Til slutt var det ikke mer igjen av meg. Tenk dere selv, den cocky kokken med det skyhøye selvbildet, han med gammaglimt i øyeeplet og som gliste bredest av alle på bilder, han så til slutt ikke en gang sin egen skygge når han så seg i speilet.
Ingenting. Han så ingenting. Han var ingenting.
Som en stein på en strand var jeg sakte, men sikkert blitt slitt ned. Det som begynte med en kampestein var nå bare grus igjen, og hadde jeg ikke blitt reddet fra stranden hadde jeg til slutt blitt til et bitte lite sandkorn. Deilig å tråkke på. Lett å skylle ut i havet.
Kjærest var viktig og riktig, men ikke nok. Til slutt gikk jeg til legen og sa: “Due, Petter, i tillegg til alt det andre som feiler meg, så tror jeg faktisk at jeg er deprimert og at jeg har vært det lenge. Har du noe kjemi som kan fikse meg, for jeg gidder ikke preike med psykologer og den slags tull. Jeg har masse arbeid som må gjøres, barnebidrag som skal betales, så gi meg en pille som fikser alt!”
Noe i den duren. Han tok nok ikke så lett på det, men lang historie kort, jeg fikk pillen.
Fire uker senere var livet mitt snudd opp ned.
Fra å våkne hver enste morgen og kjempe mitt livs kamp for å det hele tatt klare å stå opp og starte dagen, til å sprette opp og være klar til dyst. Det var som natt og dag, en lysbryter. Et herrens mirakel.
Det var en deilig måned.
Så gikk det selvfølgelig med den “lykkerusen” som med all annen rus, den dabber av og til slutt er den helt ute av kroppen. Jeg gjorde som en hver annen som er avhengig av kunstig stimuli, jeg doblet dosen, og fire uker senere var livet igjen verdt å leve.
Snodig, men sant.
Det er der jeg er i dag, på den doble dosen. Jeg er ikke lykkelig, men jeg karer meg. Problemene i livet mitt, de jeg aldri skriver om på bloggen, kan ikke løses med verken rusmidler eller piller, men av og til kan livet føles bedre for noen timer med kjemi. Det blir vanskeligere å vanskeligere, men jeg prøver. Balansegangen er viktig. Kjærest setter grensene. Selv kan jeg være grenseløs av og til. Det er ikke bra.
Nei, jeg har det ikke bra i dag. Sikkert ikke verre med meg enn med deg, men det er nå en gang jeg som fører ordet på denne bloggen. Derfor kom tanken at jeg skulle fortelle ærlig hva “lykkepillen” har gjort med meg:
VEKTØKNING
Jeg har på dette året gått opp over 20 kg. Tror ikke det er pillen i seg selv som er årsaken, men heller det at pillen gjør at jeg rett og slett gir mer faen. I alt for store deler av dagen gir jeg blaffen i om jeg legger på meg. Dette er et stort MINUS med antidepressiva.
VENNER OG NETTVERK
Uavhengig av nettverk pleier jeg å si at man blir mer og mer ensom for hvert barn man mister. Man ser hvem som er der, og de som ikke er der kutter du etter hvert ut. Første gang du mister så “glemmer” du med vilje de som ikke var der da du trengte dem som mest, men skjer det to ganger på rad så kutter du dem ut. Du gidder ikke, klarer ikke sitte og småprate med folk som ikke en gang sendte deg en sms da du druknet. Livet er for kort.
Disse følelsene forsterkes av antidepressiva, men gjør også at du ikke gidder å høre på “mainnskit”, som vi sier her oppe. Ikke slik du øker nettverket ditt i alle fall. Din verden blir mindre, bedre kanskje, men også litt mer sårbar hvis noen skulle falle fra.
Folk i min nærhet, der slikt er naturlig, som verken har kondolert meg med Storebror som døde eller gratulert meg med Lillebror som ble født, slike folk gidder jeg ikke forholde meg til. Ja, klart jeg smiler til dem og snakker høflig, men de er så små i mine øyne at jeg ikke bruker en kalori ekstra på dem. Noe jeg kanskje burde gjøre, med tanke på vektøkningen, men, igjen, livet er for kort.
KJÆRLIGHET
Også den flates ut og jeg må ofte bruke all min fornuft for å gjøre de riktige tingene. Jeg elsker Kjærest av hele mitt hjerte, men hjertet er av og til lite med antidepressiva. Jeg jobber hver eneste dag med saken, Kjærest vet dette, men det er selvfølgelig ikke lett. Psykisk sykdom er aldri lett!
MANGLENDE LYKKEFØLELSE
Jeg husker da Tuva, min redaktør i Kagge, ringte å sa vi hadde forhåndsolgt flere tusen bøker på et døgn, eller noe i den duren. De hadde aldri opplevd maken på 20 år. Jeg prøve med hele min stemme å virke oppglødd, men jeg brydde meg egentlig ikke.
Like fullt nå, for en uke siden, tok Kagge igjen kontakt. Boka solgte dårlig ute i butikk akkurat nå, om jeg ville være med på noe kampanjegreier. Joda, ville jo selvfølgelig det. Brydde jeg meg om salget? Ikke det grann!
Jeg havner ikke lenger helt ned i de dypeste dalene, men ser heller ikke toppene lenger.
ER DET I DET HELE TATT VERDT DET?
Mitt svar er et ubetinget JA!
Jeg har så mye å gi, og Kjærest og Lillebror kommer snart hjem. De har vært på trilletur i fader meg flere timer, blant annet innom “Ho Mor”, de han har fått spist og slappet av. Nå er de på tur hjem og jeg gleder meg. Skal lage litt mat til oss. Ikke ofte vi rekker å lage noe som helt her hjemme, men litt kylling i pita, uten løk, skal selv far klare på en halvtime.
Ønsker dere absolutt alt godt. Denne bloggen ble, som vanlig, ikke en gang i nærheten det jeg hadde sett for for meg, men den ble slik den ble.
Jeg bryr meg ikke. Går jo tross alt på “lykkepille”.
Debatt?
