Det har vært en lang og stormfull natt. Ikke fordi jeg har vært så mye våken altså, men artig med en litt dramatisk bloggstart for å sette stemningen. Dessuten blåser det ganske kraftig der ute. Faktisk så kraftig at det suser i de stengte ventilene og vinden tidvis hamrer i vinduene. Jeg liker når det blåser. Ikke spør meg hvorfor. Det er ikke en dypere mening i alt.

 

Skulderen pulserer med taktfaste slag der inne i midten. Kjennes ut som den er i ferd med å smelte eller implodere. Ikke kan jeg ta morfintablettene mine heller pga de “lykkepillene” jeg knasker som søte drops, og paracet har tross alt begrenset virkning, uansett hvor store de enn måtte være. Går greit altså, men kjenner jeg er litt bekymret for hvordan det skal utvikle seg. Den tid, den sorg!

 

Foten da? Hvordan er foten den tredje morgen etter mirakelet? Den har blitt litt tjukk og jeg ser at leggen har fått sånn klubbeform, nesten hoven. Det kommer imidlertid trolig av et forhøyet kaloriinntak over tid, ha ha. Ingen smerter! Foten er helt fin. Jeg har fortsatt ikke vondt i foten! Er det ikke helt fanatastisk?

 

Det er nesten ikke til å tro. Det har vært så vondt, så lenge, men nå klarer jeg liksom både å stå, sitte og gå uten å halte og skjære teite grimaser. Hadde jeg ikke vært så deprimert ville jeg nesten kalt meg lykkelig, he he. Jeg er i alle fall veldig glad. Igjen må jeg takke denne ukjente mannen som har gjort dette!

 

Nok om fot! I ettermiddag skal vi grave en snøborg i hagen slik at vi kan grille middagen ute på fine dager. Det er enormt mye snø i år, så vi kommer garantert til å kunne bruke denne snøborgen til helt i slutten av april. Det er Kjærest og Datter som står for gravingen. Jeg stakkars har jo så vondt i skulderen, bu hu. Kjærest har virkelig skutt gullfuglen. Hun må være overlykkelig. Snakk om jackpot liksom.

 

Nei, skal få unna litt mail før jeg drar på jobb. Måtte dere alle få den beste dagen så langt i deres liv. Kommer neppe til å skje, men det er tidlig og lov å håpe. Gjør det beste ut av den i alle fall!

 

Vi smattes!

 

Les mer om mirakelet

HER (1)

HER (2)

OG HER (3)

 

 

Nei, jeg snakker ikke om korona, men om hvordan foten føles etter en hel arbeidsdag. Oljeprisras, børskrakk og konkurser blir liksom bare bagateller sammenlignet med den høyre foten til Kokkejævel. Er smertene kommet tilbake? Var det bare en helt tilfeldig pause i smertene? Nei, men så si det da mann!

 

Aldri noen sinne har jeg vært så fokusert på absolutt alt av muskler, sener og nerver som i dag. Konstant har jeg vært livredd for at smertene plutselig skulle komme tilbake. Jeg har kjent noe nederst i leggen og tenkt at nå, nå er det i gang igjen. Har hatt litt vondt i ryggen og fryktet at smertene hadde satt seg der i stedet for i foten. Jeg har rett og slett vært helt fullstendig hypokonder, men jeg er fortsatt, klokka 18:14, så smertefri som tett, utrent mann 42 kan forvente å være. Det er nesten ikke til å tro, og jeg tør ikke helt tro på det ennå.

 

Jeg var hos ortoped på fredag i anledning skulderen, men benyttet anledningen til å surke og klage over foten i tillegg. Han mente jeg hadde en prolaps i ryggen som førte til isjiassmerter nedover foten og jeg skal på MR på torsdag klokka tre. Akkurat nå virker jeg mer eller mindre kurert, men skal møte opp på MR likevel.

 

Skulderen er det intet håp for. Den blir bare verre og verre, men siden jeg er så lykkelig over at foten har blitt så bra velger jeg heller å fokusere på det som er bra. Noen har rådet meg til å ikke takke, andre mener man skal takke. Enkelte sier at virkningen blir borte hvis man forteller om det. Vel, jeg har definitivt fortalt og virkningen er definitivt ikke forsvunnet ennå.

 

Alt godt så lenge!

 

Les også:

“Det er noen som har kastet noe ondt over deg!”

Hvordan er foten to dager etter “mirakelet”?

Som jeg skrev i går har jeg hatt intense smerter i den høyre foten de siste ukene, kanskje månedene. Smerten har startet på siden av skinka og strømmet ned gjennom foten helt til nederst på leggen. Det har vært så vondt at jeg som regel har ligget langstrak på sofaen når jeg kom hjem fra jobb, for jeg har virkelig så vidt klart å stå. Smertene ble på ingen måte borte på sofaen, men der kunne man åle seg inn i stillinger og vris seg slik at smertene ble mindre intense. Av og til fant jeg til og med en posisjon som ga ørlite lindring noen minutter. Smertestillende har ikke hjulpet.

 

På lørdag oppsøkte en fremmed mann meg på jobb. Les om det HER.  Søndags morgen var fotsmertene borte. Jeg ville nesten ikke tro det, men jeg kjente det jo. Var ekstremt spent da jeg la meg i går hvordan det ville være i dag. Og det kan jeg si. Klokka er kvart på seks og foten er fortsatt fin. Blir meget spennede å se hvordan den er når jeg kommer hjem. Er den fortsatt bra da har det virkelig skjedd noe!

 

Jeg holder dere oppdatert.

Ha en smertfri dag!

 

 

Vanvittig mye folk på lørdag. Jeg var ute blant bordene og ryddet kopper og fat. Nok å ta av for å si det slik. Plutselig kommer det en godt voksen mann bort til meg. Kjente an ikke fra før. “Hei! Det er noen som har kastet noe ondt over deg!” Han hadde lest bloggen og fulgt meg en stund og visste noe av det jeg har vært gjennom. Situasjonen tatt i betraktning visste han trolig også mye jeg aldri har fortalt om. Jeg måtte svare, som sant var, at tanken nok hadde slått meg opp til flere ganger. Mange andre som også har nevnt det. For et par måneder siden fikk jeg til og med et håndskrevet, anonymt brev der det i detalj sto skrevet om en svart skygge som fulgte meg, og denne skyggen ville meg slett ikke noe godt. Leste brevet alene nede i kjelleren på jobb og innrømmer at det gikk kaldt nedover ryggen på meg, men så egentlig ikke noen skygge. I brevet fulgte det med et par steiner som skulle beskytte meg. Jeg putta de i lomma, men vet ikke om det har gått oppover av den grunn.

 

Tilbake til denne mannen på lørdag. “Vil du jeg skal ta det bort?” spurte han. Ja, herregud, hvis du har krefter til å fjerne noe ondt som noen har kastet over meg, så sier jeg slett ikke nei takk. Jeg spurte, når han først var i gang liksom, om han kunne fjerne de neste umenneskelige smertene jeg har hatt i venstre skulder og høyre fot de siste ukene. Han sa at han var uskikker på skulderen, men foten var ikke umulig. Han skulle se hva han fikk til i løpet av ettermiddagen og at jeg kom til å merke det med en gang når han tok “det” bort.

 

Jeg merket ingenting. Hadde en trivelig lørdagskveld med Kjærest og Datter, men det var ikke noen merkbar endring i hverken sinntilstand, helse eller livssituasjon. Sovnet som vanlig på sofaen og gikk og la meg etter at Kjærest vekket meg og fikk jaget meg i seng.

 

Da jeg sto opp i morges hadde jeg like vondt i skulderen, men smertene i foten var fullstendig borte. De siste ukene har vært så ille at det er så vidt jeg har klart å stått oppreist. Smerten har gått helt fra midten av skinka til helt ned i leggen. Har ofte måtte lene jeg mot benken for å holde meg på bena og når jeg har kommet hjem fra jobb har jeg ikke klart noe annet enn å ligge på sofaen å hvile foten, men smertene har vært konstante enten foten hvilte eller ble brukt.

 

I dag merket jeg ingenting. Foten var helt fin og har vært det hele dagen. Ikke en gang en liten antydning til smerte. Hvis dette vedvarer er jeg overbevist om at det finnes mer mellom himmel og jord enn mange andre steder og jeg aldri mer skal spøke om folk som hevder de har evner som overgår den kjente fysikkens lover. Inn til videre vil jeg i alle fall tusen takk til denne ukjente mannen. Om ikke annet har du i alle fall gitt meg en skikkelig god dag uten smerter. Det betyr enormt.

 

Tusen takk!

 

Har noen av dere opplevd noe lignende?

 

 

 

Klokka er fem på halv åtte. Sitter her med en kopp pulverkaffe og venter på at øynene skal våkne skikkelig. Har sovet relativt greit i natt, men har vært til og fra våken siden klokka seks, men har nektet meg selv å stå opp. Forbannet tull å stå opp grytidlig hvis man ikke må. Grunnen til at jeg stresser litt på søndager er at fristen for varebestilling er klokka 12:00 og jeg må ned på jobb innen den tid for å gå over aller lagrene før jeg bestiller. Hver søndag sier jeg til meg selv at dette burde jeg gjøre på lørdagene for å slippe å gjøre det på søndager, men av en eller annen merkelig grunn går alltid lørdagene forbi uten at jeg får det gjort. Gammel vane vond å vende, men neste lørdag skal jeg gjøre det! Vi får se.

 

Mara, unnskyld Maria, har akkurat kommet inn. Maste litt om våtfor, men det fikk hun ikke. Fornærmet satte hun seg ned og knasket tørrforet før hun gikk å la seg i kurven sin uten en gang å se på meg. Gikk bare rett forbi meg uten så mye som et purr. Hvis hun tror at jeg bryr meg om det tar hun feil. For min del skal hun bare være fornærmet hele dagen. Våtfor får hun når jeg kommer hjem fra jobb på ettermiddagen, ikke på morgenen. Skulle ønske jeg var katt og andre bestemte mitt kaloriinntak. Da hadde jeg trolig vært slankere.

 

Og til dere som sender meg mail og meldinger om at jeg slapp katta ut på en ondsinnet og feil måte: Gi dere! Katta har det veldig bra og blir tatt utmerket vare på.

 

Ser ut til at det blir en fantastisk dag i Alta. Vi, Datter og jeg, skal prøve å komme oss opp på Komsatoppen. Dere ser litt av “fjellet” til høyre på bildet. Datter vil at jeg skal slepe opp en akematte slik at hun kan ake ned. Det syns jeg var et godt forslag. Hun syns det er kjedelig å bare gå opp og ned igjen, så greit at det blir litt lystbetont.

 

Hva syns dere om Dagsrevyen i går? Jeg syns det ble ganske bra. Litt artig at man styrer på et helt døgn for et lite klipp på fem minutter, men slik er TV. Datter ble litt skuffet over at Mara, unnskyld Maria, ikke ble vist mer, men overlever nok. Personlig skulle jeg nok ønsket at jeg hadde ordnet meg i alle fall litt på håret, men tror i alle fall jeg framstod ekte. Og det er jeg jo.

 

Senere i dag er det en masse bursdager. I alle fall to. Datter skal ført i bursdag til en venninne og etterpå til sin bestemor. Da skal jeg prøve å jobbe litt med tilbakemeldingene på det manuset som jeg fikk tilbake på mandag. Har faktisk ikke hatt tid til å se på det før i dag. Har vært så sinnsykt mye styr på jobb, men tenkte jeg skulle sette meg ned mens Datter er i bursdag og trenge inn i materien. Blir nok bra til slutt.

 

Nå skal jeg stikke på jobb så jeg er tilbake før jentene mine våkner.

 

Ønsker dere alle en vakker søndag!

 

Edit:

Herregud, glemte at det var kvinnedagen i dag! Det er ikke alt jeg husker tidlig på morgenen. Gratulerer med dagen alle kvinner! 😀

 

 

 

 

Det er i Alta det skjer i helgen! Starten av vinterens vakreste eventyr, Finnmarksløpet, er en folkefest uten sidestykke. Det vrimler av mennesker overalt. Det er så vidt det er mulig å snu seg i gatene. eller skimte en hund, som det jo faktisk dreier seg om. Jeg deltar ikke i noe av dette. Jeg går på jobb. Gjør det jeg skal. Så drar jeg hjem.

 

Akkurat nå klarer jeg ikke store folkemengder. Ikke små heller for den saks skyld. Jeg får ikke panikk, men jeg liker det ikke. Jeg ser nok folk i løpet av en arbeidsdag. Det er sikkert en bivirkning, eller en kombinasjon av den sinnstemningen jeg er inne i for tiden. Det går sikkert over etter hvert.

 

Kjærest er litt freskere og er med der det skjer. Har derfor sendt henne ut for å ta litt bilder dere kan se på. Kan jo ikke være blogger fra Alta uten bilder av det som skjer her nå. Da har du misforstått noe.

 

Is-scene midt i Alta sentrum. Hvert år er det et fantastisk show som ungdommer står bak. Siden jeg ikke var der i år vet jeg jo ikke om det var fantastisk, men jeg satser det jeg har igjen av troverdighet på at det var tidenes show!

 

Bilde av mann i gågate med Nordlyskatedralen i bakgrunnen. Det er dette vi kaller yrende folkeliv i Alta, ha ha

 

 

Hvert år dukker det opp det vakreste isskulpturer i Alta sentrum. Hver vår smelter de. Slik er det i grunnen med matlaging også

Marked med samisk og russisk håndverk

 

Flere isskulpturer

 

WTF, krompen!

 

I Alta danses det i gatene i disse dager

 

Endelig en hund!

 

Nå er det helg! Datter har endelig kommet. Hun kom ikke i går fordi hun skulle overnatte hos en venninne. Passet egentlig ganske bra siden jeg skulle jobbe i hele dag, men nå er hun her og hun og Kjærest har funnet ut at de skal plante en masse blomster. De får bare holde på så rekker jeg å skrive denne bloggen før jeg må logge av, he he.

 

 

Nei, ha en vidunderlig aften folkens! Og du, ikke glem å se på Dagsrevyen i kveld, kremt kremt 😉

 

I går stilte jeg et spørsmål her på bloggen om hvorfor vi stresser som gale for å rekke legetimen når vi likevel blir sittende og vente. Ofte leeenge. Tro det eller ei, men i dag hadde jeg enda en legetime. Denne gang en ortoped. Passet usedvanlig dårlig siden det er Finnmarksløp og enormt mye folk her oppe for tiden. Likevel måtte jeg dra. Normalt må vi helt til Hammerfest et par timer hver vei unna for å komme oss til ortoped, men i dag var han i Alta, så sparte jo litt tid likevel.

 

Uansett, det var så sinnsykt mye å gjøre på jobb så jeg drøyde i det aller lengste før jeg sprang av gårde. Var gjennomsvett da jeg kom til helsesenteret, selv om det bare er fem minutter lett jogg unna. Stor mann og alt det der. 13:58 klaska jeg rumpa ned i stolen på venterommet og forbannet meg selv at jeg nok en gang hadde stresset bare for å bli sittende og vente.

 

Gjett hvilket navn som ble ropt opp 13:59! Joda, du leste riktig. Ett minutt før tiden var ortopeden klar til å ta i mot meg. Skulle nesten tro han hadde lest bloggen fra i går, ha ha. Skal ikke gå inn på hva vi snakket om der inne, men det var ikke særlig lystig. Vi får ta det en annen gang. Nå er det helg! Jobb i morgen riktignok, men det gleder jeg meg til. Artig når det er mye folk og trøkk.

 

Vi smattes!

 

 

Det var søsteren min som fikk meg ned på jorden i går kveld. Som dere vet har jeg sutret og klaget over både det ene og det andre her inne på bloggen i snart et halvt år. Kan jo nesten virke som det kun er et herrens mirakel som gjør at jeg fortsatt er i live. Er vel bare diabetes type 2 jeg mangler av diagnoser snart, men kjenner jeg meg selv rett klinker jeg nok også den inn i løpet av året 😉

 

Søsteren min sendte meg en melding i går og spurte hvordan jeg hadde det. Jeg svarte litt poetisk optimistisk, men det var vel ikke tvil at mellom linjene gjorde jeg det ganske så tydelig at det var litt buhu, stakkars meg, livet er så vanskelig. Hun sendte meg et varmt svar tilbake at hun var glad i meg. Jeg er jo glad i henne også, men lot henne få siste ordet likevel.

 

Så, en halv times tide senere, får jeg en ny meldig: “Jaja… Siden du mase så mye om det…” Så skrev hun ganske langt om hvordan det sto til der nede hos dem (De bor på Stord). De har jo også sine kamper og utfordringer. Gode og mindre gode dager. Hun la ved noen bilder av livet deres.

 

Jeg kjente den stakk. Det er så lett å bare fokusere på seg selv og sine egne opp- og nedturer. Jeg er ikke på noen måte høy på meg selv, men det er ikke tvil om at jeg er meg selv nærmest. Føler liksom at det er så mye at det kan være lett å glemme at også andre har sitt. Har skrevet tidligere om samrealisering vs. selvrealisering. Av og til kan det være forskjell mellom liv og lære, det skal jeg være den første til å innrømme.

 

Jeg er glad hun fikk meg ned på jorden og syns hun gjorde det på en utmerket måte. Den lidelsen jeg har kan til slutt ikke bare suge alle krefter ut av deg selv, men også dine nærmeste omgivelser. Jeg må presisere at det har jeg vært veldig bevisst tidligere også altså, men søsteren min fikk sagt det på en slik måte at jeg forsto at jeg ikke har vært det bevisst nok.

 

Jeg ba henne om unnskyldning. Det syns jeg hun fortjente og tror hun satte pris på det. Fikk i alle fall et “hjerte” tilbake.  I dag skal jeg gjøre hva jeg kan for at Kjærest skal være lykkelig. Legge meg selv til side og bare fokusere på henne. Hun har det jo ikke så lett hun heller, kanskje til og med verre enn meg som er nødt til å leve sammen med denne mannen med de mange lidelsene. I dag skal jeg bare smile. Det fortjener hun faktisk.

 

Lag en vakker dag for andre!

 

(Kjære Søster! Jeg er veldig glad i deg og ønsker deg absolutt alt godt!)

Alle syns det er litt stas å være i avisen eller på tv. Jeg er ikke noe unntak. Vi vil vel alle bli sett, likt og satt pris på på en eller annen måte. Likevel er det litt underlig, selv for en fyr kjepphøy på seg selv (har lest det på Jodel) at Dagsrevyen finner en fyr som meg så interessant at de sender to journalister nordover et helt døgn for å følge meg en helt vanlig dag.

 

Det første jeg tenkte da de ringte å spurte var at herregud, det må da bli jævlig kjedelig å se på. Samtidig er jeg heldigvis velsignet med et guddommelig utseende, så de som ikke finner det jeg sier, skriver eller gjør så veldig interessant kan i alle fall hvile øynene på noe vakkert noen minutter. Slik sett er jeg veldig heldig. Og de som ser på.

 

Dagen startet, som dere vet, veldig tidlig. Jeg våknet halv fire og lå og slumret helt til to trøtte gærninger ringte på døra fem på fire. Så var det filming av morgenstell. Tissing, sminking, armegevinger med en arm i skinnbukser og bar overkropp. En helt vanlig morgen med andre ord. Og blogging naturligvis med et kamera i trynet. Det var ikke lett!

 

Klokka seks var vi på jobb og de filmet meg helt fram til jeg skulle på et møte klokka ti. Etter det var de litt til og fra, før de dro i tre-tiden. Ja, det er litt stas, men jeg er glad jeg ikke har det slik hver dag. Blir litt sliten av å hele tiden tenke hvordan du ser ut og må trekke opp buksa hele tiden slik at du ikke får hengræv på tv. Glad jeg ikke blogger så mye om den perfekte kroppen. Eller det perfekte livet for den saks skyld. Mye lettere å være han litt tette som hangler seg gjennom livet og tar hver nye dag som en velsignelse.

 

Dagen har gått i ett. I tillegg til jobb og denne filmingen har jeg hatt fire møter, hvorav det ene var det viktigste av dem alle. Kontaktmøte på skolen til Datter. Til tross for alt, eller kanskje nettopp derfor, klarer hun seg godt og gjør det bra i alle fag, noen til og med fremragende. Det gjør meg både glad og stolt. Mange venner har hun også. Det gjør meg varm i hjertet og nærer faktisk min egen lykke. Det er viktig at ungene klarer seg. Det er liksom den viktigste jobben av dem alle.

 

Jeg har så vondt. Skriver nesten aldri om det, men i dag har det vært skikkelig ille. Både skulderen og den høyre foten har verket som besatt. Det går greit altså, men det er skikkelig irriterende. Tipper jeg er han fyren på gamlehjemmet som kommer til å sitte å sutre og klage over absolutt alt som finnes av plager hvis jeg lever så lenge. Og hvis ingen gidder høre på meg kommer jeg til å skrive digre plakater i gult om alle mine lidelser og klistre opp i korridorene. Ja, er litt selvironisk nå, ha ha.

 

Nå skal vi spise. Er veldig sulten, så kommer trolig til å spise for mye, og jeg gleder meg. Vi lever bare en gang, og det er faktisk akkurat nå. Livet er en kamp som ingen vinner, men det viktigste er tross alt å delta 😉

 

Lag deg en trivelig kveld!

 

 

Klokka et ti over fire og vi har allerede fått i oss den første kaffekoppen. Håper vi ikke vekker Kjærest med dette styret. De har til og med filmet meg mens jeg har tisset. Begynner å lure på om de virkelig er fra Dagsrevyen og ikke heller et eller annet lugubert nettsted som skittent kommentarfelt. Vi får se på lørdag 😉

 

Skal innrømme at det er litt vanskelig å skrive mens det sitter en kar i sofaen og stiller meg masse spørsmål samtidig som det står en gærning med kamera og filmer hvert eneste ord jeg skriver. Får litt prestasjonsangst si. Her skal de liksom dokumentere gull og så kommer det bare gråstein ut av tastaturet. Ikke for det, det er vel det som er litt meg da, skrive om det som skjer, akkurat når det skjer. Og nå skjer dette. Galskap egentlig.

 

Klokka har nå blitt ti over halv fem. Den første kaffekoppen begynner å virke. Etterpå skal de bli med meg på jobb. Er jo litt artig når slike ting skjer. Greit å bryte opp hverdagen med litt annerledes opplevelser, og dette er virkelig annerledes. Før jeg begynte å blogge tok jeg omtrent ikke et eneste bilde av meg selv og nå sitter Dagsrevyen i min egen stue!. Hva skjedde liksom?

Herregud, nå har jeg fått ro i fem minutter for å skrive, men nå begynner han å stille meg spørsmål igjen. Jeg svarer så godt jeg kan mens jeg skriver. Heldigvis er det ikke min stil å skrive endeløse blogger, men likevel skal det jo stå litt fornuftig der. I alle fall mellom linjene.

 

Nei, tror nesten jeg er nødt til å avslutte. Dette var vanskeligere enn jeg trodde. Kan heller komme sterkere tilbake i kveld. Mye som skjer i dag. Jobb så klart, men også masse møter av ulikt slag. Blant annet kontaktmøte for Datter i  ettermiddag. Har også et par arbeidsintervjuer i dag. Det er alltid spennende. Håpet er å finne den neste Mathias

Jeg har trua!

 

Håper dere alle får en dag dere kan minnes med glede!