Tja, ikke voldsomme greier denne uken, men helt etter “planen”. 100 gram her og 100 gram der blir fort 200 gram… Ok da, er litt skuffet, men ikke veldig overrasket. Jeg slanker meg tross alt ikke. Prøver bare å være litt mer bevisst hva jeg putter i meg, og har først og fremt kuttet ut matvarer med tilsatt sukker og overdrevent mye fett. For øvrig spiser jeg helt normalt.
En mann på over 110 kg bruker veldig mange kalorier bare for å holde en slik vekt, så hvis jeg hadde villet, og trodd det hadde fungert i lengden, hadde det ikke vært noe problem for meg å gå ned 2-3 kg i uken, men det ligger ikke for meg i det hele tatt. Sist jeg var skikkelig sulten var vel under 5-mila under OL på Lillehammer i 1994. Begynner å bli noen dager siden. Sulting ligger ikke for meg.
Ikke måtehold heller, for den saks skyld, men man er jo nødt til å ta tak når vekta er blitt så pass høy. Man kan kalle det trivselsvekt så mye man vil, men akkurat nå er jeg, om ikke sykelig overvektig, så i alle fall helseskadelig tjukk. Sånn er det og jeg prøver å gjøre noe med det. Sakte.
Jeg trener ikke, men både Kjærest og jeg har begynt å gå flere ganger i uken. Ikke kjempefort, eller kjempelangt, men fort nok og langt nok til at pumpa slår litt fortere og man kjenner at kroppen har vært i bevegelse. Kjærest har i tillegg vært noen ganger på treningssenteret, men det orker jeg bare ikke. Er så ufattelig kjedelig! Dessuten dårlig luft. Da går jeg heller på ski! Skryter jeg, men sannheten er at jeg bare har vært en tur på ski i vinter. Der skal jeg ta meg sammen. Ski er god trening. Dessuten deilig.
Slik ble uke 2. 100 gram. Nå tenker jeg ikke mer på det. Resten av dagen er i sin helhet satt til bokskriving. Rammeverket er klart, men har fått beskjed fra forlaget om at teksten trenger mer fylde. Lengre og større setninger. Mer tekst. En “slankende” forfatter skal altså skrive en bok som må legge på seg. Litt artig, men bare litt.
Hvert eneste år har krisesentrene over 20 000 henvendelser om vold i nære relasjoner. Det er egentlig et vanvittig høyt tall. Fordelt på antall dager betyr det at ca 54 mennesker, som oftest kvinner, tar opp telefonen og søker hjelp for vold og overgrep, hver eneste dag, 365 dager i året! Ingen vet hvor mange som IKKE tar den telefonen, og jeg skal heller ikke spekulere, men det er nok antageligvis minst like mange.
Jeg må ærlig talt si at jeg aldri har forstått dette behovet for å fornedre andre mennesker. Dette voldsomme behovet for kontroll som strekker seg så langt at du er villig til å skamslå det mennesket som antageligvis betyr aller mest for deg, i en slik grad at denne kvinnen, din kvinne, til tross for en voldsom redsel for konsekvensene, til slutt tar motet til seg og endelig oppsøker hjelp. Igjen vil jeg ikke spekulere, men antar at ikke krisesentrene blir rent ned etter et enkeltsalg, men at vi snakker vold og overgrep over tid.
Hva ønsker du egentlig å oppnå, du som slår partneren din? Nyter du å se henne skvette til hvis du gjør en plutselig brå bevegelse? Ler du litt inni deg da? Hva tror du ungene, som ligger skjelvende under dyna på soverommet sitt, tenker når de hører den ekle klaskelyden av knyttneven din som gjentatte ganger treffer mammaen deres? Tror du det gjør dem godt? Livets skole liksom? Barn skal herdes?
Jeg lurer litt på hvorfor du egentlig ble sammen med denne kvinnen. Denne kvinnen som du så skånsomt forsøker å banke uten at hun må på sykehus, men av og til går det litt over stokk og stein. Du blir litt for ivrig. Treffer litt for hardt. Det går en nese, kanskje et ribbein, en tann. Hun sier til legen hun falt. Hun tør ikke annet. Du har jo bevist at du kan være grenseløs. Husker du forresten første gangen du slo? Er det som det første kysset og brennes seg fast for alltid? Var det like deilig?
Hva har hun egentlig gjort for å fortjene denne torturen, for det er det det er, du gir henne? Er det bare fordi hun finnes eller rett og slett bare fordi du kan? Du er jo veldig mye større enn henne. Hun har ingen mulighet til å ta igjen når du er i det humøret. Og det vet du. Er det det som er så deilig? Denne fullstendige følelsen av ubegrenset makt? Fy faen, jeg syns du er ynkelig!
Jeg skal innrømme at jeg til en viss grad kan forstå deg. Jeg har også opp gjennom årene under intense krangler der man egentlig har mest lyst til å ta denne kranglevorne kvinnen etter håret, ja slik som du pleier av og til, og bare snurre henne rundt og kaste henne rett inn i veggen. Likevel er det noe som holder igjen. Det er ikke vanskelig en gang. Man kaster ikke kvinner i veggen!
Så ber du om unnskyldning, for der er du faktisk ganske flink. Når du har slått henne til taushet og hun står på badet og trøster de livredde ungene, så endrer du liksom taktikk. Spør om dere skal se en film og kose dere resten av kvelden. Kanskje lager du til og med noe skikkelig godt. Biff, hva vet vel jeg? Tror du hun får med seg handlingen i filmen? Og når du ligger med henne etter at dere har lagt dere. Trur du hun nyter det? Nyter du det? Er det virkelig så godt å penetrere en kvinne som du nettopp har banket? Hun har lyst på deg sier du. Hun tør jo ikke annet, mann!
I går, etter å ha blitt beskyldt for å faktisk kjøpe meg lesere og likes, spurte jeg derfor rett fram om dere faktisk finnes. Ble jo nesten litt usikker selv. Har jo alltid vært slepphendt med pengene. Selv om jeg tjener ganske godt så er kontoen likevel som regel bunnskrapt dagen før lønning. Kunne det være at alle pengene som hver måned på mystisk vis ble borte faktisk gikk til å betale folk rundt om i landet for å lese meg? Hadde jeg sittet her oppe i fylla og vippset penger til mellom 30 og 96 tusen lesere hver eneste dag? Jeg visste jeg var teit, men at jeg var stokk dum var nytt for meg.
Derfor ba jeg dere legge igjen en kommentar bare for å vise at dere var ekte. Tilsammen 562 av dere gjorde det, på bloggen og på fb. Tusen takk for det! Var forresten veldig mange fine kommentarer. Det er alltid like hyggelig. Har ikke gått inn, kommentar for kommentar, og dobbelsjekket om noen har kommentert på begge plattformene, og derfor har blitt talt to ganger, og noen av disse kommentarene er også mine der jeg har svart, men tror likevel vi kan slå fast her og nå at jeg ikke bare har Norges mest ekte lesere, men også Norges mest engasjerte lesere!
Takk for at jeg får lov til å skrive for dere. Det gir meg mye. I alle fall nå som jeg vet at dere faktisk finnes. På ordentlig 🙂
Kjente det gikk kaldt nedover ryggen på meg da jeg leste meldingen fra “Geir”. Var jeg virkelig avslørt? Hadde kloke hoder klart å finne ut hvordan jeg hver eneste uke har kjøpt meg over 300 000 lesere? Nær 1,5 millioner lesere i måneden eller ca 6 millioner lesere i løpet av den perioden jeg har blogget. Hvordan var det mulig? Jeg trodde jo planen min var helt vanntett og perfekt.
“Hei! Hvor kjøper du så mye trafikk til bloggen din? Hører det stadig flere plasser at du kjøper deg nett-trafikk, og det er jo juks og ren svindel som du i verste fall kan saksøkes for. Tror det er en del som holder på å undersøke det nå. Vi smattes 😊 #ærlighetvarerlengst”
Jeg svarte dette:
“Egentlig en usmakelig påstand som faller på sin egen urimelighet, framsatt anonymt selvfølgelig. Kan man forresten kjøpe seg likes og kommenaterer på fb også, eller her inne på bloggen for den saks skyld? Hvis du ser på engasjementet i kommentarfeltet hver eneste dag, så er ikke antall lesere høyt i det hele tatt. Ønsker deg ellers alt godt 🙂”
Jeg har selvfølgelig ikke kjøpt en eneste leser! Visste ikke at det var mulig en gang, og er det nok heller ikke. Noen form for sikkerhetssystemer må det vel være i et stort konsern som Egmont. Også jeg da, som måtte ha hjelp fra Kjærest for å installere Skype slik at jeg kunne gjennomføre et møte med noen på andre siden av landet. Er egentlig helt vilt! Hvis det virkelig er mulig å kjøpe seg lesere så må jo dette koste en formue. Jeg minner om at jeg skriver en blogg uten annen reklame enn den Egmont plasserer der, så hvor i all verden skulle jeg hentet disse pengene fra, og, ikke minst, hvorfor?
Jeg forstår jo at lesertallene mine så langt har vært smått utrolige, og at det sikkert er noen som ikke forstår at en slik drittblogg kan ha så mange lesere, hver eneste dag, men derfra til å beskylde meg åpent for juks og svindel er faktisk litt over grensen. Ingen røyk uten ild kan folk tenke når de ser slike beskyldninger, og det er for alt jeg vet også hensikten med å framsette slike påstander. Hvor smålig er det egentlig mulig å være?
Slapp helt av, dette er ikke noe som går veldig inn på meg, eller jo det gjør faktisk det! Jeg er ingen svindler! Jeg fører ikke folk bak lyset. Hele mitt prosjekt handler om åpenhet, ærlighet og redelighet. At ikke alle liker bloggen min, eller at den har blitt så stor, så fort, er helt greit. Ingen kan bli likt av alle. Jeg liker ikke alt jeg leser av andre jeg heller, men jeg beskylder dem da for fanden ikke for juks, svindel og bedrag likevel!
Sånn, da var det sagt! Nå skal Kjærest og jeg spasere og hente Datter hos en venninne. Jeg lovet å hente henne, men sa aldri at jeg skulle hente henne med bil. Mulig hun kommer til å bli litt sur, kalle meg for svindler, men den får jeg i så fall, litt med rette, ta på min kappe. Godt med litt frisk luft 😉
Blir VELDIG glad for kommentarer under dette innlegget bare for å bevise at dere faktisk er ekte. At dere finnes. På ordentlig.
Ha en åpen og ærlig aften!
Vil du virkelig at en svindelanklaget blogger blir Folkets favoritt på Vixen Avards? Da trenger du i alle fall ikke stemme HER, for jeg har allerede kjøpt meg tusenvis av stemmer som gjør at jeg har kjøpt meg en rørende takketale allerede!
Får jo en del telefoner fra små og store mediehus, men ikke hver dag det ringer fra de store riksmediene. Jøss, tenkte jeg, vil Aftenposten lage sak om denne kokkebloggeren fra kulden og mørkets rike som har dominert blogglistene det siste halve året og skal gi ut bok og greier? Så artig! Nå skjer det ting her. Norway, here I come!
“Ja, det er som sagt fra Aftenposten. Jeg ser at du tidligere har abonnert på Aftenposten Innsikt og Illustrert Historie, men at du har valgte å avslutte abonnementene i fjor. Var du ikke fornøyd eller er dette noe du kunne tenkt deg å tegne nye abonnementer på?”
Au, den svei! Skuffet, og litt småflau, over at jeg trodde Aftenposten ville lage en stor sak på meg måtte jeg bare slukøret, men høflig, forklare at jeg var veldig fornøyd med bladene, men har valgt å kutte ut alt på papir og at jeg derfor ikke ønsker magasiner i bladformat. Nei, ønsker heller ikke magasinene digitalt. Vet ikke hvorfor. Ha en riktig fin dag. Ødjø.
Jaja, må vel bare jobbe videre, og leve i håpet på at neste gangen Aftenposten ringer så er det ikke fra abonnementsavdelingen 😉
Vi smattes!
Slukøret og flau “toppblogger” som Vixen-vinner? Stem HER
De siste femten årene har jeg hatt sterke smerter i høyre skulder. Smertene har vært kroniske, men stort sett til å leve med. En og annen kortisonsprøyte har blitt sprøytet inn, spesielt foran høytider med ekstra trøkk i butikken, men i all hovedsak hadde jeg lært meg å leve med smertene. Inntil i fjor vår.
Da var skulderen blitt så ille at den ikke bare hemmet meg på jobb, men også hjemme. Smerten var konstant og pulserende. Kan best sammenlignes med en glo som ligger midt inne i skulderen og ulmer hele tiden og av og til var det som om noen blåste på gloen slik at den blusset opp og ble skikkelig intens. Klarte ikke sove. Dvs. jeg sovnet, men våknet flere ganger i løpet av natten av smertene. Ofte var de så intense at huset faktisk ble vekket av at jeg ropte i søvne. Ville tilstander. Aldri uthvilt.
Jeg gikk til legen. Det hadde jeg naturligvis gjort flere ganger tidligere i årenes løp. Prøvd alt som finnes av tablettkurer uten at noe har fungert i det hele tatt. Denne gangen sykemeldt jeg meg. Det skal litt til. Som bedriftseier er det kun egne barns død som har fått meg til å ta slike drastiske skritt, men jeg tenkte at jeg skulle prøve å la skulderen hvile totalt. Måtte prøve alt. Det hjalp ikke i det hele tatt. Skulderen ble bare verre av at jeg ikke jobbet, men det kom en liten gutt til verden tidlig på sommeren som tok fokuset litt bort fra smertene. Da han plutselig bare dro igjen, like fort som han hadde kommet, var skulderen det siste jeg tenkte på. Smertene var der naturligvis, men jeg kunne ikke brydd meg mindre.
Forrige uke ringte jeg til legen igjen. Dette gikk ikke lenger. Var egentlig nesten klarert for operasjon i fjor, men trykkbølgebehandlingen fungerte så bra i starten at jeg avlyste all annen behandling og skrev meg ut av alle ventelister. Lykkelig over at det endelig skulle være over, men jeg gledet meg for tidlig. Alt for tidlig.
Lang historie kort. Jeg har nå tatt noe som heter Vimovo i en uke. Morgen og kveld. Gradvis har skulderen blitt bedre. Den gjør fortsatt vondt, men den brennende gloen er borte. Sover, så vidt jeg vet, gjennom hele natten. Står fortsatt opp for tidlig, men det er ikke på grunn av smertene. Det virker rett og slett som om disse tablettene virker. At betennelsen er i ferd med å slippe taket etter over femten år. Det er nesten ikke til å tro og jeg gjør det heller ikke, men jeg kjenner at noe har skjedd. Det er fortsatt et par uker med tabletter igjen i boksen, så blir veldig spennende å se om dette faktisk virker eller om det bare er en liten pause. Jeg håper på det første.
En smertefri dag ønskes til alle!
Tett mann, 42, med forhåpentligvis to velfungerende skuldre holder takketale på Vixen Avards? Stem HER
Vi hadde avtalt at jeg skulle få den første skikkelige tilbakemeldingen på bokmanuset jeg hadde levert fra meg i dag. Fikk jo en liten en før helgen også, men hoveddelen skulle komme i dag. Mailen startet skikkelig positivt. Du vet som når sjefen, treneren eller læreren smiler litt fårete og tar deg til side og starter samtalen med alt det gode du gjør. Da aner du fare på ferde og ugler i mosen for å si det sånn…
“Jeg er glad for at du har kommet så godt i gang og har funnet en ramme å bygge videre på. Du har en umiskjennelig fortellerstemme, og det er stilig at du har en så tydelig form. Den er direkte, varm og nær. Du skriver godt, og det er aldri kjedelig å lese. Samtidig berører du tema som jeg tror svært mange lesere vil føle seg hjemme i. I det hele tatt har dette manuset alle forutsetninger for å bli en svært god bok.”
Huff da, tenkte jeg umiddelbart, og stålsatte meg. I alle fall så stålsatt som en matglad kropp på 110,4 kg kan sette seg. Litt heller som gelé med litt for mye tilsatt gelatin, men merker at jeg skriver meg helt bort fra poenget her nå og velger derfor å avslutte tankerekken før det flyter helt ut.
I tillegg til sidenotater til nesten hvert eneste avsnitt i selve manuset fulgte det nemlig også et langt dokument som var lengre enn langt fra like oppløftende som innledningen. Det var imidlertid konkret, saklig og veldig, veldig pirkete. Det var en perfekt tilbakemelding! Akkurat det jeg trengte.
“Du behersker bloggformatet suverent, det er bevist mange ganger, både gjennom lesertall, leserreaksjoner og Vixen-nominasjoner. Samtidig er det en forskjell mellom blogg og bok. En blogg er leseren innom i noen minutter; de får ikke med seg alle innlegg, men noen her og der. En bok leses helt annerledes, stort sett fra begynnelse til slutt, og gjerne over lengre tid. Man skal gjerne sette seg ned med boken i godstolen og bli så grepet at man ikke legger den bort før man er ferdig. Da er det viktig at teksten fungerer som en helhet.”
Jada, vet jo det, men jeg har liksom aldri skrevet noen bok før da, gi meg litt slækk da! Hvem er liksom du til å mene noe om dette? Sjefredaktør i Kagge forlag sier du, javel, men hva vet du om gode bøker? Gir dere ut prisbelønnede bestselgere nesten hver eneste måned, hvert eneste år også nå? Dere gjør det ja, ok, men likevel.
“Det er mye godt å si om din kjappe og effektive stil. Den inviterer et bredt lag av lesere inn i teksten, og den sørger for at vi leser med høyt tempo. Samtidig kan den korthogde stilen faktisk bli litt anmassende i lengden, og man får lyst til å roe litt ned. Det er få som orker å spurte hundremeter på hundremeter uten å hvile, og på samme måte er det en stor fordel med rytmeskift i en bok. Jeg foreslår derfor at du legger inn flere lengre setninger og avsnitt; at du innimellom tillater deg å dvele litt”
Ha ha, du glemte et punktum der på slutten! Jeg så det nok! Jeg er nemlig opptatt av detaljer, de små tingene. De som betyr noe i livene til folk.
Neida, jeg raljerer litt. Sitatene er ekte og gjengitt med tillatelse, men min reaksjon er fiksjon. Etter at jeg hadde satt meg inn i tilbakemeldingen gikk vi gjennom manuset, nærmest ord for ord, over telefonen. Samtalen tok nesten tre timer. Ekstremt nyttig samtale! Og rar, for det er litt fremmed å gå inn i sine egne setninger å forklare opprinnelsen for akkurat den formuleringen. Hvorfor stoppet jeg akkurat der? Hvorfor dvelte jeg ikke mer over akkurat de opplevelsene? Og dette fjerner vi bare, ikke sant?
Jeg vet ikke om jeg får det til, men det jeg forsøker på nå er å ta dere med i selve prosessen det er å skape en god bok. Være ærlig med dere at dette ikke bare er noe jeg lirer av meg på et på par ettermiddagstimer, men at det er et verk som eltes og knas til man oppnår akkurat den konsistensen man er ute etter. Det er ikke enkelt. Tilsetter du for mye mel blir deigen hard. For mye melk og smør gjør den seig og klissete. For mye gjær fører til hurtig heving, men med stor fare for overheving og at det ferdige bakverket blir flatt, tørt og lite holdbart. Balanse mellom salt og sukker er også viktig. Ja, tipper dere skjønner sammenligningen uten å også måtte trekke inn hevetid og steketemperatur.
Dette er veldig spennende. Skal la tilbakemeldingene synke litt inn et par dager før jeg setter meg for alvor ned igjen med boken på torsdag og bruker absolutt alt av våken tid gjennom helgen til dette prosjektet. I tillegg “kjøper” forlaget meg fri to dager i uken i månedene framover slik at fokuset de dagene skal være der det må være, på bokmanuset.
Har alltid drømt om å skrive en bok. Nå skjer det. Nå er det alvor!
Hadde aldri trodd at jeg noen sinne skulle formulere disse ordene, men hva i all verden skal jeg liksom ha på meg på den derre Vixen-utdelingen?! Verken Kjærest eller jeg har kilometerlange walk-in closets der det henger det ene antrekket etter det andre så langt øyet kan se. Riktignok har jeg en gammal dress som er fin, men den har på mystisk vis blitt så trang i ræva og over livet at hvis jeg mot formodning skulle klare å presse meg inn i den, og være så (u)heldig at jeg må reise meg og motta en pris, så kommer hele dressen til å eksplodere. Jeg både ser det for meg og hører lyden i det ræva revner.
Må man forresten ha på seg dress? Kan det ikke fungere med en bukse og fin t-skjorte da? Ikke for det at det gjør det noe enklere. Sist jeg kjøpte meg en skjorte var da Datter og jeg var og feiret 80-årsdagen til oldemor på Fauske. Og for å si det på den måten, hun ble 90 år i fjor!
Jeg har ingenting i mot klær altså, liker å dekke mitt legeme, men er ikke forelsket i trange prøverom og alt for høy musikk i hippe klesforretninger. Dessuten er jeg større rundt livet enn beina er lange, så er nesten håpløst å finne seg noe som passer skikkelig. Da lar jeg det ofte heller være, men føler jo meg litt småpresset i denne situasjonen. Et slags gissel kan du si. Selv om jeg ikke akkurat er noen moteblogger, og ingen forventer at jeg skal skape overskrifter med et spektakulært antrekk, så vil jeg jo ikke framstå som en lasaron heller. Selv om det kanskje hadde vært det mest korrekte. Jeg har jo bygd hele min bloggkarrière på å være ekte. Hvorfor skulle klærne være et unntak?
Uff, finner vel på noe. Nå må jeg på jobb. Der har jeg i alle fall kokkeuniform og vet hvordan jeg skal kle meg.
Lag en kledelig dag!
Tett mann, 42, med korte bein, stor ræv og voksent midjemål som Vixen-vinner? Stem HER
Jeg var egentlig ferdig med unger 31. januar 2001. Da kom Sønn:3 til verden på St. Olavs Hospital i Trondheim. En usedvanlig vakker liten skapning, men det skulle bli den siste. Ferdig snakka! Jeg var 24 år, 3-barns pappa og fornøyd med livet. Nå kunne andre ta over stafettpinnen og befolke jorden så mye de bare orket. Jeg hadde gjort mitt!
Ikke alt blir som planlagt. 10. april 2007 ble jeg likevel velsignet på nytt. En råtass, sterk som en okse presset seg ut. Han kom overraskende, men når han først kom var han hjertelig velkommen. Jeg var i ferd med å bli voksen og så fram til å bli pappa på en litt annen måte enn man tross alt er når man er tjue. Jeg rakk aldri å gjøre særlig inntrykk. Bare fire måneder gammel dro han igjen like fort som han kom, men dette skal ikke handle om det.
24. juni 2008 kommer Datter. Hun som bar og fortsatt bærer Lyset.
Da var det slutt! Fem barn, fire på jorden og en i Himmelen, var mer enn nok for meg. Har alltid hatt en krevende jobb som har tatt mye fokus, så viktig for meg å kunne følge opp de jeg faktisk hadde fått utdelt, og beholdt, på en god måte også. Dessuten kommer det jo ofte barnebarn etter hvert, så man trenger ikke nødvendigvis på død og liv formere seg hele livet uansett.
“Datter er mitt siste barn” var noe av det første jeg sa til Kjærest da vi møtte hverandre. Det var spikret i stein. Jeg skulle ikke ha flere unger. Hun var 30 år, barnløs, men drømte om to. Jeg ba henne ta et valg. Hun valgte til slutt meg, men selv om jeg ikke er noen rakettforsker så forsto jeg jo at forholdet til en barnløs 30- års gammel kvinne ikke kommer til vare herfra og inn i evigheten hvis jeg ikke velsignet henne med arvinger. Sjansene for suksess er i alle fall minimale.
“Ok, jeg er 40 år, hvis vi skal gjøre det så må vi gjøre det nå! Jeg vil ikke komme med gåstol i konfirmasjonen til poden.” sa jeg. Hadde tatt et valg. Jeg kom til å bli en litt eldre pappa, men det trenger ikke alltid være noe negativt. Man har et annet fokus tror jeg, samt livserfaring og en slags visdom som gjør at man kan bidra i oppveksten på en helt annen måte enn hvis man er ung og uerfaren. Men jeg ville ikke vente til hun var ferdig på skolen. Da hadde jeg vært 45 og det er for gammelt. Vi prøvde, fikk det til og gledet oss veldig begge to.
Siste pinsedag i fjor sendte Vår Herre det aller vakreste han hadde ned til oss. 23. juni ombestemte han seg og tok han tilbake.
Det er ikke lett, men jeg velger å være ufølsom og fokusere på alderen i dette innlegget. Det har gått over seks måneder og jeg blir 43 år til høsten. Som dere vet har vi allerede prøvd og mislykkes en gang etter at katastrofen rammet oss i fjor sommer. Kun et barn klarer å fylle det tomrommet som skapes når et barn blir borte. Det vet jeg alt om.
Kjærest er ung, ti år yngre enn meg. Hun har livet foran seg. Har ikke dårlig tid. Det er jeg som stresser. Om to år er jeg 45. Derfra er det ikke veldig langt til 65. Jeg vil ha helse til å følge opp ungene mine. Jeg vil ikke risikere at de skal vokse opp uten en far slik som jeg gjorde. Det går fint, man klarer seg, men det er noe som mangler. Noe som burde vært. Jeg unner ikke mine unger det. I alle fall hvis man har makt til å unngå det.
Ja, jeg vet alt om at det ikke er noen garanti for noe som helst, men sjansen for at en eldre pappa dør er tross alt større enn at en yngre variant gjør det. Slik er nå en livets gang satt sammen og det plager meg skikkelig. Ikke hele tiden, men jeg tenker mye på det. Er det verdt det? For min egen del er svaret definitivt ja, for Kjærest også, men vil våre framtidige barn være like skråsikker hvis noen spør dem? Klart, uten meg vil de jo naturligvis ikke finnes, og i et slikt lys vil nok svaret være et rungende ja, men dere forstår problemstillingen.
Til tross for alt ønsker jeg ikke å gi opp. Fortsetter å prøve. Jeg tar sjansen på at jeg ennå han mange, mange år igjen å leve og at jeg kan være der også for mine framtidige barn hvis vi skulle være så heldige at vi en gang blir velsignet på nytt. Jeg er livredd, for alt, men velger en positiv tilnærming. Jeg er da tross alt fortsatt ung. Eller?
