Oppvaskmaskinen går. Datter har dratt hjem. Hun kom hit og spiste sen middag fordi Dagsrevyen var her og filmet. Hun er en så viktig del av livet mitt at de kunne jo ikke komme hit og filme uten at hun var med. Kjærest har kjørt opp på gravlunden for å måke snø. Bare katta og jeg igjen. Hun sover. Det skal jeg også gjøre snart.
Nrk kommer tilbake i morgen tidlig klokka fire. De skal være med meg omtrent hele dagen i morgen og dagen min starter tidlig. Nå kan de angre, he he. Dagen i dag startet dårlig. Plutselig var hele kjøkkengulvet på jobb dekket med titalls liter med vann. En av ovnene var ødelagt og vannet bare fosset ut. Fikk ordnet det etter et par timer. I tillegg var en av fjellovergangene fra Tromsø stengt så vareleveringen var 5,5 timer forsinket. Kjedelig, men enda verre var at snus for nesten førti tusen var blitt borte på veien og vi ikke kunne selge hele dagen. Tapte noen tusen dere ja. Heldigvis fikk jeg melding for litt siden at leveransen var blitt funnet, og er nå levert, men vi selger lite etter stengetid. Helseministeren er sikkert fornøyd, uten at jeg skal skylde på ham altså.
I morgen tidlig må dere følge med på moregnbloggen! Den skrives mens jeg har et kamera i trynet. Aner ikke hva jeg skal skrive om, men mulig det blir om at jeg har et kamera i trynet 😉
I dag kommer det en journalist og en kameramann fra Dagsrevyen opp til Alta for å følge meg et døgn. De er litt bekymret for meg og tenkte det var tryggest å fotfølge meg i 24 timer for å være på den sikre siden. Neida, dette avtalte vi for et par uker siden. Jeg svarte da de ringte og spurte at hvis dere vil følge mitt ville og glamorøse liv er det bare å komme, blir sikkert kjempe-TV.
Tirsdager har jeg “varedag” på jobb. Da begynner jeg ikke før åtte (deilig) og dagen består i å ta imot varer rett og slett. Hoveddelen av ukens leveranser kommer på tirsdager. Som regel er jeg ferdig med det mellom tolv og ett. Av og til to. Resten av dagen bruker jeg på kontoret. Tirsdager er min favorittlag. Jeg liker å stable varer. Liker systemer. Sette ting på rett plass. Har alltid likt det. Bladene, bøkene og cd-platene mine da jeg var liten var sirlig stablet etter alfabetet og årstall. Kjærest tror meg ikke når jeg forteller det, for jeg er ikke like nøye nå lenger, men jeg liker fortsatt systemer.
Huff, fikk akkurat tilbakemeldingen fra forlaget inn på mail. Hun skriver at jeg har gjort en kjempejobb og manuset har tatt sjumilsteg fra første runde. Det høres positivt ut, men jeg har lært meg at slike innledninger bare betyr at hun ikke er helt fornøyd og at hun har en liste på tusen ting hun vil forandre. Hun lurer ikke meg med pedagogikken sin lenger, he he. Skal åpne listen når jeg kommer hjem fra jobb, hvis pcen klarer å laste ned alt.
Må faktisk snart stikke. Klokka har blitt ti over sju. En kaffe til og dagen kan starte.
På fredag gikk jeg åpent ut og fortalte at jeg av ulike årsaker var inne i en svært tung periode, og har vært det i lengre tid. Legen og psykologen min kaller det en depresjon og jeg har fått tabletter mot lidelsen. Om de virker vil tiden vise. Kjemi kan fjerne symptomene, men ikke alltid årsakene. De må jeg jobbe med selv.
Depresjon er en såkalt usynlig “lavstatuslidele”. Det er veldig flaut å snakke om og det er vanskelig for andre hvordan de skal forholde seg til deg. Veldig mange lider av dette i årevis og det hemmer til slutt hele livsførselen. Jobben, venner, partner. Du melder deg til slutt ut. Ikke fordi du vil, men fordi du ofte ikke makter noe annet enn å puste.
Jeg ble ikke sendt ned på jorden for å belære, men for å belyse. Jeg tror at ved at folk som meg våger å fortelle mens man står midt opp i stormen, så vil det inspirere andre til å innse at denne lidelsen ikke er verre å snakke om enn en brukket arm eller en blindtarmbetennelse. Det må være lov å fortelle andre hvordan vi har det. For alt man vet kan de ha det på samme måte og man kan hjelpe hverandre.
Jeg har fått hundrevis av kommentarer og meldinger i etterkant. Tusen takk for dem. De varmer veldig. Spesielt de som forteller meg at jeg er en inspirasjon som “står fram” og at det faktisk hjelper dem i situasjonen de står midt opp i. Ikke like hyggelig, men ikke mindre viktige er kommentarer som åpenbart ikke klarer å ta inn over seg at andre kan føle på andre måter og oppføre seg annerledes enn dem selv. Jeg velger å gjengi en av disse kommentarene. Melderen er anonym, så jeg henger ingen ut, men jeg syns “han” på en utmerket måte får fram hvorfor det er så viktig å snakke åpent om disse flaue lidelsene.
“Arne” skriver:
“Jeg tror nok det er riktig for deg å ta en pause fra sosiale medier akkurat nå. Fra bloggen. Du må tåle å se at blogglisten er der, med andre på toppen.
Du skriver at du er deprimert, greit nok, men det er ingen tung depresjon – da hadde du faktisk ikke blogget nå. Du hadde ikke klart det. Du hadde ikke en gang klart å logge inn i nettbanken for å betale en regning. Du er kanskje bare nedstemt, mange tror da de er deprimerte, mens det er et helt normalt stemningsleie!
Hvorfor ikke logge av til du er frisk? Synes det er noe tvangsmessig og stressende over dette, at du ikke klarer å la bloggen ligge en tid.”
Kjære “Arne”!
Nei, jeg er nok heldigvis ikke blant de som er hardest rammet Det presiserte jeg også i bloggen. Jeg klarer stort sett å gjennomføre dagene uten at noen i det hele tatt aner hva jeg sliter med. Det tar mye krefter, alle jeg har faktisk, men ved å gå åpent ut trenger jeg ikke spille en rolle. Jeg kan være meg selv, men jeg ønsker ikke brette meg fullstendig ut for deg og fortelle hva jeg klarer og ikke klarer. Tror jeg var ganske tydelig på fredag. Hva bloggen angår er det ikke den som gjør meg syk, og i alle fall ikke hvis noen ligger over meg på blogglista. Livet mitt, sikkert i likhet med ditt, er sammensatt og består av en lang rekke faktorer som samlet sett kan bli litt mye. For øvrig syns jeg egentlig det er ganske smakløst å legge igjen en slik kommentar til en som kler seg så naken som jeg gjorde på fredag, men det er pga holdninger som du utviser som gjorde at jeg valgte å fortelle i utgangspunktet. Jeg tror faktisk at det hjelper på sikt 🙂
Det har vært en deilig helg! Fredagskvelden sovnet jeg i fanget til Kjærest som en unge mens hun pjusket meg i håret. Det høres koselig ut, men sannheten er at jeg sovnet så tungt og snorket så høyt at hun bare måtte går og legge seg etter hvert. Jeg var ikke til å vekke og snorkingen gikk etter hvert over til en slags konstant buldring. Katta ble livredd og Kjærest irritert. Selv merket jeg ingenting. Jeg sov jo. Bråvåknet i totiden på natta og kom meg i seng. Liker ikke ligge på sofaen alene i fall det plutselig skulle stå et spøkelse og se på meg.
Oi, glemte å fortelle at litt tidligere på kvelden kom naboen innom med noe hjemmelaget spekeskinke av villsvin, hjembakte flatbrød og egetbrygget øl. Fantastisk! Han hadde lest på bloggen at jeg hadde logget meg av i helgen og kanskje trengte noe godt. Fantastisk nabo!
Lørdags morgen sto jeg opp halv åtte og kjørte på jobb for å ta dagsoppgjøret og fylle opp med snus. Kjørte hjem igjen rundt halv ni og gikk og la meg igjen. Vi ble liggende og bare være kjæreste et par timer. Ok, i alle fall i nesten fem minutter før jeg sovnet igjen. Sto opp i elleve-tiden og spiste en lang og god frokost. Var nydelig vær på morgenkvisten, så planla en tur opp på Komsatoppen i solskinnet, men etter frokost var det skyet over så gikk heller og la meg på sofaen. Prøvde å lese litt, men sovnet og ble borte igjen i flere timer.
I fem-tiden kjørte vi med Kjærest sin bil til faren hennes. Hun har noe feil på den som han skal reparere. Han er mekaniker. Det er ikke jeg. Vet ikke en gang hva ordet betyr. Er det er slags krydder? Han hadde kokt kaffe og tint noe sjokoladekake. Verdens saftigste faktisk og jeg spiste tre stykker. Slankingen har gått fullstendig til helvete, men skal ta meg sammen snart. Ikke i dag, men snart.
Stekte oss noe biff på kvelden med masse, masse stekt sopp og urtebakte poteter. Og en posebearnaose med en eggeplomme i. Veldig godt. Resten av kvelden så vi bare på tv. Eller, jeg så på tv og Kjærest farget garn. Hun farger garn hele tiden nå. Lukter våt sau og eddik i hele huset, hele tiden, men hun koser seg. Lun stemning.
Prøver å vise Kjærest hvordan man knyter garnhespene på en vakker måte. Ikke helt sikker på om hun forsto hva jeg mente.
Søndags morgen våknet jeg litt for tidlig og fikk ikke sove igjen. Sto opp og dro på jobb. Var der til langt ut på ettermiddagen. Fikk gjort masse som jeg har utsatt i mange, mange uker og det var deilig å få det gjort. En stressfaktor er eliminert og det kjennes godt.
En helg uten sosiale medier har vært deilig, men litt utfordrende. Har gått fint å holde seg unna blogg og facebook, men verre har det vært med messenger og mail. Det er jo også et sosiale medium. Jeg valgte å svare litt, men mange meldinger har jeg valgt å være uåpnet til jeg kommer hjem fra jobb i dag. Har registrert at det er veldig mange meldinger fra dere og det er utrolig hyggelig. Setter veldig pris på at dere bryr dere så mye.
Jeg trengte en pust i bakken. En timeout. Den var ikke så lang, men det var det jeg fikk til. Nå blir det full rulle framover. Borealis vinterfestival og Finnmarksløpet venter i slutten av denne uken. Nei, skal ikke delta altså, men det blir mye kunder. Slapp av, mye kunder er positivt. Det er ikke en stressfaktor. For en som driver for seg selv er det lite kunder som er negativt.
Takk for alle kommentarer og lykkeønskninger! Har ikke fått lest dem siden jeg har hatt timeout, men skal lese dem alle sammen i kveld. Ikke vær bekymret for meg. Det kommer til å gå fint. Jeg trengte bare litt tid. Litt tid for meg selv.
Nå drar jeg på jobb. En vakker mandag ønskes dere alle!
I snart seks måneder nå har dere fått daglige oppdateringer fra meg. Ofte flere ganger om dagen. Vi har både grått og ledd sammen. Lagd mat sammen. Vi har åpnet adventskalender sammen og feiret både jul og nyttår sammen. Dere har fått glimt inn i mange av mine største gleder, men også noen av mine største sorger. Tatt del i livet mitt som det leves. Tilsynelatende har jeg vært åpen om alt, men det har jeg ikke vært.
Det vises kanskje ikke så godt på bilder, men jeg er inne i en ganske tung depresjon for tiden og har vært det en stund. Lenge trodde jeg at det bare skulle gå over av seg selv. At det bare var ettervirkningene etter katastrofen i sommer som ikke ville slippe taket. Og det kan det jo godt hende også det er, men det er mer. Så utrolig mye mer som har tæret på kreftene helt til det til slutt ikke har vært noen igjen. Når da forsvarsverket fra før var revet ned har jeg ikke så mye mer å kjempe med.
Jeg var vel ymtet frampå en stund at jeg ikke ville være på førsteplassen så veldig mye lenger. Selv om jeg som regel ikke skriver så veldig langt, så kreves det enormt mye arbeid med oppdateringer som holder førsteplassnivå. Uke etter uke, måned etter måned. Ikke bare selve skrivingen, men planleggingen og tankevirksomheten i forkant. Du må alltid være på hugget. Alltid ta bilder i fall det blir din neste bloggpost. Alltid tenke. Aldri hvile. Så går du på jobb.
De første månedene var det lett. Jeg boblet over av energi og bloggen ga meg virkelig noe annet å tenke på en den altoverskyggende sorgen som vi gikk å vasset i på den tiden. Da ble ordet en flukt fra virkeligheten. Et pusterom jeg trengte for å i det hele tatt overleve. Og det kan jeg si med hånden på hjertet at responsen fra dere har vært helt overveldende hele veien. Det har gjort meg godt og gjør det fortsatt.
Jeg er ikke trist. Depresjon trenger ikke handle om det. Jeg er ingenting. Er helt flat. Har store konsentrasjonsproblemer og sliter med å huske selv de enkleste ting. Får ikke gjort mer enn jeg absolutt må. Dagene er uendelig lange og det eneste virkelige lyspunktet er akkurat øyeblikket hvor jeg sovner om kvelden. Lengter etter det øyeblikket fra jeg står opp til jeg legger meg. Jeg går på medisiner. Har gjort det et par uker nå, men det kan visst ta både tre og fire uker før virkningen trer i kraft. Hvis den i det hele tatt gjør det. Jeg håper det. Har stor tro på kjemi.
Hvorfor skriver jeg dette? Hvorfor kunne jeg ikke bare tatt meg noen dagers pause uten å kle meg så naken som jeg gjør nå? Svaret er enkelt. Jeg tror på dette. Jeg tror på åpenhet. Ikke bare om de gode tingene, men også de dårlige. Livet mellom måltidene er ikke alltid rosenrødt. Av og til er det en kamp på liv og død. For de fleste av oss.
Denne helgen logger jeg av alt som heter sosiale medier. Jeg trenger å puste. Jeg trenger å bare være uten at noen vet at jeg finnes eller vet hva jeg gjør. Jeg vil bare ligge. Gjøre ingenting. Kanskje gå noen turer hvis det er fint vær. Lage litt mat. Se på film. Jeg har fri fra jobb på lørdag og Robin tar seg av eventuelle kriser. Datter er hjemme hos sin mor. Jeg kan være egoistisk og bare tenke på Kjærest og meg selv. Ingen forpliktelser. Det tror jeg kommer til å gjøre godt.
Jeg vet at mange som sliter med depresjoner har det langt verre enn meg selv og jeg ønsker slett ikke å bagatellisere denne diagnosen i en slik grad at det bare handler om litt ytre stress som noen uker med tabletter kan kurere. Slik er det naturligvis ikke. Mange kommer seg ikke en gang på do fordi livet virker så meningsløst. Noen har det til og med så tungt at de ikke ser andre muligheter enn å gjøre slutt på lidelsen på egen hånd. Jeg er ikke der. Ikke en gang i nærheten.
Jeg har alltid vært en optimist. Ikke en slik naiv optimist som ser lyst på en hver situasjon, men jeg har alltid hatt evnen til se lyst på framtiden. Sett på problemer som oppstår som utfordringer som kan løses, ikke som uoppnåelige barrièrer. Jeg håper noen dagers fullstendig hvile kan, om ikke kurere meg, så i alle fall tenne gnisten i meg igjen. For akkurat nå er lyset slukket.
Jeg vet det høres rart ut, men dere lesere betyr utrolig mye for meg. Alle kommentarene dere legger igjen. Det er så hyggelig å lese alle sammen, men samtidig har jeg hatt mye dårlig samvittighet fordi jeg ikke har fått svart på alle. Tiden har rett og slett ikke strukket til. Jeg har virkelig prøvd, men jeg har ikke lyktes. Får jeg kommentarer på denne bloggposten kommer jeg til å svare absolutt alle, men jeg gjør det ikke før på mandag. Jeg har alltid hatt stor tro på mandager. Starten på en helt fersk uke. Mandager er som våren. Helt ny og begynnelsen på bedre tider.
Helt stille, men om bare tjue minutter, hver dag klokka sju, starter bankingen i veggene igjen. Nei, det er ikke spøkelser, men håndverkere som fort kan fort bli det hvis de ikke snart er ferdig. Jeg myrder ikke folk til vanlig, men når bankingen står på som verst har jeg vurdert det. De har holdt på siden før jul nå. Heldigvis skal jeg på jobb. Tenk hvis jeg hadde vært syk og måtte ligge hjemme og hørt på dette spetakkelet åtte timer om dagen. Var jo hjemme for et par uker siden og prøvde å skrive bok. Det endte med at jeg kjøpte meg et kraftig tau, men Kjærest kom heldigvis hjem i tide.
Datter drar i dag. Skal kjøre henne til skolen. Jeg liker å kjøre henne til skolen. En koselig liten tur på under fem minutter, kanskje bare to, som den rasjonelle pappaen i meg mener hun burde gå, mens den bløte delen av meg prioriterer heller klemmen og “glad i deg” når jeg slipper henne av. Jeg skal jo den veien likevel og når det passer med arbeidstiden kjører jeg henne med glede.
Vet ikke hva Kjærest skal gjøre i dag. Hun ble faktisk ferdig med eksamen allerede i går og det er innlevering klokka tolv i dag. Hun er fornøyd med resultatet uansett hvordan det måtte gå. Hun er såpass flink at hvis hun er fornøyd blir det nok bra og hun vet det. Dessuten har moren hennes, som har vært styrer i barnehage i flere tiår, lest gjennom oppgaven og godkjent den, så jeg er helt trygg på at det ikke blir tårer og tenners gnissel når karakteren foreligger.
Som dere ser på bildet blir jeg bare mer og mer velfødt. Jeg vet ikke hvorfor, eller gjør jo det, men håper å ta meg i nakken før det går for langt. Snart er det vår og da blir det kanskje lettere med litt toppturer og slikt. Bevege seg litt mer. Akkurat nå inntar jeg mye mer enn jeg bruker og det er kanskje en grunn til det. Bruker mat og drikke som positive triggere. Det går seg nok til. Ikke verden undergang heller å være litt stor. Har jo i grunnen alltid vært det, så egentlig spiller det ingen rolle. Kjærest elsker meg akkurat som jeg er, uansett hvordan jeg er. Sier hun i alle fall, he he. Spør hva hun hadde sagt hvis jeg ble to hundre kilo, men vi skal ikke dit. Vi skal ikke dit.
Nå må mandag ansatte jeg en ny fyr. Han heter Jimmy og er fra Syria. Sjelden har jeg ansatt noen som virker så oppegående og tar ting så fort som han har gjort. Virker meget, meget lovende. Tror han kommer til å bli helt superflink på bare et par uker. Dessuten er han helt fantastisk med kundene og bryr seg oppriktig om dem. Nei, dette blir bra!
Jeg håper av hele mitt hjerte at dere får en vakker dag. Personlig har jeg ingen gode dager for tiden, men jeg kjemper meg gjennom det og vet at det kommer til å lysne etter hvert. Det gjør det alltid.
Herregud så redde vi var da hun kom for 11 år siden! Magen vrengte seg i konstant frykt for at noe skulle skje noe også med henne, unnfanget i angst, sorg og desperasjon som hun jo var etter at broren plutselig gikk i forveien. Hun brukte pustealarm hele det første året. Hver gang hun lå ble alarmen festet på, men flere ganger i døgnet gikk den av. Dag som natt. Sprette opp og riste i ungen for å sjekke om hun levde. Det gjorde hun. Helt frisk. Helt fin. Ufattelig nydelig.
Jeg er fortsatt livredd. Liker ikke at hun sitter i biler hvis det ikke er jeg som kjører. Redd hvis hun skal gå noe sted, for man vet aldri om det kommer en idiot på veien. Redd for elg hvis hun er og går på ski. Egentlig er det helt sinnsykt, men jeg kan ikke for det. Er bare så redd for å miste henne. Det klarer jeg ikke.
I dag er det torsdag. Siste kvelden før hun drar til Moren. Begynner å venne meg til det nå. Er ikke like trist som det var en periode. Det er liksom slik det er og må være. I alle fall slik det har blitt. Hun har det bra begge steder, bare på forskjellig måte. Savner ikke meg noe særlig når hun bor der og savner ikke moren veldig når hun bor hos oss. Da har vi gjort noe riktig og det er jeg glad for. Hjelper nok veldig at hun og Kjærest har fått et slikt godt forhold også vil jeg tro. Hadde nok blitt litt kjedelig med bare meg.
Nå sitter jeg på jobb, eller jeg er ferdig på jobb, men sitter på kontoret. Har gjort unna litt papirarbeid og har fått beskjed om å komme hjem halv fire. Da skal det serveres overraskelsesmiddag. De liker å stelle i stand til meg av og til. Gjøre meg glad. Er litt nedstemt for tiden, så de gjør så godt de kan for å vise at de er glade i meg. Ikke slik at jeg går rundt og sutrer og lager dårlig stemning altså, men de merker nok at ting ikke er helt bra.
Jeg liker også å glede dem. I går kjøpte vi en oppmuntringsbukett til Kjærest siden hun holder på med eksamen. Måtte selvfølgelig kjøpe en liten til Datter også som hun kunne ha på rommet sitt. Eksamen ja. Det ryktes at Kjærest omtrent er ferdig og det bare er småpirk igjen. Deilig! Hun har virkelig slitt og jobbet enormt disse dagene, og nå nærmer hun seg et resultat hun kan stå inne for. Utrolig bra! Veldig stolt av henne. Hjerte.
Og, det må jeg bare fortelle, Datter har gjort ALT hun har kunnet for at eksamen skulle gå knirkefritt. Hun har vasket opp og ryddet stua, vasket klær. Hun ville til og med at vi skulle vaske soverommet slik at Kjærest kunne sove bedre. Hentet brus, te og kaffe. Vært på tilbudsiden hele uken. Det varmer et pappahjerte og jeg vet at det også varmer et kjæresthjerte.
Nei, folkens, da skal jeg prøve å gjøre noe fornuftig igjen. Takk for at dere leser mine små glimt fra hverdagen. Det setter jeg utrolig stor pris på 🙂
Jeg var akkurat ferdig på jobb og sto og skrapte bilen for is og snø, for å stresse hjem og lage en kjapp middag før Datter skulle opptre med korpset under åpningen av et motorsenter her i Alta, og jeg, sammen med resten av kokkelauget, skulle lage noen tusen biter med fingermat til det samme arrangementet. Helt enkel mat, men jobben må nå gjøres.
Telefonen ringer, ukjent nummer, og jeg får tørket de iskalde fingrene såpass at jeg får, etter mye knoting, (og litt lett banning), tatt telefonen og setter meg inn i bilen og kjører av sted. Duggen dekker alle rutene og jeg burde ikke kjøre og prate i telefonen samtidig. I alle fall ikke i et parkeringsanlegg der det kommer biler fra alle kanter, men jeg var litt stressa og lot det stå til.
–Ja, hei det er fra Senkveld i TV2! Du er en spennende fyr og vi lurte på om ville være gjest hos oss. Har du mulighet allerede nå på torsdag?
Spennende fyr? Det var nå å strekke strikken litt vel langt tenkte jeg. Føler meg absolutt ikke spennende for tiden. For å være ærlig føler jeg meg helt bånn i bøtta og har mer enn nok med å komme meg gjennom hverdagen på en grei måte, men herregud, er jo veldig pen og sexy, så det kan være hun mente jeg hadde et spennende og flott utseende som egnet seg på tv, hva vet jeg.
Ble faktisk satt litt ut og hørtes nok ikke overbegeistret ut, men takket for interessen og sa jeg ikke hadde nubbsjans nå på torsdag og lurte på om vi ikke kunne planlegge det litt bedre. Har virkelig fullt opp med jobb for tiden. Er faktisk enormt mye styr. Jeg hørte at stemmen hennes endret seg, sikkert ikke vanlig at folk av min størrelse takker nei til invitasjon, men hun ba meg sende datoer som kunne passe bedre.
Vi la på og jeg tenkte idiot! Ikke om henne, men om meg selv. Takke nei til Senkveld liksom. Hvem tror du at du er? Riktignok er det travelt, men det blir ikke mindre travelt utover i mars, snarere tvert i mot, så egentlig var det denne torsdagen som passet best av alle som ikke passer. Det første jeg gjorde da jeg kom hjem var å sende en SMS og skrev jeg kunne komme likevel hvis de fortsatt ville ha meg som gjest. Fikk til svar at de skulle “komme tilbake til meg”. Jeg forstår jo hva det betyr.
Ja ja, man kan ikke være med på alt. Nå skal jeg straks vekke Datter og spise frokost før skole og jobb. Hun har av en eller annen merkelig grunn fått dilla på havregrøt, så her kokes den grå, seige massen både sent og tidlig. Forstå det den som kan. Kjærest vekker jeg ikke. Hun skal få sove helt til håndverkerne starter å hamre i veggen i sjutiden. De holder på å etterisolere og har herjet rundt her i månedsvis. Håper de snart er ferdig, for blir gal av den hamringen snart.
Starta dagen under dyna på soverommet. Kjærest var som vanlig både villig og klar etter at jeg rista henne våken i sekstiden. “Kom skatt” hvisket hun grøtet inn i øret mitt mens hun la seg bedre til rette. Neida, jeg vekket henne ikke. Hun sov som en liten diamant og jeg tuslet ut av soverommet som om ingenting hadde skjedd. Det hadde det jo heller ikke gjort.
Slik ser jeg trolig ut på morgenen. Hjertene er det Kjærest som har lagt inn. Hun er veldig glad i meg. Tror det er fordi jeg er så pen.
Kjapp tur ned på jobb mens jentene fortsatt sover. Liker å gjøre det unna mens de sover. Siden jeg står opp tidlig og de på ingen måte gjør det, så rekker jeg noen jobbtimer mens de fortsatt drømmer. Trolig om meg.
Hotellfrokost må til på søndager. Skal innrømme at bildet faktisk er fra en ekte hotellfrokost i Oslo, men jeg lagde det samme bortsett fra den seige omelett-terten til høyre. Fatter ikke at jeg spiser den hver gang, for de er jo ikke gode i det hele tatt.
Ut på tur, aldri sur!
Ja, særlig!
Humøret bedret seg betraktelig med en gang vi så et tau. Hva er det med tau og unger?
Softis er et must når det endelig er sol! Til og med jeg både kjøpte og spiste en. Bare en liten altså. Ikke bare fordi jeg ikke har godt av det, men fordi de store blir for mye is og for lite strøssel. Hvorfor har de ikke strøssel inni isen?
Maria fatter som vanlig ingenting og tror at det fortsatt er jul og hun er et juletre. Katter ass!
Ettermiddag og far leser. Dvs. vi har ikke hatt middag ennå, så per definisjon er det vel egentlig førmiddag. På søndagene pleier vi å spise middag til kvelds. Blir koteletter, type nakke. Det liker jeg. Ikke for det, jeg liker jo alt bare det inneholder tilstrekkelig med kalorier.
Og jentene strikker og ser på Camp Kulinaris. Personlig orker jeg ikke de der realityshowene, men jentene koser seg og da gjør jeg også det. Kjærest er visst sulten. Spiser pinner. Kanskje jeg burde lage den middagen nå likevel?
Nei, ble fastelavensboller i stedet. Hadde selvfølgelig gått meg hus forbi at det var fastelaven i dag, men kjøpte noen boller og en kremboks på stasjonen og vipps. Jada, ikke like godt, men det funker!
Så får vi se da, hva som skjer i kveld. Man vet jo aldri. Det skal i alle fall ikke stå på meg.
Håper din dag også har vært god. Ha en strålende aften!
Livet er brutalt. Nærmest daglig skjer det hendelser som man på en eller annen måte må kjempe seg ut av. Det tærer på kreftene og hvis man ikke er positivt innstilt, bagatelliserer, fortrenger eller kjemien i hodet er slik den skal, så kan det på et eller annet tidspunkt bli for mye for et menneske. Da går man rett i bakken med et brak.
Jeg ante fred og ingen fare. Var trøtt, men det er jeg alltid, så fokuserte ikke noe spesielt over det. Gikk inn på badet. Øynene var hovne, så tok ikke på meg linsene. Da er verden uklar, men deilig ufokusert. Tok tannbørsten og satte i gang med poleringen av bilselgergliset. Nå skal jeg fortelle noe litt privat, så hopp gjerne over det siste avsnittet hvis du ikke vil lese, men når jeg pusser på morgenen liker jeg å være effektiv. Jeg både pusser og tisser samtidig. Det går helt fint hvis man er litt fokusert. Pusser med den ene hånden og sikter med den andre. Sparer i alle fall to minutter av livet hver eneste morgen. På ti år har jeg faktisk tjent inn ca 5 døgn jeg kan bruke til andre ting enn pussing og tissing. Irrelevant for historien jeg skal fortelle, men et litt artig apropos.
Kommer tilbake fra do og inn på badet igjen. Ja, det er to forskjellige rom og ja, jeg vasket hendene. Da ser jeg det. Herregud, tannbørsten jeg har hatt dypt inne i munnen min i flere minutter er rosa og ikke grønn! Jeg har rett og slett pusset med Kjærest sin tannbørste. Min største frykt og noe jeg har vært redd for hver eneste morgen i halvannet år har skjedd. Jeg kaster tannbørsten fra meg og skriker til. Kjenner at tårene presser på og det velter seg i magen. Jeg dunker hodet i badedøren i ren fortvilelse. Hvordan kunne dette egentlig skje?
Kjærest kommer løpende ut av soverommet og inn på badet. Prøver å riste liv i meg der jeg ligger i fosterstilling på badegulvet, kliss naken og skjelver. “Herregud, hva er det som har skjedd?” spør hun. Jeg får til slutt forklart situasjonen, at jeg ved en feil hadde brukt hennes tannbørste og at det var skikkelig ekkelt.
Hun begynner å le, akkurat som det var noe å le av, og sier beroligende: “Det gjør vel ingenting, vi har vel vært verre steder. Dessuten har jeg mange ganger tatt feil jeg også og brukt din tannbørste. Ikke verdens undergang. ”
