I går, 23. januar, var det akkurat sju måneder siden det skjedde. Vi gjennomførte dagen som vanlig. Kjærest var i praksis i barnehagen mens jeg satt hjemme med den etter hvert så berømte boken min. Jeg lagde middagen klar til henne da hun kom hjem. Kylling i pita. Enkleste sort, men kjøpte noe ferdig indisk saus for å piffe opp. Den var helt ok. Ekstremt sterkt, etset vekk begge visdomstennene, men med fire og en halv kilo rømme på gikk det greit å spise.
Det har vært mye dårlig vær her oppe i dagevis, for ikke å si ukevis, så har vært et par dager hun ikke har vært oppe på grava. Selv har jeg ikke vært der på et par uker, men av en eller annen grunn bestemte vi oss for å dra sammen i går ettermiddag. Måke snø og tenne lys. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg hadde lyst til å bli med.
Kommer opp dit og ser at noen har vært og måket allerede. Så hyggelig. Da trenger vi ikke være der så lenge. Er alltid så iskaldt der. Kirkegården ligger i en slags kuldegrop som gjør at det alltid blåser en isende kald vind der. Kan være kjempevarmt og vindstille når man kjører hjemmefra, men der oppe blåser det alltid. Underlige greier, og nei, tror ikke det er ånder, men et lokalt værfenomen.
Da vi kommer fram til grava, eller gravene, det er jo to ved siden av hverandre, så ser vi det. 23.06.19. Akkurat sju måneder siden. Det gikk plutselig opp for oss begge. Vi sa ingenting, men vi smilte til hverandre. Begge to forsto. Kjente jeg blir litt glad. Vi har ikke tenkt på det. Det betyr at vi kommer til å få dette til. At vi er i ferd med å skape en ny hverdag der man ikke teller de gamle dagene, men heller ser fram mot de nye som skal komme.
På mørketidens aller siste dag tenkte jeg å dele en tekst fra en leser. For mange holder det ikke at sola kommer. Det blir bare lysere ute. Inne er det akkurat like mørkt.
“Ensomhetens ansikt Hvordan ser ensomheten ut? Er den mørk? Er den grå? Ligger den som en skygge over dagen, og som en tåkedis om natten? Kan du ta på den? Kan du smake den? Kan du høre den?
Ensomheten ER mørk, den ER tåkete, den smaker bittert, og den er hard, med skarpe kanter. Den bråker og støyer. Gjennom hele dagen. Og også om natten. Den føles, og kjennes og er altoppslukende. For den som er ensom! Ensomheten er et udyr, som jager deg om dagen. Som ligger i bakhold om natten. Ensomheten skriker mot deg, den stirrer på deg, den er deg! Den tar deg!
Å ha et barn, som er ensomt. Et ensomt barn. En. Som er alene. Alltid! Som ikke har noen å søke blikk med i ett nytt rom. Som ikke har en venn eller venninne som man kan dele opplevelser med. Håper gjennom dagen. Gråter gjennom natten. Legger seg sorgtung og kald. Står opp, med tåkedisen tungt rundt seg, men med et ørlite håp for dagen.
Det tynger deg. Det eneste du vil er å løfte barnet opp. Opp og fram. Vise verden at her er et vidunderlig barn! Et barn som kan være en venn. Som har mye å dele med deg! Som trenger deg! Nok en dag gikk. Heller ikke i dag var det noen som så meg! Å være en mor. Eller en far. Eller en søster. Eller en bror. Vi blir alt! Alt som betyr noe. Men allikevel ikke nok!
Jeg ber deg inderlig! Se deg rundt! Du kan gjøre en forskjell! En viktig forskjell! Vi har alle et ansvar. Se deg rundt på pauserommet. I klasserommet. På festen. I gruppen der du hører til. Er det noen der som trenger deg? Et «hei, hvordan går det?» En invitasjon, «sitt gjerne her med meg», eller enda bedre «kan jeg sitte her ved deg?».
Kanskje vi sammen kan krympe dette udyret! Denne ensomheten, som bryter et menneske ned til ingenting. Kanskje kan vi, sammen, si fuck you, ensomhet! Du får ikke ta vennen min! Og du får ikke ta kollegaen min! Eller klassekameraten min! For jeg er her og jeg ser tåken du legger rundt dette fine menneske. Det godtar jeg ikke.! Så kom, du vakre. Sitt med meg!
Så kjemper vi sammen mot ensomheten!”
Denne sterke og gripende teksten fra en anonym leser traff meg hardt. Ikke med en gang, for det er så mye sorg og elendighet i denne verden som man ikke klarer å ta inn over seg uten å gå til grunne selv, men teksten har fått modnet et par dager. Har flere ganger gått tilbake og lest den. Denne teksten er ikke skrevet av en som ligger nede. Den er skrevet av en som maner mot kamp, og i den kampen utfordret hun meg, oss, om å slutte oss til. Den utfordringen tar jeg!
Tror ikke jeg skal skrive så veldig mye mer. Teksten står seg utmerket på egne bein. Vi vet alle hva vi kan gjøre. Vi vet hvordan man inkluderer. Vi vet hva vi gjør når vi sier nei til den tredje ungen når de vil inn og begrunner det med at vi ikke har plass. Vi vet at vi burde invitere alle jentene eller guttene i klassen i bursdag, selv om det blir litt trangt, ikke bare de som er mest populære. Vi vet at det neppe er hyggelig å være den fra kollegiet som ikke ble inkludert da det ble planlagt en øl eller en kaffe den fredagen.
Vi må også tørre å la oss inkludere. Ikke trekke oss unna. Vi må våge å tro at det faktisk er noe ved oss som andre mennesker kan like. For det er det. Hos oss alle sammen.
Vi vet alt dette. Nå er det på tide at vi gjør noe med det!
“Hei, Jeg har lenger tenkt på om jeg skulle skrive denne meldinga. Har vært redd for at det skulle oppfattes som klaging og syt. Men har landet på å gjøre det. Hensikten min er å forklare hvor mye det betyr at du er så åpen på blogg og face. Først må jeg si at jeg er imponert over hvordan dere klarer på deres måte å stå i det etter å ha vært igjennom noe så grusomt som å miste et barn. og for deg to… Jeg kan ikke fatte hvordan du klarer, og kan ikke forestille meg hvor fælt det må være.
Jeg har “bare” mistet barn i svangerskapet – flere MA – og det føles uutholdelig. hormonbehandlinger, mislykket prøverør osv som kulminerer i hjerter som slutter å slå, og en kropp som ikke støter det ut på egenhånd. Den forferdelige følelsen med å bli trillet inn på operasjonstua for utskrapning – de tingene gjør at jeg vet hvordan det føles å miste i mors liv. Men å miste et levende barn… Det kan jeg bare forestille meg. Jeg har levd og lever med den redselen hver dag… men har heldigvis sluppet å oppleve den.
Min datter har og er syk etter år med mobbing, overgrep, voldtekter og psykisk vold. Ting hun har gått igjennom siden hun var ganske ung, og som jeg som mor ikke har klart å beskytte henne mot. Hun har flere ganger forsøkt å ta livet sitt, og det å ligge på kne på badegulvet å vaske blod etter at hun har forsøkt å ta livet sitt… det gjør at jeg bare kan forestille meg hvor grusomt det må være å miste et barn.
Det at du skriver med ærlighet, humor, sorg, skråblikk og slående treffende linjer. Det gjør at jeg leser med latter, tårer, respekt og beundring. Har mange gang tenkt at man skulle kunne skrive… jeg skulle da ha skrevet bok. Kanskje ikke så mye for omverden, men for å klare å skrive av meg også traumer og dritt som man går igjennom. OG når du skriver om slike tema så gir det på en måte styrke som gjør at jeg tenker – ja da klarer jeg og!
Mobbing, overgrep og psykisk vold er noe som jeg og kjenner til – og det gjør det ekstra vondt at min datter har måtte oppleve det samme. Det at jeg hver dag går med redsel for å miste henne – og skjønner hvorfor. JEG har også en mor som er alvorlig syk og ligger på sykehjem og kan ikke snakke og spise og er 100 pleietrengende, men er 100 % klar i hodet. Ingen i familien som er støttende og tilstede for meg og min datter oppi dette. Det bare legger ekstra sten til byrden. Jeg er så sliten så sliten – men jeg skal klare det.
DU klarer – det inspirerer. SÅ takk! og jeg bøyer meg i støvet for det du gjør. OG håper du vinner hele skiten i Vixen. Jeg har nesten aldri lest blogger, men nå leser jeg. Lykke til med bryllup, bok, blogg og alt annet livet måtte by på. ønsker deg og dine alt godt. Ha en vidunderlig helg med kjærest”
Hva skal man egentlig svare når en ukjent kvinne fra et sted jeg ikke en gang har hørt om sender meg en slik melding? Jeg er ingen psykolog, men jeg forsøker med min egen åpenhet å vise at selv om man blir slått i bakken gjentatte ganger, finnes det alltid et lys, en åpning, en mulighet. Det kan være fryktelig tungt å få øye på det, men det er der. Alltid. For alle.
Jeg svarte:
“Selv om dette var fryktelig tung lesning, så er det er meldinger som dette som gjør bloggingen min verdt hvert hvert eneste minutt med arbeid! Åpenhet avler åpenhet og det kommer ingenting godt av å stenge alt det vonde inni seg. Man kan selvfølgelig ikke være åpen om alt, av hensyn til de nære rundt seg, men bare det å fortelle sin historie, til noen, tror jeg utelukkende av det gode.
Det er helt åpenbart at du har det veldig tøft og jeg håper både du og henne får den hjelpen dere trenger.
Jeg ønsker dere i alle fall all mulig lykke og dere må aldri gi opp. Aldri! Kjemper man lenge nok finnes det alltid en lysning. Det er ikke sikkert den er der man tro den er. Heller ikke sikkert man ser den før man plutselig snubler over den, men den finnes. For alle.
Tusen takk for meldingen! Den er så sterk og fin at jeg håper jeg kan bruke den på bloggen i en eller annen sammenheng. Fullstendig anonymisert selvfølgelig.
God helg 🙂”
Hun svarte at det kunne jeg så lenge hun fikk være anonym og jeg velger derfor å dele denne historien med dere. Jeg får titalls med lignende historier i løpet av en måned, men denne grep meg kanskje litt ekstra. Vet egentlig ikke hvorfor, men det var kanskje noe med mengden elendighet som blir stablet oppå ett og samme menneske, og som gikk videre til neste generasjon.
Vi må snakke sammen! Hjelpe hverandre. Jeg tror det er det eneste som egentlig fungerer. Vi klarer ikke livet alene. Hele tiden.
Det hender seg ganske ofte at jeg får slike lapper når jeg står opp. Ikke flere ganger i uka, men av og til. Det er like hyggelig hver gang. En liten gul bekreftelse på et man, jeg, betyr noe for noen. Det er godt å vite. Jeg er hellig, unnskyld heldig!
Til tross for mitt noe bløte ytre, så er jeg faktisk en slags mann. Vet ikke om det er en damegreie, men jeg er ikke veldig flink til å gi henne slike lapper tilbake. Det hender seg riktignok, og av og til tegner jeg et enkelt hjerte på skoleboka hennes eller på kaffekoppen, men føler det er litt kliss. Er ikke meg rett og slett. Da er det faktisk lettere for meg å skrive her at JEG ER UTROLIG GLAD I DEG, KJÆREST! Bare så du vet det 😉
Små oppmerksomheter er viktig. Selv om jeg ikke er kongen av post-it, så gjør jeg mye annet. Ordner på kjøkkenet før jeg drar på jobb f.eks. Eller vasker servanten på badet mens jeg pusser tennene. Den blir forresten utrolig fort skitten, selv om vi bare er tre. Hender seg også at jeg gjør klar 2 ts pulverkaffe i koppen hennes og setter ved siden av vannkokeren. Eller koster trappa for snø før jeg drar, for det vet jeg hun setter pris på. Fjerner asken fra ovnen. Panter tomgods. Setter på setevarmeren i bilen slik at hun ikke skal fryse på stumpen. Slike ting.
Ser nå mens jeg skriver at de tingene jeg gjør kanskje burde oppgraderes litt. Det er viktig å pleie hverandre. Fortelle, både med ord og handling, at vi er glade i hverandre. Vi må selvfølgelig gjøre det på vår måte, men vi må gjøre det på en måte som gjør at partneren faktisk forstår. Det er jo ikke sikkert at det første Kjærest tenker når, eller hvis, hun ser at jeg har fjernet asken fra ovnen at det er for å fortelle henne hvor glad jeg er for at hun finnes. Mest sannsynlig legger hun ikke merke til det i det hele tatt.
Jeg vet ikke om jeg burde fortelle dette, men jeg gjør det likevel. I løpet av natten, kl. 05:17, fikk jeg en melding på telefonen. “Glad i deg <3” var det eneste som sto. Meldingen var fra en av mine tre sønner. Slike meldinger kan i alle fall ikke kjøpes for penger. Ble naturligvis utrolig glad, men også litt nervøs. Skal ringe han når det lir litt på dag. Som mann er jeg litt redd for at det kan ha skjedd noe når jeg plutselig får en slik kort melding. Jeg svarte at jeg var veldig glad i han også, og spurte om alt var bra.
I dag reiser Datter. Hun avsluttet kvelden i går i armkroken min. Bare henne og meg. Pjuske henne i håret og stryke henne på ryggen. Slik som i gamle dager da hun var liten. Tror hun koste seg skikkelig. Det gjorde i alle fall jeg. Skal kjøpe henne et skolebrød når jeg kommer hjem fra jobb. Hun er så glad i det. Kjærest skal også få et. Det er min måte å skrive lapper på.
Gå ut i dagen og gjør den fin for andre! Med eller uten lapper 🙂
Mann som gjør så godt han kan, men som lover å prøve enda hardere, som Folkets Favoritt på Vixen Avards? Stem på han HER
EDIT: Har fått tak i Sønn. Alt står bra til. Han følte bare for å fortelle meg at han var glad i meg. 🙂
Siden klokken ti i morges har jeg lukket meg inn i en bokboble på kontoret og stengt hele verden ute. Beklager til de jeg ikke har fått svart forresten, men jeg må stenge alt ute hvis jeg skal få til å skape noe bra. Kjærest har holdt på med sitt. Tror ikke hun har vært særlig hjemme egentlig. Er faktisk ikke helt sikker. Har i alle fall vært stille.
Hvis jeg tenker mye begynner det å klø i hodebunnen. Ikke bare litt, men skikkelig intenst. Som om alle tankene prøver å kravle ut som larver gjennom hullene rundt hårrøttene. Det er skikkelig ekkelt og det eneste som hjelper er å vaske håret faktisk. Da roer tankene seg og kløen forsvinner. Som en liten bonus blir jeg også ren fra topp til tå. Vet om en som setter pris på det, men vi lar den ligge foreløpig.
Ferdig dusjet og inn på soverommet for å finne fram nytt tøy. Eller, nytt er det jo ikke, det meste som henger i skapet er mellom fem og ti år gammelt, noe enda eldre, men det er i alle fall rent tøy. Så mye kan vi enes om. Så ser jeg den ligge der på sengen. En boks med sko. Åpenbart ikke mine. Hun har vært å kjøpt seg bryllupssko. Hun hadde ikke glemt det. Ikke i det hele tatt.
De som har fulgt meg en stund vet at jeg fridde til henne her på bloggen i høst. Fikk til og med ja, eller jeg tolket i alle fall “ordene” som kom ut av henne som et ja ;). Vi gledet oss veldig, virkelig, og hun hadde planen klar. Som dere vet ble ikke alt som planlagt, ikke en gang i nærheten, og bryllupet ble utsatt på ubestemt tid.
Nå skjer det tydeligvis ting igjen. Vi snakker om å finne en ny dato. Hun vet det ikke ennå, men jeg har muligens en spektakulær plan, men kan ikke si den til henne ennå. Ikke til dere heller for den saks skyld. Det eneste som er sikkert er at vi kommer til å gifte oss. Kjolen, som jeg ennå ikke har sett, kjøpte hun sist gang. Skoene ligger på senga. Vekta er riktignok sakte, men i alle fall sikkert på vei nedover. Hva er det egentlig jeg venter på? Hun har i alle fall ingen planer om å vente særling mye lengre. Forstå det den som kan! Meg, liksom. Hun vil gifte seg med meg. Arme kvinne! Måtte Gud, vår herre, Jesus Kristus beskytte deg.
Neida, hun er heldig, og det er jeg også. 🙂
Mann som burde giftet seg for lenge siden som Folkets favoritt på Vixen Avards? Stem i så fall HER helt fram til 19. januar 🙂
I går, etter å ha blitt beskyldt for å faktisk kjøpe meg lesere og likes, spurte jeg derfor rett fram om dere faktisk finnes. Ble jo nesten litt usikker selv. Har jo alltid vært slepphendt med pengene. Selv om jeg tjener ganske godt så er kontoen likevel som regel bunnskrapt dagen før lønning. Kunne det være at alle pengene som hver måned på mystisk vis ble borte faktisk gikk til å betale folk rundt om i landet for å lese meg? Hadde jeg sittet her oppe i fylla og vippset penger til mellom 30 og 96 tusen lesere hver eneste dag? Jeg visste jeg var teit, men at jeg var stokk dum var nytt for meg.
Derfor ba jeg dere legge igjen en kommentar bare for å vise at dere var ekte. Tilsammen 562 av dere gjorde det, på bloggen og på fb. Tusen takk for det! Var forresten veldig mange fine kommentarer. Det er alltid like hyggelig. Har ikke gått inn, kommentar for kommentar, og dobbelsjekket om noen har kommentert på begge plattformene, og derfor har blitt talt to ganger, og noen av disse kommentarene er også mine der jeg har svart, men tror likevel vi kan slå fast her og nå at jeg ikke bare har Norges mest ekte lesere, men også Norges mest engasjerte lesere!
Takk for at jeg får lov til å skrive for dere. Det gir meg mye. I alle fall nå som jeg vet at dere faktisk finnes. På ordentlig 🙂
De siste femten årene har jeg hatt sterke smerter i høyre skulder. Smertene har vært kroniske, men stort sett til å leve med. En og annen kortisonsprøyte har blitt sprøytet inn, spesielt foran høytider med ekstra trøkk i butikken, men i all hovedsak hadde jeg lært meg å leve med smertene. Inntil i fjor vår.
Da var skulderen blitt så ille at den ikke bare hemmet meg på jobb, men også hjemme. Smerten var konstant og pulserende. Kan best sammenlignes med en glo som ligger midt inne i skulderen og ulmer hele tiden og av og til var det som om noen blåste på gloen slik at den blusset opp og ble skikkelig intens. Klarte ikke sove. Dvs. jeg sovnet, men våknet flere ganger i løpet av natten av smertene. Ofte var de så intense at huset faktisk ble vekket av at jeg ropte i søvne. Ville tilstander. Aldri uthvilt.
Jeg gikk til legen. Det hadde jeg naturligvis gjort flere ganger tidligere i årenes løp. Prøvd alt som finnes av tablettkurer uten at noe har fungert i det hele tatt. Denne gangen sykemeldt jeg meg. Det skal litt til. Som bedriftseier er det kun egne barns død som har fått meg til å ta slike drastiske skritt, men jeg tenkte at jeg skulle prøve å la skulderen hvile totalt. Måtte prøve alt. Det hjalp ikke i det hele tatt. Skulderen ble bare verre av at jeg ikke jobbet, men det kom en liten gutt til verden tidlig på sommeren som tok fokuset litt bort fra smertene. Da han plutselig bare dro igjen, like fort som han hadde kommet, var skulderen det siste jeg tenkte på. Smertene var der naturligvis, men jeg kunne ikke brydd meg mindre.
Forrige uke ringte jeg til legen igjen. Dette gikk ikke lenger. Var egentlig nesten klarert for operasjon i fjor, men trykkbølgebehandlingen fungerte så bra i starten at jeg avlyste all annen behandling og skrev meg ut av alle ventelister. Lykkelig over at det endelig skulle være over, men jeg gledet meg for tidlig. Alt for tidlig.
Lang historie kort. Jeg har nå tatt noe som heter Vimovo i en uke. Morgen og kveld. Gradvis har skulderen blitt bedre. Den gjør fortsatt vondt, men den brennende gloen er borte. Sover, så vidt jeg vet, gjennom hele natten. Står fortsatt opp for tidlig, men det er ikke på grunn av smertene. Det virker rett og slett som om disse tablettene virker. At betennelsen er i ferd med å slippe taket etter over femten år. Det er nesten ikke til å tro og jeg gjør det heller ikke, men jeg kjenner at noe har skjedd. Det er fortsatt et par uker med tabletter igjen i boksen, så blir veldig spennende å se om dette faktisk virker eller om det bare er en liten pause. Jeg håper på det første.
En smertefri dag ønskes til alle!
Tett mann, 42, med forhåpentligvis to velfungerende skuldre holder takketale på Vixen Avards? Stem HER
Vi hadde avtalt at jeg skulle få den første skikkelige tilbakemeldingen på bokmanuset jeg hadde levert fra meg i dag. Fikk jo en liten en før helgen også, men hoveddelen skulle komme i dag. Mailen startet skikkelig positivt. Du vet som når sjefen, treneren eller læreren smiler litt fårete og tar deg til side og starter samtalen med alt det gode du gjør. Da aner du fare på ferde og ugler i mosen for å si det sånn…
“Jeg er glad for at du har kommet så godt i gang og har funnet en ramme å bygge videre på. Du har en umiskjennelig fortellerstemme, og det er stilig at du har en så tydelig form. Den er direkte, varm og nær. Du skriver godt, og det er aldri kjedelig å lese. Samtidig berører du tema som jeg tror svært mange lesere vil føle seg hjemme i. I det hele tatt har dette manuset alle forutsetninger for å bli en svært god bok.”
Huff da, tenkte jeg umiddelbart, og stålsatte meg. I alle fall så stålsatt som en matglad kropp på 110,4 kg kan sette seg. Litt heller som gelé med litt for mye tilsatt gelatin, men merker at jeg skriver meg helt bort fra poenget her nå og velger derfor å avslutte tankerekken før det flyter helt ut.
I tillegg til sidenotater til nesten hvert eneste avsnitt i selve manuset fulgte det nemlig også et langt dokument som var lengre enn langt fra like oppløftende som innledningen. Det var imidlertid konkret, saklig og veldig, veldig pirkete. Det var en perfekt tilbakemelding! Akkurat det jeg trengte.
“Du behersker bloggformatet suverent, det er bevist mange ganger, både gjennom lesertall, leserreaksjoner og Vixen-nominasjoner. Samtidig er det en forskjell mellom blogg og bok. En blogg er leseren innom i noen minutter; de får ikke med seg alle innlegg, men noen her og der. En bok leses helt annerledes, stort sett fra begynnelse til slutt, og gjerne over lengre tid. Man skal gjerne sette seg ned med boken i godstolen og bli så grepet at man ikke legger den bort før man er ferdig. Da er det viktig at teksten fungerer som en helhet.”
Jada, vet jo det, men jeg har liksom aldri skrevet noen bok før da, gi meg litt slækk da! Hvem er liksom du til å mene noe om dette? Sjefredaktør i Kagge forlag sier du, javel, men hva vet du om gode bøker? Gir dere ut prisbelønnede bestselgere nesten hver eneste måned, hvert eneste år også nå? Dere gjør det ja, ok, men likevel.
“Det er mye godt å si om din kjappe og effektive stil. Den inviterer et bredt lag av lesere inn i teksten, og den sørger for at vi leser med høyt tempo. Samtidig kan den korthogde stilen faktisk bli litt anmassende i lengden, og man får lyst til å roe litt ned. Det er få som orker å spurte hundremeter på hundremeter uten å hvile, og på samme måte er det en stor fordel med rytmeskift i en bok. Jeg foreslår derfor at du legger inn flere lengre setninger og avsnitt; at du innimellom tillater deg å dvele litt”
Ha ha, du glemte et punktum der på slutten! Jeg så det nok! Jeg er nemlig opptatt av detaljer, de små tingene. De som betyr noe i livene til folk.
Neida, jeg raljerer litt. Sitatene er ekte og gjengitt med tillatelse, men min reaksjon er fiksjon. Etter at jeg hadde satt meg inn i tilbakemeldingen gikk vi gjennom manuset, nærmest ord for ord, over telefonen. Samtalen tok nesten tre timer. Ekstremt nyttig samtale! Og rar, for det er litt fremmed å gå inn i sine egne setninger å forklare opprinnelsen for akkurat den formuleringen. Hvorfor stoppet jeg akkurat der? Hvorfor dvelte jeg ikke mer over akkurat de opplevelsene? Og dette fjerner vi bare, ikke sant?
Jeg vet ikke om jeg får det til, men det jeg forsøker på nå er å ta dere med i selve prosessen det er å skape en god bok. Være ærlig med dere at dette ikke bare er noe jeg lirer av meg på et på par ettermiddagstimer, men at det er et verk som eltes og knas til man oppnår akkurat den konsistensen man er ute etter. Det er ikke enkelt. Tilsetter du for mye mel blir deigen hard. For mye melk og smør gjør den seig og klissete. For mye gjær fører til hurtig heving, men med stor fare for overheving og at det ferdige bakverket blir flatt, tørt og lite holdbart. Balanse mellom salt og sukker er også viktig. Ja, tipper dere skjønner sammenligningen uten å også måtte trekke inn hevetid og steketemperatur.
Dette er veldig spennende. Skal la tilbakemeldingene synke litt inn et par dager før jeg setter meg for alvor ned igjen med boken på torsdag og bruker absolutt alt av våken tid gjennom helgen til dette prosjektet. I tillegg “kjøper” forlaget meg fri to dager i uken i månedene framover slik at fokuset de dagene skal være der det må være, på bokmanuset.
Har alltid drømt om å skrive en bok. Nå skjer det. Nå er det alvor!
Hva skjedde egentlig? Hadde gledet meg til helgen. Datter skulle komme i går og det gjorde hun for så vidt også, men var så trøtt at hun la seg kjempetidlig, så fikk egentlig ikke snakket særlig med henne. Ikke sto hun opp overdrevent tidlig i dag heller, for å si det på en forsiktig måte, så ble ingen lang og koselig frokost akkurat. Vi kjørte en tur ned til sentrum i tolvtiden. Hadde noen ærender der. Ingenting spennende, verken for henne, meg eller dere, så ingenting å nevne. Vel hjemme igjen gikk hun ned på rommet sitt. Og ble der.
Klokka fire kommer hun opp i stua. Hun hadde avtalt, og fått lov hos meg naturligvis, å overnatte hos en venninne. Viktig med venner, så holder henne ikke hjemme hos den trøtte faren bare fordi jeg har savnet henne en hel uke, men liker det ikke, så ærlig må det være lov å være. Vi skulle jo kose oss med indisk i kveld og greier. “Liker ikke indisk”. Nei vel da.
Kjører henne til venninnen klokka fem. Ha det fint. Glad i deg. Kos deg, og husk at overnatting ikke betyr at man skal være våken hele natta og terrorisere mora, men at man faktisk skal sove! Ja da, pappa, ha det. Glad i deg også.
Så var hun borte. Satt faktisk en stund i bilen og bare så etter henne. Venninnen åpnet døren og ønsket henne velkommen. Så at de sa et eller annet morsomt til hverandre, for de lo. Gledet seg. Så bra for dem da! Døra gikk igjen. Jeg kjørte hjem.
Ok da, kjørte ikke hjem. Kjørte og så på en håndballkamp der Kjærest sin søster spilte, men passer dårlig inn i stemningen i historien, så vi later som jeg kjørte rett hjem til tomt hus.
Vel hjemme står katta og skraper på døra. Det er mildt, så lar henne være ute så ofte hun kan/vil. Kjærest går inn på kjøkkenet og starter med maten. Hun har funnet en indisk oppskrift som hørtes kjempegod ut. Blir den like god som den høres ut skal dere få oppskriften en annen gang. Hun spiller musikk på kjøkkenet. Egentlig en veldig fin stemning. Likevel er det en som mangler.
Jeg kan jo dette! Har til og med en sønn som bor på andre siden av jordkloden, men likevel. Det er en overgang når ungene blir så store at selv ikke en hel lørdagskveld med Pappa, etter en hel uke uten å ha sett hverandre, frister mer enn overnatting hos venninne. Håpløs prioritering fra Datters side, men kan jo ikke si nei heller. Resultatet hadde bare vært sur Datter på rom hele kvelden og det frister ikke veldig det heller. Selv om hun ikke er veldig indisk.
Nei, slik er det. Ungene vokser. De skal bli store! Utforske verden. Bli selvstendige. Klare seg selv. Uten å bry seg om en pappa som sutrer og klager over at jeg ikke er spennende nok lenger. For å være helt ærlig skjønner jeg Datter veldig godt. Heldigvis er Kjærest av en litt annen mening og nå begynner det å lukte noe helt vanvittig godt ute fra kjøkkenet. Jeg elsker indisk! Så masse smak. Så mange farger. Kjærest er ikke så aller verst hun heller.
Dette kommer til å bli en god kveld. Datter koser seg. Kjærest nynner, og det er alltid et godt tegn. Hvem vet, kanskje det tross alt bare er en fordel at Datter er på overnatting? Si det kan jeg aldri fortelle noe om, for dette er ikke en slik type blogg…
Ha en fin lørdagskveld, alle!
Blogger som elsker indisk samtidig som han savner Datter, men som egentlig har det helt fint likevel, til Vixen? Stem HER hvis du finner det naturlig. Stem på noen andre eller la det være hvis du heller foretrekker det.
For to dager siden tikket det plutselig inn en melding på telefonen. Det var fra et menneske som jeg husker med glede, men som jeg ikke har sett på snart 25 år. Mennesket tilhører barndommen og den hadde jeg egentlig lagt bak meg. Visket ut det jeg kunne. Kanskje jeg har visket ut for mye?
«Det er rart å lese om sårheten din, for jeg beundret deg alltid for din styrke, og misunnet deg din selvstendighet og fandenivoldskhet. Du sto alltid opp for dem som trengte en beskytter. Jeg har mange sår selv, men visste ikke om dine. Så lite vi vet om menneskene rundt oss. Takk for at du fikk meg til å le i så mange situasjoner i skoletida. Det er fantastisk at du har suksess og blir sett, du fortjener det:). Var bare det jeg ville si.»
Jeg måtte lese disse ordene flere ganger. Jeg visste ikke dette. Visste at vi hadde en god tone, men ikke at jeg betydde noe. I alle fall ikke så mye. Så det ikke. Eller turte ikke tro på det. At en som meg bidro til å gjøre andres barndom bedre, lettere. At jeg aldri, noensinne, ble fristet til å tråkke over andre for å gjøre meg selv større. Kjenner jeg ble skikkelig, skikkelig glad.
Jeg svarer ganske kort. Vet ikke riktig hva jeg skal si. Skriver at :” Jeg minnes deg med glede 😊 Sårhet og styrke trenger ikke være motpoler».
Et skikkelig dårlig svar. Ser det nå. Skulle startet med et takk, for jeg ble jo skikkelig glad. På ordentlig. Hvorfor klarer selv ikke jeg, som takker flere titalls mennesker hver eneste dag for fine kommentarer, takke når det ramler inn en så fin melding i fra selve Barndommen? En melding som setter alt i perspektiv. En melding som kaster nytt lys over det mørket jeg har beskrevet så lenge. Jeg skjemmes!
Fortsatt uten å takke fortsetter jeg, glad i min egen stemme som jeg åpenbart er:
«Barndommen tynger meg ikke, den beriker meg og har gitt meg, tror jeg, visdom. En annen klok mann sa at det nytter ikke sitte femti år gammel å skylde på en ødelagt barndom. På et eller annet tidspunkt må man ta tak i seg selv og ta ansvar. Jeg føler jeg tar ansvar 🙂 ”
Barndommen skriver videre:
“Enkelte mennesker har så stor betydning i livene våre. Noen av dem fordi de er nære venner over lang tid. Andre fordi de var der og sa noe enkelt, men viktig og riktig til rett tid.”
Kloke ord. Gode ord. Varme ord. Jeg lot dem stå ubesvart inntil i dag. Da leste jeg ordene på nytt, tok dem inn over meg, og takket. På en skikkelig måte. Skulle egentlig bare mangle, men ordene var for store til at jeg turte tro på at det faktisk var meg Barndommen snakket om. At jeg hadde betydd så mye, for noen. Det er ganske mektig. Jeg så ikke alt jeg heller. Og det er jeg lei meg for.
