Overskriften høres kanskje i overkant trist ut, og er det kanskje også, men jeg tror det blir fint og egentlig en perfekt avslutning på et år som på så mange måter har tygd oss med grove jeksler, men vi har vært så seige at vi til slutt ble spyttet ut igjen. Skadet og fulle av sår, men tross alt i live.
Oss tre. Lillebror, Kjærest og meg. Familien i Tollevika i Alta. Datter mangler, og det kjennes i hjertet, men det ble mammajul i år også. Det betyr at hun kommer til oss på nyttårsaften og vi får heller glede oss over det. Jeg har valgt å fokusere på det positive. Ikke bare i ord, men også i handling. Derfor nytter det ikke for meg å være, buhu mitt hjerte bruster, så trist for at hun ikke kommer på julaften. Hun kommer på nyttårsaften og slik er det.
Jeg er redd for å skrive for mye om Lillebror, vil ikke at han skal bli en såkalt “bloggerunge”, men han har er så fantastisk fin at jeg bare har lyst å filme han og legge ut filmen på Youtube. Skal ikke gjøre det altså, men du forstår hva jeg mener. Jeg er så stolt! Nå har han begynt smile og flire hele tiden når vi prater med ham. Det er så ufattelig koselig at jeg fetter egentlig ikke hvorfor jeg sitter her på nykontoret, uten både han, Kjærtest og Datter, og skriver om han, i stedet for å hver hjemme, men man må jo jobbe litt også, uansett hvor fine de er.
Jeg skal ikke være her så lenge. Har vært noen timer nede på “gammeljobben” og klargjort for søndagsåpent, og nå er jeg her og skal pakke inn nattens bestillinger, så jeg får sendt alt med posten i morgen. Det er ikke voldsomme greier, det verste rushet et over nå, men alt tar tid.
Jeg trives og jeg gleder meg til jul. Skal jobbe fra 10-13 på Hoftepluss. Alle andre har fri, det fortjener de. Er jo tross alt de som har jobbet i førjulstria mens jeg har surret med nettbutikken. De har gjort en kjempejobb!
Har kjøpt to hvite kranser. Det er så fint på kirkegården på julaften. Liker å dra i fire-tiden. Helt mørkt ute og masse, masse lys. Og mennesker, jeg tror både levende og døde. Det er en magisk stemning på kirkegården på julaften. Det er den enste dagen jeg føler det er noe mer der. Jeg savner dem veldig, begge to, men jeg føler meg ikke trist. Det er mer en erkjennelse av at “slik ble det”. For å komme seg gjennom noe slikt, gang på gang, så er man til slutt nødt til å “skru følelsene av” på en måte. Man har grått seg tom. Det er ikke mer. På et eller annet tidspunkt må man reise seg opp, snu ryggen til gravsteinen og gå videre.
Lillebror har gjort denne prosessen lettere. Jeg har alltid sagt at “det er bare et barn som kan lyse opp mørket fra et mistet barn”. Det er ikke sikkert det stemmer, men for meg og oss har det i alle fall hjulpet oss å fylle tomheten som et barn som dør skaper.
Det var ikke meningen å begynne å skakke om mine døde barn igjen, og tro meg, jeg gjør det i alle fall ikke for “klikk” og “oppmerksomhet” eller “penger”, som enkelte onde tunger liker å spy av seg, (hva er det egentlig som feiler slike mennesker?) men jeg tror disse hendelsen har blitt en så stor del av hele mitt tankegods, at de er umulige å komme unna. Spesielt i høytider og i anledninger det det er naturlig at den nærmeste familien samles.
Jeg gleder meg til jul sammen med Lillebror og Kjærest. Den aller første julen der vi kan videreføre tradisjoner vi ønsker å ta vare på, og samtidig skape oss nye som bare tilhører den lille familien i Tollevika i Alta. Og på nyttårsaften kommer Datter. Da blir dette underlige 2020 avsluttet på en helt perfekt måte.
Egentlig glad, men tankefull juleoppdatering
Kokkejævel
