I morges kjente jeg han endelig, sønnen min. Hun har jo snakket om det i ukevis, men han har ikke vært sterk nok til at det har kunnet kjennes på utsiden av magen. Jeg har klemt og presset hånden min akkurat der hun har ført den, men ingenting. Absolutt ingenting. Bare en helt vanlig mage. Litt større enn normalt, men ellers ingen bevis for at han faktisk finnes. Inntil i dag.
Hun lå og sov med magen mot ryggen min, eller rumpa faktisk, la oss være ærlig. Jeg hadde akkurat våknet og lå og ble kjent med den nye dagen på en skånsom og langsom måte. Pustet rolig og hadde det egentlig ganske bra. Plutselig kjente jeg at magen hennes strammet seg og jeg fikk tre ganske kraftige spark mot rumpa i rask rekkefølge.
Ka farsken, sparker du far din i ræva? Fikk ikke noe svar tilbake. Kjærest snorket lavt og magen var igjen helt rolig. Jeg sto opp og smilte for meg selv. Sønnen min. Jeg skal bli pappa igjen. Det har egentlig ikke gått helt opp for meg ennå. Jeg gleder meg til resten av livet. Tror det blir bra jeg. Tro det blir veldig bra. 🙂
I dag er det akkurat ett år siden vi lukket kista for aller siste gang og senket han ned i jorden ved siden av storebroren sin. Det var en vakker seremoni som vi hadde brukt all vår energi en hel uke på å gjøre så fin som over hodet mulig. Alt skulle være perfekt. Det ble det. Bortsett fra at det var en bitte liten kiste der. Ingen skal oppleve å bære en bitte liten kiste. Jeg har gjort det. To ganger. Det er to ganger for mye. Det er ikke all erfaring som er av det gode.
Jeg kommer aldri mer til å skrive om dette. Jeg har sagt mitt. Har vært åpen hele veien og fortalt om det første året etter at vi mistet. Det har ikke bare vært trist. Stort sett ikke, men det har vært en del nedturer. De har jeg fortalt om. Det har føltes godt og tror har hjulpet mange andre i sine egne kamper. For vi har alle kamper vi kjemper. Hver eneste dag. Overalt.
Åpenhet har alltid en pris. Jeg har måttet tåle både hets og hånord fra første dag, først og fremst, overraskende nok, fra kvinner, for min måte å dele følelsene mine etter tapet av min lille sønn. En eller to ganger er ok, men “manner” du deg ikke opp etter det er du en “tøffel”, “lite mandig”, “falsk faen som gjør alt for klikk” eller “bryr deg mer om Internett enn familien din”. Livet går videre liksom.
Det gjør ikke det. Livet leves, må jo det, dag for dag, det går ingen steder.
Ja, det har gått voldsomt inn på meg all “kritikken” om at jeg har omtalt Lille Vakre bare for å tjene penger. Jeg skriver om livet mitt og når sønnen din dør er det HELE livet ditt. Likevel tror jeg ikke at jeg har nevnt det mer enn ca 12 ganger i løpet av dette året. Uansett om onde tunger skriver at jeg skriver om det igjen, igjen og igjen. Det stemmer faktisk ikke og hadde det gjort det, hadde jeg skrevet om det dag ut og dag inn, hadde det vært riktig å henge meg ut for det? Hvor hjerteløs er det egentlig mulig å være?
Selv om siste delen av svangerskapet er voldsomt tungt, hvert eneste spark for eksempel er jo en gjentakelse av noe som ikke varte, så velger vi å ikke fokusere på det. Vi velger å gjøre vårt beste for å glede oss, ikke grue oss. V i klarer det som regel, men ikke alltid. Bedre enn det kan vi ikke gjøre det.
Jeg orker ikke ta dere med på en litterær reise gjennom dette året. Året er forbi, og det som betyr noe for meg nå er framtiden. Det som skal komme. Den lille som vokser inne i magen til Kjærest og som om bare tre måneder kjemper seg ut og forandrer livene våre totalt. Jeg er vettskremt. Redd. Og lykkelig.
Ønsker ikke å skrive noe mer om dette nå. Dere som har fulgt meg, oss, vet hva vi har vært gjennom. Ser ingen hensikt i å ta dere tilbake til dagen for et år siden. Vil ikke dit. Klarer ikke. Vil bare fram. Vil ikke se tilbake. Klarer det ikke. Hvis jeg skal overleve. Og det skal jeg!
Takk for at du har brydd deg!
(Disse ordene er skrevet akkurat slik de kom ut. Jeg velger å ikke lese gjennom teksten. Beklager hvis den var dårlig, men det var slik de kom. Ordene. )
Det har vel kanskje blitt insinuert tidligere, men har liksom aldri følt at jeg har “brutt loven” de gangene jeg har glemt meg. Tydeligvis har det vært et større irritasjonsmoment enn jeg i min enfoldighet har innsett, for i morges da jeg sto opp er det et menneske som har brukt relativt mye av sin tid til å brodere den hellige doloven, ramme den inn og plassere den rett bak doen slik at jeg stirret rett inn i den da jeg lykkelig og glad gjorde det jeg skulle i morges. Ok, Kjærest, jeg lover! Kommer aldri mer til å tisse med dosetet nede.
Nå har det regnet konstant i nesten en uke til ende og med konstant mener jeg virkelig konstant. Det har ustanselig høljet ned og jeg kan faktisk ikke huske at jeg har gått ut i bilen denne uken uten å springe for livet for å unngå å bli våt. Derfor ble jeg litt overrasket da jeg sto opp i morges og det var stille. Ingen tromming på taket og ingen foss gjennom takrenna. God start på dagen!
Opphold betyr at vi endelig kan fortsette med blomsterbedet vi har balet med et par uker før regnet kom. Jeg med en arm og hun med bekkenløsning. Det har ikke gått fort, men det har vært deilig å kunne jobbe sammen og skape noe i lag. Jeg elsker hagearbeid og graving i jorda og det gjør hun også. Vi har en såkalt naturtomt og har bestemt oss for å gjøre den skikkelig fin før vi flytter.
Slik så det ut før samme dagen som vi begynte med bedet. Skulle egentlig bare ordne der nede med riddersporene, men det tok litt av kan du si… 😉
For bare noen få minutter siden måte jeg hjelpe en kvinnelig kokk fra en annen restaurant. Hun hang fast i den ene armen helt øverst på bildet. Hun hadde stukken hånden inn i et av hullene i rulleporten fordi nøkkelkortet ikke fungerte slik det skulle, og rulleporten føk plutselig opp og stoppet ikke før armen ble rullet inn i porten øverst. Helt syke greier! Skjer liksom ikke i virkeligheten.
Jeg hadde vært nede på kontoret i kjellren med dagsoppgjøret da jeg hører et svakt “help” når jeg kommer ut i korridoren. Ser ingen, men da jeg skal gå ut av porten ser jeg at det henger en kvinne etter armen der oppe. I all verden! Innser ikke alvoret med en gang og spør henne hva hun gjør der oppe. Hun sier bare “help” en gang til og jeg ser nå hvordan armen ser ut der oppe. Prøver å løfte henne ned, men armen sitter bom fast.
Hun river og sliter mens jeg holder henne, men til ingen nytte. Armen må skjæres løs. Jeg finner heldigvis en tom melkegrind i nærheten og velsigner den som ikke har giddet å rydde opp etter seg og plasserer den unge kokken på toppen av melkegrinden og går selv etter en kniv.
Etter mye om og men får jeg skjært henne løs, men det var uhyre vanskelig helt inn med armen. Porten var rullet så hardt at armen var helt stiv og jeg måtte presse kniven mellom huden og porten like ved pulsåren. Litt skummelt, faktisk veldig.
Det gikk heldigvis bra. Fikk skåret henne løs. Ingenting var brukket, men armen så ikke ut. Hva gir dere meg? Slike ting skal liksom ikke skje. Det siste du forventer er at det henger en kokk etter armen fastklemt øverst i en rulleport. Heldigvis gikk jeg ned. Det er ingen andre på jobb så tidlig og hadde ikke jeg vært der hadde hun blitt hengende der i over en time før vaskerne hadde kommet. Det tror jeg ikke armen hadde tålt.
Man kommer ikke unna en god frokost hvis man skal ha en god start på dagen. Dette holder meg gående et par timer før jeg må ha ny dose. Det er neppe sunt, men det er nødvendig hvis jeg skal fungere. Slik det er nå klarer jeg å stå eller gå en halv times tid før jeg må sette meg, eller helst legge meg, et kvarter. Fryktelig tidkrevende og veldig, veldig irriterende.
Jeg skal ikke reklamere for tabletter, men de nye jeg fikk hos vikarlegen her om dagen har virkelig hjulpet på foten. Ikke alle jeg tar til frokost 😉 I går hadde jeg ikke vondt før kvart over ni. Jeg sendte til og med melding til Kjærest i halv ni-tiden at jeg var helt smertefri. Jeg var så glad. Som vanlig er jeg ikke glad så lenge 😉
Regnfullt i Alta i dag. Har regnet konstant siden mandag. Virker som om hele sommeren regner bort, men det er jo, så langt, bare snakk om fire dager. Menneskesinnet er i sannhet negativt (I alle fall mitt). Har jo tross alt vært nydelig vær i flere uker, men det er glemt nå. Nå regner vi bort.
Ellers spilte jeg radiobingo i går for første gang på femten år. Skulle gjøre noe koselig vi tre før leggetid. Sovna faktisk midt i spillet og Kjærest tok over bongen min. Herregud noe så søvdyssende! “Tallet er femten. En-fem” Snork!
Senere i dag skal jeg fortelle dere hvordan det gikk da jeg røkte min aller første laks. Meget spennende prosess og overraskende enkelt. Følg med!
Ha en vakker dag!
Ja, du så riktig. Jeg tar selvfølgelig mine vitaminer hver dag 😉
Kjærest har gruet seg i ukevis til denne ultralyden på Hammerfest sykehus. Tonnevis med føleleser. Lille Vakre ble jo født der i fjor sommer og i tillegg var det en ultralyd der i oktober der de så rett inn i et hjerte som helt uten forvarsel var sluttet å slå. Se den samme avdelingen, de samme rommene. Det er nok en større påkjenning enn jeg klarer å sette meg inn i, men jeg støttet henne. Strøk henne på ryggen. Smilte. Kutta ut spøkingen. Slike ting. Tror det hjalp litt.
Selve ultralyden gikk fint. Overlegen selv som følger oss opp. Gir trygghet. Aksel er frisk og rask og utvikler seg akkurat slik han skal. Tisseluren gir ingen grunn til bekymring. Det er nok det første vi fedre ser etter når sykdommer er utelukket. Mødrene ser på ørene, nesene og hendene. Fedrene ser om tisseluren er riktig utviklet. Kanskje det viktigste i hele verden.
Som dere forstår fikk jeg være med inn på ultralyden. Magien ble litt brutt da Ex ringte for å få koden på et gammelt bankkort, men etter en kjapp, men svært tydelig beskjed fra Kjærest la jeg på røret og harmonien var gjenopprettet. Datter fikk forresten ikke komme inn på sykehuset. Hun måtte vente i bilen. Ingen nåde. Helt håpløst. Vi hadde tenkt at hun kunne sitte og vente i kafeteriaen eller noe, men ikke tale om. Ut i kulden.
Etter timen “gjorde vi byen”. Dvs. vi kjøpte en kule is på Nissensenteret. Største kula jeg har sett. Veide nesten 45 kg. God butikk på den kiosken. “Slik ser mine kuler ut” sa unggutten som sto bak disken. Jeg lot kommentaren hans henge i luften…
Jada, selvfølgelig…
Møtte en isbjørn. Han ble litt skremt, men vi fikk roet han så pass ned at vi fikk tatt et bilde.
Stoppa for å spise litt på Skaidi, (midt mellom Alta og Hammerfest) og da må jo bloggen sjekkes så klart 😉
Nå har vi kommet hjem. Datter er hos noen venner og Kjærest sitter på hobbyrommet og lager maskemarkører. Regn ute. Etterpå skal vi se “The great”. En fantastisk morsom serie på HBO om Katarina den store, men filmet på en slags underlig moderne måte kan du si. Fantastisk!
Forrige gang ble jeg ikke med. Det angrer jeg fortsatt bittert på. Jeg lot henne stå der helt alene, flere timer unna armene mine, mens verden smuldret bort rundt henne. Jeg satte meg selvfølgelig i bilen med en gang hun ringte, men jeg skulle vært det der da det skjedde. Les mer om det HER.
Derfor blir jeg med henne denne gangen. Dropper medisinene mine og kjører henne. Prøve å bidra til en positiv opplevelse av sykehuset så hun slipper å grue seg mer enn hun trenger til hun faktisk skal føde der. For hun må føde der. Det er prosedyre fødselen etter at noe har gått skikkelig galt. De skal ligge der i fjorten dager etter fødselen til overvåking. Det er selvfølgelig en trygghet, men også en litt trist start på babytiden. Kan ikke ha ungen hjemme fordi man er redd for at han skal dø.
Nei, nå skriver jeg meg inn i elendigheten! Det var ikke det denne bloggen skulle handle om. I dag er det ultralyd på Hammerfest sykehus og vi kjører hele gjengen, Kjærest, Datter og meg selv, for å prøve å lage en positiv opplevelse. Pga. Viruset får jeg ikke være med inn på sykehuset, men hvis det er noe galt går jeg inn uansett.
Det er ingenting som indikerer at det skal være noe galt altså, men som dere forstår ligger det å lurer like under overflaten hele tiden. Vi dyrker det ikke, men det er der uansett. Slik er det bare.
Ellers er det en grå, men fin morgen i Alta. I går ettermiddag regnet det absurd mye! Dere vet sånn sommerregn som ofte kommer i sydligere strøk, der det virker som om det er syndefloden selv som har kommet tilbake. Normalt kommer slikt regn i varmt vær og regnet kan være deilig å stå under, men var ikke mye varmt i går! Faktisk var det så kaldt at regnet på et tidspunkt gikk over til digre hagl. Har ennå ikke tort å sett hvordan det hat gått med blomstene vi har plantet. Håper på det beste.
Nei, nå må jeg stikke ned på jobb en liten tur. Er jo fortsatt sykemeldt, men det betyr ikke at jeg har besøksforbud på jobb. Må holde meg oppdatert, gi og få beskjeder, samt at jeg kan gjøre småting mens jeg er der. Vi kjører til Hammerfest senest halv ti. Da har vi tre timer på oss før ultralyden. Det burde holde.
Mange av dere kjente kanskje på en tomhet i går. Det var liksom noe som manglet. Først klarte du nok ikke å sette fingeren på hva det var, bare at det var et eller annet som ikke stemte, men etter hvert som tårene presset på da du gikk til sengs, forsto du hva tomheten var: Kokkejævel hadde ikke blogget hele søndagen!
Herregud, kunne det ha skjedd noe? Dette har tross alt bare skjedd EN gang før, men da ga han beskjed på forhånd at han trengte en pause, og ble borte i hele tre dager. Du husker det som grufulle dager. Savnet og sorgen var nesten ikke til å bære, men det er utrolig hva et menneske klarer å kjempe seg gjennom.
Sannheten hvorfor dere ikke hørte noe fra meg i går var rett og slett fordi jeg ikke klarte. Tror ikke jeg har nevnt det noe særlig, men de siste ukene har jeg hadde intense nervesmerter i høyre fot etter den prolapsen. Første uka etter skulderoperasjonen har jeg ikke merket det så godt siden jeg har fått så mange smertestillende, men i helga når jeg gikk fri fra de sterkeste tablettene var smertene nesten ikke til å holde ut.
Det virker nesten som om jeg er i ferd med å gå i oppløsning. Er det ikke det ene så er det det andre. Begynner faktisk å bli litt flaut dette. Eneste jeg mangler nå er kreft eller hjerneblødning. Kommer sikkert til våren. Hvis jeg ikke har fått hjerteinfarkt innen den tid.
Etter inntak av tabletter klarer jeg å stå eller gå i ca 30 minutter. Da er smertene i foten så intense at jeg må sette meg ned eller helst ligge, gjerne en times tid. Så er jeg klar for 30 nye minutter. Slik holder jeg på helt fram til kvelden. Så sovner jeg, for det gjør jeg alltid, og sover urolig helt til jeg våkner tidlig neste morgen. Så er det på an igjen.
Kunde nummer EN på apoteket i morges!
Ja, har vært til MR, men med mindre porolapsen gir meg lammelse eller hindrer urin og det som verre er, så er det sjelden de opererer ryggen. Sikker mye risiko vil jeg tro, men skal i alle fall til Tromsø 1. september for å undersøke mulighetene. Det er fryktelig lenge til 1. september.
Jeg skriver ikke dette for å “sutre” altså, jeg bare forteller hvordan det er akkurat nå. Satser på at de nye tablettene vil fjerne i alle fall de aller verste smertene slik at man kan fungere i hverdagen. Det er så slitsomt. Dessuten blir man amper og irritert av konstante smerter og det må jeg virkelig jobbe med slik at de ikke går ut over Kjærest eller Datter. Det er jo ikke deres skyld at jeg går i oppløsning. Tror jeg klarer det stort sett ganske greit.
Jepp, det var det! Nå kjenner jeg tablettene begynner å virke. Dere som er plaget vet hvor deilig akkurat DET er.
Datter kom ikke i går, (overnattet hos venninne), så Kjærest og jeg tok middagen ute i dag. Helt enkelt. Var i fjæra for å se etter selve livet, og vi fant det da vi tente bål og varmet opp et par Gilde karbonader på en stein nært bålet. Hadde et par grove hamburgerbrd også, men kunne like gjerne vært fine. Det bakestanden lurer oss med som grovt er egentlig ikke det. Det er bare farget. Er det forresten lov til å si farget bakverk?
Dagen startet, som vanlig, med vekkerklokke, forbannelse over arbeidslivets pinsler, flatulens, urinering, mer flatulens, påkledning og kaffe. Tok ingen bilder, heldigvis, men tok et da jeg kom ut i bilen. Jeg elsker den dama!
Småpjusk på jobb og la opp noen salater. Selger godt. Veldig godt.
Oi, glemte at jeg jeg blogget om boken min som kommer ut den 4. august før jeg dro på jobb, sorry! Den kan du bestille HER eller HER eller HER
To villaks. Kompis og jeg røyker sammen. Filetert og saltet i dag. Blir tørket i natt og i morgen. Røkt på mandag. Ja, blir blogg av prosessen 😉
Bedprosjekt. Det tar sin tid. Jeg kan bare jobbe med en arm og Kjærest har fått kraftig bekkenløsning etter at den hunden sprang på henne. “Den blinde stør den halte”. Tar lang tid, men blir bra til slutt. Berget dere ser er gravd fram de to siste ukene.
Ellers har jeg fått med meg at det er kjempeumoderne med billedtekster mellom hvert bilde. Skulle jeg vært trendy skulle jeg bare gitt dere en masse bilder uten en eneste kommentar mellom. Er det ikke egentlig litt deilig at Norges mest populære blogg akkurat nå ikke bryr seg? Jeg syns det!
Snart kommer Datter. Vi gleder oss. Skal spise klokka seks.
Kjørte på jobb i morges for å ta oppgjøret og et par andre småting. Siden jeg er nyoperert og sykemeldt kjørte jeg hjem igjen etterpå. Kjærest lå fortsatt og jeg tenkte jeg skulle ligge litt sammen med henne. Ved siden av altså, bare for å prate. Det er koselig å ligge og prate om morgenen.
Ble lite prating gitt! Plutselig var klokka ETT og jeg var alene i senga. Tror ikke jeg har stått opp midt på dagen siden jeg var rødruss for 25 år siden. I all verden!?
Står opp og der sitter Kjærest og plundrer og produserer serviettringer og blomstervaser til bryllupet. Hun ser morsk ut på bildet, men er det ikke. Hun fikk jo storlaksen og skal gifte seg med selveste meg. Hadde det vært mulig skulle jeg gjort det samme selv.
Når Kjærest plundrer og produserer ser hun på reality. For tiden går det i Sisterwifes. En serie som handler om menn som gifter seg med flere koner, noen opp i fire. Håper ikke dette er noe hun drømmer om, for en dame holder lenge for meg! Tenk deg fire valsende rundt med skiftende humør. Hvem er det som gjør slikt frivillig?
Nei, nå det ut og planting av blomster! Jada, skal være forsiktig med skulderen 😉
