Fy søren så sliten jeg var da jeg kom hjem i går! En ting var selv fotograferingen, som var heftig nok, tok fem timer, fra 11:30-15:30, men jeg hadde styr fra klokka seks, for ikke å snakke om dagene før, for å rekke å bli ferdig med alt. Det dukket til og med opp en ekstra rett midt på dagen som jeg hadde glemt at jeg hadde laget, ha ha. Spennende å se hva som dukker opp førstkommende mandag, for da skal vi fotografere hele tjue retter!
Helt fantastisk flinke fotografer i Frikant Mediedesign! Frank Rune og Cecilie er et kjærestepar par, og begge er veldig dyktige og utfyller hverandre, men slett ikke alltid like enige, så det er utrolig artig å høre på småkjeklingen deres i bakgrunnen mens jeg står og griller noe tørrfisk, he he.
Kaizer-Kokkejævel salat. Den mannlige fotografen er assistent. Artig hvordan tidene forandrer seg, he he, men bildet ble fantastisk. (Ikke det JEG tok altså! 😉 )
Mens arbeidsbenken fortsatt så relativt strukturert og ryddig ut. Det ble verre, mye verre…
Det er et viktig poeng for mag at alt jeg lager skal kunne tilberedes på en hybelkomfyr. Virkelig god mat er ikke avhengig av fancy utstyr, men riktig sammensatte oppskrifter. Det gjør selvfølgelig ikke noe hvis du, i motsetning til meg, har en hybelkomfyr der begge kokeplatene fungerer, ikke bare den minste. Går litt raskere da 😉
Ingen grunn til å henge med geipen, for etter matfotograferingene skulle nemlig bildet som skal fryde selveste forsiden tas. På det tidspunktet hadde jeg så vondt i foten at jeg knapt klare å holde meg på beina, men smiler tappert likevel. For en mann! ( 😉 )
Endelig hjemme la jeg ut oppskriften på mine Grove havrevafler som smaker som FERSKE RUNDSTYKKER!aldri noensinne har jeg fått så mange lesere på en oppskrift! Man vet virkelig aldri hva som “slår an”. Fascinerende, men fantastiske vafler da! 😀
Nå skal jeg på jobb på Hoftepluss for å ta i mot varer fram til i ett-tiden. Da bærer det raka veien opp til den lille nettbutikken med den store smaken, for pakking av bestillinger, før jeg har aller siste frist i dag på å få punsjet de forferdelige varetellingslistene. Det er utsatt lenge nok og jeg drar ikke hjem før jeg er ferdig!!!!!
Mens jeg drev og styrte med å produsere opp de 12 rettene til fotograferinga i dag, (den gikk strålende forresten 🙂 ), så fikk jeg plutselig en idé om at det hadde vært artig å lage en vaffelkake som smaker akkurat det samme som ferske rundstykker. Altså, ikke bare ligner på ferske rundstykker, men som smaker akkurat det samme.!
Ja, det er en rar ting å undre på, ikke hadde jeg tid til det heller, klarte dessuten knapt å stå på foten mer enn fem minutter i slengen, men jeg kastet meg likevel rundt og endte opp med denne særdeles vellykkede oppskriften:
Grove havrevafler som smaker FERSKE RUNDSTYKKER
2,5 dl havrekli
2,5 dl hvetemel
2 ss solsikkfrø
2 ss linfrø
4 egg
1 dl olivenolje
1 ts salt
1 ss sukker
1 ts bakepulver
1 pk tørrgjær
1/2 liter melk
(Vann kan godt brukes hvis du er allergisk)
Piskes godt sammen et par-tre minutter for luftige og spenstige vafler. Dekk bollen med plastfilm eller håndflettet hampklede hvis du er motstander av unødvendig plast, og sett røra på stuebordet. Har du stor stue og flere bord, kan du sette røra på bordet i hjørnet. La bollen stå i 4-5 timer til det bobler og freser under plasten, (eller det håndflettede hampkledet).
(Kan også lage røren på kvelden og sette den i kjøleskapet. Da er den klar for steiking til frokost, nam nam!)
Stek vaflene på vanlig måte og spis dem ferske med godt pålegg. God fordøyelse!
Vi smattes!
Oppskrift på VERDENS BESTE VAFLER! (som smaker som vafler) finner du HER
Det har vært en sinnsykt lang dags ferd mot natt, men nå er den faktisk over. Jeg klarte det! Fortsatt gjenstår det en del, men det er bare mikk-makk som jeg tar løpende i morgen,. Tang og tare, einekvister og reinlav, skiferheller og mose er samlet inn. Jeg er helt hundre prosent sikker på at Frikant klarer å gjøre noe bra ut av dette. Uten at det blir kunst, for dette er ikke et kunstprosjekt.
Midt oppi det hele fikk jeg en idé om vaffelkaker som smaker akkurat som nystekte, grove rundstykker. Hev meg selvfølgelig rundt og resultatet ble helt utrolig. Smaken var helt lik ferske rundstykker! Legger ut oppskriften i morgen 🙂
Hvordan det går med foten? Ikke spør!
Klokka er kvart på tolv. Går og legger meg nå. Kanskje det blir noe på meg. Søvn altså. God natt!
Klokka er snart halv fem og jeg er endelig ferdig med alle forsendelsene. Herlig! 😀 Nå skal jeg ned i fjæra og samle tang, stein, skjell og slikt, til den ene “scenen” til fotograferingen i morgen. Forrige gang tok vi bildene ute og bruke selve Finnmark som tallerken, altså uten servise, men denne gangen fotograferer vi inne i nettbutikken og skal prøve å ta med oss litt av Finnmark inn. Blir nok bra 🙂
Til de av dere som planlegger å bestille noe snadder i nettbutikken, så har jeg dessverre ikke mulighet til å sende det før tirsdag, pga. fotografering. Sorry, men en dag ekstra håper jeg går greit 🙂 Klikk HER og se om du finner noe som frister. Det er lov med vidushopping også, he he.
Dette trodde jeg aldri noensinne at jeg kom til å skrive, men ikke bestill mer fra nettbutikken i dag! Eller, dere kan selvsagt fortsatt bestille, men jeg rekker ikke å pakke det som kommer inn av bestillinger nå før på tirsdag. Jeg skal pakke de ordrene dere ser på bildet, og det tar flere timer, men etterpå må jeg gjøre meg ferdig med maten.
Kom ca halvveis i går, foten slo seg fullstendig vrang de siste timene, så det ble jobbe 15 minutt og sitte i 5-10. Ikke veldig effektivt, men fikk tross alt gjort ganske masse egentlig 🙂 Flink gutt!
Nå må jeg jobbe! Lag en fantastisk søndag, både for deg selv og de du har rundt deg! Framsnakk, ikke baksnakk. Vær heller snill med folk! 🙂
Da klokka ble tjue måtte jeg bare stoppe kokingen, selv om jeg har langt over halvparten igjen. Kroppen er ikke som den en gang var, og det må jeg bare forholde meg til. Heldigvis er det en dag i morgen også, så jeg kommer nok i mål. Det som kanskje bekymrer meg bitte litt er at jeg har et relativt enormt antall pakker som skal pakkes for sending mandag før 13:00, men den tid den sorg. Eller glede, alt etter som, for jeg er jo selvfølgelig enormt takknemlig for at folk faktisk bestiller godsaker fra meg!
Fantastisk artig prosjekt denne kokeboken, og jeg er vilt privilegert og heldig som plutselig bare får mulighet til å utgi bok etter bok. Livet er rart og jeg er, til tross for alt, eller nettopp derfor, sykt takknemlig for at Kagge tror de kan tjene penger på mitt lurvete navn og rykte.
Hvorfor jeg ikke har kommet lenger enn dette, enda jeg har holdt på hele dagen? Vel, for det første startet jeg ikke kokingen før over tolv, da jeg styrte med tusen andre ting siden klokka sju i morges, men misforstå meg riktig, jeg er også skuffet over at jeg har kommet så kort, men det har en naturlig forklaring. Den helvetes foten har gjort at jeg bare har kunnet stå i 15 minutter før jeg har måtte sette meg i 5-10, og da flakser tiden fort.
Heldigvis finnes det en søndag og jeg er helt sikker på at jeg skal være i mål før mandag kl. 10:00!
I morgen skal jeg forresten også ut for å sanke “villmark” til de ulike scenene vi skal lage til fotograferingen. Respateks, fjære, Alta-skifer, skog, fjell og kjenner jeg meg selv rett blir det sikkert flere etter hvert.
Det som imidlertid bekymrer meg aller mestat på mandag fotograferer vi 10-11 retter + omslagsfoto, men hvis vi skal rekke å bli ferdig på de 5 fotoshootingene vi har fram til i mai, så blir den 20 retter hver gang!
Herre Gud, det er mye, men også på dette punkt benytter jeg meg av knappen “Den tid, den sorg”. Jævla god knapp forresten!
Noen som forresten har et tips på en god rødvinssaus uten rødvin, for kjøpte bare bittelitt i en liten kartong, men plutselig var alt borte. Er det egentlig lov lure folk på den måten. Her skal man lage den gode rødvinssausen, men det er så lite i kartongen, (500 ml), at kokken bare har drikker alt før han rekker å gjære noe som helst og alt blir bare tullball.
Sånn, da er klokka halv tolv og jeg er endelig klar til å sette i gang forberedelsene. Det er viktig for meg at alt jeg lager skal kunne tilberedes på en hybelkomfyr, for det skal ikke være utstyret som gjør at du for et virkelig vellykket måltid, men smaken som den enkle oppskriften fremmer.
Kjærest og Lillebror blir borte hele dagen. Først på senteret, så til bestemormor og siden til bestefar. Det kommer nemlig til å bli mat overalt i herskapshuset. Greit da med litt gulvplass, så man ikke plutselig tråkker på en unge…
Tusen, tusen takk, Alta, for alt det flotte serviset jeg har fått låne! Tusen takk også til alle dere jeg har måtte si nei til fordi jeg rett og slett har nok. Utrolig hyggelig og jeg gleder meg til å gi dere den nye kokeboka i betaling! 😀
Jepp, dere får ha en riktig fin lørdag, folkens, for nå skal det kokes!
Det ramlet inn en veldig hyggelig kommenter i går ettermiddag, og åpningsordene var av det direkte slaget:
“Hei. Beklager, jeg må bare spørre. Sliter du med litt dårlig selvtillit?”
Jeg har jo et veldig nært forhold til både mine følelser og min selvfølelse, så det er ikke vanskelig for meg å svare direkte på, men det første som slo meg da jeg så spørsmålet var: Er det virkelig så åpenbart?
Mitt første møte med menneskene var 2. september 1977 da jeg ble skåret ut av moren min uten tilstrekkelig bedøvelse. Huns skrek og vred seg i smerte når kniven snittet opp buken hennes, presset såret til side, tok ut ungen og sydde igjen, men det var ingen som hørte. Kroppen var paralysert av narkosen, men hvert eneste smertesenter og synsnerver var våken, og barndommen var plutselig i gang.
Pappa likte meg ikke. Han trodde jeg var skapt i en annen manns seng, og holdt derfor avstand til meg de første viktige årene. Da jeg var rundt fire-fem-seks år(husker ikke, men jeg var liten i alle fall) hatet jeg ham så sterkt tilbake at da jeg sto å så han jobbe, male eller noe, høyt oppe i husmønet på nyhuset, (det gamle brant husker dere), så håpet jeg at han skulle ramle ned, brekke nakken og dø.
Jeg fikk ønsket mitt oppfylt 3. juledag noen år senere. Han brakk ikke nakken, men druknet på fiske og ble aldri funnet igjen. Krabbemat.
Det må nevnes, i rettferdighetens navn, at han da for lengst hadde godtatt meg som sønn og jeg hadde anerkjent han som en slags far. Vi var forsonet da han dro, og jeg var og er veldig glad for at akkurat han var min pappa.
Likevel er jeg helt sikker på at disse aller første viktige årene med avstand fra sin egen far i alle fall ikke bygger opp verken selvtillit eller selvfølelse.
Barneskolen da? Jeg er en mann som har lært meg å dvele lite med fortiden, men jeg vil anta, selv om jeg ikke er psykolog, at å gå nærmest venneløs gjennom barneskolen i en liten bygd, der du av og til, for å få pause fra den synlige ensomheten der du står helt alene i friminuttet til spott og spe, går inn på toalettet og trekker føttene opp slik at ingen skal se deg, heller ikke er spesielt oppbyggende i et ungt sinn.
Jeg er 43 år og dette er veldig lenge siden. Er slett ikke noe jeg tenker på til daglig, eller kanskje gjør jeg faktisk det. Det har i alle fall blitt til en del av meg. Det er klart at man blir farget og formet av egen barndom og tidligere opplevelse. Noen blir også fanget av tidligere opplevelser, men det er jeg rimelig sikker på at jeg ikke er, men definitivt farget og formet.
Vi flytta fra barndommen og opp til Alta i 8. klasse. Det var tøft for en som meg, men jeg fikk meg ganske fort dame og etter hvert venner, (ikke hundrevis, men så mange som jeg hadde sosial kapasitet til å håndtere), og livet løsnet på en måte. Jeg hadde det, kanskje for aller første gang i livet, skikkelig bra.
Så var plutselig mamma ferdig på høyskolen og fikk seg jobb i Vesterålen. Jeg ville ikke flytte tilbake til ensomheten, men var bare 17 år og fikk ikke velge, så gikk alene et helt år på Sortland før jeg umiddelbart satte meg på mopeden da jeg fylte 18. år og kjørte hele veien tilbake til Alta og flyttet inn på hybel hos en gammel dame.
Bortsett fra noen fantastiske gjesteår i Trondheim rundt læretider, har jeg blitt boende her oppe. Riktignok ikke hos den gamle damen, selv om hun absolutt var hyggelig nok altså. Har ingen annen familie her enn den jeg har skapt selv, men det holder for meg.
Ja, jeg vet at dette høres paradoksalt ut, bloggingen, og alt det andre crazy jeg har gjort, men jeg liker faktisk ikke å stikke meg frem eller gjøre mye vesen av meg. Har ikke feiret bursdagen min siden jeg var 12 år og en forutsetning for at vi skulle gifte oss var at vi skulle kombinere det med dåp, slik at fokuset ble fordelt på flere. Jeg orket ikke tanken om å gå fra bord til bord og snakke med alle gjestene bare fordi jeg er brudgom. Som far til dåpsbarnet kan jeg godt gjøre det, men ikke som brudgom, som meg.
Derfor har jeg alltid syns det har vært så latterlig når haterne har hevdet at jeg er “kjepphøy på meg selv”. Det finnes trolig ikke et menneske på denne jord som er mindre høy på seg selv enn det jeg er. Det betyr ikke at jeg hater meg selv, for det gjør jeg ikke. Jeg er veldig glad for den er ble og er, og takker faktisk for hver eneste erfaring jeg har fått. Selv om jeg er veldig bevisst mine mindre gode sider, så er jeg ikke noe mindre bevisst mine sterke sider. Det er de jeg prøver å dyrke, og jeg er ikke redd for å fortelle verden hva jeg er skikkelig god på.
Det er imidlertid fort gjort, for det er vel stort sett maten som er min styrke, men til gjengjeld tør jeg påstå et jeg er en av Norges aller største begavelser på mitt felt. Jeg evner å fange, forme og formidle den virkelig gode smaken på en folkelig måte, og det er jeg faktisk veldig stolt over. Eller har jeg ikke så mye å melde, he he.
Jeg sliter veldig med vekta jeg har nå. Det er jeg ærlig på. Trives ikke med hvordan jeg ser ut. Prøver faktisk å unngå speil, for jeg liker ikke det jeg ser. Det er ikke slik jeg vil se ut. Jeg har rett og slett blitt alt for tjukk og slik livet er akkurat nå klarer jeg ikke å gjøre noe med det. Ja, det plager meg!
Har selvfølgelig også andre komplekser. Ødela for eksempel ansiktshuden da jeg gikk på videregående. En kompis av meg hadde en høyfjellsol fra 70-tallet. Superulovlig både da og nå selvfølgelig, for den var så sterk. Det sto at man bare skulle sitte 30 sekunder første gang, men det trodde jeg ikke på. Jeg satt i 30 minutter. Det endte selvfølgelig med 2. grads forbrenning og ødelagt hud. Ekstrajobba på Mega på den tiden, og jeg husker jeg måtte gå inn på fryserommet flere ganger i timen fordi jeg var så varm. Overhuden var helt smeltet, og underhuden så stiv at jeg faktisk ikke kunne forme munnen til ord.
Huden ble selvfølgelig ødelagt for livet og jeg vandrer knallrød gjennom livet.
Har mange andre komplekser også, tennene for eksempel, men tiden flyr og jeg må på jobb. Skal gjøre klart 10-11 retter i dag og det tar tross alt noen timer, selv for en superkokk som meg 😉
Alle mennesker trenger å bli sett og anerkjent. Jeg har absolutt ingen problemer med å innrømme at også jeg blir stolt og glad over fine ord, noe jeg får mye av gjennom bloggen. Jeg innrømmer også veldig gjerne at jeg kan bli fryktelig såret og lei meg over de vonde ordene som naturligvis også kommer når man har valgt å kle av seg i offentligheten. Noen virker helt besatte på finne hver minste lille feil med meg, men akkurat det plager meg ikke, for jeg er venner med mine svake sider, men det som plager meg aller mest løgnene, insinuasjonen og usannhetene som blir sagt og skrevet. Det at de liksom går inn i hodet mitt å “vet” hva jeg tenker, mener og planlegger. At jeg liksom har en baktanke med alt jeg gjør. Jeg trener meg til å ikke bry meg, men jeg er ikke kommet helt dit ennå. Er jo tross alt bare en helt vanlig mann som prøver å karre meg gjennom livet så best jeg kan.
Jeg skriver aldri negativt eller nedlatende om andre mennesker, men jeg bruker mye selvironi. Kanskje til og med litt for mye. Det er greit å være selvkritisk, men man trenger ikke dyrke de svake sidene heller. Da er det ikke humor lenger, men selvskading. Flere har nevnt at jeg “snakker meg selv ned” alt for ofte, og de har så absolutt rett. Kanskje for å få litt fred fra den daglige nedsnakkingen så har jeg liksom prøvd å kommet haterne i “forkjøpet” med å snakke meg selv ned. Det er jo helt idiotisk egentlig og i dette øyeblikk bestemmer jeg meg for å slutte med det. Haterne blir aldri fornøyd med meg uansett.
Det ble langt dette, men det er heller ingen tvil om at sykdommen ikke akkurat har bygget meg opp de siste par årene. Jeg skal ikke skylde alt for mye på han, for er jo tross alt jeg og ikke sykdommen som skriver, men han er der hele tiden og mange ganger må jeg bruke alle mine krefter bare for å åpne øynene.
Tja, vet ikke om ble noe klokere, “Marina”? Skal i alle fall skifte skjorte i dag. Ser på bildene at dette er fjerde dagen med samme skjorte. Det finnes en grense, selv for en miljøbevisst kokk. Det er også lov å barbere seg med jevne mellomrom. Selv om jeg snart er en gift mann, så trenger jeg jo ikke vandre rundt på jorden som en boms! 😉
Avslutter med resten av kommentaren til denne “Marina”. Det var så koselig skrevet 🙂
Hei. Beklager, jeg må bare spørre. Sliter du med litt dårlig selvtillit?
Det virker ikke alltid som du synes du har fortjent Kjærest.
Kjære deg, jeg kjenner deg bare gjennom bloggen din, men utifra det jeg kan skjønne er Kjærest en meget heldig dame. Du har så absolutt fortjent henne. Vi trenger – og fortjener – alle noen å elske, og som elsker oss.
Vi er alle verdt noe, og vi er like mye verdt. Jeg prøver ikke å smiske eller noe, men jeg tror du trenger en boost. En pep-talk. Du virker flott på alle måter, og det smilet ditt kan jo få enhver kvinne til å dåne. Nei jeg tuller ikke. Du er en flott kar, om du har litt for mye her og der spiller ingen rolle. Hvem liker vel en tynn kokk? Haha 😁
Du virker å vite hva du driver med. Du har masse flotte oppskrifter og en bra nettbutikk (jeg har bestilt krydder og boka di, gleder meg veldig til det kommer) Du er en god far (ja jeg driter i om noen mener noe annet), det er du. Og det står respekt av at du forteller så åpent om dine følelser og hva du har vært igjennom. Og hva du går igjennom.
Da skal jeg ikke smiske mer, hehe, og heller ønske deg en fortreffelig helg 😁 Jada, jeg skal kjøpe den nye boken også, når den kommer 👍
God helg, folkens og tusen takk for fine ord “Marina”! Framsnakk folk og bygg dem opp, ikke baksnakk og gjør hva du kan for å bryte dem ned. Det tror jeg egentlig er en god leveregel. Ikke er det vanskelig heller 🙂
Da har jeg endelig klart å få en viss struktur over både det jeg skal lage og det jeg skal kjøpe. 10 av rundt 100 retter skal fotograferes på mandag og alt skal være helt ekte og spiselig. Det er ikke så veldig mye jeg virkelig hater, bortsett fra mobbing og overgrep og slikt, men matbilder som ikke stemmer med virkeligheten hater jeg nesten enda mer! Hva er vitsen med å ta et fint bilde hvis det du tar bile av ikke finnes i virkeligheten? Nei, mine matbilder viser maten slik den er. Ekte vare!
På dagen ett år etter at Norge stengte ned, så har jeg vært på apoteket og fylt opp lagrene slik at jeg holder sammen ut uka. Inn til videre ingenting med varseltrekant, men utviklingen de siste tre ukene peker bare i en retning. Tar imidlertid ikke sorgene på forskudd og håper naturligvis at dette bare er en litt bløt prolapsfis som lukter veldig stygt, men som tørker relativt fort.
Kirurgen ba meg ringe direkte til dem hvis smertene kom tilbake, men tenkte jeg skulle vente til etter bryllupet og dåpen i alle fall. Er litt hektisk nå med alle disse bildene, maten, oppskriftene, Hoftepluss og nettbutikken, i tillegg til det som skal forberedes til bryllupet. Vet faktisk ikke hva det er, men regner med at jeg får beskjed. Hun er ikke skvetten sånn, he he.
Ellers er jeg i relativt godt humør. Dagen har gått i ett og regner med at jeg begynne med matforberedelsene i firetiden. Har hatt leveranse til nettbutikken, så går et par timer nå før jeg er ferdig med det. Artig å ha noe å gjøre da.
Jeg gleder meg sånn til å vise dere alt serviset jeg har fått lånt! Skal prøve å få tatt bilder av alt i løpet av helga. Det finnes så mange snille mennesker! Mennesker som vil hjelpe og bygge opp andre, i stedet for å snakke stygt og trampe på. Tusen takk! Gleder meg til å gi dere gratis bøker! 😀
Sånn, nå begynner tablettene å virke litt slik at jeg kan løfte den feite rævva mi opp fra kontorstolen, (som jeg faktisk har knekt da jeg lente bakover. Det var dødsflaut! Kjærest er nesten aldri her, men akkurat da hennes stadig større kjæreste skulle lene sitt legeme bakover, knakk stolen og jeg ramlet bakover i all min velde.), og begynne å arbeide slik at jeg får begynt med maten.
