Reklame | Merket kun for å kunne bruke ordet reklame

Leste på NrK.no i går at jeg var Norges nye bloggkonge . Det er jo definitivt en oppgradering fra da Dagbladet kalte meg en bloggkomet i midten september. Og i alle fall en oppgradering fra mitt eget innlegg som jeg skrev første gang jeg toppet blogglista, etter bare tre dager! Hva blir det neste lizzom, “Blogdictator takes over the world” i Daily Mail? Eller at Dagsrevyen ringer?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Nei, jeg vet ikke altså, men syns jo dette er vanvittig morsomt. Nesten litt surrealistisk. I går, etter at jeg var på Morgenfrokost på P2 og P1+, legger ut link når den er klar, så ble jeg kontaktet av ikke mindre enn tre nye forlag, hvorav et av dem er blant Norges største, som ville utgi bok med meg! Tipper du jeg var litt småstolt, og kanskje vel så det, da jeg svarte at de var liiitt for sen i avtrekkeren, da jeg allerede har signert med Kagge forlag.?

Syke tider! 13. september, for akkurat to måneder siden i dag, kl. 17:10, skrev jeg mitt aller første blogginnlegg. Siden har jeg vært blant topp 5. Over halve denne tiden har jeg vært på 1. plass. Det er egentlig helt sinnsykt! Jeg kjemper mot giganter og, i norsk sammenheng, megakjendiser. En enkel, nei forresten, ikke enkel, men en sjel i alle fall, fra Vesterålen og Finnmark, med fast jobb. En mann. Ikke gammel, men faen ikke noe ungdom heller, omrokerer fullstendig på både hvordan en blogg skal se ut, hva den skal handle om og, ikke minst, hvem som leser bloggen.

Jeg har en reklamefri blogg og det tenker jeg, i all hovedsak, å fortsette med. Dette er ikke en pengegreie for meg. Jeg klarer meg så lenge mange nok fortsatt finner glede i å handle på Hoftepluss og Fy Fader. Jeg får enormt med tilbud, hele tiden, men takker stort sett nei til alle sammen.

Jeg gjør dette fordi jeg mener jeg har noe å formidle. Noe å si. Noe viktig. Noe uviktig. Noe lett. Noe tungt. Noe vanskelig. Noe artig. Noe trist. Noe med mening. Noe for de fleste av oss. Som har levd en stund.

Jeg kan godt være bloggkonge altså, men jeg har sett Game of Thrones og vet hva som skjer med de fleste konger. De blir enten forgiftet, hugget ned med sverd eller drept av drager…

En royal dag ønskes dere alle!

Jeg var så glad. Juni 2018. For første gang på mange, mange år kom jeg meg inn i ei på 36. Ei bukse altså. Jeg, som en periode hadde vært helt oppe i 40, skulle plutselig valse rundt, stram og lekker, i 36. Lykkefølelse rett og slett. Jeg skulle aldri tilbake til 38 og kasta derfor alle de gamle buksene. Jeg er en luring.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Bukser slites. Spesielt hvis du ikke har så mange og de du har kanskje er litt for trange. Tør påstå, med bortimot 100% sannsynlighet, kanskje til og med 110%, at jeg er den eneste toppbloggeren i Norge med bare fire bukser, inkludert dressbuksa og joggebuksa. Da det til slutt bare var frynser igjen, og den ene buksa revna på kneet og den andre i skrittet, tok jeg i går grepet jeg skulle gjort for lenge siden. Jeg kjøpte meg rett og slett to nye bukser. En grå og en svart.

Et bilde sier mer en tusen ord. For det første at jeg er jævlig kort i beina og for det andre at 36 nå bare er et fjernt sommerminne. Jeg er tilbake til 38. Det er kanskje der jeg hører hjemme. Skomaker, bli ved din lest.

-Du ser så godt ut! sa folk til meg i fjor. Folk som slanker seg får en drøss med komplimenter.

-Du har blitt så fin! Jo, takk, var jeg så stygg før da?

-Du er så flink! Det er så enkelt. Færre kalorier inn enn ut. Det har egentlig ikke vært noe problem. Jeg har ikke slanket meg, har bare endret kostholdet litt og blitt mer bevisst.

Det er ingen som sier noe når du legger på deg igjen. Ingen komplimenter. Ingen som ser litt for lenge på magen din og sier du har blitt så flott i det siste, men det er helt greit, for jeg er ikke fornøyd selv heller. Jeg skal tilbake til 36, jeg gir meg ikke, men det kreves motivasjon og viljestyrke og det tar tid å finne dem fram igjen.  Akkurat nå tror jeg det kanskje er lurest å være fornøyd med to nye bukser og heller være glad for at de tross alt ikke var i størrelse 40.

Ønsker dere en strålende dag, uansett midjemål og lengde på beina!

Bade i mine nederlag?: Les mer HER

Det ene øyeblikket skal man liksom “bare” være gjest på God Morgen Norge og lage litt mat sammen med Wenche, for så i det neste endres planen og jeg skal ta over hele kjøkkenet og kjøre hele sendingen alene! På nasjonalt fjernsyn! Hva pokker er det som skjer? Ikke for det, blir garantert artig det altså. Wenche er en travel dame og fortjener sikkert litt fri. Godt å sove litt på morningen. Ta det litt rolig i trygg forvissing om at det kommer en Kokkejævel fra nord som kan redde stemningen i studio, hehe.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det eneste som er helt sikkert er datoen, fredag 22. november. Før jeg vet ordet av det må jeg vel spille inn en hel sesong der nede. Vi som skulle kose oss i Oslo og all tingen! Hva vil Kjærest si, der hun sitter alene på hotellrommet mens jeg slaver og svetter for TV2? Tør ikke tenke tanken en gang. Blir i alle fall et år før jeg får produsert dåpsbarn neste gang tipper jeg…

Vi får se hva som skjer…

Det er iskaldt i Alta for tiden. Vinteren kom brått på. Knitrer under skoene når jeg går. Ikke fordi jeg ikke har betalt dem, men fra den iskalde snøen. Motorvarmeren virker ikke, så må starte bilen tre kvarter før jeg skal på jobb. Det er kveld klokka fire og enda er ikke mørketida kommet skikkelig i gang. Tre måneder med natt. Jeg både gleder og gruer meg. Fint med mørketid. Hvis man liker mørket.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Tenker ofte på hvordan de hadde det før. Her i Alta bodde det jo folk allerede i steinalderen. Eneste lyset var et og annet bål som brant. Og en iskald måne som med varierende hell lyste opp landskapet. Og menneskene. Må ha vært beintøft. Ingen veier. Ikke kunne de sette seg på et fly til Syden heller hvis mørket ble for kraftig. De hadde jo ingen penger. Ikke hadde de fly heller. De slapp i alle fall å irritere seg over  kjøttfrie julebord og kjempe seg gjennom en hel måned med mer eller mindre gode gode råd i alle kanaler om hvordan du får til den perfekte ribbesvoren . Ellers tror jeg de var mye kalde på tærne og sikkert også fingrene. Det er der man fryser først hvis man har dårlig bekledning.

Amfi Alta er 10 år i år og feirer hele denne uken til ende med gode tilbud i alle butikkene. På vinteren liker jeg faktisk konseptet med kjøpesentre. Av den enkle grunn at det rett og slett er varmere hvis du skal handle noe. Slipper å reke gatelangs hvis du skal ha deg en ny jakke. Eller bare en pølse på Narvesen. Jeg kjøper meg av og til baconpølse. I grovt brød med ketsjup og hotdog-dressing. Pølse er godt av og til. Kjøper to hvis jeg er sulten, men er egentlig litt ekkelt med pølser. Vet ikke hav de inneholder. Det vil si, jeg vet hva de inneholder. Det er det som gjør det ekkelt. Prøver å ikke tenke på det. I alle fall ikke mens jeg spiser.

På torsdag har Kjærest eksamen. Jeg ønsker henne alt mulig hell og lykke. Hun har ikke hatt det så lett, men har klart å presse seg gjennom både undervisning og praksis likevel. Hun studerer til barnehagelærer. Dere kan tenke dere resten selv. Torsdag klokka fire er det over, for denne gang, kjære. Jeg vet du gleder deg veldig.

Og allerede på fredag tennes julegrana og julegata åpnes. Nissen kommer, nattåpent og god jul. 15 november. 1 desember er helt ute. Handelstanden har talt. Vi handler rett og slett mer hvis vi ser et juletre. Slik er det. Jeg har ikke noe i mot det. Jeg er en del av handelstanden og lever av at folk handler mer når de ser et juletre. Dessuten er det koselig. Med lys. Vi trenger lys. Når det er mørkt. Og kaldt. Det er derfor jula finnes. Før Jesus kom og redda verden.

Datter kommer ikke før på lørdag. Hun har gledet seg til nattåpent i flere uker. Tenk å kunne shoppe etter leggetid. Er jo helt fantastisk. Jeg er en trøtt type. Ikke liker jeg shopping heller, så jeg gir henne en ekstra dag hos moren. Vippser over litt penger, må jo det. Betaler meg ut av problemet kan du si. En skikkelig mannegreie egentlig.

Tiden flyr! Nå må jeg på jobb. Klokka er straks seks. Håper dere får en riktig fin dag uansett temperatur og lysstyrke.

Vi smattes!

Vi bruker mye engangshansker, du vet slike som ikke er sterile, men som ofte brukes på kjøkken, i fiskeindustrien og på gamlehjem for å hindre smitte og holde hendene rene. For folk med utdannelse på høyskolenivå og høyere er dette sikkert et enkelt konsept, men for oss arme yrkesskoleutdannede eller, enda verre, de som er uteksaminert fra Livets harde skole, er dette slett ikke så enkelt.

Heldigvis følger det med bruksanvisning i hver kartong. Ikke bare en pr kartong, men faktisk en helt egen for hver eneste pakke med hansker. De kommer godt med, for vi roter og tuller så fælt, så ingen finner bruksanvisningen når vi trenger dem. Da står vi der, ser dumt på hverandre, og aner ikke hva vi skal gjøre. Leter i skuffer og skap etter bruksanvisningen, men det er ingen å finne. Ofte må vi springe ned på lageret og panisk se om det står en uåpnet kartong med ti ferske bruksanvisninger i. For en lykke de gangene det faktisk gjør det og det smilet på den luringen som kommer opp med dem.

Den av oss som er flinkest til å lese får æren av å gå gjennom brusanvisningen med oss andre. Forklarer og viser. Åpne pakken. Ta ut hansken. Hånden skal inn i hullet. Trekk opp. Gjenta samme prosedyre på neste hånd. Hvis hansken er for trang, prøv en større størrelse.

Ofte går vi gjennom denne prosedyren på personalmøtene også. Vi glemmer så lett, så greit med litt repetisjon, men det setter seg liksom ikke. Vi er rett og slett ikke smarte nok. Heldigvis vet hanskeprodusentene dette og sender med rikelig med bruksanvisninger. Hver enste gang.

Jeg registrerer at bruksanvisningen kommer på hele fem språk, så dumme yrkeskolefolk er tydeligvis ikke noe særnorsk fenomen. Dette er trolig noe man sliter med over hele verden. Om jeg blir fornærmet? Ikke det grann! Jeg er takknemlig, for det er så jævlig flaut når man står og baler med en hanske foran en universitetsutdannet kunde og du rett og slett ikke husker hvordan du får på deg hansken. Da er det godt å ha en bruksanvisning for hånden, lese litt og vipps er hånden inne i hansken og du kan ekspedere som om ingenting har skjedd.

Ha en fin søndagskveld! For det er søndag i dag, er det ikke? Jeg glemmer så lett.

Det var ikke slik det skulle bli, men det ble det. Har vært oppe hos begge guttene. Bare en snartur. Iskaldt, men det er lys. Ganske mange faktisk. Fem måneder siden fødselen i går. Da blir det litt lys. Det er hyggelig. At han ikke er glemt. Ennå. Jeg vet han blir det. Etter hvert. Broren fikk også masse lys det første året. Til slutt er det bare foreldrene som husker. Eller bryr seg. På ordentlig. Slik er det. Og slik må det være. Folk har sine egne liv. De skal også leves.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Dagen skal brukes til å steike ribbe. Det går enorme mengder framover. Flere tonn. Vi må derfor steike annen hver dag. Søndager er gode dager for å steike opp reservelagre. Vi har stengt på søndager, så begge ovnene kan brukes. Satser på 300 kg i dag. Ribba avkjøles, før vi skjærer dem i porsjonbiter og fryser dem ned. Da har vi litt hvis vi ikke rekker å steike nok annen hver dag. Dette gjentar jeg hver søndag fram mot jul.

Ribba salter vi i to dager. Masse salt og passe med  grovmalt svart pepper. Svoren ned. Uten tilstrekkelig med salt, ingen knasende sprø svor. Hard kanskje, men ikke sprø. Det er forskjell. En stor en. Legg svoren på et helt flatt underlag slik at det danner seg en saltlake som svoren får godgjøre seg i.

Kjærest strikker. Og strikker. Og strikker. Julegaver skal produseres. Hun har mange i sitt liv og hun er veldig flink til å ta vare på dem. Der har jeg litt å lære. Ganske mye faktisk. Jeg er veldig lite flink til å gi folk gaver. Har alltid sett på ting som søppel. Eier nesten ingen ting selv. Har en gammel dunjakke med en halv logo på. Var hos skredderen å fikk fiksa glidelåsen her om dagen. Ser snart ut som kong Harald gjorde på nittitallet.

Farsdag. Jeg husker min aller første farsdag. Da var jeg akkurat fylt nitten år. Det var litt rart, litt uvirkelig. Jeg forsto jo at det lille nurket på 10 måneder ikke hadde skrevet ordene, det hadde vært helt sykt, men han hadde tegnet, eller i alle fall fargelagt kortet i modernistisk stil. Det kan ikke bli koseligere.

I år blir det ingen kort i modernistisk stil. Jeg vet jeg ville fått det hvis alt hadde vært annerledes. Det kommer til å bli en rar dag. Det beste er egentlig bare å late som om det er en helt normal dag, men det er jo ikke det. Da er det bedre å jobbe. Er jeg riktig heldig kommer Datter og Sønn en tur på besøk i ettermiddag. Det blir koselig.

Nei, alle fruentimmere, sønner og døtre der ute, legg fra deg mobilen og stikk og lag noe godt til gubben eller far din! Helst uten så mye sukker, for han har lagt seg litt ut i det siste. Noen må ta ansvar. Han gjør det ikke selv.

God farsdag ønskes alle!

Tips til farsdagskaker finner dere HER

I går kveld gikk jeg i fryseboksen, tok opp en pose med verdens saftigste sjokoladekake , tinte den på en tallerken jeg hadde forvarmet i ovnen og spiste. Det smakte bare nederlag, men jeg spiste opp likevel. Akkurat slik jeg pleide å gjøre. Før andre påskedag 2017.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Da veide jeg 120,5 kilo. Det er voldsomt mye, selv for en nokså høy og muskuløs kar som meg. Jeg var blitt feit rett og slett. Noe måtte gjøres. Grep måtte tas. Jeg kutta ut sukker i alle unødvendige former. Ingen kaker, vafler, iskrem, smågodt eller sjokolade. Det var overraskende enkelt. Gikk en uke, så hadde jeg ikke lyst på slikkerier i det hele tatt.

Jeg kutta også ut brød, ris og potet. Det var ikke like enkelt, gikk helt fint det også. I alle fall en periode. For en som er normalt skrudd sammen i hodet er det ikke noe “farlig” å spise vanlig mat med hurtige karbohydrater, men for slike som meg, som ikke har magemål, selvrespekt eller selvbeherskelse nok til å stoppe når man er mett, så er dette skumle saker.

Brød er jo så sykt godt. Dessuten er det mykt og går så fort å spise. Spiser du fort, og det gjør jeg, så har du plutselig spist 4-5 brødskiver før du vet ordet av det. Da er det tryggere med knekkebrød. Blir jo sår i halsen hvis du sluker det på samme måte.

En bonus ved å kutte ut hvetemel er jo at energirik kost som pizza med masse ost og pepperoni, pasta med kjøttdeig og bacon, sprøstekte hvitløksbrød og ferske hveteboller med rosiner automatisk blir ulovlig og du sparer enormt mange tusen kcal i løpet av et år. Man kan jo ikke la det være for alltid, men som en kikkstart på en slankekur er det helt suverent.

I fjor sommer veide jeg 99,5 kg. Jeg hadde klart det! 45 pakker smør var borte og jeg hadde egentlig ikke slanket meg en dag, jeg hadde bare kuttet ut sukker. Spiste så mye middag jeg ville, men når man går ned i vekt, og lykkes, så blir man automatisk litt mer obs på hvor mye man tar på tallerkenen. Jeg holdt meg som regel til en porsjon.

Så skjedde det som alltid skjer. Ting sklir ut. Potetmosen er tilbake. Pizzaen også. Deilige rundtykker til søndagsfrokosten. Ikke spiser du bare ett heller, men to for mye. Holder meg fortsatt unna sukker i det daglige, men de siste månedene har jeg spist kaker i bursdager og selskapeligheter. Aldri hjemme. Inntil i går. Den siste barrièren var igjen brutt. Muren falt. Jeg spiste sjokoladekake rett før jeg skulle legge meg. Helt unødvendig.

I dag morges var jeg 109,7 kg. Fortsatt over 10 kg lettere enn jeg var på mitt tyngste, men jeg må ta grep igjen. Jeg vet hvordan jeg gjør det. Kan alt om dette. Det er så enkelt i teorien. Det ligger to biter sjokoladekake igjen på kjøkkenbenken. De kommer jeg ikke til å spise. Det er jeg nesten helt sikker på!

Ha en strålende lørdag, både med og uten sukker!

Det har vært mye diskusjon den siste uken om julebord uten pinnekjøtt og ribbe. Jeg har ingen sterke meninger om temaet, men undres over om dette da virkelig kan kalles for julebord eller om vi ikke heller burde kalle det for en førjulsamling uten den maten vi tradisjonelt forbinder med norsk julefeiring fordi noen i ledelsen har sett lyset og ønsker å framstå som framifrå miljøforkjempere selv om det egentlig ikke hjelper noen verdens ting?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

På prinsipielt grunnlag mener jeg vi burde spise den maten som blir servert når vi blir påspandert middag  av arbeidsgiver eller andre. Jeg tror de fleste av oss til og med kunne hatt godt av og spise en eller to ribbeporsjoner mindre før jul. Det er jo ikke akkurat slik at hver dag er en kamp for overlevelse og at hvert gram fett ekstra vi får i oss er en dag ekstra med liv, kanskje snarere tvert i mot.

Likevel er det liksom noe spesielt med det julebordet.  Diskusjonen rundt bordet når hotellet ikke får til ribbesvoren eller når kokken har vannet ut pinnekjøttet alt for lite og bordet derfor desperat bruker opp alle drikkebongene og kjøper fem til bare for å berge livet. Før de blir kastet ut i taxien. Bra fortetningside forresten.

Kanskje vi heller burde, hvis vi virkelig tenkte på klimaet, arrangere alkoholfrie julebord? Det snakkes om at kjøtt setter store klimaavtrykk, men det er i alle fall mat, noe vi trenger for å overleve, mens alkohol, hvor hyggelig det enn er å innta et glass eller fem, virkelig ikke vi trenger for å opprettholde artens overlevelse. Alkohol er et nytelsesmiddel som ikke produseres bare av vann, men av mat og beslaglegger enorme jordbruksareal til produksjon av sukker, potet, korn og jeg vet ikke hva. For ikke å snakke om all energien som går med under selve produksjonen av alkoholen. Alkoholen skal dessuten fraktes jorda rundt for å drikkes på akkurat ditt julebord. Ribba og pinnekjøttet er i alle fall norsk og produseres i all hovedsak av bønder i ditt nærområde.

Nei, tror nok vi alle overlever et julebord eller to uten ribbe, kanskje vi til og med overlever lenger, men det er i alle fall ikke bra for klimaet. Jeg heier på den første arbeidsgiveren som, i miljøets navn, tør å drukne sine egne ansatte i flytende ribbefett på julebordet. Det hadde virkelig monnet, for da vil ingen av de ansatte forurense noe som helst mer. Det hadde vært skikkelig symbolpolitikk!

Vi smattes!

Jeg har jo etter hvert forstått at jeg har truffet et eller annet hos veldig mange, men jeg syns fortsatt det er litt spesielt, og kanskje litt stas, når de største nasjonale mediene finner akkurat meg og det jeg har å fortelle interessant nok til lange intervjuer som går litt i dybden. Det finnes jo så mange andre der ute som kanskje hadde fortjent denne oppmerksomheten vel så mye som meg, men slik er verden lagd. Askeladden er mer fascinerende enn Per og Pål, og akkurat nå heter jeg Espen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I går var jeg i et lengre radiointervju med Nrk Nyhetsavdelingen. De ville lage et radioinnslag til P2s morgensending, samt noe nettgreier. P2 er min foretrukne radiokanal, bortsett fra at de tror at vi som er interessert i nyheter også er hardbarka klassisk -og jazzfanatikere, så lett å si ja til det. Jeg plapret i kjent stil i både det lange og det brede. Må nok klippes kraftig for å på plass i et nyhetsinnslag, men mindre de lager en spesialsending over flere timer, hehe.

Neida, er jo fryktelig artig at noen faktisk vil høre om det man forteller. Det er vel derfor de fleste forteller noe som helst. For å bli hørt. Av andre. Hvis ikke hadde man vel bare skrevet en vanlig dagbok. Har også blitt mer bevisst at ingen får med seg alt, eller bare fragmenter av det man sier, så viktig at et spisset budskap formuleres skikkelig og presist slik at misforståelser unngås i størst mulig grad. Da er det i alle fall bare de som bevisst misforstår med vilje som, og de får man ikke gjort noe med uansett, som ikke får med seg budskapet slik det var ment.

Nu vel, straks jobb. Eller jobb og jobb. Har jobbet så lenge på gølvet at jeg fortsatt ikke anser disse kontordagene mine for “ærlig” arbeid. Jeg vet ikke hvorfor, men hvis jeg ikke er oppe i butikken så har jeg liksom ikke jobbet på ordentlig. Er jo egentlig skikkelig urettferdig mot alle de tusener som bare jobber på kontor, for det er jo et ærlig dagsverk det også, men for meg føles det ikke slik. Ikke for det, jeg lever godt med å være en slabbedask altså. Det er ikke det.

Når jeg kommer hjem i dag er det Datter som står for middagen. De har fri fra skolen for å lage middag til familien. Fra bunnen. Mat og helse. Et fantastisk tiltak! Datter skal, uten hjelp, lage hjemmelagde kjøttkaker, fersk ertestuing og brun saus. Gleder meg!

Nei, kos dere inn i den nye dagen!

(HER kan dere høre innslaget da jeg var søndagsgjesten i Norgesglasset)

Jeg har et åpent kommentarfelt som er flittig brukt. Det er jeg veldig glad for. Jeg skriver ofte om store, tunge temaer som egentlig angår oss alle på en eller annen måte. Selv om jeg aldri er politisk, men skriver livet sett fra mitt ståsted, det som skjer mellom måltidene, har jeg både forståelse og respekt for at andre kan se på verden med litt andre øyne. Jeg påberoper meg ikke sannheten om noe som helst, bare viser verden hvordan den ser ut fra der hvor jeg står. Eller ligger, alt etter som.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I går skrev jeg -Når ble spontanabort i uke 9-10 “Å miste et ufødt barn”?

Overskriften er et spørsmål som ble stilt på et nettforum som diskuterte min blogg, og siden jeg fant dette spørsmålet, og, ikke minst, måten og konteksten det var stilt på, som spesielt interessant kan du si, valgte naturligvis å besvare dette spørsmålet på min egen blogg.

Dette er et ekstremt følsomt tema, for veldig mange, men som vanlig belyste jeg bare mitt ståsted, sett med mine øyne, fra min situasjon. Trodde vel, naiv som jeg er, at egentlig ikke et menneske i denne verden kunne føle seg støtt av mitt svar. Kankje bortsett fra spørsmålstilleren. Var i alle fall ikke min intensjon. Jeg tok feil.

Kommentaren under kom inn i morges, altså ikke midt på natta, på min blogg. Jeg velger å gjengi den i sin helhet. Ikke for å henge ut noen, men som et innlegg i den løpende debatten om nettvett og hvordan vi oppfører og omtaler hverandre på nettet. Jeg tør ikke tenke på hva folk som skriver om langt mer kontroversielle temaer enn jeg må gjennomgå.

“Uavhengig a tema: Du minner meg om mora mi.
Vokste opp med en manipulerende psykopathelvette uten sidestykke.
Manipulerte og spekulerte og brukte sine hersketeknikker helt uten sidestykke.
Ja, jeg kjenner hele “gata”.

Det du sier er at dersom folk sier noe annet enn deg, og ikke knytter noen følelser til et foster,
og tar i betrakting av en tredel faktisk RENNER UT ila de tre første månedene…
Ja da er man grusomme om kalde.

Dette er jo et høyst relevant etisk dilemma, og virkeligheten er at over halv norge IKKE
hevder det er et dødsfall å spontanabortere i første trimester.
Og at noe synes “ufødt barn” blir en overdreven overdramatisering; er vel ikke så rart.
Da er vel ikke denne personen av den grunn et “iskaldt monster”.
Ja, kondolerer for den nyfødte. All min medfølelse.
Men du har ingen sympati fra meg, og mange andre, for å demonisere alle oss som ikke har samme “varme” tanker om denne celleklumpen deres.
Nå blir jeg vel også en clickbait.

Dette er jo fakta. Og ikke alle, pålangt nær, som har noen som helst følelser rundt en abort eller en
spontanabort. og vi er ikke grusomme personer likevel.
Du kaller deg JÆVEL, og håner det kristne miljøet i alta som ikke liker denne jævel tittelen hengende midt i amfisenteret.
Men gurrimalla for et søndagskoleinnlegg du kommer med likevel.
Å VENDE KAPPEN MED VINDEN.
KANSKJE DERFOR DU HAR FÅTT SÅ MANGE FØLGERE:
ET HANKJØNN UTEN ET MANNKJØNN. ERGO TUSENVIS AV KVINNELIGE LESERE:

Såhåper dette innlegget kan hjelpe JÆVELEN å ta vekk tankene fra celleklumpen.
Og heller fokuserer på det som plager deg reellt sett:
Mistet et barn.
Yngre kjæreste; må få et til barn selv om du har hundre.
Must buy bus.
hvordan skal du vri deg unna? 🙂”

Dette tar jeg meg ikke nær av i det hele tatt altså, det er rett og slett for drøyt, men vi kan ikke holde på på denne måten! Det kommer ingenting godt ut av slik debattkultur. Hvor kommer alt dette hatet fra? I akkurat dette tilfellet ser jeg jo at det har bygd seg opp over tid, og fikk en slags utløsning i dag morges, men ellers? Hvorfor skriver mennesker slike kommentarer til andre mennesker? Hva ønsker de egentlig å oppnå? Føles det godt, eller hva er egentlig greia?

Kjør debatt, men oppfør dere ordentlig!