En gammel dame skal over veien med sparken sin. Hun er krokrygget, nærmest i nitti graders vinkel, men hun insisterer på å gå selv hver eneste dag for å holde seg i form. Det tar litt tid. Sparken er tung og føret trått. En bil må stoppe opp for å slippe henne over. Plutselig snubler hun, sklir og ramler rett i bakken. Hun slår seg voldsomt i knærne og er naturligvis livredd for om også lårhalsen knakk. Fortumlet prøver hun og komme seg opp ved egen hjelp, men smertene er for sterke. Hun klarer det rett og slett ikke alene.
Bilen som stoppet opp står der fortsatt. Vet ikke hva sjåføren holder på med, men han kommer i alle fall ikke ut for å hjelpe. På veien rett foran bilen ligger det en 93 års gamme dame som ikke kommer seg på beina. Heldigvis kommer det en annen bil kjørende som bråbremser og sjåføren springer ut for å hjelpe den hjelpeløse damen. Det kan være svært alvorlig når så gamle mennesker faller og slår seg. Skadene kan faktisk være fatale.
Damen ligger nå på Alta nærsykehus for observasjon. Knærne er slått stygt og er fulle av vann, men lårhalsen ser heldigvis ikke ut til å være brukket. Hun får tabletter mot smertene. I ettermiddag skal vi dra på besøk til henne med Allers, litt sukkerfri sjokolade og druer. Hun elsker druer! Den gamle damen er min svigerbestemor og jeg er veldig, veldig takknemlig for at det fortsatt finnes mennesker som evner å åpne bildøren og springe ut for hjelpe andre mennesker, selv om det er kaldt, når de ligger der midt på veien og ikke kommer seg opp ved egen hjelp.
De siste dagene, etter at jeg skrev “Man kan ikke sitte femti år gammel og skylde på en ødelagt barndom”, har jeg fått veldig mange mail og meldinger fra folk over hele landet. De fleste har takket meg for et åpent og ærlig innlegg, men langt fra alle, og det forstår jeg egentlig veldig godt. Innlegget traff nemlig rett i mellomgulvet til mange som sliter med ettervirkningene etter vold og overgrep i barndommen. Overraskende mange tolket det dit hen at jeg la skylden for eksempelvis seksuelle overgrep som de har vært utsatt på i barndommen over på den som har blitt utsatt, men det var aldri min hensikt og jeg skrev det heller ikke. Jeg skrev:
“Så kan man selvfølgelig argumentere med at man trenger fortiden for å kunne skape en god framtid, men gjør man egentlig det? Ja, man kan lære av egne og andres feil, men man må innse at de feil man gjør er gjort av deg selv, ikke av moren din, en onkel eller en ond klassekamerat. Det var deres feil de gjorde. Du får selv ta ansvar for dine!”
Ganske sterke ord, men vi må jo det! Hvis vi skal komme oss noen vei videre i livet er det jo kun vi selv som kan stable oss på beina. Klart vi kan få hjelp og støtte fra fagfolk, helsepersonell og medikamenter, men de kan ikke gå for oss. De kan heller ikke bære oss gjennom livet. Vi må gå selv, hvor vondt det enn gjør i føttene.
Jeg forteller også i innlegget om min teknikk om hvordan jeg har klart meg gjennom livets litt for mange nedturer. Nei, jeg har heldigvis aldri blitt utsatt for seksuelle overgrep, men jeg har opplevd, helt siden jeg var liten, veldig mye mer enn jeg har rygg til å bære. Derfor forteller jeg om hvordan jeg på mange måter “glemmer” alt det vonde. Legger det til side. Går videre uten å se meg tilbake. Klart jeg er bevisst på hva jeg er gjennomgått, men jeg lar det ikke prege hverdagen min, livet mitt. Ikke husker jeg alt heller. Faktisk nesten ingenting. Det tror jeg har berget meg, men som jeg presiserer, det er min måte å gjøre det på. Ikke en absolutt sannhet, men min.
Jeg er verken psykolog eller psykiater og utgir meg heller ikke ut for å være det. Jeg har hele veien fortalt dere om min verden, sett fra mitt ståsted. Jeg dømmer ingen og jeg verken kan eller vil hevde at mine metoder verken er mer riktig eller bedre enn dine. Det eneste jeg kan dele er mine erfaringer og tanker om store og små temaer. Dette er et stort tema og dette tror jeg virkelig på. Jeg tror vi alle har en styrke i oss selv som kan hjelpe oss, men hvis vi gjennom et helt liv forsvarer egne feilvalg fordi vi har opplevd de meste grufulle ting, og det er det mange som har, så tror jeg det bærer feil avsted. Det kommer ingenting godt ut av det.
Som jeg skrev til en som sendte meg melding der hun fortale om en helt forferdelig barndom, og nå snakker vi virkelig grusom: “Trist og sterk historie, men fortid. Faren din, og alle som ikke grep inn, ødela barndommen din. Ikke la han ødelegge framtiden. Den ligger i dine hender.” Jeg skrev naturligvis mer med henne enn det, men avsluttet med disse ordene. Jeg fikk et hjerte tilbake. Tror hun forsto at jeg ikke dømmer noen. Ikke legger skylden over på noen, men bare forteller om min egen livsfilosofi.
Jeg har stor forståelse for at enkelte hendelser er så traumatisernede at man rett og slett ødelegges litt. Når dine aller nærmeste, de som skal være selveste tryggheten i en stor og farlig verden, vil deg så vondt, svikter deg så totalt, at de utfører grov vold og seksuelle overgrep mot deg, da forstår jeg at det kan være vanskelig å, som jeg skriver, “legge steinene fra seg i veikanten”. Det er kanskje ikke mulig. Man må trolig finne andre teknikker enn de jeg bruker, men man kan likevel ikke gi opp. Man må se framover og gjøre det beste ut av det livet man tross alt har fått tildelt. Alternativet kjenner vi alle. Vi vil ikke dit.
På bildet, som jeg tok i dag da jeg kjørte fra jobb, ser dere solen som før første gang står opp for mine øyne i år. Mørketiden er endelig over. Sola og lyset er tilbake. Det er iskaldt. Er alltid det når sola returnerer fra sin vandring, men det er lyst og jeg fokuserer på klyset. Ikke på at det er kaldt.
En vakker framtid ønskes!
(Og til deg som ødelegger barndommen til ungene dine: Vær så snill og søk hjelp, både til deg selv og ungene! Ja, du har ødelagt mye, men det er ennå ikke for sent. Barndommen kan fortsatt reddes. Hvis du ikke kan eller vil søke hjelp, så kan du i alle fall slutte. Man ligger ikke med unger! Ikke ødelegg dem mer nå. Vær så snill!)
-Miriam?, ropte jeg. Det bare plumpet ut av meg. Har selvfølgelig vært livredd for at det kunne skje, men i løpet av disse to årene vi har vært sammen har det aldri skjedd før. Kjærest satt nede på hobbyrommet, Datter og jeg i stua, og jeg ropte for å fortelle henne noe i forbindelse med gårsdagens blogg, der hun talte kommunen midt i mot . Kjærest heter ikke Miriam. Ikke en gang noe som ligner. Det er det min eks som gjør.
Datter slo opp øynene. Vi satt og spilte et litt kjedelig kortspill, men plutselig var hun lys våken. Hun forsto alvoret i situasjonen på en mikrobrøkdel av et sekund. “Pappa, du kalte akkurat Kjærest for mamma!” Som om jeg ikke visste det! Herregud, hva har jeg gjort? Jeg spratt opp og sprang ned trappa mot hobbyrommet. Hadde hun hørt? Det var jo tross alt en bitte liten sjanse for at hun ikke hadde fått det med seg siden døren var igjen. Åpnet døren og så livredd på henne. Å jo da, hun hadde definitivt fått det med seg. Derom rådet det ingen tvil.
Datter kommer ned. “Pappa kalte deg for Miriam. Pappa kalte deg for Miriam” Tror hun sa det tre ganger. For å få stoppet triaden stappet jeg katta ned i munnen på henne. Da ble det endelig stille. Uten at det hjalp i det hele tatt. Kjærest så på meg, men sa ikke et eneste ord. Bare så på meg. Det er alltid aller verst og det vet alle kvinner. “Unnskyld” sa jeg. Hva annet kunne jeg si. Sa unnskyld enda en gang. Lange forklaringer hjelper ingenting. Hun vet at jeg ikke har sagt det før, til tross for at jeg har bodd sammen med Miriam i over tjue år og vært vant til det navnet. Det skal likevel ikke skje. Aldri!
“Ta katta ut av datteren din” sa hun og smilte faktisk. Ingen sure miner. Vil anta at det stakk, det må det ha gjort, men hun smilte og latet som ingenting. Jeg tok oppfordringen og trakk katta ut. Sa unnskyld en gang til, både til Kjærest, Datter og katta og forberedte meg på en lang kveld.
Kvelden gikk overraskende fint. Datter overnattet, igjen!!!, hos venninne og Kjærest og jeg hadde en veldig fin kveld uten sure miner. Jeg sa det jo tross alt ikke med vilje, men på den annen side er det kanskje da det sårer mest. Når det bare kommer helt av seg selv. Vi kommer nok over det, men vil anta at jeg må belage meg på å være ekstra god i mange, mange uker framover og det kommer jeg til å være, for jeg er faktisk oppriktig lei meg. Og veldig, veldig flau!
For ordens skyld, stappa selvfølgelig ikke katta ned i munnen på Datter, men jeg hadde veldig, veldig lyst. Skulle gjerne hatt en katt i min egen munn også enkelte ganger.
(Det virkelige navnet til min eks er ikke Miriam, men har valgt å anonymisere henne. Jeg, min tosk, brukte det virkelige navnet. )
Jeg er svært stolt over Kjærest som sju måneder etter at livet ble bombet sønder og sammen er sterk nok til å tale Alta kommune midt i mot offentlig i Altaposten. (Bak betalingsmur)Hun kaller kriseberedskapen en fiasko. Jeg syns hun er forsiktig i sine uttalelser.
Kjærest at vært i kontakt med kommunen flere ganger. Allerede uken etter at krisen var et faktum. Hun har vært sint. Ringt til både ordfører, politisk leder for helse og sosial, kommuneoverlege, helsesykepleier osv, osv. Inntrykket hun sitter igjen med er ansvarsfraskrivelse, bortforklaringer og følelsen av å ikke bli tatt på alvor. Når ungen din dør og ikke ett eneste menneske i kommunen følger de nasjonale retningslinjene for kriseberedskap føler jeg du har krav på å bli tatt på alvor. For alt kommunen vet kan nettopp den telefonen fra en mor i sitt livs største krise være den aller siste. Dette burde de vite.
“Det som er så farlig når alt svikter er at veien til å ta livet ditt er så kort. Jeg forstår at folk velger det. Jeg forstår det godt.”
Personlig ser jeg jo helt klart forbedringer fra 12 år tilbake i tid da jeg mistet min første sønn. Da kom det ikke en gang en prest. Da måtte mamma etter et par dager ringe prestekontoret og spørre om det ikke var vanlig at de kom hjem til familier med døde babyer selv om de ikke gikk i kirken hver søndag. Da kom det en prestemann kjørende og vi fikk gjennomført begravelsen på en fin måte. Fra kommunen hørte vi absolutt ingenting. Verken vi eller de tre mindreårige brødrene som sto opp på morgenen til en død lillebror. Hvis ikke det er krise, hva er det da?
Denne gangen kom det i alle fall en prest. Heldigvis en flink en denne gangen. Hun ble en enorm støtte de første dagene. Hun og en betalt begravelsesagent. Ikke en lyd fra noe kriseteam. Ikke samme dag, ikke dagen etter, ikke uken etter, ikke syv måneder etter. Presten hadde utdaterte lister over kriseteamet. Etter mange forsøk fikk hun tak i to. Jeg husker ikke detaljene, ungen min hadde akkurat dødd, men en av dem kunne visstnok komme seg ned til bygda i løpet av dagen. “Hva kan han gjøre” spurte vi. “Prate” svarte presten. Ingenting skriftlig. Jeg ble litt fornærmet faktisk, utrolig hvilke følelser du kan rammes av når huden til babyen din er marmorert, over at de “brydde” seg så lite. Takket derfor nei til den praten. Mulig kriseteamet ble fornærmet de også, hva vet jeg, men de tok i alle fall aldri kontakt etter det avslaget fra en far i sjokk.
Datter er 11 år. Har også en sønn som var under 18 år da det skjedde. Ble det noensinne diskutert noe som helst sted i den kommunale helsetjenesten om disse ble ivaretatt på en god måte? Var det ingen kloke hoder som tenkte tanken at å plutselig miste en bror du har ventet slik på og vært så ufattelig glad i kan rive grunnen under føttene også på et søsken.? Ble det noensinne vurdert om disse muligens også kunne trengt krisehjelp, både i den akutte fasen og senere? Om ikke foreldrene fikk den hjelpen de trengte så kunne de i alle fall tenkt på de barna som sto igjen. Hva hvis foreldre i sjokk og avgrunnsdyp sorg ikke klarte å gi de levende barna den støtten man trenger i en slik krise. Tenkte dere noensinne på dette, Alta kommune? Hvor galt det kunne gått, og fortsatt kan gå?
Vi er langt fra alene. Altaposten har avdekket en rekke saker der familier blir rammet på verst tenkelig vis står helt uten hjelp i den akutte fasen, og også etterpå. Folk som mister ungene sine i selvmord og kommunen ikke aner hva den skal gjøre. Barn som mister foreldrene sine og kommunen ikke aner hva den skal gjøre. Familier som rammes av brutale ulykker og kommunen aner ikke hva den skal gjøre. Dette er ikke godt nok i en kommune med over 20 000 innbyggere! På et eller annet tidspunkt går det galt med de etterlatte og hva gjør kommunen da?
Sannsynligvis ingenting, men de “blir overrasket over at beredskapen fungerer så dårlig” og lover å se på rutinene.
I går, 23. januar, var det akkurat sju måneder siden det skjedde. Vi gjennomførte dagen som vanlig. Kjærest var i praksis i barnehagen mens jeg satt hjemme med den etter hvert så berømte boken min. Jeg lagde middagen klar til henne da hun kom hjem. Kylling i pita. Enkleste sort, men kjøpte noe ferdig indisk saus for å piffe opp. Den var helt ok. Ekstremt sterkt, etset vekk begge visdomstennene, men med fire og en halv kilo rømme på gikk det greit å spise.
Det har vært mye dårlig vær her oppe i dagevis, for ikke å si ukevis, så har vært et par dager hun ikke har vært oppe på grava. Selv har jeg ikke vært der på et par uker, men av en eller annen grunn bestemte vi oss for å dra sammen i går ettermiddag. Måke snø og tenne lys. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg hadde lyst til å bli med.
Kommer opp dit og ser at noen har vært og måket allerede. Så hyggelig. Da trenger vi ikke være der så lenge. Er alltid så iskaldt der. Kirkegården ligger i en slags kuldegrop som gjør at det alltid blåser en isende kald vind der. Kan være kjempevarmt og vindstille når man kjører hjemmefra, men der oppe blåser det alltid. Underlige greier, og nei, tror ikke det er ånder, men et lokalt værfenomen.
Da vi kommer fram til grava, eller gravene, det er jo to ved siden av hverandre, så ser vi det. 23.06.19. Akkurat sju måneder siden. Det gikk plutselig opp for oss begge. Vi sa ingenting, men vi smilte til hverandre. Begge to forsto. Kjente jeg blir litt glad. Vi har ikke tenkt på det. Det betyr at vi kommer til å få dette til. At vi er i ferd med å skape en ny hverdag der man ikke teller de gamle dagene, men heller ser fram mot de nye som skal komme.
På mørketidens aller siste dag tenkte jeg å dele en tekst fra en leser. For mange holder det ikke at sola kommer. Det blir bare lysere ute. Inne er det akkurat like mørkt.
“Ensomhetens ansikt Hvordan ser ensomheten ut? Er den mørk? Er den grå? Ligger den som en skygge over dagen, og som en tåkedis om natten? Kan du ta på den? Kan du smake den? Kan du høre den?
Ensomheten ER mørk, den ER tåkete, den smaker bittert, og den er hard, med skarpe kanter. Den bråker og støyer. Gjennom hele dagen. Og også om natten. Den føles, og kjennes og er altoppslukende. For den som er ensom! Ensomheten er et udyr, som jager deg om dagen. Som ligger i bakhold om natten. Ensomheten skriker mot deg, den stirrer på deg, den er deg! Den tar deg!
Å ha et barn, som er ensomt. Et ensomt barn. En. Som er alene. Alltid! Som ikke har noen å søke blikk med i ett nytt rom. Som ikke har en venn eller venninne som man kan dele opplevelser med. Håper gjennom dagen. Gråter gjennom natten. Legger seg sorgtung og kald. Står opp, med tåkedisen tungt rundt seg, men med et ørlite håp for dagen.
Det tynger deg. Det eneste du vil er å løfte barnet opp. Opp og fram. Vise verden at her er et vidunderlig barn! Et barn som kan være en venn. Som har mye å dele med deg! Som trenger deg! Nok en dag gikk. Heller ikke i dag var det noen som så meg! Å være en mor. Eller en far. Eller en søster. Eller en bror. Vi blir alt! Alt som betyr noe. Men allikevel ikke nok!
Jeg ber deg inderlig! Se deg rundt! Du kan gjøre en forskjell! En viktig forskjell! Vi har alle et ansvar. Se deg rundt på pauserommet. I klasserommet. På festen. I gruppen der du hører til. Er det noen der som trenger deg? Et «hei, hvordan går det?» En invitasjon, «sitt gjerne her med meg», eller enda bedre «kan jeg sitte her ved deg?».
Kanskje vi sammen kan krympe dette udyret! Denne ensomheten, som bryter et menneske ned til ingenting. Kanskje kan vi, sammen, si fuck you, ensomhet! Du får ikke ta vennen min! Og du får ikke ta kollegaen min! Eller klassekameraten min! For jeg er her og jeg ser tåken du legger rundt dette fine menneske. Det godtar jeg ikke.! Så kom, du vakre. Sitt med meg!
Så kjemper vi sammen mot ensomheten!”
Denne sterke og gripende teksten fra en anonym leser traff meg hardt. Ikke med en gang, for det er så mye sorg og elendighet i denne verden som man ikke klarer å ta inn over seg uten å gå til grunne selv, men teksten har fått modnet et par dager. Har flere ganger gått tilbake og lest den. Denne teksten er ikke skrevet av en som ligger nede. Den er skrevet av en som maner mot kamp, og i den kampen utfordret hun meg, oss, om å slutte oss til. Den utfordringen tar jeg!
Tror ikke jeg skal skrive så veldig mye mer. Teksten står seg utmerket på egne bein. Vi vet alle hva vi kan gjøre. Vi vet hvordan man inkluderer. Vi vet hva vi gjør når vi sier nei til den tredje ungen når de vil inn og begrunner det med at vi ikke har plass. Vi vet at vi burde invitere alle jentene eller guttene i klassen i bursdag, selv om det blir litt trangt, ikke bare de som er mest populære. Vi vet at det neppe er hyggelig å være den fra kollegiet som ikke ble inkludert da det ble planlagt en øl eller en kaffe den fredagen.
Vi må også tørre å la oss inkludere. Ikke trekke oss unna. Vi må våge å tro at det faktisk er noe ved oss som andre mennesker kan like. For det er det. Hos oss alle sammen.
Vi vet alt dette. Nå er det på tide at vi gjør noe med det!
“Hei, Jeg har lenger tenkt på om jeg skulle skrive denne meldinga. Har vært redd for at det skulle oppfattes som klaging og syt. Men har landet på å gjøre det. Hensikten min er å forklare hvor mye det betyr at du er så åpen på blogg og face. Først må jeg si at jeg er imponert over hvordan dere klarer på deres måte å stå i det etter å ha vært igjennom noe så grusomt som å miste et barn. og for deg to… Jeg kan ikke fatte hvordan du klarer, og kan ikke forestille meg hvor fælt det må være.
Jeg har “bare” mistet barn i svangerskapet – flere MA – og det føles uutholdelig. hormonbehandlinger, mislykket prøverør osv som kulminerer i hjerter som slutter å slå, og en kropp som ikke støter det ut på egenhånd. Den forferdelige følelsen med å bli trillet inn på operasjonstua for utskrapning – de tingene gjør at jeg vet hvordan det føles å miste i mors liv. Men å miste et levende barn… Det kan jeg bare forestille meg. Jeg har levd og lever med den redselen hver dag… men har heldigvis sluppet å oppleve den.
Min datter har og er syk etter år med mobbing, overgrep, voldtekter og psykisk vold. Ting hun har gått igjennom siden hun var ganske ung, og som jeg som mor ikke har klart å beskytte henne mot. Hun har flere ganger forsøkt å ta livet sitt, og det å ligge på kne på badegulvet å vaske blod etter at hun har forsøkt å ta livet sitt… det gjør at jeg bare kan forestille meg hvor grusomt det må være å miste et barn.
Det at du skriver med ærlighet, humor, sorg, skråblikk og slående treffende linjer. Det gjør at jeg leser med latter, tårer, respekt og beundring. Har mange gang tenkt at man skulle kunne skrive… jeg skulle da ha skrevet bok. Kanskje ikke så mye for omverden, men for å klare å skrive av meg også traumer og dritt som man går igjennom. OG når du skriver om slike tema så gir det på en måte styrke som gjør at jeg tenker – ja da klarer jeg og!
Mobbing, overgrep og psykisk vold er noe som jeg og kjenner til – og det gjør det ekstra vondt at min datter har måtte oppleve det samme. Det at jeg hver dag går med redsel for å miste henne – og skjønner hvorfor. JEG har også en mor som er alvorlig syk og ligger på sykehjem og kan ikke snakke og spise og er 100 pleietrengende, men er 100 % klar i hodet. Ingen i familien som er støttende og tilstede for meg og min datter oppi dette. Det bare legger ekstra sten til byrden. Jeg er så sliten så sliten – men jeg skal klare det.
DU klarer – det inspirerer. SÅ takk! og jeg bøyer meg i støvet for det du gjør. OG håper du vinner hele skiten i Vixen. Jeg har nesten aldri lest blogger, men nå leser jeg. Lykke til med bryllup, bok, blogg og alt annet livet måtte by på. ønsker deg og dine alt godt. Ha en vidunderlig helg med kjærest”
Hva skal man egentlig svare når en ukjent kvinne fra et sted jeg ikke en gang har hørt om sender meg en slik melding? Jeg er ingen psykolog, men jeg forsøker med min egen åpenhet å vise at selv om man blir slått i bakken gjentatte ganger, finnes det alltid et lys, en åpning, en mulighet. Det kan være fryktelig tungt å få øye på det, men det er der. Alltid. For alle.
Jeg svarte:
“Selv om dette var fryktelig tung lesning, så er det er meldinger som dette som gjør bloggingen min verdt hvert hvert eneste minutt med arbeid! Åpenhet avler åpenhet og det kommer ingenting godt av å stenge alt det vonde inni seg. Man kan selvfølgelig ikke være åpen om alt, av hensyn til de nære rundt seg, men bare det å fortelle sin historie, til noen, tror jeg utelukkende av det gode.
Det er helt åpenbart at du har det veldig tøft og jeg håper både du og henne får den hjelpen dere trenger.
Jeg ønsker dere i alle fall all mulig lykke og dere må aldri gi opp. Aldri! Kjemper man lenge nok finnes det alltid en lysning. Det er ikke sikkert den er der man tro den er. Heller ikke sikkert man ser den før man plutselig snubler over den, men den finnes. For alle.
Tusen takk for meldingen! Den er så sterk og fin at jeg håper jeg kan bruke den på bloggen i en eller annen sammenheng. Fullstendig anonymisert selvfølgelig.
God helg 🙂”
Hun svarte at det kunne jeg så lenge hun fikk være anonym og jeg velger derfor å dele denne historien med dere. Jeg får titalls med lignende historier i løpet av en måned, men denne grep meg kanskje litt ekstra. Vet egentlig ikke hvorfor, men det var kanskje noe med mengden elendighet som blir stablet oppå ett og samme menneske, og som gikk videre til neste generasjon.
Vi må snakke sammen! Hjelpe hverandre. Jeg tror det er det eneste som egentlig fungerer. Vi klarer ikke livet alene. Hele tiden.
Det hender seg ganske ofte at jeg får slike lapper når jeg står opp. Ikke flere ganger i uka, men av og til. Det er like hyggelig hver gang. En liten gul bekreftelse på et man, jeg, betyr noe for noen. Det er godt å vite. Jeg er hellig, unnskyld heldig!
Til tross for mitt noe bløte ytre, så er jeg faktisk en slags mann. Vet ikke om det er en damegreie, men jeg er ikke veldig flink til å gi henne slike lapper tilbake. Det hender seg riktignok, og av og til tegner jeg et enkelt hjerte på skoleboka hennes eller på kaffekoppen, men føler det er litt kliss. Er ikke meg rett og slett. Da er det faktisk lettere for meg å skrive her at JEG ER UTROLIG GLAD I DEG, KJÆREST! Bare så du vet det 😉
Små oppmerksomheter er viktig. Selv om jeg ikke er kongen av post-it, så gjør jeg mye annet. Ordner på kjøkkenet før jeg drar på jobb f.eks. Eller vasker servanten på badet mens jeg pusser tennene. Den blir forresten utrolig fort skitten, selv om vi bare er tre. Hender seg også at jeg gjør klar 2 ts pulverkaffe i koppen hennes og setter ved siden av vannkokeren. Eller koster trappa for snø før jeg drar, for det vet jeg hun setter pris på. Fjerner asken fra ovnen. Panter tomgods. Setter på setevarmeren i bilen slik at hun ikke skal fryse på stumpen. Slike ting.
Ser nå mens jeg skriver at de tingene jeg gjør kanskje burde oppgraderes litt. Det er viktig å pleie hverandre. Fortelle, både med ord og handling, at vi er glade i hverandre. Vi må selvfølgelig gjøre det på vår måte, men vi må gjøre det på en måte som gjør at partneren faktisk forstår. Det er jo ikke sikkert at det første Kjærest tenker når, eller hvis, hun ser at jeg har fjernet asken fra ovnen at det er for å fortelle henne hvor glad jeg er for at hun finnes. Mest sannsynlig legger hun ikke merke til det i det hele tatt.
Jeg vet ikke om jeg burde fortelle dette, men jeg gjør det likevel. I løpet av natten, kl. 05:17, fikk jeg en melding på telefonen. “Glad i deg <3” var det eneste som sto. Meldingen var fra en av mine tre sønner. Slike meldinger kan i alle fall ikke kjøpes for penger. Ble naturligvis utrolig glad, men også litt nervøs. Skal ringe han når det lir litt på dag. Som mann er jeg litt redd for at det kan ha skjedd noe når jeg plutselig får en slik kort melding. Jeg svarte at jeg var veldig glad i han også, og spurte om alt var bra.
I dag reiser Datter. Hun avsluttet kvelden i går i armkroken min. Bare henne og meg. Pjuske henne i håret og stryke henne på ryggen. Slik som i gamle dager da hun var liten. Tror hun koste seg skikkelig. Det gjorde i alle fall jeg. Skal kjøpe henne et skolebrød når jeg kommer hjem fra jobb. Hun er så glad i det. Kjærest skal også få et. Det er min måte å skrive lapper på.
Gå ut i dagen og gjør den fin for andre! Med eller uten lapper 🙂
Mann som gjør så godt han kan, men som lover å prøve enda hardere, som Folkets Favoritt på Vixen Avards? Stem på han HER
EDIT: Har fått tak i Sønn. Alt står bra til. Han følte bare for å fortelle meg at han var glad i meg. 🙂
Siden klokken ti i morges har jeg lukket meg inn i en bokboble på kontoret og stengt hele verden ute. Beklager til de jeg ikke har fått svart forresten, men jeg må stenge alt ute hvis jeg skal få til å skape noe bra. Kjærest har holdt på med sitt. Tror ikke hun har vært særlig hjemme egentlig. Er faktisk ikke helt sikker. Har i alle fall vært stille.
Hvis jeg tenker mye begynner det å klø i hodebunnen. Ikke bare litt, men skikkelig intenst. Som om alle tankene prøver å kravle ut som larver gjennom hullene rundt hårrøttene. Det er skikkelig ekkelt og det eneste som hjelper er å vaske håret faktisk. Da roer tankene seg og kløen forsvinner. Som en liten bonus blir jeg også ren fra topp til tå. Vet om en som setter pris på det, men vi lar den ligge foreløpig.
Ferdig dusjet og inn på soverommet for å finne fram nytt tøy. Eller, nytt er det jo ikke, det meste som henger i skapet er mellom fem og ti år gammelt, noe enda eldre, men det er i alle fall rent tøy. Så mye kan vi enes om. Så ser jeg den ligge der på sengen. En boks med sko. Åpenbart ikke mine. Hun har vært å kjøpt seg bryllupssko. Hun hadde ikke glemt det. Ikke i det hele tatt.
De som har fulgt meg en stund vet at jeg fridde til henne her på bloggen i høst. Fikk til og med ja, eller jeg tolket i alle fall “ordene” som kom ut av henne som et ja ;). Vi gledet oss veldig, virkelig, og hun hadde planen klar. Som dere vet ble ikke alt som planlagt, ikke en gang i nærheten, og bryllupet ble utsatt på ubestemt tid.
Nå skjer det tydeligvis ting igjen. Vi snakker om å finne en ny dato. Hun vet det ikke ennå, men jeg har muligens en spektakulær plan, men kan ikke si den til henne ennå. Ikke til dere heller for den saks skyld. Det eneste som er sikkert er at vi kommer til å gifte oss. Kjolen, som jeg ennå ikke har sett, kjøpte hun sist gang. Skoene ligger på senga. Vekta er riktignok sakte, men i alle fall sikkert på vei nedover. Hva er det egentlig jeg venter på? Hun har i alle fall ingen planer om å vente særling mye lengre. Forstå det den som kan! Meg, liksom. Hun vil gifte seg med meg. Arme kvinne! Måtte Gud, vår herre, Jesus Kristus beskytte deg.
Neida, hun er heldig, og det er jeg også. 🙂
Mann som burde giftet seg for lenge siden som Folkets favoritt på Vixen Avards? Stem i så fall HER helt fram til 19. januar 🙂
I går, etter å ha blitt beskyldt for å faktisk kjøpe meg lesere og likes, spurte jeg derfor rett fram om dere faktisk finnes. Ble jo nesten litt usikker selv. Har jo alltid vært slepphendt med pengene. Selv om jeg tjener ganske godt så er kontoen likevel som regel bunnskrapt dagen før lønning. Kunne det være at alle pengene som hver måned på mystisk vis ble borte faktisk gikk til å betale folk rundt om i landet for å lese meg? Hadde jeg sittet her oppe i fylla og vippset penger til mellom 30 og 96 tusen lesere hver eneste dag? Jeg visste jeg var teit, men at jeg var stokk dum var nytt for meg.
Derfor ba jeg dere legge igjen en kommentar bare for å vise at dere var ekte. Tilsammen 562 av dere gjorde det, på bloggen og på fb. Tusen takk for det! Var forresten veldig mange fine kommentarer. Det er alltid like hyggelig. Har ikke gått inn, kommentar for kommentar, og dobbelsjekket om noen har kommentert på begge plattformene, og derfor har blitt talt to ganger, og noen av disse kommentarene er også mine der jeg har svart, men tror likevel vi kan slå fast her og nå at jeg ikke bare har Norges mest ekte lesere, men også Norges mest engasjerte lesere!
Takk for at jeg får lov til å skrive for dere. Det gir meg mye. I alle fall nå som jeg vet at dere faktisk finnes. På ordentlig 🙂
