Likevel er det strikkepinner jeg tenker på når jeg går inn på badet. Skal ikke fortelle om dagen i går, det et egentlig ikke min historie å fortelle, men jeg tenker på strikkepinner. Uten garn.
Vi har virkelig kommet langt! Jeg kan sitte her og fortelle, helt åpent, hva som har skjedd. Nå var riktignok ikke strikkepinner, eller andre instrumenter, noe alternativ i vårt tilfelle, det bare skjedde, men likevel. Tenk hva de har måttet gjennomgå. Alle disse kvinnene opp gjennom historien. På skammen. På angsten. På frykten. For å dø. Jeg har ikke lest meg opp på emnet, dette er bare lette, om enn litt dystre, morgentanker, men det må jo ha vært mange som har dødd. Både på ekte. Og inni seg.
Brydde mennene seg? Hadde de forutsetninger for å forstå? Eller var dette kvinnenes bør å bære, helt alene? Det må i så fall ha vært en voldsom belastning. Man kan si mye om den oppfølgingen vi fikk i sommer, eller den totale mangelen om du vil, mer om det en annen gang, men nå står i alle fall alle parat til å hjelpe. Hvis det skulle være noe. Det er en stor trygghet. Vi står ikke alene. Eller, ikke vær så tøff, kvinnen står ikke alene. Mannen finnes det fortsatt ingenting for. Han er den litt irriterende tredjeparten som ingen helt vet hva de skal gjøre med, men det har vi kanskje bare godt av, vi som ikke brydde oss i hundrevis av år. It`s pay back time.
I dag er det Allehelgensaften. En minnedag i folketroen. Nå kler vi oss ut og spiser godteri. Vi har mistet noe på veien et sted. Selv om veldig mye har blitt bedre. Likevel er jeg veldig glad vi har kommet dit vi er i dag. Det er tross alt lettere å leve. For de fleste av oss. Hvis vi tenker oss om.
Etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg begynt å samle på øyeblikk. Disse bitte små glimtene av glede som gjør livet litt lettere. Til å holde ut. Som gjør at man finner en slags mening i det meningsløse, tross alt. Jeg er heldigvis velsignet med mange slike øyeblikk.
På bare et døgn har jeg rukket og bli veldig glad i dette bildet, dette øyeblikket. Dette glimtet av kjærlighet som bare smeltet seg rett inn i netthinnen min da jeg så det, og ble der. Det sier liksom alt. Kjærest tok det kvelden vi kom hjem fra sykehuset. På mandag. Dagen alt falt i stykker igjen. Jeg hadde akkurat sovnet. Hadde vært borte i bare et par minutter. Hun er fortsatt våken og legger armen sin rundt meg. Den som har mistet holder fast i det som er igjen. Meg.
Nå sitter jeg nede på jobb. Har et slags kontor her nede på lageret. Prøver å skrive vaktlister som varer helt til nyttår. Mange hensyn å ta. Søndagsåpent og nattåpent og svarte fredager, røde dager, ulike kampanjer og fandens oldemor. Inn i mellom slagene og lange dager skal de ansatte også ha litt fri. Sove kanskje. Skape sine egne øyeblikk. Styrke til å holde ut et år til.
Har skrevet tre uker med lister nå, samt noen av juledagene, men kjenner jeg sliter med å konsentrere meg. Finne mening i det jeg holder på med. Ble en bloggpause i stedet, og ja da, ser at dette innlegget nærmer seg farlig nær en “Kjære dagbok”, men på den annen side så er det jo nettopp det det er. Hver dag. Bryr meg egentlig ikke, men det burde jeg kanskje gjøre.
I ettermiddag skal tablettene tas. Dere som vet hva jeg snakker om, forstår. Dere andre trenger bare vite at det ikke blir en spesielt hyggelig ettermiddag, aller minst for Kjærest. Det er jo hun som bærer den tyngste børen, og akkurat denne må hun bære helt alene, men jeg skal støtte henne så godt jeg bare kan. Så pass til mann må man være. Så pass til mann er jeg. Skulle egentlig bare mangle!
Det går nok bra til slutt, men er litt tungt akkurat nå. Svinger jo veldig. Helt ekstremt faktisk. På fredag kommer Datter. Det er alltid et Øyeblikk. Da blir det lyst igjen. I alle fall litt lysere. Jeg gleder meg. Veldig.
Edit: Ser nå at det faktisk er jeg som holder rundt henne. Det gjør meg glad. Da prøver jeg faktisk å ta meg av henne, selv i søvne.
Det er så deilig å kunne fortelle en gladnyhet etter de siste dagenes tragedie! Jeg er så glad for at jeg får disse mulighetene når livet egentlig er, unnskyld uttrykket, helt for jævlig. Derfor velger jeg å glede meg over disse glimt av sollys som tilfeldigvis sendes i min retning akkurat nå. Jeg er takknemlig for varmen som det gir. Jeg er privilegert! Og veldig bevisst at det neppe varer evig.
Jeg skal, jupp, tilbake til God Morgen Norge, og denne gangen får jeg den store ære av å lage mat, trolig en av mine signaturretter, med hele landets, for det er det hun er, Wenche. En stor, stor ære og jeg gleder meg veldig! Fredag 22 november, folkens!
Denne gangen blir Kjærest med. Vi tar oss en helg i Oslo samtidig. Bare være. Overnatte på hotell. Hvis man har råd burde man unne seg en natt inn i mellom på hotell. Gjerne i egen by. Da vi feiret vårt første vaklende år som kjærester tok vi inn på et hotell her i Alta. Vi var bare på rommet. Klart, vi hadde ikke vært sammen så lenge, så tiden gikk kan du si, men også for mer erfarne par tror jeg et slikt opphold kan være sunt. Hvem vet, kanskje tiden går fortere for dem også?
Uansett, vi reiser til Oslo for å, igjen, komme oss litt bort. Dra ut og spise. Vandre i kalde vintergater. Timevis på kjøpesenter for å finne julegaver. Joda, blir sikkert trivelig. På hotellrommet.
Ellers går det egentlig greit. Det som har skjedd har skjedd. Det er ikke tvil om at sommerens opplevelser har gjort meg sterkere. Bedre rustet til å takle alle andre av livets små og store tilbakeslag. Alt blir egentlig smått i forhold, og da er det litt enklere å distansere seg. Forsvarsverket fungerer. Soldatene er på plass. Rustningen er nysmidd.
I dag får vi endelig inn sild på butikken! Har prøvd i hele høst å få inn, men har ikke lyktes før nå. Har faktisk ikke spist sild siden jeg var liten. Mamma pleide å steike silda ute, for blir en intens lukt i huset og i alle klærne hvis man steiker den inne. Fantastisk godt med stekt småsild med en god klatt med seterrømme og kokte mandelpoteter. Gleder meg til middag!
Fikk sendt de reinhjertene i går. Det føltes godt og på helt riktig dag. Igjen skulle Norge vende seg i vår retning og sende oss hjerter. Da var det deilig å kunne pakke noen symbolske hjerter i en konvolutt og sende noen tilbake. Selv om det var dyrt! Herrefred portoen har endret seg siden sist jeg sendte noe med posten! 55 kroner, pluss 10 kroner for konvolutten, pr hjerte! Nesten dyrere enn selve innholdet, men var godt likevel. Når jeg fikk roet meg ned litt, hehe.
Så våkner man. I disse tider er det slett ingen selvfølge, så burde vel egentlig være fornøyd. Rotete på kjøkkenet. Vi rydda ikke før vi gikk å la oss i går. Orka ikke. Katta har vært på kjøkkenbenken og gnagd på noen pizzarester. Har spytta dem ut igjen. Liker tydeligvis ikke pepperoni. Ligger et par sokker i sofaen. Mine. Ellers ser det greit ut.
Jeg drar på jobb i dag, men kanskje litt senere enn vanlig. Nekter at livet skal stoppe opp enda en gang. Selv om det er nettopp det som har skjedd. Bokstavelig talt. Nekter å være sentimental. Selv om det er nettopp det jeg er, hele tiden. Nekter at mørket skal få feste seg. Selv om lyset akkurat har sluknet.
Takk for alle meldinger! Har dessverre skrevet det før, men skriver det igjen. De varmer. Veldig. Nå starter jobben med å stable seg på beina. Igjen. Gjenfinne fotfestet. Gjennomføre den trivielle hverdagen på en meningsfull måte. Det kommer ikke til å bli enkelt. Det var vanskelig nok fra før. Er bare så jævlig lei akkurat nå.
Kjærest sover fortsatt. Håper hun får sove lenge. Ønsker ikke å fortelle hvordan hun har det. Lar seg vel egentlig ikke beskrive skikkelig uansett. Det er heller ikke nødvendig. Tror de fleste forstår at hun venter noen tøffe dager nå. Det skapte, det som sluknet, må ut.
På fredag kommer Datter. Gleder meg, men angrer slik på at vi fortalte henne om de to blå strekene . Da hadde hun sluppet å vite om det som skjer nå , men vi var så sikre. Vi gledet oss sånn. Vi klarte ikke å vente med fortelle. En håpløs feilvurdering, men vi gjorde den i beste mening.
Nei, jeg vet ikke. Skal selvfølgelig klare dette også, selv om dåpen er avlyst. Vet ikke hva som skjer med bryllupet. Vi får se. Ingen vits å forhaste seg i alle fall. Planer kan endres på et øyeblikk, det vet vi alt om.
I fire avsnitt nå har jeg prøvd å avslutte innlegget på en positiv måte. Jeg prøver en femte gang. Ikke syns synd i oss. Mange som har det mye verre enn oss. Alt kommer til å bli bra igjen.
De tok hurtigbåten i morges klokka sju. To venninner. Strikketøyet var med. Skravla likeså. Trøtte, men egentlig ganske fornøyde. Tidlig ultralyd er fint. Noen goder skal man tross alt ha. Følge det gryende livet mange uker før det som er normalt. Første gang kunne man se et bitte, bitte lite hjerte slå. I dag var det sikkert blitt mye større og sterkere.
Jeg dro på jobb før båten gikk. Det eneste jeg fryktet var at bankkortet skulle gløde, som det så ofte gjør når man kommer til en fremmed by. Hadde det fint på jobb. Begynner å komme inn i en slags rytme igjen. Klokka ti tar jeg lunsj. Fire knekkebrød med ost og lettmajones. Fem på halv elleve ringer telefonen.
Jeg pakker sammen og setter meg i bilen umiddelbart. Hun skal ikke være alene om dette! I dårlig vær tar det ca 2,5 timer over fjellet til sykehuset. Jeg kjører så fort jeg kan, men stedvis ser jeg ingenting. Det er så tett snøfokk. Så letner det og jeg gasser på. Gir fullstendig faen i politiet. De får bare stå der hvis de vil. Jeg må komme fram!
Det var ikke noe hjerte som slo. Det var helt stille. Det lille lysglimtet som alene bar vekta av hele vår framtidstro og håp var sluknet. Kun asken lå igjen. Og den var kald.
I morges skrev jeg, glad og relativt lykkelig, om tett oppfølging . For akkurat en uke siden fortalte jeg om to blå streker . På lørdag hadde vi gode venner til middag. Vi spurte om de ville være både fadder og forlover, samtidig. Vi skulle nemlig gifte oss 5. september 2020 . Livet skulle bli godt igjen!
Jeg vet ikke hva vi skal gjøre nå. Alt er egentlig svart. Nei, ikke svart, men grått. Grått er verre enn svart. Svart kan man forholde seg til, lyse opp. Grått er tåke, og gjennom tåke virker ingen lys. Det er fortsatt grått.
Jeg skal ikke skrive så mye. Det er egentlig ikke så mye å si. Det eneste jeg vet er at vi skal klare dette. Også. Men jeg vet ikke hvordan. Jeg aner faktisk ikke hvordan.
Vi gledet oss sånn! Livredde selvsagt, men innerst inne trodde vi at alt skulle bli bra. At vinden hadde snudd. Vi tok feil.
Så var det å hente styrke. Igjen. Krumme nakken. Igjen. Brette opp ermene. Igjen. Det blir vanskeligere denne gangen. Når håpet er borte. Når det som har holdt deg oppe de siste månedene plutselig ikke finnes lenger. Det er bare så uendelig trist.
“En prøvesten skal livet være. Her er solen, ta den kjære. Snart er dagen ny og vi står opp” Ole Paus
Mange er bekymret for meg for tiden. Jeg leser det både i kommentarfelt og i private meldinger. Det menes at jeg jobber for mye siden det er så mye som skjer for tiden, men sannheten er at jeg egentlig aldri har jobbet så lite som jeg gjør nå.
Ja, jeg skriver en del, og det tar litt tid, men er det en jobb, jeg vet ikke helt? Er riktignok litt stress med å sortere alle henvendelser og få besvart, for det gjør jeg, alle meldinger og mailer, og det er mange, jeg får i løpet av en dag, men det føler jeg virkelig at jeg må. Det har de som tar seg tid til å skrive til meg fortjent. Dessuten finner jeg glede i det.
Hvor hadde jeg vært uten denne bloggen? Denne bloggen som ga meg noe annet å tenke på i en veldig kritisk fase av livet. Sykemeldingen gikk ut 13. oktober. Jeg har jobbet gradert siden 31. juli. Starta bloggen i midten av september. Tror ikke jeg hadde holdt ut hverdagen, holdt ut i jobben, holdt ut livet, hadde det ikke vært for denne skrivingen.
Med bloggen åpnet det seg en del dører som har gitt meg masse positiv energi. Topplisten betyr ingenting for meg lenger, ok, litt da, men de første ukene var det utrolig artig å følge med på plasseringen. Ennå ikke, etter snart to måneder, ute av topp 5. Det har gitt meg selvtillit. En selvtillit som nettrollene, og andre, hadde klart å ta fra meg den perioden jeg virkelig lå nede. Jeg betyr noe. For veldig mange. Og det er, unnskyld det grove språket, jævlig godt å vite.
Klart det går ut over noe. Pappa, altså jeg, må skrive blogg etter middag, men Datter er vant til at jeg jobber etter middag. Det har jeg alltid gjort, bare med noe annet. Hun syns dette er litt stas hun også. Klart hun gjør, for det er jo artig.
Kjærest. Alle vet at Kjærest har det vanskelig. At dagene er et eneste stort sammensurium av både gode og dårlige følelser som krangler om makten og oppmerksomheten. Det hadde ikke vært lettere for Kjærest hvis jeg ikke skrev. Hvis jeg bare hadde sittet og holdt henne i hånden og strøket henne over ryggen. Dyrket sorgen til fulle.
Kjærest liker at jeg skriver. Liker at jeg ofte inkluderer henne i mine tekster. Hun både ler og gråter over det jeg skriver, eller ingen av delene hvis teksten ikke er spesielt bra. Da sier hun bare “hm, det var bra, artig”. En kald fisk!
Min største bekymring er faktisk at skrivingen har tatt litt fokus fra jobben min de siste par månedene, men hvis jeg tenker meg litt om så var kanskje ikke fokuset på jobben i utgangspunktet. Jeg klarte jo ikke fokusere skikkelig på jobben. Den bød meg i mot. Den betydde ikke noe etter alt som hadde skjedd. Det kostet meg enormt, og gjør det fortsatt, å gjennomføre en jobbdag. Jeg vet ikke hvorfor, men slik er det. Det har blitt bedre og jeg er snart nødt til å vie den litt mer tid, men akkurat nå gjør jeg så godt jeg bare kan. Jeg kan faktisk ikke bedre.
Det sies at jeg brenner mitt lys i begge ender. Det er kanskje sant, men nå har jeg i alle fall et lys jeg kan brenne. Jeg har faktisk flere. Det hadde jeg ikke for to måneder siden. Da hadde jeg ingen.
Jeg kan verken fatte eller begripe hva vi har gjort som har fortjent denne voldsomme omtanken, gleden og kjærligheten som dere sender fra absolutt alle kriker og kroker av dette langstrakte landet, men vi er ufattelig glade og takknemlige for den. Vi har lest absolutt alle kommentarer og meldinger dere har sendt. Det er intet mindre enn overveldende. Dere bryr dere virkelig. På ordentlig. Det varmer. Skikkelig.
Av alle mine bloggposter så var To blå streker det som for meg var aller mest personlig. Det vanskeligste å dele. Det føltes så skjørt, så tidlig. Så usikkert og så sårt. Jeg er så redd for at vi gleder oss for tidlig. At vi skal bli slått rett ned i bakken igjen. Helst skulle jeg ventet til ungen ble konfirmert for jeg fortalte, men jeg vet jo at selv da er det ingen garanti for noe som helst.
Derfor velger vi heller å glede oss. Til det motsatte er bevist. Sier vi til oss selv. Igjen og igjen. Sannheten er nok litt mer sammensatt. Jeg er livredd. Selv om jeg er veteran. Jeg vil ikke at Datter skal oppleve dette igjen. Det er faktisk det jeg er aller mest redd for. At hun skal bli knust. Igjen. For hun er så glad nå. Storesøster. Og brudepike. Samtidig.
Det er så komplisert alt sammen. Her skulle jeg bare skrive et enkelt lite innlegg for å takke for alle gratulasjonene fra dere, så surrer jeg meg inn igjen, i kjent stil, i tro og tvil, forventning og redsel, glede og sorg. Jeg er håpløs, he he!
På den ene siden er vi ufattelig glade over hva som venter, men samtidig er vi fortsatt fulle av sorg over det som har skjedd. Og livredde selvfølgelig. Vettskremte for at det skal kunne skje igjen. Redselen er intens, nesten lammende, og jeg vet av erfaring at det blir verre etter hvert. Når lille ungen sover og du våkner opp i panikk bare fordi du har sovnet du også.
For to måneder siden kom det fram to helt klare blå streker. Det var ikke lenger noen tvil. Vi hadde snakket om det, og i bunnløs fortvilelse og maktesløshet hadde vi prøvd. Til sommeren står solen opp igjen etter over et år med kulde og mørketid. Vi både gråt og lo på samme tid. Vi ville jo dette selv om det ikke var slik det skulle bli. Ikke i det hele tatt.
Jeg har jo gjort alt dette før. For 11 år siden var det Datter som kom med Lyset og reddet en hel familie som famlet rundt i kulden og mørket. 13 år senere blir jeg altså igjen velsignet med et lysglimt så kraftig at det ikke lar seg beskrives med ord. Den aller dypeste sorgen trenger det aller kraftigste lyset for at mørket skal kunne bekjempes.
Det er så mange følelser involvert. Følelser som jeg ikke en gang trenger å fortelle om for at dere skal forstå. Tror vi tenker det samme alle sammen. Velger likevel å fokusere på gleden. På forventningen. På håpet. Denne gangen skal alt bli bra. Det er jeg helt sikker på!
Vi skal gifte oss 5. september. Det ingen visste da vi fortalte om bryllupet var at vi planlegger dåp og bryllup samtidig. Det kommer til å bli tidenes fineste bryllup. Tidenes mest ønskede dåp. Både mor og og den lille ungen i hvit lang kjole. Kan det bli vakrere?
Vi gleder oss veldig <3
Jeg velger å avslutte med et dikt som Søster skrev umiddelbart etter at vi ringte henne og fortalte. Det sier alt syns jeg.
Et gryende håp
Det kom som lyn fra klar himmel Om jeg hadde ventet på det? I sannhet så hadde jeg det Men nyheten gjorde meg svimmel
En ny søster har funnet meg i nord Hun fortalte forsiktig om det nye Om hjerteslag som nå var synlig Et gryende håp var på vei til vår jord
Jeg gråter av lykke og sorg Jeg ler av glede og fryser av redsel Men velger å fryde meg stort Av den lille som skal bringes til torg
Jeg har alltid vært åpen om det som jeg har følt naturlig å dele med resten av verden, men jeg har alltid holdt mye tilbake. Både av hensyn til meg selv, men også, ikke minst, med tanke på mine barn, som jo aldri har bedt om en pappa som står midt på torget med en diger gul plakat som punktvis beskriver både egne styrker og svakheter. Som de fleste andre barn har de nok ønsket seg en helt normal pappa som ikke stakk seg fram i mengden på noe som helst vis. Det ønsket fikk de ikke oppfylt, men tror de er glad i meg likevel.
Likefullt har jeg alltid brukt mye tid på grensesetting. Jeg tenker meg alltid godt om om det jeg forteller kan bli brukt mot dem i skolegården. Unger kan være nådeløse, det vet jeg alt om, så jeg har i alle fall prøvd å holde tilbake informasjon som kunne slå tilbake som en rekyl på dem. Åpenhet har ingen verdi for meg hvis det går utover min barn. Mine prinsipper strekker seg ikke lenger enn dit.
Min eldste sønn er 22 år. Mellomste 20. Min yngste er 18. Store gutter nå. Datter er 11. Guttene er ikke lenger i faresonen i noens skolegård og Datter har det trygt og godt i sin skolehverdag, med venner nok og fokus i gruppa på både mobbing og utestenging. Det gjør at jeg kan bryte enda et tabu for verden. Et tabu som jeg vet enormt mange mennesker sliter med, men som stort sett bare “kjendiser” forteller om hvis de skal gi ut en ny plate eller en ny film. Jeg velger å gjøre det bare for å være åpen. Fordi at jeg oppriktig tror at skoledagen kan bli lettere for andres unger hvis “normale” folk, som deg og meg, turte å si høyt og tydelig at jo, jeg sliter med angst av og til. Jeg også.
Hva er angst? Jeg vet ærlig talt ikke, men dette er historien om hvordan jeg har det og hvordan jeg klarer å leve med den.
Jeg våknet sent i morges. Tror klokka var rundt halv åtte. Urolig trøtt. Tung i hodet. Og en diger klump i magen. Det er tegnet. Da visste jeg. Det skulle bli en slik dag. Sto likevel opp. Klarer ikke å ligge. Det er så stille her i Tollevika. Ikke en eneste lyd. Har tinnitus, så kan ikke ligge våken uten stimuli. Sto opp. Og startet dagen.
Satt på vannkokeren. Drikker bare pulverkaffe når jeg er alene. Koffein. Trenger det. I mengder. Klarte ikke skrive blogg slik jeg pleier på morgenen. Prøvde, men ingenting kom ut. Sjekka jobben. Kan gjøre det via et program på pc. Oppgjøret var ikke tatt. Hadde så håpet de hadde tatt det akkurat i dag, men det var ikke gjort, så måtte sette meg i bilen og kjøre nedover. Tok oppgjøret. Prøvde å smile. Klarte det nesten. Hang opp plakater til TV-aksjonen. Og dro hjem igjen.
Klokka er nå ca ni. Klumpen i magen har blitt større. Datter og Kjærest står opp. Jeg sier jeg er trøtt, for det er jeg jo, og i dårlig form. Vi spiser litt frokost og ser på noe “trash” på tv. Det liker vi på formiddagen. Det er koselig. Da kan vi prate og strikke samtidig. I dag var det bare de som pratet.
Vi skulle på Bondens marked som arrangeres i Alta i dag. Smake på masse god, lokalprodusert mat. Hadde planlagt et blogginnlegg i flere uker om det, for god lokalmat fortjener all den publisiteten den kan få og akkurat nå finnes det ingen bedre kanal enn meg til å gi dem den publisiteten. En god kommentar fra meg kan øke salget til en som kjærkomment trenger det, for de er sjeldent rike disse små lokalprodusentene.
Vi bestemte oss for å dra klokka tolv. To og en halv time til. Jeg gruet meg. Jeg gruet meg så sinnsykt, men jeg hadde bestemt meg for å gjennomføre dette og da gjør jeg det. Alltid. Uansett.
Vi parkerte bilen. Jeg trakk pusten dypt. Flere ganger. Og gikk ut. Smilte. Pratet med folk. Tok bilder. Smakte på masse deilig. Skrøt hvis jeg likte noe. Sa ingenting hvis jeg ikke var like begeistret. Tror ingen merket noe på meg. Der er han trivelige kokken, så stas! Kjærest visste. Kjærest strøk meg over ryggen. Flere ganger. “Dette klarer du”. Og det gjorde jeg.
Klarte en liten halvtime. Inn på senteret. Alt for Datter! Ekstremt mye folk. Overalt. Jeg går inn i meg selv og ser ikke på noen. Spiser sushi. Datter ville det. Var koselig. Satt i en bås med verden ute og maten kommer på rulleband uten at du trenger å prate med noen. Perfekt på slike dager!
Datter og Venninne blir igjen på senteret. Mye spennende denne helgen. Visstnok. Kjærest og jeg kjører til Mor, farmoren til Kjærest. Spiser vafler, eller Kjærest spiser vafler, jeg drikker bare kaffe. Holder meg unna sukker. Er tjukk nok egentlig. Vi har det ganske koselig. Jeg opptrer normalt, som alltid, prater, smiler og later som om alt er bra. Og det er det jo! Det er det som er med angst at du kan sitte og ha det så bra som du noensinne har drømt om, men likevel holder magen din på å eksplodere. Hos meg. Jeg snakker kun for meg selv.
Mors inngang ønsker deg alltid velkommen, uansett årstid.
Nå har kvelden endelig kommet. Kjærest er hos en god venninne, men kommer snart tilbake. Datter overnatter borte. De skal se Skal vi danse. Kose seg. Jeg skulle skrive om Bondens marked, men endte opp med dette. Var slett ikke meningen. Gleder meg til å sovne. Bli borte. Det er det eneste som hjelper. For meg. I morgen fødes en ny dag. Da kan alt være bra igjen. Det vet jeg aldri på forhånd.
Har vært en voldsom dag! Starta tidlig som vanlig, men i dag hadde vi i tillegg 200 bagetter på bestilling på morgenkvisten som måtte være ferdig til 11. Det høres ikke så mye ut, men det tar tid og plass, men herregud, jeg elsker bestillinger altså. Dette er ikke en sutrestatus!
Full konsentrasjon. 200 bagetter skal være ferdig på under to timer. Om de klarte det? Selvfølgelig, de er maskiner!
Midt opp i disse bestillingene prøver vi å starte opp på vanlig måte. Ti meter med varmmat få FyFader skal klargjøres før klokka ti,vafler skal steikes, bagetter til vår egen disk skal smøres, fiskedisken, og i dag er det enormt med fisk siden det er prisfest, skal legges opp, bord og stoler må plasseres ut, varer skal tas i mot, søppel skal bæres ut, telefoner og mailer som ikke kan vente skal besvares. I det hele tatt. Kjeder meg ikke.
Så kommer en ung kvinne til disken. Hun kjenner jeg litt fra før. Hun vinker meg til seg. Gir meg en pose, smiler og går. Jeg åpner posen og der finner jeg to hjemmelagde sitteunderlag, to fjøler, et pennal og et nydelig brev. I brevet står, blant mye annet, at pennalet er sydd til Datter. Tusen, tusen takk <3
Midt i alt dette kommer Fire stjerners middag og filmer handleturen på Hoftepluss. Utelukkende artig, men det tar tid det også.
Bilde fra en av scenene. Utrolig artig å få være med på en slik innspilling. Masse styr, men definitivt verdt det det!
Masse kunder i dag! Det er det alltid på fredager, men i dag har det vært i alle fall 30 tusen mer enn vanlig, og det er jo helt fantastisk! Vi har litt underskudd fra i fjor vi skal ta igjen, så en hver krone ekstra som kommer inn er mer enn kjærkommen.
Fiskedisken under prisfesten i dag. Når fisken er billig handler folk. skulle ønske de handlet like mye til normalpris. Når jeg faktisk tjener penger på salget, men slik har verden blitt.
Halv to måtte jeg stikke fra jobb, ja litt dårlig samvittighet, for å filme inn resten med FSM. Akkurat nå er klokka seks og jeg har en time pause. Det bruker jeg godt, jeg blogger, hehe.
Kvart på sju skal jeg være tilbake igjen for å gjøre oss ferdig. Jeg er, etter eget ønske, ikke så mye på skjermen, men jeg hjelper litt til. Gir tips og råd, men det er ikke jeg som lager maten.
Enkelte dager er det som en kamp mot bjørner for å rekke over alt.
Så kommer man hjem, forsinket naturligvis, klokka er snart ni, til dette synet på kjøkkenet. Datter, Kjærest og Sønn <3
Vårruller in da making. Gleder meg!
Nå logger jeg av. Resten av kvelden blir med familien. Min. Håper dere også får en fin kveld uansett hvor dere er.
