitt “gamle jeg”. Riktignok en litt eldre, litt tjukkere og, forhåpentligvis, litt klokere versjon, men gammaglimtet i øyeeplet er i ferd med å komme tilbake.
Jeg velger å sette startdato for resten av mitt liv til dette hyggelige besøket av dette flotte MC-paret fra Ålesund. Det startet litt som en irritasjon (det er litt vondt å skrive det, men slik er det av og til), men det utviklet seg til å bli en skjellsettende opplevelse som jeg trolig kommer til å huske, med glede, for resten av mitt liv.
Jeg har ingenting nytt å melde. Jeg hviler. Håper jeg våkner opp i morgen, (selv om jeg ikke lenger trenger alarm), for jeg gleder meg virkelig til den aller første dagen uten ansvar for andre enn meg selv og min kjære lille familie. Hvorfor? Les HER
Reklame | Kokkejævel.no
-Alt det beste samlet på ett sted!
Da jeg kom tilbake på jobb for fullt bare seks uker etter at Lille Vakre døde, så forsto jeg umiddelbart at Hoftepluss ikke var framtiden for meg. Jeg var ferdig. I flere måneder brakk jeg meg hver enste dag før jeg skulle på jobb. Kjempet mitt livs største kamp. Forrige gang det aller verst tenkelige skjedde var jeg “bare” kjøkkensjef, og selv om jeg var tilbake på jobb relativt kort tid etterpå også den gang, så hadde jeg ikke arbeidsgiveransvar, og kunne i større grad tenke bare på meg selv og å holde kjøkkenet gående. Ikke en hel fåkkings bedrift!
Flere ganger i løpet av disse to årene har jeg hatt mulighet til å slå bedriften konkurs, men det var denne stoltheten da. Og, ikke minst, ansvaret for huslånet til 18 ansatte. Jeg fikk meg ikke til det. Heldigvis, for hadde jeg det gjort, så hadde jeg sittet her i dag 400 000 kroner i ekstra banklån som jeg har kausjonert for. Ikke en spesielt god start på et nytt liv.
I stedet sitter jeg her med en pen liten slant som gjør at jeg kan senke pulsen noe. Ha tid til å lytte skikkelig. Snakke litt saktere. Puste. Uten å alltid måtte pese.
Tiden flyr! Da jeg flyttet inn i lokalet høsten 2015, så hadde det stått tomt i et år. Tenkte jeg skulle fjerne kalenderen som hang på sikringsskapet, men rakk det ikke den dagen. Skulle ta det på mandag, men plutselig var åtte år gått. Tok ned kalenderen da jeg dro nå. Det var på tide.
Det var veldig hyggelig med blomster fra de ansatte. Jeg har nok ikke alltid vært verdens mest populære sjef, spesielt ikke blant dem som har trodd at å jobbe bak en slik disk må være chill og lettjente penger, men jeg har i alle fall vært en RETTFERDIG sjef. Like JÆVLIG med alle, ha ha 😀
Navlestrengen er klippet. Herfra og ut må jeg klare meg på egen bein. Siste lønn fra Hoftepluss får jeg utbetalt i sluttoppgjøret 10. september. Etter det er det den lille nettbutikken med den store smaken, Kokkejævel.no, som skal selge så mye at den klarer å utbetale nok lønn til en diger mann med et ego Alta aldri tidligere har sett maken til.
(Målet med nettbutikken er å samle at det beste på ett sted, slik at du ikke trenger å tråle nettet hvis du ønsker å kjøpe en gave til deg selv eller noen andre du er glad i. Kokkejævel.no er et slags “kjøpesenter” der kun de aller, aller beste småskalaprodusentene, (pluss noen eksepsjonelt gode industriprodukter), får innpass.)
Nå skal jeg faktisk legge meg litt ned på sofaen og bare kjenne på følelsen av å være FRI. Det er ingen stress. Neste sendedag er ikke før torsdag, så jeg kan i teorien ligge her et par dager uten at det gjør noe. Tror sannelig jeg kan venne meg til denne nye jobben min, he he.
Sommeren for tre år siden gikk jeg gjennom et samlivsbrudd etter over tjue år. Det var i sannhet et veiskille i livet mitt. Plutselig helt alene i verden. Det føltes i alle fall sånn. Jeg var kjøkkensjef og høy på pæra, hadde jo omtrent ikke betalt en regning privat selv siden jeg kjøpte meg bil som 18-åring av siste rest av de 100K jeg fikk da pappa drukna. Jeg hadde ikke en gang tilgang til nettbanken. Bank-id, hva er det og HVOR er den?
Det var tøft, men som regel kommer man styrket ut av det aller fleste utfordringer. Nå betaler jeg ALT for mange regninger he he.
Jeg skrev meg litt bort, og ble litt mer sosialpornografisk enn jeg faktisk hadde tenkt til, for poenget var bare at den gang hadde jeg ikke en gang en sofa å sitte i, mens nå LIGGER jeg i en, og har gjort det i flere uker. Det begynner faktisk å nærme seg månedsvis.
Det begynte gradvis, at jeg gikk opp å sov hvis jeg skulle tidlig på jobb når han hadde “økedøgn” og slikt, men når sommeren eksploderte, og dagene på jobb ikke bare ble lange, men varte i flere uker i strekk, samtidig som tablettmengden økte for å i det hele tatt klare å gå, og han begynte å få tenner og dermed var urolig på natta.
Da var veien til sofaen kort. Ja, jeg fikk sove min skjerv, men det fikk faktisk de også siden de slapp å bli vekket av vekkerklokka som ble trykket mer og mer på snooze.
Jeg kan fortelle deg én ting, og det er at hvis du vil leve et langt og relativt godt liv, så vekker du ikke kjerringa klokka fem på morgenen/natta hvis hun har styrt med ungen noen timer først, og de begge to endelig har sovna.
Da rer du opp på sofaen!
Nok om det. Nå sitter jeg faktisk i Datters gamle rom og skriver kveldsbloggen til dere. Jeg liker ikke veldig å være her. Syns det er veldig trist, så ærlig må jeg være. Likevel har vi bare to soverom her vi bor, så rommet må pusses litt opp fra jenterom til gutterom.
(Ja, det ER forskjell på jenter og gutter! I alle fall mine unger, og jeg begynner jo etter hvert å samle meg et nokså imponerende empirisk grunnlag. Ta Lillebror for eksempel, kan har IKKE en motorinteressert far, snarer TVERT i mot, men likevel har han allerede i en alder av åtte måneder begynt å lage motorlyder når han ofte VELGER biler å leke med framfor andre andre leker)
I morgen er aller siste dag på Hoftepluss. Ja, dere begynner sikkert å bli lei av å høre meg gnåle om det, men for meg er det ikke bare et jobb-bytte, men i sannhet et av de største veiskillene i mitt liv. Akkurat nå har jeg mulighet til å prioritere annerledes enn jeg gjorde for ti, tjue, tretti år siden.
Sønnen min ringte i kveld. Han bor ikke i Alta, men vi snakkes på telefon (eller messenger) nesten hver enste dag. Han sa til meg: “Pappa, hva har skjedd med deg, du har blitt så rolig i stemmen?”
Tid. Allerede nå har jeg fått bedre tid – Til å være til stede i i øyeblikket akkurat når det skjer. Ikke stadig bare haste videre. I stedet for å feire et godt år, eller et godt resultat, så har jeg allerede dratt til neste kapittel for å forbedre det.
Jeg sier slett ikke at jeg har levd feil. Jeg har levd slik jeg har følt har vært riktig nødvendig for å oppnå de suksesser jeg faktisk har klart å bygge opp. Både profesjonelt og som pappa og familiemann. Jeg blir irritert over folk som skal fortelle andre hvordan de skal leve sine liv for å bli lykkelige. Det vet de ingenting om! FORTELL gjerne om ditt eget, gjerne også dine feilsteg, men selv om du har funnet noe som funket for deg, ikke hampre det inn som en sannhet også for meg og mitt liv.
(Ja, jeg blir litt fort irritert for tiden. Mye handler om den kroniske helvetessmerten i foten, men også fordi jeg har kommet meg nesten halvveis opp en bakke på høyde med Mont Everest (tror faktisk ikke jeg overdriver heller), og er så livredd for å falle. For æ krøke sammen den stadig rundere kroppen min og bare trille helt til bunnen av dalen igjen.
DET KOMMER ALDRI TIL Å SKJE!
Hvorfor skal godt voksne mannfolk, (i alle fall hvis de er litt for glad i mat og drikke, samt mitt småredd frisører), alltid gjøre seg slik til på bilder at ingen husker at den lå en hardt skadd katt, etter at den overraskende lå og slikket sol i det som var igjen av bringebærkrattet da kokken plutselig kom med durende med gressklipperen, på bilde nummer to?
Katteliv er heller ikke for pingler, det er i alle fall sikkert.
Tenker jeg avslutter med den fantastiskhimmelen fra i går. Og husk, også bildene mine er uten filter, så det var faktisk slik det så ut da jeg gikk å la meg i går. 😀 Hvis jeg kan få lov til å komme met lite ønske, både til hobbyfotografer som liker å dele bilder, men også profesjonelle, at det er jo enormt mye mer fantastisk å se bildene du tar og deler hvis de er EKTE, ikke manipulert gjennom alskens filter. Da kan du jo like gjerne MALE eller lage et eller annet i power point.
Bråvåknet av et VOLDSOMT spetakkel nøyaktig 05:00 i dag morges og SPRATT opp av sofaen! Herregud, tenkte jeg, nå bryter faen meg trollet seg inn HJEMME hos meg! Hva faen ER dette for slags menneske???
Jeg tok tak i den franske kjevla som jeg, etter den oppsøkende episoden på butikken i går, har lagt ved sofaenden slik at jeg umiddelbart kan forsvare meg med vold hvis det skulle gå SÅ langt. (Det er jo det, når grenser så til de grader blir tråkket over, at man VET jo ikke hva et slikt menneske er kapabel til).
Heldigvis var det bare alarmen på telefonen som herjet noe grønnjævlig før min siste lørdag på Hoftepluss, så fikk lagt fra meg kjevla og roet ned pulsen. Hadde 40 minutter på meg før jeg måtte kjøre på jobb, men tiden på morgenen går usedvanlig fort! Har dere merket det? Man planlegger å få i seg en god kopp kaffe, men etter at man har tisset, (og vasket gulvet (og et par vegger) etter et voldsomt snabeluhell der det gikk i alle retninger en liten periode), pusset tenner og de tingene der, så er plutselig klokka ti på seks når man kommer opp, og man rekker bare å sluke i seg en neve piller og en halvliter vann, før man tar med seg de to søppelposene som ble lagt i gangen i går kveld og kaster dem i moloken og kjører på jobb.
Det vil si, kjører HALVEIS til jobb, for kommer plutselig på at telefonen (ja, jeg sier TELEFON selv om det er en iPhone!) fortsatt står til ladding på kjøkkenbenken. Jeg snur, henter telefonen, og kommer meg (til slutt) på jobb.
I morgentimene i dag så jobbet jeg med Kenneth, nysjefen, og Robin, soussjefen. Jeg er glad for at det var disse som var på jobb på min aller siste lørdag. Det ble 5,5 veldig trivelige morgentimer før jeg dro opp til det nye livet på nettbutikken.
Kommer nok mange ganger til å savne å ha et ARBEIDSMILJØ, men samtidig trenger jeg å være mye alene nå. Etter så mange år med INTENST mye folk rundt meg, både ansatte og kunder, så er det ensomheten jeg søker nå. Ensomheten gir meg stillheten og roen jeg trenger for å gro skikkelig.
Jeg kan naturligvis ikke subbe rundt her alene resten av livet, men akkurat her og nå er det det jeg trenger og jeg er dypt takknemlig for at DERE gir meg muligheten til gå gjøre dette. Uten dere hadde det jo ikke vært noen nettbutikk jeg kunne satse videre på.
Husker dere? Flere ganger i uka i november i fjor hadde jeg lange TOG med eksklusive godsaker som dere hadde kjøpt som gave til dere selv eller til noen dere er glade i.
Og ALT ble pakket hjemme i stua. Først jobb på Hoftepluss, så nettbutikk hjemme til langt på natt. Hver dag. Vi fikk MASSE hjelp fra familien. Uten dem hadde det ikke gått. En annen ting, Lillebror var bare en måned da det eksploderte.
Der og da bestemte jeg meg. Dette er min mulighet, og jeg må gripe den nå! Jeg må finne et lokale til nettbutikken og jeg må få solgt Hoftepluss.
Det første var lett. 22. september, 2 dager før jul, ble nettbutikken flyttet fra stua til dette fantastiske lokalet!
Herregud så deilig! Nettsuksess, jul og Lillebror <3
Juleferien var som vanlig over etter to dager, og jakten på kjøpere av Hoftepluss, midt i en pandemi, fortsatte. Det så lenge lovende ut med en kjøper, og jeg trodde at jeg endelig, ENDELIG kunne komme meg videre i livet. Slik gikk det imidlertid ikke, og jeg måtte ut på “markedet” igjen for å se om jeg fikk noen på kroken.
Alt gikk så fort, og bare et par-tre uker etter at de beit på kroken, var avtalen signert og pengene begynt å sige inn på konto. Jeg kunne nesten ikke tro det var sant. 1. august var det ikke lenger jeg som var eier av Hoftepluss AS (Hoftepluss og FyFader).
Tror du det var en stk glad avdanket kokk som gikk hjem den dagen?
Ja, det var det jeg hadde å by på i dag. Det var, som vanlig, ikke stort, men slik er det her inne på Norges kanskje største, men definitivt KJEDELIGSTE blogg. Litt godt det også, å få pulsen ned og bare sovne mens man leser. Kanskje det er DERFOR jeg er så populær! Har lest at forbruket av sovetabletter har gått KRAFTIG ned de to siste årene, og hvem var det som startet blogg for to år siden? Tilfeldig, neppe!
De siste 14 årene har jeg hatt EN stor interesse ved siden av jobben, nemlig å grave i hagen. Spa, måke, grave, plante, planlegge, luke, klippe, vanne. Min tid har jo ikke akkurat vært ubegrenset, men jeg vil si at den hagen jeg etter hvert klarte å skape der ungene bodde 12 år av sitt liv etter hvert ble ganske så flott i mine øyne. Hagen rundt huset vi bodde i tre år før bruddet rakk jeg egentlig aldri å gjøre særlig ut av, Plantet en syrin, blomster og noen andre busker, men plutselig var livet snudd på hodet og ræva ut.
Til høsten har jeg bodd like lenge her i Tollevika som i eneboligen, og det går ikke veldig fort, men det begynner virkelig å ligne en hage her også. I fjor sommer gjorde Konemor og jeg ganske mye ute sammen, hun høygravid og jeg nyoperert i skulderen, men plutselig eksploderte det både på jobb, i prolapsen min (orker IKKE si noe mer om den nå!) og i bekkenet hennes faktisk. Det ble slått skjevt.
Det var denne karen som slo det skjevt. Han til høyre altså. Hunden til min bror. Han er snill som et lam, men minst 80 kg og kom mot oss som et lokomotiv uten bremser. Han sprang rett i Konemor (da Kjærest), og bekkene ble slått 5 eller 15 cm skjevt. (Husker ikke nøyaktig, men etter kollisjonen ble i alle fall svangerskapet veldig mye vondere. Da trekkes du liksom ikke til en hage under utvikling der masse regelrett hardt arbeid må gjøres.
Konemor har mange ganer spurt meg hvorfor jeg ikke skriver om det eller det eller det prosjektet jeg holder på med der ute, men jeg har liksom ikke hadde noe godt svar på det før jeg gikk ut nå i kveld. Et av prosjektene i pr har vært å fjerne bringebærskogen og heller plante bringebærhekk mot naboen nedenfor. Begynte på det i fjor, men rakk nesten ingen før, ja dere vet.
Mens jeg sto der og gravde gikk det opp for meg at dette faktisk er fristedet mitt. Jeg suller rundt og tenker ikke på å ta bilder til bloggen der ute. Noe jeg jo ellers selvfølgelig tenker på i omtrent alle situasjoner, men der ute er jeg bare meg, Asbjørn P. Sandøy, ikke Kokkejævel. Jeg vil rett og slett ikke slippe der inn der. Ikke ofte i alle fall.
Dette rakk vi i fjor før alt skjedde. Vi “åpnet” opp berget og lagde et bergbed av ikke ubetydelig størrelse. Vi ELSKER å gjøre slikt sammen. I år har Lillebror gjort det litt vanskelig å holde veldig mye på der ute, og jeg har vært mye på, vel jobb.
Har jeg fortalt dere hvorfor jeg måtte bli 29 år før jeg i det hele tatt kjøpte meg en gressklipper? Sikkert, men til glede for nye lesere: Sønnen min hadde dødd og det nærmet seg begravelsesdagen. Vi fikk hjelp til alt og trengte ikke tenke på det praktiske hvis vi ikke absolutt ville. En slik praktisk ting man liksom gjør før en begravelse er å ordne det pent og stelt, både ute og inne.
Min stefar kom bort til meg og spurte om vi hadde gressklipper. Han tenkte å klippe gresset. (Han sa “gresset” og ikke “plenen”, for det var absolutt ingen plen på det tidspunktet, men det var jo gress hist og her. (Og ugress.)
Jeg svarte, nesten 30 år gammel, mens jeg gremmet meg i skam, “nei, men tror det står en kantklipper i uteboden”. Eller, tror faktisk jeg husker feil her jeg sitter og skriver. Det var ingen kantklipper i boden. Det var HAN som kjørte ned på Felleskjøpet og kjøpte en.
Dere vet den intense, summende lyden av en kantklipper, Som et digert, illsint insekt. Husker den lyden så godt. Der og da bestemte jeg meg for at etter begravelsen skulle jeg gjøre det fint rundt huset. Tror til og med jeg jallet noen lovnader til han som skulle begraves. Dere vet hvordan det er, men jeg holdt lovnaden og for hvert år som gikk ble det finere og finere. I alle fall i mine øyne.
Her ser dere meg fra verandaen for noen uker siden da jeg slaktet bringebærskogen.
Og her ser dere meg når jeg går inn i en tvekamp med døden som innsats med en rot. Jeg vant, men det så stygt ut et par ganger og utfallet kunne like gjerne gått i rotas favør. Så ærlig må jeg være.
Her ser dere forresten også meg fra verandaen. Tett mann 43 og et halvt, ikke ta slike selfier av deg selv. Du ser teit ut! (Sjekk om jeg bryr meg…)
Å herregud, still deg i alle fall ikke opp og “sku utover havet” i bare trusa!
Jeg har det godt når jeg har planter rundt meg. Jeg tror det er veldig bra for meg at jeg nå både får tid og overskudd til å stulle ute i hagen. Kanskje plantene kan bidra til gi meg “den hjelpen han trenger” som enkelte omsorgsfullt og varmt skriver om meg og min psyke? Jeg tror det (selv om jeg prøvde å være litt sarkastisk der)
Til tross for den fullstendig uakseptable episoden i butikken i dag, så er det en mann med lett hjerte og stor tro på framtida som legger seg på sofaen i kveld. I morgen tidlig venter min aller siste lørdag på Hoftepluss, og på tirsdag min aller siste dag. Da blir det tilbake til ektesengen igjen, og det gleder jeg meg veldig til! Ikke bare fordi en seng til en verdi av et middels stort afrikansk land utvilsomt holder langt bedre madrasskvalitet enn en sofa, men mest fordi jeg savner FELLESSKAPET av å sove i samme seng som Konemor og på samme rom som Lillebror.
Hvorfor jeg ligger på sofaen? Det er en litt lang og ikke spesielt artig historie, men hovedgrunnen er at jeg står så tidlig opp og i motsetning til hva jeg har gjort i alle år, at jeg som regel har våknet før klokka, så har jeg i år vært så trøtt at jeg har vekket hele rommet fra klokka fem fordi jeg har utsatt og utsatt å stå opp, og alarmene har bare ringt og ringt og ringt. Da “tar man en for laget” og legger seg på sofaen, gjør man ikke?
