Jeg burde ikke sutre og klage over alle disse smertene mine, men de er nå så intense og mer eller mindre konstante at jeg faktisk aldri har opplevd noe liknende i hele mitt liv. Legen har doblet dosen, både styrken og sekvensen, på alt jeg trykker i meg, uten at det egentlig hjelper noe særlig. Bortsett fra i går morges klokka ti over ni. Ja, jeg husker klokkeslettet. På sekundet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Starta dagen som vanlig med en god neve tabletter i femtiden. Halv åtte, bare to og en halv time etter den første neven, tok jeg min første dose morfin for dagen. De skal jeg bare ta når det er skikkelig ille. Før den rakk å virke noe som helst hadde jeg så vondt at jeg slukte en til i ren desperasjon. Så gikk det litt over en time og haaaalleluja!

Helt og fullstendig smertefri. Kjente absolutt ingenting. Tør ikke fortelle hva jeg egentlig hadde tatt, men det virket. For første gang på mange år egentlig, og i alle fall første gang siden denne jævla prolapsen, hadde jeg ikke vondt. Herregud så deilig!  La gå at jeg var litt kvalm og småsuset i hodet, men det var verdt det. Så lenge det varte.

Det varte en time. Så var moroa over. Litt over ti var smertene tilbake med full styrke. Livet er herlig!

Til tross for alt så er det faktisk det. Kjærest og jeg er inne i en skikkelig god periode og vi har det virkelig, virkelig godt sammen. Det er så deilig å våkne om morgenen og høre lyden av nettopp henne og vite for sikkert at hun tenker det samme om meg når hun våkner. Det er ikke bare morfin som er avhengighetsskapende, men Kjærest er et vel så sterkt narkotikum. Hun er rett og slett helt fantastisk. Jeg er så glad for at hun dukket opp. Gleder meg til resten av livet.

Ha en omtåket dag!

Det er ingenting som er så vakkert som en gravid kvinnekropp, fortrinnsvis Kjærest sin. Alt blir større, strammere og mer levende. Deiligere rett og slett. Jeg vet at mange gravide føler seg som hvalrosser. Det har dere ingen grunn til! Jeg er sikker på at mannen deres syns dere er nydelige. Han har sikkert gjentatte ganger sagt det til dere også, men dere tror han ikke. Det burde dere! Det er ingenting som tenner en  mann så mye som en tjukkebolle kvinne som bærer ungen hans i magen. Og dette sier jeg ikke bare for å smiske altså. Ok, sier det LITT av taktiske hensyn kanskje, men jeg mener det også. Hun er nydelig.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Riktig like pirrende kan jeg ikke si at all denne bryllupsplanleggingen er. Har sagt at hun og venninna kan ta seg av det aller meste, men hun vil involvere meg også, og jeg forstår jo det. Jeg prøver etter beste evne å være engasjert, og klarer det også glimtvis, men så ramler jeg bort igjen. Tror hun er litt lei seg for det så jeg skal virkelig prøve å skjerpe meg. Selv om jeg ikke har noe voldsomt romantisk syn på ekteskapet, så vet jeg at det betyr mye for henne og det burde holde for meg. Det er henne jeg vil ha og henne jeg skal dele resten av mitt liv med og da fortjener hun vel en litt mer engasjert brudgom enn jeg har vært så langt. Kjærest, jeg lover legge vekke PCen neste gang vi skal planlegge. Jeg vil bare at du skal være glad.

Nå skal jeg på opptrening faktisk. Begynte i går hos manuell terapi. Styrketrening for skulderen. Var egentlig ganske deilig og det er kanskje dette jeg trenger som rumpespark for å begynne å trene skikkelig framover. Man trenger jo ikke bare trene skulderen når man først er der, man kan trene resten av kroppen også. Det skal jeg gjøre etter hvert. Vi, Kjærest og jeg, planlegger å trene på helsestudio sammen. Pga. Viruset har hun fått fire gratis treningsmåneder som hun kunne gi til en venn og da fikk jeg det. Snilt eller hun syns jeg har blitt litt vel kraftig i det siste. Vil ikke vite svaret egentlig, he he 😉

Nei, kos dere videre folkens! Jeg må stikke og trene. (Føltes litt rart bare å skrive det. Da er det sannelig på tide!)

Det var ingen som trodde på oss. Vi fant hverandre på Tinder like etter at jeg hadde vært gjennom et samlivsbrudd. 10 års aldersforskjell. Hun barnløs. Jeg ferdig med barn, og kanskje vel så det. Likevel ble det oss, og de siste dagene har jeg bare blitt mer og mer sikker på at det blir for alltid. Vi hører sammen. Trenger hverandre. For å leve.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Se på henne da! Nydeligst i verden. Står der og presser reinsdyrsburger en søndag formiddag fordi gubben hun var så “heldig” å bli gravid med er sykemeldt, proppfull av morfin og klarer bare å holde seg stående et kvarter i gangen. Da trår den gravide til og hjelper. Fordi hun vil at jeg skal lykkes. At vi skal lykkes. Klare oss.

De siste dagene har jeg blitt skikkelig nyforelsket igjen, men denne gangen stikker det dypere. Denne gangen kommer forelskelsen på toppen av en intens og dyp kjærlighet som har bygd seg sterkere og sterkere over to år. Jeg er så utrolig glad i denne jenta og jeg er nesten villig til å gjøre alt for at hun skal være lykkelig og få et godt liv. Hadde det vært nødvendig hadde jeg ofret mitt eget liv for henne. Gladelig! Det er ikke bare noe jeg skriver, men jeg føler det. Hun er verdt det. Veldig. Veldig. Veldig.

Akkurat nå sitter jeg oppe i stua. Lyden av symaskinen høres fra rommet hennes. Hun er inne i en “syfase” nå. Koser seg. Får tankene vekk fra både det som har vært og det som skal komme. Fristiller hjernen. Hun trenger det. Det har vært mye, alt for mye, for henne. Har gjort det jeg har kunnet for  å hjelpe henne, men i bunn og grunn er alle alene med å komme seg gjennom de aller vanskeligste følelsene. Lyden av symaskinen har jeg ikke hørt på et år. Det er en god lyd. Et godt tegn.

Jeg elsker deg virkelig Kjærest, eller Christine som du jo egentlig heter utenfor denne bloggbobla. Jeg kan ikke lenger forestille meg et liv uten deg. Vet faktisk ikke om jeg hadde klart meg alene. Du hører til. Det er oss nå. Vi. For alltid. Even when we’re ghosts!

<3

Jeg vet ikke hvor det feilet, men vi har etter beste evne prøvd å oppdra Maria i et humanistisk verdensyn hvor man behandler andre med både respekt og varsomhet. Gjøre mot andre slik man vil at andre skal gjøre mot deg. Ta vare på. Bry seg.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Likevel gir Maria seg fullstendig katta og dreper andre over en lav sko. Daglig kommer det inn skapninger hun på bestialsk vis har tatt av dage. Ofte er de ikke døde en gang, men blir brukt som levende leketøy, gjerne med brukne vinger eller føtter. Et grusomt skuespill.

Vi har ikke kattedør, men vi har et åpent vindu i yttergangen slik at Maria kan hoppe inn og ut når hun selv vil. Jeg kan love deg at det vinduet ikke står åpent når vi er borte og risikerer å komme hjem til en dyrekirkegård.

Apropos dyrekirkegård. Huske en sommer i mitt gamle liv. Hele familien reiste bort på ferie og vi lot soveromsvinduet stå åpent slik at katta kunne gå inn og ut som hun ville i fall det var dårlig vær. Mat og vann hadde vi på et tørt sted på terrassen som vi hadde noen som sjekket hver dag. Da vi kom hjem etter 14 dager i Tyrkia var hele soverommet fult av mer eller mindre døde fugler og masse, masse fjær. De var overalt! I sengen. Under sengen. I vinduskarmen. På gulvet. I klesskapet. Det var i alle fall over 50 fugler der inne og alle fugler inneholder blod og innvoller. Du kan tro katta var stolt da vi kom hjem og hun viste oss alt hun hadde slaktet.

Maria er også stolt. Hun majauer og bærer seg noe voldsomt når hun kommer inn med alle disse dyrene. Har forresten hørt at når katter kommer med døde dyr er det for å bidra til matauk til flokken. Kommer de med levende dyr er det for å lære oss å drepe dem. Vet ikke om det stemmer. Legg forresten merke til musehalen. Den har hun bitt av. Naturen er nådeløs.

Leste et sted at norske katter dreper over 7 millioner småfugler hvert år. Det er et voldsomt tall. Det er i underkant av 800 000 katter i Norge, så da dreper de i snitt litt over ti hver. I tillegg kommer mus, rotter, ekorn og jeg vet ikke hva. Er det rart de er fulle av orm!

Tenk at dette nydelige lille vesenet skulle vokse opp til å bli en notorisk massemorder. Eller seriemorder er vel det mest korrekte. Sjelden hun samler flere mus på et sted bare for å drepe dem alle sammen. Da hadde jeg virkelig begynt å lure.

Vi kan jo ikke ha det slik og hver gang hun kommer inn med et dyr som hun stolt viser fram så kjefter vi på henne og tar dyret fra henne. Føles litt feil å kjefte på henne bare fordi hun gjør det en katt fra naturens side skal gjøre, men vi må jo venne henne av med å trekke inn lik. Kommer jo snart en liten krabat og det er så trasig hvis han krabber rundt på gulvet med mus i munnen. Det får han vente noen år med.

Hva gjør du når katta kommer inn med godsaker?

I morges kjente jeg han endelig, sønnen min. Hun har jo snakket om det i ukevis, men han har ikke vært sterk nok til at det har kunnet kjennes på utsiden av magen. Jeg har klemt og presset hånden min akkurat der hun har ført den, men ingenting. Absolutt ingenting.  Bare en helt vanlig mage. Litt større enn normalt, men ellers ingen bevis for at han faktisk finnes. Inntil i dag.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hun lå og sov med magen mot ryggen min, eller rumpa faktisk, la oss være ærlig. Jeg hadde akkurat våknet og lå og ble kjent med den nye dagen på en skånsom og langsom måte. Pustet rolig og hadde det egentlig ganske bra. Plutselig kjente jeg at magen hennes strammet seg og jeg fikk tre ganske kraftige spark mot rumpa i rask rekkefølge.

Ka farsken, sparker du far din i ræva? Fikk ikke noe svar tilbake. Kjærest snorket lavt og magen var igjen helt rolig. Jeg sto opp og smilte for meg selv. Sønnen min. Jeg skal bli pappa igjen. Det har egentlig ikke gått helt opp for meg ennå. Jeg gleder meg til resten av livet. Tror det blir bra jeg. Tro det blir veldig bra. 🙂

I dag er det akkurat ett år siden vi lukket kista for aller siste gang og senket han ned i jorden ved siden av storebroren sin. Det var en vakker seremoni som vi hadde brukt all vår energi en hel uke på å gjøre så fin som over hodet mulig. Alt skulle være perfekt. Det ble det. Bortsett fra at det var en bitte liten kiste der. Ingen skal oppleve å bære en bitte liten kiste. Jeg har gjort det. To ganger. Det er to ganger for mye. Det er ikke all erfaring som er av det gode.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg kommer aldri mer til å skrive om dette. Jeg har sagt mitt. Har vært åpen hele veien og fortalt om det første året etter at vi mistet. Det har ikke bare vært trist. Stort sett ikke, men det har vært en del nedturer. De har jeg fortalt om. Det har føltes godt og tror har hjulpet mange andre i sine egne kamper. For vi har alle kamper vi kjemper. Hver eneste dag. Overalt.

Åpenhet har alltid en pris. Jeg har måttet tåle både hets og hånord fra første dag, først og fremst, overraskende nok, fra kvinner, for min måte å dele følelsene mine etter tapet av min lille sønn. En eller to ganger er ok, men “manner” du deg ikke opp etter det er du en “tøffel”, “lite mandig”, “falsk faen som gjør alt for klikk” eller “bryr deg mer om Internett enn familien din”. Livet går videre liksom.

Det gjør ikke det. Livet leves, må jo det, dag for dag, det går ingen steder.

Ja, det har gått voldsomt inn på meg all “kritikken” om at jeg har omtalt Lille Vakre bare for å tjene penger. Jeg skriver om livet mitt og når sønnen din dør er det HELE livet ditt. Likevel tror jeg ikke at jeg har nevnt det mer enn ca 12 ganger i løpet av dette året. Uansett om onde tunger skriver at jeg skriver om det igjen, igjen og igjen. Det stemmer faktisk ikke og hadde det gjort det, hadde jeg skrevet om det dag ut og dag inn, hadde det vært riktig å henge meg ut for det? Hvor hjerteløs er det egentlig mulig å være?

Selv om siste delen av svangerskapet er voldsomt tungt, hvert eneste spark for eksempel er jo en gjentakelse av noe som ikke varte, så velger vi å ikke fokusere på det. Vi velger å gjøre vårt beste for å glede oss, ikke grue oss. V i klarer det som regel, men ikke alltid. Bedre enn det kan vi ikke gjøre det.

Jeg orker ikke ta dere med på en litterær reise gjennom dette året. Året er forbi, og det som betyr noe for meg nå er framtiden. Det som skal komme. Den lille som vokser inne i magen til Kjærest og som om bare tre måneder kjemper seg ut og forandrer livene våre totalt. Jeg er vettskremt. Redd. Og lykkelig.

Ønsker ikke  å skrive noe mer om dette nå. Dere som har fulgt meg, oss, vet hva vi har vært gjennom. Ser ingen hensikt i å ta dere tilbake til dagen for et år siden. Vil ikke dit. Klarer ikke. Vil bare fram. Vil ikke se tilbake. Klarer det ikke. Hvis jeg skal overleve. Og det skal jeg!

Takk for at du har brydd deg!

(Disse ordene er skrevet akkurat slik de kom ut. Jeg velger å ikke lese gjennom teksten. Beklager hvis den var dårlig, men det var slik de kom. Ordene. )

Det har vel kanskje blitt insinuert tidligere, men har liksom aldri følt at jeg har “brutt loven” de gangene jeg har glemt meg. Tydeligvis har det vært et større irritasjonsmoment enn jeg i min enfoldighet har innsett, for i morges da jeg sto opp er det et menneske som har brukt relativt mye av sin tid til å brodere den hellige doloven, ramme den inn og plassere den rett bak doen slik at jeg stirret rett inn i den da jeg lykkelig og glad gjorde det jeg skulle i morges. Ok, Kjærest, jeg lover! Kommer aldri mer til å tisse med dosetet nede.

Nå har det regnet konstant i nesten en uke til ende og med konstant mener jeg virkelig konstant. Det har ustanselig høljet ned og jeg kan faktisk ikke huske at jeg har gått ut i bilen denne uken uten å springe for livet for å unngå å bli våt. Derfor ble jeg litt overrasket da jeg sto opp i morges og det var stille. Ingen tromming på taket og ingen foss gjennom takrenna. God start på dagen!

Opphold betyr at vi endelig kan fortsette med blomsterbedet vi har balet med et par uker før regnet kom. Jeg med en arm og hun med bekkenløsning. Det har ikke gått fort, men det har vært deilig å kunne jobbe sammen og skape noe i lag. Jeg elsker hagearbeid og graving i jorda og det gjør hun også. Vi har en såkalt naturtomt og har bestemt oss for å gjøre den skikkelig fin før vi flytter.

Slik så det ut før samme dagen som vi begynte med bedet. Skulle egentlig bare ordne der nede med riddersporene, men det tok litt av kan du si… 😉

Ønsker dere alle en inspirerende helg!

Kjærest gir deg oppskriften HER

For bare noen få minutter siden måte jeg hjelpe en kvinnelig kokk fra en annen restaurant. Hun hang fast i den ene armen helt øverst på bildet. Hun hadde stukken hånden inn i et av hullene i rulleporten fordi nøkkelkortet ikke fungerte slik det skulle, og rulleporten føk plutselig opp og stoppet ikke før armen ble rullet inn i porten øverst. Helt syke greier! Skjer liksom ikke i virkeligheten.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg hadde vært nede på kontoret i kjellren med dagsoppgjøret da jeg hører et svakt “help” når jeg kommer ut i korridoren. Ser ingen, men da jeg skal gå ut av porten ser jeg at det henger en kvinne etter armen der oppe. I all verden! Innser ikke alvoret med en gang og spør henne hva hun gjør der oppe. Hun sier bare “help” en gang til og jeg ser nå hvordan armen ser ut der oppe. Prøver å løfte henne ned, men armen sitter bom fast.

Hun river og sliter mens jeg holder henne, men til ingen nytte. Armen må skjæres løs. Jeg finner heldigvis en tom melkegrind i nærheten og velsigner den som ikke har giddet å rydde opp etter seg og plasserer den unge kokken på toppen av melkegrinden og går selv etter en kniv.

Etter mye om og men får jeg skjært henne løs, men det var uhyre vanskelig helt inn med armen. Porten var rullet så hardt at armen var helt stiv og jeg måtte presse kniven mellom huden og porten like ved pulsåren. Litt skummelt, faktisk veldig.

Det gikk heldigvis bra. Fikk skåret henne løs. Ingenting var brukket, men armen så ikke ut. Hva gir dere meg? Slike ting skal liksom ikke skje. Det siste du forventer er at det henger en kokk etter armen fastklemt øverst i en rulleport. Heldigvis gikk jeg ned. Det er ingen andre på jobb så tidlig og hadde ikke jeg vært der hadde hun blitt hengende der i over en time før vaskerne hadde kommet. Det tror jeg ikke armen hadde tålt.

Syke greier!

Man kommer ikke unna en god frokost hvis man skal ha en god start på dagen. Dette holder meg gående et par timer før jeg må ha ny dose. Det er neppe sunt, men det er nødvendig hvis jeg skal fungere. Slik det er nå klarer jeg å stå eller gå en halv times tid før jeg må sette meg, eller helst legge meg, et kvarter. Fryktelig tidkrevende og veldig, veldig irriterende.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg skal ikke reklamere for tabletter, men de nye jeg fikk hos vikarlegen her om dagen har virkelig hjulpet på foten. Ikke alle jeg tar til frokost 😉 I går hadde jeg ikke vondt før kvart over ni. Jeg sendte til og med melding til Kjærest i halv ni-tiden at jeg var helt smertefri. Jeg var så glad. Som vanlig er jeg ikke glad så lenge 😉

Regnfullt i Alta i dag. Har regnet konstant siden mandag. Virker som om hele sommeren regner bort, men det er jo, så langt, bare snakk om fire dager. Menneskesinnet er i sannhet negativt (I alle fall mitt). Har jo tross alt vært nydelig vær i flere uker, men det er glemt nå. Nå regner vi bort.

Ellers spilte jeg radiobingo i går for første gang på femten år. Skulle gjøre noe koselig vi tre før leggetid. Sovna faktisk midt i spillet og Kjærest tok over bongen min. Herregud noe så søvdyssende! “Tallet er femten. En-fem” Snork!

Senere i dag skal jeg fortelle dere hvordan det gikk da jeg røkte min aller første laks. Meget spennende prosess og overraskende enkelt. Følg med!

Ha en vakker dag!

Ja, du så riktig. Jeg tar selvfølgelig mine vitaminer hver dag 😉

Kjærest har gruet seg i ukevis til denne ultralyden på Hammerfest sykehus. Tonnevis med føleleser. Lille Vakre ble jo født der i fjor sommer og i tillegg var det en ultralyd der i oktober der de så rett inn i et hjerte som helt uten forvarsel  var sluttet å slå. Se den samme avdelingen, de samme rommene. Det er nok en større påkjenning enn jeg klarer å sette meg inn i, men jeg støttet henne. Strøk henne på ryggen. Smilte. Kutta ut spøkingen. Slike ting. Tror det hjalp litt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Selve ultralyden gikk fint. Overlegen selv som følger oss opp. Gir trygghet. Aksel er frisk og rask og utvikler seg akkurat slik han skal. Tisseluren gir ingen grunn til bekymring. Det er nok det første vi fedre ser etter når sykdommer er utelukket. Mødrene ser på ørene, nesene og hendene. Fedrene ser om tisseluren er riktig utviklet. Kanskje det viktigste i hele verden.

Som dere forstår fikk jeg være med inn på ultralyden. Magien ble litt brutt da Ex ringte for å få koden på et gammelt bankkort, men etter en kjapp, men svært tydelig beskjed fra Kjærest la jeg på røret og harmonien var gjenopprettet. Datter fikk forresten ikke komme inn på sykehuset. Hun måtte vente i bilen. Ingen nåde. Helt håpløst. Vi hadde tenkt at hun kunne sitte og vente i kafeteriaen eller noe, men ikke tale om. Ut i kulden.

Etter timen “gjorde vi byen”. Dvs. vi kjøpte en kule is på Nissensenteret. Største kula jeg har sett. Veide nesten 45 kg. God butikk på den kiosken. “Slik ser mine kuler ut” sa unggutten som sto bak disken. Jeg lot kommentaren hans henge i luften…

Jada, selvfølgelig…

Møtte en isbjørn. Han ble litt skremt, men vi fikk roet han så pass ned at vi fikk tatt et bilde.

Stoppa for å spise litt på Skaidi, (midt mellom Alta og Hammerfest) og da må jo bloggen sjekkes så klart 😉

Nå har vi kommet hjem. Datter er hos noen venner og Kjærest sitter på hobbyrommet og lager maskemarkører. Regn ute. Etterpå skal vi se “The great”. En fantastisk morsom serie på HBO om Katarina den store, men filmet på en slags underlig moderne måte kan du si. Fantastisk!

Og tusen, tusen takk for alle lykkeønskninger! 😀

Les også
Denne gangen blir jeg med henne på sykehuset!