Mye er sagt, sikkert også med rette, om meg og min skyhøye selvfølelse, men at jeg skulle få æren av å bli invitert som en av hovedattraksjonene på Finnmark internasjonale litteraturfestival, Finnlitt, det har jeg faktisk aldri noensinne sett for meg som noe jeg kom til å få oppleve.
Like fullt er det akkurat det jeg er; invitert og gasjert til å sitte på en scene foran publikum, på samfunnshuset i Kirkenes, og samtale med Anne Gerd Lehn om det temaet som engasjerer meg aller, aller mest, nemlig meg selv.
Ha ha, nei seriøst, dette er virkelig en stor ære for meg! Livet mitt har de vridd seg flere ganger 360 grader. Først i dødskramper, siden i mer og mer positivitet og nytt liv. For to år siden hadde jeg ikke blogg en gang. Nå er jeg en bestselgende forfatter med ny bok bare dager unna. Også den ser ut til å nå ut til et stort publikum. Mye tyder faktisk på et publikummet er veldig mye større enn den forrige boka ble til del.
Veldig, veldig spennende tider for en enkel gutt fra Nord, som i sin tid ble født i skyggen av et isfjell, fire mil vestafor helvete. En “late bloomer” kanskje, men likevel et menneske helt fra første åndedrag.
Befinner du deg i området Kirkenes i det aktuelle tidsrommet, så vil jeg absolutt anbefale deg å besøke litteraturfestivalen. Jeg har bladd gjennom programmet, og det er MYE bra der!
PS! Det vil selvfølgelig bli mulighet til å få personlig signert den nye boka mi, “Hva skal vi ha til middag?” når jeg først er i Kirkenes. Håper å se deg på festival!
Da var det siste nålestikket satt og jeg har bidratt til at Norge har blitt et litt tryggere sted, for alle. Jeg er verken immunolog, virolog eller ekstraordinært medisinsk kompetent, så jeg føler ikke jeg har forutsetninger til å argumentere for verken for eller mot koronavaksine. Innrømmer at jeg ikke har lest meg opp i det hele tatt egentlig, jeg stoler rett og slett på at langt klokere folk enn meg har klart å sette seg grundig nok inn i materien slik at jeg føler meg både trygg og sikker på at jeg har tatt det riktige valget.
Det sagt så kjenner jeg flere mennesker som av ulike årsaker, som vi andre ikke har noe med, verken kan, tør eller vil ta koronavaksinen, og det må også være helt greit. Det aller viktigste er vel at de som er utsatt for alvorlig sykdom er vaksinert, slik at det det ikke blir en økt belastning på helsevesenet, slik vi ser i dag, der det aldri har vært flere som er smittet, men heller aldri vært færre innlagte med alvorlig sykdom.
Jeg er et liberalistisk menneske, og en av de verdiene jeg setter aller høyest er den frie vilje. Bedrevitere som på død og liv skal prakke sine egne verdier stiller jeg i samme kategori som Jehovas vitne. Sikkert hyggelige folk, men med en gang de begynner å prakke troen/verdien sin over på meg, så melder jeg meg tvert ut.
I akkurat denne saken går jo dette naturligvis begge veier. Har sett flere vaksinemotstandere som har brukt ikke alltid like hyggelige adjektiver på “saueflokken” som har latt seg “lure” til å vaksinere seg. Det er om mulig enda litt teitere faktisk.
Det var bare det jeg ville si. Takk for oppmerksomheten.
Kulinarisk hilsen
Kokkejævel
Stasminister
En siste ting: Nå som nesten hele den voksne befolkningen i verdens aller, aller rikeste land snart er fullvaksinert med to vaksinedoser så MÅ det være den fattige delen av verden sin tur! Det er absolutt ingenting som tyder på at vi trenger å vaksinerer de rike ungene våre, så send vaksinene til folk som trenger dem!
Konemor skal (selvfølgelig) bli barnehagelærer, men driver å blir gravid hele tiden, så det tar litt ekstra tid å fullføre. Rart med det, ting tar tid, enten det er fødsler eller begravelser.
I dag er i alle fall første skoledag på sisteåret. Hun rekker akkurat ikke å fullføre det før nybanet kommer i februar. Ikke pga pensum, praksis. Ugunstig med en bitte liten baby i ryggsekken mens du har akedag i barnehagen. Ikke kan du slenge fra deg sekken heller, for da hadde folk sikkert blitt hysteriske. Ikke er det sikkert man er så gira på akedager heller, rett etter en fødsel.
Lillebror har sin første dag alene i barnehagen, så blir spennende for både ham og oss. Han har vært noen timer hver dag forrige uke, og an er den enste ungen på avdelingen ennå, så det mangler ikke på oppmerksomhet fra de to ansatte for å si det slik, men likevel er han jo bare en bitte liten mann, helt i startgropen av livet. Jeg blir irriterende bløt i hjertet når jeg tenker på små barn, men det er kanskje ikke den verste karakterbristen jeg har.
Skal forresten ta andre vaksinedose i dag klokka 10:10. Greit å være fullvaksinert når jeg skal til Oslo neste uke på signingsferd. Blir altså så utrolig spennende å se hvor mye den boka kommer til å selge, og, ikke minst, hvordan den blir mottatt av dem som kjøper den. Jeg har ennå ikke holdt den i hånden, men jeg vet det er to rykende ferske utgaver på vei nordover, så gleder meg vilt til å ble i den. Lukte på den. Stryke over ryggen, som om den var min egen unge. Og det er den jo på mange måter.
En av disse ungene, unnskyld bøkene, skal jeg gi vekk, og gjett hvem som skal gå dem? Jepp, en av dere. Vent ennå ikke om jeg skal gjøre det til en slags konkurranse eller om jeg rett og slett bare skal gi den helt tilfeldig vekk. Har du lyst på et gratis eksemplar signert av både Konemor og meg selv?
Nei, klokka ble sju og hører de romsterer der oppe. Skal stelle i stand frokost til dem og vipps er dagen i gang. Håper dere alle får en strålende uke, og ikke glem at vi kjører bursdagsrabatt HELE uken på nettbutikken Kokkejævel.no. –alt det beste på et sted!
Tenk å kunne stå ute i hagen en fredags kveld uten at du har ansvar for noen andre enn din egen familie. Tenk å bare stå der, etter 1 092 fredagskvelder i løpet av 21 år, å vite at i morgen, i morgen er det stengt. Asbjørn, i morgen har du fri uansett hva som skjer. Det er ingen som kan bli syke. Ingen selskaper som skal bespises. Ingen kunder som skal betjenes. Det er rett og slett, helt uten forbehold, angst og reservasjoner, fri.
Det er faktisk 21 år siden sist jeg kunne ta fullstendig fri uten et eneste forbehold. Det er ingenting som kan skje, (bortsett fra brann da), som gjør at jeg må steppe opp på jobb. Ja, det kan komme masse ordrer i morgen, men jeg får ikke sendt dem likevel på lørdager, så det er ingen stress. Det er fri.
Så kan du spørre, “var du ikke i akkurat samme situasjon forrige fredag?”. Svaret er nei. For det første så er det naturligvis en voldsom omstillingsprosess for meg dette at jeg på mange måter kan være ferdig på jobb når jeg drar hjem. Det er ingen fra jobb som melder, sender bilder eller ringer fordi de lurer på noe. Telefonen er helt stille. Det er fri.
For det annet så har det, pga lang saksbehandlingstid, inntil i dag vært jeg som har stått som den formelle eieren av Hoftepluss AS. Det har stresset meg litt. Selv om kontrakter er skrevet og penger skiftet hender, så har jeg stått som den formelle eieren. Nå står det et annet navn i Brønnøysund og jeg, jeg har fri.
Jeg skal ikke kjede dere mer en fredags kveld. Konemor har stekt Verdens beste vafler og det er masse røre igjen!
Riktig god helg, alle sammen!
Kulinarisk hilsen
Kokkejævel
Døgenikt
PS! Ja, jeg ser jo at det har skjedd voldsomme forandringer på torvkvaliteten, men jeg ønsker det velkommen. Jeg er en veldig trygg voksenperson. Jeg higer ikke etter ungdommen, ungdomslivet eller det ungdommelige livet. Jeg lever nå. Jeg har det godt. Ved veis ende.
Helt fra en iskald iskald desembermorgen i 1977 og fram til nå har det vært en lang og svært humpete ferd. Enkelte av bakkene har vært nesten umenneskelig å bestige, men jeg har bitt tennene sammen, krummet nakken og og gått videre.
Nå føles det som om det har stoppet litt opp. Det er faktisk her jeg hører til og det er her jeg skal være. Det har tatt meg litt tid til både og omstille, men også faktisk forstå og ta inn over meg. Jeg skal ikke lenger. Det er godt her. Jeg stopper og bare blir.
En ting er å gifte seg med en snill vakker kone som bare vil meg godt, (bortsett fra når hun er gretten og sur og leker stakkars gravid med bekkenløsning), men å skulle få oppleve den intense gleden igjen at bitte små barnehender legger armene rundt halsen min og glemmer til. Det er helt ubetalelig og et av Herrens aller største mirakler.
Jeg skal ikke skrive så mye om ham, vi prøver å skjerme han så mye som mulig fra offentligheten, men har er en så enormt stor del av ikke bare min våkne tid, men også tiden når jeg sover. Han kommer jo over til oss midt på natten, (når jeg ikke ligger på sofaen), og bare det å ligge å høre på den lille barnepusten. Jeg har ikke ord. Det et liksom ikke virkelig. Akkurat da, til tross for alt som har hent, så føler jeg meg som verdens aller heldigste mann. Hadde det ikke vært for alt som har skjedd, så hadde ikke Lillebror vært til. Tanken er nesten ikke til å holde ut.
I februar blir den lille familien i Tollevika anda litt større. Da kommer det en bitte, bitte liten søster eller bror som igjen skal fylle hjertet mitt med iskald angst, men også, når jeg våger å tro at alt skal gå bare bra, en brennende kjærlighet som bare et barn kan skape.
Som jeg skrev i morges, så begynner jeg å ligne på Abraham i Gamle Testamentet, han som ble stamfar til hele det israelske folk, for han fikk så mange sønner og døtre. Litt slik blir jeg også i februar. Da har jeg ni unger, seks på jorden og tre i himmelen. Det er slik det har blitt og det er slik det skal være.
Akkurat nå er alt godt. Jeg har stor tro på framtiden. Selv om jeg ikke skal gå videre, så er det mye som både kan og må gjøres der man er. Jeg liker å bygge, skape, men skal bli enda bedre på vedlikehold. Uten godt vedlikehold forvitrer alt og blir borte.
Jeg ønsker dere alle en fin, fin ettermiddag. Takk for at dere leser meg og følger meg. Spesielt dere som følger meg i både tykt og i tynt. Dere som leser meg uansett overskrift og tema. Dere som nesten er som en del av familien.
Nå dikk jeg melding fra Konemor og at hun og Lillebror har startet mot Svogermor(d). Hun blir hele 55 år i dag, men det er ingenting som ikke en god hårfarge og litt panelspakkel ikke kan fikse. (Ha ha?)
Tanken har naturligvis slått meg mange ganger opp gjennom livet, men det siste sprellet mitt, med å selge fra meg Altas største alkoholfrie serveringsted til fordel for en bortgjemt nettbutikk i et et trivelig, men nedslitt lokale med kun europaller som interiør. I hjørnet står en 30 år gammel sittegruppe kjøpt på Aksis. Resten er paller.
Dette skal altså brødfø en stadig større familie. Fader, til tross for at det ligger et par-tre ufattelige tragedier i kjølvannet mitt, så begynner jeg snart å føle meg som Abraham, han fra Bibelen som ble stamfar til hele det israelske folk. Jeg er kanskje ikke der riktig ennå, men jeg puster han i nakken, og allerede i midten av februar kan jeg titulere meg som: Asbjørn Abraham P. Sandøy. Far til ni, seks på jorden og tre i Himmelen.
Klokka er snart ti og jeg har ikke gjort det skarve grann etter at jeg kom på “jobb” for snart to timer siden. Har spist, fire Wasa havreknekkebrød med lettmajones(visste du forresten at det er TO åpninger på majonestubene??? Vri av den øverste korken og innenfor åpenbarer det seg den mest jomfruelige majonesåpning du kan tenke deg.), 8 agurksiver skjært på skrå slik at de blir store og fine, og fire ferdigskjærte skiver med Norvegia. Har gått tilbake til knekkebrødet etter at magen ble tatt av tyngdekraften. (Da er det på tide å ta grep! Jeg har en plan. Starter på mandag…)
Dagens plan er det samme jeg har holdt på med hele uken, nemlig planlegge julen. Det er et sjansespill av dimisjoner, med tanke på innkjøp, men hvis jeg og min familie skal være i nærheten av å kunne leve, og leve godt, av denne butikken, så er vi prisgitt en heidundrende julehandel. Først og fremst betyr det at jeg må sette sammen et vareutvalg av absolutt ypperste klasse. Dernest er det viktig at ikke dette vareutvalget blir passe stort, slik at det ikke blir så mange godsaker å velge mellom at dere rett og slett ikke klarer å bestemme dere, og heller klikker dere inn på en “enklere” nettbutikk for å finne julegaver til de nære og kjære.
Når det er gjort, noe som egentlig er en kontinuerlig jobb. Selv om jeg har 20 års erfaring med de aller beste produktene så finnes det jo så mye godt i Norges land, men jeg kan ikke ta inn alt. Jeg må velge (og vrake). Og jeg må velge riktig. Nytter ikke at jeg syns det er et kjempeprodukt hvis ikke kundene er enig.
Så var det dette med mengde da. For å kunne gjennomføre en julehandel med maks suksess, så er jeg avhengig av å ha alle varene i hus før den starter for fullt. Nytter ikke å sitte inne med fulle lager to uker før jul. Da er det for sent. En annen ting er å ta inn nok varer, men hva er nok? Det er dette som er roten til at jeg har hatt konstant klump i magen siste kvartal de siste åtte årene. De fleste julevarene “uten” holdbarhetsdato burde være i hus innen oktober. Første problem da er jo at de må være betalt før julehandelen virkelig setter inn, noe som kan være tøft nok for en liten bedrift som min. Må nok inn med et par hundre tusen av mine oppsparte midler for å “bidra” litt før julehandelen sparker fra.
Hvis den gjør det da? Det vet man jo ikke. Selv om det gikk bra fra stua i fjor, så betyr det jo ikke at det går bra i år, bare fordi jeg har varene stablet ut på paller og har eget kontor med dør.
Hva er det egentlig jeg holder på med? Sitte her og psyke meg selv ned! Nei, her er det bare å låse opp døra, brette opp ermene og sette i gang. Akkurat nå er det to ordrer som skal pakkes og sendes klokka 14:30, men hvem vet, kanskje nettopp du finner noe som frister i nettbutikken som har som mål av seg å samle alt det beste på ett sted. Sendes kl. 14:30 hver mandag og torsdag utenfor høysesong, så du rekker det med god margin 😉
Kokkejævel.no heter nettbutikken. Kanskje ikke så overraskende egentlig, ha ha. Velkommen skal du uansett være 🙂
Kulinarisk hilsen
Kokkejævel
Kjøpmann
PS!
Til slutt vil jeg gratulere selveste Svigermor(d) med dagen! Man skulle ikke tro at denne dama ble 55 år i dag. Hadde gjettet på 60, kanskje 65, men aldri bare 55. Nei da, du er en kul dame, som for alltid vil ha en spesiell plass i mitt hjerte fordi du i mitt fravær, ytterst i havgapet uten veiforbindelse på andre siden av landet, fulgte Lille Vakre til verden, og til sykehusets store irritasjon og forbud, filmet slik at også jeg, barnets far, fikk delta på fødselen. Gratulerer med dagen!
Jeg har aldri hatt selvstendig pappapermisjon for noen av ungene mine. Jeg tok ut 12 dager ulønnet permisjon etter at eldstemann ble født for 24 år siden, men da de to neste kom hadde vi ikke råd til slik luksus. Da nummer to kom gikk jeg på kokkeskolen og tredjemann i fremmed by mens jeg var kokkelærling.
På den tiden hadde heller ikke menn pappakvote på selvstendig grunnlag. Det betyr at hvis det bare var far som hadde inntekt, så ble det ingen betalt pappaperm. Det var mor som opptjente rettigheter som far kunne ta ut. Sprøtt system som heldigvis er mer likestilt nå, to tiår etterpå.
Uansett ordning, så hadde jeg nok ikke tatt ut så mye permisjon likevel. Jeg mener at foreldrepermisjonen først og fremst burde være forbeholdt mor hvis hun ønsker det. En graviditet og en fødsel er en voldsom belastning, ikke bare fysisk, men også i aller høyeste grad også psykisk. En ting er at kroppen skal “komme seg” etter en lang graviditet og kanskje en tung fødsel/keisersnitt, en annen er alle de kjemiske reaksjonene, med hormonene i spissen, som har forberedt kroppen til å ta vare på, mate og gi trygghet, denne lille verdensborgeren som i ni måneder har vært en del av kvinnen.
Jeg tror mammapupp er bedre enn skjeggestubb…
Jeg er stort sett for likestilling alle andre av livets arenaer, men akkurat foreldrepermisjonens første måneder, kanskje hele, burde være foreholdt mor hvis den enkelte familie mener det er det beste. Jeg mener nemlig at det er foreldrene til barnet som er de beste til å avgjøre hvem av dem som skal være hjemme med ungen. Jeg sier ikke at far IKKE skal være hjemme, jeg sier bare at det kan de finne ut av selv. Foreldrene er jo som regel voksne mennesker, og hvis vi gir dem tillit til å ta vare på et bitte lite menneske, så burde vi vel også gi de samme foreldrene tillit til å avgjøre om det er mor eller far som skal trille vogna på dagtid.
Det er jo ikke slik, (det kan jeg love deg!) at man ikke blir glad i, eller knyttet til, ungen, eller ungen i deg, hvis du ikke tar ut noen uker med permisjon i livets første år. Det er bare å se på de ca 70 000 adopterte ungene i Norge. Tror du ikke de blir inderlig elsket, og elsker deg inderlig tilbake, selv om de kanskje hadde sitte første leveår i et barnehjem i eksempelvis Colombia?
Jeg er VELDIG for at vi mennesker skal kunne råde over våre egne liv så lenge det ikke går ut over andre, og jeg er 100% sikker på at ingen unge noen sinne har tatt skade av at det var mora som var hjemme og var hovedomsorgesperson et helt år etter fødselen.
(Med forbehold selvsagt at mora (og faren) tok seg av ungen på en skikkelig måte. Derfor er jeg også veldig, veldig, veldig for oppsøkende helsesykepleiertjenester, der helsesykepleier kommer hjem i alle fall EN gang i løpet av de aller første månedene for å “sjekke forholdene”. I følge helsebiblioteket lever så mye som 5% av norske barn i hjem preget av ulike former for omsorgssvikt. Det betyr at i en klasse på 20 lever er det statistisk sett alltid 1 som enten blir slått, misbrukt, utsatt for rusmisbruk eller på andre måter blir utsatt for omsorgssvikt av de aller nærmeste. Jeg mener vi må ta ALLE midler i bruk, også inngripende tiltak som pliktig hjemmebesøk, for å prøve å gjøre denne prosenten med UNGER så liten som mulig. Målet må være at INGEN unger skal oppleve systematisk omsorgssvikt.!)
Jeg er heldig. Hvis jeg får til en heidundrende julehandel i nettbutikken, så trenger jeg ikke jobbe så mye i januar, februar og mars. Da kommer jeg, (til Konemors store skrekk og gru) til å være veldig mye hjemme. Da er også Lillebror blitt så stor at vi kan farte litt rundt, dra ut og ake,( vi er så heldig at vi har en laaang akebakke i hagen faktisk), gå på ski, ligge og daffe på sofaen i lag, spise usunn mat og se på teletubbies en hel dag. Ja, du vet, gjøre slike litt artige “pappating” he he.
Hvis ikke foreldrene er voksne nok til å kunne bestemme hva som er best for barnet og familien, så er det helt andre instanser som må kobles inn…
Kulinarisk hilsen
Kokkejævel
Pappa for evig og alltid likevel
Sång till friheten
Björn Afzelius
Du är det finaste jag vet Du är det dyraste i världen Du är som stjärnorna, som vindarna, som vågorna Som fåglarna, som blommorna på marken
Du är min ledstjärna och vän Du är min tro, mitt hopp, min kärlek Du är mitt blod och mina lungor, mina ögon Mina skuldror, mina händer och mitt hjärta
Friheten är ditt vackra namn Vänskapen är din stolta moder Rättvisan är din broder, freden är din syster Kampen är din fader, framtiden ditt ansvar
Du är det finaste jag vet Du är det dyraste i världen Du är som stjärnorna, som vindarna, som vågorna Som fåglarna, som blommorna på marken
Noen vil sikkert kalle meg bortskjemt, men Konemor tok en veldig våken Lillebror med seg og sto opp i sjutiden i morges. Selv lå jeg og veltet meg i ektesengen mens jeg sakte, sakte våknet under lyden av morgenstellet ute på badet og kosepraten mellom de to vakre. Hørte de gå opp trappen og hørte kaffetrakteren som ble startet oppe på kjøkkenet. Snart kjente jeg duften av den beste kaffen jeg vet om, blandet med den absolutt helt uimotståelige duften av varme rundstykker. Da sto han far opp!
Koselig morgen i lag. Akkurat som jeg hadde drømt om. Sitte og drikke kaffe, småprate eller, som oftest, ikke si noe i det hele tatt. Bare være sammen. Se ut av vinduet. Klø seg på ryggen med den nye kløpinnen som Konemor har kjøpt til meg. Den er formet som en skjeletthånd, og den er uten overdrivelse den aller, aller beste kløpinnen jeg noensinne har hatt! (Jeg har hatt ganske mange, for det klør så grasalt på ryggen, og ingen kjærest/kone i hele verden er interessert å klø mannen sin så mye som min rygg trenger, så da går det i kløpinner da. De KNEKKER som regel i løpet av et år eller to, for jeg kan være nokså brutal…)
Kjørte opp på jobben. Lokalet begynner å bli fylt med energi nå. Det tar gjerne litt tid, men nå kjenner jeg med en gang jeg går inn at HER, HER ER DET GODT Å VÆRE!
Ikke så voldsomt med bestillinger i dag, men brukte et par-tre timer til intensiv innpakking. Ingen radio i dag. Enkelte dager vil jeg bare være helt stille. Har så mange planer for butikken, så når jeg er i “siget” er det greit å bare jobbe uten forstyrrelser.
Klokka 12 måtte jeg i et møte jeg rett og slett ikke kunne verken utsette eller avlyse. Jeg SPRANG (eller rullet er vel et mer dekkende ord for en mann i min trusestørrelse) for rekke det. Så viktig var det. Jeg håper det kommer noe godt ut av det. Jeg tror det. I alle fall på sikt.
Og plutselig var Peeter Sormul i Alta! Han og kona driver småskalabedriften “Heimlaga”, som _blant annet_ lager helt unike produkter som Norsk Villmark kantarellbase, Villmarksdrikk og Cool Skogsbærdrikk. Da ble det selvfølgelig en tur i bobilen for avhenting av flytende delikatesser. Fan trøndere er trivelige folk, ass!
Så var det Datter da. Eller Søster. Isabella, (som hun selv ønsker å bli kalt, men litt av “greia” her i bloggen er å IKKE bruke navn, så vi får se.). Veldig kjært barn har mange navn.
(Skrev i morges litt om hvordan det er når jenta di, hun du har forgudet over alt på jord siden hun ble født, plutselig begynner å bli stor. Les “Et lite gull som plutselig blir stor“)
For å feire første dag på ungdomskolen hadde jeg bestilt bord på restaurant. Hadde også fått laget en nydelig liten bukett som lå og ventet på henne på bordet. Alt er ikke like enkelt bestandig, og jeg vet liksom ikke hva godt jeg kan gjøre. Vi hadde en fantastisk time i lag vi fire. Datter, Lillebror, Konemor og meg. Det var en veldig, veldig, veldig glad Kokkejævel som gikk tilbake på jobb mens Konemor og Lillebror kjørte Datter hjem.
Der satt jeg et par timer på stumpen mens jeg jobbet på PCen. Det er MYE jobb der også, og nå har jeg liksom tid til det. Har ikke ENDA en bedrift jeg skal styre med. Har bare denne og jeg kan bruke alt jeg har av kreativitet og kulinarisk overskudd og kompetanse på å gjøre Kokkejævel.no til den desidert beste nettbutikken i sitt segment i hele kongeriket!
Jeg har så mange produkter jeg vil ta inn, så mye godt. Planen er å samle alt det beste på ett sted. Folk flest vil ikke ha hundre tusen alternativer, de vil ha det beste. Trenger ikke nummer to og nummer tre, men det beste. Det er det jeg skal gi dem, DERE!
“Akkurat nå lever jeg fader meg drømmen!” skrev jeg i overskriften, og i dag, helt fra jeg våknet og til jeg nå sitter hjemme 20:58 (mens Lillebror sover og Konemor sitter nede i hobbyboden og scrapper de utroligste ting til søsterens konfirmasjon) og skriver til dere, så har alt bare vært terningkast 6. Jeg gjentar: TERNINGKAST SEKS!
Kjære Gud, jeg vet jo at jeg ikke kan forvente at alle dager skal være av slik en gylden kaliber som i dag, men vær så snill å ikke raser min verden igjen. La meg få ha noen gode, sammenhengende dager, kanskje til og med uker nå, der jeg kan slippe den bitende frykten for at et eller annet jævlig skal skje igjen. Kjære Gud, lær meg bare å sette pris på det jeg har, det jeg skaper, uten denne lammende frykten for at alt kan være borte i morgen, og forsvinne like fort som det kom. Du vet hva jeg mener, kjære Gud, dette handler ikke bare om de du tok til deg.
Han våknet litt for tidlig og var fast bestemt på at det var dag. Det var det på ingen måte, og Konemor var like fast bestemt på at det fortsatt var natt, og at alle sammen skulle sove videre. Det ble en del høylytt “krangling” der borte i andre enden av senga, men Konemor pleier å få det som hun vil, så jeg visste hvem
Selv gjorde jeg retrett og gikk opp til tryggheten og freden oppe i stua. Klokka var rundt halv fem, og i mitt gamle liv ville kroppen min nå ligget og forberedt seg til å våkne og starte dagen. Nå tok jeg et pledd og tullet rundt meg, satte på Dagsnytt 18 på podkast og sovnet momentant.
Plutselig våknet jeg av at det satt en liten sprett på magen min, gliste fra øre til øre og spilte trommer på brystkassen min. Jeg gløttet bort på klokka på veggen, og så at vi alle hadde sovet tre timer til. For en kontrast til hvordan vi sovnet og for en MAGISK måte å våkne på.
(Scenen som ikke blir vist i filmen: Pappaen blir kjempeglad for å bli vekt av sønnen sin på denne måten, og prøver å uttrykke dette med ord, men ut av dragekjeften kommer det bare masse ord i falsett og sprukne toner. Gutten kjenner jo ikke igjen stemmen til pappaen sin, for den er blitt forvandlet til en dragestemme, og kjempespillet og latteren blir etter hvert erstattet av nervøs smågråt. Heldigvis blir han reddet av sin mor i siste øyeblikk før panikkgråten startet for fullt…)
Det ble en koselig liten time hjemme før jeg dro på jobb. Konemor og Lillebror spiste frokost og dragen drakk kaffe. Tenk at jeg klarte det, å endelig få en jobb der vi kan kose oss litt hjemme etter at vi har våknet. Ikke alltid naturligvis, men enkelte ganger. Det viser at jeg definitivt har gjort det rette valget. Ja, det var seks pakker jeg ikke rakk å pakke før fristen 14:30 pga. vår lille morgenstund, (og det plager meg litt, innrømmer det. Pakket så svetten rant nedover ryggen for å rekke alt før fristen, men til slutt måtte jeg, med tungt hjerte, bare kjøre.), men jeg både tror og håper jeg blir tilgitt.
Superdupersalget er over, og de neste ukene blir nok rolige på bestillingsfronten. Det er bra, for i løpet av de tre-fire neste ukene skal jeg bruke til å utvide sortimentet veldig. Etter to tiår i kulinarisk tjeneste har gitt meg rimelig peiling på hva som er bra saker og hva som ikke er det. Målet med Kokkejævel.no er å samle alt det på gode på ett sted. Rett og slett lage en nettbutikk som JEG ville handlet i. Jeg har en stor og spennende jobb foran meg og i motsetning til de to siste årene i min gamle jobb, så GLEDER jeg meg til å gå på jobb hver eneste dag. Deilig!
Senere i kveld skal jeg på “virtuell” handletur med en av mine bortkomne sønner. Ikke i min egen nettbutikk, men via messenger på Rema 1000. Prosjekt “Fyll kjøleskapet” er en litt artig greie å gjøre sammen når man ikke bor på samme sted. Jeg blir med, sier “ja” eller “nei”, men sørger for at det er middager og tørrmat i hus et par uker. Som kokk er det min måte å si “jeg er glad i deg” på. Jeg er nemlig ikke like god muntlig som skriftlig.
Hvorfor jeg valgte denne overskriften? Ja, det kan du si. Godt spørsmål egentlig. Jeg så det var noen som skrev det om meg et sted, og det var flere som var enig i utsagnet. Jeg blir ikke lei meg lenger når jeg ser slike karakteristikker om meg, men det får meg til å unders hvorfor noen åpenbart har dette synet på meg, og endatil føler slik avsmak for dette fremmede mennesket at de bare må få det ut slik at flere kan se det.
Akkurat det siste kan jeg godt forstå, altså behovet for å skrive ned enkelte tanker og følelser, ikke bare for seg selv og skrivebordsskuffen, men offentlig slik at mange kan ta del i det du har delt. Senest i går følte jeg behov for å dele en opplevelse jeg hadde samme natt, som omhandlet at Lillebror lå helt livløs mens han sov, og jeg fikk panikk og gjenopplevde mine tidligere opplevelser. Overskriften var de samme ordene som jeg sa, igjen og igjen mens jeg prøvde å få han til å puste: Christine, han puster ikke! Han puster ikke!
Jeg vet ikke hvorfor jeg velger å dele disse opplevelsene med dere, men det gjør meg godt. Jeg liker å sette meg ned å skrive. Ikke bare for meg selv, men for noen. De siste årene har jeg valgt å skrive for dere. Dere har blitt en del av mitt liv, og hvor rart det enn høres ut, så jeg setter faktisk utrolig stor pris dere. Jeg skal ikke si jeg er glad i dere, for dere kan være flyktige og jeg kjenner dere ikke, men jeg er glad dere finnes. Glad det er noen som setter pris på det jeg skriver, (selv om det slett ikke alltid er stor kunst det som kommer ut av tastaturet). Det betyr mye for meg.
Jeg kjenner meg ikke igjen i slike karakteristikker av meg selv. Jeg har et trillebårlass med både feil og mangler, men oppfatter meg selv som en relativt oppegående fyr som til tider kan være både grei og hyggelig. Selvbildet mitt er ikke spesielt brautende heller, selv om jeg kan ha en høylytt latter. Tror heller ikke jeg er noe utpreget grisk type heller, kanskje snarere tvert i mot. Jeg verken bor eller drømmer om å bo herskapelig, klærne brukes til de rakner av seg selv og bilmerket jeg kjører er KIA. Klart også jeg vil ha en grei inntekt slik at jeg slipper økonomiske problemer, men utover det er jeg svært lite opptatt av penger.
Man skal ikke fokusere på det negative, og det gjør jeg heller ikke. Nå skal jeg rydde opp etter meg her og dra hjem til Lillebror og Konemor. De to liker meg ganske så godt, (i alle fall i små doser ha ha), og det er ganske så gjensidig. 🙂
Jeg så desperat bort på Christine mens jeg ristet i den livløse lille kroppen. Ikke filleristet, men så hardt at han under alle normale omstendigheter ville våkne og trekke pusten, og man igjen kunne høre lyden av den ganske høylytte småbarnspusten.
“Han puster ikke! Christine han puster ikke!”
Jeg kjente at min egen kropp ble helt kald og stiv. Herregud, nå skjer det igjen. Jeg klarer ikke. Nå skjer det igjen! Jeg var på vippepunktet mellom å få panikk eller tenke klart og rasjonelt. Hvor lenge siden er det siden han var sjekka? Kan skje vi kunne få liv i han igjen hvis vi umiddelbart startet med hjerte- og lungeredning, men da måtte jeg roe meg og ta kontroll over situasjonen. Akkurat nå hadde jeg ikke kontroll i det hele tatt.
“Han puster ikke! Christine han puster ikke!”
Christine, som hadde våknet av dette hysteriske mannfolket som sto og kauket, la hånden sin på halsen hans og sa stille: “Asbjørn, ro deg ned. Han puster, men han sover dypt. Ikke vekk ham. Legg deg nå mannen min. Legg deg nå. Lillebror har det bra.”
Dette skjedde i natt. Jeg har begynt å sove på soverommet igjen. Jeg hadde glemt hvor skummelt det var. Ligge der når jeg våkner gjennom natten, (jeg våkner mange ganger), og høre etter om han puster. Og av og til måtte stå opp og gå bort til senga hans fordi pusten er så svak. Stå der og bare stirre ned på dette vakre lille mennesket og lytte intenst. Kjenne etter på munnen og på halsen.
Jeg ble veldig, veldig redd. Dette er langt fra over. Trodde faktisk at jeg hadde kommet over selve _skrekken_, men jeg tok feil. Ser fortsatt for meg den livløse lille ungen. Kald. Heldigvis bare fordi han hadde sparket av seg dyna.
Jeg er så inderlig glad for at han har kommet inn i mitt liv og er så uendelig redd for å miste ham! Jeg orker ikke tanken på at han skal dø, men i natt gjennomlevde jeg alt på nytt.
Heldigvis fant Christine puls. Heldigvis var det pust i gutten. Herregud, hvor redd jeg var, men slik er det. Slik er livet. Dette kommer jeg til å måtte leve med for resten av mitt liv. Det handler ikke om å være “negativ” eller “dyrke sorgen” eller “dyrke redselen”, for jeg VET jo så inderlig vel at det kan skje. Og det kan skje igjen.
Det betyr ikke at jeg TROR det skal skje, men jeg er veldig, veldig, veldig redd for det. Av og til, som i natt, hysterisk redd, men som regel klarer jeg å leve et relativt normalt liv, men siden jeg så alt for godt vet at absolutt alt kan skje når som helst, så prøver jeg å ta ekstra godt vare på øyeblikkene, akkurat når de skjer.
Alt er bra nå. Den nye kvelden er allerede i gang. Natten er like om hjørnet. Jeg gruer meg ikke, men det satt et støkk i meg som kommer til å ta noen netter å komme over, innrømmer. Det er absolutt ingenting som skulle tilsi at han bare skal dø, men på den annen side var det ikke med de andre heller. De bare døde. Helt uten grunn.
Det var ikke meningen å skrive om dette nå i dag, men det bare fylte helte meg i natt, og har fylt tankene mine store deler av dagen, så jeg bare MÅTTE skrive ned noen ord. Dette er livet mitt og da fyller det selvfølgelig også bloggen. Livet mellom måltidene er ikke bare kos og gøy og morsomt, men også kaos, redsel og morbide tanker. Jeg omfanver alt og lever videre. Dag for dag. 😉
