25% av Hoftepluss AS

Før nye kapitler kan begynne må de gamle avsluttes på en skikkelig måte. Selv om vi til slutt valgte å gå hver vår vei, så har vi så mange unger sammen, både i himmel og på jord, at vi er avhengig av god samhandling så lenge vi lever. Å få barn er en livslang jobb og det finnes ingen oppsigelsestid. Den jobben tar jeg seriøst og et godt forhold til mor er en forutsetning for å lykkes i jobben som far.

Selv om jeg hele tiden har vært primus motor og kreativ kraft i Hoftepluss AS, så har også du en stor del av æren for at bedriften har blitt til og at den har blitt det den er i dag. Med stødig hånd og klokt hode har du sørget for at det administrative hele veien har gått riktig for seg. Der har du gjort en formidabel innsats, og for den vil jeg takke deg!

Derfor ønsker jeg nå, med hele Norge som vitner, å tilby deg, helt vederlagsfritt og uten noen form for reservasjoner, 25% av alle aksjene jeg eier i Hoftepluss AS. Det er ingen gullgruve, har aldri tatt ut en krone i utbytte, men man vet jo aldri. Skulle det noensinne bli noe penger til overs, så er 25% dine. Det har du fortjent!

For meg er dette riktig å gjøre og noe jeg har tenkt på lenge. Det letter på en måte en bør fra mine skuldre og føler at jeg nå kan fortsette til nye kapitler av livet med “ren” samvittighet. Ønsker deg alt godt!

Så snakkes vi på jobb på mandag 🙂

Hvem er denne Kokkejævel, egentlig? (Uten “ulovlig” ord)

Foto: Frikant
Er vel ikke helt sikker selv når sant skal sies, men den litt små cocky mannen i uniformen ble i alle fall døpt inn i den kristne forsakelse og tro som Asbjørn Sandøy. Et aldeles grusomt navn som barn, hvem kaller egentlig en liten baby for Asbjørn???,  men etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg forsonet meg med navnet. Ikke direkte blitt glad i det, men i alle fall vent meg til det. Spesielt på natten. Når jeg sover.

Far til seks. Fire på jorden og to i himmelen. De er selve fundamentet i hele mitt liv. Uten dem er jeg ingenting. Absolutt ingenting. Har vært far siden jeg var nitten år, så jeg vet ikke om annet. Alle seks, på hver sine måter, har formet meg som menneske, og gjort meg til den jeg er i dag. Er uendelig glad i dem, alle sammen.

 

Foto: Kjærest

 

Faglært kokk. Fra Royal Garden Hotel i sin storhetstid. Flink, kanskje til og med dyktig. Er ikke musikalsk, men jeg har et sjeldent kulinarisk gehør som gjør at jeg ikke trenger å smake på maten før jeg komponerer oppskrifter. Jeg kjenner smaken på tungen og “hører” den inne i hodet og har evnen til å definere mengden som skal til skriftlig uten å i det hele tatt lage noe som helst. Jeg er ikke et kulinarisk geni, men jeg er svært trygg på det jeg holder på med.

 

Foto: Altaposten (Tror jeg)

Eneeier, driver og kreativ sjef, ikke leder, bak Hoftepluss og Fy Fader i Alta, siden 2013. Vi er Altas største alkoholfrie serveringsted og det er jeg rimelig stolt over. Omsatte for 14 millioner i 2018 og satser på over 16 millioner i år. Hårete mål. Alltid. Framover. Aldri tilbake. Krumme nakken. Opp med ermene. Framover. Alltid noe nytt.

 

Er ekstremt glad i å skrive. Ga ut diktsamling da jeg var 14 tror jeg. Hele familien fikk i julegave. Noe var bra, i alle fall litt. Det meste var sikkert dårlig. Siden har jeg skrevet. Dikt. Poesi. Artige historier. Triste historier. Artikler. Menyer med et innhold, ikke bare mat. Tror faktisk jeg har elsket den kreative prosessen med å skrive menyer, spesielt den gangen jeg jobbet i restaurantbransjen, hakket mer enn selve matlagingen.

 

Hvis jeg skal være helt ærlig har jeg vel egentlig aldri vært spesielt opptatt av selve matlagingen, men mer av den gode smaken. Den rene. Den som skiller seg ut. Den som huskes. Elskes. Den som blir snakket om. Det har vært min musikk. Det har vært det jeg vil bli husket for. Den virkelig gode smaken. Den ekte. Den som alle fortjener i livet. Sitt eget.

 

Finner på mye rart. Alltid gjort det. Dette er fra den første filmen jeg lagde sammen med Frikant.  Ungene hatet meg, skikkelig! Jeg forsto det ikke da, for hvem hadde vel ikke simpelthen bare elsket å dra på kino med kompisene sine og sett sin egen far jogge lekkert i leopardbikini over kinolerretet? Tror de har kommet over det nå, men er jammen ikke helt sikker. Se hele filmen HER

 

Slik holder jeg på. Hele tiden. Bryr meg fullstendig ingenting om janteloven. Da hadde jeg vært død for lenge siden. Jeg legger hodet mitt konstant på huggstabben. Og folk hugger. Igjen og igjen og igjen. Ingen har imidlertid ennå klart å kappe det av. Selv om trollene på anonyme nettfora i mange år har prøvd. Igjen og igjen og igjen.

Jeg hater egentlig fokus på meg selv. Feirer ikke egen bursdag. Ingen tror meg når jeg sier det, men jeg er en litt sjenert og tidvis stille type som egentlig trives best sammen med familien min. Ungene, Kjærest og noen få gode venner. Jeg har verken tid, kapasitet eller energi til noe annet.

Hele mitt voksne liv har jeg viet til ungene, til jobben, til maten, til smaken, til språket. Til å skape. Noe nytt. Noe godt. Noe stort. Hele tiden. Døgnet har bare 24 timer. Noe må velges vekk. Jeg har valgt familien og kreativiteten. Det har tatt omtrent all min tid.

 

Etter 22 år skilte vi lag, min tidligere samboer og jeg. Et samlivsbrudd kommer sjeldent som lyn fra klar himmel. Det var noen krevende år på slutten. For hele familien. Det endte i brudd. Ikke enestående. Det rammer mange. Kanskje de fleste, men det er tungt. Veldig tungt. Spesielt når omtrent alt du har igjen av minner er med en og samme person, og ungene dere har skapt og formet sammen. Man kan nesten kalle det for en slags sorg. En sorg som det ikke kan snakkes om. Til noen. For ingen er død. Du verken kan eller vil gå tilbake, men sorgen er likevel kraftig. Av det som du tapte. Det du ikke fikk til.

Så kom Kjærest! Tinder er ikke bare tull. Hun ga meg Sønn, den vakre. Han som skulle være starten på resten av mitt liv. Han som var min siste sjanse. Han som skule få glede av alt jeg hadde lært. Alt jeg hadde gjort feil. Den siste dagen av pinsen sendte Vår Herre ned det aller vakreste han hadde. Sankthansaften ombestemte han seg, og tok han tilbake.

 

Verden ble igjen lagt i ruiner. Samtidig som alt dette skjedde raknet det på jobb. Ekstremt mye utstyr ble ødelagt omtrent samtidig. Det gikk nesten ikke en dag uten at det var noe nytt som var ødelagt. Det var en tung økonomisk belastning. Vi hadde gått i et kraftig underskudd i 2018, så hadde ikke muskler til å takle så ekstremt mange ødeleggelser på så kort tid. Forsikring på slikt finnes heller ikke. Ting ryker i en bedrift hele tiden, hele året, men veldig sjeldent omtrent samtidig. Jeg lå nede for telling.

 

Folk ba om nummeret mitt. Ville bidra. Hjelpe. Gjøre noe. Jeg ga dem det og støtten var enorm! Titusenvis av meldinger, fra hele landet, ble sendt i vår vei. Det var så rørende. I tillegg tok Altas befolkning grep og handlet hos oss som aldri før. August 2019 ble vår beste måned, noensinne. Å vite at folk bryr seg. At du er viktig. For så mange. Det er ubetalelig. Det ga meg krefter til å fortsette. Tror faktisk ikke jeg hadde klart det uten den støtten som kom.

 

25. juli er jeg tilbake på jobb. Ikke fullt, men tilbake. Opp i knestående. Måtte det. Ferieavvikling og jeg kunne jo ikke holde tilbake feriene til de ansatte. Jeg måtte tilbake. Bedriften måtte bestå. Når alt dette var over måtte jeg jo ha noe å leve av. Det var forferdelig tungt. Nesten ikke til å holde ut. Ble helt utkjørt etter bare et par timer. Man blir så sliten. Av alt.

 

Alle de gjøremålene som tidligere bare hadde vært rutine, som å vaske opp, var nå blitt fullstendig meningsløse. Selge havlaks, varanger-reker, smile? Helt umulig! Klarte ikke betjene kunder. Stakk meg vekk, men jeg var der. I alle fall noen timer. Jeg måtte det. Vise de ansatte, som virkelig gjorde en fantastisk innsats i denne perioden,  at sjefen ikke ble borte permanent. At skuta kom til å holde seg flytende.  Hadde jeg hatt en vanlig jobb hadde jeg aldri vært tilbake så tidlig. Det unner jeg ingen.

 

Det går litt bedre nå. Er snart tilbake i helt full jobb. Vil ikke være sykemeldt lenger. Jeg er ikke syk. Jeg er bare et menneske som har vært nede for telling, men som nå er i ferd med å reise meg igjen, og klarer snart å stå oppreist en hel dag uten å vakle. Framover. Alltid framover.

Jeg er Kokkejævel. På både godt og vondt.

Hvem er denne Kokkejævel, egentlig? (Med “ulovlig” ord)

Foto: Frikant

Er vel ikke helt sikker selv når sant skal sies, men den litt små cocky mannen i uniformen ble i alle fall døpt inn i den kristne forsakelse og tro som Asbjørn Sandøy. Et aldeles grusomt navn som barn, hvem kaller egentlig en liten baby for Asbjørn???,  men etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg forsonet meg med navnet. Ikke direkte blitt glad i det, men i alle fall vent meg til det. Spesielt på natten. Når jeg sover.

Far til seks. Fire på jorden og to i himmelen. De er selve fundamentet i hele mitt liv. Uten dem er jeg ingenting. Absolutt ingenting. Har vært far siden jeg var nitten år, så jeg vet ikke om annet. Alle seks, på hver sine måter, har formet meg som menneske, og gjort meg til den jeg er i dag. Er uendelig glad i dem, alle sammen.

 

Foto: Kjærest

 

Faglært kokk. Fra Royal Garden Hotel i sin storhetstid. Flink, kanskje til og med dyktig. Er ikke musikalsk, men jeg har et sjeldent kulinarisk gehør som gjør at jeg ikke trenger å smake på maten før jeg komponerer oppskrifter. Jeg kjenner smaken på tungen og “hører” den inne i hodet og har evnen til å definere mengden som skal til skriftlig uten å i det hele tatt lage noe som helst. Jeg er ikke et kulinarisk geni, men jeg er svært trygg på det jeg holder på med.

 

Foto: Altaposten (Tror jeg)

Eneeier, driver og kreativ sjef, ikke leder, bak Hoftepluss og Fy Fader i Alta, siden 2013. Vi er Altas største alkoholfrie serveringsted og det er jeg rimelig stolt over. Omsatte for 14 millioner i 2018 og satser på over 16 millioner i år. Hårete mål. Alltid. Framover. Aldri tilbake. Krumme nakken. Opp med ermene. Framover. Alltid noe nytt.

 

Er ekstremt glad i å skrive. Ga ut diktsamling da jeg var 14 tror jeg. Hele familien fikk i julegave. Noe var bra, i alle fall litt. Det meste var sikkert dårlig. Siden har jeg skrevet. Dikt. Poesi. Artige historier. Triste historier. Artikler. Menyer med et innhold, ikke bare mat. Tror faktisk jeg har elsket den kreative prosessen med å skrive menyer, spesielt den gangen jeg jobbet i restaurantbransjen, hakket mer enn selve matlagingen.

 

Hvis jeg skal være helt ærlig har jeg vel egentlig aldri vært spesielt opptatt av selve matlagingen, men mer av den gode smaken. Den rene. Den som skiller seg ut. Den som huskes. Elskes. Den som blir snakket om. Det har vært min musikk. Det har vært det jeg vil bli husket for. Den virkelig gode smaken. Den ekte. Den som alle fortjener i livet. Sitt eget.

 

Finner på mye rart. Alltid gjort det. Dette er fra den første reklamefilen vi lagde.  Ungene hatet meg, skikkelig! Jeg forsto det ikke da, for hvem hadde vel ikke simpelthen bare elsket å dra på kino med kompisene sine og sett sin egen far jogge lekkert i leopardbikini over kinolerretet? Tror de har kommet over det nå, men er jammen ikke helt sikker. Se hele filmen HER

 

Slik holder jeg på. Hele tiden. Bryr meg fullstendig ingenting om janteloven. Da hadde jeg vært død for lenge siden. Jeg legger hodet mitt konstant på huggstabben. Og folk hugger. Igjen og igjen og igjen. Ingen har imidlertid ennå klart å kappe det av. Selv om trollene på anonyme nettfora i mange år har prøvd. Igjen og igjen og igjen.

Jeg hater egentlig fokus på meg selv. Feirer ikke egen bursdag. Ingen tror meg når jeg sier det, men jeg er en litt sjenert og tidvis stille type som egentlig trives best sammen med familien min. Ungene, Kjærest og noen få gode venner. Jeg har verken tid, kapasitet eller energi til noe annet.

Hele mitt voksne liv har jeg viet til ungene, til jobben, til maten, til smaken, til språket. Til å skape. Noe nytt. Noe godt. Noe stort. Hele tiden. Døgnet har bare 24 timer. Noe må velges vekk. Jeg har valgt familien og kreativiteten. Det har tatt omtrent all min tid.

 

Etter 22 år skilte vi lag, min tidligere samboer og jeg. Et samlivsbrudd kommer sjeldent som lyn fra klar himmel. Det var noen krevende år på slutten. For hele familien. Det endte i brudd. Ikke enestående. Det rammer mange. Kanskje de fleste, men det er tungt. Veldig tungt. Spesielt når omtrent alt du har igjen av minner er med en og samme person, og ungene dere har skapt og formet sammen. Man kan nesten kalle det for en slags sorg. En sorg som det ikke kan snakkes om. Til noen. For ingen er død. Du verken kan eller vil gå tilbake, men sorgen er likevel kraftig. Av det som du tapte. Det du ikke fikk til.

Så kom Kjærest! Tinder er ikke bare tull. Hun ga meg Sønn, den vakre. Han som skulle være starten på resten av mitt liv. Han som var min siste sjanse. Han som skule få glede av alt jeg hadde lært. Alt jeg hadde gjort feil. Den siste dagen av pinsen sendte Vår Herre ned det aller vakreste han hadde. Sankthansaften ombestemte han seg, og tok han tilbake.

 

Verden ble igjen lagt i ruiner. Samtidig som alt dette skjedde raknet det på jobb. Ekstremt mye utstyr ble ødelagt omtrent samtidig. Det gikk nesten ikke en dag uten at det var noe nytt som var ødelagt. Det var en tung økonomisk belastning. Vi hadde gått i et kraftig underskudd i 2018, så hadde ikke muskler til å takle så ekstremt mange ødeleggelser på så kort tid. Forsikring på slikt finnes heller ikke. Ting ryker i en bedrift hele tiden, hele året, men veldig sjeldent omtrent samtidig. Jeg lå nede for telling.

 

Folk ba om nummeret mitt. Ville bidra. Hjelpe. Gjøre noe. Jeg ga dem det og støtten var enorm! Titusenvis av meldinger, fra hele landet, ble sendt i vår vei. Det var så rørende. I tillegg tok Altas befolkning grep og handlet hos oss som aldri før. August 2019 ble vår beste måned, noensinne. Å vite at folk bryr seg. At du er viktig. For så mange. Det er ubetalelig. Det ga meg krefter til å fortsette. Tror faktisk ikke jeg hadde klart det uten den støtten som kom.

 

25. juli er jeg tilbake på jobb. Ikke fullt, men tilbake. Opp i knestående. Måtte det. Ferieavvikling og jeg kunne jo ikke holde tilbake feriene til de ansatte. Jeg måtte tilbake. Bedriften måtte bestå. Når alt dette var over måtte jeg jo ha noe å leve av. Det var forferdelig tungt. Nesten ikke til å holde ut. Ble helt utkjørt etter bare et par timer. Man blir så sliten. Av alt.

 

Alle de gjøremålene som tidligere bare hadde vært rutine, som å vaske opp, var nå blitt fullstendig meningsløse. Selge havlaks, varanger-reker, smile? Helt umulig! Klarte ikke betjene kunder. Stakk meg vekk, men jeg var der. I alle fall noen timer. Jeg måtte det. Vise de ansatte, som virkelig gjorde en fantastisk innsats i denne perioden,  at sjefen ikke ble borte permanent. At skuta kom til å holde seg flytende.  Hadde jeg hatt en vanlig jobb hadde jeg aldri vært tilbake så tidlig. Det unner jeg ingen.

 

Det går litt bedre nå. Er snart tilbake i helt full jobb. Vil ikke være sykemeldt lenger. Jeg er ikke syk. Jeg er bare et menneske som har vært nede for telling, men som nå er i ferd med å reise meg igjen, og klarer snart å stå oppreist en hel dag uten å vakle. Framover. Alltid framover.

Jeg er Kokkejævel. På både godt og vondt.

“Hei, det er fra TV2!”

Foto: Kjærest

Her står man i fred og en slags fordragelighet og hugger ved i et arrangert bilde, så ringer plutselig telefonen. “Hei, det er fra God Morgen Norge i TV2!”

 

Om jeg ville være med på fredags-sendingen? Nja, svarer jeg litt nølende, er ikke så glad i å stikke meg fram og dessuten spiser vi taco på fredager, så passer litt dårlig. Ikke liker jeg å fly noe særlig heller, får så sinnsykt med luft i magen av trykkabinen. Er det ikke noen andre topp-bloggere dere heller kan spørre?

Neida, svarte jo selvfølgelig ja, tvert! Dro ikke på det en gang. Dette er jo bare kjempeartig! Eneste betingelsen var at Datter også kunne være med, for det syns hun sikkert hadde vært stas. Og det sa de ja til.

Så torsdags morgen reiser Datter og jeg til Oslo, og fredags morgen mellom 08:00 og 08:30 er det bare å benke seg foran skjermen for å få med dere Kokkejævel på sin første gjesteopptreden på nasjonalt fjernsyn! Skal ikke lage noe mat, denne gangen, men bare snakke litt. Om livet, om maten, om bloggen, om jobben, om ungene. Både de som fortsatt vandrer på jorden og de to som gikk i forveien.

Telefonen ringer igjen. Må visst bare droppe den kaffen. “Hei, det er fra Norgesglasset i NRK P1!”  Om jeg ville være med på sendingen deres denne uken og om vi kunne gjøre opptak på torsdag? Vet du, svarte jeg som jo sant var, da er jeg faktisk på vei til TV2, men jeg er tilbake allerede på fredag. Vi ble enig og intervju på søndag. Artig!

Jeg er ikke helt sikker på hva jeg har satt i gang med denne bloggen, som har truffet så mange, men en ting er i alle fall helt sikkert, og det er at uansett hva som skjer så er det utrolig moro at hvis jeg plutselig skulle “bli” noe, så har dere vært med meg helt fra jeg lå og kravlet i søla under ruinene av et liv og gispet etter luft. Det er det som betyr noe for meg. Det er på grunn av dere at de ringer. Jeg bare skriver, men det er det mange som gjør. Takk for at dere leser. Følger meg. I oppturer og nedturer. I tykt og tynt .

Tusen takk!

 

 

 

 

Foredraget

Herregud som jeg hadde gruet meg! Sto og øvde hjemme i går kveld foran Kjærest, for at jeg i alle fall skulle framstå som litt profesjonell i dag. Tok i tillegg en siste gjennomgang før jeg dro på jobb i morges, og satt og gruet meg og telte ned til timen som ubønnhørlig nærmet seg som et sultent rovdyr.

 

10:15 skulle det skje. Bare en time igjen. Fikk mer og mer vondt i magen. Kjærest kom nedover for å berolige meg, som om jeg var en liten unge. Det hjalp litt. Hun sa jeg var flink og at det kom til å gå så fint så. Kjempeflink er du, dette klarer du. Du er så flink så. Klokka blir ti og vi skal til å gå da hun tilfeldigvis sjekker mailen med programmet. “Du, det står at du ikke skal på før andre oktober, i dag er det jo bare den første”.

NEI! 24 timer til å grue seg på.

 

Jeg er håpløs!

Hadde skaffet vikar for meg å greier. Er jo grisedyrt dette! Ja ja, får dra hjem og klippe plenen i alle fall. Har jo ikke noe bedre å gjøre.

 

Vi smattes!

Kommet for å bli!

Jeg skal være helt ærlig og innrømme at jeg ikke hadde peiling i det hele tatt da jeg satte meg ned kl. 17:10 torsdag 13. september og postet mitt aller første blogginnlegg, Vær hilset, Norge!.

 

Da jeg våknet dagen etter lå jeg på 5. plass. Dagen etter hadde jeg kravlet meg opp på 2. plass. Da jeg sto opp den tredje dag, som en annen Jesus,  hadde jeg faktisk klatret helt opp til 1. plass. Vilt og fantastisk artig! Siden har jeg holdt meg i toppen. I dag var det min tredje eller fjerde førsteplass. Aldri vært under topp 5. En helt ukjent kokk fra kuldens og mørkets rike! Ikke med på et eneste TV-program. Ingen podcaster. Ikke radio. Ikke Youtube.  Ingenting! Annet enn ordet. Mitt eget. Det holdt for Norge.

 

Har alltid vært glad i å skrive, helt siden jeg var bare ungen og ga ut diktsamling som hele familien fikk i julegave. Ble aldri noen stor poet, men har brukt FB mye, for en stadig økende leserskare, i mange år, men har vel i det siste følt at jeg hørte hjemme på en større plattform. Dessuten trengte jeg nok en slags virkelighetsflukt. Noe annet å tenke på. Fokusere på. Det fikk jeg og det har vært godt. Veldig godt.

 

Jeg skriver ikke dette for å skryte. Og da, litt for å skryte, for det er jo unektelig litt artig at jeg har bitt meg fast i toppen, uke etter uke. Tipper mange så på meg som et blaff. Et slags “one hit wonder”. Tror til og med mange håpet at jeg bare var det. Sannelig jeg sier Eder, jeg har kommet for å bli og jeg blir lenge!

Det er sikkert helt uhørt å poste et bilde av topplisten med seg selv på toppen, men gjett hva, jeg bryr meg ikke. Alle som blogger drømmer jo om å komme dit. Alle vil bli lest av så mange som mulig. Jeg kom og jeg blir ikke borte! Kan jo selvfølgelig ikke ligge helt i toppen, hele tiden. Det har jeg verken tid eller kapasitet til, men tror jeg har noe å tilby i lang, lang tid framover.

 

Takk for at dere leser meg. Takk for at dere finner mening og glede i en halvgammel ukjent mannlig blogger som deler av sitt liv på godt og vondt. Som gir dere sine aller beste oppskrifter. Som tar dere fram og tilbake fra bardomsminner til framtidshåp. Som tør å skrive om livet slik det faktisk leves. Når det leves. For de fleste av oss.

Ha en fantastisk dag!

 

 

Lysglimt

Alle har vært hos fastlegen sin. Da setter man seg på venterommet, ser på telefonen, leser et blad og, tja, venter til man blir ropt opp. Asbjørn pleier de å si når det er min tur. (Jeg heter jo ikke Kokkejævel på ordentlig). Statistisk sett roper de noe ganske annet når det er din tur. Uansett. Ingen er flaue. Ingen vet hva som feiler deg. Kanskje skal du bare ta en vaksine. Hente resept på hostesaft som funker. Ingen vet, ingen bryr seg.

Hos psykologen er det annerledes. Veldig annerledes. Vi er i Tabuland nå. Der inne er det stille. Ja, det finnes et venterom, men det er lite. Ingen ser på hverandre. Ingen spør hvordan det går. Vi stirrer rett fram og later som om ingen skjønner hva du skal. Selv om alle der inne skal det samme. Vi vet, men vi sier ingenting. Vi later som ingenting og håper vi blir ropt opp snart.

 

Det blir vi altså ikke! Psykologen kommer inn, ser seg rundt i det stille venterommet og bare nikker til deg. Her skal visst ingen navn nevnes. Ingen skal vite noenting. Selv om det står psykologispesialist på døra. Underlige greier!

Samtalen gikk fint. Kartlegging. Har jo ingen diagnose. Er ikke suicedal eller noen som helst i nærheten en gang. Ser egentlig lyst på livet. Selv om jeg er sliten. Og sint. Og irritert. Og lei meg. Fryktelig lei meg. Og trist. Jeg vil bare prate. Med noen. Som ikke kjenner meg. og som ikke sier det videre.

 

45 minutter går fort. Alt for fort. Det sa jeg til henne. Første samtalen burde i alle fall vart halvannen time. Da blir det dyrere, sa hun. Ja vel, svarte jeg, men jeg går jo ikke til psykolog for å spare penger. Jeg er her fordi jeg tror jeg har behov for å prate med en psykolog, ikke en finansrådgiver.

Jeg likte henne. Får en time til om ca en måned. Håpløse ventetider. Glad jeg egentlig klarer meg fint selv. Jeg ville jo bare prate. Andre har det nok langt verre.

 

Er hjemme rundt halv fire. En og en halv time igjen til han ringer. Patologen. Den endelige gjennomgangen. Vi snakker litt om det, Kjærest og jeg. Gruer oss, men klarer å fokusere tankene bort. Øver litt på det foredraget jeg skal holde i morgen. Spiser middag. Kjærest hadde laget noe kyllingwok-greier til jeg kom hjem. Var veldig godt, men vi spiste ikke mye. Noen av oss.

 

17:00.
Telefonen ringer. Det skal de ha, patologene, de er presise. Og det er jo en god ting. Går ikke inn på samtalen, men den var fin. Beroligende. Selv om ingenting får han tilbake er det en enorm lettelse å få høre at det var absolutt ingenting vi kunne gjort annerledes. Ingenting vi har gjort feil. Ingenting var vår feil. Håper kommentarfeltet på enkelte anonyme nettfora leser dette, for det har vært tungt for meg, siden dette er andre gang, at det har blitt insinuert både det ene og det andre. Folk kan være stygge. Og onde.

Det er over nå. Klokka er sju. Kjærest er på besøk. Hos han. Jeg er hjemme. Alene. Er ikke så ofte med lenger. Det er en tid for alt. Nå blir jeg bare med hvis jeg føler for det og når Datter er hos oss. Hun liker å være på besøk. Hos han. Jeg er pappa. Til dem begge. Og blir med. For hennes skyld,

Resten av kvelden skal vi se på film. Eller “Første date” Fantastisk artig! Sikkert spise litt. Har ikke planlagt noe spesielt, men er velsignet å drive en butikk med gode, ekte og lokale råvarer, så blir sikkert noe godt i kveld også. Det pleier det.

Alt i alt en fin dag, faktisk. Kommer til å legge meg med godt hjerte. Håper du også har det relativt greit. Selv om jeg vet at ingen har det bra, hele tiden, så finnes det lysglimt. For oss alle. Alltid.

God natt!

 

EDIT

Tre dager senere  frir jeg faktisk!

Og her er  SVARET

 

 

Og plutselig ringte NRK…

Jeg vet faktisk ikke hva som er i ferd med å skje, kanskje ingenting, kanskje alt, kanskje bare litt, men NRK ringte meg nettopp og ville at jeg skulle være en slags kokkepersonlighet, siden jeg liksom var blitt hele Norges nye superkokk, på et direktesendt TV-show av noe slag i fra Tromsø på Samefolket dag, 6. februar.

Utrolig artig! Heldigvis er jeg voksen og har beina trygt plantet på jorda. Det faller meg lett, for jeg har en ræv av ikke uvesentlig tyngde som holder tyngdekraften godt i sjakk, og vel så det. Svarte ikke ja med en gang, måtte tenke litt, men hørtes unektelig skøy ut. Jeg ble jo tross alt sendt ned til jorden i sin tid for å spre kulinarisk nytelse og glede til verden. Det forplikter!

Nei, nå må jeg jobbe videre! Psykolog om bare en time. Snakk om berg- og dalbane-liv! Utrolig artig at du følger meg på min vandring gjennom livets opp- og nedturer. 🙂

Vi smattes!

Første psykologtime

Har opplevd mye i mitt liv. Kanskje mer enn de fleste, men mindre enn mange andre. Helt siden jeg var liten. Likevel har jeg aldri følt behov for “noen å snakke med”. Har egentlig hatt det ganske bra med meg selv, tross alt, og følt at jeg har vært tilstrekkelig. Denne gangen er det annerledes.

 

Merket det sist jeg var hos legen for tre-fire uker siden. Jeg fikk et voldsomt behov for å fortelle. Om alt. Det kunne jeg jo ikke gjøre på det lille kvarteret, som ble til en halvtime, men jeg satte meg i alle fall opp i stolen og ba om en henvisning. Den satt ikke langt inne heller. I dag klokken 10:30 har jeg den første timen.

 

Egentlig er det ikke noen stor sak. Tror mange er hos betalte samtalepartnere for å sortere tankene. Kanskje få hjelp til å sette ting litt i perspektiv. Få orden på kaoset. Uten at man nødvendigvis er så voldsomt psyskisk syke, men kanskje bare litt nede for telling. En psykologisk forkjølelse kan du si.

Mange tror jeg er åpen som en låvedør og skriver om absolutt alt, men jeg gjør jo ikke det. Det er mange hensyn å ta, både ovenfor meg selv, mine barn, Kjærest, tidligere samboer, øvrig familie og bedriften, ikke minst. Da kan det være greit med en med taushetsplikt. Noe kan det være av det gode stopper opp hos bare  dette ene mennesket.

Våknet ekstra tidlig i dag. Tror klokka bare var 03:24. Sovet dårlig helt siden jeg sovnet sent i går. Klokka ble over midnatt. Fysisk vondt i kroppen. Skulderen, som har vært bedre i flere uker nå etter trykkbølgebehandlingen, var igjen blitt verre. Mye verre. Stor spenning i kroppen. På grensen til høyspenning. Det skjer nemlig mer i dag en den psykologtimen.

Klokka 17:00 har vi møte med patologen fra Unn. Han som obduserte. Den endelige obduksjonsrapporten er klar og vi skal få en grundig gjennomgang. Vi vet jo konklusjonen, men det kommer til å bli tøft og følelsesladet å gjennomgå funnene, eller mangelen på funn, men det blir også godt. En slags avslutning. Vi har ventet i over tre måneder nå, og jeg vet av erfaring, at når den endelige rapporten foreligger er det enda et kapittel som kan avsluttes og man blir på en måte klargjort til å bla om til neste side.

 

Ellers skal jeg jo på jobb selvfølgelig. Hektisk i dag med mange forhåndsbestillinger, samt høstferie. Pleier å være mye folk i høstferien. Folk tar ungene sine med på cafe og koser seg. Det er trivelig, selv om det betyr ekstra mange barnevogner. Jeg er ikke så glad i barnevogner lenger, men det går sikkert over etter hvert.

Kvelden vies i sin helhet til litt finpuss av morgendagens foredrag. “Teft, evne og vilje -utvikling av et lokalt serveringkonsept, på mine premisser”. Hadde en liten gjennomgang i går, men trengs definitivt litt øvelse, men blir nok bra til slutt.

 

Da gjenstår det bare for meg å ønske dere alle en riktig god dag! Ikke vær bekymret for meg, jeg har det egentlig ganske bra. Håper du klarer å lage en god dag for deg selv og dine. Takk for at du leser meg. Det setter jeg enormt stor pris på, og håper at mine skriverier bidrar til en litt bedre dag, også for deg.

Vi smattes!

 

 

 

 

Fantastisk artig!

Reklame | Miksapix Interactive

Denne uken, fredag til fredag, var den første Datter har vært hos meg en hel uke til ende. Jeg har gledet meg enormt til dette og det er fantastisk å slippe stresset med hver onsdag, annen hver torsdag og annen hver helg. Vanskelig å holde kontroll på på ukeplaner, treninger, klær, venninner og alt annet som rommer en 11- årings liv. Den nye ordningen skaper ro, trygghet og tid til å skape hverdagen sammen. Skape et felles hjem. En familie.

 

Som en familiefar fra kulden og mørkets vakre rike, selveste Finnmark, ble jeg kontaktet av Miksapix Interactive for at Datter og jeg skulle teste ut et samisk 3-D mobilspill, Raanaa sjamanjenta. Fantastisk artig idè og en utrolig fin måte for meg å møte henne der hun ofte er, nemlig på mobiltelefonen.

Hele uke 40, til og med 6. oktober, får du hele 40% rabatt på Raanaa hvis du bestiller HER

 

Normalt sett er jeg ganske streng på hvor mye hun får være på mobilen, men gjennom dette spillet lærer hun litt om samisk kultur og mytologi på en helt ny og spennende måte. Jeg har alltid vært opptatt av å styrke identiteten til samiske barn og unge, og nå får også vi, som ikke er samiskspråklige, en mulighet til å bidra til dette, gjennom et mobilspill. Fantastisk!

 

Jeg innrømmer tvert at jeg ikke er i hovedmålgruppen, 7-13 år, og det tok litt tid før jeg kom meg inn i hvordan jeg både hoppa og kom meg framover, men det var utrolig koselig å gjøre noe som var helt på hennes premisser. Nå kunne hun vise meg, lære meg. Flire av meg og riste på hodet når jeg ikke fikk til selv de enkleste ting. Vi har hatt det så koselig! Og det må sies at jeg etter hvert, et par dager, ble en skikkelig racer med tommeltottene! Bare prøv selv med å trykke HER

 

Spillet er avhengighetsskapende, men gjør deg ikke psykotisk, selv om jeg ser slik ut på bildet.

 

Et annerledes spill der man faktisk LÆRER noe uten at man merker det selv. Raanaa er en slags samisk Super Mario med mening! Spillet bestilles med 40% rabatt HER

 

Mange spennende nivåer. Finnmarks- og samisk mytologi har mye å by på.

 

 

En koselig uke er over. Neste fredag er langt unna, men nå har jeg i alle fall et artig mobilspill jeg kan fikle med med jeg venter. På henne. En fattig trøst, men det hjelper litt.

 

Spillet kan ikke bare kjøpes med med 40% rabatt HER, men faktisk også     —–>                                     DER