Jeg ELSKER fiskekaker! Ja da, dine er sikkert best, men de er fader ikke ille de jeg kjøpte i dag heller! Gidder ikke merke med reklame, men de inneholdt IKKE hvitlaks, som nesten alle produsenter har begynt å ødelegge fiskekakene sine med fordi såkalt hvitlaks er billigere enn fisk som smaker godt. Det handler litt om pris, det gjør det. Hvis du har råd, gå opp 30 kr pr kg. Det lønner seg!
Dere som leser meg fast har for lengst avslørt at jeg er sponset med millionbeløp av Norske svinebønders landsforening, og anbefaler derfor bacon til alt jeg lager, også fiskekaker.
Ellers har jeg 1 ts gult karripulver pr 100 gram smør (Karri er et blandingskydder, akkurat som “grillkrydder, og kan smake veldig forskjellig fra produsent. Hver gang, (lenge siden nå), jeg er i varme land, så pleier jeg alltid å ta med meg noen poser fra det lokale markedet. “Innvandrerbutikker”, (er det rasistisk å si), bruker også å ha masse spennende karri. Ja, karri kjøpt på kjedebutikk er også helt greit.
Rotgrønnsaker og purreløk har blitt strimlet og fått et kjapt oppkok i lettsaltet vann.
Etter at du har tatt et fint bilde så bare lasser du på med noen ekstra fiskekaker, mer fett og grønnsaker, og forteller det ikke til NOEN!
Tenkte jeg, i god gammeldags kapitalistisk ånd, skulle prøve melke Samefolket dag, (lihkku beivviin forresten!), for alt det det er verdt, og bruke dagen til å til å selge så mye jeg kan av samisk tradisjonskost som jeg klarer i nettbutikken min, Kokkejævel.no. Høres ikke det ut som en god plan?
Det aller mest nærliggende da er vel å selge TØRKAKJØTT AV REIN til en svært gunstig pris. Du sparer faktisk hele 300 kroner pr kg! Kom fan ikkje hit å kaill mæg jærrig!
Den samiske kulturen er langt mer enn den innlandsamiske, men også den kystsamiske kulturen. Derfor kjører jeg søren klype meg også tilbud på TØRRFISK. Fy fader, for en raus mann!
Tilbudet gjelder KUN til 23:59 i kveld, 6.februar, eller så langt beholdningen rekker!
Klikk HER for gode tilbud på tørkakjøtt og tørrfisk.
Hun skreik i angst, smerte og panikk, men det var ingen som hørte henne. Skrikene kom ikke ut. Munnen var paralysert. Kroppen helt slapp. Kniven fortsatte. Snittet seg målrettet gjennom hud, fett, sener og kjøtt. Hender som roter inne i magen, finner ungen som skal ut. Barndommen var plutselig i gang.
Jeg har ikke så mange minner. Dette første øyeblikket fra 2. september 1977 på Stokmarknes sykehus, et lite tettsted i Vesterålen, er det selvfølgelig bare min mor som husker, men jeg har hørt historien så mange ganger at det kanskje har blitt mitt aller sterkeste barndomsminne likevel.
Keisersnitt uten tilstrekkelig med bedøvelse. Du ser, hører og føler alt som skjer, men ingen vet det, for du klarer ikke lee på en eneste muskel. Ikke en gang et øyelokk. Bare nervesystemet fungerer. Smertene må ha vært grusomme. Panikken total.
For meg har denne ubarmhjertige fødselen blitt et slags symbol på en barndom som nesten ikke var til å holde ut. En barndom som jeg var så desperat etter å komme meg ut fra, riste av meg, at jeg ble far allerede nitten år gammel.
Blir man far kan man ikke kalle seg et barn lenger. Da er man voksen og barndommen forvandles til en historie, en slags myte. Bortsett fra et og annet bilde finnes det faktisk ikke et eneste bevis for at den fant sted i det hele tatt. Spiller heller ingen rolle. Det eneste som betyr noe, er å skape en ny barndom. En god en. For dine egne barn.
Du fikk første kapittel i boka mi, “Livet mellom måltidene”, som kom ut i august i fjor. Så langt har den solgt hele 6-7 000 eksemplarer, men jeg vet det fortsatt er mulig å kjøpe den i alle landets bokhandlere, både på nett og i butikk. Hvis du er villig til å betale en hundrelapp ekstra i frakt, så er boka også tilgjengelig, signert av både Kjærest og meg!, i min egen nettbutikk, Kokkejævel.no.
I tillegg til en broket historie om et slags liv, så får du også 30 av mine aller beste oppskrifter. Eller, “får og får”, boka koster 399,- kroner, så noe gave fram meg til dere kan det knapt kalles, ser den, men en mann må jo leve av noe når han ikke lenger gidder å jobbe for føden, ha ha.
Klokka er snart seks og jeg har akkurat kommet hjem fra kontoret, min “nye” jobb. Arbeidsdagene begynner (heldigvis) å bli lengre, og jeg er borte fra huset 8-10 timer hver dag. Det tror jeg er sunt. Selv og jeg har sovet meg gjennom halve januar, så er det ikke bra å gå for lenge og stange i hverandre, uansett hvor høyt man både elsker og akter. Skillet mellom akt og forakt trenger ikke være spesielt stor på de verste dagene. Det tror jeg, håper i alle fall, de fleste kan kjenne seg igjen i?
Huset ja. Var vel så trekke begrepet litt vel langt. Vi bor i en flott, men relativt trang og liten borettslagsleilighet. Bitte lite kjøkken og to små soverom, men en fantastisk utsikt og utrolig fint uteareal. Er jo endeleilighet og nærmeste nabo er et blåbærberg, en komsatopp og havet. Vi bor lite, men det går ennå en stund. Det var dette jeg fikk banklån til etter samlivsbruddet. Jeg var, og er fortsatt, veldig fornøyd med leiligheten. Ble jo ikke akkurat mindre fornøyd heller, etter at Kjærest og Lillebror flyttet inn for henholdsvis 2 år og snart fire måneder siden.
Hvis Lillebror plutselig blir Storebror, så må vi kjøpe hus, men den tid den glede Vet egentlig ikke hva alt dette har med et gulrothjerte å gjøre heller. Jeg har litt lett for å skrive meg bort. Sorry!
Huset, eller leiligheten da, var tom da jeg kom hjem, og er det fortsatt. Eller, jeg er jo her nå, men du forstår hva jeg mener. Huset, nei, bopelen, var tom, men på kjøkkenbenken sto det en tallerken med gulrot formet som et hjerte. Det skal ikke mer til før jeg er solgt.
Vi, begge to egentlig, men hun litt mer enn meg, er flinke til disse små oppmerksomhetene i hverdagen. Hun med lapper, meldinger og slike små tegn som dette, mens jeg er mer “tradisjonell” med stort sett ukentlige blomsterkvaster, kjøpe noe jeg vet hun liker på butikken eller orge på kjøkkenet. Slike ting. Et forhold må smøres. Hvis ikke ryker man uklar og det blir dårlig bett. Det vil ingen!
Selv om jeg ikke er noen superstjerne, bare en helt vanlig mann med alt du kan hoste opp av feil og mangler, (både de mer kjente og feil du knapt nok har hørt om før, he he), så må jeg etter hvert ta inn over meg at jeg, over tid, er Norges største bloggplattform, med, på “normale” dager, mellom 20 og 60 000 daglige lesere. Jeg er, men mine over 1,6 millioner delinger, Norges 4. mest delte skribent og, i konkurranse med de store mediehusene, som VG, Dagbladet, NRK, Aftenposten, TV2, osv, så er jeg Norges 22. mest leste nettsted.
Alle tror jeg er lykkelig, med fantastisk Kjærest, nyfødt Lillebror, dåp, bryllup, sukkrspinn og lollipop, men sannheten er at jeg akkurat nå er inne i mitt livs kanskje aller største krise. Den er så altoppslukende, energikrevende og hjerteskjærende håpløs at jeg ikke vet hvordan jeg skal komme meg ut av den med et slags liv i behold.
Dette har kanskje, eller ikke kanskje, jeg vet at det har gjort meg ekstra følsom og hårsår for negativ omtale. Det verste er at jeg ikke bare har lest og blitt lei meg over det negative som har kommet min vei, men jeg har fader meg oppsøkt det også. Som en absurd form for selvskading har jeg hver eneste dag, flere ganger om dagen, klikket meg inn på nettsteder, langt mindre enn min egen, som jeg visste ikke ville meg godt. Den menneskelige psyken er ikke alltid like rasjonell.
LIKEVEL SPILLER DET FAEN MEG INGEN ROLLE!
Jeg burde være stor nok til å tåle det. Jeg er en godt voksen (snart gift) mann (Herregud, hva har jeg gjort???) på 124,1 kg(Ja, den gikk faen meg ikke ned denne uken heller), 43, 5 år, suksessrik bedriftseier, (Vel, ikke konkurs i alle fall) stor blogger, (jad a, du skrev det i innledningen), bestselgende forfatter, (Nja, godt solgt forfatter er vel mer riktig?), babypappa (Fy fader, su nydelig han er!!!), så egentlig er det litt patetisk at jeg lar så mye gå inn på meg, men det er ikke det verste.
DET VERSTE ER AT JEG BRUKER DEN STORE PLATTFORMEN MIN TIL Å SUTRE OVER DET!
Jeg må snart ta inn over meg at når jeg liksom, og vil tippe de aller fleste vil si fullt ut forståelige grunner, har fått “nok”, det være seg av halvanonyme nettroll, andre bloggere, kommentarfelt, så blir styrkeforholdet likevel helt feil når jeg legger all min store tyngde i å liksom “slå tilbake” Styrkeforholdet mellom meg og nesten hvem som helt blir for stort. Det verken ser eller er pent. Jeg har rett og slett blitt for stor for det!
(Ikke hjelper det heller, men det er en annen sak. Skal i alle fall ikke sutre over det også, he he 😉 )
Jeg har lært veldig mye dette drøye året jeg har blogget. At folk er spik spenna gærne visste jeg fra før etter mange år som “FB-blogger”, men først og fremt har jeg lært mye om meg selv, mine verdier, min grenser, mine styrker, og, (siden jeg har vært, og er, så jævlig langt nede), alle mine mange svakheter.
Jeg skriver 1-3 innlegg om dagen, 7 dager i uka, måned etter måned, så det er klart jeg har trampa i salaten noen ganger. Jeg har på ingen måte gjort det bevisst for å få høye lesertall, men det er slik jeg er. Det er litt av greia. Selv om jeg på ingen som helst slags måte skriver “uten filter”, så er nok mine grenser for hva som er greit å dele mye videre enn mange andres.
Jeg tror veldig på åpenhet, men den har også en svært høy pris. Helt åpenbart for den som kler seg naken, (dere aner ikke), men kanskje viktigst, også for de nærmeste som står rundt. Et av en av mine sønners aller verste barndomsminne var da jeg lagde den bikinivideoen. Jeg syns det var artig, folk flest syns den var artig, man han syns det var helt forferdelig å dra på kino med kompisene og se den feite faren sin vrikke seg over det digre kinolerretet kun iført kokkehatt og leopardbikini. Jeg forsto det ikke da, men jeg gjør det nå. Likevel ville jeg gjort akkurat det igjen, unger er flau over foreldrene uansett hva de gjør, men den videoen lærte meg masse om at alt jeg sier, skriver eller gjør, også slår tilbake på familien min.
Hvert eneste ord jeg skriver og hvert eneste bilde jeg deler går gjennom det jeg kaller for “Skolegårdstesten”. Dvs. kan dette leses opp i skolegården uten at Datter blir plaget? Altså ikke flau, men plaget og mobbet. Vil det gå ut over hennes livskvalitet? Bortsett fra ett unntak, så mener jeg selv at jeg har klart å holde meg på riktig siden av grensen. Altså ikke et innlegg som gjorde at hun ble plaget, men et innlegg som jeg vet hun reagerte negativt på. Det har jeg bedt om unnskyldning for mange ganger og bildet, for det var et bilde, ble etter hvert slettet, men det skulle aldri blitt postet.
Det kan jeg forresten fortelle litt om, for der gikk jeg ikke bare litt over streken, men veldig. Blir faktisk flau over meg selv hver gang jeg tenker på det. Vi var på helgetur til bror min og hans familie, Datter, Kjærest og meg selv. Husker ikke om det var før eller etter Katastrofen, men de på bor på “landet” ,og på turen møtte vi en flokk med lammunger. Fantastisk idyllisk, og jeg ba Datter springe ut slik at jeg kunne ta et bilde (til bloggen). Hun gjorde det og jeg tok noe som jeg syns var et helt fantastisk fint bilde.
Hun var ikke enig. Ville ikke ha det på bloggen. Jeg maste i flere timer, og til slutt orket hun ikke maset mer og ga seg. Jeg postet bloggen om den lykkelige familien på helgetur, fornøyd og glad, med bildet av Datter som hun i utgangspunktet hadde sagt nei til. Det var et soleklart overtramp som jeg angrer fryktelig på. Jeg forstår veldig godt at hun ikke ville ha det bildet på bloggen.
Kjæreste Datter, du som en gang kom med “Lyset”, unnskyld! Det er ikke alltid vi er like enig, men akkurat der hadde du rett. Det var skikkelig råtten gjort av Pappa. Unnskyld igjen. Uendelig glad i deg! Alltid.
De siste dagene har flere skrevet at de savner den “gamle, artige og fandenivoldske Kokkejævel”. Jeg kan dessverre ikke spille glad hvis jeg er trist, være artig hvis jeg er alvorlig eller fandenivoldsk hvis jeg ligger nede. Jeg skriver, som jeg alltid har gjort, i den sinnsstemningen jeg er i. Jeg later ikke som. Det du får er den jeg er, og jeg verken kan eller vil prøve å passe inn i alle forventingene som mange har til meg. Da spises jeg opp og blir borte, og hvor fristende jeg enn kan synes akkurat det høres ut noen ganger, så vil jeg ikke la det skje. Jeg verken kan eller vil bli likt av alle.
Likevel skal jeg heretter forsøke å være
Større, sterkere, klokere.
Jeg er meg. Kokkejævel. Noe annet kan jeg dessverre ikke tilby dere. Beklager!
Tenk at en mann av mitt kaliber; feit, gammel, sur, tverr og lettkrenka, skal få oppleve, helt ut av intet, et slikt velsignet vakkert besøk når jeg er på jobb og later som om jeg gjør noe fornuftig. Det er nesten ikke til å fatte.
Jeg vil ikke nevne noe som er tungt, orker ikke hetsen og latterliggjøringen etterpå akkurat nå, men denne kvinnen vet. Ikke bare det som skrives på bloggen, men også det som aldri kan nevnes, noensinne. Derfor kom de i dag. Jeg visste det ikke. Ja, hun hadde sagt de skulle ut og trille, men hun hadde ikke sagt at de kom på besøk. Herre gid, for en fantastisk overraskelse!
Tenk at et bleieskift kan gi meg så ufattelig gode følelser i magen. Jeg er så glad for disse to menneskene at dere aner ikke! Har faktisk sittet i over 30 minutter nå og bare sett på disse bildene. Det er nært. Det er ekte. Det er hverdag. Det er det som holder meg oppe!
Hvis du spør hele jordens befolkning, bortsett fra halvannen milliard muslimer, noen jøder og sikkert enkelte andre arme stakkarer, om hvilken “ikke livsviktig” matvare man ikke kunne klart seg uten, så topper bacon bed klar margarin! Alt blir liksom bedre med bacon. Et par sprøstekte skiver topper en hvilken som helst rett, til og med grøt!
Tipper de fleste av mine lesere har et budsjett som vanskeliggjør bacon til alle måltider, det hadde blitt fryktelig dyrt, men fatt mot kulinaster! Kokkejævel skal nemlig, i dette veldig øyeblikk, dele et av sine magiske, kulinariske triks og råd:
TA VARE PÅ BACONFETTET
Når jeg steiker en pakke bacon, som på bildet, så tilsetter jeg gjerne en hel pakke smør/margarin ekstra når jeg steker. Da får jeg, i tillegg til stekt bacon, masse deilig baconfett som jeg tar vare og bruker til:
Stekefett. Bruk det ekstra baconfettet som stekefett når du pannesteker f.eks, pannekaker, pølser, egg, biff, FISK. Ja, alt egentlig.
Bakefett. Prøv baconfett i hvetebakst. Fantastisk i rundstykker, pizzabunn og hveteboller!
I sauser. Bruk baconfett i stedet for smør i meljevninger. Herregud!
I potetmos!!!!! Bytt ut smøret med baconfett i potetmosen, og selv den mest innbitte slankeren går på en smell. Garantert!
Slik kunne jeg fortsatt. Sikkert godt på brødskiva også, men jeg har aldri klart å spise kaldt fett, så det kan jeg faktisk ikke anbefale, men bare prøv. det er garantert godt der også!
Selv om det kanskje er litt, kremt, venstrevridd, så er Nytt på Nytt er artig program. Hver enste fredag vitses det om mange forskjellige typer mennesker. Fra politikere fra høyre og venstre, kjendiser, kongelige, idrettsutøvere, forfattere og jeg vet ikke hva. Noen av vitsene kan være nokså drøye, men siden panelet, til sammen, sparker i de fleste retninger, så framstår det ikke ondsinnet likevel. Alle får gjennomgå. Om ikke denne uken, så kanskje neste eller uken deretter. Det er rett og slett god satire. Tipper ingen av de som vitses om på Nytt på Nytt blir fornærmet. I alle fall ikke veldig lenge. Jeg hadde i alle fall sett på det som en ære.
Tenk deg så at vitsene gradvis sluttet å handle om mange forskjellige personer, og at de til slutt endt opp å vitse om akkurat den samme personen. Uke etter uke. Måned etter måned. År etter år.
Gjør så tankeeksperimentet at NRK fant ut at siden Nytt på Nytt har så gode seertall på fredager, så begynte de lage programmer hver eneste dag. Enkelte dager ble de til og med så ivrige at de lagde ikke bare ett eller to, men også tre programmer. Fortsatt med vitser om denne ene personens gjøren og laden, og etter programmet satte programlederne seg ned, hver eneste dag, sju dager i uka, i kommentarfeltet og fortsatte harseleringen.
Diagnoser, eller antydninger om diagnoser, ble satt. Alt han sa, skrev eller gjorde ble mistenkeliggjort eller latterliggjort. Kommentarfeltet ble et samlingsted der man kunne spytte ut nesten hva som helst om denne ene personen. Til og med vitsing/satire om hvor lite underlivet hans var fikk stå i over et døgn før det ble slettet. Folk koste seg. Fråden rant.
Etter at Nytt på Nytt endret stil og begynte å lage satire om bare èn person, ble det stadig mer populært. Mange simpelthen bare elsket å høre om hvor håpløs denne personen var. Av og til prøvde å lage program om noe annet, men det var ikke like populært og fikk faktisk nesten ikke seere i det hele tatt. Da visste de råd, nemlig å lage et enda et nytt saftig innlegg om den ene personen, og mobben, unnskyld, seerne var frådende tilbake.
Gjentatte ganger prøvde denne personen å si i fra at dette ikke var morsomt lenger. Det var artig i begynnelsen når det ble vitset om andre også, men når det bare handlet om en, flere ganger om dagen, flere måneder i strekk, så var det ikke humor lenger: Han trakk “mobbekortet” og kalte en spade for en spade; det var trakassering og mobbing, ingenting annet.
Nytt på Nytt ble rasende! De skulle ha seg frabedt å bli kalt for mobbere. Alle var de snille mennesker og de kjente ingen som anså dem som ondsinnede. Faktisk så ble de ganske så fornærmet over en slik anklage at de lagde et mesterlig program, for de er jo tross alt veldig dyktige, der de faktisk klarte å framstille personen som følte seg mobbet som den som faktisk mobbet dem. Etter programmet satte de seg ned i kommentarfeltet sitt og fortsatte å fortelle hvor fryktelig dette mennesket var som kalte dem, satirikerne, for mobbere. For en idiot!
Etter det lot han dem bare holde på, men som en flue som trekkes mot kuskiten fortsatte han å se på programmet. Han ble anbefalt å slutte av mennesker nær ham, men han klarte ikke. Som regel gikk det greit, men av og til gikk det fortsatt inn på ham. Spesielt de dagene det var mange programmer, med tilhørende kommentarfelt, om dagen. Det ble mye, men han klarte å la være å kommentere, for han visste jo at det ikke hjalp. Da fikk programmet bare enda flere frådende seere, som vridde og vrengte på alt han sa, og det var det siste han ønsket.
Så skjedde det noe, etter ca et år med daglige programmer. Programlederne begynte å kommentere i hans kommentarfelt. Av og til bare noe minutter før de slettet kommentaren selv, andre ganger ble kommentaren stående. Ingen spesielt ondsinnede, men siden tonen i de daglige programmene som regel var så negativt ladet, så syntes han det var veldig lite hyggelige kommentarer å gå. Han så på det som en mobber som liksom ikke kunne få nok av plaging, derfor fulgte ham med hjem og sto og så inn gjennom vinduene og smilte sleskt mens han gnikket på ruten med isopor. “Jeg er her. Ser deg. Du er ikke trygg fra meg noen steder”
Til slutt veltet det seg i magen hver gang han så navnet “Nytt på Nytt” og skrev det direkte til programlederen som hadde vært inne og kommentert en småsylig, men helt grei kommentar. Da rablet det fullstendig for redaksjonen og det ble laget ekstrasending om denne idioten som nok en gang hadde kalt dem for deres rette navn, gode gammeldagse mobbere, i ordets rette forstand.
Når en mann på 43,5 år sier at det velter seg i magen sin bare han ser navnet ditt, får det deg ikke til å tenke deg om i det hele tatt? Jeg har absolutt ingenting å vinne på å svare deg i det hele tatt. Du sier jeg er dårlig i å ta i mot kritikk, men du selv da, hvordan mener du at du har tatt kritikken fra meg eller andre som har ymtet fram at hundrevis, kanskje tusenvis av kommentarer, fra deg og mobben, kanskje ble litt i meste laget for ett enkelt menneske?
Du vet like godt som meg at du skriver annerledes om meg enn om noen av de andre toppbloggerne. Det er ikke mye “satire” å finne når det fra tid til annen er en annen på topp. Da står det mest om hvor god teksten til den var, og hvor glad du er for at jeg ramla ned. Det finnes også eksempler på det motsatte, men de er ikke enkle å finne.
Og hvorfor skriver du om meg mange ganger flere ganger om dagen? Hadde dette bare vært morgenbloggen din, ditt opprinnelig (selvironiske) konsept, som var genialt, så hadde alt vært annerledes, men når du i tillegg kommer med syrlige karakteristikker av meg i kommentarfeltet, hundrevis hvis vi ganger opp, så forstår jeg at dette ikke lenger er satire, men en besettelse som det er vanskelig for deg å komme ut av, siden det drar så mange lesere for deg, men det er nok nå. For lenge siden.
Ja, jeg syns dette er en stor belastning for meg personlig og jeg tør innrømme det, selv om jeg blir forsøkt latterliggjort når jeg setter halen på grisen. Selv om jeg har mange lesere, så er jeg fortsatt bare en helt vanlig mann. Jeg vet jo at jeg ikke kommer noen vei med dette. Mobben vil samles, noen vil si “på begge sider”, og jeg gir henne med dette innlegget, dessverre, mange tusen ekstra lesere, men likevel, på ett eller annet tidspunkt må en mann stå opp for seg selv og si at dette er faen ikke greit!
Mobbing er aldri greit. Aldri!
Dette er mitt aller siste ord i denne saken.
(Minner om at jeg ikke ønsker stygge personkarakteristikker om andre i mitt kommentarfelt! )
Et underlig og kanskje litt vanskelig spørsmål å svare på for en som er avhengig av en daglig strøm med antidepressive tabletter for å komme seg helskinnet gjennom hverdagen, men jeg skal i alle fall gjøre et ærlig forsøk!
Som dere vet har jeg de siste ukene forsøkt å få en slags kontroll på matinntaket mitt, som har vært alt for stort de siste årene. Bare i fjor la jeg på meg 20 kg, og 10 kg året før.
Ja, jeg mistet en unge i 2019, og det medførte nok både spise- og drikkevaner, som ikke er sunne på verken kort eller lang sikt, men som når det stormer som verst gir bitte små pauser hver eneste dag. Når jeg spiser blir hele verden borte. Ingenting annet enn selve måltidet er viktig. Dessverre spiser jeg veldig fort, så for at disse velsignede pausene med “nirvana” skal vare lenger, så har det bare vært to alternativ, nemlig spise saktere eller mer. Jeg valgte å gå for mer.
I tillegg til min psykiske tilstand, så falt også kroppen fullstendig sammen i fjor. Enkelte dager klarte jeg knapt å gå, langt mindre stå. Jeg stappa i meg uhorvelige mengder med stadig sterkere tabletter, og blandet det ofte med alkohol på kveldene for å forsøke å døyve de umenneskelige smertene. De ble jo ikke borte selvfølgelig, men jeg ble i alle fall trøtt og fikk sove noen timer før jeg våknet igjen, og alt startet på nytt.
Opp i alt dette slutta jeg med nikotin. Jeg, som hadde røkt siden jeg reiste alene med Hurtigruta og hadde stjålet en kartong av mammas sigaretter. Husker ikke om det var Prince mild eller Marlboro, men jeg var 14 år. 20 år og 40 om dagen senere, slutta jeg tvert og gikk over til 40 snus om dagen i stedet. Ikke spesielt helsefremmende det heller, men bedre enn 40 sigaretter. Da Kjærest ble gravid med Lillebror slutta vi begge og gikk over til nikotinfritt.
Det er klart så mange sterke tabletter, måned etter måned etter måned, gjør noe med fordøyelsen, kanskje også forbrenningen. Jeg vet ikke, men jeg ble i alle fall nesten 2 kg tyngre hver eneste måned. 26. desember 2020 veide jeg 130 kg. Det er en veldig tung vekt for en mann på 183,5 cm.
Jeg satte på nødbremsen. Dette kunne ikke fortsette. Jeg innså at hvis jeg ikke tok meg sammen, så kom jeg til å spise- og drikke meg i hjel. Det ville jeg ikke. Lillebror hadde jo akkurat kommet og jeg ønsket jo for alt i verden at jeg skulle kunne følge ham opp og støtte ham fram til han ble en voksen mann. Samtidig ville Kjærest fortsatt, av fullstendig uforståelige grunner, gifte seg med denne, på mange måter, dysfunksjonelle mannen. Jeg unner henne det aller beste, men hun valgte altså meg. Herskerinnens veier er uransakelige.
Jeg tok grep. Kutta ut alt snop, snacks, sukker og søppel. Kutta også ut brød, pasta, ris og potet. Ikke fordi jeg anser det som usunt, (jo, ris og pasta ER usunt!), men fordi jeg alltid overspiser disse matvarene. Jeg tar alltid et par brødskiver for mye, et par rundstykker ekstra på under søndagsfrokosten. En potet eller to til og stamper dem inn i den gode sausen. Det er så lett å spise for mye av denne maten. Derfor holder jeg meg unna. Ikke for alltid, men til jeg har kontroll.
Brød er byttet ut med havreknekkebrød. Aldri mer enn fire. Det tar lengre tid å spise siden det er hardere og skarpere. Jeg liker Wasa sine havreknekkebrød veldig godt, og blir ikke lei av dem. Har prøvd “sukkere” varianter som “Husmann” og “Sport”, men de liker jeg ikke. Dette kommer aldri til å gå hvis jeg skal tvinge i meg mat jeg ikke liker. For en som meg, som legger så mye av livsgleden i måltidene, må maten være god og smake godt. Hvis ikke varer det bare noe uker, og det blir det dårlig livstilsending av.
Det er her denne lettosten (endelig) kommer inn i bildet. Jeg spiser over 1 kg hvitost i uka, så det er klart at helsegevinsten med å bytte fra en ost med 38% fett til en med bare 16% er relativt stor. Omregnet i meierismør blir faktisk forskjellen hele 24 pakker i løpet av et år, med rent fett spart!
Så, hvordan funker det for meg, etter over 3 uker på denne lettosten? Vel, første uka var litt tøff. Ikke rent smaksmessig, for jeg syns faktisk den smaker litt bedre, og i alle fall, mer pikant enn vanlig Norvegia; litt som en lokalprodusert gardsost. Konsistensen er også helt grei. Litt “tørrere” enn vanlig, men slett ikke gummiaktig, som jeg husker fra barndommen da mamma drev og slanket seg, men det var kanskje magerost, og dit går jeg ikke!
Konklusjonen er at jeg fint kan spise denne osten resten av livet, (og “spare” koppen for 24 ekstra pakker med smør i året), uten at det går ut over min livskvalitet på none som helst måte. Jeg kjenner kroppen fortsatt lengter litt etter det ekstra fettet når jeg spiser den, men den har ingenting å klage over. Det er fett nok rundt vomma den kan suge i seg i stedet.
Vet at mange lurer på hvor mye jeg veier denne uka, siden det ikke kom noen oppdatering på mandag om det, men jeg fikk så mange råd om at mandager er den verste dagen å veie seg på, så f.o.m. denne uken er det fredag som er veiedag. Så får vi se da om det utgjør noen forskjell eller ikke.
Egentlig burda man ikke veie seg hver uke, men en gang pr måned, jeg vet, men jeg er nå en gang blogger og da hører liksom ukentlige oppdateringer med, gjør det ikke?
Uansett, ha en lekende lett dag!
Og husk å
KjøpLettost Norvegia med bare 16%fett!
(Sånn, da håper jeg at jeg har fått Finnmarksbøndene tilbake på min side etter at de ble rasende, og da mener jeg virkelig sinte, over at jeg hadde vært frimodig nok å anbefale en ost fra en annen leverandør. (Les innlegget HER) Jeg var korttenkt og visste ikke bedre, men nå er det Norvegia Lett for alle penga! 🙂 )
Som mange av dere kanskje vet, så er jeg ikke bare en sart og lettkrenket blogger, men også en slags bissniss-mann. Det siste tiåret har jeg drevet for meg selv i serveringsbransjen. Ingen gullgruve i disse dager, si, så i fjor startet jeg opp nettbutikken, Kokkejavel.no, der mottoet er: Små skala, stor smak! Altså selge de beste småskalaproduktene, fra de beste produsentene, som jeg har lært meg å kjenne gjennom 18 år i krigen for småskala-produsenter.
Som et ledd i markedsføringen av nettbutikken, så kjørte jeg i forrige uke en god gammeldags “lik og del” på FB, og lovte at jeg skulle trekke vinneren på søndag. Det viste seg å være bare svindel og bedrag! Ingen vinner ble trukket på søndag. Ingen mandag eller tirsdag heller. Fader, jeg hater slike nettsteder som bruker svindel som markedsføringsstrategi. I fare for at jeg blir så opphisset at jeg ringer til politiet og anmelder meg selv, så trekker jeg nå, ikke bare ett, men TO fenalår PLUSS noen pakker med tørkakjøtt av rein. Kan noen snart kontakte den katolske kirke og starte prosessen med å gjøre meg til helgen!
Alle premiene vil naturligvis bli fraktfritt tilsendt. Håper du du legger ut et bilde på sosiale medier når du mottar godsakene. Er jo tross alt et reklamestunt dette, ikke en slags hobby jeg har med å dele ut godsaker i øst og vest 😉
Eller må dere gå inn på NRK, for de har laget en veldig bra sak om at vi må gifte oss på Hennes & Mauritz. Les den HER. Var visstnok et intervju om det på radioen også, men husker faktisk ikke hvor. Kanskje du vet?
Ellers vil jeg ønske de aller, aller fleste av dere en helt fantastisk dag! Vær snill med hverandre i stedet for å på død og liv trampe og tråkke på andre for selv komme seg opp og fram. Det ser sjeldent bra ut og kan dessuten gjøre vondt for den som blir trampet på. Gå heller rundt. Tror det lønner seg i det lange løp.
