Fres kylling og løk gyldenbrun, ca 5 minutter, i olivenolje på medium varme, tilsett tomatpuré, hvitløk, krydder og hakket tomat, og fres 5 minutter til.
Stå ikke der og heng! Tilsett resten av grønnsakene, vannet og fløten, kok opp og rør inn maisenna utrørt i kaldt vann. La dettes småputre i 10 minutter. Smak til med salt og saften fra 1/4 sitron
Serveres med ris og salat. Liker ikke salat og alt for mye karbo i risen, bu hu? Lag middagen sjøl for faen, i stedet for å sitt der å kritiser andres initiativ hver jævla dag!
NB!
For å unngå kulinarisk død og fordervelse over deg og din slekt, så må du vippse 1,25 kr til KOKKEJÆVEL
Hvis beløpet er for høyt, så ta kontakt for en nedbetalingsplan.
Oppskriften er beregnet til 4-6 personer, så prisen per person blir om lag 25 øre.
Det har det jo naturligvis gjort før også, men som regel hjelper det med et hardt slag i nyrene til mor, så sier hun “det går bra, det går bra, det går bra”.
I natt hørte jeg ingen beroligende ord.
Alarmen bare fortsatte i flere sekunder uten at hun sa noen ting. Jeg spratt opp, slo henne i begge nyrene og skalla panna inn i neseroten hennes så blodspruten sto, bare for å få en reaksjon, men ingenting. Hun lå bare og holdt hånden på magen hans og smilte til meg.
“PUSTER HAN???????” skrek jeg i panikk mens jeg rev store tuster av hår fra hodet hennes.
“Ja, men ikke vekk han” sier hun rolig. Alarmen, som på meg virket som pep frenetisk i flere minutter varte i virkeligheten ikke mer enn maks tre-fire sekunder, men jeg får panikk av alt over to sekunder. I fall i disse dager når jeg er ekstra på tuppa pga det som skjedde i 2007.
Har egentlig ikke gjort det skarve grann i dag. Har bare sittet og forsøkt å huske ham mens han levde, men det kommer ingenting opp. Husker ikke fødselen en gang. Alt er trolig hvisket ut og fortrengt. Alt jeg husker er natta han ble borte. Og uka før han gikk i grava. Ellers ingenting. Det er litt trist.
Snart er Lillebror blitt eldre. Jeg vet ikke, men jeg tror ting blir litt enklere da. Statistikken vil i alle fall være på Lillebror sin side, og det er da i alle fall noe. Når man lite har, så grabber man til seg de få beina som blir kastet ut til deg, hvor utgnagde de enn måtte være.
Til tross for alt dette er jeg i relativt dårlig humør i dag. Ja, det siste var en spøk. Flir for faen!
1 kg saltkjøtt. (Oppskrift på hjemmelaget saltkjøtt finner du HER)
Kok opp saltkjøtt i 2 liter vann. Skum godt av. La kjøttet stå og syde under lokk i 60 minutter. Kjøttet avkjøles og renskes fritt for bein. Kutt kjøttet så i terninger på 1,5×1,5 cm. Veievekten på grønnsakene er ferdig skrelt.
3 dl kremfløte
2 dl vann
10 dl saltkjøttkraft
400 gram potet, ternet
300 gram gulrot,
200 gram kålrot
100 gram løk
100 gram purreløk
150 gram sellerirot
1 ts salt
1/2 ts grovmalt pepper
Alle grønnsakene kuttes i terninger 1,5×1,5 cm. Kok grønnsakene opp i vann og saltkjøttkraft og småkok i 10 minutter. Tilsett kjøttet og fløten og småkok i 5 minutter til.
Smak til med salt og pepper
Serveres med (Herre Gud!) ferske rundstykker.
THERE AIN’T NO SUCH THING AS A FREE LUNCH!
Dette er en originaloppskrift fra sjølvaste Kokkejævel, og alle Kokkejævels oppskrifter koster min. 2-3 kroner pr oppskrift, ev. 100 kr for et helt år. Dette er en ordning basert på tillit, men kulinarisk tjuvpakk som nekter å betale for seg vil oppleve Kokkejævels veldig vrede, og det vil kastes en gastronomisk forbannelse over både deg og hele din slekt sju slektsledd fram i tid. Edder og galle kan også forekomme. Trolig å både bøtter og spann.
Har du problemer med 2-3kroner som engangssum, så tilbyr vi naturligvis en nedbetalingsplan som begge parter kan være fornøyd med, og du vil være kvitt gjelden i løpet av få år.
Ikke gjør deg til kjeltring for et par kroner! Gå inn på VIPPS og skriv KOKKEJÆVEL (ikke telefonnummer) og betal for godsakene. Betaler du 100 kroner så kan du bruke så mange oppskrifter du vil i et helt år! 😀
Det er kaldt over store deler av landet. Da er det godt med noe varmt og godt i magen. Dagens oppskrift er vel kanskje en av de beste suppene jeg kan få servert på kjølige dager, og litt ulikt meg, uten et eneste krydder annet enn pepper, nemlig god, gammeldags
1 kg saltkjøtt. (Oppskrift på hjemmelaget saltkjøtt finner du HER)
Kok opp saltkjøtt i 2 liter vann. Skum godt av. La kjøttet stå og syde under lokk i 60 minutter. Kjøttet avkjøles og renskes fritt for bein. Kutt kjøttet så i terninger på 1,5×1,5 cm. Veievekten på grønnsakene er ferdig skrelt.
5 dl vann
10 dl saltkjøttkraft
400 gram potet, ternet
300 gram gulrot,
200 gram kålrot
100 gram løk
100 gram purreløk
150 gram sellerirot
1 ts salt
1/2 ts grovmalt pepper
Alle grønnsakene kuttes i terninger 1,5×1,5 cm. Kok grønnsakene opp i vann og saltkjøttkraft og småkok i 10 minutter. Tilsett kjøttet og småkok i 5 minutter til.
Smak til med salt og pepper
Serveres med (Herre Gud!) ferske rundstykker.
Kokkejæveltips!
Dryss gjerne over noen hele tyttebær og litt finsnittet vårløk like før servering. Ser fint ut og gir små «bomber» av syrlighet til denne nokså magre, men likevel litt kraftige suppa.
Dette er en originaloppskrift fra sjølvaste Kokkejævel, og alle Kokkejævels oppskrifter koster min. 2-3 kroner pr oppskrift, ev. 100 kr for et helt år. Dette er en ordning basert på tillit, men kulinarisk tjuvpakk som nekter å betale for seg vil oppleve Kokkejævels veldig vrede, og det vil kastes en gastronomisk forbannelse over både deg og hele din slekt sju slektsledd fram i tid. Edder og galle kan også forekomme. Trolig å både bøtter og spann.
Har du problemer med 2-3kroner som engangssum, så tilbyr vi naturligvis en nedbetalingsplan som begge parter kan være fornøyd med, og du vil være kvitt gjelden i løpet av få år.
Ikke gjør deg til kjeltring for et par kroner! Gå inn på VIPPS og skriv KOKKEJÆVEL (ikke telefonnummer) og betal for godsakene. Betaler du 100 kroner så kan du bruke så mange oppskrifter du vil i et helt år! 😀
For 43,5 år siden ble jeg sendt ned til menneskene for å spre kulinarisk nytelse og glede, kanskje til og med et og annet drypp av livsvisdom i gode stunder, hva vet vel jeg. Hele mitt voksne liv er i alle fall viet Faderen, Sønnen og Den Hellige Aroma. Det er ikke ment blasfemisk, selv om jeg ser at det kan tolkes slik. Gud er uansett stor nok til å bli tøyset med.
Jeg er ingen troende mann, og det er faktisk et stort savn hos meg. I tidligere år fant jeg en stor trøst i en slags tro om at jeg en dag skulle møte igjen de som har blitt borte. Jeg har til og med hatt fysisk åndelige opplevelser, like etter Den Første Katastrofen, der han helt tydelig kom inn i rommet og ble en hel natt. Etter hvert ble besøkene kortere og kortere, før de til slutt opphørte helt.
Dette begynner å bli mange år siden. De senere år har jeg ikke hatt slike opplevelser. Har ikke en gang trodd på dem. Det som er borte er borte, og kommer aldri mer tilbake. Det kreves sin mann å lære seg å leve med akkurat det.
Jeg savner troen i mitt liv! Jeg er slett ingen fornekter, vil faktisk tro, men uansett hvor hardt jeg prøver får jeg det ikke til. Kanskje prøver jeg ikke hardt nok. Kanskje er det like greit.
Da jeg var liten, faktisk også da jeg ble stor, kunne jeg vende meg opp til Far med både små og store problemer. Det var aldri en utpreget toveiskommunikasjon, men det var i alle fall et sted å henvende seg når ting var tungt, for det var mye tungt. Det har det alltid vært.
Etter mange år uten et eneste svar fra Ham, ikke en gang i en drøm, men med en nærmest endeløs rekke med elendighet, så innså jeg at enten var han mest sannsynlig ikke fantes i det hele tatt, og hvis han gjorde det så var han ondskapsfull og slem. Jeg kuttet Ham ut. Levde like godt, eller dårlig, uten Ham. Merket faktisk ingen forskjell i det hele tatt.
Likevel savnet jeg Ham og gjør det fortsatt. Det å alltid ha et sted å gå, en å vende seg opp mot når man ligger ende, det er det bare Han som kan klare. Derfor ønsker jeg å døpe Lillebror. Ikke fordi jeg tror han er fordømt hvis han ikke døpes, men for å gi han en barnetro som kan hjelpe ham gjennom livets mange prøvelser, for de kommer. Det vet jeg alt om. Og da er det greit å ha Ham på laget.
Derfor ønsker jeg også å gifte meg i Hans hus, for, hvis han skulle finnes likevel, så håper og tror jeg at han får øye på meg, der jeg står i den litt for trange dressen, med tårer i øyekroken, med Lillebror i armene, og ser min vakre brud komme skridende over kirkegulvet. Mot oss og inn i framtiden.
Kok opp vann, eddik og salt. Skjær fileten i nevestore biter og dytt dem ned i vannet. Skru ned varmen til 2 og la fisken trekke i 10 minutter.
1 liter melk
80 gram smør
80 gram hvetemel
2,5 dl UKOKT makaroni
(Ja, litt karbo må nu fan mæ vær lov!)
2 buljongterninger, fortrinnsvis type fisk
1 ts salt
1/2 ts kvernet pepper
5 rasp med muskatnøtt
(Nei, jeg bruker ikke egg i fiskegratengen)
Mens fisken trekker smelter du 80 gram smør i en tykkbunnet kjele, for deretter å “smelte” inn hvetemelet med en visp. Tilsett så 1 liter melk, gjerne kokende, men du pisker ivrig for unngå klumper. Kok opp og la putre i 3-4 minutter.
Mens det putrer smuldrer du opp buljongterningene, samt salt, pepper, muskatnøtt og makaroni, og rører dette ut i den tjukke sausen.
Sånn, der var akkurat fisken ferdig. Ha den direkte i sausen og rør litt rundt med en sleiv for å røre ut de største fiskeklumpene.
Hell blandingen over i en ildfast form og dryss over griljermel, panko, eller knust kavring.
Sett gratengen inn i forvarmet ovn på 225 grader i ca 30 minutter, eller til gyldenbrun.
(Hvis du ikke er på slanker’n kan du legge noen klatter med smør på toppen av gratengen før steiking. Herre Jesus!)
Serveres med revet gulrot, (potet) og
Eggesmør med purreløk
100 gram smør
50 gram purreløk
2 kokte egg
(1/2 ts karri)
(Kjærest liker ikke karri, derfor parentes, men hun aner ikke hva hun snakker om!)
Fres smør og (karri) et minutt på middels varme. Tilsett finstrimlet purreløk og fres et lite minutt til. Tern eggene og rør dem inn i smøret.
Kan du ikke få nok av fiskegrateng? Klikk HER for enda en skikkelig god, og kanskje til og med enda bedre oppskrift!
Vi smattes!
For ordens skyld: Det tar 45 minutter å steike en industrigrateng fra frysedisken…
Jeg har seriøst ikke spist, eller drukket, noe som helt med tilsatt sukker siden 26. desember i fjor, men i går gikk jeg på en skikkelig karamell. Jeg visse vi hadde et beger med vaniljeis i fryseren, gikk så og hentet det og spiste opp rubbel og bit. Hadde litt halvtint skogsbær på toppen. Hadde faen ikke tid til å vente på at bærene skulle tine engang før jeg trøkka det i meg. I runde nummer to blandet jeg til og med inn en pakke med rosiner og bringebærsyltetøy bare for å gjøre tragedien enda verre.
Det er rart hva et par hundre gram med raffinert sukker kan gjøre med et humør, i alle fall akkurat de minuttene du injiserer det i årene dine. Det er så galt, inntil kunst, men det føles både godt, trygt og riktig.
Hvorfor jeg sprakk? Vel, det er deler av mitt liv som jeg, av hensyn til andre, ikke kan fortelle om, men delen er en veldig stor belasting. Så pass kan jeg si, og i går kom en ny topp som var såpass bratt at hjernen min overtalte meg, (det gikk fort) at alt kom til å bli bra, bare den fikk i seg burleske mengder med sukker.
Det skumleste med en sprekk er ikke selve sprekken, men at det kan føre til at man gir opp hele livsstilsendringen og heller, intensivt og motivert, prøver seg på to frådende uker på “vaffel og is-dietten”.
Jeg skal ikke gå i den fella. Jeg vet at livet ikke er over etter et par liter med is, men det kan fort bli det hvis jeg ikke lar det bli med de literne, så i dag er det tilbake på striskjorta og havreknekkebrød, he he.
Nei, nå skal jeg på jobb! Ingen bok i dag, for hver tirsdag er jeg på Hoftepluss for å ta i mot varer og holde en viss kontroll. Blir bra å treffe folk igjen. Resten av uka sitter jeg jo mutters alene åte timer om dagen på kontoret og skriver oppskrifter. Blir jo helt tusseladd til slutt. Mest sannsynlig har jeg vært det lenge.
God tirsdag!
(Hvordan det går med Lillebror? Tusen takk for alle lykkeønskninger! Han er ikke frisk, men bedre. Surkler ikke i lungene, bare i stemmen, så dette er ikke noe alvorlig. Dette er ikke noe alvorlig!)
Det er hjerteskjærende å høre på; hes, raspende babygråt. “Pappa, jeg har så vondt overalt. I stedet for bare stå der, kan du ikke gjøre noe for å hjelpe meg, vær så snill?”
Man jeg kan jo ikke det. Totalt maktesløs er det eneste jeg egentlig kan gjøre er å trøste så godt jeg kan, og bare vente til kroppen har bekjempet det selv. Hvis den lille kroppen klarer det da. Hva hvis dette ikke er bare en vanlig forkjølelse, eller enda verre, hva hvis kroppen hans ikke tåler den første forkjølelsen?
Jeg vet jeg høres ut som en førstegangsfødende nå, men på mange måter er jeg jo nesten det også. Det er veldig mange år siden jeg hadde en unge som faktisk overlevde, og selv om jeg kjemper mitt livs kamp mot panikken, så kjenner jeg det godt i magen hver eneste gang han nyser. Når han da i tillegg får slik influensagråt, så merkes det ekstra godt i pappahjertet. Ha ingen problem med å innrømme akkurat det.
Skal ringe helsesykepleier i dag. Avventer litt med lege. Selv jeg hører jo at han ikke er dødssyk, men på den annen side, hvordan høres det ut da? Som regel kommer den ikke med lydeffekter. Kanskje jeg bare ringer legen likevel, sånn for sikkerhets skyld? Ikke for det, jeg vet jo hva de spør om: “Har han feber? Tar han til seg næring? Virker allmenntilstanden god? Tisser og bæsjer han? Ok, da må vi nesten avvente og se. Gi han en skje Paracet og ta kontakt hvis tilstanden blir verre”.
Tror de fleste foreldre kan kjenne seg igjen i maktesløsheten, og den bitende redselen, når ungene deres blir syke. Jeg vet jo at dette, (forhåpentligvis!), kommer til å skje mange ganger, men at det egentlig ikke blir noe lettere for hver gang. Klart, etter hvert så sitter man jo ikke å planlegger begravelses-salmer hver gang ungen hoster, men å se dem ligge der, tapper, svett og forsiktig smilende, med krøllete, fuktig hår, det venner du deg aldri til. I alle fall ikke jeg.
For noen uker siden ringte det en journalist fra KK og lurte på om hun kunne få lage et oppfølgingsintervju på det de gjorde i fjor. Jeg sa det var greit hvis det kunne handle om livet, ikke døden, for forrige gang var naturligvis intervjuet veldig preget av Lille Vakres bortgang.
I dag ble artikkelen publisert på KK og jeg syns Silje Helgesen, journalisten bak begge intervjuene, har skrevet en veldig fin tekst om livet. Livet etterpå.
Til tross for nesten alt, eller kanskje nettopp derfor, er jeg svært bevist at jeg er en veldig heldig mann. Livet etterpå er ikke bare greit, men jeg ville likevel ikke byttet det ut med noe likevel. Da hadde jeg ikke kunnet holde Lillebror i armene mine. Han er verdt alt. Absolutt alt.
Jeg vet at de siste ukene har vært svært vanskelig for hundretusenvis, kanskje millioner, av mennesker over hele landet. Helt siden jeg for noen uker siden slapp gigantnyheten om at det kommer en ny Kokkejvævel-bok til høsten, men uten å fortelle noe som helst om hvilken type bok det ville være, så har folk revet av seg håret, så bare blodige tuster gjensto på skallen. Noen har blitt helt besatte og hele familier har gått i oppløsning i ren desperasjon og uvisshet. Man skal ikke snakke så høyt om det, men jeg vet også at selvmordsraten har gått noe opp, og man trenger ikke være professor i psykologi for å legge sammen to og to.
I resept for alle disse familiene som sliter, som står på randen av å rakne fullstendig, så velger jeg nå, egentlig to måneder før jeg hadde planlagt det, å røpe hvilken type bok du kommer til både deg selv og absolutt alle andre du kjenner til høsten.
Jeg skriver på en STOR kokebok i “Kokkejævelstil”!
Jeg skriver boken som ikke finnes, men som jeg alltid selv har ønsket meg. Enda vil jeg ikke røpe detaljer, men hvis jeg lykkes med dette prosjektet, altså får til, (for det er absurd mye og vanskelig arbeid!), så tror jeg vi kan si at det til høsten blir gitt ut en bok i lille Norge som verden aldri tidligere har sett maken til.
Store ord ja visst , men hei, jeg er the Kokkejævel!
Vi smattes!
Mens du venter kan du kjøpe den “gamle” boka mi HER. Også den inneholder faktisk 30 av mine aller beste oppskrifter!
