Selv for oss som jobber 7 dager i uka, så er det noe spesielt med FREDAG! Uansett hvordan man snur og vender på det, eller om man jobber, jogger eller hva pokker man gjør, så er det HELG! 😀
Jeg elsker fredager. Før det første er fredag de aller beste salgsdagen på Hoftepluss og FyFader, noe som i seg selv er helt fantastisk for en som lever av andres penger, men det som er aller, aller best med fredager er at det er andre regler som gjelder!
Det er lov å kjøpe en øl ekstra, kanskje en liten pose med tortillachips. En softis uten dårlig samvittighet. “Er jo tross alt fredag”. Det hører jeg ofte bak disken når folk unner seg litt ekstra.
E det ikkje deilig, hæ? 😀
Nei, må jobbe nå. Er sommersalg i nettbutikken, og ALT er satt til 25% rabatt! Sjekk ut HER hvis du vil. 🙂 Selv om vi er utsolgt for en del produkter er det fortsatt masse godsaker igjen. Salget varer ut uka. 😀
Det er absurd mange bestillinger som må pakkes. Får inn hjelp av svigersøster klokka ti, så vi skal nok få send alt innen fristen klokka 15:00. Resten sendes på mandag 🙂
Uansett om dere handler hos meg eller ikke, så ønsker jeg dere alle en helt FANTASTISK helg! Jeg vet det ikke er like lett for alle, men prøv å fyll den med noe godt. For meg betyr en god helg et godt salg, familie, toppturer, god mat og drikke, (gjerne usunn) og hagearbeid. Du må fylle den med det du liker. 🙂
Hadde meldt meg som sjåfør for å frakte Datters klasse tilbake fra Sarves klatrepark et par mil utenfor Alta. Klatreparken var en del av avslutningsaktivitetene de gjør nå før de splittes opp og begynner på en av de to ungdomskolene i Alta til høsten. (Husker du hvor spennende det var å begynne på ungdomskolen?) I kveld skal de ut og spise middag med “antrekk pent”. Avslutningskommiteen har gjort en kjempejobb for å gi ungdommene en fin avslutning på barneskolen. Takk for det!
Jeg snakker meg, som vanlig, bort! Altafjorden er akkurat nå full av trær faktisk, etter, vil jeg anta, det voldsomme regnskyllet, (og det varme været), som kom for noen dager siden og skapte kjempeflom i mange elver. Da ryker det tydeligvis trær, men se på denne furua! Vi anta vi er på omtrent samme alder, og har begge overlevd både stormer, vintre, tørke og oversvømmelser i over 40 år. Så brast det bare plutselig. Bakken under røttene forsvant.
Slik lå også jeg for tre år siden. Revet opp med røttene etter at jeg hadde overlevd første halvdel av livet. Forskjellen mellom meg og denne furua var at jeg hadde mulighet til å reise meg igjen og slå nye røtter, men det tar tid. Før røtter slår rot er man uhyre sårbar for det meste egentlig. Plutselig kan floa (tidevannet) komme og skylle deg ut i fjorden igjen før du får summet deg. Faren for enten drukning eller uttørking er overdengende.
Midt opp i alt dette måtte jeg konsentrere meg om trafikken. Hadde jo unger i bilen, og selv om jeg er glad i publisitet er det ikke all PR som er god PR. “Tre ungdom omkom på tragisk vis da bilen de satt i plutselig skjente over i motsatt kjørefelt og traff en trailer midt i fronten. Ungdommen døde umiddelbart i sammenstøtet, men Kokkejævel, som førte bilen så galt av sted, fikk hvisket noen ord i øret på hjelpemannskapene før også han tok sitt siste inn- og utpust: Slå rot, slå rot, slå ro…”
Jesus, denne bloggposten ble ikke slik jeg hadde tenkt! Egentlig skulle den handle om at jeg tror det er sunt at man river seg litt løs fra det vante, trygge når man passerer førti år. Jeg oppfordrer ikke til samlivsbrudd altså, men kanskje si opp jobben og gjør noe helt annet enn det tygge vante. Kanskje få et barn ellet to til hvis du skal gjøre noe skikkelig crazy…
Jeg starta en nettbutikk av alle ting. For meg som alltid har avskydd nettbutikker som pesten er dette helt vilt. Noe annet. Nye røtter. Netthandel har kommet for å bli, og da kan jeg like gjerne være en del av galskapen. Dessuten er netthandel en fin ting under pandemier. Trenger uansett ikke forsvare meg. Jeg trengte å gjøre noe nytt og gjorde derfor det.
Denne uken er det forresten sommersalg på omtrent alt i nettbutikken, så oppfordrer deg til å bestille inn julegavene allerede nå. 🙂 Jeg pakker og sender fortløpende gjennom hele uka. Vi begynner å gå fri for enkelte produkter, så her gjelder det å være kjapp hvis man skal sikre seg de aller beste bitene 😉
Klikk HER eller DER for å komme til nettbutikken 🙂
(Bor du i Alta så har vi de samme tilbudene, og vel så det, på Hoftepluss, men du kan også velge “Klikk og hent” på nettbutikken hvis du vil 🙂
Vi har kanskje ikke akkurat vært nødt til å rekvirere vakthold for å holde orden på hordene av kunder, men til å være mandag, samt dagen etter at selveste ordføreren truet med nedstenging av hele Alta by, (jævla lurt markedsføringstiltak med tanke på sommerturister), så er jeg veldig relativt fornøyd. 35K, (inkl. mva) klarte vi å dra inn. Uten salget vil jeg anslå katastrofale 25K, så om ikke sjampanjen sprettes er det absolutt grunnlag for en lavkarboøl, (eller to, hvem prøver jeg egentlig å lure?)
Jeg skal være ærlig med dere, vi er inne i en svært alvorlig situasjon. Juni er alltid krevende med utbetaling av feriepenger, moms og skatt, men i år har det naturligvis vært ekstra krevende fordi vi nok et år mistet inntekten fra blant annet konfirmasjonene i mai. Det er flere hundre tusen i tap det. Når da det i tillegg blir et gigantutbrudd i Hammerfest, som også smitter over på oss og kundemassen reduseres veldig, så var det ikke mye å gå på da lønna skulle kjøres. Etter feriepengene, momsen og alle andre regninger som man selvfølgelig har.
Ja, jeg ga kanskje et privat lån for å avhjelpe litt rundt den 10. juni. Ja, andre ville kanskje blitt nervevrak av dette, men motsatt med meg. Jeg blir bare kamplysten og bretter opp ermene helt til armhulen. Fra og med i morgen er jeg definitivt tilbake i manesjen. Har vel egentlig vært tilbake noen uker nå men i løpet av uka blir jeg nok litt mer synlig. Fra neste uke vil du til og med finne meg bak disken, hver dag.
Det slo meg faktisk ikke, da jeg lykkelig og glad fortalte dere at jeg hadde fått ryggoperasjon i uke 35, at det er samme uke som boka mi, “Hva skal vi ha til middag“, slippes, og jeg (forhåpentligvis) er i Oslo og blir invitert fra studio til studio for å fortelle om denne geniale boken som faktisk har funnet løsningen på menneskehetens kanskje aller største gåte, nemlig hva i all verden vi skal ha til middag i dag.
(Det var en veldig lang setning! Tror faktisk det er den lengste setningen jeg har skrevet i mitt liv. Husker dere før, da skrev jeg alltid, som regel i alle fall, veldig korte setninger. Kastet ikke bort tid på unødvendige ord. Skrev det jeg skulle og gikk videre til neste avsnitt. Eller bare avslutta rett og slett.
Språket mitt ble “ødelagt” da jeg fikk min første bokkontrakt med “Livet mellom måltidene”. Tuva, sjefsredaktøren i Kagge forlag, mente jeg måtte maaale ordene i lange strøk slik at man kunne luukte og smaaake det jeg skrev om. “Føkk dæg”, så jeg til henne, “de e jo deinn korthøgde stiln æg e kjent førr, det e jo deinn folk ælsk mæg førr! Nei, slutt å snakk mainnskit og gå heiller å trøkk i dæ nåkka grønn økologisk chiate-ett eiller ainna, førr æg skriv som æ gjør! Det va du som rengt mæ, ikke motsatt!”
Likevel, et eller annet sted på veien, ble setningene bare lengre og lengre. Jeg skriver rett og slett på en helt annen måte nå enn jeg gjorde før, og jeg kjenner det egentlig er helt greit. Jeg liker utvikling. Endring.
Nok språksnakk, (fantastisk podkast forresten!), tilbake til mitt dilemma! Jeg må rett og slett ringe til sykehuset i morgen og utsette operasjonen. Det er egentlig et forferdelig valg! Hvilken av ungene dine kan du redde hvis du bare kan redde ett av dem/de? (Jeg kan faktisk ikke forskjellen på de og dem. Det er en av få språklige ting jeg skjemmes skikkelig over.)
Den nye boka, forhåndsbestill den HER, er enormt viktig for framtida mi. Jeg må være med på det forlaget får til av media. Jeg er ikke Jo Nesbø som kan velge og vrake hvilke tv-programmer han gidder å stille opp i, (om noen). Et godt salg på boka sikrer framtida til meg og familien min! Da får jeg kontrakt på en ny bok, “Hva skal vi ha til dessert?”, og jeg har ikke helse til å jobbe som “gulvkokk” til jeg blir gammel. Derfor er det så viktig for meg å lykkes med disse bokprosjektene. De kan gi meg et nytt liv.
Dilemmaet er at det gjør jo (forhåpentligvis) også en operasjon! Da kan jeg jobbe skikkelig igjen, og ikke sitte er krøllet i sofaen og vri meg i nervesmerter bare fordi jeg var på jobb noen timer i dag for å ordne sommersalget på Hoftepluss, (20-75% rabatt på ALT VI HAR!), og kvoten med paralgin forte ble overskredet allerede klokka halv seks.
Det store problemet et at det i innkallingsbrevet står at jeg “kan” bli operert i uke 35. Det er altså ikke en spesifikk dato, og kan like gjerne bli uken før som uken etter. Derfor kan man ikke bare framskynde eller utsette boklanseringen med en uke, for plutselig er det da jeg blir operert.
Nei, jeg vet ikke. Jeg må velge den boka. Hva hadde du valgt hvis du var i samme situasjon?
Endelig skal jeg få leve igjen! Slippe å trøkke i meg kjemikalier med tre timers mellomrom i hele min våkne tid for å klare å holde meg oppreist. Folkens, er ikke dette helt fantastiske nyheter? 😀
Har du forresten husket å forhåndsbestille svaret på menneskehetens kanskje aller største gåter?
Når du forhåndsbestiller får du den selvfølgelig signert av sjølvaste, og i tillegg sparer du 50 kroner pr bok sammenlignet med butikkpris. Dette er jo gjerne en bok man kjøper flere av i gave til barn, slekt og venner, så det kan fort bli noen kroner å spare.
Rabatert pris er 349,-
(Bokhandlerpris og (etter hvert) i min egen nettbutikk er 399,-)
(Om jeg kommer til å linke til boken i alle blogginnlegg framover? Godt spørsmål! Hva ville du gjort hvis du hadde gitt ut en bok?)
Heidi opprettet bloggen fittekreft.no for å fortelle om sin reise for å bekjempe den satans fittekreften nok en gang, men hun bare døde før hun egentlig kom i gang. Vil likevel oppfordre alle mine følgere til å klikke seg inn og vise en siste respekt.
I morgen er det begravelse. Jeg har funnet fram min rosa skjorte som jeg skal ha under dressjakka.
Du og jeg har alltid hatt en gjensidig forståelse og respekt for hverandre. Selv om vi begge egentlig var tidvis svært usikre på oss selv, så søkte vi likevel mot offentligheten. Riktignok på hvert vårt vis, men begge med et håp og et ønske om å bli sett, likt og kanskje til og med elsket.
Du klarte det!
Du fargela med bred pensel mange sitt liv, og kirken i morgen kommer til å være fylt til randen av folk som du har bidratt til å gi et rikere og bedre liv. Egentlig syns jeg at du burde blitt gravlagt på Statens bekostning, i alle fall på Altas bekostning, og jeg vet det ikke er tradisjon for det, men det minste Alta kommune kan gjøre når vi mister en av våre aller største fargeklatter, er å flagge på halv stang i morgen på begravelsesdagen.
I våre dager er det ikke bare å møte opp i en begravelse, man må faktisk bli invitert. Konemor var vel selvskreven, men at også jeg skulle få den store æren av å følge deg til torvs ble jeg ikke bare utrolig ydmyk og glad for, men også veldig overrasket over å kjenne på hvor ekstremt ærefullt det skulle føles å bli invitert.
De fineste ordene burde sies mens folk fortsatt er i live og faktisk hører hva som blir sagt, så jeg skal ikke skrive tåredryppende vakkert om deg nå som du er borte. Håper du rakk å i alle fall lukte på krydderet som Konemor smuglet inn til deg.
Det var ikke slik det skulle bli, men det var slik det ble.
Gi guttene mine en klem fra meg hvis du møter dem.
Jeg er en mannevond jævel, men du var en av de få jeg med glede kunne stoppe opp og prate med.
Det har vært en lang reise, et helt liv faktisk, og langt, langt mer arbeid enn jeg på forhånd trodde det ville være. Sluttproduktet har blitt noe helt annet enn jeg opprinnelig så for meg, men er hellig overbevist om at det litt mer “trimmede” sluttproduktet også har blitt veldig mye bedre enn den feite mastodonten av en bok jeg startet med våren 2020. (Ja, umiddelbart etter at 1. bok var sluttført.)
Siden jeg lider av Syndrome deFallos, var min grandiose plan å lage en bok med 365 middagsretter, en for hver eneste av årets dager. Kronologisk, fra 1. januar til 31. desember. Boken skulle bli svaret på et av universets aller største gåter, nemlig “Hva skal vi ha til middag?” Aldri noen sinne mer ville menneskeheten i den vestlige verden være nødt til å rive seg i håret fordi de ikke ante hva de skulle servere seg selv og de sure, tverre, bortskjemte og kresne ungene sine.
Prosjektet var selvfølgelig alt for stort. Med ingresser, bilder og oppskrifter ville den nok blitt en slags kulinarisk bibel, men med sine flere tusen sider ville den blitt fullstendig ubrukelig i praksis. Dessuten, hva hvis du ikke likte middagsforslaget for 7. juni?
Prosjektet ble krympet, først til 300 oppskrifter, siden halvert til 150, for så ende opp med mer praktiske 75 forskjellige middagsretter. Alle sammen inspirert fra den norske kulinariske kulturarven, men lett modernisert der det har væt nødvendig, samt skrevet i et språk som en hver oppegående 16-åring vil forstå.
Jeg har rett og slett skrevet boka som jeg selv ønsket meg da jeg flytta for meg selv og skulle lage meg skikkelige middager. Boka som jeg skulle ønske fantes da jeg som fersk småbarnsfar la min ære i lage skikkelig, god og sunn tradisjonsmat til ungene mine da de vokste opp.
Et slags “starter-kit” for norsk tradisjonsmat skrevet av en kokk som har vært i en kronisk tidsklemme i snart tre tiår. Faktisk har jeg stort fokus på at de aller fleste rettene bare skal ta 30 minutter å lage. Skikkelig god, sunn og hjemmelaget mat på bare 30 minutter, dag etter dag, uke etter uke? Ja, det er mulig.
Forteller mer når forhåndssalget er i gang. Det er bare dager unna nå. 🙂
Jeg fikk spørsmålet i mitt eget kommentarfelt, og jeg syns faktisk det er et godt spørsmål.
Tror jeg har skrevet såpass mange surkeinnlegg det siste halvannet året til at det er umulig å ikke ha fått med seg at jeg sliter med ryggen. Prolapsene vokser fram som betente kviser mellom ryggvirvlene mine, og jeg er avhengig av sterke tabletter til faste tider for å komme meg gjennom dagen som en slags mann.
Det siste halve året har jeg vært arbeidsufør fra jobben min som aktiv kjøkkensjef, men jeg er privilegert, så i stedet for sykemelding og arbeidsavklaringspenger skapte jeg heller en ny arbeidsplass, nettbutikken Kokkejævel.no, der jeg kunne veksle mellom å stå, sitte, gå og ligge. Alt i mitt eget tempo og ingen andre å ta hensyn til enn meg selv.
Problemet mitt er at jeg bare klarer å stå 15-20 minutter i slengen før jeg må sette meg ned like lenge for å hvile ryggen. Jeg står nå på venteliste for operasjon, og satser på at denne tilstanden derfor er forbigående.
Tilbake til spørsmålet, som egentlig var om jeg burde jobbe i hagen når jeg hadde vondt i ryggen. Svaret er både ja og nei. Enkelte dager jobber jeg ikke i hagen i det hele tatt, andre dager litt og atter andre dager mye. Det kunne selvfølgelig ikke falt meg inn å vært sykemeldt for prolaps, med full lønn fra enten arbeidsgiver eller NAV, for så å dra ut i hagen for å plante hekker og rive og slite i røtter. I min verden ville det vært den reneste svindel.
Hadde jeg derimot vært sykemeldt for at sønnen min døde, noe jeg jo faktisk var et par sommermåneder i 2019, så subbet jeg rundt i hagen med den beste samvittighet.
Sykelønn er et veldig følsomt tema, og folk faller ned i skyttergraven med en gang. Jeg derimot syns det et helt betimelig å både spørre og kontrollere hva både arbeidsgivers og fellesskapet penger går til. Det svindles over en lav sko på absolutt alle andre områder i samfunnet, men hvis sykelønn diskuteres så er det en “sak mellom meg og legen”. Det er jeg faktisk uenig i, så lenge det er andre som betaler for deg.
Det er en svært menneskelig egenskap å berike seg selv, gjerne på andres bekostning. Det handler ofte om å ikke “bli tatt”. Rekk opp en hånd den som ikke hadde ført opp 0,- i inntekt på skattemeldingen hvis det var 100% sikkert at det aldri noensinne kom til å bli oppdaget. Eller den som alltid ville fulgt fartsgrensene i sommer hvis det ble vedtatt at fartskontroller var ulovlige.
Alle systemer der vi får utbetalt penger kontrolleres, bortsett fra sykelønnen. Jeg har derfor absolutt ingen problem med slike spørsmål. Syns ikke det er frekt i det hele tatt, snarere heller betimelig. Klart noen burde spørre hvis man får utbetalt flere hundre tusen i året uten å møte på jobb. Kanskje vi heller burde blir flinkere til å ta permisjon, eller rett og slett gå litt ned i stilling, hvis det er vanskelig å kombinere full jobb med en aktiv fritid? Livet er tross alt mer enn økt kjøpekraft.
Tilbake til spørsmålet. Nei, jeg kan ikke røske opp røtter 4-6 uker etter operasjonen, men inntil jeg legges under kniven har det ingenting å si fra eller til. Ryggen er flink til å sette grenser. Dessuten betaler jeg for det sjøl siden jeg ikke er sykemeldt.
Ha en fin dag i skyttergravene, men kom gjerne opp i hagen. Sola varmer bedre her, og blomstene har begynt ås spire 🙂
