Først trodde jeg det var en feil, for dette kunne virkelig ikke stemme! Sjekket rapporten igjen. Så enda en gang. Nistirret på datoene. Hadde jeg tastet feil? Nei, gjorde alt riktig. Dette var virkelig ikke til å tro!
Det skjedde noe i går formiddag. Plutselig begynte bestillingene bare å tikke taktfast inn. Først litt forsiktig og sjenert, siden langt mer frampå og bestemt. Hadde lagt ut en reklame på FB at jeg kunne tilby Toro (ja, Toro faktisk!) sine helt fantastiske høykonsentrerte krafter beregnet for hotell, restaurant og storhusholdning. De har lavt saltinnhold og er det nærmeste man kan komme en GOD hjemmelaget kraft uten å koke den selv.
Jeg traff noe. Veldig mange kokker hadde selvsagt servert god mat basert på disse kraftene i årevis, og ville naturligvis sikre seg noen eksemplarer til sitte eget hjemmekjøkken. Det hadde jeg forutsett, gitt at produktet ikke finnes i dagligvare og er et eksepsjonelt bra produkt. Det jeg derimot IKKE hadde forutsett var at så utrolig mange “vanlige” folk ville sikre seg “sin part” av dette produktet som garantert vil høyne kvaliteten på middagen som blir servert.
I dag har jeg, hold dere fast, omsatt for 60%, seksti prosent!, av det jeg omsatte i HELE oktober i fjor! Det er nesten ikke til å tro, men det stemmer faktisk. Det er så utrolig artig. Jeg har jobbet så utrolig hardt de siste månedene for å gjøre butikken noe helt unikt. Ikke bare i Alta og Finnmark, men i hele Norge.
Jeg prøver så godt jeg kan å fylle butikken med det beste av det aller beste, men jeg vet jo egentlig aldri på forhånd hva som “slår an” der ute. Av og til bare eksploderer det. Løsner.
1 fl gir 22 liter ferdig kraft Holdbarhet etter åpning: 1 år i kjøleskap
Pris per liter ferdig kraft: 10-12 kr
Saltinnhold per liter kraft: 5 g Gluten- og laktosefri
Egner seg fint til frysing, i for eksempel isterningposer/brett, slik at du bare kan tilsette en terning i sausen, suppa, gryteretten ved behov.
Dette produktet kan ikke sammenlignes med noe som helst på markedet i dag!
Det beste er å koke krafta skikkelig selv, men nest etter hjemmelaget kommer Toros flytende, høykonsentrerte kraft for restaurantmarkedet! Det skal så lite til for å gjøre middagen bedre. Kanskje bare en spiseskje…
Det ble sent i dag også. Ikke midnatt som i går, men både ungene og kona sov da jeg kom hjem. Det er litt trist, men slik er det. Kommer til å bli enda senere i morgen. De hjertene jeg liksom skulle skjære «etter jobb» (etter åpningstid) i dag fikk jeg ikke en gang begynt på. Ikke kjempekrise siden tørkeskapet ennå er «opptatt», men i morgen MÅ de skjæres og saltlakes, om jeg så må stå hele natta for å klare det!
Torsdagen denne uka er nemlig hellig! Da gir jeg jamt faen i langåpent og stenger dørene allerede kl. 16:00. Min kjære, kjære sønn, han som kom og lyste opp ruinene, han som sperret veien til avgrunnen og åpnet døra til framtiden blir nemlig to år på torsdag.
Tenk dere, to år! Så stor, så flink, så tøff, så storebror, men likevel så liten og til å spise opp med smokk i munnen. Jeg skal ikke trekke denne fantastiske gutten alt for mye inne i disse tekstene mine, men jeg er så glad, så inderlig, inderlig glad for at disse småttisene kom inn i livet mitt.
Helt ærlig, det finnes ikke lenger en eneste egosentrisk celle igjen i kroppen min. Jeg har absolutt ingenting mer å bevise, verken for meg selv eller andre. Absolutt alt jeg gjør gjør jeg for ungene mine og kona mi. Jeg har blitt en slags familiær munk i Kokkejævelkappe som vier resten av sitt lille liv til sin familie. De er min religion. Min mening. Med selve livet.
Av ulike grunner tenker jeg mye på døden for tiden. Gjøre ungene mine farløse og dømme dem til en oppvekst i evig lengsel etter en trygg farsfigur. En pappa som er der. Uansett. Overalt. Alltid.
De beste fedrene er kanskje de vi lengter etter. De som ble borte. De som ikke finnes lenger. Personlig er jeg ikke så mye å skryte av. Jeg gjør så godt jeg kan selvsagt, kanskje til og med vel så det, men likeve. Noen slag er tapt, trolig for alltid. Det kan man velge å sørge over til evig tid, eller man kan prøve å leve videre på en slags måte. Jeg har valgt det siste. Mennesket utholder alt, så det går selvsagt greit som regel, men det er alltid noe som mangler. Alltid.
I år er jeg like gammel som min far ble, 45 år. Han druknet bare plutselig en juledag i Lofoten. Etterlot seg ingenting, ikke en gang en livsforsikring. Det har jeg. Tegnet livsforsikring altså, men jeg har så mange barn at jeg ikke er klar for å dø riktig ennå. Jeg må i tillegg jobbe hardt og målrettet noen år til før jeg kan dra.
Jeg vil etterlate meg trygghet. Økonomisk ro. Ikke rikdom. Det får de jobbe for selv hvis de er av det slaget. Det bruker ikke jeg tiden jeg har igjen på. Jeg vil bare være der for dem på en måte. Selv når jeg er borte.
Det har vært en lang dag, så jeg skal fatte meg i korthet. De første prøvene var fine. Leveren var, til tross for en voldsom indre krigføring, frisk. Flere prøver følger. Blod, piss og bla, bla, bla. Jeg lever videre. Så lenge det varer. Vet egentlig ikke hva annet jeg skal skrive. Burde sikkert ikke skrevet noe i utgangspunktet. Skal la dette temaet ligge nå.
Herfra og ut er det morgenene som teller! Det er så enormt mye arbeid som følger de neste månedene. I første omgang for å, i tillegg til den daglige driften, forberede den forhåpentligvis crazykokos, ville bananas julehandelen, både på nett og i butikk, som starter om bare veldig få uker. Kanskje bare to. Dernest blir det jo å faktisk gjennomføre denne ville julehanden:
Jeg grugleder meg, men det er klart det går ut over familien. Det sier seg nærmest selv. En time på jobb er en time mindre hjemme. Derfor er disse morgenstundene så viktige for meg. (Og forhåpentligvis også for dem…). “Heldigvis” starter de allerede mellom halv fem og fem, så det blir noen timer kvalitetstid med de jeg elsker mer enn meg selv, de som (forhåpentligvis) skal nye godt av alt jeg jobber så hardt for for, hver enste morgen.
Uten disse timene hadde jeg ikke klart å stått slik på som jeg gjør. Ja, jeg vet at jeg kommer til å være mye mer hjemme i kundetomme januar og februar, men barndommen venter jo ikke til januar, den leves her og nå. Derfor suger jeg til meg hvert eneste minutt med familietid jeg kan få. Det betyr alt for meg.
Nå er klokka 22 og jeg må legge meg. Konemor venta til jeg kom hjem fra jobb bare for et muss og noen ord før hun la seg. Det er en stund siden, men jeg håper hun er våken fortsatt når jeg kommer. De er så fin de minuttene fra vi legger oss til vi sovner.
Jeg syns jeg har et fint liv. Til tross for alt, eller nettopp derfor. Setter ekstremt stor pris på alle de bitte små øyeblikkene som til sammen blir til et smil.
God natt, folkens, og tusen takk for alle gode tanker som blir sendt min vei! Blir nesten rørt, men bare nesten. Store gutter gråter ikke for sånt!
Jeg har hatt vondt inni meg i flere uker. Kanskje hele sommeren, men de siste 4-5 ukene har smerten vært bekymringsfullt stikkende. Som en litt rusten kniv i bløtt vev. Inntil i forrige har jeg ikke turt å si noe til legen, for, dere vet, det er så mye annet å ta opp når jeg møter dem. Å trekke ENDA en lidelse opp av kjøpmannsskjorta ORKET jeg rett og slett ikke. Da får da være en grenser for hva en og samme fastlege skal ta inn over seg av lidelser fra dette medisinske mirakelet av en (kjøp)mann, som mot alle odds og til tross for nesten alt, fortsatt holdt seg gående. Om enn haltende og bare i minutter av gangen.
Forrige uke gikk det ikke lenger. Smertene hadde vært litt for vonde, litt for lenge, på en litt for skummel plass der inne. Jeg hadde legetime ang. den foten som bare ble verre og verre for hver dag som går. Fikk resept på enda en trekant. (Som faktisk, bank i bordet og kirkedøra, ser ut til fungere litt bare jeg blir ferdig med opptrappingen!)
På slutten nevnte jeg den indre smerten. Han endret umiddelbart stemmeleie og satt meg opp på en masse blodprøver allerede dagen etter. “Dette må vi ta alvorlig!” sa han med en stemme som han prøvde å holde i normalt stemmeleie.
Dette lover jo meget godt, tenkte jeg, og så umiddelbart for meg det aller verste, at ungene skulle bli farløse allerede før jul,og at hele det fantastiske varelageret jeg har brukt alle pengene mine på, og som jeg skulle selge som varme kakemenn i julehandelen, bare skulle bli stående urealisert, og ungene mine ble stående ribbet tilbake. Farløse og fattige.
Vi får se. Uansett hva de blodprøvene viser på tirsdag, så skal jeg gjennomføre julehandelen slik at ungene får en økonomisk arv etter meg. Det betyr ENORMT mye for meg. Jeg ble selv farløs i 12-års alderen. Ingen forsikring og ingen jordisk gods. Båten han døde fra hadde riktignok liten forsikring som alle etterkommerne fikk på deling, men det ble ikke mye på hver.
Hvis jeg skulle bli borte, og det forbereder jeg meg på, så skal både min kone og mine etterkommere i alle fall sitte igjen med en god slump penger. Jeg vet at penger aldri kan erstatte en forelder, men hadde jeg vært i live ville jeg hjulpet dem inn i boligmarkedet når de kom så langt. Alle penger etter meg skal gå til den første leiligheten/huset. Det står i testamentet jeg holder på å skrive.
Nok av død, nød og elendighet! Hadde ikke jeg sluttet å blogge??? Jo, stemmer det. Torsdag 10. mars kl. 09:13 postet jeg det som jeg definitivt trodde skulle bli mitt siste blogginnlegg. Jeg var helt tom. Det hadde vært noen helt ville år etter at jeg postet mitt FØRSTE blogginnlegg, “Vær hilset Norge!“. Jeg var sliten. Hadde ikke mer å melde. Dessuten følte jeg at miljøet på plattformen, Blogg.no, var så råttent og destruktivt at jeg rett og slett ikke klarte å se navnet mitt ved siden av enkelte av disse menneske som brukte så mye tid på å trakassere, sjikanere og tidvis nesten terrorisere. Det føltes som å prøve å svømme gjennom skittent oppvaskvann, med gamle, råtne matrester som tidvis kom inn i munnen og ble svelget. Ble kvalm og uvel av det. Hver dag.
Da er det egentlig bare en ting å gjøre, nemlig å trekke seg bort. I begynnelsen var det befriende å deilig. Både det å ikke bli omtrent daglig trakassert, men kanskje først og fremst at man slapp å være “på” hele tiden. Slippe å tenke på det neste blogginnlegget. Og det neste. Og det neste. Aldri hvilende. Alltid på topp. Alt annet er et nederlag.
Nå er alt annerledes. Har i lengre tid lagt merke til at statusene mine på FB blir lengre og lengre. Har for første gang på lenge kjent igjen gleden av å skrive, formidle, dele. Derfor har jeg bestemt meg for å blåse liv i bloggen igjen.
Denne gangen blir imidlertid ALT annerledes! For det første har jeg bedt Blogg.no om at jeg ikke skal vises på den såkalte topplista. Jeg klarer fortsatt ikke se navnet mitt ved siden av noen av de 3-4 verste der inne. Det vrir seg faktisk fortsatt i magen, etter snart et år, bare med å skrive om dem. Da kan du tenke deg hvor jævlig det var da de holdt på. Merker selv at jeg ikke helt klarer å la det ligge. Jeg burde jo det, så lenge etterpå, men det blir nok å sitte lenge i meg. Etter hvert blir det nok bare en erfaring jeg kan brukte konstruktivt, men kjenner jeg ikke er der riktig ennå.
For det andre kommer jeg ikke til å skrive daglige bloggposter. Jeg skriver når jeg har har tid og lyst. Hovedplattformen min vil fortsatt være FB, med Instagram som en god nummer to. Bloggen skal heretter bare være et overskuddsprosjekt. Har koblet ut Google Analytics, så kommer ikke til å ha noen oversikt over hvor mange lesere jeg har.
Ja, jeg har kanskje fått skrivegleden tilbake, for å være HELT ærlig, så er hovedgrunnen til at jeg tar opp bloggingen igjen fordi jeg er så jævlig redd for de prøvesvarene på blodprøvene at jeg rett og slett klargjør meg mentalt til å ta dere med på min siste reise. Hvis prøvene skulle vise seg å ikke være så gode, så vil jeg skrive om det. Dele. Sorgen. Redselen. Angsten. Lengselen. Humoren. Livsgnisten.
Det var slik bloggen startet. Slik skal den også avsluttes.
Etter at Vår Herre natt til sankthansaften 2019 iskaldt og brutalt ombestemte seg og plutselig tilbakekalte Lille Vakre etter bare 14 dager her nede hos oss, så har bloggen betydd veldig mye for meg. Den ble det lille halmstrået jeg trengte for å gradvis klare å klatre opp av ruinene etter et liv som for andre gang var bombet fullstendig sønder og sammen.
Alt har imidlertid sin tid og det siste året har jeg bare blogget mindre og mindre. De siste månedene nesten ingenting. Lysten, motivasjonen og gleden har gradvis blitt borte. Det er mange årsaker til det, men hovedårsaken er nok det giftige, og til dels direkte ondsinnede, klimaet inne på selve plattformen fra enkelte medbloggere. Over tid har det blitt så stor belastning for både meg og min familie at det har gått ut over hverdagen og min psykiske helse. Da dialog overhodet ikke fungerer er det egentlig bare en ting å gjøre, nemlig å trekke seg ut. Det koster meg en årslønn, men helsa må komme først. Livet er for kort, og jeg har blitt alt for gammel, til å fortsette på en “skole” som ikke gjør meg godt. Jeg tar ansvar for meg selv og min familie, og flytter derfor fra “bygda”.
I løpet av disse 2,5 årene jeg har blogget har mine ringe bloggposter blitt lest nesten 27 millioner ganger av litt i overkant av 4 millioner IP-adresser. Det er voldsomme tall for en kulinarisk kjøpmann fra Alta med “hovedfag” i kakepynt og reinsdyrshjerter. Det har vært litt av et eventyr, og jeg vil takke hver enkelt av dere for at dere har fulgt meg på hele eller deler av denne ferden. Ikke bare har dere lest meg, men dere har også kjøpt bøkene mine og handlet i både butikk og på Kokkejævel.no. Kort sagt gjort det mulig for meg å på en måte starte livet litt på nytt når verden falt i grus samtidig som kokkekroppen etter hvert ikke klarte å holde seg stående mer enn 15 minutter i slengen. Tusen, tusen takk!
Nå er det jo ikke slik at jeg blir borte selv om jeg forlater Blogg.no. Kanskje snarere tvert i mot! Jeg vil fortsatt skrive om stort og smått fra livet mitt, men det kommer jeg å gjøre på Facebook. (Slik jeg gjorde i gode, “gamle” dager.)
Dere har kanskje også lagt merke til har jeg blitt langt mer aktiv på Instagram i det siste. Der er hovedfokus på mat, kaker- og desserter og generell kulinarisk inspirasjon. Følg meg gjerne der også.
Hva oppskriftene mine angår, så vil jeg fortsatt poste dem her inne på bloggen inntil jeg får min egen kulinariske nettside opp og stå. Det vil ta litt tid, for det er sykt mye arbeid, og jeg har en god del andre baller (og babyer) i luften, men det kommer forhåpentligvis i løpet av året.
Tusen millioner takk for reisen så langt!
Jeg ønsker dere alt godt og håper dere følger meg videre på:
Det har vært en lang dag for en gammel mann. Langåpent til 18:00 hver torsdag, men innså allerede i firetiden at jeg aldri i verden rakk å bli ferdig til da. Ja, jeg hadde både rukket å tømme tørkeskapet, pakke de tørre hjertene og hengt opp nye 40-50 kg med hjerter i løpet av dagen, men det var ingenting sammenlignet med jobben som ventet…
Jeg ble ferdig klokka 22. 80 kg rå, runde hjerter skjært og lakesaltet på dunk. Nå skal de få stå på kjøla i ca en uke før de henges opp. Har bare litt over 100 kg igjen på frysa før det er slutt. Får ikke tak i mer før til høsten. Heldigvis har jeg tørkakjøtt også, men det er liksom hjertene som er “gullet”.
Dere aner ikke hvor fin Lillesøster har blitt! Joda, hun var jo fin da hun var nyfødt også, men da først og fremst fordi hun var et mirakel, men nå har hun blitt virkelig vakker. Så klare, fine øyne som følger våkent med på det som skjer når jeg er nær nok. På søndag blir hun 14 dager. Jeg gleder meg veldig til akkurat den milepælen er over. Da er det bare en igjen før jeg er “fri”.
Oi, var Konemor våken likevel??? Hørte hun var å tasset nede i gangen. Vet du, da går jeg og legger meg. Trodde hun sov, og ble derfor oppe i stua da jeg kom hjem, men nå som hun er våken avslutter jeg kvelden heller vertikalt ved hennes side. Koselig å småprate litt om dagen før man sovner inn.
Etter en ukes fravær på bloggen tok jeg i dag sats, takk pusten, og satte meg ned for å skrive et innlegg. De siste ukene har jo vært rimelig heftige både psykisk og fysisk. Først og fremst privat selvfølgelig, men også på jobb. Sikkert mange årsaker til det, men det har i alle fall ført til en ulmende hodepine som har ridd meg i ukesvis.
Hovedpoenget i bloggposten var imidlertid ikke min egen hodepine, men hvor latterlig trivielt en hver utfordring som jeg, og de aller fleste andre i dette landet, baler med blir sammenlignet med grusomhetene i Ukraina og heltemotet som befolkningen der nede utviser.
Som overskrift til denne tematikken valgte jeg, idioten, “Hjernehinnebetennelse“. Ikke ment som en spøk, men som en beskrivelse. Logikken, (som trolig bare jeg selv fikk med meg), var at vi gjør våre små hverdagsproblemer mye større enn de egentlig er sammenlignet med ting som virkelig er alvorlig.
Kommentarfeltet kokte. Ikke av støtteerklæringer til det ukrainske folk eller fordømmelse av Russlands grusomme krigføring, men av mitt “smakløse” valg av overskrift. Jeg gjør meg mine tanker om hva mange ga stort fokus, men ønsker likevel å beklage at jeg med den overskriften ikke klarte å sette fokus på det jeg egentlig ønsket å formidle.
Må også innrømme at jeg ikke egentlig ikke visste at hjernehinnebetennelse var en så alvorlig sykdom. Jeg trodde det var i samme kategori som blindtarmbetennelse. Jeg tok feil og har ingen problemer med å innrømme det.
Den siste halvannen uka har jeg våknet opp med en gnagende hodepine hver eneste morgen. Det har vært en relativt stri tørn for en aldrende herremann å plutselig bli babypappa igjen. I alle fall når det det er en liten røver der fra før. Forskjellen mellom en og to småttiser er som natt og dag. Når den ene (endelig) har sovnet våkner den andre. Når den ene er mett er den andre sulten. Når den ene har fått tørr bleie har den andre en våt. Når den ene har blitt trøsta og sluttet å gråte tar den andre over.
Jeg overdriver kanskje litt. Etter fire-fem nokså heftige innkjøringsdøgn, så har vi egentlig kommet inn i en nokså fin rytme, men det er ikke til å underslå at det er fullstendig slutt på å sove sammenhengende gjennom natta. Det er ikke det at det er så mye skriking, men man må være våken for å kunne yte omsorg og min “jobb” er å stå opp og roe Bror når han våkner gjennom natta. Det holder som regel at jeg går inn og stryker han over kinnet og sier “sove godt”, men hvor kort tid det enn tar er det et oppbrudd i søvnen til en gammel mann.
I Ukraina er det også mange fedre som sover dårlig om natta. Vil anta at de har andre bekymringer enn ulmende hodepine når de våkner. Mens jeg står der inne på rommet hans i helt stille Tollevika så tenker jeg ofte på de ungene som sikkert livredde ligger i bomberommene og hører på eksplosjoner natt etter natt natt. Hvor hjelpeløse foreldrene må føle seg. Hvordan skal de kunne gi trøst når de selv er livredde. Snart fri for mat, vann, strøm og medisiner.
Jeg er full av beundring for den ukrainske befolkningens imponerende mot og motstandskraft som våger å stå opp mot den voldsomme overmakta på den måten som de gjør og som egentlig tar kampen for oss alle.
Dette setter den pinglete “hjernehinnebetennelsen” min i et voldsomt perspektiv. Den går nok over om en uke eller to, når rutinene bare får satt seg skikkelig. Jeg er intet annet enn privilegert på alle måter og har over hodet ingenting å sutre og bære meg over.
Nei, nå må jeg jobbe! Har over 50 kg reinhjerter som skal skjæres og saltes. Vi får se hvor langt jeg kommer i dag. Prøver å dra hjem klokka fire hver dag, men det har vært nokså mange lange jobbdager i det siste. Nok å gjøre og det er jo for så vidt bra, men hadde jeg kunne valgt fra øverste hylle hadde jeg nok tatt ut permisjon et par uker for bare være i babybobla, men slik ble det ikke. Denne gangen heller.
Jeg har blitt pappa igjen til en nydelig liten jente! Søndag 20. februar ble hun sendt ned til oss og kommer til å krydre mitt liv så lenge jeg lever. For å feire dette livets mirakel ønsker jeg derfor å gi dere 20% fødselsrabatt på hele den saltfrie krydderserien fra Kokkejævel. I alt 28 fantastisk smaksrike og salt/sukkerfrie krydderblandinger og 2 kryddersalt.
