Det var bare 12 minutter igjen til styremøtet startet i banken, da jeg, uten en gang å rekke å ta på meg skoene skikkelig, satte meg inn i bilen og freste av sted. Jeg kjørte nok litt over fartsgrensen, for det skvatt både unger og hunder og noen gamle mennesker til begge sider da de traff panseret og ble slengt ut i veikanten, men måtte bare gasse på , for hadde papirene på kontoret, og de måtte jeg hente før møtet.
Ved nettbutikken/kontoret sprang jeg ut av bilen, (bare 6 minutter igjen) og skulle låse opp, men faen, hadde jo lagt nøklene i blomsterpotta hjemme da jeg gikk opp på Komsa i går. Det er ikke veldig ofte jeg banner, (jo, det er for så vidt det), men nå rant det gloser ut av den frådene og andpustne kjeften min.
Inn i bilen igjen, skrene ut av parkeringsplassen og ut på veien. Nye bulker, men nå ga jeg virkelig faen, for det var bare to minutter igjen!
Ringte hjem og forklarte situasjonen. Hun sa, overaskende bekymringsløst, at hun skulle ha nøklene klare da jeg kom. Hun sto klar med nøklene da jeg bråbremset rett foran trappa. Hun kom smilende mot mot meg, dinglet med nøklene og sa:
“Du, det styremøtet er ikke før 11:30, så du har fortsatt nesten en time på deg…)
Tok nøklene, ga henne et muss og kjørte rolig tilbake til kontoret mens jeg plukket opp skadde dyr og mennesker fra grøfta og kjørte dem henholdsvis til helsesenteret og til dyrlegen. Ingen fikk heldigvis alvorlige skader. Litt hjernerystelse, en knekt fot og noen brukne ribbein, men ellers mest neseblod og skrubbsår.
Vær hilset, alle mine lesere! Både dere som, i all hovedsak, stort sett koser dere med bloggen, men også til dere som følger med bare fordi dere ikke klarer å ta øynene bort fra det litt tjukke flyet som krasjer i sakte film. Får håpe for deres del at det ikke er slå lenge til jeg treffer bakken, så dere slipper kaste bot så mye tid.
Jeg er i godlune i dag, så drister meg også til å sende en aldri så liten hilsen til alle dere om ikke leser meg av prinsipp, og som derfor ikke vil gi meg et eneste klikk, men som likevel følger meg på FB, ser på bilder og leser overskrifter og kommentarer, og på dette grunnlaget danner dere et stadig mer negativt bilde om av meg. Jeg syns faktisk dere er litt søte, og jeg kan love dere at fascinasjonen går begge veier. (Dere leser naturlivas ikke dette siden dere bare scroller bilder og overskrifter, men kanskje de som sitter og følger det menneskelige flykrasjet med kikkert kan gi dere en screenshot?)
Til tross for mitt litt sutrete og sikkert også noe usjarmerende vesen, så er jeg faktisk i et helt utrolig godt humør i dag. De polske malerne med den litt rare polske popmusikken er borte, og jeg, (dette er ikke tull altså), våknet litt over åtte og stirret rett inn i Lillebror sine digre øyne. Han klatrer jo overalt nå og hadde lagt deg ned ved ansiktet mitt og lå og så på mens jeg våknet. Rett og slett et magisk øyeblikk som jeg kommer til å huske resten av mitt liv.
Det er noe med å bli far i godt voksen alder. Spesielt etter alt jeg har opplevd, alt jeg har erfart. Jeg vet så mye mer, og hvis vi legger redselen for en ny katastrofe bort et lite øyeblikk, så er jeg så uendelig mye tryggere på meg selv. Skulle selvfølgelig bare mangle. Over 20 års erfaring gjør noe med et menneske, men like fullt er det en en trygghet jeg er bevisst og bruker for alt den er verdt.
Det er ikke tvil om at de opplevelsene jeg etter hvert har kjempet meg gjennom, og, ikke minst, ut av, har gjort meg til et menneske som er trygg på meg selv om mine egne verdier. Jeg kan nok framstå litt pompøs av og til, for jeg elsker store ord, (nesten litt Behnsk kanskje), men likevel tar jeg meg selv ekstremt lite høytidelig.
Jeg har alltid vært et slags utskudd. En som det har vært greit å le av.Hele barndommen sto jeg på utsiden og ville inn. Det var tungt. Etter hvert lærte jeg meg å sette pris på å stå utenfor gjerdet, og det aller siste jeg ville var å presse deg inn i trengselen. På utsiden hadde, og fortsatt har, plass til å gjære akkurat det jeg vill. Selvfølgelig kan det av og til føles både ensomt og litt trist, men ingen steder er fylt med bare fordeler.
Jeg trives, er trygg og har det godt.
Tiden renner fra meg. Har et styremøte om bare 25 minutter. Resten av dagen går med til å lage mat til den store k(l)oke boken. siste fotografering på mandag. Her så utrolig spent på mottagelsen! Kjenner det skikkelig i magen. Mye mer enn forrige gang faktisk. Selger den godt har jeg fått meg ny “jobb”. Selger den dårlig vet jeg faktisk ikke hva jeg skal gjøre, men det blir i alle fall ingen 3. bok uten godt salg.
Her ser dere utsikt opp til Komsatoppen da jeg sto opp i morges. Kommer til å gå opp til toppen uansett, men hvis ikke været bedrer seg starter jeg fra Komsa skole. Ruten derfra er kortere og mer “rett fram”. Gårdagens tur, les om den HER, ønsker jeg for alt i verden ikke å gjenta.
Nå MÅ jeg stikke! Klokka er 10:16, styremøtet er 10:30, og jeg sitter her fortsatt i boxeren…
God helg, alle! 😀
Kulinarisk hilsen
Kokkejævel
Oi sann! Det skulle visst ikke være riktig så enkelt:
Livet som D-kjendis er i grunnen ganske likt et vanlig norsk liv, bare litt mer betydningsfullt naturligvis. På bildet over ser dere for eksempel noen av etikettene som skal på krydderboksene mine. Hadde jeg vært A eller B-kjendis, så hadde det sikkert vært folk som både hadde hentet merkene på trykkeriet og klistret dem på lokkene, men som D-kjendis må jeg gjøre alt slikt selv.
Dagen, også hos vaskeekte D-kjendiser, starter med at man slår øynene opp. A, B og C trenger ikke ta bilder av prosessen, men vi på “gølvet” må dokumentere alt i håp om å bli oppdaget av et produksjonsselskap, uansett hvilket.
Sexy speilselfie er en helt naturlig del av hverdagen for oss på nedre sjikt. Etter 10 toppturer ser jeg slik ut, men jeg er mest sjokkert over at Konemor ikke har vasket speilet. Hun vet jo at jeg er D-kjendis og helt avhengig av å ta disse bildene for å overleve i denne bransjen. Er det lov å denge i 2021?
Pillemisbruk skaper alltid mye blest, så tar så mye jeg bare kan for å holde populariteten oppe.
Uten at det, (ennå), har hjulpet nevneverdig på min kjendisstatus, har jeg spist opp alle tablettene som skaper litt debatt, to dager før neste legekonsultasjon. Prøver hver eneste gang å forklare til legen at jeg er helt avhengig at et overforbruk, helst misbruk, for å kunne stige skikkelig i kjendis-granene, men jeg taler for døve ører. Han bare forsetter å gi meg det jeg trenger for ryggen, ikke for berømmelsen. Trodde leger liksom skulle se hele bildet!
Så setter jeg meg ned med pillekaffen min og tråler om det er noen som har skrevet om meg i løpet av natta. Er jeg fortsatt patetisk, virkelighetsfjern og idiot? Jadda, full klaff på Kvinneguiden i alle fall. Deilig 😀
Uansett, etter pillefrokost og kaffe var jeg klar til å virkelig starte dagen som D-kjendis! Tirsdag i dag, noe som betyr “varedag” på Hoftepluss, men jeg har gitt dem beskjed om at jeg blir litt sen, for jeg må først innom nettbutikken og pakke gårdagens ordrer.
Uff, lurer på om de på A-laget slipper all denne forbanna snøen?
Låser meg inn i nettbutikken. Og så dette må jeg gjøre selv!
Ikke voldsomt med ordrer, men det holder meg i live et par dager.
Plutselig roper kokken at det er frokost og jeg skvetter til. Hæ, har jeg rykket opp i A-klassen og fått meg egen kokk?
En D-kjendis hviler aldri, og mens jeg spiser sjekker jeg mail om det har kommet noe tilbud fra et eller annet. Nei, ikke noe i dag heller.
Jeg sier til meg selv at jeg er like mye verdt som de idiotene i klassene over meg, kler på meg og drar ned på Hoftepluss. Har egne bedrifter om ikke annet,
Det ene gikk riktig nok i underskudd i fjor.
Heldigvis har jeg et selskap til…
og for en D-kjendis å være, relativt populær blogg..
Det var ganske mye varer i dag, så heldigvis hjalp nysjefen, Martin meg.
hvis ikke hadde jeg holdt på fremdeles. Ryggen tåler rett og slett ikke løfting, eller ståing på betinggulv. TENK hvor mye sykefraværet i Norge hadde gått ned hvis det hadde blitt lagt gulv beregnet for at mennesker skulle jobbe på, hver dag i 40-50 år!
Tre timer senere var vi ferdige og D-kjendisen måtte tusle ut på varemottaket med både søppel og tompaller. Flaut!
Humøret lysnet betraktelig da jeg kom tilbake nettbutikken og så jeg hadde besøk 😀
Vi har lenge snakket om å ta bilder med samme bakgrunn, og nå er vi endelig i gang! (Det tar tid å bygge seg opp fra bunnen av=
Mens hun jobba tok jeg meg en spennende lunsj.
Etter maten tok jeg meg en aldri så liten strekk. Smerter, bu hu, blir man både trøtt og sliten av.
Prøvde å jobbe med boka et par timer, men er så utladet etter en fotodag, som den vi hadde i går, at jeg jeg rett og slett kjørte hjem i tre-tiden. Der ble jeg liggende på sofaen og hvile ryggen fram til klokka fem.
Sto av og til opp og så på min helt egne polakk som malte gelenderet mitt. Selv om jeg jo vet at det er borettslaget som har leid ham inn, så kan jeg jo i alle fall late som om det er jeg som har kjøpt og betalt ham for influenser-pengene mine. Det må da være lov! Ikke det heller nei?
Ny rekord opp Komsalaia i dag! 😀
Faen, for en flott fyr! Fatter ikke at det ikke er et et eneste modellbyrå som har tatt kontakt med meg!
Vel, trøster meg heller med oppvarmet ribbe…
og koselig middag (HELT uten grønnsaker i dag)…
Etter middag må man jo leke litt. Sier seg selv, herregud, hvor gammer er du egentlig?
Denne bloggposten ble skrevet herfra. Det er ikke veldig synd i meg. I morgen er det legetime. Da blir det bra igjen, uansett kjendis-status.
Iskaldt, men vakkert. Jeg er virkelig og veldig glad i akkurat denne plassen, denne leiligheten. Fryktelig trist at det er så lite kjøkken, og i alle fall ett rom for lite, slik at det blir litt for trangt når Lillebror blir litt større, og i alle fall hvis han plutselig skulle måtte skifte “bloggnavn” til Storebror…
Det er ikke fryktelig mye jeg angrer på i livet, det aller meste av feiltrinn skriver jeg under kontoen “erfaring”, men jeg angrer virkelig på at vi, min ex og jeg, ikke flyttet til en større leilighet da guttene, og Datter, var små, slik at de slapp å leve hele 12 år i en leilighet med tre soverom og et bitte lite kjøkken.
Jeg tjente godt, og etter hvert hun også, så det sto ikke på penger, men jeg trivdes så fryktelig godt. Leiligheten lå perfekt til i forhold til skole, barnehage, jobb, butikk, lysløype, Komsalaia. Dessuten hadde jeg tilbrakt så ufattelig mange timer ute i hagen, og syns jeg hadde fått det så fint til, at jeg ikke ville flytte fra den.
Ja, jeg kan selvfølgelig skylde på at jeg jobbet så mye at jeg ikke hadde verken tid (eller kunnskap) til å sette i gange med oppussing før et salg, men sannheten er like hard som den er brutal: Jeg satte meg selv og mine behov foran mine barns behov for plass. De ga seg vel fullstendig blaffen i om hagen var fin, de ville ha eget soverom! Og plass på kjøkkenet slik at de kunne lage taco sammen med pappa uten at han ble irritert fordi det var så trangt…
(Det må nevnes at det hadde bodd en gutt til i det huset, og han bidro også sterkt til at vi ikke ville flytte bort fra de få minnene som fantes av ham)
Etter 12 år, da det til slutt rett og slett ikke var verken fysisk eller psykisk mulig å bo der lenger, kjøpte vi det første og beste huset vi så, og ungene fikk endelig eget soverom før hele gjengen enten ble innlagt eller begynte å ta livet av hverandre.
Er litt usikker på hvor jeg vil med denne historien, men dette er altså en av de få tingene i livet jeg virkelig angrer på. Tre glade gutter som vil hjelpe pappa med tacoen, være i lag, men så er det så trangt der inne på kjøkkenet at pappa, sikkert etter enda en lang dag på jobben, er sliten og irritert og vil bli ferdig så fort som mulig. Dette skulle jeg gjerne ha ugjort, og jeg er veldig glad for at jeg liksom har fått en “ny sjanse” i Lillebror, selv om det selvfølgelig ikke skaper gode barndomsbinner for de andre guttene, så kan jeg i alle fall gi Lillebror de gode stundene på kjøkkenet.
Gutta mine, unnskyld!
Lillebror ja, det er nesten ikke til å tro, men han ble jo seks måneder 20. april, og tidligere denne uken hadde vi besøk at lillesøsteren til Kone. (Jeg var naturligvis på jobb. (Historien har en tendens til å gjenta seg). Kone og Lillebror lå på gulvet og søsteren filmet dem bare helt tilfeldig, du vet, for å ha et minne på telefonen. Plutselig bare tar Lillebror tak i Kone og bare reiser seg opp! Ikke klatre altså, det har han gjort lenge, men han reiste seg! Er ikke det helt fantastisk? (Og litt tidlig?)
Han har også begynt å sette seg hele tiden, men han er jo ikke sterk nok til å holde seg oppe, så hver gang det skjer må jeg sprette opp, (skvulp, skvulp) og sette denne ammeputa bak ham i fall han ramler bakover. Det har ikke skjedd ennå, for han ramler egentlig mest sidelengs og fortsetter krabbingen, men jeg orker ikke hjernerystelse og panikk. Er dessuten god trening å sprette opp og spurte fram flere ganger i timen.
Ja, klokka er halv ni og juleribba er ferdig dampet og er nå klar for steiking. Lukten av jul skal snart bre seg i hele huset. Tipper Kone blir litt overrasket over at det blir juleribbe til frokost, men slik er livet med en kokebokforfatter, man vet aldri hva som blir servert!
Om et par timer ser den slik ut. Jeg elsker jobben min!
Du, ikke glem at vi har en avtale klokka 18:00, for du blir vel med meg opp til toppen? Livesendingen starter 18:00 på trappa mi hjemme, så starter vi turen i samla flokk. Klikk HER for å melde deg på. (Ja, det er selvfølgelig gratis 🙂 )
Dette blir gøy og jeg gleder meg til å vise deg for en fantastisk natur jeg har rett på utsiden av stuedøra, og, ikke minst, håper jeg at du kanskje lar deg inspirere til å ta på deg dine egne sko og gå på dine egne topper 🙂
Nei, nå skal jeg koke pinnekjøtt og lage bacalao (og ti andre retter)
Vi smattes!
(Dagens innlegg fra Konemor finner du forresten HER
,men må advare om at du kommer til å nynne på en helt spesiell sang i timevis hvis du klikker deg inn. Kommenter hvis jeg har rett 😉 )
Jeg vil likevel ønske dere alle en fantastisk fin fredagskveld. Dere har på mystisk vis blitt en del av mitt liv, og jeg har faktisk blitt glad i dere på en forunderlig måte. Derfor ønsker dere absolutt alt som godt som finnes inn i helgen. På ordentlig.
Kom hjem til tomt hus. Eller, mer korrekt, kom hjem til tom liten endeleilighet i borettslaget. Hadde vært å handlet de siste råvarene jeg trengte til alle rettene jeg skal lage i løpet av helga. Vi har et veldig lite kjøkken, så er litt trangt å lage så mange retter, men da jeg presset meg inn døråpningen på kjøkkenet, så så jeg at at hun hadde ryddet og fjernet alt unødvendig på benkene, slik at det skulle bli lettere for meg å kokkelere.
I tillegg hadde hun lagt fram “niste” til Komsalaia-turen, og, i kjent stil, skrevet romantisk kaffefilterlapp som bare hun kan gjøre. Jeg er en virkelig heldig mann. Tenker ikke bare på henne, men også ham som vi har skapt sammen. Dere aner virkelig ikke hvordan jeg føler meg når han krabber rundt på gulvet her, ser opp og smiler det mest strålende smilet dere kan tenke dere. At jeg skulle få oppleve et slikt lite smil en gang til er intet annet enn et Herrens mirakel. Hva i all verden hadde jeg vært uten Konemor og Lillebror.
Vel, hadde kanskje vært litt slankere! Ser hun har vært på Hoftepluss og kjøpt fire varianter med panna cotta! Multe, blåbær, pasjonsfrukt og jordbær tror jeg. De skal slukes litt senere, det kan jeg garantere!
Det har vært litt mye, og ofte, tant og fjas fra meg i det siste, og det må jeg bare beklage, men jeg tror jeg begynner å bli litt lysere til sinns, dessuten litt lettere og langt sprekere, og da kan det bli mye tull. Jeg bare er skapt slik. Heldigvis varer det ikke evig, og snart ligger jeg nede på bunnen igjen og gisper etter luft, men den tid den sorg!
Om bloggen er god eller dårlig, (det varierer nok veldig), skal jeg ikke si noe om, men ensformig er den i alle fall ikke! Her humper det og går, ofte over både stokk og stein, si 😉
Nå er klokka fem og jeg må gå. Har en fjelltopp å bestige! 😀
(Klikk HER hvis du også vil gi din stemme til Konemor, min kjære ChristineEmilie 🙂
Edit: Nå er klokka 17:16 og jeg har ennå ikke kommet meg av gårde,(du vet hvordan det er, skal bare,) men nå går jeg!
Har akkurat avsluttet en prat med kirurgen jeg var hos i Tromsø, og hun hadde sett på de nye MR-bildene som ble tatt denne uken. I tillegg til den “gamle” prolapsen, som hadde tørket litt inn, hadde det jaggu dukket opp en ny prolaps, aggressiv som faen, i ryggvirvelen under den gamle. Hun skjønte godt jeg hadde gitt den navn “Dr. Mengele”, for den sitter akkurat perfekt til for å torturere neven som går nedover.
Den “gamle” prolapsen ga, og gir, meg stort sett bare nervesmerter i høyrefoten, mens den nye rakkeren også hakker løs på selve korsryggen. Det er derfor det ofte ser ut som jeg har en staur i rumpa, spesielt nå jeg er sliten. Jeg har sett så ille ut noen ganger at jeg faktisk er forundret over at ingen har spekulert om jeg har en mannlig elsker fra Vest-Afrika.
Uansett, mannlige afrikanske elskere eller ikke, vi ble enig om at jeg bare skulle gi dem et vink, gjøre meg ferdig med fotograferingen, så skulle de sette meg øverst på lista hvis ikke dette var gått over innen fjorden dager-tre uker.
Da vet jeg det! Hvis ikke smertene blir borte av seg selv, så blir de skåret vekk. Det blir en slutt på dette før sommeren. Enten på den ene eller andre måten, og det føles utrolig godt å vite.
Nå skal jeg kjøre hjem og legge meg litt på gulvet og kose med Lillebror. Har veldig vondt nå siden jeg har spart på tablettene hele dag, slik at jeg heller kan ta dem 45 minutter før jeg går opp Komsalaia. Det er tross alt bedre å ha vondt her på nettbutikken enn å ha det opp stupbratte fjellskrenter. Håper det virker 🙂
Hvis du egentlig gir fullstendig blaffen i ryggen min, og heller vil se noen av produktene som er strikket av den etter hvet så berømte garnfargingen, så kan du lese om det HER
Ha en fantastisk fin ettermiddag og kveld, og tusen takk for at dere fortsatt leser meg selv om Konemor også har begynt å blogge 😀
For fjerde dag på rad er ikke bare min kone, ChristineEmilie, Norges mest leste strikke strikkeblogg, hun har fader meg også bitt seg fast i 2, plassen på lista over Norges mest leste blogger, uansett sjanger, (Blogg.no), kun slått av Kaizer Kokkejævel him self. Tror du det sitter en stolt ektemann oppe i Alta eller? Jupp, som en fåkkings orrhane!
Mulig jeg kom litt ut av “tellinga” der på slutten, men dere forstår hva jeg mener. Eller gjør dere egentlig det?
Uansett, jeg er utrolig stolt over det kona mi får til! Konemor er livredd, men jeg syns jo dette er litt stas, jeg da <3
Til slutt, og helt uten sammenheng for øvrig, så vil jeg bare legge ballen om at jeg kjører rusa rundt i bygda helt død. Tenk dere for faen litt om før dere gulper opp mainnskit om andre!
Nei, nå skal jeg lovlig kjøre på jobb for å jobbe med den beste kokeboka som verden noensinne har sett! (Tok du den? 😉 )
Selv om det dessverre har falt noen fra underveis, så har jeg gjort mitt aller ytterste for å følge Bibelens ord i Første Mosebok 28, “Gud velsignet ham og sa: «Vær fruktbar, bli mange.Fyll jorden med barn og butikken med kvalitetsvarer, og selg dem! Du skal ha råderett over fiskene i havet, bloggtoppen i Norge, over fuglene i luften og over hver levende skapning som rører seg på jorden!»
Med 7 unger, 5 på jorden og 2 i Himmelen, så har store deler av mitt liv fra jeg var 19 år og fram til nå, handlet om formering, oppvekst, oppdragelse, barns beste og foreldrerollen. Med så mange unger, fra så tidlig alder, så sier det seg selv at foruten jobben er det ikke tid til veldig mye annet enn å prøve å skape et godt liv for familien.
Derfor var det utrolig at sjølvaste Tenaaringspappa ville ha meg med i sin podcast “Farskapet”. Jeg sier nei til det meste jeg får av slike henvendelser, men dette ville jeg være med på! (Jeg har gjort mye rart i mitt liv som ungene mine har skjemtes over, men aldri om jeg hadde vært tøff nok, da ungene var tenåringer, til å lage meg en slik bil. Respekt! (?) 😉 )
Det viktigste i livet er ungene våre, men fortsatt i 2021 spiller vi fedre annenfiolin. Det ser vi ikke minst ved samlivsbrudd. Hvis det er noen som lurer på hvorfor selvmordsstatistikken for menn er så høy, så kan jeg garantere deg at velig mange av disse samlivsbruddene komme etter samlivsbrudd der far mer eller mindre, med samfunnets støtte, mister kontakten med ungene sine til fordel for mor.
Det sier seg i grunnen selv. For hvert eneste ekstra døgn far får med ungene sine etter et samlivsbrudd, så taper mor, som jo som regel også får hovedomsorgen, penger i form av mindre barnebidrag. Barnebidragene er også kunstig høye, så jeg forstår godt at mange mødre kjemper med nepp og klør for at far skal få så lite samvær som mulig. Det er jo tross alt snakk om mange hundre tusen kroner.
Derfor er det viktig at vi menn viser, og snakker høyt, om at vi bryr oss om ungene våre! Vise fram foreldrerollen fra en manns perspektiv. Dette er Tenaaringpappagod på, og derfor takket jeg ja til intervjuet. Hør intervjuet HER
Forresten, de deler også ut et par signerte Kokkejævelbøker blant alle som liker siden deres på Instagram. For gratis bok, trykk HER
Forleden dag, bare med å opprette bloggen, men uten å skrive som som helst, havnet hun på en svært hederlig 4. plass med absolutt godkjente 4904 sidevisninger. Så skrev hun sin aller første bloggpost, (les den HER), i går formiddag, og det er ikke tvil i mitt hjerte at denne damen,( min k(r)one <3), er det virkelig mange som vil lese om, for hele, hold dere fast, 21 745 sidevisninger og lyver ikke! Smokk rett inn på 2. plass 😀
“Onde” tunger har selvfølgelig allerede i flere dager gnægd om hvor “urettferdig” det er at hun får lov til å komme rett på blogg.no i stedet for å måtte prøve seg på rekrutteringsplattformen miniblogg.no først, men jeg håper at 21 745 sidevisninger første dag viser at blogg.no absolutt gjorde det riktige valget. Hvorfor skal det være så vanskelig å heller glede seg litt på andres vegne og kanskje si det litt uvante og skumle ordet “gratulerer” ?
(Jeg måtte for øvrig også innom miniblogg.no først da jeg startet opp bloggen, men var der bare i tre dager før jeg ble forfremmet opp til “moderskipet”. Først og fremst handler det nok om lesertall, men også mangfold. ChristineEmilie vil først og fremst bli en strikke- og håndarbeidsblogg, og det finnes vel ingen slike på Blogg.no for øyeblikket som når ut til særlig mange )
Før jeg avslutt at dette pratet og min kone, og kan begynne å snakke om mer interessante ting, (som meg selv), så vil jeg anbefale alle klikke seg inn på den nye siden henne på Facebook og følge henne der. Der vil hun legge ut alle blogginnleggene, samt sikkert masse bilder og småsnutter av litt av hvert, etter hvert. Klikk HER for å følge Christine Emilie 😀
Jeg kommer tilbake om ikke så lenge, men må bare en tur på jobb først. Vi er bare tre uker unna sluttstillelse av bokmanuset, så jeg vandrer ikke arbeidsledig rundt på jorden akkurat. Har ennå 30 oppskrifter igjen å skrive. De skal jo heller ikke bare være gode og lett forståelige, men jeg vil også at de skal være litt underholdene å lese. Ikke noe vitsebok altså, men definitivt skrevet på “Kokkejævel-måten”.
De ringte også fra MR og ville ha meg inn i dag klokka 14:25. “Æ kommer!” skrek jeg i telefonen til henne, mens jeg pustet tungt. Hun lo litt, men ikke veldig mye.
Det kommer et eget innlegg om det, men dere må gå inn på podkasten til Farskapet og høre intervjuet med meg 😀 Hør intervjuet HER
Nei, nå må jeg løpe! (Eller, “løpe” var vel en litt vel drøy påstand om en mann i min størrelse som planlegger å reise seg fra sofaen og trille ut i bilen for å dra på jobb, he he 😉 )
Fint vær i dag også! Gleder meg allerede til å bestige Komsalaia. I dag skal jeg prøve å komme meg til topps på bare 1 time, altså 14 minutter raskere enn i går, og 25 minutter raskere enn i forgårs! Jeg setter meg hårete mål, men jeg er sikker på at jeg klarer det hvis ikke ryggen slår seg helt vrang. (Og klarer jeg det ikke, så kommer det en dag i morgen, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der, og i morgen etter der 🙂
