I glede og stolthet over å endelig ha fått nordover “Hva skal vi ha til middag?“, kokeboka jeg selv alltid har drømt om å ha når jeg i løpet av de siste 25 årene både skulle lage god, sunn, tradisjonell og spennende mat på helst en halvtime, maks en time, og endatil få ungene til å like og spise det jeg kokte i hop.
5000 av dere sa dere vill ha den. Riktig så mange eksemplarer har jeg ikke i hende, men jeg kan i alle fall gjære 10 av dere kulinarisk uavhengige 😉
Hvis du er så heldig at ditt navn er blant de 5 som står under, så send mail til: [email protected]
Merk mailen med “Vinner”
Opplys i mailen om ditt navn og adresse, leveringsadresse, telefonnummer og eventuell personlig hilsen.
De 5 første vinnerne er:
Randi Snerting
Kristin Rønningen
Jo-Inge Hurum
Lena Kristine Kvile
oooog
Marcus Andre Nygaard
“Dude, livet er mer enn frossenpizza og lørdagskylling. Ta deg sammen!”
Kokkejævel gratulerer!
Hvis du ikke er blant de heldige, men likevel føler at du, eller noen du er glad i, trenger litt ekstra middagsinspirasjon, skrevet på et enkelt språk som du ikke trenger å være faglært kokk med 25 år erfaring for å forstå, så er det visstnok siste sjanse i dag å forhåndsbestille signert utgave hos Ark.no. Klikk HER, så er julehandelen unnagjort først som sist. Fraktfritt er det og 🙂
Da de ringte fra Cosori.no , (leverandør av verdensledende Cosori Airfryer), for noen uker siden og lurte på om ikke jeg kunne være med å fronte den best i test-vinnende luftfrityren deres, så var jeg meget ærlig på at ut fra min erfaring med luftfrityrer så var det et tulleprodukt som man meget vel klarer seg uten på kjøkkenet. Jeg har prøvd noen luftfrityrer rundt forbi opp gjennom årene, og de har ikke imponert meg, (det skal litt til), for å si det forsiktig.
Han ga seg likevel ikke. Var tydeligvis hellig overbevist (det er jo for så vidt Jehovas vite også, uten at jeg slipper dem heller inn i stua av den grunn…) om at Cosori hadde det overlegent beste produktet. “Kan vi ikke bare sende deg den beste modellen vår, Cosori arfryer premium, så du får testet den et par uker, så tar vi det derfra? Jeg vet du kommer til å digge den!”
Var da voldsomt da, tenkte jeg, er du bruktbilselger eller, men takket ja likevel. Er jo spennende med nytt kjøkkenutstyr, og for min egen del tenkte jeg at dette kanskje kunne hjelpe meg å regulere vekta litt. Airfryer betyr jo rett oversatt luftfrityr, og jeg vil tro mange, men selv inkludert, hadde hatt godt av litt mindre fett i kosten, uten at det går på bekostning av smaken. Nå har ikke vi vanlig frityr i heimen, da hadde jeg garantert vært 180 kg, men stekepanna er likevel flittig brukt til fiskepinner, fiskekaker, seibiff, pølser, kyllingbryst osv. Alt dette kan også, med mer eller mindre hell, steikes i en ovn, men fiskepinner i ovn er og blir et slanketiltak. Spesielt godt er det i alle fall ikke.
Så kom den da, den prisvinnende airfryeren, til Alta postkontor. (Eller, rettere sagt en bitte liten (av)krok i en Rema 1000-butikk. Alle postkontorene i Alta er lagt ned til fordel for vederstyggeligheten “post i butikk”). Fikk melding på SMS at den var kommet, men sant og si gledet jeg meg ikke så veldig, så den ble stående der i flere dager helt til de tvang pakken på meg da jeg var og postet til nettbutikken. Hadde jo takket ja til denne saken, så tok den da med meg og satte den i bilen.
Der ble den stående enda en uke. Jeg hadde lovet å prøve den, med vi avtale aldri når, så den ene dagen tok den andre. Helt fram til forrige helg. Da tenkte jeg at enten må jeg prøve den, eller så måtte jeg rett og slett sende den tilbake. En avtale er en avtale.
Jeg handlet inn masse råvarer som jeg hadde lyst til å teste i den og bar den inn på kjøkkenet.
Ja, så var det å sette i gang med testinga. Første jeg gjorde var å teste det aller viktigste, nemlig pommes frites. Det er det savner jeg oftest når jeg skal ha litt hjemmelaget “junk”, nemlig skikkelig pommes frites som kommer rett opp fra frityrgryta, sprø, saftig og knasende. (Uten at endene smaker akrylamid, slik de ofte gjør når jeg tilbereder det i steikeovnen.)
På bildet ser dere 400 gram med slike tjukke, rustikke pommes frites. Resultatet ble saftig, sprøtt og deilig, akkurat som om de kom direkte opp fra en frityrgryte. Meget god start!
600 gram pommes noisette. Helt perfekt stekt, eller luftfritert som jeg ynder å kalle det. Kanskje den ikke er så dum likevel? tenkte jeg.
600 gram med slike tynne pommes strips derimot, taklet den ikke. Det ble rett og slett for mye og stripsene ble akkurat like dårlige som de blir i steikeovnen. Jeg anbefaler å dele posen i to og luftfritere i to omganger. Det går så mye raskere i en luftfrityr enn i ovn, at innen tre hundre gram er spist opp er de neste klare.
Fiskepinnene derimot ble terningkast 6! Akkurat like deilige som i steikepanna. Vi spiser en god del panerte fiskeprodukter i løpet av et år, så her er det virkelig tusenvis av kalorier å spare. Absolutt et kjøpsargument når kroppen begynner å bli i overkant stor.
Jeg prøvde ikke bakefunsksjonen, men frossenpizza ble i alle fall helt perfekt stekt på bare halve tiden!
(Ja, det hender seg det sniker seg med en og annen frossenpizza, også i min handlekurv…)
Cosori Smart Airfryer har intet mindre enn 11 forhåndsinnstilte program, så luftfritering av kjøtt og fisk er absolutt ingen problem, selv hvis man lite kan på kjøkkenet. Du kan til og med koble den opp til telefonen din og stille den inn fra sofaen. Jeg orker ikke flere apper, så med mindre den også tar oppvasken mens jeg sitter i sofaen, så klarer jeg fint å stille inn steketiden på det overraskende enkle displayet på selve luftfrityren.
Se på på disse to bildene av helt vanlige ostesmørbrød. Begge bildene er tatt samtidig, altså etter like lang tid i henholdsvis luftfrityr og varmluftsovn. Maten blir ferdig dobbelt så fort i luftfrityren!
Jeg skal ikke kjede dere med flere bilder, men det følger med masse deilige oppskrifter, og du finner mange, mange flere oppskrifter på Casori.no. En luftfrityr passer til husholdninger på 1-5 personer. Altså for slike som Konemor og meg, som stort sett bare har en unge her, men som tidvis får middag- eller kveldsbesøk av både en og to unger (ungdommer) til.
Har du vurdert å kjøpe deg luftfrityr, så ser jeg absolutt ingen grunn til å ikke kjøpe den aller beste på markedet. Bestiller du nå kan du i tillegg benytte dag av rabattkoden Kokkejævel15. Det gir deg 15% ekstra rabatt + fri frakt!
Gå inn på Cosori.no og bruk rabattkoden Kokkejævel15. (Gjelder for alle modeller og er gyldig fom søndag 5. september tom søndag 12. september 2021)
Et fantastisk godt tilbud på et fantastisk godt produkt! Jeg er tilgjengelig for spørsmål i hele denne perioden hvis det er noe dere lurer på 🙂
Jeg følte meg skikkelig uggen i går. Kvalm og nervøs. Vondt i magen. Brekninger. Jeg trodde alt dette var symptomer på nervøsiteten min i forkant av bokutgivelsen, for den er høyst reell. I stedet for å juble sammen med forlaget over helt sinnsykt forhåndssalg, så går jeg rundt i kjent stil å grubler over framtiden. Jeg har jo lyst til å kunne leve, delvis i alle fall, av å gi ut bøker, men det er jo ikke noe hver enkelt forfatter bare kan bestemme.
Likevel var det noe helt annet enn grubling og nervøsitet som traff meg 00:07 i natt. Jeg var helt gåen og gikk faktisk og la meg rundt klokka ni. Slukna umiddelbart. Rundt midnatt våkna jeg like umiddelbart. Kaldsvetten bare fosset ut og rant i strie strømmer nedover den kraftige kjøpmannsryggen. Jeg kjente noe annet var i ferd med å fosse ut, så fikk stablet de nattstive leddene min på beina og vaklet ustøtt, men bestemt mot toalettet. Der ble jeg i over en time.
03:24 våknet jeg av at jeg kjente en iskald liten fot ved siden av meg. Panikken grep meg igjen, men fikk, etter et helt forferdelig lite minutt, konstatert at foten bare var i dyp, dyp søvn.
04:54 var det alvor. Inn på do igjen. Heldigvis er det veldig kort avstand mellom do og håndvask, så det var bare å bøye fram kroppen slik at man fikk unna begge delene. Gikk opp og la meg på sofaen etterpå. Kaldsvettet så enormt at jeg ikke orket tanken på folk nært meg. Jeg ville dø i fred.
Var fred helt fram til 07:34. Da var det påan igjen. Etterpå dusja jeg og gikk tilbake til senga om lag 08:14. Lillebror sov fortsatt, men Konemor våknet da jeg kom inn. Var jo tross alt morgen, og Lillebror våknet like etter. Vi hadde et kort men koselig kvarter til å våkne sammen før de sto opp. Jeg ble liggende.
11:04 våkner jeg av at de lister seg inn på rommet for å hente baby callen. De skulle til oldemor med noe fiskekaker. et eller annet. Hun fortalte hun hadde ordnet en skål med chilinøtter, potetskruer og peanøtter på kjøkkenbenken til meg. Jeg prøvde å sovne igjen, men ble bare liggende å tenke på den skåla. Trengte jo i grunn både salt og energi. Var helt fullstendig tom.
Det ble skåla også. På bare et par-tre minutter var det ikke en levende peanøtt igjen. En vegetabilsk massakre. Tabletter fikk jeg også tygget i meg. Og kaffe. Kjenner som smått at jeg tør tenke på en slags overlevelse.
Man kan si mangt og meget om den pandemien, men den har i alle fall holdt slike netter som jeg har hatt unna i nesten to år. Nå er det tilbake. Ikke fordi vi ikke holder avstand til hverandre, men fordi vi har blitt mye sløvere på å vaske og spriten hendene våre. Så enkelt er det! På Datters skole er det ikke en eneste spritdispenser og spore som hun har sett. Ikke en gang på do. Ikke har de blitt oppfordret til ekstra håndvask heller. Alt er rett og slitt blitt slik som “før”.
Det mener jeg er for dårlig! Greit nok at det er grønt nivå på skolene, men det minste de kunne gjort var å sette opp en spritdispenser. I alle fall snakke om personlig hygiene. Det er i tillegg et helt gratis tiltak!
Jeg håper aldri butikkene slutter med de spritdispenserne sine ved inngangene, men jeg frykter at etter hvert som hverdagen sakte veder tilbake og spritdunkene tømmes, så vil også butikkene fjerne denne fantastiske oppfinnelsen. Og mageinfluensaen vil igjen herje på norske baderom.
***
Tilbake til boka! (Om noen fortsatt skulle være i tvil om at jeg er en kynisk har opprettet bloggen for å selge bøker og andre produkter, så må denne annonsen nå leser være den siste spikeren i den kyniske kista, for tror ikke dette blir regnet for spesielt god og målrettet reklame…)
På søndag, i morgen altså, er det i følge folka på Ark.no siste sjanse for bestilling av signert eksemplar. Jeg bare lydig videreformidler den infoen jeg har fått. Derfor, hvis du plutselig fikk lyst på kokeboka du egentlig alltid har ønsket deg etter at du har lest om natta mi, så trykk HER
Helt ærlig har det vært en helt jævlig dag. Jeg er så nervøs nå at jeg er kvalm. Begynner virkelig å kjenne på nervene i forkant av den bokutgivelsen neste fredag. Ja, forhåndssalget har vært veldig bra, men det betyr jo ikke at boka totalt sett blir en suksess.
Det utgis ufattelig mange kokebøker hvert eneste år, og selv om jeg vet at min bok ikke er en typisk “hyllebok”, men en bruksbok som enormt mange mennesker, unge som gamle, hadde hatt god bruk for, flere ganger i uka, så er man liksom avhengig av flaks for å “treffe” markedet hvis man ikke er kjendis. Og jeg er ikke kjendis. Ikke en gang i nærheten.
Nok boknerver! Det er helg (halleluja) og den skal (nok en gang) fylles med kalorier, juhu. Jeg har nemlig inngått en avtale med en leverandør med en absurd god airfryer, og på søndag kan du lese om denne. Dere aner ikke hvor mye godt jeg har laget i den i løpet av uken som har godt. Det skal mye til for at jeg blir imponert.
(Bare spør de stakkars damene som sitter i Kagge forlag og prøver å muntre meg opp og overbevise meg om at forhåndssalget er bare “helt sinnsykt bra” og “nesten ingen selger like mye” og “bare vent til høsten og julesalget”… ha ha ha)
Konemor og Lillebror er på senteret og kjøper nattdrakt. Med høsten kom kulda og Lillebror er jo snart like stor som mora, så da må det nattklær til. De er nok snart tilbake, for ser klakka har passert seks. Da er det normalt bare kvelds og natta etterpå.
Vi gæmliser, (Konemor og meg) skal prøve å kose med god airfryed mat og en god serie. Ikke bare litt god, men skikkelig god. Hun er ikke så veldig kresen, for hun strikker når hun ser, men hvis jeg skal bruke titalls, kanskje hundretalls, timer foran skjermen, så må det gi meg noe mer tilbake enn at klokka går. Kom gjerne med tips!
Tilbake på kontoret etter bursdagsfeiringen. Konemor, (som er på 2. plass på lista i dag. 😀 Gratulerer!), stekte vafler og sin helt fantastiske eplekake. (Skal be henne legge ut oppskrift, enten her på bloggen eller på sin egen, for den er virkelig den beste eplekaka jeg har smakt. (Og jeg har smakt mange!)).
Litt familie besøk, med Datter og Sønn2 som høydepunkter. Og Lillebror da, som virkelig har oppdaget gleden av å vandre rundt og sjarmere alle i stua. Det er så godt og se, og samtidig vet jeg at mange, mange tusen små unger lever opp i omsorgssvikt, rus og kanskje vold og misbruk. Her har vi alle et ansvar, spesielt ansatte i barnehage, skole og helsetjenesten, til å bry oss og tørre å si i fra slikt at unger som lever slike liv får hjelp.
Sorry, fatter ikke hva det er med meg for tiden. Skal jo liksom være happy og i slagsmodus for kokeboka, så havner jeg rett inn i et avsnitt om omsorgssvikt og faenskap. Snakk om å blande Børs og katedral i praksis lizzom! Nei, opp med geipen gutt!
Snart skal jeg til frisøren. Må jo fjonge meg litt opp før jeg reiser på signingsferd til selveste hovedstaden. Reiser tirsdag tror jeg, og kommer ikke hjem før mandag. Vi, Datter og jeg, skal nemlig i konfirmasjon på Stord samme helg. Min kjære lillesøster som bor der.
Fader, kjenner jeg ikke fikk dreisen på skrivingen i dag. Normalt sett klarer jeg jo å selv den kjedeligste dag til å høres ut som en av livets viktigste høydepunkt, men i dag klabber alt seg til. Tenker jeg avslutter og heller gir bort noen signerte utgaver av kokeboka du egentlig alltid har ønsket deg, nemlig kokebok som jeg har skrevet for å få slutt på det evige spørsmålet: “Hva skal vi ha til middag?”
Og, nok en gang, tusen hjertelig takk for alle koselige bursdagshilsninger i anledning den store dagen! Setter enormt mye pris på det, for jeg vet at til og med det å skrive en liten bursdagshilsen er blitt et tiltak, et lite ork i dagens samfunn, så tusen, tusen takk! 🙂
I anledning fødselsdagen min så gir jeg bort 10 signerte eksemplarer av mine private forfattereksemplarer av kokeboka mi, “Hva skal vi ha til middag?“, som kommer i bokhandel fredag 10. september.
Hvorfor? Fordi jeg vi gi noe tilbake til dere! Uten dere hadde jeg aldri i livet fått oppfylt drømmen min om å gi ut, ikke bare én bok, men to bøker. Det er jo intet annet enn fantastisk for en i utgangspunktet enkel gutt fra Vesterålen som det kunne gått begge veier med. Mye takket være dere gikk det oppover! 😀
For at jeg skal sende deg et signert eksemplar av mine private bøker, så krever jeg ingenting annet enn at du liker kommenterer, helst på FB, hva dere vil jeg skal skrive i boka, (for jeg skriver selvfølgelig mer enn signaturen hvis det skal være en gave etc.), og gjerne også deler innlegget.
(Trekning her på bloggen på søndag 🙂 )
Hadde også satt veldig stor pris på, (ingen krav altså), hvis de av dere som får et eksemplar dumpende ned i postkassa skriver om det på egen vegg når den tid kommer 🙂 Er jo verken puppe- eller rævoperert, så er fortsatt helt avhengig av dere lesere for å få skapt litt blæst rundt boka 😉 Skulderoperasjoner “selger” liksom ikke like godt i nasjonale medier, he he.
Hvis du ikke er blant de ti heldige, så har du likevel fortsatt tid, (ut denne uka tror jeg), til å bestille deg og de du er glade i et par signerte utgaver på på Ark.no. Fraktfritt levert er det også.
Til slutt må jeg bare få lov til å si tusen millioner takk for alle gratulasjoner dere har sendt min vei i anledning bursdagen min! Utrolig artig 😀 Dere er uten tvil Norges desidert beste følgere gjennom tidene! <3
Helt siden jeg var bitte liten og far min skydde meg som pesten fordi han (feilaktig) trodde jeg var skapt i en annen manns seng, så har jeg vært kontroversiell. Barndommen generelt var også nokså kontrastfylt. Noen sparka, slo og spytta, mens andre prøvde så godt de kunne å være gode og snille.
Årevis med ensomhet lærte meg å trives i mitt eget selskap. Måtte jo det siden jeg stort sett bare hadde meg selv, så da var det like greit å bare sette i gang med å trives først som sist liksom. Mens jeg satt der i mitt eget selskap og trivdes, så måtte jeg jo finne på noe, hvis ikke kunne dagene, (og årene) bli fryktelig lange. Jeg fylte dem med fortellinger. Fortellinger jeg fant i musikken, i litteraturen og i tegneserienes verden.
Alle disse tusenvis av fortellingene viste meg at det var en verden bortenfor blånene. Mulighetene var uendelige for den som bet tenna sammen, krummet nakken, kjempet seg gjennom dagene og gikk framover.
Så sitter jeg her da, 44 år gammel, med trolig flere dager bak meg enn foran meg. Skulle skrive om hvor kontroversiell jeg var, men havnet i en sentimental suppe av gamle erfaringer og bla bla bla, som har gjort meg til den jeg er i dag.
Så hvem er jeg da her jeg sitter, en torsdagsmorgen i begynnelsen av september etter at både kone og barn har dratt på jobb/barnehage ,44 år gammel i bare boxeren ved det kombinerte spisebordet og kjøkkenbordet i den lille leiligheten i Tollevika og ser på vimplene Konemor har hengt opp for å gjøre meg glad på bursdagen?
Bortsett fra ungene mine, så har jeg kastet vrak på hele fortiden min. Jeg har tatt sats og startet absolutt helt fra scratch. Det er både befriende deilig og spennende skummelt på samme tid. Likevel er jo jeg den samme. Det kan jeg ikke rømme fra, uansett hvor mye jeg prøver.
Jeg må våge å stoppe opp, se rett framover og bare bli stående en stund. Nyte de gode øyeblikkene enda litt bedre. Som nå når Lillebror er i den alderen at han krabber bort til beina mine, reiser seg opp og strekker armene opp mot meg og vil opp på armen til pappa. Det er jo egentlig i disse gigantiske øyeblikkene jeg kjenner at det er en mening med alle de tunge dagene jeg har kraumet meg gjennom. Likevel står jeg der og er rastløs. Jeg må låse øyeblikket for pokker!
For bare to år siden på denne dag, så visste jeg ikke hvordan i all verden jeg skulle klare å komme meg gjennom resten av livet. Lille Vakre hadde dødd bare to måneder tidligere, men jeg var tilbake for fullt på jobb fordi jeg av hensyn til driften og de øvrige ansatte rett og slett bare måtte. Det var naturligvis alt for tidlig, og ble en stor tilleggsbelastning. Ikke fantes bloggen heller som jeg kunne sutre og klage på. Alt var bare fælt.
Børs og katedral skrev jeg i overskriften, og det er en god definisjon på ikke bare bloggen min, men på selve livet, (som jo bloggen også handler om). Vi kraumer og strever så godt vi kan alle sammen for å klare oss økonomisk, og gjerne også enda litt til, men samtidig prøver vi å fylle livet med et slags innhold. Vi har alle våre metoder, og vi snubler og aller alle sammen, men vi gir aldri opp. Noen dager er betraktelig verre enn andre, men klarer vi å fange disse gammaglimtene med mening som plutselig lyser opp foran oss, som for min del kan være når en liten gutt strekker armene opp og vil til bare meg i hele verden akkurat da, så tror jeg veldig mye er gjort.
I fjor skrev Kjærest, (som hun jo “het” den gangen), det fineste brevet du kan tenke deg på bursdagen min. Hvis du vil kan du få lese det, men jeg advarer deg, dette er sterke saker! Les “Kjærest” sitt bursdagsbrev til meg HER
En av de tingene jeg syns var aller tøffest etter at Lille Vakre døde, var den massive, (føltes i alle fall slik), kritikken jeg fikk da jeg skrev om det på FB-siden Kokkejævel, altså FB-siden min. Jeg hadde i blogg den gangen, men skrev en liten “tilstandsrapport” hver enste dag fra han døde til han ble begravd. Ca 10 dager tror jeg. I en av disse postene skrev jeg noe slikt som: “Jeg hater dette, jeg vil heller reklamere for reker!”
Altså, jeg hata at sønnen min var død, jeg ville mye heller at han skulle leve, alt være noe normalt og jeg kunne bruke siden til å reklamere for reker og annet snadder.
Herre gud så mye tyn jeg fikk! Dere aner ikke. Ikke bare på min egen side, men mange reagerte virkelig av en eller annen grunn skikkelig på dette. Det tok faktisk halvannet år før jeg slapp å se kommentarer som “Bruke sin egen døde unge for å selge reker”. Det var så vondt.
Det var sikkert noe med den utradisjonelle blandingen av børs og katedral som av en eller annen grunn provoserte mange så voldsomt. Dette var også før “En tier til en kaffe“, så de kan ikke skylde på det heller. Voksne folk i flokk kan være nådeløse.
Nei, faen mann, opp med haka, du har bursdag!
Jeg ønsker dere alle en helt fantastisk dag. Håper millioner av dere klikker dere inn på Kokkejævel.no, nettbutikken som samler alt det beste på ett sted, og formelig fråtser i godsakene på bursdagstilbud! 😀
Ikke alle var like glade da de sto opp i morges og så vinteren hadde flasset i fjellene. Hvor mange eksakt som hang med geipen vet jeg jo ikke, da jeg ikke er et meningsmålingsinstitutt, så det blir mer en antagelse fra min side. Sikkert noen som kjente en glede spredte seg i brystet ved synet også, hvis ikke hadde det vel vært fraflyttet her for mange hundre, kanskje flere tusen år siden.
Så sitter jeg her da altså, på “jobb”. Ingen kunder så langt. Ingen stemmer. Bare lyden av kjøl- og fryseanlegget som slår seg på ved jevne mellomrom. Selv radioen er stille. Har ikke orket å slå den på. Av og til kan lyden av en radio i et rom uten mennesker være litt skummel. Jeg lar den stå avslått.
(52 har så langt vært innom butikken “fra sin egen stue”, altså på kokkejævel.no, men ingen av disse har handlet noe)
Pga. salget av Hoftepluss, så har jeg ingen akutte pengeproblemer, så det er ingen grunn til panikk for hus og hjem, men følelsen av å være skrudd ned fra verdensveggen, lagt inn i en skrivebordsskuff og glemt siger over meg på slike dager. Regner ute gjør det også. Har gjort det i flere timer.
Da jeg opprettet nettbutikk i oktober i fjor, så var aldri hensikten at jeg skulle leve av den gjennom hele året, bare selge som hakka møkk i julehandelen. Ellers skulle jeg stulle rundt. Skrive litt blogg og kanskje flere bøker Hvile.
Helvete, hvor mye hvile trenger man egentlig i løpet av et døgn?
Jeg sover godt og lenge omtrent hver eneste natt. Står opp med familien min og slapper av før skole, barnehage og “jobb”. Stort sett fri i helgene. Ingen lange dager. I alle fall ingen tunge. Det var dette jeg lengtet etter, og definitivt også trengte, men det var ingen som fortalte meg at det skulle være så fordømt kjedelig å leve uten tidspress.
Klokka er litt over ett, og på skitet på døra står det at jeg stenger klokka to. Som regel har jeg åpent til litt over fire, men greit å kunne ha litt fleksibel åpningstid hvis man skal noe. Nå skalikke jeg så veldig mye for tiden, men man kan aldri vite.
I går var det også en skikkelig stille dag, men det kom inn tre hyggelige damer på tampen som reddet dagsomsetningen. Det er jo det som er så fint med et sted som dette. Jeg trenger ikke så voldsom høy dagsomsetning for at det skal “gå rundt”. På Hoftepluss var jeg helt avhengig av flere hundre kunder om dagen, for bare husleia var på nesten 5 000 og lønna like under 20 000 kroner PER DAG.
Ikke riktig like høye lønnskostnader her heldigvis. Eller husleie for den saks skyld. Derfor burde jeg ikke være nervøs for framtiden fordi det er rolig et par uker, men heller klamre det til mitt bryst og bare nyte det! Jeg må øve meg på det. Nyte roen når den kommer, i stedet for å hele tiden jage etter noe som jeg egentlig akkurat har kjempet meg bort fra.
Det er jo ikke slik at det ikke er noe å gjøre her nede i nettbutikken. Det er masse som må gjøres nå før jul. Bare det å registrere inn alle de tørka reinhjertene er dagevis med arbeid, for hvert hjerte må registreres med vekt, et og ett. Har også masse annet, men orker ikke skrive om det. Greit nok at dette er Norges kjedeligste blogg, men får da være grenser, ha ha.
Neste uke reiser jeg i alle fall til Oslo. På onsdag skal jeg signere pallevis med bøker. Får ikke lov til å skrive antall, men det er flere tusen. Er ikke det bare helt fantastisk 😀 Det virker om om kokeboka når langt utover min leserskare, men det er ennå for tidlig å si om den virkelig blir en hyllevelter. De fleste ville vært fornøyd med de salgstallene jeg allerede har forhåndsolgt, men jeg er dessverre ikke laget slik.
Eller, ikke dessverre, det er jo slik jeg er. Man skal ikke forandre noe ved en selv som ikke er skadelig. Å være på stadig jakt etter å gjøre en enda bedre jobb trenger slett ikke være noe negativt, men viktig at det ikke tar overhånd da. Alt med måte som det heter. Kloke ord, men som alt klokt er det selvfølgelig mye enklere sagt enn gjort, he he.
Nei, nå må jeg jobbe videre! Skal snu meg fr den ene rumpeballen til den andre. Riktig innholdsrik dag ønskes dere alle!
