Det er straks vinterferie og mange har både tid og penger til å reise bort enda en gang til et sted som skal fylle livet med mening og innhold. Selv om det bare er i underkant av to måneder siden de kom hjem fra Thailand på nyttårsferie og bare er noen uker til neste innholdsrike ferie, nemlig den hellige påskeferien. På sosiale medier virker det som om folk knapt nok er hjemme straks det blir en langhelg, og i alle fall ikke har tid til å jobbe. Slik er det naturligvis ikke. Folk reiser ikke hele tiden. Det bare virker slik.

 

Personlig har jeg ikke reist noe sted i vinterferien de siste atten årene. Ikke har jeg hatt vinterferie heller. Butikken stenges jo ikke, og hvis jeg har gitt noen ferie har jeg i alle fall ikke prioritert meg selv, men heller ansatte. Klart dette har gitt meg litt dårlig samvittighet i forhold til ungene mine som aldri har reist bort i denne litt rare ferieuken midt mellom jul og påske, men på den annen side tror jeg ikke det har gjort noe heller. Tror ikke unger, eller voksne for den saks skyld, har godt av en endeløs rekke med ferieopplevelser som man til slutt ikke klarer å skille fra hverandre. Det spørres om hvor mange bukser man egentlig trenger hengende i skapet for å være lykkelig, men ingen spør om hvor mange dyre ferieminner du trenger i løpet av et år.

 

Folk gjør naturligvis som de vil. For min del kan du bare ta med deg ungene feriere året rundt, men det er ikke sikkert at totalsummen av ferieglede blir noe større enn vi som kanskje bare kommer oss unna et par uker på sommeren. Tror faktisk at vi husker ferien bedre og i alle fall gleder oss mer til den hvis det går litt mer enn to måneder mellom hver tur.

 

Likevel er det en forventning når ungene kommer tilbake til skolen, det være seg etter en ferie eller en helg, at de på død og liv skal være proppet med opplevelser de kan fortelle om. Skolen legger opp til det. Det skal tegnes og skrives historier om alle opplevelsene. Hvem reiste lengst? Hvem opplevde mest? Det aller, aller flaueste du kan si etter ferien er at du bare har vært hjemme. Man skal ikke være hjemme i ferien. I det minste må man ha vært på “hytta”. Selv om det også er dødskjedelig, det vet alle, men det er i alle fall ikke hjemme.

 

For min del er det i alle fall delvis selvvalgt. Kunne sikkert tatt meg råd til en vinterferie eller to hvis det ikke hadde vært for butikken, men jeg trives hjemme. Verre er det for alle de som ikke har noe valg. De som faktisk ikke har råd til å reise noe som helst sted, i alle fall ikke fire-fem ganger i året. Da må de i alle fall, for ikke å være “sosiale tapere”, fylle dagene med turer i nærområdet, stå opp i otta og komme seg ut og ned i fjæra, opp på fjell, gå på ski og tenne bål. Og selvfølgelig, ta masse bilder de kan legge ut på Instagram og sende på Snap for å vise at de fyller ferien til ungene med innhold. Selv om de selv må på jobb, for det er ikke alle som har ferie i vinterferien. Faktisk nesten ingen.

 

Egentlig er det jo helt absurd. Før i tiden kunne man legge seg ned med en bok, hvis det var det man ville fylle tiden med, og ungene aktiviserte seg selv. De kjedet seg inn i mellom, kanskje til og med en hel dag, men det var ingen som så på det som noe katastrofe og kastet seg rundt og bestilte en tur til Levi eller Geilo av den grunn. “Gå ut og lek hvis det er så kjedelig. Det er middag klokka fem. Fiskeboller. Liker det ikke? Da blir det ikke mat før til kvelds.”

 

Denne vinterferien har jeg ikke unger en gang, så slipper og slite med samvittigheten over at vi ikke reiser noe sted. Datter er hos Moren og jeg vet faktisk ikke hva de skal gjøre, men jeg vet de ikke skal reise bort. Kjenner jeg håper at de skal gjøre noe morsomt. Jeg er jo også preget av dette forventningspresset over at alle livets timer skal fylles med “innhold”, men slår tanken fort fra meg. Kanskje Datter har best av å bare roe helt ned, bli skikkelig frisk og bare kose seg hjemme. La dagene bare gå og ikke ha noe spesielt å fortelle på skolen på mandag. Når læreren spør om hvor hun har vært i vinterferien håper jeg hun med hevet hode kan svare:

 

“Jeg har bare vært, og det har faktisk vært veldig deilig!”

 

 

En lang uke er snart over. Skal ikke sutre og klage over den, men heller fokusere på at det snart kommer en ny. Ser på bildet at jeg faktisk har spist både is og peanøtter i løpet av uken. Jeg må ta meg sammen!

 

Dro tidlig, til søndag å være, ned på jobb. Tror jeg var der i åtte-tiden eller noe. Liker å være der om morgenen før det kommer folk på butikkene. Ikke det at jeg hater folk, men jeg liker dem heller ikke. Neida, men godt med litt alenetid.

 

Starter alltid søndagen med varebestilling og tar snusen først. Alt er grønt, så sitter alltid ved snusskapet når jeg bestiller. Da har jeg oversikten.

 

Henter opp litt frysevarer. Det var mye kunder i går så vi rakk ikke gjøre det før stengetid i går. Da gjør jeg det nå. Godt med litt trim.

 

Heldigvis har vi papp-presse!

 

Min favoritthobby! Vasking av milkshakemaskin. Tar halvannen time til sammen, litt under hvis jeg er rask. I dag var jeg ikke rask.

 

Der var alt vasket, smurt og satt sammen igjen. Herregud jeg var nervøs første gang jeg gjorde dette. Nå kan jeg gjøre det omtrent i blinde.

 

Dagsoppgjør og gjennomgang av ukens kontanter. Dette er faktisk to ukers kontanter siden jeg ikke gjorde det forrige søndag. Det ser mye ut nå man legger det fram slik, men dekker faktisk bare lønn i en og en halv dag. Heldigvis betaler de fleste med kort.

 

 

Kjærest er litt bedre i dag, men ikke mye. Hun puster i alle fall. Det positive er at hun ikke snakker særlig.

 

Da kan jeg se litt på tv uten at hun gnæger og vil se et eller annet trash.

 

Egentlig er jeg ikke spesielt glad i sport, så gikk heller inn på kjøkkenet og sølte litt puffet ris. Det er alltid like artig.

 

Vi har ikke vært der på flere dager, men siden Kjærest var blitt litt bedre kom vi oss opp og tente lys. Det var koselig.

 

Takk gud for søndagsåpne butikker! Sier ikke hva som er i posen, men det er IKKE spesielt helsebringene i alle fall, men ny start i morgen! Nå skal vi kose oss litt. Det må da være lov på en søndag?

 

En fredfylt aften ønskes!

 

 

 

 

 

Valentines er heldigvis over! Ble ikke som håpet og forventet. Ikke en gang i nærheten. Etter å ha sovet nesten et døgn i strekk ble Kjærest likevel bare dårligere og dårligere utover dagen, og dro til slutt enda en gang til legen. Med en crp på nesten 200 var det i alle fall ingen tvil om at hun var syk på ordentlig og ikke bare lå og gjorde seg til for å slippe å lage middag. 

 

3-løksuppa med kylling, bacon og chili, eller influensavaksinen, som jeg skrøt så voldsomt av for et par dager siden viste seg, sjokkerende nok, å ha absolutt ingen effekt, annet enn å være veldig god da, men det er ikke mye å bygge en religion på. Alle som koker en god suppe kan ikke bli guder. Hadde blitt kaotisk. Ønsker meg ikke en kirke til jul likevel. Har egentlig alt jeg trenger.

 

Vi hadde booket oss inn på Bjørnfjell Moutain Lodge i går. Skulle kose oss gjennom en deilig 3-retters, flørte lekent i boblebadet og overnatte i en tilhørende hytte under nordlyset. Kjedelig å måtte avlyse, men slik er det noen ganger. Var heller ikke i særlig form i går og etter å ha laget noen ganske gode bearnaiseburgere, (oppskrift kommer litt senere i dag) gikk jeg og la meg litt før halv ni. Etter fire minutter med Dax18, hører alltid på det når jeg legger meg, sovnet jeg og har sovet helt fram til nå. Kjærest sover fortsatt og gjør det nok i mange timer ennå. Hun er skikkelig dårlig.

 

Skal kjøre en tur ned på jobb nå for å ta dagsoppgjør og fylle opp med snus. Ellers har dagen ingen planer. Datter ble avlevert hos Mor i går. Hun fikk forresten også et tilbakefall av sykdommen og kom svært sliten hjem fra skolen. Holdt henne hjemme både tirsdag og onsdag, men hun var på skolen torsdag og fredag. Fryktelig stygg hoste, men ikke riktig like ille som hos Kjærest, så har ikke vært med henne hos legen. Nå er hun i alle fall i trygge hender. Du kan sikkert si mye godt om meg, og mange gjør det heldigvis og takk for det, men Mor er og blir mye flinkere enn meg hva sykdomspleie angår. Hun har skikkelig peiling. Jeg koker bare suppe og tror glimtvis jeg er Jesus. Heldigvis har jeg ikke blitt hengt opp ennå, men frykter som alltid det verste.

 

Statusrapport avlevert. En vakker dag ønskes!

 

 

For et år siden kunne hun ikke dette i det hele tatt, men vi merket jo fort at hun absolutt hadde en interesse utover det normale for alt det som Kjærest holder på med, det være seg trikking, sying, hekling, jodling. Til jul i år fikk derfor både jeg og hennes mor hvert sitt sett med hjemmestrikka kopptuer. Hun var så stolt, men spørs om ikke foreldrene overgikk, jeg tror det.

 

Etter jul har det liksom bare tatt helt av. Pulsvarmerene dere ser på bildet har hun akkurat blitt ferdig med. Helt jevnt og fint strikket og nå holder hun på å strikke seg et pennal. Maskene har hun lagt opp selv og trenger ikke lenger særlig med hjelp hvis noe går galt. Hun klarer som regel og rette opp feilene selv, men Kjærest er selvfølgelig på pletten hvis noe skulle skjære seg fullstendig. Må innrømme at jeg faktisk er oppriktig stolt. Veldig faktisk! Er hun ikke flink?

 

Hva kjærest angår skal jeg kjøre henne på legevakten når den åpner. Hun har knapt sovet et minutt i natt og noe som trolig er en stygg lungebetennelse har infisert hele brystkassen slik at det nesten er helt umulig å puste. Halsbetennelsen gjør det nesten umulig å svelge fordi det er så hovent og vondt, og det er grenser for mange paracet en liten kropp kan svelge. Til alt overmål er hun allergisk mot penicillin så håper de har noe annet som fungerer der oppe. Har aldri sett henne så syk før, men så har vi jo bare vært sammen et par år, men likevel.

 

Datter er litt bedre tror jeg. Har ikke vekket henne ennå. Har holdt henne hjemme fra skolen i to dager faktisk, og da er det alvor. Jeg er nemlig ekstremt “streng! på slikt. Hun sovnet ikke før etter tolv i går. Hun har en forferdelig hoste som ikke går bort, men tror ikke det er så alvorlig at hun trenger legebesøk. Jeg lagde et skikkelig, skikkelig strekt ingefæroppkok som jeg ga henne i natt. Det virket som om det virket, for hosten ble i alle fall borte. Det ble faktisk så stille der inne at jeg måtte stå opp og sjekke om hun levde. Fikk plutselig en skikkelig stygg følelse av at hun hadde sluttet å puste. Heldigvis var det bare min egen fantasi. Det hadde jeg ikke klart.

 

Gløtter bort på Kjærest. Hun sitter under et pledd på sofaen og skjelver. Sto opp i natt fordi hun ikke klarte å ligge. Er vondt å se henne slik. Håper inderlig de har et eller annet på legevakten som hjelper, for hun har virkelig skikkelig vondt. Tenker jo litt på Corona, men er kanskje litt i tidligste laget å begynne å drikke. Må i alle fall få ungen på skolen først.

 

Selv er jeg heldigvis relativt frisk. Litt vanskelig å konsentrere meg om den boken kanskje, men slik et livet. Det bare skjer. Hele tiden. Nå er fokus å få disse jentene friske slik at jeg kan få de ut av hus og jeg får litt ro, he he.

 

 

Ønsker dere alle en frisk dag uten lungebetennelse og indre organer som er strødd overalt etter voldsomme hosteanfall!

 

Les også: Jeg er så jævlig lei late kvinnfolk!!!

 

 

 

 

 

Etter en lang dag på jobb, riktignok bare på kontoret, men jobb er jobb, så kommer jeg hjem til dette! To kvinner som liksom er så syke at de tilsynelatende har sovnet av under hvert sitt pledd på sofaen. Helvete*, de lurer ikke meg! Jeg tramper inn i stua og roper at jeg er både sulten og sliten og at middagen er pokker heller ikke startet på en gang. Vet dere ikke hvem jeg er? Ingen som svarer. De later som de sover eller spiller død. Hva vet jeg, men ingen reaksjon i alle fall. Helt håpløst! Latskap i sin reneste form.

 

Det ble litt mer liv i de slappe, late kroppene da jeg rev pleddene av de og fikk jaget dem inn på kjøkkenet. Når jeg er sulten forventer jeg mat, og da er det fader heller ikke bare å legge seg ned å sove midt på ettermiddagen. Kutt ut den hostingen! sier jeg strengt til Datter, den er bare så jævlig irriterende. Jeg har vondt i hodet og da kan ikke du vandre rundt her og hoste som om lungene når som helst kan rives ut. Hvem skal liksom vaske opp griseriet, hæ? Jo, det får du fader meg gjøre selv!

 

Kjærest sprang, etter et par velvalgte ord, ned i boden og fant fram støvsugeren. For latskap finnes ingen nåde. Hun satte i gang, men gjorde et slurvete arbeid og jeg ba henne gjøre det om igjen. Eller, jeg ba ikke, jeg krevde. Orker ikke slurv! Hun gjorde som jeg sa. Vet hva som venter hvis hun nekter…

 

Middagen. Middagen var en tragedie! Kjærest koke sammen en pose Toro tomatsuppe enda hun vet jeg ikke spiser slikt søppel. Jeg helte hele jævelskapen ut i vasken og ba henne lage noe skikkelig mat. Vi er tross alt en familie og en familie skal ha skikkelig middag, ikke slikt skvip. Ja, det kom noen tårer, men herregud, et godt kosthold er viktigere enn at late kvinnfolk syns det er trist at de ikke kan ligge på sofaen i timevis.

 

Hun kjørte ut og kjøpte noe seifilet, men hadde ikke lyst på seifilet, og ba henne kjøre ut og kjøpe noe kjøtt. Hun kom tilbake med kjøttdeig. Jeg gir opp! men det kan i alle fall spises. Herregud, hun er hjelpeløs! Fullstendig håpløs. Likevel bor jeg sammen med henne. Vet ikke hvem som er mest dum, hun eller meg.

 

Neida, de er syke på ordentlig. Datter har vært hjemme fra skolen i dag og vi serverte henne med paracet, potetgull og is før jeg dro i morges. Hun er 11 år og ser ingen grunn til at jeg skal sitte og holde henne i hånden. Syk og alene hjemme er også en læring. Det jeg derimot ikke visste var at Kjærest i løpet av dagen også var rammet av Corona, Carsberg eller hva det nå heter, og lå langflat da jeg kom hjem fra jobb.

 

To jenter, mine jenter, i samme sofa. Hode mot hode. Sovende. Syke. Selv et hjerte av betong kan smelte. Ja, det ble suppe til middag. Ikke Toro tomatsuppe, men jeg kokte i hop noe sterk løksuppe med masse hvitløk og ingefær som kunne få fart på immunforsvaret. Jeg er ingen engel, men når mine jenter er syke kan selv Kokkejævel fungere som sykepleier. Jeg er ikke veldig god, men jeg prøver.

Nå er det Harry Potter på DVD for all pengene. Alle åtte filmene faktisk. Kjennes greit, da prates de i alle fall ikke så mye, hehe. Neida, nå må jeg slutte før jeg ødelegger hele steningen.

 

En forfriskende aften ønskes!

 

Undertone: Slik er det faktisk mange som har det. Kom deg bort!

 

 

 

 

 

 

Å skape en intim relasjon bygd på kjærlighet og gjensidig respekt til en annen manns unger er nok like vanskelig som det høres ut, og det er nok ikke uten grunn for at myten om den onde stemoren lever i beste velgående den dag i dag. Ikke bare skal du bli kjent med en mann, og leve deg inn og sammen med han, men med på lasset får du i tillegg en annen kvinnes barn. Til alt overmål hans gamle kvinnes barn. Prosjektet høres helt håpløst ut spør du meg.

 

Det første man må huske på, enten mann er kvinne eller mann, er at ungen ikke har valgt denne familiekonstellasjonen. Det er det dere som har gjort. Det er ikke ungen som har vært på Tinder eller ute på byen og sveipet som en gal etter den personen som best kunne bytte ut den ene av foreldrene slik at hen kunne få to hjem i stedet for ett.

 

 

Det andre man må huske på er at kjærlighet og trygghet ikke er gratis. Det kreves tid. Det sies at voksne må “pleie forholdet”. Det må man også gjøre med unger, spesielt andre sine unger som man plutselig bor sammen med. Man må sette av tid for å finne felles interesser, eller skape nye sammen. Man må være der. Når ungen er klar. Og man må ikke svikte. Man må også tørre å ikke være populær hele tiden. Gulvet må støvsuges skikkelig og kopper skal vaskes når man har som minst lyst. Det er ikke alltid like populært. Da må man bare stå i det. Det lønner seg på sikt.

 

 

Dessuten må man fjerte. Unger syns også det er flaut og fjerte sammen med fremmede og det er helt håpløst hvis de skal gå og holde seg på alle dagene dere har samvær. Derfor må det fjertes både høyt og lavt, selv om det er flaut for alle parter i begynnelsen. Den dagen man kan fjerte uten å dø av skam har man endelig blitt en familie. Da har man klart det.

 

 

Det er også, som overalt ellers, en elefant i rommet. Voksne kan bli like sjalu, og vel så det, som unger. Uten aksept fra, i dette tilfellet, den biologiske moren er egentlig alt man gjør fånyttes. Ungers lojalitet til foreldrene er nesten grenseløs, og uten aksept for en stemor, eller far, kan til og med det og flire sammen under en film skape dårlig samvittighet. Unger skal ikke ha dårlig samvittighet for å flire. I vårt tilfelle har “elefanten” tillatt at det bygges opp en ny relasjon og det er jeg veldig takknemlig for.

 

 

Dette er ikke en lærebok, dette er bare observasjonener uten empirisk dekning fra et enkelt liv. Egentlig hadde jeg “planlagt” et humoristisk innlegg, men plutselig ble det blodig alvor helt av seg selv. Unger skal ha det bra, og det er vår fordømte plikt å av og til sette oss selv litt til side for å få dette til. Vi har tross alt valgt det selv. Ungene har det ikke. De ville det ikke en gang. De måtte bare gjøre det beste ut av situasjonen.

 

For meg som far, som er så ufattelig glad i Datter, blir jeg mange ganger om dagen varm i hjertet, og ekstremt takknemlig, når jeg ser disse to i lag. Skal til og med være så voksen å innrømme at jeg av og til kjenner et visst snev av sjalusi selv når jeg observerer den tette relasjonen de har fått. Når jeg hører lydene fra kjøkkenet. Når de hvisker og tisker jentete om et eller annet som ikke er for mine ører. Når Datter ikke kommer til meg for råd, men snur seg til den andre enden av sofaen. Men mest av alt blir jeg glad. Glad for at vi har fått det til å fungere. Eller, ikke bare til å fungere, men at det sakte, men sikkert har bygd seg en intim relasjon bygd på gjensidig respekt og tillit. Vi har blitt en familie.

 

I går var det morsdag. En veldig, veldig tung dag. Skal ikke gå inn på det nå, men Datter satte seg ned og skrev et kort til Kjærest. Jeg får ikke lov til å vise dere det, men det var utrolig fint og jeg vet at det varmet veldig. Ja, vi har mistet, men det er en på jorden som ikke er borte og hun er her for Kjærest også. Det var veldig fint å se. Det får ingen tilbake, men det gjør jorden til et bedre sted for oss som er tilbake.

 

 

 

 

 

 

 

 

Tre små blomster har jeg kjøpt til deg. Kjøpte dem i går kveld etter at vi hadde hadde vært å spist, og du og Datter gikk til faren din for å reparere den oljelekkasjen. Jeg gjemte blomstene i skuffen min i gangen for at du ikke skulle se. Jeg kunne jo ikke kjøpe en hel bukett til deg. Det hadde blitt for vondt og helt feil, men da jeg så disse tre nydelige små stilkene kjøpte jeg dem umiddelbart. De to ytterste symboliserer det som har vært. Den vakre i midten det som vi håper skal komme.

 

Jeg vet du har gruet deg veldig til i dag. Det var ikke slik denne aller første morsdagen skulle bli, men slik ble den. I fjor, mens han ennå lå i magen, kjøpte jeg en dekorasjon og et hjerte liksom fra ham og ga deg i gave. Du ble så glad. Vi gledet oss til han kom ut og kanskje i år kunne han ha fargelagt et eller annet på et kort som vi skulle gitt deg. Det ble ingen fargelegging. Heller ingen kort. Det ble tre små blomster.

 

Akkurat nå ligger du i sengen. Håper du klarte å sovne igjen. Vi snakket litt før jeg sto opp. Jeg ville ikke si så mye. Ville ikke vekke deg helt. Ville heller at du skulle bli slukt inn i søvnen igjen. Dagen kommer til å bli lang nok som den er. Søvnen kan ikke gjøre dagen bedre, men den kan gjøre den kortere.

 

Overalt hvor du har gått de siste ukene har du blitt påminnet denne dagen. I butikkene, på tv, på radio, på nettet. –Ikke glem morsdagen!, har reklamene skreket mot deg. -Husk at det er morsdag på søndag! Jada, du har vært smertelig klar over det. Vi får bare prøve å gjøre det beste ut av dagen. Jeg vet ikke annen råd. Det var derfor jeg kjøpte tre små blomster. To som symboliserer de som ble tatt fra oss. Den tredje symboliserer framtiden.

 

Veldig glad i deg. Det kommer til å bli fint. Til slutt.

 

Vi møttes tilfeldig backstage i går. Han var, så vidt jeg vet, ikke en del av produksjonen, men bare innom for å hilse på noen han kjente. For et liv siden var vi kontorsoldater på samme sted, men vi har aldri vært venner egentlig, men soldater er brødre for livet uansett. Hilser alltid og spør hverandre hvordan det går når vi møtes tilfeldig. Som nå.

Hei, du her? spurte jeg overrasket. Hvordan går det? “Det går greit” svarte han kort mensm munnviken gikk akkurat litt for lite oppover. Man forventer jo alltid et positivt svar når man spør, i alle fall fra han, for han er en munter type. Egentlig er det bare en høflighetsfrase, så jeg prøvde å tulle det vekk med å si noe slikt som at så lenge man ikke er under terningkast tre skal man ikke klage, “he he”. Han smilte høflig, men jeg så at han langt fra var noen terningkast tre. En toer på terningen i beste fall, men jeg ante et enslig øye.

 

Kona hadde fått tilbakefall på kreften, fortalte han. Innlagt på sykehus. Kun smertelindring som gjenstod. Hva sier man egentlig da? Jeg sa beklager og uttrykte min dypeste medfølelse, men jeg vet jo bare så alt for godt at det ikke hjelper noe som helst. Vi snakket litt, men ikke mye, om situasjonen, men det var mye folk og bråk rundt, så var liksom ikke tid og sted for noen dypere samtale. Vet ikke om det var ønsket heller. Jeg ønsket han lykke til da han gikk, men hørte med en gang hvor hult og meningsløst det lød, men hva skal man si? Jeg sa i alle fall noe.

 

Livet mellom måltidene kan være nådeløst. Plutselig, kanskje til og med mens vi har det som aller best i livet, kan hendelser snu opp ned på alt vi tror på og alle våre framtidsplaner og håp. Vi bombes sønder og sammen og har ingen våpen som kan forsvare oss mot den overlegne fienden. Det eneste vi kan gjøre er å ligge helt stille, spille død og vente til fienden snur ryggen til oss slik at vi sakte kan reise oss opp igjen. Selv om vi ikke har lyst gjør vi det gang på gang. Vi aner ikke hvor vi finner kreftene fra, for det kjennes ikke ut som krefter, snarere som skarpe spiker som presser seg inn i ryggsøylen og tvinger oss opp. Ufattelig smertefullt, men det får oss i alle fall opp. Til slutt.

 

Jeg liker folk som svarer ærlig når man spør hvordan det går. Hvis ikke er det i grunnen ingen hensikt i å spørre. Da kunne man heller bare smilt, nikket og vandret videre. Ikke for det, jeg svarer alltid at det går bra med meg hvis noen spør meg. Selv om det ikke gjør det. Det er en slags bivirkning av de spikrene i ryggsøylen. De får deg på beina, men skaper samtidig en betennelse i nervesystemet som gjør deg til en mester i løgn og bedrageri. Vet ikke ennå om det er en velsignelse eller en forbannelse. Vi får se når jeg trekker dem ut en gang og de har gjort varig skade.

 

Om noen timer kommer Datter. Det blir fint. Gleder meg veldig. Har ikke sett henne på halvannen uke nå, og det er veldig lenge. Har snakka litt i telefon, men ikke mye. Jeg er sikkert ikke den artigste i verden å snakke med, he he.

 

Jeg savner Vebjørn. Av og til intenst. Så vidt man klarer å stå uten spiker.  Er det lov å si etter over et halvt år uten å virke sutrete? Jeg skriver det helt nederst for å unngå å bli bli beskyldt for å skrive det bare for å få klikk og oppmerksomhet og “gode” råd om å søke profesjonell hjelp i stedet for å skrive det her. Det må være mulig å savne av og til uten å være i psykisk ubalanse. Tror til og med at det er sunt, men hva vet jeg.

 

Var ikke meningen å ødelegge helgen deres altså, men det ble denne bloggposten i dag. I morgen er jeg sikkert kjepphøy igjen. Du vet aldri hva du får. Slik er livet mellom måltidene.

 

God helg!

 

 

 

 

Det er nesten ikke til å tro, men for akkurat 22 år siden i dag kjørte vi kolonne over fjellet til sykehuset. Tror turen tok nærmere fire timer. Heldigvis kom han ikke ut midt på fjellet og den mannlige jordmoren, ikke at det er relevant, men syns det var litt spesielt den gangen, slapp å ta i mot han uten legehjelp hvis noe skulle gå galt.

 

Ingenting gikk galt, bortsett fra at han kom aldri ut. Føltes i alle fall ikke slik. Time etter time gikk med pusting og pesing.  Jeg var sprekksjuk av influensa og timene var grusomme. Først fikk vi en ung, vennlig jordmor som strøk masse på denne arme førstegangsfødende moren og syntes voldsomt synd på henne. Ingenting skjedde. Ved vaktskifte kom der inn en voldsom finsk jordmor. Full av erfaring, selv om hun kanskje var litt streng og brautende. Det første hun gjorde var å gi meg Ibux og Paracet. Syntes sikkert synd på denne unge gutten på 19 år som sto midt oppe i en fødsel full av influensa. Ja, det var synd på meg 😉

 

Da det viktigste var gjort snudde hun seg mot den fødende og kastet seg opp på magen hennes og presset og dro. Var da voldsomt tenkte jeg, men sikkert slik de gjør det i Finland. Det virket i alle fall og den vakreste skapningen jeg noen sinne hadde sett kom ut. Det vil si, spesielt vakre er det ingen som er når de presser hodet ut av det bitte lille hullet, men etter at de hadde vasket ham, for det gjorde de den gangen, så var han det aller fineste jeg noen sinne hadde sett. Helt fullstendig fullkomment perfekt!

 

Satt og stirra på han i flere dager. Jeg så at de ansatte smilte litt av meg, men jeg brydde meg ikke. Ville bare se på ham. Han var så fin. Nå ser jeg han ikke mer. Han bor på New Zealand og har ikke vært hjemme på over et år. Slik er verden blitt. Dessverre.

 

 

Gratulerer med dagen min førstefødte og kos deg masse på dagen din!

 

Glad i deg <3

 

Rettelse! Min mor har gjort meg oppmerksom på at han faktisk blir hele 23 år i dag. Herregud så flaut, men slik er det. Tiden flyr 😉

I fare for å bli hele Norges myke mumsemann, noe jeg langt fra er, så skal jeg fortelle dere en aldri så liten hemmelighet. Jeg blir nemlig rørt til tårer hver eneste gang jeg ser flinke barn opptre, enten det er sang, dans, drilling eller idrett for den saks skyld. I kveld var det Alta kulturskole og korps som hadde oppvisning i Alta kultursal, Der står de, smiler sjenert til publikum, og gjør så godt de bare kan. Av og til mistet hun drillstaven, men hun bare plukket den opp som om ingenting hadde hendt, smilte og drillet videre. Pappa, jeg altså, satt midt i den mørke salen, stolt som en hane, og tårene trillet.

 

Jeg vet jo dette på forhånd, så jeg setter meg alltid, hvis mulig, litt fra folk slik at ingen ser, for det er jo flaut. Sitte der og grine bare fordi du har en datter som kaster en stav opp i luften og klarer å ta den i mot med ynde og eleganse. Var forresten verre før i tiden. Da hadde skolen som guttene gikk på noe som het “storsamling” på fredagene inn i mellom. Prøvde alltid å få med meg dem. Problemet var bare at det ikke var mørkt under disse forestillingene, så jeg hadde alltid en papirpose jeg dro over hodet slik at ingen så at tårene flommet. Så der satt jeg da, mann 32, med papirpose på hodet bare fordi ingen skulle se at jeg var rørt.

 

Off topic, men husker når Titanic-filmen kom ut. Min tidligere samboer og jeg var naturligvis på kino for å se denne århundrets største romantiske film. Uten at det for øvrig hjalp nevneverdig i ettertid, men det er en annen historie. Filmen er ikke bare romantisk, den er også helt forferdelig trist, og da Jack sakte gled ned i det iskalde vannet, etter å ha ofret livet sitt for Rose, kjente jeg at tårene bare presset på og jeg bare måtte gråte. Hele salen rundt, i alle fall de med hull, i ørene altså, gråt, men jeg turte ikke. Husverten vår, stor røslig kar, satt nemlig i stolen foran oss og jeg turte rett og slett ikke slippe meg fri. Var så flaut. Da den kom ut på DVD så jeg den helt alene og fikk gjort det jeg skulle gjort i den kinosalen. Befriende deilig! Titanic skal sees gjennom tårer!

 

Hva er det egentlig vi er så redd for, gutta? Å ikke være tøffe nok? I mitt tilfelle stemmer ikke det i alle fall, for jeg har aldri vært utpreget tøff, men sipping har liksom aldri vært min greie. Kan dra i begravelser og kjenne at det er trist naturligvis, men kjemper sjeldent mot tårene, men gi meg et korps med unger, noen helt utrolig dyktige instruktører fra Alta kulturskole og en drilltropp med Datter i, og jeg forvandles til et hjelpeløst barn. Forstå det den som kan.

 

Ha en følelsesfylt aften!