Lengt

 

Leste i Dagbladet i dag at jeg var Norges nye blogg-komet. Jeg er ikke noen komet, ikke en gang i nærheten. Jeg er et menneske. Et bitte lite et. Har skrevet dikt. Prøvd i alle fall.

 

Lengt
Alle trærne var hugget ned. Vet egentlig ikke hvorfor. De bare lå der. Strødd overalt. Så at de ikke var hugget samtidig, men alle lå nede. Jeg tråkket på de visne kvistene og skar meg i føttene. Flere ganger. Av og til var det en gren som fortsatt var grønn, men med en gang jeg tok i den tok vinden tak i de grønne, men knusktørre bladene og blåste dem bort.. Jeg sto og så etter dem. Lengtet sikkert også. Prøvde å fange dem, men jeg fikk det ikke til. Vinden var for sterk og bladene for lette. Og tørre. Til slutt ga jeg opp. Jeg fikk det ikke til. Ga opp. Jeg gikk.

Det er lett å lyve på papiret. Jeg gikk egentlig ikke. Jeg krøp. Jeg slepte meg langs bakken. Tok tak i gresstuster som var kraftige nok til å kunne trekke meg framover. De fleste ble røsket opp med roten og jeg ble liggende stille, lenge, men med en gang jeg så en ny grep jeg den med begge hendene og trakk meg framover. Igjen. Det gikk sakte. Men det gikk framover. Tross alt.

Vet ikke hvor lenge jeg egentlig gikk. Eller krøp. Vet ikke hvor langt. Vet bare at jeg ble sliten. Hadde faktisk nesten ikke krefter igjen. Det var tomt. Ingenting i reserve. Tørst. Sulten. Knusktørr. Ingenting. Jeg var ingenting. Jeg fantes ikke. Lenger.

Jeg ble borte. Jeg pustet, så vidt, men ingen hørte det. Ikke en gang jeg selv. Ble dekket med støv. Et stadig tykkere lag. Lå helt urørlig. Kunne ikke annet, for jeg fantes jo ikke. Jeg var borte. Utslettet.

Plutselig kjenner jeg en intens smerte i brystet. Ut av ingenting. En kniv. Borer seg inn. Tror rett i hjertet, men vet ikke sikkert. Noe er i ferd med å slå rot. Inne i meg. Næres av meg. Finne næring. Fra meg. Der er ikke mye å hente, men denne blomsten må være fra en ørken. Jeg åpner øynene og ser at bladene blir grønne. Fra meg. Jeg tror det ikke skikkelig, men jeg ser det jo. Jeg ser at jeg betyr noe. For noen.

Kanskje jeg behøver noen. Som trenger meg?

LavvoLars

LavvoLars

Som en slags takk til dere alle som har klikket inn og lest denne bloggen som ingen riktig klarer å sette et stempel som passer på, tenkte jeg å dele min aller mest solgte rett på Hoftepluss med dere. Føler dere fortjener det i dag 🙂

Ja, som alle mine retter denne uken inneholder den, sjokk!, reinkjøtt og vanilje. En fantastisk kombinasjon som jeg ikke kan få framsnakket ofte nok. Enkel mat. Få råvarer. Fullstendig uten snobberi. Det er ofte da det smaker aller best.

Vel, her er oppskriften. Fra meg. Til dere. With love.

Rosmarinolje

  • 1/2 liter olivenolje
  • 1 ss tørket rosmarin
  • 1/2 ss salt
  • 1/2 ss grovmalt pepper
  • 1 neve fersk rosmarin, finhakket

Bland alt godt sammen. Godt til steking av brød, men også suveren til steking av kjøtt, fisk og grønnsaker.

Urterørte tyttebær

  • 2 kg tyttebær
  • 1 kg sukker
  • 1 pose certo
  • 2 ts timian
  • 2 ts rosmarin
  • 2 ts grovmalt svart pepper

1. Bland alt det tørre 2. Knus bærene litt med f.eks en potetstamper 3. Bland inn tørrstoffet 4. Nyt

Tyttebærkrem

  • 1 pk lettrømme
  • 300 gram majones
  • 300 gram urterørte tyttebær
  • ¼ sitron, saften

Bland alt sammen med en slikke-pott.

Vaniljesmør

  • 1 kg godt smør
  • 2 vaniljestang, frøene
  • 1/2 potte fersk rosmarin
  • 1 ts tørket rosmarin
  • 2 ts salt
  • 1 ts grovmalt pepper

Temperer smør, finhakk rosmarin, bland, kna, stek, nyt.

Hvitløksdressing

  • 1 kg majones
  • 3 pk lettrømme
  • 1/2 ss salt salt
  • 1 ts grovmalt svart pepper
  • 1/2 glass Idun grov sennep
  • 1 sitron, saften
  • 75 gram sukker

Blandes sammen med en slikkepott.

  • 100 gram kinesisk hvitløk
  • 1 pk persille
  • 1 dl vann
  • 1 ss jalapenos

Kjøres til puré på kjøkkenmaskin.

Bland pureen inn i resten og dressingen er ferdig!

  • 1 ts grovmalt pepper

Temperer smør, finhakk rosmarin, bland, kna, stek, nyt.

 

Fetaostkrem
Kjør et glass fetaost med olje og krydder i foodprocessor til fast masse

 

Rosmarinbakt brød

  • 1 god baguette, delt i to

Påfør godt med rosmarinolje. Stekes ca. 5 min. på 225 grader til sprø, saftig og gylden.

Vaniljerøkt reinstek

Freses sammen med løk og vaniljesmør til du ikke klarer å vente lengere.  Ca. 200 gram per person.

Henger du med? Bra! Legg litt salat i bunnen. Snitt brødet i to, skrått på tvers over halve delt på to til venste, slik at det dannes en lavvoform. Legg en skje fetaostkrem i krysset. Fyll på med kjøtt og løk og avslutt med tyttebærkrem på toppen. Hvitløksdressing rundt. Grønt dryss på toppen

Takk for at du leser meg og kos deg med maten 🙂

Vi smattes!

Stor, større, stolt!

Viktig med mosjon

Jeg er en stor mann. Kanskje ikke blant de aller største, men stadig økende.

Ennå er det ikke noe problem, men det kommer til å bli det etter hvert hvis ikke utviklingen på et eller annet tidspunkt stopper opp, eller aller helst reverseres noe. Nytter ikke legge på seg et par kg i året, smile og tro at alt er mat. Man kan bli feit av slikt.

Jeg har mye kunnskap om kosthold og ernæring, og vet så inderlig vel hvorfor kroppen min har et såpass frodig og godt vekstklima. Det er imidlertid langt mellom liv og lære. Dessuten er det mye lettere å velge liv i stedet for lære. I alle fall så lenge du fortsatt har valget…

Var på et motivasjonsseminar her om dagen for å bli motivert. Foredragsholderen, en relativt fyldig dame med godt vekstklima hun også, hadde funnet løsningen på sine vektproblemer: Hun hadde begynt å «strekke» bildene av seg selv. Leggene ble lange og slanke, magen flat og dobbelthakene så bare ut som lette smilerynker. Kortsiktig meget genialt, men neppe en løsning som forbedrer kondisjonen og letter den daglige skolisseknytingen. For den har blitt skummelt vanskelig, og om ikke mange år kanskje helt umulig.

Troen på forsakelse har jeg gitt opp for mange år siden. Slankekurer likeså. Har «slanket» meg siden jeg var åtte, men kan ikke se at det har hatt noen varig effekt, kanskje snarere tvert imot.  Det er nemlig en grunn til at vi med «kraftig beinbygning» har blitt som vi har blitt. Vi liker rett og slett å kose oss litt ekstra. Ofte hemningsløst og uten skrupler. Vi setter pris på det. Det gir oss livskvalitet. Glede.

Vi elsker spenningen det er hver gang vi skal i selskap og grugleder oss til å ta på oss dressen/kjolen som var så deilig trang sist gang vi kjempet oss inn i den. Tåler den en belastning til? Nei, den gjør jo ikke det! Da har vi valget igjen. Enten kjøper vi en ny, eller så slan…, nei da vi kjøper heller en ny!

Jeg har trent mye i mitt liv. En gang hadde jeg til og med en kropp jeg av og til var relativt fornøyd med. Spesielt rundt ørepartiet. Nå er jeg over førti. Har mye jobb på ulike fronter og nivåer. Klarer ikke prioritere mosjon ofte nok, og i alle fall ikke trening. Eller gorre lat som det også kalles.

Kjærest ødelegger selvsagt. Hun er en flott kvinne på alle mulige måter. Fantastisk rumpe, kunnskapsrik og relativt klok, men hun har en stygg uvane: Hun klarer faktisk å begrense seg! Hun kjøper godterier, spiser noen biter og etterlater resten på mange små gjemmesteder. Jeg er en sporhund. En sinnssykt dyktig en. Finner alt. Eter alt. Og hun kjøper bare nytt, den gåsa.

Våren er min venn. Jeg bor i foten av Komsatoppen, en kraftig bergknaus midt i Alta, og der liker jeg å gå. Turen opp tar ca 30 minutter i starten av våren, utover sommeren ca 15 min. Går gjerne hver dag. I mine maniske perioder kanskje to turer om dagen. Av og til tre. Sier seg selv at man går litt lei utpå høsten, men det holder i alle fall vekta, sånn på årsbasis, gjennomsnittlig nogen lunde «stabil».

Poenget mitt med hele dette innlegget er at der finnes ingen fasit til en veldreid kropp, hva nå det enn måtte være… Selv jeg, med alle mine kunnskaper om hvordan god mat skal tilberedes og hvordan et godt kosthold burde være, «feiler» flere ganger daglig. Jeg får det ikke til jeg heller. Mange sier til meg at jeg har et stort selvbilde. Da svarer jeg at ja, men jeg har et enda større speilbilde. Og jeg er stolt av det!

Likevel, hvis vi skal være helt ærlige, så kan vi kalle oss stolte så mye vi vil, men ingen i god vekst ville bli spesielt deprimerte hvis det forsvant et par kg eller ti. Det er ingen som dør av lettrømme eller lettmajones, eller en god vinagrette i stedet for den feite dressingen på den i utgangspunktet sunne og gode salaten.

En vinagrette er en olje/eddik-dressing og inneholder masse kcal den også, men fordelen er at du bruker så lite av den for å få god smak at du faktisk kan spare hundrevis av kcal. De eter du naturligvis opp i en dessert etterpå, men det ville du gjort uansett…

Vi smattes!

Gressløkvinagrette

(Denne oppskriften er basert på Nordlysmat sine produkter, og du finner de over hele landet)

3 deler gressløkolje

1 del nordlyseddik

(Litt finsnittet fersk gressløk hvis ønskelig)

Smak til med litt salt, pepper og kanskje litt sukker.

En fantastisk dressing til alle typer salat, men prøv den også som saus til fisk, pølser eller som glidemiddel i pasta. Nydelig.

(Finner du ikke gressløkolje der du bor, så fungerer det også fint med olivenolje og finsnittet, fersk eller frosset, ikke tørket, gressløk. Nordlyseddik kan du bytte ut med en god balsamico f. eks.)

Sorg på SoMe

23. juni i år mistet vi sønnen vår, lille vakre Vebjørn, bare fjorten dager gammel. Han var var mett, glad og lykkelig da han sovnet og død da vi sto opp dagen etter. Ingen forvarsel. Førstehjelp var fånyttes. Ingenting, absolutt ingenting kunne bringe han tilbake til livet.

Vi har, via min fb-side, valgt å være åpen om det som skjedde. Det har vært krevende, men også veldig godt å kunne skrive av seg tanker og følelser når livet faller fullstendig sammen. Alt har selvfølgelig ikke vært bare positivt. Meldinger om at jeg har brukt min sønns død for å selge flere reker og at folk er “fette” lei av å se meg “surke” på fb er noen eksempler, men har valgt å ikke fokusere for mye på det. Selv om det går fryktelig inn på meg. Man har jo klett seg selv fullstendig naken, helt frivillig, men det gjør fryktelig vondt likevel. Hvorfor er det ofte de femten negative kommentarene man husker, og ikke de tusener på tusener av hyggelige og støttende kommentarene?

I forbindelse med min åpenhet har jeg blitt invitert, og takket ja, til å delta på en paneldebatt om offentlig sorg som forlaget Utenfor allfarvei i Harstad arrangerer i oktober. I forarbeidet til dette har jeg samlet hele historien, i alle fall alt jeg har delt, fra verden først fikk vite at han skulle komme, til dagen vi sendte han til sitt siste hvilested.

Det har vært fryktelig vanskelig å sette sammen dette offentlige kapitlet i mitt liv. Har vært grusomt å lese disse statusene på nytt. Gjenoppleve. Det er fortsatt så ferskt. Det er fortsatt så tungt, men å jobbe med dette har gjort meg til en sterkere mann, selv om jeg for alt i verden hadde ønske at jeg hadde sluppet. Å bli så sterk.

Som dere ser har jeg vært, og fortsatt er, veldig sparsom med bilder.

Dette er historien. Historien om Vebjørn.

 


Kokkejævel

  1. januar·

HILS PÅ VEBJØRN!
(eller Emilie…)

“Og Gud velsignet dem og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og opfyll jorden og legg den under eder…”

Hadde det ikke vært for at jeg har sett han, (eller henne), med egne øyne i dag hadde jeg ikke trodd det var sant, men det var det. <3

Jeg skal faktisk bli pappa igjen! 😀

Jeg var nitten år da min førstefødte kom til verden. Den aller yngste på foreldremøtene. Nå er jeg 41 og blir blant de eldste. Du vet, disse irriterende, erfarne bedreviterne. Når jeg tenker meg om var jeg en irriterende bedreviter da jeg var nitten også, så eneste forskjellen er jo egentlig bare hårfargen, OG midjemålet 😂

 

Kokkejævel

  1. februar·

DET FØRSTE SPARKET
Hun har jo fortalt meg om det i flere uker, men jeg har ikke kjent noen ting. Jeg har klemt og jeg har strøket henne over magen hver gang hun har sagt at nå, NÅ sparker han. Ingenting. Han har vært for liten.

Inntil i dag. I dag kjente jeg det helt tydelig! Tre raske små spark. Sønnen min. Der inne. Egentlig helt ufattelig. Jeg gleder meg til å treffe han. Ikke så veldig lenge til juni.

🙂

 

Kokkejævel

  1. mars·

Ny ultralyd i dag. Vebjørn er nå ca 1 kg og 30 cm. En pakke melk. En fiks ferdig baby, et lite menneske, som bare trenger å legge på seg bittelitt til før han, med sitt blotte lille vesen, gjør et ferskt par om til en familie. Det er egentlig ganske utrolig. Didn´t se THAT coming liksom!
Jeg gleder meg jeg <3

 

Kokkejævel

  1. april·

Årene går. 12 år skulle vi feiret i dag. Stor gutt. Ut og teste nysykkelen. Husk hjelm. Jada, pappa! Det ble ikke slik. Ikke en gang i nærheten. Jeg ser framover. Alltid framover, men et par ganger i året stopper jeg opp, snur meg tilbake og ser oppover.

Sov godt, lille!

(Bildet er ikke postet på fb. Storesøster som sitter foran)

 

Kokkejævel

  1. april·

Datter har reist tilbake. Tomhet. På grensen til sorg. Men snart er det onsdag. Da er hun hjemme igjen. Gleder meg intenst. Alltid. ❤️

Ryggen? Den er bedre nå. Noen dager med påskehvile har gjort underverker. Klarer å stå oppreist i flere minutter sammenhengende uten at beina svikter. Framskritt! Satser på å være tilbake for relativt full maskin i morgen. 💪🏽

Har faktisk vært på jobb noen timer i dag. Gikk sakte, men fikk klargjort for åpning i morgen. Mye som må gjøres etter så mange stengte dager. Maten må være FERSK når dere kommer og det er den! 😋

Kjærest hviler. Siste del av svangerskapet nå. Tungt. Om bare 57 dager kommer Vebjørn. 🐣Er faen meg spik spenna surrealistisk hele greia, nesten en ut av kroppen-opplevelse, men det kommer til å bli helt fantastisk å oppleve på nytt det mirakelet som et lite nyfødt nurk faktisk er. Hadde jeg vært religiøs hadde jeg takket gudene for Vebjørn, men det er jeg jo ikke, så takker heller mora 🤪

Siste påskedag 2019. Nyt kvelden, alle, og velkommen innom til oss på Hoftepluss og FyFader i morgen 😋

Vi smattes!

 

Kokkejævel

  1. mai·

PAPPAPERMISJON
Jeg hadde ALDRI trodd at jeg, i en alder av snart 142 år, skulle søke etter en kokk som kunne jobbe litt for meg mens jeg valser rundt med barnevogn, gulpeklut og brystmelk fra pumpe, men nå gjør jeg det altså 😂

Jeg er på jakt etter et voksent menneske, med erfaring fra både mat, salg og kundeservice, som kan jobbe ca 50% fra høsten av. Opplegget er ikke helt spikret, men enkelte uker blir det full rulle, andre uker mindre. Jobb annen hver lørdag i alle fall.

Ring meg gjerne på 913 80 129 hvis du lurer på noe eller send en søknad til [email protected] hvis du ikke lurer på noen ting og syns dette høres spennende ut. Merk søknaden med “pappapermisjon”.

Alle dere andre, for det er flest av dere, kan gjerne tipse noen dere tror kunne egnet seg dette litt underlige opplegget.

Vi smattes!

 

Kokkejævel

  1. juni·

DA DRAR JEG!
I morgen tidlig tar jeg med meg Datter og reiser ned til Møre- og Romsdal for å feire 70-års dagen til min mors ektemann, Palmar. Gratulerer med dagen!

Vi gleder oss, men det er med litt nervøs mage jeg setter meg i flyet, siden det bare er fjorten små dager til Vebjørn etter planen skal komme ut fra magen og inn i sollyset. Satser på at det går bra 😬

Stig, salatbarsjefen, styrer sjappa mens jeg er borte, men det er ikke så mye å styre. De ansatte klarer seg utmerket på egenhånd, og jeg VET de kommer til å selge ferske Varanger-reker i både bøtter og spann både torsdag, fredag og lørdag.

Nymenyen har de også full kontroll på, så det er liksom bare dette ene usikkerhetsmomentet med den der terminen 18. juni som gir meg en anelse feriemage. 😬😬😬

Nei, god helg folkens, når den tid kommer!

 

Kokkejævel

  1. juni·

DA LILLE VEBJØRN KOM TIL VERDEN ❤️
Lite visste vel jeg, der jeg satt på en øy uten veiforbindelse, ytterst ute i havgapet et sted på Nord-Vestlandet, at tiden var inne for å møte verden i dagslys. Ni dager før termin.

Vi visste jo selvfølgelig at vi tok en sjanse da vi satte oss på flyet til Molde torsdags morgen, Datter og jeg, for å feire min stefars 70-års dag, men jeg var egentlig ganske rolig. Dette kom til å gå så fint så. Nesten to uker til termin. Han kommer GARANTERT ikke før vi er tilbake igjen på tirsdag!

Vel, så ringte telefonen da. Tidlig lørdags morgen. Noe var i ferd med å skje. Sterke smerter. Usikkerhet. Frykt. Redsel. For om det var noe galt. For det som skulle skje. For aller første gang. Helt alene.

En helt fortvilet situasjon! Pinse. Ingen vei. Ingen ledige fly. Ingenting, absolutt ingenting jeg kunne gjøre for å hjelpe. For å være der. For henne. Mitt eneste håp var at modningsriene på mirakuløst vis stoppet opp og ikke startet igjen før jeg var tilbake på mandag. De stoppet ikke opp! Ikke en gang i nærheten.

Tidlig søndag kveld kom han. Mens faren spiste en baconpølse da han sto og venta på ei ferge på Aukra. Vebjørn. En helt perfekt liten skapning. ❤️

Moderne teknologi gjorde at jeg kunne følge fødselen live. Være der for mora og for ungen min, selv om jeg ulykkeligvis befant meg på den andre siden av landet. Jordmødrene likte ikke at jeg var til stede. Overføringen ble stanset. Lik min morfar ble jagd ut av fødestuen for over 50 år siden ble også jeg det. Hadde ingenting der å gjøre. De mente fars tilstedeværelse var forstyrrende for fødselen. Skapte uro. I 2019!

Jeg ble voldsomt opprørt. Såret. Lei meg. Sint, fryktelig sint. Ja, krenket rett og slett. I løpet av et nådeløst øyeblikk følte jeg at de frarøvet meg verdien av hele farskapet og reduserte meg til en hvilken som helst tilfeldig sæd-donor. En fremmed. En som ikke skulle være der. En som ikke hørte til.

Da jeg møtte han for første gang mandags kveld var alt dette glemt. Jeg var definitivt pappa! Vebjørn sin pappa.

Pinsehelgen for to tusen år siden sendte Vår Herre Den Hellige Ånd ned til menneskene. 9. juni 2019 sendte han Vebjørn ❤️

 

Kokkejævel

  1. juni·

«Asbjørn, Asbjørn du må våkne!»
Kjærest dulter meg hardt rett inn i nyrene. Gjentatte ganger.

Setter meg skrekkslagen opp i sengen. Har det skjedd noe? Har historien gjentatt seg?!Ser på klokka. 05:33. Herregud, hva er det? Har det skjedd noe med han!?

«Asbjørn, han sover fortsatt. Han har sovet hele natten! Er det ikke fantastisk?»

Hun er lykkelig. Glad. Og veldig, veldig våken!

Unnskyld, sier jeg, både litt lettet, men mest, innrømmer det, irritert, men VEKKER du meg halv seks på morgenen når jeg IKKE skal på jobb for å fortelle meg at han SOVER!???

«Ja, er det ikke helt fantastisk?» svarer hun, fortsatt like lykkelig 😂

God helg, alle!

 

Kokkejævel

  1. juni·

Fredag. Snart 42 år. De siste femten har jeg hatt kronisk skulderbetennelse, fortrinnsvis i den venstre skulderen, men også høyre side er vond noen ganger i året. Man venner seg til alt, men det siste halve året har vært annerledes. Betennelsen føles nå som en glo, eller lava, som hele tiden ligger og ulmer, konstant og hele tiden, men som plutselig blusser opp til et bål, som om noen har blåst liv i flammen. Venter på MR for hva som er årsaken til jævelskapet. Håper det går fort.

Nok sutring! I dag har vi vært å plantet litt sommerblomster på graven til storebror, han som gikk i forveien. Så blir det fint til St. Hans. 🙂 Det var koselig, men også litt rart, litt skummelt. Storebror ble fire måneder. Lillebror blir fjorten dager i morgen. Gleder meg til lillebror fyller året. Jeg gjør det.

Ellers koser vi oss mest hjemme. Blir kjent. Finner en slags rytme. Lar dagene gå. Planter litt i hagen. Ser på tv. Bader. Storesøster har bursdag på mandag. Skal bake en kake. Har kjøpt litt gaver. Håper hun blir glad. Jeg tror det. Håper det i alle fall.

Pizza snart. Uten løk. Uten ALT! Risikerer ingenting for lille magen. Smelta ost med kjøttdeig er jo også godt 😂

God helg, alle! 🙂

(Lillebror er med å plante sommerblomster til storebror. Ekstremt sterkt å se i ettertid. Nå ligger de der oppe i lag, rett ved siden av hverandre. Nesten hånd i hånd. (Dette bildet er heller ikke postet på fb)

 

Asbjørn Sandøy er med Christine Emilie Heitmann Pedersen.

  1. juni·

Regn ute, men sol inne ❤️

 

Kokkejævel

  1. juni·

Det skulle ikke kunne skje igjen. Men det gjorde det.

For akkurat fjorten dager siden sendte Vår Herre det aller, aller vakreste han hadde ned til oss. Vi var så takknemlige og lykkelige. I natt ombestemte han seg og tok han tilbake. Det er nesten ikke til å bære.

“Kjære barn, du va framtida for mæ. Alt æ trudd på sku væks i lag med dæ. Du va sannhet og sang. Sjølve livet.”

Kjæreste, vakreste Vebjørn, vi er så inderlig glade i deg og savner deg sånn! 🖤

Kokkejævel
  1. juni·

Det er så tungt. Så helt ubeskrivelig trist. Tomheten etter han eter seg inn i hver eneste celle i kroppen. Hele den verden vi hadde og det livet vi gledet oss sånn til ligger fullstendig i ruiner. Drømmene er knuste. Framtiden er borte. Sorgen er bunnløs.

Dag to er på mange måter den verste. Sjokktilstanden er i ferd med å gå over. Han finnes ikke mer. Bare de skitne klærne, som vi kan lukte på, igjen og igjen og igjen, til det slutt ikke er noe lukt igjen. Apotekturen for å kjøpe piller som kan stoppe melken. Melkespreng. Pumping.

Og denne helvetes tomheten!

I går skjedde det noe hele tiden. Ambulanse. Prest. Politi. Krimtekniker. Begravelsesagent. Syning. Familie. Gråt. Sorg. Sjokk.

I dag våknet vi opp helt alene. Han finnes ikke mer.

Vi lyser fred over hans minne. 🖤

Samtidig har Datter bursdag i dag. Blir stor jente. Det var ikke sånn det skulle bli. Pappa er så uendelig glad i deg ❤️

 

Kokkejævel

  1. juni·

Og det ble kveld, andre dag.
Har ikke spist i hele dag, så har akkurat vært på butikken og kjøpt Dr. Oetkers mozzarellapizza. Ikke for at det er nødvendig, denne kroppen hadde nok overlevd på sine ikke helt ubetydelige reserver en mellomlang verdenskrig, men mat klarner hodet og ølet vi har kjøpt lager en ørlite hinne, et pusterom, falskt som faen, over det som har skjedd. Datter er hos moren sin, så nå er det bare oss å ta vare på.

Har skjedd litt i dag også. Kjørte opp på kjølerommet og tok et midlertidig farvel med den vakreste før han ble kjørt til Tromsø for obduksjon. Møtene på kjølerommet og kapellet er tøffe, men ufattelig gode, samtidig.

Etterpå kom presten. Et nydelig vesen som har vært en utrolig støtte disse dagene. Minn meg på at jeg må si det til henne personlig.

Hjemmeavhør fulgte. Det er rutine når barn under 18 måneder går i forveien. To veldig dyktige fagfolk, type politi. Tungt, men egentlig veldig godt å forklare seg om det som akkurat har skjedd.

Slag i slag. Videre til Datters bursdag. ❤️ Hun hadde fått to marsvin, Marvin og Marek, i gave hos sin mor. Glede. Latter. Vi klarte å gjennomføre feiringen uten å nevne det unevnelige. Dette var hennes dag. Hun klarte nesten å dekke over sorgen, men pappa så at hun ikke fikk det helt til. Vi prøvde alle sammen.

Ny biltur. Opp til svigerfar. Ny familie samlet. Her slapp jeg å late som jeg var glad. Jeg er så sliten. Så ufattelig sliten.

Tusen, tusen takk til dere alle sammen for alle kommentarer, meldinger, dikt, hjerter, telefoner osv. osv vi har fått dette døgnet. Det varmer uendelig mye mer enn dere tror. Vi klarer ikke å takke hver enkelt tåre, men vi leser så mange vi klarer før vi bryter sammen. Det er så tungt.

Og blomster. Vebjørn har fått flere blomster i døden enn han gjorde i hele sitt liv. Et lite tankekors kanskje, men slik er det. Vi må alle bli flinkere på å ta vare og sette pris på det og de som finnes i verden, for plutselig er de borte og alt blir svart.

Tusen takk 🖤

 

Kokkejævel

  1. juni·

Og det ble kveld, tredje dag.
Jeg har ikke flere ord igjen. Det er helt tomt i hodet. Og i huset. Ikke en eneste lyd. Ingenting. Ikke en gang gråt. Tørt.

Vebjørn er i Tromsø nå. Helt alene. Obduseres i morgen. Håper de finner ut hva som har skjedd. Ikke at det egentlig spiller noen som helst rolle. Han kommer aldri mer tilbake. Noensinne.

Har hatt møte med begravelsesagenten i ettermiddag. Dødsannonse, salmer, sanger. Slike ting. Høres kanskje rart ut, men det er godt å gjøre slike ting. Sitte på Spotify og lete etter sanger som vi har sunget for han. Sanger som betyr noe. Lete etter symboler som skal være øverst på dødsannonsen. Visste du forresten at det finnes masse symboler i programmet for elger, laks, fotball og gud vet hva, men ingen for nordlyset. Det var så kraftig nordlys her den kvelden vi fikk vite at han skulle komme.

Vi håper så inderlig at han får begraves ved siden av storebroren sin. Det får vi bekreftet i morgen. Han har ligget alene i tolv år nå. Blir godt for dem å være to. Storebror og lillebror.

Jeg hater dette! Vil heller selge reker!!!!!!!!!!

 

Kokkejævel

  1. juni·

Til Vebjørn 🖤

Man skal ikke veie unger. Det går ikke an. Ingen kan det, men du veide så tungt. Selv om du var den letteste av dem alle.

Du var symbolet på resten av mitt liv. Du var så ønsket, så ventet, så vakker. Og så inderlig, inderlig elsket. Du var alt jeg skulle gjøre bedre. Alt jeg hadde lært. Alt jeg skulle gjøre bedre. Du var min siste sjanse.

Jeg er så glad for at du får ligge ved siden av Bror. Han har vært alene der så lenge. Blitt ganske stor gutt nå. Det slipper du. Han viser deg rundt. Tar deg med. Beskytter deg. Elsker deg. Til vi kommer.

Det er så tomt her hjemme uten deg. Savner deg sånn. Det er nesten ikke til å holde ut, og pappa vet egentlig ikke hvordan vi skal klare dette, men jeg vet vi gjør det. Pappa har gjort dette før. Pappa hjelper mamma. Hun er jo amatør på dette, og er helt fullstendig ødelagt, men er ufattelig sterk likevel. Hadde ikke klart dette uten mamma.

Er så glad for at vi har masse bilder av deg. Angrer på at vi ikke har så mange filmer, men vi visste jo ikke. Hvordan kunne vi? Var jo ikke redd for det en gang. Hva er oddsen liksom?

Du var ikke her så lenge, men du har gitt meg så ufattelig mye. Du aner ikke. Ingen gjør. Pappa er så takknemlig for at jeg fikk møte deg. Holde deg. Klemme deg. Kysse deg. Synge for deg. Trøste deg. Bade deg. Skifte på deg. Smile til deg. Trille deg. Kle på deg. Skryte av deg. Bli kjent med deg. Glad i deg.

Er så inderlig og uendelig glad i deg, Vebjørn!

Fra Pappa ❤️

 

 

Kokkejævel

  1. juni·

Kjenner jeg blir kvalm når jeg skriver dette. Føles så feil. Brekker meg faktisk, men vi har superferske reker i morgen.

 

Kokkejævel

  1. juni·

Og det ble kveld, den sjuende dag.
I morgen tidlig kl. 07:17 har det gått akkurat en uke siden jeg ringte 113. Kommer nok til å bli tøft å våkne i morgen tidlig. Ikke for at det har vært spesielt lystbetont å slå øynene opp ellers denne uken heller, men gruer meg veldig til i morgen tidlig. Jeg gjør det.

Så fint det var å få han hjem i dag. Lille, vakreste gutten. Kom hjem på besøk til mamma og pappa med egen limosinsjåfør med svart dress og greier. Eneste han mangla var mørke solbriller.

Det var så fint. Få klemme han hjemme en aller siste gang. Minnes det som var av minner. Se på alle bildene. Så fine. Stryke han over håret. Legge den bitte lille, iskalde hånden i min store, den som skulle være tryggest i verden, den som skulle beskytte han mot alt, og kjenne at den sakte varmes opp. Uten at det hjalp. Uten at det hjalp i det hele tatt.

Så ringer de fra jobb. Ti minutter før han skulle komme. Mens vi sto og ventet. Bobla vi står i, og har vært i en hel uke, sprekker. Frityren er ødelagt sa de. Er helt krise, men betyr jo egentlig ingenting. Ingen verdens ting. Jeg til å ringe elektriker. De skulle komme med en gang. Setter pris på det og takker for hjelpen. Vet ikke om den virker nå, men finner det ut i morgen.

Det var så rolig. Så vakkert. Så verdig. Så godt. Alle de som sto han aller nærmest var til stede. Fikk tatt farvel. Hver på sin måte, men sammen. Søster, hun som kom med lyset, og en av de store broran kom. Så glad for det. Veldig glad for det.

Det er så hjerteskjærende trist alt sammen. Så meningsløst. Det har ikke vært meningen å trekke dere alle inn i vår sorg, men det har vært godt for meg å få skrevet av meg både sinne, sorg og ensomhet. Man blir så ensom når det er en for lite. En som mangler. En som aldri kommer tilbake. Man blir så tom. Så sint. Så maktesløs. Så liten.

Setter så utrolig stor pris på all støtten vi har fått i denne tiden. Alle tårene. Herregud så mange tårer. Det har vært så godt at dere aner ikke. Kommer nok ikke til å skrive mer om dette nå på veldig lenge. Herfra og ut må vi klare oss alene.

Begravelse på onsdag. Etter det må vi prøve å leve et slags liv. Vi kommer til å klare oss. Vi har så mange som bryr seg om oss. Er så takknemlig. Vi har hverandre. Vi mangler bare han. Den minste. Den vakreste.

Født i kjærlighet. Død i kjærlighet. Elsket. Uten forbehold.

 

Asbjørn Sandøy

  1. juli·

Enda en dag er over. Den niende i rekken. Det holder nå kjenner jeg. Orker snart ikke mer sorg. Kjenner jeg en av disse forbannede tårene presse seg fram, så tvinger jeg dem tilbake med det lille som er igjen av krefter. Det er nok nå. Er så sliten.

Jeg er klar, veldig klar. Gleder meg faktisk. Til onsdag. Den siste av dager kommer til å bli kjempefin. Vi har satt sammen en verdig og vakker seremoni tror jeg. Det fortjener han og det trenger vi. Vakreste gutten.

På torsdag starter resten av livet og på fredag reiser vi bort noen dager. Vet ikke helt hvor, spiller egentlig ingen rolle, bare vekk herfra. For å puste. For å fylle tomrommet. Med noe annet enn tårer.

 

 

Kokkejævel

  1. juli·

 

Kokkejævel

  1. juli·

Og det ble kveld, siste dag.
Stillheten er nådeløs. Ingenting er tilbake. Bare sinne. Og håpløshet. Det sies man skal kjenne ro, kanskje til og med en slags fred, men det er bare pisspreik! Alt er bare helt for jævlig. Man skal ikke bære sin egen sønn til graven, senke han ned og se han forsvinne. Ingen skal det!

Jeg er så jævlig lei av å begrave unger! Hva faen har jeg gjort feil for å måtte gjøre dette igjen?! Jeg orker ikke mer nå!

Var så intenst og inderlig glad i den gutten.

(Bildet er ikke postet på fb)

Vebjørn, vi savner deg sånn! <3

REINSDYRSBURGER

Reinsdyrsburger med bacon, fetaost, urtebakte poteter og tyttebærkrem

Selv om dette først og fremst er en blogg om livet MELLOM måltidene, så føler jeg jo at jeg må dele av mine aller beste oppskrifter med jevne mellomrom. Er jo tross alt the Kokkejævel.

Dette er en fantastisk god og saftig burger som jeg med stort hell serverer på Hoftepluss, et av mine serveringsteder oppe i kulden og mørkets rike, eller Alta, Finnmark som det er omtalt som på kartet.

I stedet for klassisk burgerost kjører vi fetaost i foodprocessor sammen med litt timian, rosmarin, peppermix og litt solikkeolje til en jevn masse. Når dette smelter, sammen med bacon, på toppen av burgeren, skal du slett ikke se bort fra at tidlig tenåringsuhell plutselig kommer tilbake med full kraft. Ukontrollert og gjentatte ganger. Pass øyet til den som sitter rett over deg. Skjer ikke med alle, men advarer likevel. Er så flaut.

REINSDYRSBURGER

1 kg kjøttdeig

500 gram reinskav

Kjør skavet dypfrosset i foodprocessor. Tin litt før du blander inn i kjøttdeigen.

Er du så heldig at du har kvernet rein- eller elgkjøttdeig trenger du naturligvis ikke “jukse” på denne måten. Velger likevel denne varianten siden folk flest ikke har tilgang på slikt.

 

1 vaniljestenger, frøene

2 ts tørket rosmarin

2 ts grovmalt svart pepper

10 gram salt

20 gram hvitløk

20 gram løkpulver

25 gram potetmel

1 god ss tomatpuré

0,5 dl flytene margarin med smørsmak

0,4 dl flytende viltfond

2 ts  liquid smoke

(finner du ikke det i butikk kan du bruke finhakket bacon av GOD kvalitet. Ikke kjøp noe rask!)

Kjøres på foodprocessor

3 dl vann

 

Kna kjøttdeig, reinskav, potetmel og krydderblandingen godt sammen. Spe med vannet, litt etter litt. Farsen skal være jevn og fin.

Resten fikser du selv. Jeg ble ikke sendt ned til verden for å detaljstyre hvordan du former baller, presser de flate og steiker dem i en stekepanne. NOE må du da ha lært opp gjennom! I alle fall hvis du er så interessert i burgeroppskrifter at du har lest hit. Ærlig talt!

 

Vi smattes!

EN UKE!

Foto: Reiulf Grønnevik, Altaposten

For akkurat en uke siden bestemte jeg meg for at jeg skulle bli Norges mest leste blogg, men det var bare ett problem: Jeg hadde jo ingen blogg og ikke ante jeg hvordan man lagde en heller!

Etter litt prøving og feiling rundt forbi på nettet, jeg har virkelig ikke peiling på slike ting, så fant jeg ut at blogg.no, Norges største bloggportal, var stedet å være hvis jeg skulle bli den mest leste bloggen. Da støtte jeg på et nytt problem: Det var ikke mulig å opprette blogg der, eller her blir det vel nå haha, man måtte blir en såkalt miniblogger på miniblogg.no først! Smak på det ordet, miniblogger. Litt sånn pinlig, stakkarslig og småflaut. Litt sånn lua i hånda. Som å gå i banken før i tiden og be om lån.

Vel, må man så må man! Jeg bretta opp kokkeskjorta og skrev et par innlegg. Etter to dager der inne var jeg på 1. plass. Litt overrasket og superstolt tok jeg screenshot av topplista og sendte til Sønn. Se Sønn, pappa er på førsteplass!  “Hva er miniblogg for noe? Du må jo på blogg.no, det er det som betyr noe”. Der fikk jeg den! 😀

Jeg sendte en melding til support at jeg ikke ville være miniblogger lenger, for Sønn mener det ikke er kult nok og dessuten er det teit å være miniblogger hvis man er over hundre kg. Jeg ble overført til moderskipet, blogg.no, allerede dagen etter.

torsdag denne uken skrev jeg mitt første innlegg her inne. Fredags morgen gikk jeg rett inn på 5. plass. Hva faen skjer, bare en dag! Tok screenshot av topplista og sendte den enda stoltere enn sist til Sønn. “Kult, men skulle ikke du ta den førsteplassen da?” Joda, men gi meg nu i ALLE fall en uke!

Lørdags morgen var jeg på 2. plass. Gidda ikke sende bilde til Sønn.

Så står jeg opp i dag, søndag, og klarte det faen meg! Er det lov å være litt småstolt? Ja, for fader, dette er jo sykt artig!

Screenshot til Sønn er sendt.

 

Så får man jo se da, om man blir en “one hit wonder” eller ikke. Tusen takk for at du leser meg i alle fall <3

 

 

SAME SOM NACHOS

Lørdags kveld. Smattestedene mine er stengt. Datter har mammahelg. Kjærest styrer på kjøkkenet. Lager noe limepai-greier. Jeg spiser egentlig ikke sukker, men kjærest er en feeder og vil at magen min til slutt kan pakke henne inn på kalde vinternetter, som en dissende dundyne. Hun får det nok til, hvis hun fortsetter på dette viset.

Men paien er ikke ferdig ennå! Først SAME SOM NACHOS!

Enkel mat, men fader så godt hvis man oppjusterer råvarene bare bittelitt.

I stedet for kjøttdeig:

Fres reinskav sammen med løk og frøene fra en vaniljestang. Vanilje og rein/vilt er en helt FANTASTISK kombinasjon. Jeg liker også et lite dryss med fersk rosmarin på slutten. Og selvfølgelig kvernet svart pepper og salt.

I stedet for Norvegia/Jarlsberg:

Jeg bruker smaksrike oster fra mitt eget område. VELDIG mye bedre! Du har sikkert lokalproduserte oster der du bor også. Bruk dem, så holder de dem i live og du får en fantastisk mye større smaksopplevelse.

I stedet for kjøpt tomatsalsa:

Hakk opp et par tomater, litt agurk, rødløk og 1 fedd hvitløk og litt FERSK koriander. 1 ss ketshup og 1 ss tomatpure. Pepper, litt olivenolje. Og chili selfølgelig. Smak deg fram, men ALT smaker bedre enn den kjøpte. Du skal få en HELT nøyaktig oppskrift fra meg en annen gang.

I stedet for lettrømme:

Bruk seterrømme for svingende! med litt hakket hvitløk, persille og sukker. Skulle gjerne gitt deg en oppskrift på en helt fantastisk hvitløksdressing, men kjærest står der inne og vrikker på rumpa og det frister så sykt mye. Må nesten avslutte nå kjenner jeg.

Beklager!

DEN ALLER SISTE KVELDEN

Lørdags kveld. Alt var så fint. Helt rolig. Det regnet ute, men inne var det skikkelig lun og koselig stemning. Vi hadde kommet inn i en god rytme. Etablert rutiner som virket for oss alle. Blitt kjent med han. Trygge. Blitt glad i han. Skikkelig, skikkelig glad i han. Han var så fin.

Han var så klar i blikket. Det hadde han vært helt siden han ble født, men det hadde skjedd noe i dag. Vi snakka om det. Han “så” oss nå. Fulgte etter oss med blikket. Visste liksom hvem vi var. Han var ikke en nyfødt bylt lenger, men en bevisst baby.


Vebjørn og jeg hadde tre felles interesser: Pupper, mat og soving


22 år etter at jeg fikk min første sønn, bare 19 år gammel, står jeg nå, snart 42, og skifter bleier på det som på mange måter var min andre førstefødte, siden det er to forskjellige mødre. Vi KOSER oss! Både jeg, Vebjørn og den nye mora 😉


Han veide så tungt, selv om kanskje var den letteste av alle mine barn. De har vært giganter på mellom fire og fem kg da de pressa seg ut av den arme mora. Vebjørn veide bare 3290 gram. Han nådde akkurat å ta igjen fødselsvekta før han dro.


Jeg har bildebevis på at han var sinnsykt glad i pappaen sin!

Å bli pappa i godt voksen alder har vært en stor berikelse. Alle feil man sikkert har gjort gjennom livet har man lært av. Litt klokere, mye tryggere og med masse erfaring var jeg klar for å starte på nytt. Disse tretten dagene var kanskje de beste i hele mitt liv og heldigvis var vi ikke redde.

En helt perfekt dag er over. Sankthans aften i morgen. Vi legger oss, alle tre. Vi har det så godt. Så sovner vi. Tvers gjennom lykkelige.

 

TIL UNGDOMMEN

 

For akkurat to uker siden i dag la kulden og mørket seg over Alta. Et helikopter med fem ungdommer og en pilot styrtet rett i bakken under en lokal musikkfestival. Sjokkbølger av sorg, fortvilelse og avmakt spredte seg som svarte pulsslag gjennom byen. Som et gapende sår strømmet stadig ny og grufull informasjon mot oss i dagene som fulgte. Vi visste ikke hva vi skulle gjøre. Hva vi skulle si. Hvordan vi kunne hjelpe. Hvordan vi kunne bygge opp noe som var fullstendig ødelagt.

I all vår avmakt sendte vi hjerter fram og tilbake til hverandre på fb. Bedriftene tonet ned sin markedsføring. Lys ble tent i de tjue tusen hjem. Vi sendte kondolansemeldinger til de pårørende. I alle fall til de vi kjente navnene til. Vi gjorde det vi kunne for å vise medfølelse og respekt, men det virket liksom ikke. Tragedien var rett og slett for stor.

Foto: Roald Johansen, iTromsø

Helt til de kom hjem fra obduksjon i Tromsø torsdag i forrige uke. Spontant, bare på noen timers varsel, samlet hele byen seg og tok i mot ungdommene på sin siste kjøretur inn til Alta. Med lys, fakler, blomster og tårer viste Alta sin siste respekt med å møte opp. Vise at Alta bryr seg. At Alta gråter. At Alta føler så inderlig med de som står igjen. Alta sørger over sine.

Det var vakkert å se på. Rørende og vondt, men samtidig veldig godt. Det er kanskje kaldt i Alta, men vi holder varmen likevel. Fra hverandre.


Foto: Tom Skoglund, Altaposten

Hver eneste dag denne uken har et av disse unge livene blitt begravd. Liv som bare for for fjorten dager siden var fylt av drømmer, håp og framtidsplaner. Alta, en bitte liten by med bare 20 000 innbyggere. Fem ungdommer. Fem av våre. Fem av oss. Plutselig revet vekk. Plutselig bare borte. Samtidig. Det er nesten ikke til å fatte. Nesten ikke til å holde ut.

Jeg føler så inderlig med familien. Med mamma og pappa. Bror og søster. De aller, aller nærmeste. Det er så grusomt at jeg ikke tror man fullt ut klarer å sette seg inn i det hvis man ikke har opplevd det selv. Jeg har det. To ganger. Jeg vet. Jeg forstår.

Derfor har vi kledd oss svart denne uken. Min kjøkkenbrigade. I respekt. I avmakt. Ingenting får dem tilbake, absolutt ingenting, men vi kan vise at vi bryr oss. At de finnes i tankene våre. Hele tiden. Selv om vi, som står litt på utsiden, lever videre. Jobber, flirer, kjefter og selger. Men vi tenker på dem. De er der. Hele tiden.

Hvil i fred


Foto: Kita Eilertsen, Altaposten
Vil også sende en varmende tanke til piloten og hans pårørende. Han var svensk og familien har ikke ønsket at han skal offentliggjøres. Nå er det startet en spleis helt spontant, fra Altas innbyggere, til hans pårørende. På bare et døgn er det samlet inn nesten to hundre tusen kroner. Det får han ikke tilbake, men jeg vet at slike ting varmer. Veldig

I ære og respekt. Og til minne <3

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

HVA FAEN SKJEDDE EGENTLIG?

Her setter man seg ned, sliten, gammal mann, etter nok en alt for lang dag på jobb, drikker kaffe mens Datter og Kjærest lager middag. Kylling i pita. Ikke gourmet, men SYKT deilig å få servert middag når man kommer hjem fra jobb. Datter ELSKER å lage mat! Lære, prøve, feile. Ser at hun ser på meg mens vi spiser. Liker pappa dette? Er han fornøyd? Stolt? Pappa er VELDIG fornøyd! Og det forteller jeg henne.

Hvor var jeg? Jo, satte meg ned, med den pulverkaffen, mens jeg venta på middagen,  i går faktisk, og skrev mitt FØRSTE innlegg på blogg.no. Etterpå så vi “Beforeginers” på HBO. Fantastisk bra serie forresten! Vi la oss, trøtte som vaskeluter. Datter først. På sitt rom. Litt senere Kjærest og meg selv. På vårt rom. Kan ikke LOVE på tro og ære, ti kokkekniver i hjertet, at jeg brukte kondom. Vi får se hva som skjer…

Står opp, kvart på fem. Skal være på jobb seks. Koker kaffe, pulver fortsatt, men kaffe, dog simpel. Sjekker bloggen. Hva faen?! 5. plass! Hva skjer egentlig? Jeg visste jo jeg kunne skrive, men SÅ langt oppe, så tidlig, DET hadde jeg ikke trodd!

Artig er det! Spent på fortsettelsen i alle fall. Jeg føler jeg har noe av verdi å dele. Håper dere føler det samme 🙂

Vi smattes!