1 januar 2002 ble jeg formelt ansatt som kjøkkensjef på to år gamle Alfa Omega, et kult, men konkurstruet spisested midt på torget i Alta. Jeg var 23 år, nyutdannet kokk fra Royal Garden i Trondheim og smekkfull av kulinarisk talent, selvtillit og, ikke minst, en enorm arbeidskapasitet. Alle tre elementer ble utnyttet til fulle.
9 år senere var det ingen over, ingen ved siden av. Alfa Omega var blitt en kulinarisk institusjon i Alta. Et sosialt førstevalg. Jeg hadde gjort mitt. Stillingen som ferskevaresjef på Coop Mega Elvebakken ble plutselig ledig. Hadde drømt om den stillingen siden jeg begynte å jobbe der som sjenert 14-åring. Jeg lovde meg selv at den dagen den stillingen blir ledig, så søker jeg.
Etter ni år på Alfa Omega, så passet det egentlig fint at stilingen ble ledig akkurat da var “ferdig” med prosjektet mitt på Alfa Omega. Jeg søkte på stillingen og fikk jobben umiddelbart.
Det var helt fantastisk å være tilbake bak den ferskvaredisken jeg hadde jobbet så mange kvelder, helger og ferier i min ungdom, men det var ikke tvil om at den lå nede med brukket rygg i forhold til hvordan den hadde sett ut i sin glansdager. Bent ut sagt var det rett og slett blitt trasige greier.
Jeg satte i gang med prosjekt: “Tilbake til gammel storhet”, og trinn en var å begynne å lage HJEMMELAGET mat igjen. Trinn to var å fylle diskene breddfulle av de lekreste godsaker du kan tenke deg. Trinn tre var å jobbe, jobbe, jobbe.
Kundetallene økte, og med dem omsetningen. Jeg husker ikke eksakt hvor mange millioner vi økte omsetningen med på disse to årene, med det var mange.
Ja, det ble bare to år der, for plutselig fikk jeg for meg at jeg ville starte for meg selv. Det hadde jeg aldri noensinne før drømt om, snarere tvert i mot. Bare jeg hadde en lønn jeg mente min familie fortjente, så var jeg glad og lykkelig jeg.
Det sto om to tusen kroner, så jeg sa opp og startet opp Hoftepluss på impuls åtte uker senere. Ville tilstander. Fulle disker og stormende jubel. Masse jobb, men overskudd allerede første året, og en lønn som familien min fortjente.
To år etter Hoftepluss, i 2015, åpner jeg FyFader, verdens største salat- og snackbar. Enda mer arbeid, men traff markedet med en gang, og fikk en kanonstart. Vi åpnet opp med bare EN varmedisk, men har vært i utvikling hele veien, så nå har vi hele SEKS varmedisker og FIRE kalddisker fulle av mat. Et formidabelt konsept som jeg virkelig er stolt over.
For meg har kun det aller beste vært godt nok. Middelmådighet har vært min største frykt. Djevelen har konstant lusket i detaljene. Ja, jeg har fått til mye, men det har ikke kommet av seg selv. Jeg har jobbet veldig mye. Til tider ekstremt mye. Det har vært livet litt i 20 år.
I to tiår har jeg altså ikke kjedet meg en eneste dag, og spesielt disse snart åtte årene som Kokkejævel på Hoftepluss har det vært arbeid sju dager i uken, 360 dager i året. Ikke nødvendigvis fulle dager, men alltid noe som må gjøres, besvares, repareres, forberedes eller planlegges.
Jeg har tjent godt siden 2003. Vi har ikke prioritert å bo herskapelig, men ungene mine har aldri manglet noe som helst. Jeg har riktignok heller ikke gitt dem alt de har villet ha, men jeg har gitt dem jobb slik at de har kunnet kjøpe seg det de har ønsket seg, samt forhåpentligvis lært seg verdien av at penger ikke kommer av seg selv.
Hva skjer etter 17. august når jeg ikke lenger trenger å dra ned på jobb på søndager før 12:00 for å bestille varer? Når det er ingen som ringer eller sender meg melding om et eller annet de lurer på. Når det er ingen vaktlister å skrive, ingen menyer å fornye, ingen mailer å besvare, ingen tilbud på catering å sende, ingen klager å besvare, ingen skryt å få, ingen kampanjer å planlegge, ingen flere syke å finne erstatter til, ingen lørdagsjobb.
Husker forresten for et par-tre år siden i høysesong vi fikk et akutt bemanningsproblem og jeg jobbet 16 lørdager på rad. Må man så må man. Gjør meg ingenting, men blir irritert når folk surker over å jobbe tre lørdager på rad i høysesong.
Mens vi er inne på ekstreme jobbrekorder, så er den 40 timer sammenhengende stående arbeid, etterfulgt av 14 dager med dobbeltvakter. Rekorden er fra 2002. Jeg hadde hatt to eller tre uker sommerferie, og kom tilbake en mandags morgen selv om jeg egentlig hadde sistevakt. Husker ikke alle detaljene, men den gangen var det bare en på jobb på hvert skift. Jeg var fortvilet over at det var så mye som manglet, og sa klart i fra til den som var på jobb, hvorpå hen bare tok av seg forstykket og sa opp. Kom ikke tilbake.
Vel, det var ikke annet å gjøre enn å brette opp ermene og sette i gang. Jobbet fra morgen til kveld, og siden det var så mye som måtte gjøres, så produserte jeg gjennom hele natten slik at den som kom på jobb på morgenen, altså meg, skulle få en fin dag. Og kveld. Det var jo bare meg, så hadde kveldsskiftet også. Trøtt fyr som kom hjem etter 40 timer. Hadde aldri klart det i dag. Ikke halvparten en gang. I fjor sommer hadde jeg mange 16-timers vakter, men det var tungt.
Hvordan i all verden skal et slikt arbeidene menneske klare å holde jobbe “normalt” i en nettbutikk? Heldigvis har jeg bloggen som jeg “må” skrive hver dag, men selv om den genererer ganske mye inntekt, så det er liksom ikke en jobb på den måten. Eller er det egentlig det? I så fall er jeg glad for det, for tror ikke jeg er HELT klar for ikke ha noe jeg “må” gjøre hver eneste dag. I alle fall ikke i en overgangsperiode, he he.
Jeg liker å jobbe, men det er klart at det på et eller annet tidspunkt kan bikke over og ikke lenger bare være en jobb og en inntektskilde, men nærmest hele din identitet. Det sier seg selv at når du har holdt på slik som jeg i to tiår, så jobber du bort en etter en av vennene dine. Tre unger på rappen samtidig som man har en jobb som krever enormt mye av deg, så sier det seg selv, hvis du ikke går på kokain, at omtrent hele din våkne tid går med til enten jobb eller familie.
Midt opp i alt dette så dør de, en etter en. Det kreves enormt med krefter å leve videre etter at ungen din dør. Det krever alt du har. Lenge. lenger enn du tror. Når det da skjer enda en gang, så må du faktisk ta et aktivt valg om du ønsker å kjempe deg gjennom dette en gang til, eller om du rett og slett bare skal ta en stor neve bitte små piller, drikke deg kjempefull og gå og legge deg. Hver dag, i månedsvis, må du ta det valget.
Da jeg kom tilbake på jobb, på slaget seks uker etter at Lille Vakre døde i 2019, så kjente jeg at dette kom jeg faktisk ikke til å klare. Det var høysesong og ferieavvikling, så som eier og driver hadde jeg ikke noe valg, jeg måtte på jobb. Bedriften er avhengig av sommeromsetningen for å overleve, og jeg ville ikke både miste ungen min OG bedriften.
Hadde jeg vært en vanlig ansatt hadde jeg aldri kommet tilbake så tidlig. Det var helt forferdelig å stå der, smile og forsøke å selge så mye villaks og reker som mulig. Det ble så trivielt. Her var ungen min knapt kommet seg ned i jorda, og her sto jeg og smurte bagetter. Meningsløst!
(Men bedriften overlevde og de ansatte fikk sine ferier. Som boss kan man ikke bare, ikke i det hel tatt faktisk, tenke på seg selv. Man MÅ sette de ansattes behov foran sine egnes. Slik er det bare.)
I fare for å virke egoistisk, så er en av de tingene jeg gleder jeg meg MEST til, er å kunne sette meg selv og min families behov foran de ansattes stadig større behov. Det er ikke tvil om at folks krav og forventninger til seg og sitt eget har blitt betraktelig mye større på disse tjue årene jeg har vært sjef. Det koster å prøve å gjøre alle til lags, spesielt når du selv ligger det nede og gisper etter luft.
Jeg innså med en gang at dette kom jeg ikke til å klare. Jeg kom aldri i verden til å kunne fullføre den nesten nysignerte kontrakten med Amfi. Jeg måtte komme meg ut av dette på en eller annen måte. Jeg jobbet, men klarte ikke lenger være innovativ. Klarte ikke ta tak i rutiner som skled ut eller fornye menyer på en tilfredsstillende måte. Med meg bak roret ville dette aldri holde løpet ut.
Så kom det en epidemi…
Fantastisk! tenkte jeg, nå kan jeg legge ned med hevet hode. Likevel var det et eller annet i meg som ikke klarte å gjennomføre selvmordet.
Jeg kunne slått meg konkurs etter nedstengingen, men klarte ikke. I stedet begynte jeg å selge masse reker for å få litt penger inn i kassa. Alle ansatte var permittert, så var bare meg selv, Konemor og Datter som jobba. Vi solgte hundrevis av kilo. Folk strømmet til i lange køer. De ville støtte.
Uten de helgene med absurd stort rekesalg hadde ikke Hoftepluss overlevd pandemien.
Nå er Hoftepluss solgt og jeg har bare uker igjen til et helt nytt liv. I stedet for konkurs og mange hundre tusen i personlig bankgjeld, så får jeg nå inn litt penger slik at jeg kan senke skuldrene et par år. Det trenger jeg, og er faktisk så freidig å si at jeg virkelig fortjener det.
20 år med blod, svette og tårer er snart over. Det kommer til å bli rart. Veldig rart. Kommer sikkert til å bli litt tomt også. Har jo vært såkalt “viktig” i så mange år, og plutselig er det bare meg og småskala-delikatesser.
Om jeg kommer til å klare å leve et “normalt” liv? Jeg vet egentlig ikke, vet ikke en gang om det finnes en definisjon på et normalt liv, men jeg kommer i alle fall til kunne prioritere Lillebror på en helt annen måte enn jeg har kunnet prioritere de andre småtrollene. Være til stede å mange flere øyeblikk uten at man er stresset i hodet fordi det er så ufattelige mengder med arbeid som venter.
I morgen skal jeg prioritere å skrive det som mangler til boka. Hoftepluss har søndagstengt, og jeg har satt av absolutt hele dagen til skriving. Siden foten er skadet kaster jeg heller ikke bort tiden på Komsalaia, he he. Jeg har vært sløv i sommervarmen, og har kunnet være ferdig med boka for lenge siden hvis jeg hadde villet/prioritert den, men her sitter jeg og har det fortsatt hengene over meg. Jeg er en dust!
Nå tar jeg i alle fall helg. Skal bare en tur innom Hoftepluss først og se hvordan det står til, så kjører jeg hjem og setter meg på verandaen, knipser med tærne, tar meg en øl og svir mageflasket og man boobsene mine, ha ha 😉
God helg!
Kulinarisk hilsen
Kokkejævel
Endringsvilling
