De tok hurtigbåten i morges klokka sju. To venninner. Strikketøyet var med. Skravla likeså. Trøtte, men egentlig ganske fornøyde. Tidlig ultralyd er fint. Noen goder skal man tross alt ha. Følge det gryende livet mange uker før det som er normalt. Første gang kunne man se et bitte, bitte lite hjerte slå. I dag var det sikkert blitt mye større og sterkere.
Jeg dro på jobb før båten gikk. Det eneste jeg fryktet var at bankkortet skulle gløde, som det så ofte gjør når man kommer til en fremmed by. Hadde det fint på jobb. Begynner å komme inn i en slags rytme igjen. Klokka ti tar jeg lunsj. Fire knekkebrød med ost og lettmajones. Fem på halv elleve ringer telefonen.
Jeg pakker sammen og setter meg i bilen umiddelbart. Hun skal ikke være alene om dette! I dårlig vær tar det ca 2,5 timer over fjellet til sykehuset. Jeg kjører så fort jeg kan, men stedvis ser jeg ingenting. Det er så tett snøfokk. Så letner det og jeg gasser på. Gir fullstendig faen i politiet. De får bare stå der hvis de vil. Jeg må komme fram!
Det var ikke noe hjerte som slo. Det var helt stille. Det lille lysglimtet som alene bar vekta av hele vår framtidstro og håp var sluknet. Kun asken lå igjen. Og den var kald.
I morges skrev jeg, glad og relativt lykkelig, om tett oppfølging . For akkurat en uke siden fortalte jeg om to blå streker . På lørdag hadde vi gode venner til middag. Vi spurte om de ville være både fadder og forlover, samtidig. Vi skulle nemlig gifte oss 5. september 2020 . Livet skulle bli godt igjen!
Jeg vet ikke hva vi skal gjøre nå. Alt er egentlig svart. Nei, ikke svart, men grått. Grått er verre enn svart. Svart kan man forholde seg til, lyse opp. Grått er tåke, og gjennom tåke virker ingen lys. Det er fortsatt grått.
Jeg skal ikke skrive så mye. Det er egentlig ikke så mye å si. Det eneste jeg vet er at vi skal klare dette. Også. Men jeg vet ikke hvordan. Jeg aner faktisk ikke hvordan.
Vi gledet oss sånn! Livredde selvsagt, men innerst inne trodde vi at alt skulle bli bra. At vinden hadde snudd. Vi tok feil.
Så var det å hente styrke. Igjen. Krumme nakken. Igjen. Brette opp ermene. Igjen. Det blir vanskeligere denne gangen. Når håpet er borte. Når det som har holdt deg oppe de siste månedene plutselig ikke finnes lenger. Det er bare så uendelig trist.
“En prøvesten skal livet være. Her er solen, ta den kjære. Snart er dagen ny og vi står opp” Ole Paus
Mange er bekymret for meg for tiden. Jeg leser det både i kommentarfelt og i private meldinger. Det menes at jeg jobber for mye siden det er så mye som skjer for tiden, men sannheten er at jeg egentlig aldri har jobbet så lite som jeg gjør nå.
Ja, jeg skriver en del, og det tar litt tid, men er det en jobb, jeg vet ikke helt? Er riktignok litt stress med å sortere alle henvendelser og få besvart, for det gjør jeg, alle meldinger og mailer, og det er mange, jeg får i løpet av en dag, men det føler jeg virkelig at jeg må. Det har de som tar seg tid til å skrive til meg fortjent. Dessuten finner jeg glede i det.
Hvor hadde jeg vært uten denne bloggen? Denne bloggen som ga meg noe annet å tenke på i en veldig kritisk fase av livet. Sykemeldingen gikk ut 13. oktober. Jeg har jobbet gradert siden 31. juli. Starta bloggen i midten av september. Tror ikke jeg hadde holdt ut hverdagen, holdt ut i jobben, holdt ut livet, hadde det ikke vært for denne skrivingen.
Med bloggen åpnet det seg en del dører som har gitt meg masse positiv energi. Topplisten betyr ingenting for meg lenger, ok, litt da, men de første ukene var det utrolig artig å følge med på plasseringen. Ennå ikke, etter snart to måneder, ute av topp 5. Det har gitt meg selvtillit. En selvtillit som nettrollene, og andre, hadde klart å ta fra meg den perioden jeg virkelig lå nede. Jeg betyr noe. For veldig mange. Og det er, unnskyld det grove språket, jævlig godt å vite.
Klart det går ut over noe. Pappa, altså jeg, må skrive blogg etter middag, men Datter er vant til at jeg jobber etter middag. Det har jeg alltid gjort, bare med noe annet. Hun syns dette er litt stas hun også. Klart hun gjør, for det er jo artig.
Kjærest. Alle vet at Kjærest har det vanskelig. At dagene er et eneste stort sammensurium av både gode og dårlige følelser som krangler om makten og oppmerksomheten. Det hadde ikke vært lettere for Kjærest hvis jeg ikke skrev. Hvis jeg bare hadde sittet og holdt henne i hånden og strøket henne over ryggen. Dyrket sorgen til fulle.
Kjærest liker at jeg skriver. Liker at jeg ofte inkluderer henne i mine tekster. Hun både ler og gråter over det jeg skriver, eller ingen av delene hvis teksten ikke er spesielt bra. Da sier hun bare “hm, det var bra, artig”. En kald fisk!
Min største bekymring er faktisk at skrivingen har tatt litt fokus fra jobben min de siste par månedene, men hvis jeg tenker meg litt om så var kanskje ikke fokuset på jobben i utgangspunktet. Jeg klarte jo ikke fokusere skikkelig på jobben. Den bød meg i mot. Den betydde ikke noe etter alt som hadde skjedd. Det kostet meg enormt, og gjør det fortsatt, å gjennomføre en jobbdag. Jeg vet ikke hvorfor, men slik er det. Det har blitt bedre og jeg er snart nødt til å vie den litt mer tid, men akkurat nå gjør jeg så godt jeg bare kan. Jeg kan faktisk ikke bedre.
Det sies at jeg brenner mitt lys i begge ender. Det er kanskje sant, men nå har jeg i alle fall et lys jeg kan brenne. Jeg har faktisk flere. Det hadde jeg ikke for to måneder siden. Da hadde jeg ingen.
Jeg kan verken fatte eller begripe hva vi har gjort som har fortjent denne voldsomme omtanken, gleden og kjærligheten som dere sender fra absolutt alle kriker og kroker av dette langstrakte landet, men vi er ufattelig glade og takknemlige for den. Vi har lest absolutt alle kommentarer og meldinger dere har sendt. Det er intet mindre enn overveldende. Dere bryr dere virkelig. På ordentlig. Det varmer. Skikkelig.
Av alle mine bloggposter så var To blå streker det som for meg var aller mest personlig. Det vanskeligste å dele. Det føltes så skjørt, så tidlig. Så usikkert og så sårt. Jeg er så redd for at vi gleder oss for tidlig. At vi skal bli slått rett ned i bakken igjen. Helst skulle jeg ventet til ungen ble konfirmert for jeg fortalte, men jeg vet jo at selv da er det ingen garanti for noe som helst.
Derfor velger vi heller å glede oss. Til det motsatte er bevist. Sier vi til oss selv. Igjen og igjen. Sannheten er nok litt mer sammensatt. Jeg er livredd. Selv om jeg er veteran. Jeg vil ikke at Datter skal oppleve dette igjen. Det er faktisk det jeg er aller mest redd for. At hun skal bli knust. Igjen. For hun er så glad nå. Storesøster. Og brudepike. Samtidig.
Det er så komplisert alt sammen. Her skulle jeg bare skrive et enkelt lite innlegg for å takke for alle gratulasjonene fra dere, så surrer jeg meg inn igjen, i kjent stil, i tro og tvil, forventning og redsel, glede og sorg. Jeg er håpløs, he he!
På den ene siden er vi ufattelig glade over hva som venter, men samtidig er vi fortsatt fulle av sorg over det som har skjedd. Og livredde selvfølgelig. Vettskremte for at det skal kunne skje igjen. Redselen er intens, nesten lammende, og jeg vet av erfaring at det blir verre etter hvert. Når lille ungen sover og du våkner opp i panikk bare fordi du har sovnet du også.
For to måneder siden kom det fram to helt klare blå streker. Det var ikke lenger noen tvil. Vi hadde snakket om det, og i bunnløs fortvilelse og maktesløshet hadde vi prøvd. Til sommeren står solen opp igjen etter over et år med kulde og mørketid. Vi både gråt og lo på samme tid. Vi ville jo dette selv om det ikke var slik det skulle bli. Ikke i det hele tatt.
Jeg har jo gjort alt dette før. For 11 år siden var det Datter som kom med Lyset og reddet en hel familie som famlet rundt i kulden og mørket. 13 år senere blir jeg altså igjen velsignet med et lysglimt så kraftig at det ikke lar seg beskrives med ord. Den aller dypeste sorgen trenger det aller kraftigste lyset for at mørket skal kunne bekjempes.
Det er så mange følelser involvert. Følelser som jeg ikke en gang trenger å fortelle om for at dere skal forstå. Tror vi tenker det samme alle sammen. Velger likevel å fokusere på gleden. På forventningen. På håpet. Denne gangen skal alt bli bra. Det er jeg helt sikker på!
Vi skal gifte oss 5. september. Det ingen visste da vi fortalte om bryllupet var at vi planlegger dåp og bryllup samtidig. Det kommer til å bli tidenes fineste bryllup. Tidenes mest ønskede dåp. Både mor og og den lille ungen i hvit lang kjole. Kan det bli vakrere?
Vi gleder oss veldig <3
Jeg velger å avslutte med et dikt som Søster skrev umiddelbart etter at vi ringte henne og fortalte. Det sier alt syns jeg.
Et gryende håp
Det kom som lyn fra klar himmel
Om jeg hadde ventet på det?
I sannhet så hadde jeg det
Men nyheten gjorde meg svimmel
En ny søster har funnet meg i nord
Hun fortalte forsiktig om det nye
Om hjerteslag som nå var synlig
Et gryende håp var på vei til vår jord
Jeg gråter av lykke og sorg
Jeg ler av glede og fryser av redsel
Men velger å fryde meg stort
Av den lille som skal bringes til torg
Jeg har alltid vært åpen om det som jeg har følt naturlig å dele med resten av verden, men jeg har alltid holdt mye tilbake. Både av hensyn til meg selv, men også, ikke minst, med tanke på mine barn, som jo aldri har bedt om en pappa som står midt på torget med en diger gul plakat som punktvis beskriver både egne styrker og svakheter. Som de fleste andre barn har de nok ønsket seg en helt normal pappa som ikke stakk seg fram i mengden på noe som helst vis. Det ønsket fikk de ikke oppfylt, men tror de er glad i meg likevel.
Likefullt har jeg alltid brukt mye tid på grensesetting. Jeg tenker meg alltid godt om om det jeg forteller kan bli brukt mot dem i skolegården. Unger kan være nådeløse, det vet jeg alt om, så jeg har i alle fall prøvd å holde tilbake informasjon som kunne slå tilbake som en rekyl på dem. Åpenhet har ingen verdi for meg hvis det går utover min barn. Mine prinsipper strekker seg ikke lenger enn dit.
Min eldste sønn er 22 år. Mellomste 20. Min yngste er 18. Store gutter nå. Datter er 11. Guttene er ikke lenger i faresonen i noens skolegård og Datter har det trygt og godt i sin skolehverdag, med venner nok og fokus i gruppa på både mobbing og utestenging. Det gjør at jeg kan bryte enda et tabu for verden. Et tabu som jeg vet enormt mange mennesker sliter med, men som stort sett bare “kjendiser” forteller om hvis de skal gi ut en ny plate eller en ny film. Jeg velger å gjøre det bare for å være åpen. Fordi at jeg oppriktig tror at skoledagen kan bli lettere for andres unger hvis “normale” folk, som deg og meg, turte å si høyt og tydelig at jo, jeg sliter med angst av og til. Jeg også.
Hva er angst? Jeg vet ærlig talt ikke, men dette er historien om hvordan jeg har det og hvordan jeg klarer å leve med den.
Jeg våknet sent i morges. Tror klokka var rundt halv åtte. Urolig trøtt. Tung i hodet. Og en diger klump i magen. Det er tegnet. Da visste jeg. Det skulle bli en slik dag. Sto likevel opp. Klarer ikke å ligge. Det er så stille her i Tollevika. Ikke en eneste lyd. Har tinnitus, så kan ikke ligge våken uten stimuli. Sto opp. Og startet dagen.
Satt på vannkokeren. Drikker bare pulverkaffe når jeg er alene. Koffein. Trenger det. I mengder. Klarte ikke skrive blogg slik jeg pleier på morgenen. Prøvde, men ingenting kom ut. Sjekka jobben. Kan gjøre det via et program på pc. Oppgjøret var ikke tatt. Hadde så håpet de hadde tatt det akkurat i dag, men det var ikke gjort, så måtte sette meg i bilen og kjøre nedover. Tok oppgjøret. Prøvde å smile. Klarte det nesten. Hang opp plakater til TV-aksjonen. Og dro hjem igjen.
Klokka er nå ca ni. Klumpen i magen har blitt større. Datter og Kjærest står opp. Jeg sier jeg er trøtt, for det er jeg jo, og i dårlig form. Vi spiser litt frokost og ser på noe “trash” på tv. Det liker vi på formiddagen. Det er koselig. Da kan vi prate og strikke samtidig. I dag var det bare de som pratet.
Vi skulle på Bondens marked som arrangeres i Alta i dag. Smake på masse god, lokalprodusert mat. Hadde planlagt et blogginnlegg i flere uker om det, for god lokalmat fortjener all den publisiteten den kan få og akkurat nå finnes det ingen bedre kanal enn meg til å gi dem den publisiteten. En god kommentar fra meg kan øke salget til en som kjærkomment trenger det, for de er sjeldent rike disse små lokalprodusentene.
Vi bestemte oss for å dra klokka tolv. To og en halv time til. Jeg gruet meg. Jeg gruet meg så sinnsykt, men jeg hadde bestemt meg for å gjennomføre dette og da gjør jeg det. Alltid. Uansett.
Vi parkerte bilen. Jeg trakk pusten dypt. Flere ganger. Og gikk ut. Smilte. Pratet med folk. Tok bilder. Smakte på masse deilig. Skrøt hvis jeg likte noe. Sa ingenting hvis jeg ikke var like begeistret. Tror ingen merket noe på meg. Der er han trivelige kokken, så stas! Kjærest visste. Kjærest strøk meg over ryggen. Flere ganger. “Dette klarer du”. Og det gjorde jeg.
Klarte en liten halvtime. Inn på senteret. Alt for Datter! Ekstremt mye folk. Overalt. Jeg går inn i meg selv og ser ikke på noen. Spiser sushi. Datter ville det. Var koselig. Satt i en bås med verden ute og maten kommer på rulleband uten at du trenger å prate med noen. Perfekt på slike dager!
Datter og Venninne blir igjen på senteret. Mye spennende denne helgen. Visstnok. Kjærest og jeg kjører til Mor, farmoren til Kjærest. Spiser vafler, eller Kjærest spiser vafler, jeg drikker bare kaffe. Holder meg unna sukker. Er tjukk nok egentlig. Vi har det ganske koselig. Jeg opptrer normalt, som alltid, prater, smiler og later som om alt er bra. Og det er det jo! Det er det som er med angst at du kan sitte og ha det så bra som du noensinne har drømt om, men likevel holder magen din på å eksplodere. Hos meg. Jeg snakker kun for meg selv.
Mors inngang ønsker deg alltid velkommen, uansett årstid.
Nå har kvelden endelig kommet. Kjærest er hos en god venninne, men kommer snart tilbake. Datter overnatter borte. De skal se Skal vi danse. Kose seg. Jeg skulle skrive om Bondens marked, men endte opp med dette. Var slett ikke meningen. Gleder meg til å sovne. Bli borte. Det er det eneste som hjelper. For meg. I morgen fødes en ny dag. Da kan alt være bra igjen. Det vet jeg aldri på forhånd.
Har vært en voldsom dag! Starta tidlig som vanlig, men i dag hadde vi i tillegg 200 bagetter på bestilling på morgenkvisten som måtte være ferdig til 11. Det høres ikke så mye ut, men det tar tid og plass, men herregud, jeg elsker bestillinger altså. Dette er ikke en sutrestatus!
Full konsentrasjon. 200 bagetter skal være ferdig på under to timer. Om de klarte det? Selvfølgelig, de er maskiner!
Midt opp i disse bestillingene prøver vi å starte opp på vanlig måte. Ti meter med varmmat få FyFader skal klargjøres før klokka ti,vafler skal steikes, bagetter til vår egen disk skal smøres, fiskedisken, og i dag er det enormt med fisk siden det er prisfest, skal legges opp, bord og stoler må plasseres ut, varer skal tas i mot, søppel skal bæres ut, telefoner og mailer som ikke kan vente skal besvares. I det hele tatt. Kjeder meg ikke.
Så kommer en ung kvinne til disken. Hun kjenner jeg litt fra før. Hun vinker meg til seg. Gir meg en pose, smiler og går. Jeg åpner posen og der finner jeg to hjemmelagde sitteunderlag, to fjøler, et pennal og et nydelig brev. I brevet står, blant mye annet, at pennalet er sydd til Datter. Tusen, tusen takk <3
Midt i alt dette kommer Fire stjerners middag og filmer handleturen på Hoftepluss. Utelukkende artig, men det tar tid det også.
Bilde fra en av scenene. Utrolig artig å få være med på en slik innspilling. Masse styr, men definitivt verdt det det!
Masse kunder i dag! Det er det alltid på fredager, men i dag har det vært i alle fall 30 tusen mer enn vanlig, og det er jo helt fantastisk! Vi har litt underskudd fra i fjor vi skal ta igjen, så en hver krone ekstra som kommer inn er mer enn kjærkommen.
Fiskedisken under prisfesten i dag. Når fisken er billig handler folk. skulle ønske de handlet like mye til normalpris. Når jeg faktisk tjener penger på salget, men slik har verden blitt.
Halv to måtte jeg stikke fra jobb, ja litt dårlig samvittighet, for å filme inn resten med FSM. Akkurat nå er klokka seks og jeg har en time pause. Det bruker jeg godt, jeg blogger, hehe.
Kvart på sju skal jeg være tilbake igjen for å gjøre oss ferdig. Jeg er, etter eget ønske, ikke så mye på skjermen, men jeg hjelper litt til. Gir tips og råd, men det er ikke jeg som lager maten.
Enkelte dager er det som en kamp mot bjørner for å rekke over alt.
Så kommer man hjem, forsinket naturligvis, klokka er snart ni, til dette synet på kjøkkenet. Datter, Kjærest og Sønn <3
Vårruller in da making. Gleder meg!
Nå logger jeg av. Resten av kvelden blir med familien. Min. Håper dere også får en fin kveld uansett hvor dere er.
For fire måneder siden lå jeg nederst nede i søla og gispet etter luft, men luften var forgiftet og skitten. Fikk ikke puste. Ville ikke puste. Det eneste gode øyeblikket i løpet av et døgn var akkurat det sekundet der man gikk fra våken tilstand og kjente at man sovnet. Ble bevisstløs. Velsignet borte. Noen timer. Før man våknet igjen, og alt startet på nytt.
Dagene gikk. Det eneste jeg lengtet etter var det ene sekundet. Det øyeblikket da søvnen endelig kom og reddet meg. Fra dagen. Fra elendigheten jeg kunne kalle mitt liv. Et liv jeg ikke ville ha. Et liv jeg ville bytte vekk. Med et annet. Et lite et.
Ukene gikk. Fikk pusten gradvis tilbake. Luften var fortsatt forgiftet og skitten, men det var mulig å trekke pusten uten å besvime. I alle fall noen timer. Lengtet fortsatt etter natten, men kunne også finne lysglimt gjennom dagen. Kunne spise uten å brekke meg. Kunne drikke øl uten å drikke for mye. Kunne smile. Å mene det. Kunne flire. Litt. Uten å late som. Kunne leve. Å nesten ville det.
Jeg klarer meg. Framtiden finnes. Vi gleder oss.
I kveld har vi vært å sett på og reservert et fantastisk fint lokale til bryllupet vårt. Fikk lurt Sønn med for godkjenning. Blir så glad når han gidder å være med på slike “kjedelige” ting, men tror hans syns det er litt koselig han også selv om han ikke vil innrømme det. Kjærest elsket lokalet. Helt i vår stil. Enkelt og ekte. Ikke ekstravagant, men smakfullt. Det kommer til å bli så fint. Vi gleder oss sånn. Til framtiden.
Ønsker dere alle en riktig fin kveld! Er så koselig at dere er med oss på denne reisen vi ikke aner hvor ender. At dere har fulgt oss helt fra bunnen til noe som kanskje blir en fin framtid. Tross alt.
Gi aldri opp! Jeg vet fra de hundrevis av meldinger dere har sendt meg, at så utrolig mange av dere har tøffe tak. Nesten ikke til å fatte, men jeg er sikker på at dere klarer det. Hold bare ut en dag til. Og enda en. En uke. Måned. Kanskje år. Det blir lysere. Til slutt. For oss alle.
Fredags ettermiddag. Står og betaler noe varer etter jobb. Litt øl, litt biff, litt dopapir. Husker ikke helt. Småprater med kunden foran meg som står og pakker sine egne varer. Snakker om bloggen, livet, døden, ja, det vanlige.
Plutselig kommer det en dame bak meg. Alta er en liten by så har jo sett henne før, men jeg kjenner henne ikke. Hun har en blomsterbukett i armene. Det er litt trangt akkurat der jeg sto så jeg presset meg inn mot kassa slik at hun skulle kunne komme seg forbi, men hun stopper rett foran meg og sier: “Nei, denne er til deg. Det har du fortjent!” Jeg får stotret fram en slags takk før hun gir meg en klem og blir borte like fort som hun kom.
Det var et slikt øyeblikk der verden stoppet litt opp, holdt pusten. Tilbake sto vi tre, kassamannen, kunden og jeg og bare så på hverandre noen sekunder før tiden liksom ble satt på “play” igjen. Hun fortsatte å pakke varer, han slo inn nye varer i kassa og jeg tok med meg buketten og gikk hjem og ga den til Kjærest. Er ikke helt sikker, men tror den egentlig var til oss begge. Jeg tror det.
Det hadde egentlig vært en utrolig tung dag på jobb. Enkelte dager er verre enn andre, men da jeg fikk den blomsten ble alt dette bare blåst bort. Resten av dagen ble rett og slett veldig god. Bare fordi et annet menneske kjøpte en blomst, ga den til meg og gikk videre inn i sin egen helg. Det skal egentlig så lite til. Der og da bestemte jeg meg at jeg også skulle bli flinkere til å gi noe til andre. Ofte tenker vi jo at vi burde gi noen en liten oppmerksomhet, men så glemmer vi det bort. Prioriterer det ikke inn i tiden vår. Det burde vi. For det betyr så utrolig mye for den som blir prioritert.
Tusen, tusen takk! <3
Dette innlegget skrev jeg før jeg dro på jobb i morges med planer om poste det i lunsjen. Så tikket det inn en melding på messenger. Jeg ble faktisk helt satt ut. Var dette bare tull? Med tillatelse fra senderen gjengir jeg nå samtalen. Den er nesten ikke til å fatte:
Heisan Asbjørn Du kjenner ikke meg, men jeg har fulgt deg på Kokkejævel-siden lenge, og nå på bloggen din. Jeg må si jeg er så imponert over hva du og din nå forlovede klarer å komme dere gjennom. Dere setter dype spor i hjertet mitt, og for det vil jeg takke dere! Jeg skulle så ønske at jeg kunne fjerne all sorg og dritt fra livene deres, men det kan jeg jo selvfølgelig ikke. I stede ønsker jeg å sende dere på en bryllupsreise når den tiden kommer, der jeg ønsker å betale fly tur/retur og hotell på et sted etter deres ønske i en uke eller to, alt ettersom hvor lenge fri dere har mulighet til å ta fra hverdagen. Håper dere vil gi meg denne gleden! Med all min respekt, NN
Vet ikke hva jeg skal si, men er dette en spøk??? Hvis ikke er dette noe av det mest voldsomme noen noensinne har gjort for oss. Blir helt satt ut og må nesten svare deg om litt, men tusen, tusen takk!
Dette er absolutt ikke en spøk. Dette er noe jeg mener dere fortjener, og som jeg virkelig ønsker å gjøre for dere. Ikke fordi jeg ikke tror dere har mulighet til å fikse det selv, men fordi jeg har mulighet til å gi dere det. Det er en vesentlig forskjell der om man tenker etter
Jeg er bare så utrolig takknemlig og kommer til å takke deg anonymt på bloggen hvis det er greit for deg. Vet fortsatt ikke hva jeg skal svare, for dette var voldsomt, men så ekstremt hyggelig 🙂
Takk for at jeg fikk lov til å glede deg/dere nå på mandagsmårran, det kommer til å gjøre dagen min i dag
Skriv bloggen din du, jeg gleder meg til å lese! Men fint hvis jeg kan være anonym ja, så slipper jeg å bli bombardert med meldinger Snakk med din kjære, drøm stort mens dere gjør det, titt litt rundt, og hold meg informert Ang hva dere lander på. Jeg gleder meg til å høre om drømmereisen, og jeg gleder meg til å være med på å realisere den! Ikke at jeg skal være med dere altså
Hehe, vi er svært nøkterne, så blir ikke noe ekstravagant
Så lenge det er deres drøm, så er jeg lykkelig på deres vegne Bare sørg for å gjøre den så fin som dere ønsker og så ekstravagant som dere fortjener
Jeg er god med ord, men dette fortjener faktisk ord som jeg ikke besitter. Jeg er helt nummen fortsatt. Tenk at det faktisk finnes mennesker i denne verden, mennesker du ikke kjenner, som ønsker deg så godt at de vil glede deg, støtte deg slik at du kommer deg skikkelig på beina igjen. Kjærest sendte henne en takkemelding. Vi er så takknemlige. For dette. For alt dere gjør for oss. For alle hyggelige meldinger. Nei, jeg vet faktisk ikke hva jeg skal skrive. Dette ble for mye, selv for meg.
Verden lå i ruiner, men jeg måtte tilbake på jobb. Det var midt på sommeren, ferieavvikling og masse folk. Jeg kunne rett og slett ikke holde meg borte lenger, hvor mye jeg enn hadde lyst. Både de ansatte og butikken trengte at jeg kom tilbake, for butikken var i ferd med å rakne. Fullstendig.
Tilfeldigheter hadde gjort at nesten alt av utstyr hadde blitt ødelagt i løpet av våren og sommeren. Husker jeg sa på ledermøtet i april at “tenk, vi har ikke hatt en eneste reparasjon så langt i år. Det er jo helt fantastisk!” Det var ikke fantastisk så lenge…
Det er vanlig at utstyr slites ned og må repareres. I løpet av et år bruker vi normalt ca 150 000 kr på reparasjoner, små og store. Noen ganger mer, andre ganger mindre. Helt naturlig og noe man må regne med, men i år skjedde liksom alt “samtidig” og jeg hadde ikke rygg til å bære det, verken fysisk, psykisk eller økonomisk. Jeg lå nede for telling og jeg klarte faktisk ikke å se for meg hvordan jeg skulle klare å komme meg opp igjen denne gangen. Det hadde skjedd for mye, for fort, og selv om jeg smiler på bilder så var det ikke mye smil bak øynene. Der var det bare mørke. Og tomhet,
2018 hadde vært et helt forferdelig år, både på jobb og privat. Samlivsbrudd etter 22 år med fire(fem) barn sammen tærer på kreftene. I samme periode hadde vi problemer på annet hold som tilførte livet intens redsel og bekymring og tappet både tid, krefter og fokus. Det er ikke alt jeg deler, men det var fryktelig tøft. Selv for en tøffing.
2018 var også året jeg opplevde mitt første underskudd, noensinne. Omsetningsvikt kombinert med en dyr oppussing og oppgradering er en dårlig kombinasjon. Julehandelen reddet oss litt, men økonomiske bekymringer gjør ikke godt for noen. I tillegg tærer det på selvtilliten når omsetningen går ned. Du spør deg hva du gjør feil og stoler ikke like sterkt på ditt eget prosjekt. Det som alltid har vært din store styrke, troen på at du kan, vil og får det til, uansett hva andre måtte mene, blir mer og mer svekket. Du vakler. Står fortsatt, men ikke like stødig og trygg som før. Ikke en gang i nærheten.
I samme periode ble jeg hatobjekt nummer 1 på Jodel, et anonymt nettforum. Det var nesten ikke en dag hvor det ikke var lange tråder om hvilket grusomt menneske jeg var. Jeg ble tildelt absolutt alle dårlige egenskaper et menneske kan inneha, gjennom et helt liv, på et år. Det var massivt. I begynnelsen tenkte jeg at all pr er god pr, men etter hvert går det inn på deg. De ansatte. Kjærest. Det går inn på ungene dine. De sitter jo også å leser, hver dag, for en fryktelig far de har. Det var kanskje det verste.
Siden dette var så voldsomt og varte så lenge ble det vanskeligere å smile til folk når jeg var ute. Jodel er anonymt så jeg visste jo ikke hvem som hadde skrevet alt dette. Det kunne være nabodama for alt jeg visste. Eller han i kassa på butikken. Hun med hunden når man gikk tur. Hvem som helst. Jeg begynte å se ned. Det er ikke bra for et menneske å se ned når det går på gata. Det gjør ikke godt for selvfølelsen. Men jeg gjorde det.
Så kom 2019. Endelig! Jeg hadde samlet såpass med krefter til å ta grep på butikken og omsetningen var på full fart oppover igjen. Jeg håpet og trodde at de grepene jeg hatt tatt skulle veie opp for underskuddet. Det så lovende ut i alle fall. Nye energi både for meg og de ansatte.
Datter trivdes og hadde det godt i sitt nye hjem her hos oss. Jeg klarte å heve meg over anonymt dritt og fikk etter hvert selvtilliten og troen på meg selv tilbake. Vinden hadde snudd. Alt så lyst ut og jeg gledet meg så intenst til sommeren.
25 juli, en måned etterpå, er første dag på jobb. Fortsatt sykemeldt, men jobber litt. Vises. Ikke for at jeg vil, men for at jeg må. Når alt dette er over må jeg jo ha noe å leve av. Kan ikke la skuta synke selv om kapteinen holder på å drukne. Selv om jeg ville drukne. Det var egentlig ingenting jeg heller ville, men det er et eller annet i oss mennesker som holder oss flytende likevel. Jeg prøvde i alle fall å svømme.
1 august kommer jeg på jobb tidlig på morgenen. Egentlig i godt humør, forholdene tatt i betraktning. Så fram til å starte dagen. På dette tidspunktet var det så mye som var blitt ødelagt, og reparert igjen, at jeg faktisk trodde at nå, nå er det over. Nå bretter vi opp ermene og fortsetter. Slik vi alltid har gjort det. Glemt er at man står med telefonen i den ene hånden og kisten i den andre under hjemmesyningen mens man desperat prøver å få tak i en elektriker som kan fikse frityren fordi man ikke har råd til å tape fredagsomsetningen. Nå går det veien igjen!
Låser meg inn på kjøkkenet. Sjekker det nyreparerte fryserommet. Alt ok. Sjekker det nyreparerte kjølerommet. Alt ok. Sjekker den nyreparerte oppvaskmaskinen. Funker. Sjekker vannbadene på Fy Fader. Alle virker. Sjekker oppvaskmaskinen på Fy Fader. Tipp topp. Sjekker begge ovnene. Joda, ingenting feil etter reparasjonen. Frtityren? Funker fortsatt. Kjøl og frys nede på lager er også oppe og går etter lengre tids reparasjon.
Så ser jeg det. De to innerste kjølediskene. 19 grader og 13 grader. Helvete! Normalt hadde det bare vært irriterende, men jeg hadde ingenting å gå på lenger. Absolutt ingenting. Jeg orka ikke mer. Bestemte meg der og da for å gi opp. Det ble rett og slett for mye. Det var ikke krefter igjen. Jeg legger ned butikken og går på NAV som vanlige folk!
En tier til en kaffe?
Jeg setter meg ned foran disken med en kopp. Hullet på kneet er tilfeldig. Salatbarsjefen tar bilde av meg. Jeg legger det ut på FB. På min selvironiske måte forteller jeg at alt har gått til helvete, samtidig. Jeg er ferdig. Jeg gir opp. Orker ikke mer. Sånn var det. Det var ikke mer igjen.
FB eksploderte! “Hvordan kan vi hjelpe?” “Hva kan vi gjøre?” “Ikke gi opp!” “Har du vipps?” “Kontonummer?” osv, osv, osv
Hva er dette for noe, tenkte jeg, betyr jeg så mye for så mange??? Ok, jeg har ingenting å tape. Jeg ligger allerede nede i søla og gisper etter luft. Hvis folk har lyst til å sende meg penger for å berge butikken, og meg, så skal de selvfølgelig få lov til det. Tok en runde internt, for jeg forsto jo at dette kom til å skape reaksjoner, spesielt siden det var meg, han “pr-kåte idioten rusa på seg selv” (sitat Jodel), men jeg brydde meg ikke. Jeg hadde rett og slett ingenting å tape. Jeg hadde jo tapt det viktigste uansett.
SAVE KOKKEJÆVEL!
Jeg brukte samme bilde og la ut et nytt innlegg, denne gangen med ny overskrift. Jeg forklarte hva som hadde skjedd og la ut vippsnummer og kontonummer. Jeg vet ikke hva jeg hadde forventet, i alle fall ikke dette, men i løpet av tre dager kom det inn over 300 000 kroner. Folk kom på døra med penger og gaver. Jordbær, bøker, mat, lysestaker. Det var så rørende, så voldsomt, så overraskende. Det var så mange som brydde seg! Det gjør noe med deg. Vi vil jo alle sammen bli likt av storflokken.
Men det var ikke bare Vipps. Samtidig skulle august bli den beste omsetnings -måneden noen sinne. Hoftepluss økte med over 100% i august. Alt var bare helt surrealistisk. Man blir rørt når slikt skjer. Nå hadde vi penger til alle de uforutsette reparasjonene og jeg slapp å bekymre meg for det i alle fall.
Så våknet Jodel igjen selvfølgelig. Jeg hadde, elskverdig nok, fått gode fjorten dager med hetspause etter dødsfallet. Det takker jeg for, men nå ble det fullt kjør. Vipps trumper død baby, fram med tastaturet! Dette gikk ikke an, ingen normal bedrifteier går ut og “tigger” penger på denne måten! Tenk å være så kynisk at man bruker sin egen døde sønn for å skaffe seg penger! Mange ble kvalme og måtte spy. Det er mye spying på Jodel altså. Mange som fort blir dårlig i magen og har vond smak i munnene sine. Munnvann?
Denne gangen gikk det ikke inn på meg. Kritikken beit liksom ikke skikkelig på. Jeg hadde opplevd for mye til å bry meg. Ikke sikkert jeg tenkte klart heller. Man gjør gjerne ikke det når livet ditt er bombet sønder og sammen. Da prøver man bare å overleve. Ikke bare dag for dag, men hver eneste time av dagen.
Har reflektert mye over dette i ettertid. Hva var det som irriterte, og fortsatt irriterer, enkelte så grenseløst? Det eneste jeg gjorde var jo egentlig bare å be om hjelp. Når jeg trengte det. Kanskje var det den voldsomme responsen som ble for mye? Hvordan kunne så mange, gi så mye til en som egentlig har det bra, tjener godt, når det finnes så mange andre gode formål i verden?
Har egentlig ikke kommet fram til en konklusjon. Tror ikke den finnes. Det eneste jeg vet er at voksne mennesker jeg har snakka med i mange år har slutta å smile til meg, hilse på meg. Og jeg kjenner det er litt trist, men helt greit. Syns det er det er litt rart. Gjør jo det. Jeg fikk jo bare en tier til en kaffe. Når jeg var så frekk at jeg gikk offentlig ut og ba om hjelp. Fordi jeg akkurat da ikke klarte meg alene.
Vi hadde begge en lang barndom. Hun kanskje enda lengre enn min. Hun sier jeg var et lysglimt for henne da hun var liten. Det var hun også. For meg. Det var ikke så mange lys på den tiden. De som fantes brant kanskje ekstra kraftig. Som fakler. Jeg vet ikke. Var ikke det dette skulle handle om egentlig, eller kanskje det var det?
Hun ble så glad da hun ble invitert opp til Alta i dåpen. Hun bestilte billetter allerede samme kveld. Billigbilletter. Kunne ikke avbestilles. Dåpen ble avlyst, men hun kom likevel. Det er jeg glad for, men alt ble så rart. Det var ikke slik det skulle være. Vi skulle bake kaker! Blåse opp ballonger. Skrive dikt og bordkort. Stresse rundt og presse oss inn i alt for trange dresser og kjoler. Samles på kvelden når alt var over og puste ut. Lettet over at akkurat vår kake var den mest populære. Eller bortforklare med at gjestene var idioter for at vår kake nesten ikke var rørt.
Bortsett fra mine barn har jeg ingen egen familie i Alta. Siden jeg jobber så mye går det helt greit, men av og til savner man selvfølgelig slekta. Det å møtes. Flire. Krangle. Være. Sammen. Familien min er ikke stor men den er spredt over et stort land. Ingen bor samme sted. Det har liksom bare blitt sånn. Det er det jeg er vant med. Slik det skal være. Og alltid har vært.
Jeg flytta for meg selv da jeg var 16 år. Ble far da jeg var 19. Planlagt. Følte meg klar for det. Jeg var jo ikke det, men trodde det. Har gått ganske greit. Har ikke gjort alt riktig, men jeg har prøvd. De har alltid betydd ekstremt mye for meg. Langt mer enn de er klar over selv.
Jeg skriver meg bort. Som vanlig. Tilbake til Søster. Den personen som kanskje forstår meg best. Ikke alt hun forstår er riktig, men det er ikke feil heller. Søster vet. Søster skjønner. Søster er klok. Nemlig!
Dette er morgentanker. Skrevet 04:47 før jeg skal på jobb. Fredag. Den travleste dagen i uken. Min favorittdag. Som de fleste andre lever jeg utelukkende av penger. Fredag gir penger i kassa. I tillegg har kommunen fått lønn. Det merkes alltid. Deilig!
07:00 reiser hun. Tilbake til Stord. Kommer til å savne henne. Veldig.
