Hei, du her? spurte jeg overrasket. Hvordan går det? “Det går greit” svarte han kort mensm munnviken gikk akkurat litt for lite oppover. Man forventer jo alltid et positivt svar når man spør, i alle fall fra han, for han er en munter type. Egentlig er det bare en høflighetsfrase, så jeg prøvde å tulle det vekk med å si noe slikt som at så lenge man ikke er under terningkast tre skal man ikke klage, “he he”. Han smilte høflig, men jeg så at han langt fra var noen terningkast tre. En toer på terningen i beste fall, men jeg ante et enslig øye.
Kona hadde fått tilbakefall på kreften, fortalte han. Innlagt på sykehus. Kun smertelindring som gjenstod. Hva sier man egentlig da? Jeg sa beklager og uttrykte min dypeste medfølelse, men jeg vet jo bare så alt for godt at det ikke hjelper noe som helst. Vi snakket litt, men ikke mye, om situasjonen, men det var mye folk og bråk rundt, så var liksom ikke tid og sted for noen dypere samtale. Vet ikke om det var ønsket heller. Jeg ønsket han lykke til da han gikk, men hørte med en gang hvor hult og meningsløst det lød, men hva skal man si? Jeg sa i alle fall noe.
Livet mellom måltidene kan være nådeløst. Plutselig, kanskje til og med mens vi har det som aller best i livet, kan hendelser snu opp ned på alt vi tror på og alle våre framtidsplaner og håp. Vi bombes sønder og sammen og har ingen våpen som kan forsvare oss mot den overlegne fienden. Det eneste vi kan gjøre er å ligge helt stille, spille død og vente til fienden snur ryggen til oss slik at vi sakte kan reise oss opp igjen. Selv om vi ikke har lyst gjør vi det gang på gang. Vi aner ikke hvor vi finner kreftene fra, for det kjennes ikke ut som krefter, snarere som skarpe spiker som presser seg inn i ryggsøylen og tvinger oss opp. Ufattelig smertefullt, men det får oss i alle fall opp. Til slutt.
Jeg liker folk som svarer ærlig når man spør hvordan det går. Hvis ikke er det i grunnen ingen hensikt i å spørre. Da kunne man heller bare smilt, nikket og vandret videre. Ikke for det, jeg svarer alltid at det går bra med meg hvis noen spør meg. Selv om det ikke gjør det. Det er en slags bivirkning av de spikrene i ryggsøylen. De får deg på beina, men skaper samtidig en betennelse i nervesystemet som gjør deg til en mester i løgn og bedrageri. Vet ikke ennå om det er en velsignelse eller en forbannelse. Vi får se når jeg trekker dem ut en gang og de har gjort varig skade.
Om noen timer kommer Datter. Det blir fint. Gleder meg veldig. Har ikke sett henne på halvannen uke nå, og det er veldig lenge. Har snakka litt i telefon, men ikke mye. Jeg er sikkert ikke den artigste i verden å snakke med, he he.
Jeg savner Vebjørn. Av og til intenst. Så vidt man klarer å stå uten spiker. Er det lov å si etter over et halvt år uten å virke sutrete? Jeg skriver det helt nederst for å unngå å bli bli beskyldt for å skrive det bare for å få klikk og oppmerksomhet og “gode” råd om å søke profesjonell hjelp i stedet for å skrive det her. Det må være mulig å savne av og til uten å være i psykisk ubalanse. Tror til og med at det er sunt, men hva vet jeg.
Var ikke meningen å ødelegge helgen deres altså, men det ble denne bloggposten i dag. I morgen er jeg sikkert kjepphøy igjen. Du vet aldri hva du får. Slik er livet mellom måltidene.
God helg!
