Det har vært noen hinsides ville dager siden FyFader åpnet på mandag. Det har vært massive mengder med folk omtrent hele tiden og vi har jobbet på spreng i time etter time etter time. Folket rundt meg er helt fantastisk på slike dager. Imponert og stolt over staben.
Selv starter jeg på jobb klokka seks. Jobber på spreng, og da mener jeg virkelig uten stans, til omtrent fem. Da kjører jeg hjem om hviler meg på sofaen en times tid, før jeg kjører ned igjen rundt seks og hjelper til med kveldsrutinene. Om jeg ikke har vondt lenger? På langt nær like intenst som det var for noen dager siden, men jeg halter rundt og av og til må jeg ekspedere på kne fordi smertene er så intense. Noen tror at jeg impulsivt frir til dem, he he 😉
I går dro vi hjem halv ni. Halv ti lå jeg i senga etter at jeg stumpet av på sofaen. Fullstendig utmattet, men veldig, veldig glad. Vi tenger hver eneste krone vi får inn etter at vi tapte over en million i omsetning under den fire måneder stengingen.
Det virker som om de tilreisende er fullstendig overveldet over det tilbudet vi har. FyFader, verdens største salat. og snackbar, med sitt svulmende utvalg av varm- og kaldmat og Hoftepluss med sine bugnende disker av bagetter og lokale delikatesser. Artig. Faktisk veldig artig. Blir stolt. Disse to smattestedene er jo mine kulinariske barn.
Nå skal jeg filitere en liten rakker av en havlaks. Ca ti kg. De er de beste. Blir de større blir kjøttet for grovt. Denne er perfekt til grilling. Kunden har gitt meg oppdraget å filetere og kutte den opp i serveringstykker. Da gjør jeg det. Driver jo butikk.
Til slutt har jeg lyst å si noen gode ord om Kjærest, og herregud som hun fortjener hvert eneste ord! Hun har i det siste engasjert seg voldsomt i bedriften og har støttet meg i det smertehelvetet som jeg har vært gjennom og gjort slik at jeg har klart å fokusere på butikken uansett pillerus. Hun hjelper også til og har blitt en liten jævel hun også på bagettsmøring. For et kvinnemenneske jeg har funnet meg! Hun er nesten av en annen verden. Elsker henne. Over alt på denne jord. Håper vi dør samtidig så vi kan begraves i samme kiste. Even when we`re ghosts.
Nei, nå må jeg lette på den feite rævva mi og gjøre noe fornuftig! Vi smattes!
Hun skalv i stemmen du hun ringte til meg i går kveld og snakket både på inn og utpust. Det hadde skjedd noe på grava, men fikk ikke helt tak i hva det var. Hun snakket for usammenhengende, for fort og for høyt. Hun gråt ikke, men hun var sint. Veldig sint.
Etter hvert fikk hun roet seg såpass ned at toveis kommunikasjon lot seg gjennomføre. Noen hadde vært på grava og slettet ut den lille grushaugen foran støtta som forteller at det ikke er så veldig lenge siden det bitte lille mennesket som ligger under hugen pustet og spredte mening, glede og lykke til de som var glad i ham. Grushaugen er viktig. Alle som har mistet vet.
Grushaugen er en prosess. Forråtnelsen og sammentrykkingen av jorden orker jeg ikke snakke om, men det å slette ut grushaugen, for vår del litt etter litt, har vært en veldig viktig del av vår sorgprosess. Vi startet først med toppen tidlig i våres og gjorde den litt mindre skarp. Siden har vi tatt litt av kantene fra tid til annen når vi har vært der oppe, men fortsatt har det vært en tydelig haug foran gravsteinen. Nå er den slettet helt ut uten at vi fikk gjøre det selv Uten at vi er helt klare. Faen, det er leit altså! Den stikker dypt. Vi fikk ikke se han vokse opp og vi fikk ikke gjøre grava fin for ham selv. Tungt.
Det var satt opp en bedkant også. Her hadde det nok vært noen misforståelser ute og gått, men likevel. Kjærest tok det ekstremt tungt, mens jeg har prøvd å være den rasjonelle og trøstet med at de kanskje bare gjorde det for å være snill. Underlig ting å gjøre hvis man vil være snill, men folk er jo forskjellig.
Dessuten, hvis vi skal være skikkelig iskalde, så har vi ikke bestilt noe bedkant. Jeg kan jo ikke kjøre ut et koldtbord for mange tusen kroner til deg uten at du har bestilt et. Komme en tilfeldig dag, gjerne midt på sommeren, og sette ut skåler og fat på trappa di, for så å bare kjøre uten å gjære meg til kjenne. Snilt? Vet ikke helt,
De la seg paddeflate. Kjærest kjørte innom dem i formiddag. Rasende og lei seg, men fattet. Høflig. Oppførte seg ordentlig. Ingen stygge ord. De forsto med en gang. Her var det bare å si beklager for misforståelsen. Grushaugen er for sår for diskusjoner. Bedkanten skulle vi få gratis. Det takket vi for, selv om vi mye heller skulle betalt for den og vært der når den ble satt opp. I alle fall visst dagen slik at vi kunne ordnet. Tatt det siste steget og flatet ut den grushaugen. Den forbanna jævlig stygge grushaugen. Hater den jævla haugen! Hater den så inderlig.
Nå er bedkanten oppe og grushaugen slettet ut. Ikke alltid, nesten aldri, blir ting blir slik man hadde tenkt. I morgen skal vi opp og plante blomster. Det blir fint.
Jeg vet egentlig ikke hva jeg hadde forventet. Det har jo vært veldig godt med folk på Hoftepluss i flere uker nå, men slike tilstander som vi har hatt i dag hører bare jule til. Det har vært helt galimatias både på Hoftepluss og Fy Fader. Helt vilt faktisk. Vi har sprunget, bokstavelig talt, som piska pølseskinn for å rekke over alt. Eller, jeg har gått så fort jeg har klart med en fot hengende etter meg, he he.
Fy fader, de ansatte har jobbet godt! Det er på slike ville dager jeg ser virkelig hvor flinke de egentlig er. Alle tar seg sammen og gjør virkelig sitt aller, aller beste for at alt skal fungere og gjett hva, deres aller beste er mer enn godt nok for meg. Flotte folk og ekstremt godt jobba!
Ken Inge, lærlingen. Stålkontroll. En av mine aller beste menn.
Jeg er litt sliten. Tar litt på en gammel sykemeldt kropp å jobbe så svetten renner fra klokka seks til ni. Nesten i alle fall. Klokka fem måtte jeg kjøre hjem og legge meg en liten time på sofaen før både Kjæreset og jeg kjørte ned og vasket noen timer. Sinnssykt deilig, men innrømmer at jeg sitter rimelig vridd i sofaen og skriver. Det gjør så intenst vondt, men det er så verdt det. Jeg er så glad for at det kom så masse folk! Glade folk. Fornøyde folk. Det ble litt bilder, men begynner å venne meg til det nå. Er bare artig.
(Jada, fører opp at jeg jobbet full dag og vel så det hos NAV 😉 )
Lunsj må man ha selv om det er travelt. Det lærte jeg på Mega Elvebakken. Før det tok jeg aldri lunsjpause. Jobbet i ett til jeg dro hjem, men det er godt å sette seg ned for seg selv og bare kjenne kjemikaliene sakte strømme gjennom årene 😉
Herregud for en dag og ingenting av dette hadde fungert hvis ikke en av mine kjære sønner endelig svarte ja til å jobbe i sommer. Han har jobbet hos oss før for et år siden og kan alle rutiner. Ekstremt flink fyr. Nøye og gjør jobben skikkelig. Han begynte i dag og får fra i morgen ansvaret for de varme diskene på FyFader. Vi kjørte to varmedisker i dag, men vi har til sammen seks som vi med Sønns hjelp kommer til å fylle i løpet av uka. Stolt og glad!
Dette ble en litt rar blogg, men det er vel egentlig de fleste bloggene jeg skriver. Følger ikke “bloggformelen”. Kjærest kom akkurat inn døra. Hun kjørte på grava etter at vi kom hjem og noen hadde skjendet graven. Slettet ut grushaugen og invadert det mest personlige og såre vi har. Skriver mer om det i morgen.
Tusen takk til dere som kom! Tusen takk til dere som leser, setter pris på og støtter oss. Og tusen takk til dere som egentlig bare handler fordi dere synes maten er bedre enn andre plasser. Kjærest hilser også. Love and peace.
Ny dag i morgen. Den blir sikkert like lang. Over og ut.
Vi hadde solgt ut så mye vi kunne av varelageret til halv pris. Jeg kalte det “likviditetsrabatt”. Fikk inn et par hundre tusen kroner. Ingen visste noe som helst. Det var mars og Fy Fader hadde akkurat blitt stengt ved lov. Livsgrunnlaget mitt ble revet bort med fire timers varsel. Det var relativt heavy.
Ingen visste noe som helst, men jeg visste jeg hadde i overkant av 800 000 kroner i leverandørgjeld, samt like mye i banklån. På kontoen sto det 800 000 kroner og i juni skulle et utbetales ca 400 000 i feriepenger. Det er enkel matematikk. Det kom ikke til å gå. Det var jo nå og framover vi skulle tjene inn vinterens underskudd.
Alle som en ble permittert og uken etter at FyFader ble tvangstengt stengte jeg også Hoftepluss. Det var ikke kundegrunnlag nok til å holde det åpent. Helt greit. Når det er stengt sparer man i alle fall lønnskostnader. Det var jo et slags lys i mørket.
Mørke ja. Selv var jeg inne i en relativt heftig og seig depresjon. Egentlig så brydde jeg meg ikke om det som skjedde. Gikk jeg konk så gikk jeg konk. Jeg skulle operere skulderen så jeg var jo sykemeldt uansett. Nav ville betale husleia mi i i alle fall et år, så det var ingen kortsiktig krise. Jeg var lei hele bedriften. Så med gru på hvordan jeg skulle klare å gjennomføre de siste tre og et halv årene. Var egentlig sikker på at jeg ikke kom til å klare det.
Sånn sett kom Viruset som en gavepakke på meg. Jeg kunne legge ned uten at jeg tapte særlig med ansikt. Jeg gledet meg orket rett og slett ikke mer. Hadde ingen energi, ingen lyst til noe som helst. Jeg som alltid hadde vært kjent for å være kreativ og framtidsrettet. Alltid en idè på lur og evne og vilje til å gjennomføre den. Nå var det ingenting tilbake. Jeg var bare en skygge av mitt gamle jeg.
Samtidig hadde jeg akkurat fått antidepressiva hos legen, men det kunne visst gå opp mot en måned før de begynte å virke. Jeg var hjemme eller satt nede i Spisesalen. Sluttførte boken. Framtiden min. Det var fryktelig tungt å tvinge seg til å konsentrere seg, men jeg klarte noen minutter i slengen. Det kostet enormt med krefter. Når du er helt tom fra før har du ikke mye å gå på. Jeg ble mer og mer sikker på at jeg bare skulle la Hoftepluss seile sin egen sjø. Herregud sp deilig det hadde vært.
Økonomisjefen, for øvrig min tidligere samboer, var litt mer positiv. Prøv litt til sa hun. Dette kan faktisk gå. Se, nå har vi betalt ned all leverandørgjelden og vi har fortsatt penger på kontoen. Ha litt is i magen. Dette er ikke så ille som det ser ut som. Samtid var Kjærest en voldsom støtt i denne perioden. Og i ettertid har hun betydd enormt mye for at jeg i det hele tatt fortsatt har fokus på bedriften.
Plutselig begynte tablettene å virke. Det var som å slå på en bryter. Her skulle ingen bedrift legges ned! Jeg bestilte inn reker til helgene og høytidene som var i den perioden og solgte enorme mengder. Det er liten fortjeneste på reker, men når man selger mye nok blir det litt likevel. Kontoen vokste. Kundene stømmet til. For en som driver butikk er det ingenting som er så energigivende som kunder som kommer å handler. Ønsker å rette en spesiell takk til de som kom og kjøpte reker i denne perioden! Uten dere hadde jeg nok gitt opp.
Resten er historie. Hoftepluss åpnet gradvis igjen etter 17. mai og siden har omsetningen økt jevnt og trutt ut over sommeren. Nå i juli har vi faktisk hatt høyere omsetning enn samme tid i fjor, enda FyFader ikke har vært åpen. Det skal egentlig ikke være mulig, men det er det.
Og nå sitter jeg her, kvelden før reåpning av FyFader. Fire måneder etter at vi stengte. Jeg gleder meg til i morgen. Håper det kommer mye folk. Vi lever fortsatt fra hånd til munn, men nå er jeg full av energi. Nå begynner jeg å ligne mitt gamle jeg. Eneste forskjellen er at jeg kanskje har litt vondere i den ene foten enn da jeg var yngre, men jeg har da en fot til. Noen har ingen, så egentlig er jeg heldig. 😉
Ønsker dere alle en optimistisk og energisk kveld!
Reklame | Kokkejævel og hans Fy Fader, verdens største salat- og snackbar
For fire måneder siden, helt ut av det blå, fikk vi beskjed om å stenge FyFader, verdens største salat- og snackbar, innen klokken 18:00 samme dag som beskjeden kom. 60% av inntektene mine ble plutselig like ulovlige som narkotikasalg. Det var helt krise, men vi fulgte naturligvis lojalt opp. Permitterte alle ansatte og stengte sjappa.
Det var noen heftige dager og uker der man ikke visste noen ting. Etter en uke stengte vi Hoftepluss også. Ikke fordi vi ble pålagt det, men fordi det ikke var kunder nok til å holde det åpent. Folk var redde. Et kjøpesenter er ikke det første stedet du oppsøker hvis det svirrer et virus som visstnok kunne ta knekken på deg bare noen pustet mot deg. Etter hvert stengte over 70% av alle butikkene på senteret dørene.
Etter et par stengte uker hadde den verste panikken lagt seg og jeg kunne begynne å selge reker på fredagene. Var helt ville tilstander! Bestilte så mye som jeg fikk tak i, men ble utsolgt på et par timer hver eneste fredag. Folk ville ha reker, men jeg tror også veldig, veldig mange kjøpte reker for å støtte butikken i en ekstremt vanskelig tid. Det takker jeg for av hele mitt hjerte.
Fikk ofte veldig god hjelp på disse fredagene. Hadde ikke klart meg uten disse to, verken i livet eller på de crazy rekefredagene. Fy faen hvor høyt jeg elsker de to jentene der!
Etter hvert slapp frykten taket i befolkningen og det ble igjen folk nok på senteret til at jeg tok sjansen på å åpne Hoftepluss igjen uken etter 17. mai. Vi hadde vi åpningstider fra 12:00-18:00 tir-lør. Kalte tilbake fem ansatte som jobbet fire timer hver. Slik holdt vi på i flere uker. Omsetningen tok seg sakte, men sikkert opp. Etter hvert ble åpningstiden normalisert og alle faste stillingene kom tilbake 100%. Deilig å kunne gi folk jobben sin tilbake! Tror du faktisk må være arbeidsgiver selv for å forstå hvor godt det egentlig er. Vi bryr oss faktisk om dere selv om vi må være drittsekker av og til 😉
Midt opp i alt dette ble jeg fryktelig syk. Samme dag som FyFader stengte var jeg hos ortopeden og planla skulderoperasjon. Etter 15 år med kronisk betennelse og smerter som ofte tok nattesøvnen fra meg skulle jeg endelig legge meg under kniven. Ble operert i begynnelsen av juni og skuldersmertene ble, etter noen dager med groing naturligvis, fullstendig borte. Da satte noe annet i gang. Noe som skulle være verre enn alt annet av smerter jeg noensinne i hele mitt liv hadde kjent. Nemlig nervesmerter i isjiasnerven etter en prolaps i ryggen. Man venner seg til alt og ved hjelp av tålmodighet, litt tabletter av ulikt slag, så klarer jeg nå og gjennomføre dagene på en relativt ok måte. Så lenge jeg er naziflink å hvile meg liggende en gang i timen, så klarer jeg dagen. Er jeg ikke flink. Vel, da straffes jeg hardt. Veldig, veldig hardt.
Nedstengning av livsverk, smertehelvete, sorg og depresjon etter det som skjedde i fjor sommer og i månedene etter, var det likevel ingen nåde. Boken måtte sluttføres uansett. At jeg klarte å i det hele tatt konsentrere meg om det skrevne ord i denne perioden tror jeg er noe av det jeg er aller mest stolt over i hele mott liv. Bare ungene mine trumfer den prestasjonen. Jeg syns boken ble veldig, veldig fin. Sterk og rørende, men også morsom, underfundig og, ikke minst, nyttig for den som er glad i god mat. Absolutt et god kjøp! Det kan du forresten gjøre HER, da får du en signert utgave. Ellers må du vente til 4. august. Da kommer den i bokhandelen UTEN signatur 😉
Så plutselig onsdag i forrige uke får vi vite at forbudet mot matbuffet skulle oppheves 15. juli. I klassisk regjeringstil får vi ikke vite om det gjelder alle buffeter eller om det bare gjelder på hoteller og kantiner. I en hel uke må vi altså gå og vente uten å vite noe som helst. Uten å kunne planlegge. Slik det jo har vært i hele denne stengte perioden. Absolutt ingen svar fra myndighetene.
I juli har Hoftepluss alene gått så godt at jeg hadde bestemt meg for å vente med gjenåpningen av FyFader til høsten, kanskje september eller oktober. Omsetningen har faktisk vært høyere enn juli i fjor selv om FyFader har vært stengt. Har vært ville tilstander. Sinnssykt artig! Etter antall selfies å regne, så aner jeg en aldri så liten “bloggeffekt” he he 😉
Hvor var vi? Jo, på mandag åpner altså Fy Fader igjen. I alle fall salatbardelen. De seks varmediskene blir inntil videre stående tomme, bortsett fra en. Den skal vi fylle til randen med masse godt, litt tapasaktig varmmat, som er lett å lage og lett å like. Vi har rett og slett ikke bemanning etter fire nedstengte måneder til å gjenåpne for full maskin. Dessuten må vi være nøye med avstanden, så tilstanden kan ikke bli slik på bildet. Avstandsregelen gjør at jeg ikke tror det er økonomisk forsvarlig å åpne opp for ti meter med varmmat riktig ennå. For at det skal lønne seg er vi avhengig av mye folk, gjerne tett i tett.
Uansett, velkommen til deilig salat med noe varmt “attåt” fra i morgen, mandag! Sprit hendene i dispenseren som står i inngangen før du kommer og vit at vi vasker gripebestikket hele tiden, minimum en gang i timen, men som regel oftere. Prisen på salat vil være den samme som vår kjedekonkurrent, 159,-, mens varmmaten eller salat med varmmat vil koste 199,- pr kg. Rimelig det også. Håper du ønsker å benytte deg av vårt tilbud og på den måten ta vare på et egentlig fantastisk konsept 🙂
Egentlig hadde jeg planlagt å skrive et gledens innlegg i kveld. Jeg hadde til og med tittelen klar: SMERTEFRI! skulle det stå. Har vært så fin i dag. Litt murring i foten i formidag, men ut over ettermiddagen hadde jeg faktisk ikke smerter i det hele tatt. Det var så sinnssykt deilig at du aner ikke! Både Kjærest og jeg dro ned på Hoftepluss litt over tre for å se om de hadde kontroll og kanskje hjelpe litt til hvis de ikke hadde det. For å si det på den måten; da vi kom ned til disken vrengte vi av oss ytterjakkene i en helvetes fart og kom oss i arbeid! Og der ble vi til det stengte og vel så det.
Kjærest spurte meg om hvordan jeg hadde det. Dette var rundt fem. Jeg sa at jeg ikke har vondt i det hele tatt, men at jeg hadde glemt “6-tablettene” mine. Hun sa at jeg skulle kjøre hjem og hente dem så vi kunne gjøre oss ferdig. En ekte mann gjør som kvinnen sier, i alle fall når han er i ferd med å bli avhengig av medisiner, og jeg kjørte hjem og hentet dosen min. Vi gjorde oss ferdig og var hjemme begge to rundt sju.
Foten var fortsatt grei, men kjente den ikke var helt smertefri. Likevel var den såpass bra at jeg tenkte jeg kunne skrive det innlegget jeg hadde planlagt. Skulle bare sette en pizzadeig først.
Bildet er ekte. Det føltes som en lynnedslag slo ned i foten. Helt intenst. Smertene skar gjennom kroppen, men likevel klarte jeg å rope på Kjærest at hun måtte ta et bilde til bloggen, he he 😉
Hjemmelaget pizzasaus
400 gram kjøttdeig/karbonadedeig
1 liten kepaløk
1/2 liten purreløk
1 kinesisk hvitløk
100 gram sellerirot
1 gulrot
400 gram hermetisk tomat
2 ss tomatpuré
2 ss kestjup
2 ts sukker
1 buljongterning
1 ts tørket timian
1 ts grovmalt svart pepper
Vann
Kutt alt av grønnsaker i små biter
Brun kjøttdeigen i litt olje eller smør
Tilsett løk, sukker og tomatpuré og brun sammen et par minutter
Tilsett resten
Kok på medium temperatur en time. Ja, det er viktig å koke det lenge
Spe med vann hvis det blir for tørt.
Sluttresultatet skal være saftig, men ikke vått
Tenk lapskaus ikke suppe
SMAK TIL med salt og pepper
Sånn, der har du en perfekt familiepizza. Passer til to langpanner, men går også i en hvis man liker MYE fyll.
Det har vært et underlig døgn. 24 hele timer uten sutring og klaging. Det har vært et sant helvete! Ligge her i min lidelse og sorg uten å kunne fortelle det til dere. Ingen som kunne synes synd på meg. Ingen hjerter. Ingen god bedring-hilsninger. Tomhet. Ensomhet. Fortvilelse.
Som dere forstår har jeg ikke blitt spesielt mye bedre. De store tablettene tror jeg kommer til å hjelpe litt på sikt, men ennå virker de ikke som de skal. Må nok opp i en høyere dose, men den skal trappes forsiktig opp. Hver tredje dag visstnok. Vet ikke hvorfor, men har noe med birvirkninger å gjøre. En av bivirkningene er kraftig hukommelsestap, men kan ikke huske at glemt noe mer enn jeg gjør til vanlig.
Kjærest er bekymret. Redd for at jeg skal slutte å puste mens jeg sover. Da jeg sto opp i morges hadde hun lagt ut alle tablettene jeg tar i løpet av et døgn. Det ser voldsomt ut når alt ligger på samme fat, men ingen av disse dosene er kraftige nok til at jeg skal slutte å puste. Fikk faktisk farmasøyten til å sjekke det i formiddag da jeg var å hentet ut en ny resept.
Om tablettene virker? Vel, vet jo ikke hvordan livet hadde vært uten dem, men sannheten er at jeg holder ut fram til klokka tolv. Gjør litt vondt når jeg står opp i fem-tiden, men gir seg ganske fort fram til rundt åtte. Da begynner det å murre ganske kraftig, men absolutt levelig. I ti-tiden kjenner jeg at jeg ikke klarer veldig mange timer til og rundt tolv er det over. Da klarer jeg ikke fungere mer enn noen minutter før jeg må legge meg, men smertene er fortsatt til å leve med. På ettermiddagen, rundt fire, begynner smertene å bli så intense at jeg begynner å tenke på dem. Miste fokus. Det er ikke bra og det jobber jeg med.
Utover kvelden blir alt bare verre og verre, men det er faktisk når jeg legger meg i sengen at det aller verste starter. Da er det kun søvnen som kan redde meg. Og det gjør den heldigvis. Hver eneste kveld.
Ai ai ai, det var deilig med litt seriøst sutring og klaging igjen! Det er skikkelig synd på meg, men jeg bare biter tenna sammen, krummer nakken og fortsetter det humpete livet. For en mann! For et menneske!
Jeg innrømmer, heldigvis, at jeg ikke har stått på parkeringshuset med penn og papir og talt alle som kjørte inn og ut, men jeg vil anta at rundt 98% av alle biler med et par inni er det mannen som sitter bak rattet. Det handler ikke om størrelse, for mannen kan være en liten sprett på en-femti med rosa skjorte, barbert brystkasse og femibart, mens fruen ser ut som en kraftig traktorlespe fra indre Østfold med dobbel snusleppe og ølvom. Det er mannen som kjører. Uansett.
Hvordan er det i homofile forhold, hvem kjører? Må jo bli et helsikkes spetakkel og krangling om hvem som skal styre rattet. Håper det er noen homofile som kan svare hvordan de løser dette dilemmaet som jeg vil anta vil slite på et hvert homofilt forhold som ikke finner en løsning.
Jeg syns det er skikkelig flaut å sitte i passasjersetet, spesielt på dagtid. Ser for meg at folk tror jeg har drukket, mistet lappen eller misbruker reseptbelagte medikamenter hvis det ikke er jeg som kjører. Bortsett fra å miste lappen så stemmer det jo for så vidt. Jeg setter meg ikke i passasjersetet hvis jeg ikke har drukket eller misbrukt medikamenter. Da er det flaut å kjøre rundt klokka halv to for si det slik!
På langtur er det som regel også jeg som kjører, men der er jeg ikke like nazi på at det er jeg som må kjøre. Om vi svinger inn på en bensinstasjon i Indre Billebæfjord så bryr jeg meg jo døyten om noen tror jeg har drukket bare fordi det er Kjærest som kjører. Etter et par autografer kjører vi videre uansett og kommer aldri mer tilbake.
Hvorfor finner kvinner seg egentlig i dette tullet, denne aller siste mannsbastionen? Har aldri sett paroler på kvinnedagen som omhandler bilkjøring. Kan svaret være at kvinner egentlig på menn som sine personlige sjåfører? Slaver? De får oss til å tro at vi er sjefen og fører bilen, mens egentlig er vi bare lakeien som både kjøper, kjører og vasker bilen. Kvinner sitter på. Sparer sikkert krefter til nok en endeløs samtale om følelser. 😉
En annen ting, litt i samme bane. Har du noensinne hørt en mann som forteller at han plukker blåbær? Nei, aldri! Menn plukker ikke blåbær, de plukker multer. Det skrytes over hemmelige myrer med endeløse tuer med viddas gull. Antall liter og kilo fra den siste multeturen, samt den i 87, 98 og 2013, for alle som vil høre, men blåbær; ingenting!
Er det ikke rart? Alle liker jo blåbær og vet hva de skal gjøre med den. Pai, saft, syltetøy, pannekaker, desserter av ulike slag. Sunn er den også. Veldig. Multer? Multekrem, that’s it! Ikke alle liker det en gang. Likelvel plukker menn multer i bøtter og spann hver eneste høst og putter de stolt i fryseren. Sparer den til jul og bruker 400 gram, av 20 kg, til multekrem. Ja, menn er litt rare.
Tilbake til bilkjøring. Hvem kjører hos dere, og hvorfor?
Jeg hadde så store planer for denne bloggen, men Datter var helt tydelig og bestemt. “Nå er det nok, pappa. Dette gjør du ikke! Glem det!”
Plutselig ringte telefonen mens vi satt og diskuterte. Det var yngste sønn. Noen hadde tydeligvis sendt en melding og forklart situasjoenen. “Hva er det du har planer om å poste på bloggen? Kommer jeg til å klikke?” Nja, klikke og klikke, svarte jeg, det kommer vel helt an på hvilket humør du er i. Jeg syns det er en god idè og i alle fall artig. Så fortalte jeg planen. Han lo ikke. Humørløs type, he he 😉
Planen var rett og slett at siden jeg hadde lovet dere på tro og ære å skrive om noe annet enn fot og smerter i dag, så tenkte jeg å ta den helt ut. Noe i denne duren:
Lets talk about sex baby!
Under her skulle det vært et diger bilde av rumpa mi i en sexy lilla stringtanga, type damemodell. Med søte blonder. Rumpa strutter sensuelt mot kamera mens jeg lener meg framover. Mener jo selv at det er en toppblogger verdig, så fatter ikke at ikke ungene mener det samme. Hvem ville vel ikke elsket at faren deres viste fram den deilige rumpa si for hele Norge. Jeg hadde digga det! Eller kanskje ikke.
Ha en bluferdig og tilbaketrukket dag!
(Jeg klarte det! Et helt innlegg uten å snakke om foten i det hele tatt. Kanskje en artig antydning i overskriften bare. Stolt! Klapp på (den gode) skulderen.)
Det er ingen hemmelighet at jeg får enormt mange tilbakemeldinger på det jeg skriver. Både i kommentarfelt, innboks, sms og mail. Livet mitt treffer et eller annet i veldig mange. Det er veldig, veldig hyggelig og gir meg en unik innsikt i hvordan dere har det rundt omkring i landet. Livet leves overalt og ofte kjemper folk med nebb og klør bare for å holde seg på beina.
Slik jeg har gjort de siste par ukene. Det har vært voldsomt og kan ikke sammenlignes med noe annet jeg har opplevd i hel mitt liv. Skulderen blir bare et myggstikk i forhold. Det tar alt som finnes av energi og fokus. Alt har handlet om å få bort de intense og konstante smertene.
Det vises naturligvis også på bloggen siden den omhandler livet mitt akkurat når det leves. Den siste uken har vært en nedtur. Neste uke kan det være noe annet som skjer. Om to uker skal jeg til Oslo for å signere bøker. I oktober blir jeg pappa. Da skriver jeg om det. Slik er denne bloggen. Ærlig, rett fram og helt uten sminke.
“Har du ikke noe annet å skrive om? Jeg er så jævlig lei den foten din!”
Spørsmålet kom på innboks, men har også sett lignende i kommentarfeltet. Et ærlig og redelig spørsmål. Har jo vært mye fot i det siste. Måtte gå inn på bloggen for å sjekke og det viste seg at de ni siste innleggene omhandlet foten på en eller annen måte. Derfor ble svaret mitt kort og godt “Nei”.
