Hver eneste dag er det mennesker i dette landet som finner ut at de ønsker å glede oss med en liten gave, et brev, en blomst, en melding, en oppmerksomhet. Noe er kjøpt, mye er hjemmelaget. Som regel er det anonyme avsendere, og derfor helt umulig å få takket dere personlig. Denne sto på kontorpulten min i morges da jeg kom på jobb. Aner ikke hvem den er fra, men man blir så inderlig glad. Noen har tenkt på deg.
Folk som mister, mister ofte hverandre. Det ønsker vi for alt i verden ikke. Derfor prøver vi så godt vi kan å skape gode øyeblikk og dager, både for hverandre og for Datter. Det er ikke alltid vi får det til, men vi prøver så godt vi kan. Alle disse gavene fra dere gjør denne jobben litt lettere. Dere tenner hundrevis av lys som gjør mørketiden litt lysere for oss.
Ønsker egentlig bare å si tusen takk. Har takket før, men kan liksom ikke få takket mye og ofte nok. Tror egentlig ikke dere aner hvor mye dette betyr for oss alle tre. Det at dere bryr dere. Om oss.
Gleder meg til å komme hjem og gi Kjærest denne nydelige dekorasjonen, og den fotmassasjen som jeg fikk i kalendergave, den skal jeg sannelig gi tilbake til henne!
En jente er på helt tragisk vis blitt borte i Tromsø. Det er så grusomt at jeg ikke finner ord. Det iskalde vannet. Jeg tror på tankens kraft. To små jenter til, pluss en ung mor ligger livstruende skadd på Rikshospitalet. Skal vi alle sammen, og vi er ganske mange, sende en felles tanke til disse tre som er igjen i håp om å varme opp de iskalde kroppene og føre dem tilbake til livet? Hvis en hel nasjon hjelper til kan det kanskje hjelpe. Det skader i alle fall ikke <3
Edit: Nå er det bare de to jentene igjen. All kraft rettes nå mot disse!
Jeg er så inn til margen trøtt for tiden. Sovner på sofaen hver eneste kveld. “Eneste” jeg tenker på er hvordan jeg skal skal klare å lose bedriften gjennom julehandelen på en god måte. Den betyr alt for en liten bedrift som min. Uten en god julehandel stopper alt opp av seg selv, og jeg må begynne å blogge på heltid, hehe.
Sovnet på sofaen ja. Vi satt og så en eller annen koselig julefilm i går kveld. Julenissen ramlet ned fra et tak og døde?, og en håpløs, skilt far måtte ta på seg drakten for å føre magien videre. Vet ikke hvordan det gikk siden jeg sovnet, men tipper denne håpløse faren endelig ble anerkjent som en god far til slutt. Haha, kom akkurat på at han brente kalkunen i ovnen og måtte slukke brannen med brannslukningsapparat. Håpløs type, men han prøvde i alle fall.
Mer enn man kan si om meg selv. Neida, jeg brenner ikke kalkunen, men jeg er heller ikke god til å organisere til jul. Skape den gode, lune stemningen som gjør så godt for både barn og voksne. Gikk og la meg i sengen rundt elleve. Besvarte noen jobbrelaterte meldinger og sovnet igjen. Kjærest var fortsatt våken.
Så står jeg opp da. 07:10. Lenge til meg å være. Fortsatt trøtt, det gir seg ikke, men får ikke sove videre. Ikke har jeg tid til det heller, for skal på jobb og ta varebestillinger innen 12:00, vaske milkshakemaskin, ta månedsoppgjør og annet småplukk som ikke kan vente til i morgen. Blir møtt av dette synet! En slags alv har invadert spisebordet og kastet seg over sjokoladekaka , men i tillegg har han visst ordnet i stand frokost til Datter og hennes overnattingsgjest. Ikke akkurat en frokost anbefalt av helsedirektoratet, men en 1. søndag i advent som jeg vil tippe et hvert barn vil huske. Lenge.
Så snur jeg meg. La faktisk ikke merke til den da jeg gikk opp trappa tidligere. Var for trøtt, men ser den nå her jeg sitter i sofaen med pulverkaffen min. Det er dæven døtte ordet i stand en adventskalender til meg også! Er det mulig? Har faktisk aldri hatt pakkekalender før. Var så misunnelig på de få som hadde det da jeg var liten, men fikk det aldri selv. Før nå! Mann, 42, med pakkekalender!
Gave nummer 1. Akkurat det jeg trengte! Var søt da. Jeg er en veldig heldig mann. Vet ikke helt hva jeg har gjort for å fortjene alt dette, og kjenner er lite sting av dårlig samvittighet, for jeg har jo ikke ordnet noe. Får kjøpe noen blomster i alle fall. Er ganske god på å kjøpe blomster, men kjenner jeg skal bli enda bedre. Må bare bli ferdig med julehandelen først, og vaktlistene, bloggen, bestillingene og alt annet. Skal bare, skal bare. Helt til det til slutt ikke er tid til annet en søvn.
Kanskje jeg heller burde, i alle fall noen minutter, sette meg ned hver dag og gjøre noe godt for de som er rundt meg. De som er der for meg og gjør alt for at jeg skal ha det bra? Kanskje de fortjener noe tilbake for all denne omsorgen. Ser nå at jeg skriver om meg selv som om jeg er en håpløst egoistisk mann som bare tenker på meg selv. Det er jeg ikke, men jeg kan bli bedre på disse små tingene. Disse lysene i hverdagen som betyr så mye.
Skal i alle fall lage middag til dem i dag. Det er liksom min greie. Det er jo også et slags lys.
Håper på en fin adventstid til dere alle. Ta vare på de som er rundt deg. Plutselig kan de være borte
Det uendelige ønsket om å bli mamma ble til virkelighet, men like etter snudd om til et mareritt. Lange dager, timer og minutter med fortvilelse, sorg, sinne og til slutt, utmattelse.
Døden snakkes om, den gjør det. Av de som tørr. Av de som tørr å trø ut av komfortsonen sin for å spørre hvordan det går, eller si at de ikke vet hva de skal si. Hvordan skal de vite hva de skal si? Det er nemlig ikke noe å si. Men det snakkes om.
Det som ikke snakkes om er alle de kroppslige påminnelsene en mor går gjennom, og som en far er vitne til. Alt som er naturlig, men som blir til en evig retraumatisering av ditt livs verste mareritt. Alt håret som faller av og som legger seg som et ullteppe over hodeputen din, eller tetter sluken i dusjen bare du tenker på å dusje. Når man kler av seg for å gå i dusjen å tilfeldigvis går forbi speilet og ser den nakne, slappe magen som en gang bar et barn og som fortsatt bærer preg av det. Brystene som henger og dingler i stedet for å være fulle av melk.
Alle klærne som du ikke passer enda etter et svangerskap og fødsel. Å for ikke å glemme de klærne som faktisk passer. Gravidklærne. De passer! De som en gang brakte frem gode tanker og følelser overrumpler deg nå med vonde følelser og tårevåte øyne. Men du må gå med dem så lenge du ikke vil gå naken. Ja, det går og ant å kjøpe seg nye klær, men planen var jo å bruke gravidklærne i ammetiden. Den tiden som skulle være nå. De kroppslige påminnelsene er uendelige og mange. Dette er bare noen.
Så kommer lykken og banker på døren igjen. En uendelig stor glede, frykt og sorg overtar følelsesregisteret igjen. Ikke hver sin tur, men samtidig. Som et sammensurium av kaos der du skal prøve å balansere gleden av det største et menneske kan få oppleve med sorgen av det verste et menneske kan gå igjennom. Å glede seg over et barn på vei mens sorgen av tapet av et annet barn er så nært i tid at du egentlig bare kan gått to skritt tilbake for å oppleve den gleden av å bli forelder som vi kjente på i sommer. Å balansere dette å samtidig skulle være kjærest, datter, søster, tante og prøve å gjennomføre livet. Gå på skolen. Puste. Det er vanskelig. Men det går greit. Vi har noe å se frem til i mørket. Vi skal bli foreldre, igjen. Det er sårt, trist, skummelt, men så fantastisk.
Men så. Er det over. Hjertet banker ikke lenger. En spontanabort, missed abortion kalte hun det. Ny runde med fortvilelse og sorg. En annerledes sorg sådan. Det er ikke likens som den sorgen over å miste et barn, men sorgen er nå over det som skulle komme. Sorgen er over det hjertet som sluttet å slå. Det håpet vi hadde ble borte. Lykken over det fosteret som skulle vokse seg stor og sterk og klar for verden ble knust. Det er ubeskrivelig trist. Ny runde med sorg, men denne gangen på en annen måte. Men det er vondt.
Så skal det skje. Det som er skapt skal ut. En utrivelig dag. Veldig. De som har opplevd det vet. De som ikke har opplevd det håper jeg forblir uviten. De som vet, vet også at de kroppslige påminnelsene er der nå også. De svikter ikke. De kom og de ble så sterke og såre. Så følelsesmessig vondt og uutholdelig. Jeg er glad vi var to. Hadde vært uutholdelig uten han. Er glad vi var to og fortsatt er det.
En måned etter prosedyren skal det tas en graviditetstest der testen skal vise negativt. Det forteller at alt vevet er ute. I en mnd gikk vi og tenkte, håpte og ønsket at den skulle være negativ. Det var den altså ikke. En ny runde. Tilbake til start. Bare på en litt annen måte. Nå skal det utskrapes. Fortvilelsen sprer seg i kroppen. Har bare lyst å hyle. Gjør det ikke, men jeg gråter. Jeg gråter mens jeg ringer han. Er så fortvilt. Han kommer hjem, jeg gråter. Vi er to. Vi er sammen.
Jeg ante lite og ingenting om hva jeg hadde i vente da marerittet inntraff igjen og igjen og igjen. Jeg visste at minner og enkelte ting ville trigge sorgen. Men jeg hadde ikke anelse om hvor mye som trigger. Jeg ante ingenting om de kroppslige påminnelsene som kom. Jeg ante ingenting om prosedyrene ved en spontanabort, jeg ante ingenting om at det var tre typer spontanaborter, jeg ante ikke. Men nå vet jeg. Jeg vet også at det hjelper å snakke om det. Jeg vet at det hjelper å være åpen. Jeg vet det fordi jeg har måtte og fortsatt må.
Hvorfor snakkes det ikke om disse tingene? Hvorfor snakkes det ikke om de tre spontanaborttypene når det snakkes om diabetes type 1 og type 2. Hvorfor er døden vanskeligere å snakke om enn livet? Det er jo like naturlig. Det er bare vondt å snakke om noe som treffer følelsene dine. Følelser er ubehagelig og til dels skummelt. Man blir sårbar. Ingen liker å være sårbar. Å snakke om de ubehagelige temaene er både ubehagelig og vanskelig, men det er ikke farlig. Det kan faktisk også gjøre godt.
Kjærest.
Dette var fryktelig vondt å lese. Faktisk noe av det sterkeste jeg har lest. Egentlig er det ingenting jeg kan gjøre for å hjelpe. Plukker opp håret fra sluken, sier du er fin, men det får jo ingenting tilbake. Jeg syns du er sterk som klarte å skrive ned disse ordene og at du tør dele tankene dine omkring dette med så mange. Håper det kan hjelpe både deg og de mange i samme situasjon. Jeg er med deg. Overalt. Alltid.
Vi trodde det var over, men det var det ikke. Vi håpet på det beste, men det var for godt til å være sant. Vi fryktet det verste, og fikk dessverre rett. Kroppen tror fortsatt den bærer på et barn, selv om barnet er borte for flere uker siden. Alle som har vært gjennom dette, og det vet vi er mange, vet hva dette betyr. Utskrapning. Herregud, for et iskaldt ord, men det er det det er. Skrape ut de siste restene av det som en gang var et håp, en forventning om noe godt.
Det har vært et par tøffe døgn. Spesielt for henne naturligvis, men også for meg. Se henne slik. Kjempe seg opp, for så å falle igjen. Slag i trynet er aldri spesielt behagelig. Tablettene gjorde ikke jobben godt nok. Når noe blir tilbake er det fare for infeksjon. Da må det skrapes. Så må det gro. Igjen. Før vi på nytt kan prøve. Å skape. En framtid.
Vi valgte et smilebilde. Dette er ikke skrevet for å få trøst, det er skrevet for å fortelle hvordan det er for veldig mange, og dessverre også oss. Dette er livet mens det leves. Dette er vår kamp. Vår intense streben etter å få det til, slik så mange andre kjemper sine kamper. Vi gir oss ikke, aldri!
Selvfølgelig er det tungt. Vi smiler ikke i virkeligheten, ikke på ordentlig, men på mandag, når alt dette er over, når smilet øynene igjen. Det gleder jeg meg til, for jeg vet vi vil lykkes. Til slutt.
Gledet meg faktisk til å ta fatt på en ny uke, men ble litt skeptisk da jeg måtte vasse i vann da jeg åpnet døren. Full av pågangsmot slo jeg fast det sikkert bare var dårlig tørket etter lørdagsvasken, men etter hvert som jeg svømte innover lokalet og så at det stort sett var vann overalt måtte jeg bare innse at jeg var kommet tilbake til virkeligheten.
Etter litt undersøkelser fant jeg ut at det egentlig bare var en kjølebenk som var sprunget lekk. Alvorlig nok, men koster ikke titusenvis av kroner å reparere. Eneste at vi må være litt forsiktig når vi føner håret så vi ikke får strømsjokk. Orker ikke at noen dør inne på kjøkkenet. Sikkert jeg som må slepe den døde ut, og jeg har fortsatt vondt i den skulderen.
Ellers er det greit. Kjølerommet kunne naturligvis ikke repareres i dag. De venter på en del. Kommer i morgen hvis Gud vil. Håper han er i godt humør. Han har vært litt gretten i det siste, men han er jo gammel. Ikke annet å vente. Levd i en evighet og har ennå en evighet igjen før han tar fatt på en ny en. Tar aldri slutt liksom. Hadde også blitt smågretten av slike framtidsutsikter.
Nei, må jobbe videre! Lunsjen er over. Kos deg videre så godt du kan. Det skal jeg 🙂
Vakkert bilde av en vakker mann. Lyssetting som står i stil til både personlighet og stjernestatus. Apropos stjernestatus, det var skuffende få som stoppet meg på gata og ville klemme og kjenne på meg. Klart var det en og annen gjeng som samlet seg og kom etter meg, men syns noen av disse var vel brutale, men de tok i alle fall bilde av meg og filmet. Riktignok når jeg lå nede.
Dette søte bildet av Kjærest er tatt i det vi ankom hotellrommet på torsdag. Vi var så sulte og hadde vært på en butikk og kjøpt oss noen feite ribbebiter. Vi trenger mye energi begge to, for vi er så pass magre og skranglete at vi går fort tom.
Vi måtte jo innom Reptilparken når vi først var i Oslo. Ordet park var kanskje et voldsomt ord å bruke, jeg ville nok heller valgt ordet utstilling, for noen park er det slett ikke, men var skikkelig artig i alle fall. Har aldri holdt i en slange før og det var overraskende ekkelt. Helt glatt og med en annerledes muskulatur.
Kjærest var heller ikke spesielt begeistret. Overraskende egentlig. Hun er jo vant til å håndtere slange i et langt større format enn dette. Kan være den slappe konsistensen som gjorde henne usikker.
Uff, kom over en garnbutikk på Oslo City. Jeg så den først og prøvde desperat å avlede oppmerksomheten hennes for å gå i en annen retning. Jeg lyktes ikke. Som et rovdyr tror jeg hun kan være garn på flere kilometers avstand hvis vindretningen er god. Siden dette var inne på et kjøpesenter hadde jeg egentlig tapt på forhånd, men jeg prøvde. Det skal jeg ha.
50 minutter senere hadde hun funnet det hun trengte. Bærer selv på bildet, men alle vet hvem som bærer i virkeligheten…
Tja, dette bildet trenger vel ingen nærmere forklaring. Vi har vært innom mange slike forretninger i løpet av denne turen. Skal egentlig ikke klage. Burde heller være takknemlig for at det faktisk finnes et menneske på denne jord som vil gifte seg med meg.
Dette var mektige greier! Å se navnene på alle 77 menneskene som brutalt ble drept, ja slaktet faktisk, 22. juli 2011. Vi må ikke glemme!
Jeg var faktisk i NY noen år etter terrorangrepet og så ruinene av Ground Zero. Dette gjorde like stort inntrykk.
Likevel ber vi. Søker trøst, mening og en slags forståelse i det guddommelige. Hva annet kan vi gjøre?
Hadde jeg bare vært en superhelt!
Fredag var i på Kagge forlag og møtte hele redaksjonen. Var godt å få treffe alle sammen. Er helt sikker på at jeg har valgt riktig og at boka blir kanon. Ekstremt hyggelige og proffe folk. Jeg er i trygge hender!
Oslo er en vakker by. Vi har kost oss masse disse dagene. Nå skal vi stikke og spise frokost før jeg må jobbe litt med varebestillinger og slikt småkos. Etter tolv skal vi på kulturhistorisk museum. Vi liker å vandre på museer. Tiden står stille og begynner ikke gå igjen før man åpner døren og går ut. Fantastisk følelse!
Hun tror det er et romantisk øyeblikk, med strykeorkester i bakgrunnen, mens han verdensvant og umerkelig trekker opp mobilen og foreviger øyeblikket for all verden. Slik er livet med Bloggkongen. Det er sikkert ikke lett, men glamorøst i alle fall.
Starta dagen med en lett liten frokost på hotellet. Kjærest strikker på, for er litt surt i Oslo nå og må få ferdig en sjal før frokosten er over.
Så bar det ut i gatene. Vi har vært her før, men er ikke voldsomt kjent, så tenkte vi skulle følge skiltene.
Skiltene var bare forvirrende. gikk mot Nordpolen, men havnet på et sted som het “Granbar“. Kult navn, dyrt øl; en toppblogger verdig, prisen altså. Klokka er 11:05
Kjøpte oss en kebab med elg på julemarkedet i Spikersuppa. Begredelige greier! Herregud at det er mulig å ødelegge gode råvarer på denne måten. Dere burde skjemmes! Jeg er veldig glad i enkel mat, men da må det være være skikkelig. Hvem blander tyttebærrømmen ut med vann! Og hvorfor? 149,- kroner. Grei pris på gatemat hvis det er mat, men dette er ikke mat!
Nei, spiste ikke opp, men pirka ut maten og ga det til noen duer. I bunnen ligger vann! Hadde det vært fett skulle jeg tilgitt, men jeg vil ikke ha vann i bunnen av en kebab til 149, sorry!
Oppdaga heldigvis noen pølser som var grillet på trekull like etter. Roet meg litt ned. Helt til jeg så at de skrøt av at de grillet pølsene på trekull. Vet ikke hva som er vanlig her nede, men nordpå vet vi ikke om annet enn trekull å grille på. Hvor mange typer kull finnes det egentlig? Gummikull, er det vanlig? Knokkelkull? Jeg aner ikke. Selg gjerne, men vær så snill da!
Kom meg vekk fra både elgkebab og pølser og tok heller bilde av et skilt med marsipan. Bloggkongelivet er glamorøst, spennende og artig.
Nok julemarked, her skal det sittes i trapp!
Først var det greit, men innså til slutt at vi hadde havnet på en hobbyforretning. Da sittes det litt hvis du er mann.
Måtte jo stikke innom =Kaffe for å støtte. Kjempeopplegg, men mye mindre lokale enn på TV.
Kjøpte meg en ny stol. Litt liten, men produsenten skulle produsere en som var litt mer verdig etter hvert.
I dag er det akkurat fem måneder siden han bare dro. Kjærest tenner et lys i Oslo domkirke.
Jeg tenner et lys til. To brødre, to lys. Savner dere, gutta!
Prøvde å sette inn et bilde til etter dette, men fikk det ikke til. Ble ikke verdig nok. Legger heller ut flere bilder i kveld. Tror det er best slik. Vi har det bra. Koser oss. Skal ut og spise indisk straks. Jeg elsker indisk mat! Rene, kontrastfylte smaker. Enkelt og veldig, veldig godt.
Håper dere får en fin ettermiddag, og hvis dere ikke kikker innom i kveld ønsker jeg dere en riktig fin kveld 🙂
Tidlig morgen, eller langt ut på dag til meg å være. Klokka viser 06:18. Har allerede vært i dusjen både vel og lenge, samt halvveis ned i pulverkaffekopp nummer to. Er ikke kaffemaskin på rommet, men drikker bare pulverkaffe hjemme også, så klager ikke. Hvorfor skulle jeg? Bare fordi man har vært noen minutter på TV, så skulle det plutselig stå en kaffemaskin klar, roseblader på vei inn til badet og noen som skrubbet deg forsiktig med en svamp på ryggen mens du dusjet? Hadde vært deilig da!
Kjærest sover fortsatt. Aner ikke når hun sovnet, men jeg sluknet rundt halv åtte. Var helt inn til margen trøtt. Ikke bare pga det som har skjedd, men det jeg har reist fra. Jeg har en jobb, og da tenker jeg ikke på denne bloggingen altså, som opptar hodet mitt 24 timer i døgnet. Det er alltid noe som skjer. Noe som må planlegges. Noe som må ordnes. Mye som skal selges for at det skal går rundt. Har 20 ansatte. Mennesker, og alle menneskers liv, ikke bare mitt, består av små og store utfordringer, opp- og nedturer, som må bekjempes og leves ut, samtidig som man har en jobb som skal utføres. Dette kan av og til være komplisert, og noen ganger nesten umulig. Jeg gjør så godt jeg kan, med de ressursene jeg har til rådighet, med å legge forholdene til rette slik at alle kan få mest ut av livet sitt, men jeg må jo selvfølgelig prioritere bedriften også. Uten bedriften står vi alle uten jobb.
Den enkelte ansatt er naturligvis mest opptatt, sier seg selv, av seg og sitt, mens jeg må forholde meg til 20 ulike skjebner, inkludert min egen og bedriftens ve og vel. Det er ikke alltid like enkelt, men jeg prøver. Selv om jeg går hjem klokka fire er jeg ikke ferdig på jobb før øyelokkene glir igjen på kvelden og jeg blir borte. Noen timer. Så er det i gang igjen.
Når man da reiser i fra alt dette skjer det noe med hodet og kroppen. Man fylles av en helt absurd trøtthet som man ellers ikke kan tillate seg i hverdagen. Jobben er jo der, bevares, den aller første meldingen jeg fikk etter at jeg hadde vært på Dagsrevyen var et bilde fra jobb om at det, unnskyld språkbruken, helvetes kjølerommet var blitt 14 grader igjen. Jeg ble så sint og frustrert! Ikke over at jeg fikk det bildet, men fordi, føltes det som, at jeg aldri kan få kose meg en hel dag uten at det skjer noe. I stedet for å sitte i drosjen fra Marienlyst og lese koselige meldinger fra dere, måtte jeg ringe reparatører og få organisert reparasjon, samt sitte å bekymre meg for hvordan de ansatte ville få det i helgen, for det er forferdelig tungvint å jobbe uten kjølerom bak kjøkkenet. Syntes oppriktig synd på dem, og jeg var her nede og kunne ingenting gjøre for å hjelpe.
Klokka har blitt 06:41 nå. Kjærest er så vant til klimpringen på tastaturet at hun ennå ikke har våknet. Pusten hennes er helt jevn. Jeg liker at hun sover. Får hvile seg skikkelig. Hun har vært gjennom en prosess de siste månedene som har vært ekstremt utmattende, både fysisk og psykisk. Derfor unner jeg henne hvert eneste bevisstløse øyeblikk bak øyelokkene. Hun trenger det. Dessuten får jo jeg litt alenetid også, og det trenger jeg. Jeg er en trivelig type, men også sær som faen og trenger mye tid for meg selv.
Lørdag i Oslo. Kommer til å bli en fin dag. Handle litt julegaver. Dra i den reptilparken. Stikke innom vannhull på veien. Kanskje holde litt hender. Skal i alle fall holde rundt. Småprate om ingenting, og alt. Tror det kommer til å bli en fin dag. Ingen avtaler og ingenting jeg får gjort med jobben. Det tror jeg at jeg har godt av. Gleder meg til hun våkner. Trenger ikke mer alenetid. Nå vil jeg være to. Oss to.
For en ære! I dag har jeg vært vikar for hele Norges Wenche på God morgen, Norge. Fantastisk artig! Spesielt å få måte denne dama som nest etter Ingrid Espelid er det aller største matikonet vi har her i landet. Helt, helt utrolig!
Her ser dere oss på det bitte lille produksjonskjøkkenet hun har bak studio. Her lager hun alt, stort sett alene, hver eneste dag. Jeg bøyer meg i støvet i dyp, dyp respekt. Du er helt fantastisk!
Ferdig i sminken. Klokka er ca halv sju. Venter på første innslag.
Det er unektelig litt spesielt å stå på det kjøkkenet der, men på den annen side er jeg jo vant til å stå på kjøkken. Kan jo egentlig ikke annet.
Enda mer venting. Leser alle lykkeønskningene fra dere. Dere aner ikke hvor koselig det er. Tusen, tusen takk!
Nei, men så smil litt da mann! Ser fader meg ut som om det er like før jeg eter hodet av den arme programlederen…
Det beste med å være på TV er at man blir så brun og fin i huden, he he.
Ganske stor produksjon. Masse folk fram og tilbake. Fascinerende å være med på!
Job well done! Nå har jeg vært på Wenches kjøkken, men vet du hva? Hun inviterte seg selv opp til meg, og til neste år lager vi TV fra mitt kjøkken på Hoftepluss. Hvor kult er ikke det? Wenche Andersen bak disken på Hoftepluss. Fy Fader, som jeg gleder meg!
Vi smattes!
Oppskriften på LavvoLars, retten med reinkjøtt og vanilje som jeg lagde, finner du HER
