Hva feiler det oss, egentlig?

Finnes det egentlig noen bedre måte å avslutte søndagskvelden på enn med fenalår? Svaret er ja, men akkurat nå må vi vente noen uker med slik gymnastikk. Dessuten er Datter her, så greit å fokusere på maten.

 

I går kveld varmet vi opp restene etter det ovnsbakte fenalåret vi serverte de tiltenkte fadderne for fjorten dager siden. Var om mulig blitt enda bedre faktisk. Datter hadde mest lyst på “vanlig” fenalår, og det har jeg vanligvis ikke hengende og slenge til en hver tid. Kom imidlertid på at jeg hadde et fenalår fra jula i fjor liggende nederst i bodkjøleskapet i en fenalårpose. Jeg er ikke fenafan og har egentlig ikke tenkt på det siden jeg pakket det vekk. Har jo selvfølgelig visst at det var der, men aldri tatt det opp for gnaging.

 

Datter har oversikt over hva vi har og spurte umiddelbart hvor “gammelt” det var. Jeg lyver aldri og fortalte sannheten. Jeg fikk beskjed om at hvis hun skulle spise det måtte jeg smake på det først. Kan jeg vel, jeg som elsker gammel sau!

 

Låret var helt fint det. Fettet var gulnet litt, men ikke harskt ennå, bare modent. Hadde tørket litt og derfor blitt saltere, men ingen saltutslag og ingen knasende hvite proteiner. Var godt rett og slett. Klart det hadde vært bedre bevart hvis jeg hadde frosset det i fjor, men hadde jo i utgangspunktet ikke tenkt å la det ligge så lenge.

 

Poenget mitt er naturligvis ikke at vi spiste et fenalår fra i fjor. Poenget er at vi så alt for sjeldent gjør det. Det blir ramaskrik i media hver eneste gang  det kommer fram at det er solgt “fjorårets lam”, eller enda verre, skrekk og gru, sau, i butikkene. Kjøtt som har vært lagret under perfekte fryseforhold og vi går i fistel. “Slik kan vi ikke ha det, i verdens rikeste land!”

 

Hva skal vi gjøre med all maten da,  bare kaste den? Male den opp til hundefor? Helt fullstendig brukbar mat som ingen kan smake forskjell på, for det kan du ikke.

 

Så står du der da, i butikken, nekter å kjøpe “gammel” mat og tar med deg en pakke kjøttdeig i stedet. Fjorårets lam, nei takk! Betaler i kassa og takker nei til pose, du har med selv, for du tenker på miljøet nemlig

 

Vi må ta oss sammen snart!

Stemningsrapport, en god en

Det er lørdag 2. november. Datterhelg. Vi har akkurat lagd milkshake, klassisk med jordbær og banan, med stavmikser i et ølkrus. Nå sitter hun og koser seg ved spisebordet, småsynger på et eller annet, mens jeg prøver å formulere noen velvalgte ord til den Store Kloke Boken.

 

Akkurat nå har vi det veldig godt. Fyr i ovnen for første gang i år. Katta ligger langflat og vasker den litt pjuskete pelsen sin. Må børste henne snart. Ser litt ut som hun har skabb. Katter er ekle både med og uten skabb.

 

Kjærest er på skolen. Selv om det er lørdag. Forbereder seg til eksamen som er om bare 12 dager. Hun er beintøff den dama! For bare noen dager siden sto hun  i dusjen og spylte vekk den røde fargen av en framtid det ikke ble noe av. En framtid vi hadde gledet oss intenst til. Nå må hun fokusere på eksamen. Er en del av en framtid det også. Vi må jo leve vi også. Vi som ble igjen på jorden.

 

Skal overraske henne med pannestekt dåhjort nå hun kommer hjem i kveld. Vi er velsignet med gode naboer og da jeg kom hjem i går ettermiddag hang det en ytrefilet på ytterdøra. I en pose altså. Han hadde ikke spikret opp fileten på døra. Da hadde jeg blitt litt nervøs. Nei da, han hadde vært på jakt i Sverige og ville dele med oss. For å glede oss vil jeg anta. Verden er full av godhet. Min verden er full av takknemlighet.

 

Er vi riktig heldig avsluttes kvelden med besøk av Sønn. Det vet vi aldri på forhånd. Plutselig står han bare her. Og vil ha mat. Sønners veier er uransakelige, men alltid hyggelig når våre veier krysses.

 

Skal ikke holde på dere så lenge. Ville bare dele en liten stemningsrapport fra Alta. En litt positiv en. Har skrevet i en så trist tone hele uken at det var deilig å endelig kunne skrive noe med godt hjerte.

 

Kos dere videre inn i helgen!

 

(Mens jeg sitter her og skriver får jeg faktisk melding fra Sønn. Han kommer halv sju. Det gledes!)

 

Tett oppfølging

Så var det i gang igjen. Den andre av en uendelig rekke med ultralyder. Den første var for et par uker siden. Det sjekkes opp og i mente hvis man har en historie fra før, og det er jo egentlig en god ting, men det stresser meg litt opp. Hva er det egentlig de ser etter? Om noe er galt selvfølgelig. Det er jo derfor det er tett oppfølging. Selv om alle vet at det som skjedde ikke vises på et ultralydbilde.

 

Jeg er ikke med på disse første kontrollene. Jeg venter til uke 18 for å normalisere situasjonen. Late som om alt er normalt. Og det er det jo. Ingenting som indikerer noe annet, men går jo ut fra at det er hyppige kontroller for at man faktisk skal finne noe. Jeg vil ikke at de skal finne noe. Jeg vil bare at alt skal være bra. Derfor venter jeg til uke 18.

 

Travel uke med mye jobb. Forberedelse til jul. Om under tre uker tennes julegrana i Alta og da må alt være klart. Julemeny og julemat. Forhåndsbestillingene må være inne. Planen må være lagt. Bemanningen på plass. Julehandelen er viktig. Betyr alt for et sted som jeg driver. Vi er dyre i drift med svært høy grad av egenproduksjon og det betyr høy bemanning. Da er vi helt avhengig av ekstra høy omsetning et par måneder for at hjulene i det hele tatt skal gå rundt. Enda et år. Det er en evig kamp, men vi har klart oss så langt. Nervepirrende. Alltid.

 

Ellers skal jeg innom regnskapskontoret i dag. Har opprettet et egent selskap til alt som skjer nå. Kokkejævel AS. Vet jo ikke hva det blir til, men ryddigst å ha et aksjeselskap som skiller meg fra butikken og privatpersonen. Blir jo litt av både bloggen og boken, samt andre oppdrag kanskje, som foredrag og lignende. Da er det greit at ting er på stell. Han Staten er ikke nådig hvis du er en rotekopp og ikke betaler din skatt og moms i riktig tid. Da er det greit med regnskapsfører.

 

Skal også få sendt reinhjertene i dag. Pakket dem klar i går. Jeg vet det sitter folk rundt i hele landet og venter. Er bare så kjedelig å gå på Posten, så har liksom utsatt det hele uken, men i dag gjør jeg det. Lover!

Ble en rar og usammenhengene morgenblogg, men livet er jo rart og usammenhengende.

 

Ønsker dere alle en strålende dag, om det henger sammen eller ikke!

Middagsgjester

Vi inviterer ikke så veldig ofte folk på middag, men det hender. Det handler ikke mest om tid, for tid har vi alle, men om energi. Reststyrken som er igjen når dagen nærmer seg slutten. Når alt som måtte gjøres er gjort. I alle fall nesten.

 

Selv om jeg har en drøss med koldtbord denne helgen bestemte vi oss likevel for å invitere noen venner på middag i morgen. Vi har jo virkelig noe å feire. Et nytt liv er på vei og det er alltid hyggelig å kunne dele med noen du liker. Noen som blir glad. På dine vegne.

 

Jeg stresser ikke med maten. Har et stort og romslig kjøkken, det har jeg alltid hatt, så lett å holde orden på både råvarer og tanker. Vi har invitert til i morgen kveld, så forbereder litt i dag. Greit med alt som er gjort.

 

Menyen er enkel, men god:
Ovnsbakt fenalår

Serveres med urtebakte rotgrønnsaker, fløtepotet med selleri, tyttebærkrem og jepp, tjukk fløtesaus. Jammi!

 

Sjokoladepudding ala Kokkejævel

Tilsmakt med appelsin og vanilje. Kjærest lager hjemmelaget vaniljesaus til med et sting av chili. Sykt godt!

Oppskrift kommer naturligvis i en senere blogg 🙂

 

Resten av kvelden, når vi har rydda kjøkkenet,  blir det burgers og serie på oss. “Kongen av Gulset” på Nrk. Fantastisk artig!

 

Håper dere også har en relativt fin kveld med noe godt på tallerkenen 🙂

Forlovelsesfotografering, en snikktitt

De fleste har vel fått med seg at jeg endelig har gått fullstendig fra vettet og skal gifte meg neste høst. Da skal det visst fotograferes! Ikke bare ett bilde fra den store dagen som man henger opp på veggen, neida, hundrevis av bilder må til hvis det skal være ekte. Det er også viktig at det er dyrt slik at man kan vise velstand.

 

Men er det ikke noe som skurrer et sted? Jeg skal da ikke gifte meg før neste høst. Likevel vasser jeg timevis i snøkavet, kysser og ser lykkelig ut mens jeg fryser tærne av meg, og må spytte snusen ut mellom hvert bilde for å se penest mulig ut. Akkurat som det skulle hjelpe!

 

Fint øyeblikk fanget på film. Vi gikk fram og tilbake flere ganger før Fotograf var fornøyd og vi så tilstrekkelig forelsket ut.

 

Ja, det var en god idé! Snø som ramler på forlovet mann fra gren mens både Kjærest og Fotograf ler.

 

Hevnen er søt! Mitt favorittøyeblikk! Helt til blodet kom. Hvordan kunne vel jeg vite at det var småstein i nysnøen, hæ?

 

Telefonen ringer i ett og jeg er en høflig mann som svarer når noen ringer. Både Kjærest og Fotograf syns det var helt greit. Det ser dere tydelig på bildet.

 

Kjærlighet ved sjuende tagning.

 

Mitt favorittbilde! Alle fire samlet <3

 

Alle var enig om at det hadde vært en trivelig dag 🙂

 

Alle bilder: TS Fotodesign

 

 

 

 

 

Hvor er egentlig gutta?

Jeg får utrolig mange meldinger fra hele landet. Hvis man leser kommentarfeltene mine, spesielt på fb, så skulle man tro at de fleste av disse meldingene er fra kvinner 35+, men det er det faktisk ikke. Eller, det er jo det, hvem er det jeg prøver å lure, men spesielt i etterkant av litt vonde temaer som angst, sorg og mobbing, overvekt etc., våkner gutta. Ikke i kommentarfeltet, men i private meldinger.

 

Det er utrolig mange menn som skriver til meg og forteller sin historie. Liten eller stor, men de forteller. Mange har det ikke greit. Sliter, men de tør ikke fortelle det til noen. Tør ikke en gang trykke “liker” på såkalte tabubelagte innlegg, langt mindre kommentere. Jeg har registrert det i mange år, men det har selvfølgelig blitt enda mer tydelig etter at jeg startet bloggen siden jeg når så mange flere.

 

“Takk for at du forteller om dette”. “Akkurat sånn er det”. “Skulle ønske jeg var like tøff”. “Du hjelper mange flere enn du tror”. “Jeg er likke like tøff, men det hjelper at du forteller”. Dette er sitater som går igjen hele tiden, fra andre menn. Menn som leser, men ikke “liker”. Hvorfor?

 

Hva er det egentlig vi menn er så fryktelig redd for? Er det å bli oppfattet som “myke”? Tape ansikt? Og hvorfor er det så fryktelig skummelt? Jeg vet ikke. Har jo kanskje alltid vært en som har stått litt på utsiden, så for meg har det liksom ikke vært så mye å tape på å fortelle, snakke, dele. Har kanskje til og med sett på det som en styrke, men jeg forstår at dette er fryktelig vanskelig for mange, kanskje de fleste.

 

Det kunne kanskje handlet om interesser, for det er forskjell på menn og kvinner, men ut fra antall meldinger jeg får tror jeg faktisk ikke det handler om det. Jeg tror rett og slett det handler om frykt. Frykt for å bli utstøtt. Svake dyr blir utstøtt i dyreriket og til slutt spist. Menn skal være sterke. Lede. Vinne. Over andre. Kan ikke gråte da.

 

“Hvorfor ligger ingen med meg? Hør på en myk manns sang. Jeg tror på likestilling, vær så snill og sett i gang” sang Ole Paus ironisk en gang på 80-tallet. Det er snart 30 år siden.

 

Nei, gutta, ikke vær redd! Ikke bry deg så voldsomt om hva verden mener, for egentlig har verden mer enn nok med seg selv og har glemt i morgen at du hadde det tøft i dag, men det føles så jævlig deilig å fortelle, for din egen del. Uansett hva de sier! Og husk: De sier egentlig ikke så mye, for de har det ikke så enkelt de heller, men du vet ikke om det, for ingen tør fortelle om det. Er vel det som kalles en ond sirkel, eller hva?

 

Blir du med å bryte ut?

Hei, det er fra VG!

Foto: Altaposten

Satt nede på kontoret og jobbet med vaktlistene for de neste åtte ukene. Et forferdelig kjedelig arbeid, men det må jo gjøres. Praktisk for de ansatte å vite når de skal på jobb, og også relativt greit for meg å vite at det faktisk kommer folk på jobb. En slags vinn-vinn situasjon for begge parter egentlig, men fryktelig kjedelig og, ikke minst, veldig vanskelig å forutse kundemassen så mange uker i forveien. 20 ansatte. Det er litt å holde styr på kan du si.

Hvor var jeg? Jo, satt og jobba med disse listene, gjespet, drakk kaffe og snuste. Masse. Telefonen ringer: “Hei, det er fra VG. Vi har fått med oss at du jo er åpen om det meste og lurte derfor på om du ville fronte vår nye serie “Pinlige sykdommer i Nord-Norge”?

 

Selvfølgelig! svarte jeg, har en drøss av hemmeligheter igjen, i alle fall en håndfull, både oppe og litt lenger nede, så det er nok å ta av her i gården til flere måneder med tykke helgebilag. Hvilken pinlighet vil du jeg skal fortelle om først?

 

Neida, jeg tuller selvfølgelig litt. De lurte på om jeg ville lage en sak for dem om hermetikk faktisk, type folkefavoritter som fiskeboller, Joika og lapskaus f.eks, og gi tips om hvordan man med enkle, billige grep kunne gjøre dem om til festmåltider en restaurant verdig.

Klart jeg kan! Det er faktisk noen av ganske få ting jeg er skikkelig god på, nemlig å lage å lage fest av hverdagsmaten. Lapskaus på boks kommer til å bli en utfordring, en stor en, men tror dette kommer til å bli kjempespennende! Helgen er i alle fall i boks for å si det på den måten…

 

Vi smattes!

Kontrakten er signert!

Da var alt det formelle ferdigforhandlet og kontrakten med Kagge forlag er signert. Føles litt rart. Forfatter. Jeg? Et en gang ungt og lovende kokketalent med forkjærlighet til å skrive artige menyer får plutselig, i noe som litt motvillig må kalles godt voksen alder, muligheten til å gi ut en helt egen bok med et skremmende høyt førsteopplag. Egentlig er det helt sprøtt. Nesten uvirkelig, men det er helt sant. Jeg har det kontraktfestet.

 

Jeg er veldig glad, men etter en lengre prat med forlagsjefen i går, begynner det å gå opp for meg hvor ufattelig mye arbeid det er som gjenstår før manuskriptet må være ferdig levert i løpet av mars til neste år. Dette er ikke et prosjekt jeg klarer å gjennomføre på et par ettermiddagstimer og en frihelg fra jobb. Jeg må jobbe strukturert og fokusert, hver eneste dag, samtidig som jeg tar vare på skrivegleden og det muntlige, malende språket som jeg etter hvert har blitt så kjent for.

 

I løpet av helgen skal jeg sette meg ned og lage en framdriftsplan og skisse til en innholdsfortegnelse slik at jeg får en klarere oversikt over hvordan denne boken faktisk skal bli til slutt. Selvfølgelig har jeg tanker om hvordan den skal bli, men nå er det virkelighet, nå må det ned på papiret. Luftslott har en tendens til å selge fryktelig dårlig.

Det som imidlertid er klart er at det blir en bok med mange gode oppskrifter for folks flesk. En artig bok. Det blir en trist bok. En tankefull bok. En fin bok. Min bok.

Gleder meg til dere får de det ferdige produktet 🙂

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Forfatter

 

 

 

 

Herregud, hva har jeg gjort!?

Her kommer man glad, og relativt lykkelig, hjem fra jobb. Sulten og planlegger å sette i gang med middagen umiddelbart. Har kjøpt inn en fersk seifilet som jeg tenkte å steike i all sin enkelhet og servere med saltbakte poteter, rømme og råkost. Det kan jeg bare glemme!

 

Jeg har ikke peiling på hvor hun har fått alle disse bladene fra. Da jeg gikk på jobb i morges hadde hun bare ett. Trodde det var nok, og vel så det, for vi skal jo bare gifte oss en gang, ikke over tretti. De ligger overalt! På kjøkkenet, gulvet og på spisebordet. På do finner jeg to. Et tynt lite for bimmelim og en murstein av ei blekke for bommelom.

 

Med ett blir jeg var svake små klynk fra en enorm haug med blader som ligger i et hjørne. I all verden, kommer de med lyd også? Jeg graver meg nedover i haugen, svetten renner, og klynkene blir kraftigere. Etter en god halvtime skimter jeg Datter og Maria, katta, som hiver etter pusten der nede i haugen. Jeg jobber meg desperat nedover, roper til dem at de ikke skal gi opp, Pappa kommer! Hold ut! I siste liten får jeg ryddet vekk de siste bladene og reddet jentene fram. Kjærest merker ingenting av dramatikken. Hun har fordypet seg inn i en artikkel på fjorten sider om bordkort i sateng.

 

Neida, overdriver kanskje litt, men det er voldsomt med blader her nå. Visste faktisk ikke at det var så mye å planlegge. Vi har jo booket både kirke, selskapslokale og fotograf. Kjole er visstnok også kjøpt. Hva mer trenger man egentlig? Ny dress kanskje, men er jo tross alt nesten et år til så den venter jeg med til sommeren. Livet har lært meg at denne kokkekroppen kan variere mange størrelser, både opp og ned, på et lite år, så tryggest å drøye med dressen. Sånn for sikkerhets skyld.

 

Er koselig også, altså. Så deilig å ha noe å glede seg til. Noe å se fram mot. Noe lyst. Dyrt riktignok, men lyst. Datter gleder seg også veldig. Spesielt etter at vi fortalte at den ble både bryllup og barnedåp, samtidig. Når Datter er glad er jeg også glad. I alle fall hvis også Kjærest er glad samtidig. Slik er det vel å være mann. Når kvinnene i livet er fornøyde er vi fornøyde. Vi er enkle sånn sett.

 

Happy wife, happe life. 🙂

 

 

 

 

 

 

From Kjærest og Kokkejævel, with love

På torsdag bestemte vi oss, Kjærest og jeg, for å kjøpe inn 14 tørka reinhjerter for å prøve å gi noe tilbake til alle som har vist oss støtte og omsorg de siste månedene. Les mer om det  HER  

Aller helst skulle vi gitt et hjerte til hver enkelt av dere, men så mange rein finnes det nok ikke i Norge. Derfor valgte vi ut fjorten av dere, symbolsk for hver dag vi fikk i solen i sommer, og de som mottar tørka reinhjerte, fraktfritt og aldeles gratis, fra oss er:

 

Therese Kristensen

Bødø

 

Monica Bakkeslett

Askim

 

Line Hanstad

Baråker

 

Elisabeth Wahl

Hammerfest

 

Bjørg Eva Olsen

(Helge Kristian Hallen)

Sørkjosen

 

Frank Bertheussen

Ballangen

 

Chatrine Kopperstad

Nerlandsøy

 

Laila Irene Eliassen

Rudshøgda

 

Birgit Eriksen

Alta

 

Dagny Olaussen

Hammerfest

 

Heidi Anita Rødberg

Tjodalyng

 

Ine Maijen Persen

Alta

 

Siv Ravna

Lena

 

Trond Arne Olsen Sjaanesset

Myre

 

From Kjærest og Kokkejævel,

with love <3