Under et døgn etter at Lillesøster kom til verden i et badekar på føden i Alta tok vi henne med oss hjem. Savnet etter Lillebror/Storebror, (heretter kalt Goliat), ble for stort. Vi ville inkludere ham i den boblen man havner i etter at et nytt lite mirakel har kommet til verden, ikke lukke oss inne på føden i Alta mens han skulle være sammen med bestemormor.
Jeg skal ikke fortelle alt for mye om hvordan han reagerte på et nytt lite familiemedlem plutselig dukket opp i sofaen, det er ikke min historie å fortelle, men du verden så rørende det var er å se han sitte og se på henne med et smilende og nysgjerrig ansikt mens han stryker henne forsiktig over kinnet. Klart det kommer til å bli noen tøffe tak for ham, og har vært det allerede, men det kommer til å gå seg til.
Og kjæreste Datter. Denne stolte, vakre, flinke storesøster, som kom ned så fort hun kunne i går for å hilse på sin eneste søster, men først og fremt for å sørge for at Goliat ikke skulle føle seg sjalu, så hun ha ham enda mer oppmerksomhet enn hun uansett alltid gjør, og det var ham som ble hilst på først. Ikke den minste. Klok og snill.
Jeg har fått litt kritikk for at jeg har fokusert mest på meg selv, både i tekst og bilder, når jeg har fortalt om fødselen. Det har jeg gjort helt bevisst og etter avtale med hovedpersonen selv, flinke, dyktige, profesjonelle og tapre Konemor. Fy fader for en fødsel hun har gjennomført, men det er ikke min historie å fortelle. Det er hennes. Hvis hun vil.
Folkens, tusen, tusen takk for alle gratulasjoner og engasjement som har kommet oss til del under denne fødselen. Som dere ser var Lillesøsters komme Norges 4. mest delte sak i går. Utrolig hyggelig at så mange bryr seg. Om oss.
Tusen takk! <3
