Uten å ha skrevet et eneste innlegg, så smalt ChristineEmilie rett inn på en finfin fjerdeplass i dag! Det er intet mindre enn imponerende! For å sette det litt i perspektiv, så debuterte jeg selv på plassen under, (Les mitt aller første innlegg HER), men i motsetning til ChristineEmilie, så hadde jeg jo faktisk skrevet noe først!
Dette viser i alle fall at det er mange der ute som ønsker å lese det hun har å komme med. Det gjør meg stolt og glad, for hun har så enormt mange positive sider og talenter som jeg er er helt sikker på at utrolig mange kommer til å få nytte og glede av. Tror den 1. plassen min ligger tynt an for å si det slik… 😉
Forresten, ser nå hun har skrevet bittelitt om seg selv HER, samt lagt ut et bilde. Jeg vet ikke, men vil anta at hennes aller første bloggpost kommer i løpet av dagen. Følg bare med fra tid til annen 🙂
Jeg ønsker meg en båt! Kan ikke dere kjøpe masse, masse kokebøker til høsten slik at jeg får råd tik å kjøpe meg en båt? I alle fall en liten jolle. Nei da, tuller selvfølgelig bare litt, (Kjøp min første bok HER, HER, HER, HER, HER,HER, HER eller DER), men se hva jeg våknet opp til i dag!
Og for så vidt la meg til i går kveld. En seilbåt hadde angret opp i Tollevika. Tenk å eie sin egen seilbåt. Nevnte jeg at du kunne bestilleboka mi HER? 😉
Tja, hva skal man si? 10 kg opp på tre måneder. Ikke kom med gode råd om hva jeg har gjort galt, det vet jeg så alt for godt selv. Noe, kanskje halvparten. av vektoppgangen har jeg ikke kunnet rå over, men det er ingen som legger på seg et enste gram uten at det er en hånd som trøkker alt for store mengder med kalorier ned i gapet, og den hånden er det jeg, og jeg alene, som rår over.
Det er slik det er, og det er tungt. Tungt å ta på seg sokker, knyte sko, gå opp en trapp. Trøsten er at det kreves en anselig mengde kalorier bare for å opprettholde en slik vekt, så det er egentlig ganske lett å bli kvitt i alle fall 10 kg.
Jeg begynte i går! Min første tur i år opp Komsalaia. Les om turen HER. Foten, ryggen, været, jobben, bryllupet, Lillebror, Christine, depresjon, kondisjon, bloggen, Kvinneguiden, dørstokken og fandens oldemor har jo gjort at jeg ikke har kommet meg opp tidligere i år, men forbannelsen ble brutt i går!
Planen er nemlig at jeg skal opp til toppen hver dag i hundre dager! Den lange løypa hvis jeg har mye energi eller fra Komsa skole, (kortere løype) hvis jeg er lat, men opp skal jeg, åkke som!
Jeg lovet dere en (gratis) oppskrift på en helt fantastisk god bacalao, og det løftet har jeg tenkt til å holde. Dere trenger imidlertid dette nesten magisk gode krydderet, så det kan du egentlig bare bestille HER først som sist. Selv om jeg selvfølgelig også har et eget tacokrydder, så brukte jeg dette bacalaokrydderet i tacoen i går, og Herre Gud så godt det var!
Nå er klokka ni. Skal gå ned å pludre litt med Christine og Lillebror (De ligger fortsatt i sengen), før vi alle står opp og spiser frokost. Tror jeg skal lage Grove havrevafler som faktisk SMAKER som ferske rundstykker! (Lagde kald røre i går og satte i kjøleskapet i natt og har hatt den på kjøkkenbenken nå siden jeg sto opp 🙂 )
Ønsker dere alle, både de tjukke og feite og de tynne og teite, en helt fantastisk dag!
I dag er du faktisk like gammel som jeg var da du ble født, nemlig 22 årn, og plutselig pappa til ikke bare én rabagast, men to. Og to år etter deg igjen kom det jaggu enda en gærning! En herlig tid! 😀
På bildet ser du din far et par år yngre enn du er nå, men helt ned til aller minste detalj helt prikk lik deg! Det er akkurat som å se deg, så det er ikke tvil om hvem av mine sønner som er den peneste 😉
Selv om ting ikke alltid er like enkelt, så er din far veldig glad i deg og ønsker deg alt godt i verden 🙂
Det våres i Alta også og jeg kjenner det gjør godt i både kropp og sinn. Har ennå ikke vært min første tur på Komsatoppen, (som dere ser litt av på bildet), ennå, men det kommer. Er en veldig fin tur herfra. Planen er, etter hvert, 3-4 turer opp hver uke. Neste uke tar jeg min første tur!
Ja, det har vært litt furore på bloggen de siste par dagene. Toppet seg i går da jeg var så frekk, oppmerksomhetssyk og ufyselig, at jeg klippet inn noen av kommentarene fra de anonyme nickene på tråden min på Kvinneguiden. Innrømmer at jeg feilberegnet reaksjonene totalt. Naiv som jeg er så trodde jeg faktisk at mange av disse ville få seg en slags aha-opplevlse når de så sine egne kommentarer, svart på hvitt, i et annet forum; at de ville tenke: “Herre Gud, har jeg virkelig skrevet dette???”
Dessverre skjedde det motsatte. Det var som å stikke en pinne inn i en maurtue. Noen ble illsinte og satte alle piggene ut, andre syntes det vår dårlig gjort at jeg “hengte dem ut” på denne ondsinnede måten. Vel, jeg klipte jo faktisk bare ut deres egne kommentarer og lot dem tale for seg selv.
For øvrig fryktelig ironisk at noe av det disse anonyme nickene har kritisert meg aller mest for i tiden jeg har blogget, er måten jeg takler kritikk på. Eller “konstruktiv kritikk” som de kaller sine egne kommentarer der inne for. I går fikk de en slags “kritikk” tilbake, gjennom deres egne ord, og det tålte mange av dem ikke.
I rettferdighetens navn så vil jeg for øvrig nevne at det slett ikke er alle kommentarene der inne som jeg tolker ondsinnet. Negativt ja, men ikke ondsinnet, hvis dere forstår hva jeg mener. Mitt poeng er at det bruks så fryktelig mange stygge ord, insinuasjoner og karakteristikker av et levende menneske, meg, og at ingen av disse ondsinnede kommentarene blir korrigert av noen av de andre. De får endatil ofte masse “likes”. Det er på bakgrunn av så mange av disse dirkete ondsinnede kommentarene jeg har kalt den tråden for “kloakken på Kvinneguiden”.
Første gangen jeg brukte det uttrykket var da en bruker på tråden insinuerte at jeg hadde tatt livet av ungene mine for oppmerksomhet, penger og berømmelse. Kommentaren ble ikke korrigert av en eneste bruker, og sto i et helt døgn før en moderator fjernet den. Det ble selvfølgelig ikke skrevet direkte at jeg hadde drept dem, men det var noen som undret seg over om det “gikk an” å miste to ganger, så ble det snakk om en kvinne som hadde mistet tre unger, og det viste seg i ettertid at hun hadde drept dem. Prikk, prikk, prikk selvfølgelig, så drodlet man videre om oppmerksomhetsyk, klikk, penger, osv.
Ingen tok til motmæle mot den avsindige insinuasjonen før kommentaren, og alle underkommentarene, altså til slutt ble slettet av en klok moderator.
Nok om det!
Bildet av min sønn og meg vekker sterke reaksjoner. Det forstår jeg veldig godt. Det er et bilde som fanger absolutt alt ved en slik opplevelse. Det et vondt å se for meg, og må også være vondt og se for andre. Enkelte mener jeg ikke viser min døde sønn respekt ved å vise det bildet, og den kritikken tar jeg til meg og faktisk også forstår. Vi har alle ulike grenser. Når jeg skal vise fram dødens voldsomme brutalitet, så trekker jeg gjerne fram det bildet. Har mange andre bilder som jeg mener ikke hadde vist ham verdighet, og de bruker jeg altså ikke. Det er min sønn, og jeg ønsker ham et så godt ettermæle som overhodet mulig, men for å få et ettermæle må noen vite at du har funnes. Det er det jeg på en eller annen måte prøver å gi ham.
Kritikken at det er respektløst mot hans mor| kan jeg også til en viss grad forstå. Hun ønsker overhodet ikke å være en del av denne bloggen, så skal ikke kommentere akkurat det, men det er absolutt en avveining jeg må ta hver eneste gang han omtales eller vises bilde av.
Dette har vært et veldig spennende prosjekt. Sett så utrolig mange tolkninger, ikke bare av bildene, men også av reaksjonene i etterkant. Vi mennesker er i sannhet forskjellig, og godt er det, men snakk pent om hverandre. Ikke bruk nedsettende ord om folk med ansikt. Jeg har registret at de anonyme nickene i tråden min på Kvinneguiden syns det var stygt sagt å kalle dem for “kloakk”, og det var kanskje det, men de er anonyme. Det er ingen som vet hvem de er. Kan man krenke en anonym person?
Klippfisk ferdig utvannet når jeg kommer hjem fra jobb. Blir Kokkejævels bacaklao. Nam! Oppsikt kommer 🙂
Lagde “Panna cotta Irish coffeee” i går kveld. Oppskrift kommer på den også 😀
Nå MÅ jeg stikke! De ringte fra flyplassen og sa at rekene kommer klokka 09:00. Det er bare TI minutter!!!!
Slett ikke overraskende, for det er ikke noe tvil om at jeg er en usedvanlig pen mann, på grensen til vakker. Symmetrien i ansiktet er nærmest perfekt. Det enste som hindrer meg i å være gudommelig vakker er at øynene er en halv cm for tette og at jeg har et arr på tuppen av den ellers feilfrie nesen. Det plager meg, men har lært meg å leve med det. Vurderte en stund operasjon, men det er så ufattelig mye annet pent på meg, at de aller fleste legger ikke merke til det en gang.
Flott også med briller. Mange vil nok til og med si enda flottere, for det er ikke tvil om at jeg ser mer intellektuell ut når jeg bruker briller, så slik sett kler det jo intelligensen min, som ligger godt over gjennomsnittet og vel så det.
Akkurat skulderoperert, men like blid!
Til og med når jeg ror meg en liten ettermiddagstur på fjorden, uten sminke, uten lyssetting, uten Photoshop ser jeg ut som en gud fra Nord. Får faktisk litt lyst på meg selv når jeg ser dette bildet.
Mot min vilje trakk juryen fram dette gamle bildet. Lekkert og sexy på alle mulige måter, men fra en annen tid.
Dette er også fra en annen tid, men her ser vi ikke bare en pen ung mann, men en faens skulptur!
Jeg skal ikke vise fram flere bilder. Det kan bli litt mye av det gode. Vil heller takke juryen, Asbjørn P. Sandøy, Lillebror og (vara) ChristineEmilie, for utsøkt arbeid. Det er ikke tusenvis av vakre menn, men av de som tross alt finnes har dere trukket frem nettopp meg. Nesten som jeg skulle gjort det selv. Fantastisk arbeid!
Tusen, tusen takk for prisen! Betyr utrolig mye for meg. Blir nesten rørt <3
I mange år har folk spekulert på hvilken psykisk lidelse jeg har, for noe er det jo helt åpenbart, men jeg kan røpe at ingen av dere har så langt gjettet riktig. Narsissist og psykopat har vært de mest vanlige spekulasjonene, men jeg kan dessverre slå fast at det i alle fall ikke har framkommet på utredninger. Diktator og despot har jeg også sett foreslått, men de er ikke en psykiske diagnose så vidt jeg vet, og føyer seg egentlig mer inn i rekken av generelle skjellsord som ynkelig, patetisk, latterlig osv. som jo heller ikke er heller ikke er diagnoser og jeg har derfor ikke lagt dem til grunn
Det heter forresten ikke manisk depressiv lenger, det heter bipolar, men jeg syns den gamle betegnelsen er langt mer beskrivende for hvordan det egentlig i er. Det humper og går, si! 😉
Det må nevnes at jeg ikke er rammet i den grad at det går ut over jobb og familieliv, i alle fall ikke i utpreget grad, kanskje snarere tvert i mot.
Når jeg er “oppe” blir jeg blir ikke manisk, men noe som kalles lett hypoman. Hos meg vil det si at jeg blir voldsomt kreativ og får masse idéer som jeg, pga. økt arbeidsevne, klarer å sortere og sette ut i livet. Jeg blir oppstemt og får stor tro på framtiden og mine egne ferdigheter. Selvtillit rett og slett. Siden jeg er så lett rammet ligger jeg ikke våken om nettene uten ro fordi tankene og idéene bobler i hodet. Nei, da, bortsett fra snorkingen, så sover jeg så fredelig som en liten unge.
Hypomanien kan også gjøre meg også mer impulsiv. Som regel av det gode, som da jeg åpnet opp Hoftepluss i 2013 med bare 6 uker fra idéen traff hodet mitt til første åpningsdag. Helt vilt egentlig, men det gikk bra 🙂 Ikke alltid den “dårlige” impulskontrollen har vært positiv, som de gangene jeg ikke klarer å holde meg borte fra negative kommentarfelt, og liksom har prøvd å stå opp for meg selv og det jeg har følt belastende. Jeg vet jeg taper på det. Jeg vet jeg ikke får svar på det jeg spør om. Jeg vet jeg ikke overbeviser noen inne på slike kommentarfelt, det eneste det fører til er økt oppmerksomhet til trollet. Likevel har jeg skrevet, forsvart og forklart. Som en idiot. Ikke gjør det, tenker med meg selv når jeg skriver, dette taper du bare på.De vil verken lese det du skriver eller forstå det du mener. Likevel trykker jeg enter. Gang på gang. Dust!
Det må sies at som regel klarer jeg å holde meg altså. Jeg er heldigvis også en rasjonell mann med noe som heter en slags viljestyrke. Den fungerer svært dårlig på fersk rullekake med bringebærfyll, men som regel veldig godt på netthetsere.
Som Kjøkkensjef i snart 20 år så har jeg hatt stor bruk for denne hypomanien. Både med tanke på arbeidspress og mengde, men kanskje først og fremt med tanke på den kreative biten. Bortsett fra sjokoladekaka til Hanne og Oreokaka til ChristineEmilie, smultringene til Irene og pepperkakene til Svigermord så har jeg ikke fulgt en eneste oppskrift siden læretida. Jeg har hele tiden kreert oppskriftene mine selv. Det var faktisk det jeg syntes var artigst da jeg jobbet som Kjekkensjef på “ordentlig”, det var å sette seg ned med en pakke sigaretter og fire lavkarboøl og skrive førsteutkastet til en meny. Sitte der og sette sammen smaker i hodet og prøve å finne på noe som ingen andre, få i alle fall, hadde gjort før. Jeg sitter ikke slik lenger, men det var en helt fantastisk tid. Menyskifte 4-6 ganger i året. Skrev vel til sammen mellom 50 og 60 menyer på Alfa Omga. En ekstremt kreativ periode!
Så har du de dårlige periodene da. De er ikke svarte, snarere gråaktige, men de kommer veldig mye oftere enn før, og varer dessuten lengre. Jeg er ikke trist, jeg bare gir faen. Siden jeg ikke er så hard rammet, så klarer jeg å gå på jobb, gjøre det jeg skal, men det stopper stort sett der. Etter jobb drar jeg hjem. Går ikke rundt og sukker og stønner hjemme altså, jeg bidrar, men det er lite sosialt liv, eller annet enn familien, når jeg er “nede”. Man har mer enn nok med å bruke krefter på å ta seg av dem på en skikkelig måte. Det er jo ikke deres feil at livet er grått.
Det er naturligvis nyanser, overgangsperioder og fram og tilbake, men jeg har lært å leve med dette, og ville faktisk ikke vært det foruten fordi det er de kreative periodene som har gitt meg det jeg har i dag. Likevel har det vært tyngre enn før de siste par årene. Det skjedde noe sommeren 2019 som nesten tok knekken på meg fullstendig. Det tok fryktelig lang tid å komme seg opp igjen, lengre enn “normalt”, og jeg vet faktisk ikke om jeg er ferdig med det riktig ennå. Den hendelsen har nok uten tvil både forlenget og forsterket de tunge periodene, uten at jeg føler jeg har “dyrket” det tunge på noen som helst slags måte.
Jeg er en glad fyr, også når jeg er nede. Bortsett fra overgrep og den slike ting, som finner jeg humor i det aller meste, og spøker om alt, men spøkene henter jeg fra eget liv. Et liv som mitt er dømt til å bli galgenhumoristisk, så når jeg forteller at dåpsbarnet ombestemte seg og ikke møtte opp til dåpsbryllupet vi hadde planlagt i fjor, så er jo det bare en slags overlevelsesmekanisme for å prøve å gjøre en i utgangspunktet helt forferdelig situasjon levelig. Samme som når vi er oppe ved gravene og jeg ber dem ligge i ro og ikke plage naboene når jeg drar. Vi ler av slikt.
Jeg kjenner jeg er i ferd med å bevege meg inn i “godsonen”. Kan fortsatt bli lett irritert og fortvilet, (spesielt i trafikken, (Helvetes idioter!)), men er voldsomt kreativ nå og, til tross for den forbanna ryggen/foten, har jeg stor arbeidskapasitet som gjør at jeg både er effektiv mens jeg jobber, og kan jobbe veldig lenge.
Det trengs, for det tar tid å både røkte nettbutikk, spisesteder, blogg, skrive kokebok, familie, samtidig som man skal drive psykisk selvskading og tråle nettet opp og ned etter negativ omtale om seg selv. Ja, prøvde å være selvironisk. Flir for faen!
En annen ting mens jeg har dere på “tråden”. Jeg får ufattelig mange henvendelser, både på sms, messenger (privat og på Kokkejævel), mail og på Instagram. Bortsett fra de som omhandler at jeg er en feit idiot med et oppblåst ego, setter jeg enormt stor pris på dem alle sammen. Hvis jeg ikke har svart etter tre dager, så er det ikke fordi jeg er arrogant, det er rett og slett fordi jeg har glemt det. Send bare en ny mail 🙂
Hvis dere står fast med en av mine oppskrifter og trenger hjelp nuh, ring meg på 913 80 129 i stedet, så får du hjelp med en gang. Tjenesten koster kun 49,99 pr påbegynt halvminutt, og for at du skal forstå snakker jeg veeeldig sakte og tydelig under disse samtalene og legger ikke på før du gjør det.
Nei, nå har jeg utsatt jobben lenge nok! Klokka er halv tolv og jeg har ikke skrevet en eneste oppskrift! Tuva, redaktøren, hadde blitt rasende hvis hun hadde fått vite om det. Får håpe hun ramla av halvveis i denne bloggen, så jeg ikke plutselig står her kontraktsløs.
Ja, det med telefonen var en spøk. Ring gjerne hvis du trenger svar med en eneste gang, ellers ikke. Ikke ring når du er full. Det er slitsomt for meg, og flaut for deg, men ja, det er gratis.
Jeg har det veldig fint i dag. Håper du også har det. Ha en psykt god dag!
Har du noen gang tenkt på, når du sitter og blar i en fin kokebok, at det er noen som har laget all denne maten og, ikke minst, ryddet og vasket opp griseriet etterpå? I går fotograferte vi 17 retter. Til sammen, fordelt på tre dager, har vi fotografert 48 retter. Det blir mye gris! Bare 27 retter igjen. (Ja, blir den største kokeboken siden Ingrid Espelid)
Jeg har ikke oppvaskmaskin i butikken (Kokkejævel.no) der vi fotograferer, så alt må vaskes for hånd. Ja, noe vasker jeg naturligvis opp underveis, men hvis vi skal rekke tidsplanen med retter på løpende bånd, kokt og stekt på en liten hybelkomfyr, så blir det nødvendigvis mye oppvask og rot som spares til vi er ferdig. Slik foten og ryggen er for tiden tar deg meg 2-3 timer å få det relativt rent igjen.
I går dukket det imidlertid opp en ryddegutt. Riktignok gutt type 43 og et halvt år, men gutt er gutt. Han er glad i god mat, og jeg sendte ham derfor en melding om at han bare skulle komme og hente seg middag til seg og en afrikansk landsby. Minutter senere skrenset han inn foran butikken og kom løpende inn.
Selv om jeg er både kynisk, egosentrisk og slu, så hadde jeg faktisk ingen baktanker, annet enn å bli kvitt litt mat, med å tilby han noen kulinariske fristelser, men jeg klabba liksom ikke til ham og skrek frådende NEI da han tilbød seg å hjelpe meg med ryddinga. På bare en time var vi ferdig og han kunne dra hjem med maten og jeg kunne dra hjem til de tre siste rosa pillene jeg har før onsdag. En svinn-vinn situasjon.
Nok rot! Vinneren av håndskrevet eksklusiv oppskrift fra den store K(l)oke boken (den skal ikke hete det altså), er:
Jeg vet faktisk ikke. Det er et nick her på bloggen, og det nicket er:
Monak
Send mail til [email protected] så sender vi dette enestående dokumentet til deg 🙂
Det ble brått litt skummelt å dele dette bildet, for forrige gang vi delte et slikt skikkelig koselig kveldsbilde etter at vi hadde hatt en over gjennomsnittlig koselig kveld, så var vi plutselig bare to igjen dagen etterpå. Jeg tror ikke det skjer og tenkte heller ikke på det da jeg tok bildet, men ser det nå når jeg sitter foran pc-en og ser rett på bildet.
Det neste jeg ser er gulvet og vurderer faktisk om jeg skal klippe bildet før jeg poster, slik at dere ikke ser hvor skittent det er. Litt flaut, men heldigvis er jeg helt uten filter og hemninger, så jeg lar bildet være.
Det er slik et gulv ser ut etter at far i huset har balet på kjøkkenet hele dagen og dagen før ut. Det ble bare 17 retter. Klarte rett og slett ikke mer. Ikke for å klage altså, gjør visst mye av det, men de rosa pillene er nå helt uten virkning og det har bare vært helt intenst i dag. Jeg har definitivt sittet mer enn jeg har jobbet. Ikke for det, det er jo faktisk relativt vanlig å sitte når man skriver en bok, så slik sett har det vært praktisk. Normalt ville jeg utsatt skrivingen til senere, og dere vet hvordan det er. 20 sider med uleselig klodder som skal føres inn i et manuskript. Slik sett er jeg fornøyd med dagens, og helgens dont. Frikant gjør maten til gull i morgen uansett. Fan de er flinke!
Nei, nok smerter og jammer! Det kan stå en fyr og slå meg i nakken med en jernstang med en spiker sveiset i enden, men hver gang det kommer en liten krabat krypende mot meg glemmer jeg absolutt alt jeg måtte ha av smerter, sorger og bekymringer. Det er bare helt vanvittig, og jeg hadde faktisk glemt hvor fantastisk deilig det var med en blidfis som krabbet rundt.
Jeg har tre store gutter, en medium jente og en lillebror. Jeg er like glad i dem alle sammen, men de er så klart forskjellige. Han yngste av de eldste er den som ligner mest på Lillebror, i alle fall i lynnet. Har var også en slik ekstremt glad unge som krabbet rundt og smilte til alt og absolutt hele tiden. Det er ingen skriking her hjemme. Kun litt når han er sulten, men da er det slik “gi meg mat-skriking”. Han skriker også litt nå han skal legge seg, men det varer ikke lenge før det blir stille og han sovner, og når han våkner igjen er han like blid igjen.
Det er ingen hemmelighet at jeg har mine utfordringer. Når jeg har de nederste periodene mine kan bli ekstremt opphengt av negativitet. Jeg oppsøker det negative som en slags psykisk selvskading. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjør det, for det preger meg i svært stor grad. I de gode periodene derimot, så kan folk være så negative de bare vil uten at jeg bryr meg det aller minste grann.
Slik er det og slik har det alltid vært. Å være blogger med en slik personlighetsforstyrrelse er vel kanskje ikke det lureste “yrkesvalget”, men bortsett fra et par ekstremt tunge perioder, slik som den jeg er inne i nå, der jeg har følt kritikken mot meg så urimelig at det nesten har vørt tungt å puste, så mener jeg i alle fall selv at jeg har klart meg relativt bra.
Jeg er glad i bloggen min! Glad i å kunne dele livets humpete landevei med de som måtte bry seg. Har lært masse det siste halvannet året, ikke minst om meg selv. Jeg registrerer at ikke alle er like ening, men jeg føler i alle fall selv at bloggen har bedre. Blitt mindre privat og mer personlig, hvis du forstår hav jeg mener. Jeg skriver heller ikke bare for å skrive. Hvis jeg ikke føler for å blogge en dag, så lar jeg det være. (Har ikke skjedd så ofte he he). Føler jeg for tre innlegg på en og samme dag, så gjør jeg det. Sparer aldri på innlegg. De må ut med en gang, selv om det kanskje kunne vært greit å spart til dagen etter. Jeg vil at de tankene som jeg deler skal være ufiltrerte. Altså ikke ugjennomtenkte, men heller ikke bearbeidet.
Jeg er veldig, veldig glad for at ChristineEmilie og Lillebror har kommet inn i livet mitt. Det er de som holder meg oppe gjennom en hel dag. Tenk å være så heldig som meg, som får denne sjansen den siste halvdelen av livet. Jeg gjør så godt jeg bare kan å ta godt vare på dem, for tror jeg er egentlig en snill type, selv om jeg litt for ofte leser det motsatte. Kjenner jeg snart er i ferd med å komme i den fasen der jeg ikke bryr meg om slikt, og det gleder jeg meg veldig til!
Faen, jeg skriver meg alltid bort! Egentlig skulle jeg bare innom for å fortelle dere at kvelden har vært så fin. Lillebror ar krabbet rundt, jeg har stått på kjøkkenet og kokt og ChristineEmilie har strikket, lekt med ham, kysset meg når hun har vært innom, et lite streif over rumpa. Det har vært nesten nyforelsket stemning i heimen. Deilig med slike kvelder!
Nei, nå skal jeg rydde litt på kjøkkenet før hun kommer opp fra soverommet. Vi skal knø litt på sofaen og se litt på tv, men blir ikke så lenge. I morgen tidlig er ikke langt unna, og den starter allerede klokka fem slik at jeg rekker å gjøre alt klart før første bilde blir tatt klokka 09:00. Hektisk, men herlig. Det er ikke synd på meg i det helt tatt. Jeg er en svært privilegert mann på mange måter 🙂
Hvem som vant fenalåret? Skal vi si i morgen tidlig, ok?
De er så rare disse fødselsdagene. Disse som aldri feires. Jeg har jo en del slike dager i løpet av året, og i dag er det en liten krabat som ville blitt fjortis. Jeg er ikke trist, for tiden har visket ut de vonde følelsene, men kjenner alltid på et lite vemod disse dagene. Blir (enda mer) introvert og vil helst være for meg selv. Var for lyder, og til og med Lillebrors gråt kan virke irriterende. Litt ironisk faktisk, siden grunnen til irritasjonen er en gutt som fikk gråte så alt for lite.
Jeg har bare dette bitte lille bildet av oss to. Jeg liker å ta det fram fra tid til annen, spesielt på fødselsdagene, som jo er en “gladdag”. Vise ham fram for “verden” slik at minnet om at han en gang fantes fester seg i minnet hos flere. Jeg vet ikke, men dette er liksom min måte å hedre ham på. Vise verden hvor fin han var. Han fantes , og finnes fortatt i et bitte lite bilde. <3
Gratulerer med dagen, unge mann! Ta vare på lillebror til jeg kommer. Slik magen til pappa vokser for tiden, så er det neppe så lenge til vi møtes, he he. 😉
Glad i deg, mannen.
(Til dere som står midt oppi dette akkurat nå: Det blir bedre! Ja, jeg vet, det virker helt umulig, men til slutt så klarer man faktisk å reise seg igjen. Først kommer man seg vaklende opp i knestående før man til slutt, etter gjentatte forsøk, der man har gått på snørra igjen og igjen, kommer seg helt opp på beina og evner å bli stående. Ja, føttene kan av og til kjennes kraftløse og veike, men du står. Du klarer deg. Livet blir til og med bra igjen. Jeg lover.)
Dette var i går kveld, og jeg lå og dormet som en strandet hval på sofaen. Hadde i grunn liten lyst til å velte kroppen ut av sofaen, ned trappa og inn på badet for å være med på et bleieskift eller et bad. “Hva er det som har skjedd” ropte jeg veldig lite entusiastisk tilbake.
“Kom ned og sjekk. Du kommer IKKE til å angre”
I all verden, tenkte jeg, har han sovna og hun sto der med rumpa bar og håpet på en ektemann kvelds? Vel, happy wife, happy life, tenkte jeg, og løp så fort jeg kunne ned trappa og rev baddøra andpustent opp.
Vel framme var det ingen som hadde sovnet, men snarere tvert i mot. På stellebordet lå det en blidfis som smilte fra øre til øre “snakket”. Ikke bablet, som babyer jo gjør hele tiden, men helt tydelig prøvde han, igjen og igjen, og forme et ord. Vet dere hva det aller første ordet hans var?
“Papa, papa, papa”
😀 <3 😀
GJETT om det var en stolt “papa” som la seg i går kveld! 🙂
For nøyaktig et år siden var både FyFader og Hoftepluss koronastengt, og jeg benyttet anledningen til en velfortjent, og for så vidt alt for lenge utsatt, 90% sykemelding. Jeg hadde så vondt, og var så pass utkjørt i både kropp og sinn, at jeg kunne ikke brydd meg mindre om jeg måtte legge ned hele dritten. Eller, det var vel egentlig i mars. I april hadde jeg faktisk stablet meg såpass opp på beina ar jeg hadde begynt å holde åpent et par timer på fredager for å selge reker, reinhjerter og røkt villaks. Skulle jeg gå ned, så skulle jeg faen meg gå ned med flagget til topps!
Folk støtta virkelig opp og gjorde det vi kunne for å berges. Har takka for det før, men takker mer enn gjerne for det igjen! Disse ukene med helt vilt rekeslag gjorde faktisk at vi, riktignok med et nødskrik, klarte å holde oss på beina gjennom de stengte ukene og, ikke minst!!!, ga meg som driver motivasjon til å fortsette å krumme nakken. Alta ville ikke miste oss. Det betydde mye <3
Vi åpnet etter hvert forsiktig opp. Først Hoftepluss med bare noen timer om dagen og stengt på mandager. Siden tilbake til full åpningstid, men med veldig redusert bemanning. Fortsatt var det ikke lov med buffet, så FyFader var stengt i to måneder til, men i juni ble forskriften endret og det eksploderte fullstendig. Norgesferie til Norges villeste og vakreste fylke ga oss den beste sommeren vi hadde hatt i vår levetid.
Bedriften var berget, men det gikk hardt utover kroppen. Arbeidsdagene var tunge og nærmest endeløse. Både den plutselige forskriftsendringen som tillot FyFader å åpne, samt at “alle” skulle på Norgesferie, tok oss fullstendig på sengen. Det er ikke bare å rive folk etter håret inn fra gata og sette dem i arbeid, ikke visste vi hvor lenge denne oppturen ville vare heller. Uken etter kunne smitten være økende og vi igjen ble tvangsstengt.
Sykemelding var selvfølgelig helt uaktuelt. Jeg hadde 15 årsverk og 1 livsverk å berge! Prolapsen ga meg nervesmerter som jeg aldri tidligere hadde følt. For å i det hele tatt holde ut det neste kvarteret måtte jeg ofte hakke opp tablettene slik at de virket fortere. Etter hvert fikk jeg også sterkere lut enn det som vises på bildet. De måtte også, når det sto på som verst, hakkes opp.
Midt opp i alt dette, i slutten av august, kom det ut en bok som allerede første uken gikk rett til topps på listene. Helt ufattelig artig! (Håper jeg får oppleve det samme til høsten når min nye bok kommer… 🙂 )
Høsten ja. Norgesferien var over og det roet seg såpass må jobb at vi med god samvittighet kunne stikke på sykehuset og ta i mot Lillebror. 20. oktober, på selveste kokkens dag, ble han født. Herregud for en fin liten mann! <3
Han kom forresten ikke da vi ble sendt over, og sykehuset hadde fått korona blant de ansatte, så vi ble sperret inne på et rom, uten å få gå ut i korridoren en gang, i en hel uke. Tror du det var deilig for en sliten kokkekropp eller?
På grunn av forhistorien så ligger de på observasjon helt til Lillebror har blitt like gammel som Storebror ble, og etter 15 dager kommer de endelig hjem! <3
Den uken de lå på observasjon og jeg tuslet alene hjemme fikk jeg plutselig en strålende idé: Jeg begynte å selge tørka reinhjerter på nett. En enkel og grei affære og en fin ekstrainntekt nå som barnebidraget hadde gått opp og inntekten koronaredusert med 30 000 pr måned. Lot seg fint kombinere med barselstiden tekte jeg.
Konemor, da Kjærest, hjalp til mens hun ammet.
På bare en uke var stua helt fullstappa med varer, gråpapir og esker.
Og hver kveld kjørte jeg ned til kjølerommet på Hoftepluss med postsekker.
Det tok helt fullstendig av!
Fantastisk artig, men det sier seg selv at vi ikke kunne leve slik. Hvor i all verden skulle Lillebror krabbe når han ble litt større?
Vi måtte ut og se oss om etter et egnet lokale. Vi hadde flaks og fant en perfekt lokasjon rimelig fort, og allerede i romjula kunne jeg begynne å flytte nettbutikken fra stua. Deilig!
Vi fikk til og med ryddet så pass hjemme at julefreden kunne senke seg 🙂
Deilig å slippe å ha varene i stua…
NÅ har vi (endelig) kommet til poenget i denne lille historien min. Ikke i min villeste fantasi så jeg for meg for et år siden, der jeg sto som eneste ansatt og solgte reker , at jeg året etter skulle lage en babymatte av papp til min lille sønn i et helt annet lokale som rommet en nettbutikk som jeg ikke en gang hadde tenkt tanken på å starte!
Livet er i sannhet full av overraskelser og kronglete stier, men jeg liker det!
Takk for at dere følger med meg på denne humpete og uasfalterte stien full av kryss som ikke er skiltet. 🙂
