Jeg syns det er veldig stort at pappa har blitt en så stor blogger. Og det er kult at jeg er med i så mange av bloggene hans. Har en liten mistanke om at han er litt glad i meg. Også skal han jo til Oslo igjen i morgen. Jeg kan egentlig ikke helt tro det, men jeg gleder meg så til å se han på tv, både på torsdag og fredag. Det blir så koselig, min pappa på tv. Jeg er en veeeldig stolt Datter, men det tror jeg egentlig nesten alle vet, men sier det nå uansett.
Og Maria, katta som pappa elsker sååå mye (not), skal være på overnattingsbesøk hos mamma, Bror og meg, mens pappa og “Kjærest” er i Oslo. Håpe ikke det blir noe slåssing mellom henne og katta som jeg har hos mamma, selv om jeg tror det blir det. De er helt sinnsyke begge to.
Men når Maria er med meg til mamma så må hun jo gå på do i en kattedo inne, og det tror ikke pappa helt på. Han er redd for at hun skal begynne å gjøre fra seg inne når hun kommer tilbake hit, uten innedo, men jeg tror ikke hun begynner med det.
Men uansett så skal jo pappa til Oslo i morgen, og det blir veldig gøy å se på han på tv nå som han skal lage mat og ikke bare sitte der å snakke som forrige gang. Håper det er mange som ser på og at du gjør det bra pappa.
Lykke til pappa! Jeg er super glad i deg. Kos deg på tv!
Dere som har fulgt meg en stund, spesielt på fb, har fått med dere at 2019 har vært året der absolutt alt, både på Hoftepluss og Fy Fader, har tatt kvelden og trengt reparasjoner. Det er en stund siden jeg skrev om det sist, men det har ikke stoppet likevel. Det har bare skjedd så mye annet positivt at jeg har valgt å fokusere det bort. Ting ryker, slik er det. Så langt i år har vi reparert for over 500 000 kroner. Det er veldig mye for en bedrift med små driftmarginer.
Samtidig har det, som dere vet, skjedd ting i sommer som har gjort meg uegnet til å håndtere slike egentlig ganske trivielle problemstillinger. Det er tross alt bare snakk om penger. Nei, det er faktisk ikke bare snakk om penger! Det er også snakk om tid, om fokus, om energi. Om at man bare har et visst lager av positivitet som etes, sakte men sikkert, opp av alle disse fordømte reparasjonene og andre ting som naturlig hører med å drifte en bedrift. Jeg er farlig nær et bunnpunt nå!
Midt opp i alt dette som har skjedd sliter jeg hver eneste dag med noe som jeg aldri kan fortelle, men som skaper redsel, frustrasjon, bekymring og en slags sorg. Selv om man prøver å skyve det litt bort av og til, så kan jeg ikke tillate meg å gjøre det. Det er der og jeg må stå i det og kan bare håpe at det etter hvert skal gå bra. Jeg håper det. Så inderlig.
Jeg er skikkelig frustrert. Nå kommer alt ut. Skulderen, som jeg har gått i behandling for nå i månedsvis, og som lenge så ut til å gå riktig vei, har nå blitt verre enn noen sinne. Det bekymrer meg og gjør meg regelrett sint. Jeg er, som alle andre, avhengig av en skulder som fungerer. Skal prøve meg med lett skitrening i vinter og se om det hjelper.
Ja, på bildet øverst ser dere altså synet som møtte meg da jeg dro ned på jobb for å krydre ribbe. Glad, og relativt fornøyd. Det er tydeligvis ikke min greie. 14 grader. Masse varm mat. Kaste, kaste, kaste. Kjøre ned det som kan reddes. Ikke alt blir ødelagt av noen timer med på 14 grader. Heldigvis. Glad, tross alt, at jeg dro ned i dag. I morgen hadde alt vært ødelagt og hele dagen hadde gått med til å få ordnet opp. Bedre å svelge piss på søndager, tross alt.
Sånn, der var kjøla tømt. Det som er kastet er kastet, resten er kjørt ned. Reparatør er kontaktet og nye 25-30K skal snart ut av konto. Jeg har hotline til reperatør. Sikker på at de drikker min skål på julebordet sitt og holder rørende taler som “Alt dette gutter og jenter, det kan vi takke Kokkejævel for. Uten han hadde det ikke blitt rare greiene, så hev glasset høyt og skål for Kokkejævel! Og drikk så mye dere vil, ekstra mange bonger i år, for i år har vært et svært godt år. Takket være Kokkejævel”.
Det hjalp faktisk å sutre litt. Da skal jeg og den gode skulderen ta fatt på den ribba. Det var jo derfor vi kom. Det som skjer, det skjer, og jeg får faktisk ikke gjort noe med det uansett. Livet består av både opp og nedturer og det er i oppoverbakke det er lett å skli bakover.
Dette er faktisk et av de tyngste innleggene jeg noensinne har skrevet. I alle fall det flaueste. Full av iver og pågangsmot lovet jeg dere i formiddag oppskrift på min magiske scampisalat i løpet av kvelden. Jeg skulle imponere både dere og Kjærest. Jeg skulle velte meg i lovord om hvor fantastisk god den så ut og glede meg stort over at så mange sa at de definitivt skulle teste ut oppskriften siden de så så fantastisk ut og, ikke minst, var så artig skrevet. Stolt skulle jeg vise Kjærest hvor mange som hadde lest oppskriften.
Slik ble det ikke. I løpet av arbeidsdagen kjente jeg at batteriet ikke var så fullt som jeg trodde. Bare tanken på at jeg skulle brase ute på kjøkkenet etter jobb bød meg mer og mer i mot. Til slutt sa jeg til meg selv at nei, det trenger du faktisk ikke. Du har ikke en matblogg. Nå må ikke lage mat når du ikke har ork bare fordi du skal blogge. Mat skal lages av kjærlighet, ikke av tvang. Da blir den ikke god. Du blir sikkert tilgitt.
Så jeg gikk på butikken. Kjøpte et ferdigskåret brød, en pakke skinke og en ost, type Norvegia og lagde rett og slett noen trøtte ostesmørbrød. Ja, det hender seg faktisk. Du kan tro Kjærest ble glad! Ketsjup har forresten ingenting på ostesmørbrød å gjøre. Ikke den sagnomsuste gastromaten heller. Likevel brukte jeg begge deler. Spiste fem. Må ikke bli for tynn.
Skal straks kjøre tilbake på jobb. Skal ikke jobbe, men sjekke om alt står bra til. Nattåpent. Helt andre rutiner enn vanlig. Artig å se om det blir mye folk. Spennende liv. Tror jeg må være Norges mest kjedelige “kjendis”, men det lever jeg godt med. Det er jo sant.
Scampisalaten? Jeg lager den i morgen, lover! Kjøp inn sesamolje. Det er hemmeligheten til scampisalaten. Mye annet godt i den også, men sesamoljen gir den fylde og dybde. Mer om det i morgen. Og beklager virkelig at jeg ikke fikk gjort det i dag.
Kom hjem fra jobb i fem-tiden. Ingen hjemme. Kjærest er hos faren sin. På bordet sto dette og ventet på meg. Utrolig hyggelig, ekstremt faktisk, men samtidig så usigelig trist. Når hun kommer hjem skal hun få en skikkelig bamseklem. Det tror jeg hun trenger. Jeg gjør i alle fall det.
Jeg har vært pappa siden jeg var 19 år gammel. Over halve livet. Det er den eneste mannerollen jeg kan skikkelig. Den eneste jeg er helt trygg på. Hvis jeg gjør noe feil, og det gjør jeg ofte, så vet jeg hva jeg har gjort galt. Jeg vet hvordan jeg kan gjøre det bedre. Vet hva som skal til. Det er ikke alltid jeg klarer det, men jeg prøver. Gjør mitt beste. Alltid.
Det blir så stille når hun drar. Tiden stopper liksom opp. Du hører plutselig lyden av kjøleskapet som durer og naboen som skraper bilen i 32A. Spesielt hvis vi er litt slitne og trøtte begge to, Kjærest og jeg, og ikke sier så mye. Hvordan er det mulig at et lite menneske på 11 år klarer å skape et så stort tomrom etter seg? Til om med katta rusler rundt, leter og mjauer lengtende. Det er noen som mangler. Noen som hører til.
Da jeg var yngre misunte jeg litt de skilte kompisene som hadde “barnefri” annen hver uke, i alle fall annen hver helg. Få et pusterom for seg selv, for livet er jo tross alt mer enn unger. Slik tenker jeg ikke lenger. I alle fall ikke annen hver fredag. Dagen hun drar. Da er det bare litt trist egentlig.
Klart det er deilig å bare være to også! Kunne prate fritt. Krangle litt hvis vi vil. Se på skumle filmer. Slippe å bite i puta hvis man finner ut at man plutselig vil produsere et dåpsbarn. Slike ting. Og mange andre ting. Fordeler, masse, men jeg savner henne likevel.
I kveld skal vi spise noe enkelt kjøttdeiggreier. Greit av og til når livet er litt slapt. Se på en litt skummel film. Drikke noen lavkarboøl. Være kjærester. Fylle kvelden med hverandre. Det er viktig. Spesielt når det er noen som mangler. Hos oss vil det alltid være noen som mangler. Ikke bare annen hver fredag. Det må vi lære oss å leve med. Vi er ikke der riktig ennå, men vi prøver. Hver eneste dag. Så godt vi kan.
Man trenger ikke være faglært kokk med femten år på et stjernekjøkken for imponere meg kulinarisk. Det holder lenge at du faktisk, tja, lager mat til meg. Nesten uansett hva, kanskje bortsett fra hermetikk. Kjærest er ikke faglært kokk, men hun elsker å servere middag til meg når jeg kommer hjem fra jobb. Det er så sykt deilig! Komme hjem. Hun har pulverkaffen klar. Ber meg sette meg ned, “skrive en blogg eller noe” og vente.
Lydene fra kjøkkenet. Luktene. Ferske grønnsaker som kuttes. Biff som steikes i varm panne. Lyden av posen med peppersaus fra Toro som forsiktig åpnes i håp om at jeg ikke skal høre det. Jeg hører det selvsagt, men sier ingenting. Hvorfor skulle jeg? Hun lager middag til meg, oss, og jeg skulle rynke på nesen over en posesaus? Nei, vet du hva!
Alt smakte deilig, sausen også. Tusen takk for maten! Du er gull og veldig glad for at jeg traff deg. Tror du er bra for meg. Jeg trengte deg. Tror du trengte meg også. Om ikke annet for å lære å lage saus fra bunnen. Neida, nå ødela jeg, i kjent stil, hele romantikken. Det var ikke meningen.
Spørsmålet ble stilt på et nettforum for anonyme kvinner som et slags svar til en som støttet oss i vår åpenhet om det å miste et ufødt barn. Spørsmålet er, i all sin iskalde polemikk, grunnleggende interessant. Når blir livet, med det lille hjertet som beviselig banker på tidlig ultralyd, til et barn?
For meg er svaret veldig enkelt og håper jeg ikke tråkker i et vepsebol nå, for dette er slett ikke et innlegg i en abortdebatt, men et partsinnlegg fra en far som revet fullstendig i fillebiter av bunnløs sorg, plutselig øyner et nytt håp, en ny framtid, en ny start, bare med lyden av det bitte lille hjertet.
Jeg var så glad! Jeg gledet meg sånn. Redd var jeg egentlig ikke. Denne gangen kom alt til å gå bra. Jeg er håpløs sånn. For meg startet livet med to blå streker. Det er jeg ærlig på. Jeg fant på navn. Ble nedstemt av Kjærest. Nye forslag. Nedstemt igjen, men jeg visste vi kom til å bli enige.
Nei, sorgen over et ufødt barn er ikke like bunnløs som sorgen over et nyfødt barn, men den er høyst reell. Annerledes, men beinhard. Ikke bare sorgen over det som har skjedd, men kanskje ført og fremst sorgen over det som aldri kom. Det du klamret deg til som en framtid, et håp, en lysning. Følelsen av å ramle til bakken igjen når du endelig har stablet deg opp i knestående. Den følelsen er tøff.
-Når ble en spontanabort i uke 9-10 “å miste et ufødt barn”?
Et iskaldt spørsmål. Følelsesløst. Ikke ondsinnet, men uvitende kanskje og fullstendig uten empati, og, får jeg håpe, uten livserfaring nok til å kunne sette seg inn i andres livssituasjon. Jeg ønsker deg som skrev dette alt godt, og håper du aldri får oppleve det vi har vært gjennom. Det unner jeg ingen.
Et iskaldt spørsmål fortjener et varmt svar: Når hjertet til ungen min banker, da mister jeg et ufødt barn når dette hjertet slutter å slå. Slik er jeg lagd og det er jeg ganske glad for.
Da jeg fridde visste jeg at Kjærest var gravid. Har aldri ønsket et stort bryllup, ikke ønsket et bryllup i det hele tatt faktisk, så passet som kniv i slire at vi kunne kombinere bryllupet vårt med å døpe vår nye sjanse. Vårt siste håp. Det hadde vært så fint. Så romantisk. Så riktig.
Livet skjer! Det ble ikke slik vi planla, ikke en gang i nærheten, og det må vi bare ta konsekvensen av. Bryllupet 5. september 2020 avlyses egentlig ikke, men utsettes.
Vi gir oss faen ikke!
Giftes skal vi og det skal kombineres med en barnedåp! Om jeg så må trilles ut av gamlehjemmet for å være med på fødselen, så skal vi få det til. Vi skal!
Vi fortsetter derfor planleggingen. Kjolen kjøpes inn. Bordkortene lages. Kaken avtales. Dåpskjolen strikkes ferdig. Da mangler vi bare et dåpsbarn, men det kommer. Vi får det til. Alt blir bra. Til slutt.
Jeg har aldri skrevet en bok før, men jeg har lest en del. Fanges jeg ikke i løpet av det første kapitlet orker jeg faktisk ikke lese videre. Livet er for kort. Mulig boka er superbra fra kapittel to og ut, men det får jeg aldri vite. Da legger jeg den fra meg og leser noe annet. Eller ser på tv, lager noe mat, men det var ikke poenget.
I dag morges, mens de fleste av dere fortsatt lå og småputret under dynene deres og håpet ved Gud at partneren ikke hørte smellene, satt jeg oppe i stua, drakk min pulverkaffe og skrev første kapittel. De aller første ordene. Ordene som skal fange dere inn i den verden som jeg så gjerne ønsker å dele med dere. Jeg vet ikke om jeg klarer det. Er utrolig spent hva redaktøren sier når hun leser det. Tuva, vær nådig med meg!
Føles godt å være i gang. Det første kapitlet har plaget meg i ukevis. Jeg vet jo at jeg kan skrive, men det er stor forskjell på korte bloggposter og kapitler mellom stive permer som folk tross alt betaler ganske mye penger for. Standarden er, eller burde i alle fall, være litt høyere. Eller kanskje ikke. Kanskje er det nettopp mitt korte, muntlige språk som skal til for at du skal kjøpe denne boken. Jeg er jo tross alt ikke Jo Nesbø. Jeg er meg, Kokkejævel. Kanskje det er godt nok?
Uansett, artig å være i gang! Nydelig vær i Alta i dag. Litt kaldt, ni blå, men jeg er varmere i kroppen enn i går. I går var jeg kald. Tvers gjennom. Helt til jeg la meg. Da sovnet jeg. Varmen kom akkurat i det øyeblikket da bevisstheten slapp taket. Da dagen glapp grepet og natten, den velsignede natten, tok over makten og skapte fred.
Har vært en tur nede på jobb allerede. Tatt dagsoppgjøret og snakka med brigaden. Alt ser bra ut. Vi er et velfungerende maskineri, så ingen problem for meg å ta fri resten av dagen vel vitende at kundene blir tatt vel så godt vare på som om jeg hadde vært der selv. Man kan aldri bli helt fornøyd på et kjøkken, da har du tapt, men jeg er velsignet med flinke ansatte. Det tror jeg kundene setter pris på. Jeg gjør det i alle fall.
Ønsker dere alle en strålende dag, uansett hvor i landet dere er. Jeg vet at livet er tøft for mange av dere og jeg håper inderlig at dere klarer å kjempe dere gjennom dagene på en så god måte som mulig. Ikke gi opp håpet! Plutselig løsner det og blir bedre. Om så for noen timer. Av og til er det bare det som skal til. Noen timer med varme. Da kan man holde ut dagevis med frost.
Grønn betyr fri og i dag er vaktlista markert med grønt på mitt navn. Vi jobber annen hver lørdag, året rundt, og da er det godt å tre dager fri de helgene vi ikke jobber. Ikke for det, jeg er her nede likevel. I dag skal jeg gjøre ferdig julemenyen. Julemeny er noe av de mest velsignet enkle menyer som er mulig å skrive, for her skal ikke kruttet på noen som helt måte finnes opp på nytt. Det skal være akkurat som i fjor, og året før og århundret før det igjen. Så minimalt med arbeid med andre ord, men det må gjøres uansett.
Skal også få endelig bekreftet hvor mye fersk, nordnorsk juleribbe vi får inn. Forhåndsbestilling vil, tradisjonen tro, bli lagt it på fb i løpet av helga. Så er dere i Alta forberedt på det.
Klokka 12 skal jeg til dobbeltime hos psykologen. Prate ut litt gørr. Har gledet meg i ukevis egentlig, men spesielt siden mandag. Ikke alt man kan prate med partner, venner eller familie om. Eller dere for den saks skyld. Man kan ikke skrive seg ut av alt. Av og til må det sies høyt. Til noen med taushetsplikt. Noen som egentlig ikke bryr seg. Som bare har det som jobb. Og har hørt det meste før.
Vi drakk vin i går. Drikker egentlig aldri vin, i alle fall nesten aldri. Blir så rar i hodet. Virker som det skjer en slags kjemisk reaksjon oppe i hjernen og man begynner å se verden med litt andre øyne. Stemmen hører annerledes ut og etter hvert ler man kjempehøyt. Eller, ikke alltid man ler, kan faktisk også ha motsatt effekt og man blir kjempetrist og tårene renner i strie strømmer hvis man er så teit, og det er også en slags bieffekt, at man setter på Titanic. Den varer i tre timer.
Neida, drakk ikke så mye. I alle fall ikke jeg. Drikker som sagt nesten ikke rødvin. Våknet i morges med klare øyne og ro i kroppen. Klar for å ta fatt på resten av livet. Helgen skal brukes på bokprosjektet. Har frist til mandag med å få levert inn et førsteutkast, en grovskisse over hvordan jeg ser for meg denne boken. Burde få skrevet det første kapitlet. Starten. Samt en innholdsfortegnelse. En slags tråd. Om den blir rød tviler jeg sterkt på, men en tråd må man ha.
Skal ikke bare skrive bok i helgen! Datter kommer i ettermiddag og vi skal i middag til svigerfar. Han pleier å lage god mat, så det gleder jeg meg til. Dessuten er han en trivelig mann. På lørdag skal vi på halloweenfest med klassen. Datter sin altså. Det gleder jeg meg ikke like mye til, men slik er det å være far. Hun gleder seg og det er det som betyr noe til syvende og sist.
Alt kommer til å bli bra. Trenger bare litt tid. Så er jeg klar igjen. Det blir jeg alltid. Er ikke velsignet med alt for mange sterke sider, men på akkurat det punktet er jeg en mester. Kanskje en av de aller beste i landet. Skulle hatt diplom.
Med Ole Paus sin nydelige “Masken” ønsker jeg dere alle en helt fantastisk dag!
