Han pleier å sende meg sanger. Tekster som forklarer situasjonen. Rytmer fra en annen generasjon. Stor visdom forkledd i gatespråk. Jeg er så glad i de sangene. Både for å få et innblikk i tankene som tenkes, men også, og kanskje aller mest, fordi tankene sendes til meg. Fra ham. Nesten daglig snakker vi med hverandre. Ikke på telefon som regel, men på messenger. Jeg er så glad for de meldingene. At de er så hyppige. Det er slett ingen selvfølge med så mange meldinger. Enkelte dager er det de som holder meg oppe.
Nesten daglig snakker vi med hverandre. Ikke på telefon som regel, men på messenger. Jeg er så glad for de meldingene. At de er så hyppige. Det er slett ingen selvfølge med så mange meldinger. Enkelte dager er det de som holder meg oppe.
Om ikke veldig lenge møtes vi igjen. Tror du jeg gleder meg eller?
Selv om jeg har hatt Norges mest leste blogg i snart et år nå, så betyr det jo slett ikke at like mange er villig til å betale 400 kroner for å lese enda mer om meg, mitt og mine oppskrifter, men det gjør de altså! Boka mi, “Livet mellom måltidene“, er faktisk fortsatt på topp 15 av Norges mest solgte sakprosabøker! Det er egentlig nesten ikke til å tro og langt over det jeg forventet da boka ble sluppet. Jeg er veldig, veldig fornøyd med plassering. Klart det hadde vært enda mer stas å ligge på 1. plass, men det gjorde jeg jo den første uka, så har liksom gjort det. Ryktet sier til og med at jeg den uka var den mest solgte totalt sett også, så egentlig er det litt “klyp meg i armen”-moment. Hvem opplever det liksom? Vel, jeg, siden du spør 😉
Ferdig på jobb. Grusom dag. Har ligget “bakpå” hele dagen, så har hatt vondt stess i kroppen siden rundt halv sju. Etter det har det bare blitt verre og verre, men nå er det over. Kjærest og jeg skal i bassenget og slappe. Hun for å bli litt vektløs og hvile kroppen, jeg for å komme meg bort fra jobb, sosiale medier og alt jeg burde ha gjort. Rekker ikke halvparten av alt jeg skal gjøre i løpet av dagen likevel, så en time eller to i bassenger skader vel neppe. Kjærest koser seg i alle fall. Jeg også, men ikke si noe til henne. Jeg later som om jeg gjør det utelukkende for å glede henne. Et billig plusspoeng i boka der altså.
I kveld er planen å pjuske litt i hagen. Har ikke klipt plenen på halvannen måned. Har liksom aldri vært tid. I alle fall energi når man har slept sitt ben hjem fra jobb. Nå er imidlertid arbeidsdagene blitt litt kortere og det er både tid og anledning til slike deilige sysler.
Til slutt vil jeg be de av dere som plutselig har begynt å finne glede i å også ilegge Kjærest ulike diagnoser, slik dere har holdt på meg i månedsvis, eller årevis noen av dere fra Alta. Bare fordi Kjærest er glad i meg og skal gifte seg med meg så betyr det jo ikke at hun er like syk i hodet som meg eller har mistet alle sine grenser fullstendig og gjør absolutt alt for oppmerksomhet og noen skarve kroner på bloggen. Hun er jo bare glad i meg og må derfor leve med dette utskuddet av en mann. Hold dere for god til å tråkke henne ned i gjørma. Ta heller og skriv et par ekstra negative setninger om meg hvis det kan hjelpe.
God helg til alle dere andre vakre mennesker 🙂
PS! Hvis noen lurer på hvorfor jeg har hatt så mange skrivefeil de siste ukene, av og til har det faktisk sett ut som om jeg har “skrevet i fylla”, så fant vi ut i går hos øyelegen hvorfor. Jeg hadde nemlig en diger keratitt, hornhinnebetennelse, på venstre øye, som har gjort at jeg har sett “med promille” og dermed har skrevet veldig mye feil. Med den rette medisinen er keratritten borte i løpet av en uke. Sånn, så fikk jeg sagt det også 🙂 God helg!
Tidligere i dag fikk jeg et par blodtrykksfall som var relativt kraftige. Jeg satt og spiste lunsj nede på kontoret. Fire havreknekkebrød med majones, skinke og kvitost. Vann og kaffe. Blogget mens jeg spiste. Skrev at jeg var veldig sliten og at immunforsvaret mitt derfor lå litt nede for telling . Les bloggen HER, så slipper jeg å gjengi alt på nytt. 🙂
Plutselig kjente jeg at blodtrykket plutselig falt såpass mye veldig fort at jeg for sikkerhet skyld ringte til Kjærest som jeg visst var på tur nedover. Jeg lyver hvis jeg sier at jeg ikke ble redd på et tidspunkt, for det var relativt kraftige greier som skjedde.
Jeg ble iskald over hele kroppen samtidig som svetten bare fosset ut. Jeg la meg ned på gulvet og rev av meg kokkejakka for å få “luft”. Snakka med Kjærest hele tiden. Mista ikke bevisstheten. Hun har jobba med gamlinger som meg i mange år, og klarer å skille mellom skitt og kanel.
Slik lå jeg da hun kom. Hadde begynt å klarne litt i hodet og ba henne ta et bilde av meg. Du får tro hva du vil, men bortsett fra at jeg lukker øynene så er ikke bildet arrangert. Det var slik jeg lå da hun kom.
Etter hvert kviknet jeg til og satte meg opp igjen. Gikk vel et lite kvarter før jeg igjen måtte søke tilflukt på gulvet etter et nytt blodtrykksfall. “Hva i all verden er det som skjer med meg”, tenkte jeg og ba Kjærest avslutte og poste bloggen. Det ville hun slett ikke og syns et var bare teit. Da satte jeg de kaldsvettende sjarmøynene mine rett i henne og hun gikk motvillig med på det.
Nå er vi i alle fall hjemme. Har vært en tur i bursdag hos Kjærest sin bror. 31 år. Gratulerer med dagen.
Jeg har det greit. Var hos øyelegen etter legevakta og det var visstnok virkelig på høy tid! Trodde ikke det var så alvorlig, at det bare var en kraftig irritasjon på øyet, men hadde jeg ikke fått behandling nå hadde betennelsen kunne spist seg innover i øyet og iris til slutt falt av. Unngikk heldigvis akkurat det! Vet ikke om jeg hadde orket det, he he.
Jeg er veldig bevisst forskjellen mellom ondt og godt stress. Skrivingen er en av de tingene som gjør at pulsen min går ned. At jeg kan slappe av. Som jeg har skrevet til dere gjentatte ganger før så blir det roligere dager på jobb utover høsten. Det har allerede startet. Jeg har ikke så lange dager lenger. Det hender til og med rett som det er at jeg kan gå ned på kontoret i tolv-tiden, så jeg har det helt greit.
Det var kanskje dumt av meg å poste den bloggen tidligere. Ikke for min egen del, men for Kjærest sin. Noen har blitt sinte på henne fordi hun gjorde som jeg sa, eller, enda verre, har vært med på å arrangere et falsk blodtrykksfall for å skape “dramatikk”. Tenk dere litt om og les hva jeg skriver. Det kanskje ikke alltid at jeg vet best, men det er sannelig ikke alltid at du heller har rett 😉
Nå kjennes dufter fra kjøkkenet. Kjærest lager et eller annet. Blir sikkert godt. Alt Kjærest lager blir godt. Enten er hun i verdensklasse i kokekunst eller så er så inderlig glad i den jenta at hun kunne servert meg hva som helst og jeg hadde hyllet henne likevel, bare fordi det hadde vært henne som lagde det. Bare det å skrive disse ordene fyller hjertet mitt med varme. Hjerteinfarkt???
Jeg er en åpen fyr, men nå begynner det nesten å bli litt pinlig. Er det ikke det ene så er det det andre. Det virker nesten som om kroppen er en svamp som suger til deg en hver plage som jeg passerer. Feira bursdagen min hos legen i går, (Tusen takk igjen for alle gratulasjoner!)snakket om foten, operasjonen og de greiene der. Jeg satt lenge og vurderte om jeg skulle nevne det, men jeg har seriøst hatt “fyllesyn” så venstre øye i flere uker, men har trodd at det bare var en eller annen bivirkning. I Tromsø, da jeg sto opp på mandag, var det ekstra ille og jeg kikket meg i speilet. Da så jeg en diger hvit flekk på iris. Nesten som en føflekk. Ikke bra tenkte jeg. Det heller.
Lang historie kort, jeg har trolig “keratitt” eller hornhinnebetennelse og skal til øyelege i dag for å konstatere det. Har fått noen dråper som jeg skal dryppe hvert 15. minutt. Helsikkesliv, og ennå har jeg ikke fortalt noen i hele verden, ikke en gang Kjærest, om ørebetennelsen i høyre øre…
Tror rett og slett kroppen min hadde hatt godt av litt av den sommerferien som jeg aldri fikk. Bare pjuske i hagen, gå litt turer og ellers gjøre ingenting. Roe helt ned. Virker som jeg balanserer rimelig ustøtt på en knivse
Ironisk nok så stoppet teksten akkurat der. Jeg fikk et plutselig blodtrykksfall som var så kraftig at kaldsvetten bare fosset ut og jeg ikke hadde annet valg enn å rive av meg klærne og legge meg på gulvet. Ringte Kjærest umiddelbart, for det var så kraftig at jeg fryktet det kunne være noe helt annet. Hun var på vei ned til butikken og snakket med meg helt til hun kom i døren.
Det var bare et blodtrykksfall, men jeg ser på det som en advarsel. At jeg ikke har annet valg enn å roe meg, men jeg har ikke j\\\\kmmmmmmmmmmm
Hei! Asbjørn har fått sitt 2. blodtrykksfall og ligger på gulvet. Han får ikke lov å skive mer nå og jeg tar han umidelbart med meg hjem. Han har det bra, og skal til legen litt over ett. Jeg har ring Robin slik at Asbjørn kan dra hjem og hvile. Derfor avslutter jeg denne bloggen for han. Kjærest
Kirurgen både så og hørtes mistenkelig ut som Silje Nordnes i P3-morgen, og da jeg tok det opp med henne ble hun tydelig brydd, som om hun var avslørt, og for å avlede oppmerksomheten om temaet begynte hun å slå meg frenetisk på begge knærne og nedover leggene med en diger gummihammer. Herregud, hva er dette for noe tenkte jeg, og så meg fortvilet rundt etter et kamera i et desperat håp om at dette bare skulle være en dårlig skjult kamera episode på en eller annen shabby tv-kanal, ikke en virkelig konsultasjon med en vaskeekte nevrokirurg som kanskje skulle legge meg i narkose og skjære meg i ryggvirvlene.
Neida, tuller kanskje litt. Riktignok lignet hun på Silje Nordnes, men hun virket dyktig nok og sa, som sant var, at så ulidelig vondt som jeg har gått rundt det siste halve året kunne jeg jo ikke gå rundt. For å få operasjon måtte jeg også krype et par måneder. Hun ba meg derfor komme krypende tilbake i begynnelsen av november for en ny vurdring.
Sorry, jeg kunne ikke dy meg 😉 Etter en kjapp undersøkelse satte hun meg opp for operasjon. Ventetiden var bare seks måneder så her var det bare å kaste seg rundt og alyse alle planlagte helgeplaner.
Så kjørte vi hjem. Kjærest kjører siden jeg spiser så mye sukkertøy, men jeg både starter og avslutter bak rattet. Jeg syns faktisk det er skikkelig flaut å ikke kjøre, så jeg setter meg bak rattet og kjører ca til Kvenvikmoen (1 mil fra Alta). Da overtar Kjærest. På hjemturen gjentas byttet på Kvenvikmoen. Denne illusjonen hadde fungert aldeles utmerket hvis jeg ikke hadde vært så idiot å skrevet det på bloggen.
På bildet ligger jeg og sover på ferga. Jeg sover hvert eneste ledige minutt jeg får. Er trøtt helt inn til margen. Det har vært en voldsom sommer. Et voldsomt år egentlig. Jeg er glad det høstes Da får jeg tid til å hente meg litt inn igjen før vi blir foreldre og man kommer til å være livredd hver eneste gang man våkner opp.
Fortsatt, 13 år etter, kan jeg våkne midt på natta, rive av meg dyna og springe inn på rommet til Datter bare for sjekke om hun puster. Det skjer ikke så ofte lenger, men det hender. Flere ganger i året.
Nei, nå skal Kjærest og jeg nyte denne siste kvelden av “ferien” før arbeidsdagen atter innhenter oss i morgen. Håper det ikke hørtes negativt ut, for det var det ikke. Jeg liker livet mitt. Bare jeg får puste.
Lag en vakker aften, bak gjerne en eplekake. Det er tross alt søndag!
Sol eller regn, deilig å våkne opp et annet sted enn på jobb. Akkurat nå er jeg på pulverkaffe nummer to og prøver å skrive noen stemningsfylte morgentanker til dere. La liste litt for høyt og tror jeg nøyer meg med å bare skrive noen morgentanker. Det er mye lettere, he he.
Iskaldt på rommet. Har hatt verandadøra åpen i hele natt, men vi glemte at det var blitt høst. I tillegg til nevesmerter har jeg nå også fått frostskader på høyre fot. Hele låret og leggen er lillablå og dekket med et tjukt lag med rim. Egentlig var det dyrlege og ikke nevrolog jeg burde gå til…
Kjærest sover fortsatt. Dvs, akkurat nå sover hun, men vet ikke om det varer ut hele setningen. Hun begynner å bli stor nå, (for guds skyld ikke si det til henne!) og da er det vanskelig å sove mer enn et kvarter i slengen i samme stilling. Dessuten har hun det der feilslåtte bekkenet som hun sliter med. Nei, det var ikke meg, det var hunden til broren min som sprang inn i henne for noen måneder siden. Siden har bekkenet vært skjevt og hun må på behandling og “knekke” det på plass en gang i uken. Går det to uker går det ut over meg, så jeg pleier å minne henne på det.
Jeg håper de finner ut av den der prolapsen min her nå i Tromsø. Jeg kan ikke i lengden være avhengig tabletter for å holde meg på beina. Slik det er nå klarer jeg 15 minutter, og det er litt i overkant lite for en som jobber i det private næringsliv. Hva skrev jeg nå? Tirret jeg akkurat på meg over halvparten av norsk arbeidsliv, pluss de som tråkker hjemme på trygd. Er dette mitt siste innlegg med lesere?
Følg med i morgen! 😉
PS! (Har fått en diger hvit flekk på iris på venstre øye, men gidder ikke skrive om det. Er liksom nok nå. For lenge siden)
I over et år nå har vi sittet på en gammel benk vendt mot guttene. I begynnelsen satt vi på den hver eneste dag, ofte i timevis. Spesielt Kjærest, eller kanskje helst Kjærest. Jeg ville som regel bort fortest mulig. Likevel har det alltid vært godt å sitte der. Småprate med guttene. Fleipe litt. Fortelle dem om bloggen og boken, og nettbutikken og gammelbutikkene og bla, bla bla. Fordelen med unger på kirkegården, i motsetning til andre unger, er at de ligger helt stille og lytter interessert når faren forteller om alt fra det “spennende” livet sitt. De har jo liksom ikke så mye valg.
Jada, jeg vet at det ikke var vår personlig benk, men vi har liksom hatt den et år. På en eller annen helt underlig måte har den liksom hørt til. Vært en del av. Det så så nakent og trist ut uten den. Bare grå grus.
Jeg klander ikke den som tok benken og satte den foran sin “egen” grav. De er i sin fulle rett. Benken er ikke vår. Vi kommer til å ta den tilbake neste gang vi drar opp til guttene. Hvis den blir fjernet en gang til kjøper vi vår egen. Du kan si mye rart om meg, ofte med rette, men jeg starter ikke krig på kirkegården pga en gammel benk.
Dette var litt leit, men jeg er en voksen mann, Kjærest likeså. I alle fall voksen. Utrolig rart hvor viktig en fremmed ting kan bli i sorgprosess. Nå er den borte og det er kanskje like greit. På tide å stå på egen ben. Uten benk.
Hva er greia med at straks en dame blir gravid, så blir hun omtrent fritt vilt til å bli tafset på? Venner som fiender, kjente som ukjente kan komme rett bort og bare ta seg til rette å kjenne, klappe og stryke på magen, samtidig som de overveldet forteller denne arme gravide “hvor stor hun har blitt”. Hva faen er greia liksom? Hadde noen kommet bort til meg, klappet meg på magen og fortalt meg at jeg var blitt så stor, så tror jeg at jeg hadde skallet dem rett ned. Seriøst!
Nå har jeg ikke for vane å vandre rundt i verden å gjøre kvinner gravide, men jeg har da opplevd sju gravidemager, med to forskjellige kvinner og over to forskjellige tiår, og alltid har det kommet noen og tafset på magen. Den gravide blir like forfjamset hver gang og underlig nok har jeg aldri opplevd dette “live”. De gjør det aldri når jeg er tilstede, så det må jo være et visst tabu over dette. De må forstå at de tafser på annen manns einedom, men det rare er at det alltid er kvinner som tafser. Alltid!
Tipper at det ikke bare er min kvinne som blir utsatt for dette overgrepet og uten å utlevere hennes følelsesliv alt for mye, så kan jeg si at dette oppfattes særdeles krenkende. “Så stor du har blitt” klapp, klapp, stryke, stryke. Ærlig talt!
Slutt med det! Hold deg på over en meters avstand! Det siste en gravid i siste trimester vil ha er Korona. Dessuten kan du, i stedet for å si at hun er blitt litt så diger, si “Herregud så FIN du har blitt!”. Det er langt mer hyggelig å høre enn at man har blitt stor. Hun VET hun har blitt stor. Svært få kvinner drømmer om store størrelser.
Avtale?
(Del gjerne, for dette tror jeg de ALLER fleste gravide sliter med)
PS! Bildet er tatt for rundt en måned siden, magen har blitt betraktelig “flottere” siden den gang 😉
De siste dagene har gått mer inn på meg enn jeg har tillatt meg å innrømme, både overfor meg selv og dere. Å bli beskyldt for å ha utlevert din egen Datter, det aller kjæreste du har, ikke bare i ett innlegg med ord og bilde, men gjennom et helt år! Du har, for klikk, noen skarve kroner og 2×5 minutter i rampelyset brettet ut dine aller nærmeste sine aller innerste føleserier i en sosialpornografisk orgie som Norge aldri tidligere har sett. Jeg skal ikke falle for fristelsen å harselere mer med disse aktverdige menneskene som som aldri gjør noe feil, men som mer enn gjerne belærer andre, ikke hvordan livet burde leves, men hvordan livet skal leves, eller saklig kritikk som de kaller det.
Jeg er vant med “saklig kritikk”. Allerede som liten 2. klassing fikk jeg masse “kritikk” fra ungene i bygda fordi jeg flytta dit på feil måte. “Kritikken” varte i mange år. Uansett hvordan jeg prøvde å forklare og forsvare meg ble de aldri fornøyd med svaret. Tror egentlig ikke de hørte etter heller.
I fjor sommer fikk jeg også “saklig kritikk” da jeg åpent gikk ut og fortalte at vi hadde mistet et barn. Det var helt greit å fortelle det én gang, men å fortelle at det gikk inn på meg og at bunnen ble revet vekk fra livet mitt ble for mye. Jeg burde heller logge av og ta meg av familien min. Jævlig godt tips egentlig! Tok det til meg, men dere vet, ble sittende pålogget mens familien min gikk for lut og kaldt vann.
Det siste året har jeg også fått veldig mye “saklig kritikk” for å fortelle om hvordan det er når både hodet og kroppen går på en smell og du blir avhengig av kjemi for å kunne takle hverdagen på en skikkelig måte, eller sutrer og klager over helsa som de “saklige kritikerne” kaller det. En ordentlig mann skal ikke sutre over slike ting, han skal bite tenna sammen og holde følelsene inne helt til han kjøper seg et tau eller hopper fra en bro…
Får ikke bare “saklig kritikk” når jeg er litt for trist, men kanskje mest når jeg er glad og har det godt, eller “høy på meg selv” , “høylytt”, “breial” og “kvalmende og ufordragelig” som de saklige kritikerne kaller det.
Fikk også masse “saklig kritikk” når jeg i fjor under en måned etter Katastrofen, og helt ødelagt som menneske, satte meg ned med en kopp fordi “alt” ble ødelagt samtidig på jobb og jeg rett og slett, der og da, ikke klarte mer. Det var ikke mer igjen. Det formelig haglet inn med “saklig kritikk”, samt over 300K. Da ble de “saklige kritikerne” rasende! Av alle gode formål, så gikk pengene til denne, denne, denne kokken.
Dere forstår tegningen. Det kan bli for mye av det gode, selv om den er saklig og velbegrunnet. Likevel har de siste dagers “saklige kritikk” virkelig gått inn på meg på en måte som “saklig kritikk” ikke har gjort på lenge. Bryr meg til og med om at “saklige kritikere” er illsinte fordi jeg ikke svarer på akkurat samme spørsmålet som jeg har svart på flere titalls ganger de siste dagene. At jeg ikke står til rette, som om dette var en rettsak, jeg satt i tiltaleboksen og “den saklige kritikeren” var enten dommer eller aktor og krevde svar nuh!
Hvis folk spør meg om hvem jeg er så svarer jeg alltid at jeg først og fremt er Pappa. Jeg har ikke bare brukt, men jeg har dedikert over halve livet mitt til å jobb og familieliv. Det har ikke blitt tid til å mye annet. Mye har naturligvis blitt valgt vekk, men det har ikke gjort meg det skarve grann, for jeg er først og fremt pappa og vil ikke være noe mer enn det. Ja, jeg er opptatt av å være størst, best, raskest, sterkest, smartest osv., og det å være Pappa er for meg det aller, aller største av alt.
Da blir jeg lei meg når dette ikke bare blir satt i tvil, men når det faktisk “saklig” blir hevdet at jeg “selger” mine egne barn for å du skal lese meg, så blir jeg ikke bare sint, men jeg blir helt tom. Det er så langt fra sannheten som det kan bli! Har lest det aktuelle innlegget igjen, og igjen og igjen, og kan faktisk ikke for mitt bare liv forstå hvordan jeg utleverer Datter på noen som helst måte. Meg selv, ja, og indirekte datter som har en pappa som tør vise følelser, og endatil skrive det så alle ser. Kanskje ikke barnemishandling, men ikke langt i fra. Jeg blir bare trist.
Ja, vi mennesker er laget slik at vi gjerne ønsker tilbakemelding på oss selv, positiv eller negativ, og vi leser alt vi kommer over av stoff der vi selv er omtalt. Der er vi alle like, og jeg er ikke et unntak. Heller ikke en 12 års gammel jente. Hva tror du er verst å lese, at faren er lei seg for at hun vil flytte, gråt til og med, eller “konstruktive” tilbakemeldinger som forteller at faren en kynisk jævel som selger sin egen datter i jakten på klikk, penger og berømmelse?
Jeg bare spør. Som vanlig er det du som sitter inne med de rette svarene og fatter ikke at så mange ikke er enig i deg selv om du helt åpenbart har rett. Jeg regner meg selv som en oppegående mann, kanskje til og med litt over gjennomsnittet, og vet at dette er en dum blogg å skrive. Det beste hadde bare vært å la være å skrive noe som helt i dag, men jeg klarer ikke. Da hadde bloggen blitt slik som de andres. Det jeg vil jeg ikke. Bloggen min er dønn ærlig, og jeg skriver om det som opptar meg. Akkurat nå er det dette. Det opptar meg noe helt fryktelig.
De hentet meg på flyplassen, men la seg rett på sofaen da vi kom hjem. Var så trette. Jeg lot dem sove. Elsker dem begge, men bare en av dem vet det. Ennå.
Godt å komme hjem uansett. Hadde bevilget meg hele fire dager med ferie etter en knallhard sommer. Fire dager ble til en, så i morgen er det påan igjen hav skal man vel med så mye fri? Lediggang er roten til alt ondt har jeg alltid ment, he he.
Skal ikke skrive så mye. Bare takke dere for at dere har fulgt meg på min lille “pressetour” nede i Oslo. Skal legge ut linker til dere som ikke har fått sett:
Et VIRKELIG annerledes God Morgen Norge HER (TV2 Sumo)
Nitimen kan dere høre HER. Det er to bolker av ca 5 minutter. Veldig artig å være med på Noorges største radioprogram!
Etter Nitimen bar det rett til Divkraft på NRK P2. Et timelangt portrettprogram med mennesker med en ekstraordinær, tja, drivkraft. Hør programmet HER. Mamma er fortsatt med. Kagge kjøpte mamma en ekstra dag i Oslo slik at vi fikk litt bedre tid sammen. Hun bor i Molde og vi har ikke sette hverandre siden Katastrofen. Veldig, veldig hyggelig gjort!
Etterpå ventet halvannen time med intervju med A-magasinet i Aftenposten. Det må vi nok vente halvannen uke eller mer før det kommer på trykk. Blir spennende. Slike portrettintervjuer kan gå begge veier. Håper det går en god vei.
Slutt med å skriv på fb om dine dårlige opplevelser på restaurant! Det som VIRKELIG er interessant er de GODE besøkene. Risbolle er en slik restaurant. Ser litt “shabby” ut fra utsiden, men i himmelens navn for noen smaker! Helt, helt fantastisk! Og, viktigst av alt, de aller aller fleste gjestene er fra Vietnam eller deromkring. Det er ALLTID et godt tegn. Anbefales på det sterkeste. Ligger forresten bare fire meter fra Mantra, en annen fabelaktiv restaurant, indisk. Den er mer kjent, mer fancyo og, selvfølgelig, veldig mye dyrere. Terningkast 6 til begge, bare på forskjellige måter.
Jaja, Kjærest har våknet for litt siden og, på min forespørsel, kjørt ut for å kjøpe burger til oss på Esso. Hørte jeg noen som kalte meg sobbete? Kjeften pårei!
Der kommer de inn døren, jeg må “legge på”. Takk for at dere leser meg. Det betyr mye 🙂
