Som dere vet har jeg startet et helt nytt liv. I dette nye livet er jeg veldig mye alene. Som eneste ansatt i en nettbutikk blir det lite småprating ved kaffemaskinen for å se det sånn. Selv om jeg er glad i min egne stemme, så har jeg ennå ikke kommet dit hen at jeg går rundt og fører samtaler med meg selv.
Da blir det radio da, fortrinnsvis P2, for det er der de interessante programmene er. Nå nærmer vi oss poenget, (og godt er det, for det er fredags kveld og det er sikket grenser for hvor lenge jeg klarer å holde på oppmerksomheten deres).
Abels tårn er et slik program. Torkild Jemterud er programleder og han har med seg et panel med godt skodde forskere på ulike felt. Spørsmålene kommer fra lytterne og panelet svarer.
Jeg husker ikke hva spørsmålet var, men det var snakk om “manflu” eller “manneinfluensa”. Det er jo en kjent sak, (det er i alle fall en populær vits blant kvinner), at vi menn okker og bærer oss langt mer enn det motsatte kjønn når vi får influensa.
Så skulle det vise seg at svaret på dette var rett og slett av vi menn faktisk fikk HARDERE influensa enn kvinner. (Ha ha, det har jeg ALLTID sagt!) Husker ikke alt hun sa, men det handlet om at kvinner hadde 2 x-kromosomer, og det var visstnok x-kromosomene som sto for immunforsvaret. Når kvinner har influensa blir de syke, men når vi menn blir rammet blir vi SYKE.
En annen ting som jeg bet meg merke i var forskjellen på immunforsvar blant kvinner og menn. Hun sa at immunforsvaret til en 40 år gammel mann er det samme som en 90 år gammel kvinne! Jeg fikk ikke med meg om det var flåsete sagt, men det skulle ikke forundre meg om det stemmer. For min egen del raste jeg jo fullstendig sammen da jeg bikka førti, så nå vurderer jeg faktisk kjønnsskifteoperasjon, bare for å se om det kan hjelpe på forfallet!
Fikk en SMS fra forlaget i dag. Boklanseringen 3. september nærmer seg med stormskritt, men hvordan var det med den operasjonen. Var ikke den satt til uke 35?
Jo, svarte jeg, men har ikke hørt noe mer siden jeg fikk det brevet for lenge, lenge siden. Skal ringe dem i dag for å dobbeltsjekke. Det er jo bare uker igjen før jeg skal nedover og signere de forhåndsbestilte bøkene.
(Har forresten du rukket å forhåndsbestille enda? Dette er ikke en “snobbebok”, men rett og slett en kokebok som enhver som lager middag burda ha på kjøkkenet som et lite inspirerende oppslagsverk. Bestill signert utgave HER eller DER
Jeg satte fra meg et lass med tørka reinhjerter og slo nummeret til nevrokirurgisk avdeling.
“Hei, det er Asbjørn Pedersen Sandøy, 020977****, som ringer. Jeg er satt opp til prolapsoperasjon i uke 35, men må snart få vite en dato, for jeg er visst blitt kokebokforfatter og forlaget vil ha meg til å komme ned og signere bøker, kanskje være med på litt tv kanskje, radio, ja selge bok, og da hadde det vært greit å vite om man ligger i narkose eller ikke.”
“Nja, det sto ikke at du SKULLE opereres i uke 35, men at du KAN bli satt opp til operasjon i uke 35. Vi har dessverre ikke kapasitet til å gjennomføre alle som skal opereres, og vi har heller ikke kapasitet til å gi beskjed til dem det gjelder. Du kan tidligst bli operert i månedsskiftet oktober/november.”
Alt stoppet opp. Trafikken utenfor, musikken på radioen, lyden fra aggregatet på fryseromsveggen, pusten, hjertet, alt.
Det er UKE 35 som har holdt meg på beina gjennom hele våren og sommeren. Det er UKE 35 jeg har lukket øynene og lengtet mot mot når maksdosen med piller var inntatt, og det fortsatt var mange timer igjen på jobb. Det er UKE 35 som har gjort at jeg har klart å oppføre meg mot menneskene rundt meg når det har strålet som aller mest intenst.
Nå finnes ikke UKE 35 lenger. Hvordan i helvete skal jeg nå klare å komme meg gjennom dagene, og NETTENE, uten viten om at i UKE 35 blir smertene borte??? Jeg vet rett og slett ikke om jeg orker dette mer!
(Tenkte jeg i rundt en time, mens jeg gikk ut og vannet blomstene med tårer)
Så kom smilet tilbake! Jeg har solgt Hoftepluss og overlever vel litt nervesmerter i foten noen måneder til. Herregud, hva med dem som mister føttene sine når de tråkker på landminer. DE har det vondt de! Nei, jeg har absolutt ingenting å jamre og bære meg over.
Tilfeldigvis hadde jeg legetime i dag, satt forrige uke. En dansk vikar. Han ville møte meg personlig før han skrev ut trailerlasset med preparater som daglig fyller mine åreganger, og jeg takket selvfølgelig høflig ja. (Hadde jo egentlig ikke noe valg heller da.)
Jeg skal ikke si jeg var på gråten da jeg møtte opp, men det var en ganske tøff beskjed å få fra sykehuset. Det må jeg bare innrømme. Legen var også skuffet. Hadde jo snakka med han på telefon på mandag, og fortalte at alt var over i UKE 35, jeg trengte bare hjelp til å holde meg på føttene til den tid.
Han skrev ut en ny tablett til meg. En uten trekant og med et navn jeg ikke klarer å uttale, langt mindre skrive, men den skulle bare tas en gang i døgnet, og det skulle skje på kveldene. Ok, jeg er villig til å prøve absolutt alt du foreslår, sa jeg, for nå orker jeg faktisk snart ikke mer.
Hele den koko-deilige krydderserien min, men hele 20 forskjellige blandinger, hvorav hele 18 av dem er SALTFRIE! Med noen slike bokser blir det ENKELT å lage virkelig god mat. Av og til er det bare et lite dryss krydder som skal til for å forvandle en helt ordinær middagsrett til noe ekstraordinært. Disse bruker jeg selv daglig!
Den røkte villaksen fra sagnomsuste (Ulf) Kranes kjøkken på Sørøya kan ikke sammenlignes med røkt oppdrettslaks i det hele tatt. Dette er noe HELT annet!
En ting er å lage en god teblanding med en vidunderlig smak av multebær, men å klare å fange smaken av nordlyset og midnattssola i en teblanding, det trodde jeg faktisk ikke var mulig. Jeg tok feil!
Tenk deg en kaffe som både er rik, raus og fyldig SAMTIDIG som den er lett og frisk! Vel, den Alta-brente kaffen i Kokkejævelserien er nettopp alt dette på en og samme gang. Debio-merket er den også. Om den er verdt den stive kiloprisen sånn til daglig kommer vel an på hvor mye penger det er igjen på konto før lønn, men det er i alle fall en fantastisk fin gave til folk som setter pris på store smaksopplevelser.
I såpene fra Alveland finner du kun naturlige vegetabilske oljer, eteriske oljer, urter og krydder. Såpene blir produsert med kvalitetsoljer som olivenolje, mandelolje og kokosolje. I tillegg er såpene fra Alvceland tilsatt ekstra pleiende oljer som sheasmør og kakaosmør. Såpene er også “superfettet”, det vil si at de inneholder rundt 10% mer olje enn det som er kjemisk nødvendig for å danne såpe.
Min personlige favoritt er (naturligvis) einebærsåpa. Det er fordi jeg har vært fryktelig plaget med tørr og kløende hodebunn i hele mitt liv. Jeg har opp gjennom prøvd alt som finnes på både apotek og frisørsalonger, uten at noe som helst har virket i særlig grad. 43 år gammel prøvde jeg einebærsåpa fra Alveland. Dere som er plaget forstår meg når jeg sier at jeg fikk et helt annet liv. Anbefales på det aller, aller sterkeste!
Pluss masse, masse mer! Klikk HER for å komme direkte inn på den lille nettbutikken med den store smaken. Jeg bruker 25 års erfaring med både kort og langreist mat til å samle det aller beste på ett sted, slik at du slipper å tråle en og en butikk på jakt etter de beste godsakene.
Dette er bare STARTEN av det du kan vente deg. Du har MYE godt å glede deg til framover! Tidbudene varer for øvrig ut hele uke 32, altså helt til 15. august 🙂
Klokka var bare 10:18, og jeg var allerede ferdig med min nest siste dag på Hoftepluss, da telefonen ringte. Det var den samme dama som som jeg snakket med før helgen i andre enden. (Heter det forresten “andre enden” lenger, så som det faktisk ikke er telefonledninger lenger? Samtalene bare svirrer i løse luften. Jeg fatter ikke hvordan det er mulig!)
Dere husker sikkert at jeg ringte politiet på fredag etter å ha blitt oppsøkt, utskjelt og truet av et menneske som har terrorisert meg i årevis på nett, men som aldri tidligere har oppsøkt meg privat. Trakassøren oppsøkte meg IKKE på Amfi der det er flust med kolleger og øvrige ansatte, nei hen oppsøkte meg i nettbutikken der jeg er alene og kundetallet bare er en bitte, blitte liten brøkdel av Hoftepluss sitt.
Jeg er veldig glad for at politiet tar denne saken så seriøst at de ringer meg opp etter helgen for å spørre om det har skjedd noe nytt i saken. Det kunne jeg heldigvis svare nei til.
Jeg skal ikke si at jeg er redd, men når mennesker så til de grader går over streken, så er det lett at tankene begynner å fly dit de ikke skal. Det er rett og slett en ubegagelig situasjon. Jeg vil ikke risikere at det ringer på døra hjemme og der står plutselig trakassøren. Jeg tror ikke det vil skje, men det er slike tanker som følger med slike absurde situasjoner.
Tusen takk til Politiet i Alta som tar befolkningens trygghet på alvor! (Utrolig hva bare EN telefonsamtale, ETT minutt av politiets tid, kan gjøre med trygghetsfølelsen. Takk igjen!)
Vet ikke om det er innafor å skryte av sine egne dager, men jeg tar likevel sjansen. En soleklar sekser på terningen. ALT har liksom vært så, så GODT.
Starten var av det usedvanlig gode slaget. Les mer om starten HER. Takk for alle gode kommentarer i kjølvannet av den bloggen. Har bare rukket å skumlest gjennom dem ennå, for like etter frokost gikk jeg ut i hagen, og BLE der. Jeg klarer liksom ikke holde meg unna de 12-timers vaktene, selv ikke når jeg har fri, ha ha.
Ja, jeg har virkelig kost meg, men det har vært varmt og skikkelig hardt arbeid. Blir kanskje litt i overkant intimt, men i løpet av dagen har jeg drukket 8 halvlitere med vann, 3 bokser cola uten sukker, 1 halvliter solo super, 2 solo bokser super og 1 alkoholfri boks carlsberg. Likevel har jeg bare tisset 1, EN, gang. Svetten har virkelig rent. Vi går videre!
Dagens prosjekt: Lage et rabarbrabed i enden av bergbedet. Dette av flere grunner, men skal ikke kjede dere med slike praktisk detaljer. Vi skal ikke glemme at dette først og fremt er en sosial(hard)pornografisk blogg, ikke en garnerskole.
Ja, da var det bare å sette i gang da. Den erfarne hagegraverne har nok allerede lagt merke til de seks ikke ubetydelige stammene som rabarbrabedet skal anlegges brevid. Selv om stammene har mistet fordums storhet over bakken, så er har de formelig bitt seg fast UNDER bakken. Du kan si det tok noen timer ja.
Fullt av stein var det også…
Jeg syns det ble veldig bra! Innrømmer at det ser litt trist og stusselig ut, men de to pistrete rabarbrastileken du ser på hver side er som ISFJELL, og har 90% under vann. (Under jord i dette spesielle tilfellet, siden det jo ikke er et isfjell men) en gigantisk rabarbrarot som jeg har delt i to.
Har endelig vært flink å fått hengt opp opphengene vi kjøpte før fellesferien. Samt en av hyllene fra Datters rom. Ble veldig bra. Har jo ikke garasje, men to relativt små uteboder. Bare tull å bruke plass i bodene til utstyr jeg likevel trenger flere ganger i uka.
Her var det bringebærskog for noen uker siden. Et veldig rufsete område som jeg i dag har hatt god bruk for for å bli kvitt fyllmasse. Dere som hadde klinket inn 48 000 i Kvitt eller dobbelt hvis temaet hadde vært “Kokkejævel”, ser garantert at syrinen jeg planta for et par uker siden? har blitt omplantet i dag. Jeg har satt den til det som kal bli plengrensa. Under skal vi (jeg) plane litt ut, kjøpe pallekanter og plante litt potet, gulrot, jordbær, salat osv. slik at Lillebror får kjenne den intense gleden det er å børste jorda vekk fra gulrota og spise den rett fra “åkeren”.
Apropos “spise”, vi hadde middag klokka halv fem ish, og da var jeg helt fullstendig gåen. Hadde faktisk ikke sittet siden frokost. Hadde bare kost meg fra prosjekt til prosjekt, for har gjort en del andre saker også.
Saget ned alt krattet rundt tunbjørka for eksmpel.
Se så fint det ble!
Alle steinene stammer ikke fra rabarbrabedet, med fra den delen av “plenen” som ikke er plen. De har stukket litt opp slik at jeg ikke har kunnet bruke gressklipper, men nå er samtlige oppe i alle fall.
Har også fått opp et trillebårlass med røtter. Har funnet en fantastisk teknikk med spettet der jeg kjører spettet med all kraft midt i stammen og bøyer, igjen og igjen helt til stammen brekker og du bare vipper rota opp. Jeg måtte altså bli nesten 44 år før jeg fant på den teknikken. Normalt så har jeg jo GRAVD opp røttene. Never again!
Tok dette bildet i det ettermiddagen var i ferd med å bli myndig og endelig kunne kalle seg kveld. Synd bare det RYKER “sommer” av det.
Joda, Konemor og Lillebror har også vært ute sammen med meg fra tid til annen. Konemor driver å lakkerer potter til etm eller annet artig prosjekt. Det får dere lese om i hennes egen blogg når den tid kommer 🙂
Det var et lite glimt inn i fristedet mitt. Der ute kommer jeg til å tilbringe veldig mange flere timer nå som jeg etter hvert får litt bedre tid. Det gleder jeg meg virkelig til, for jeg elsker virkelig hagearbeid. I alle fall i den tidlige fasen, der det kraumes og graves. Ja, det er koselig med vedlikehold også, men det er å SKAPE hagen som for meg er så fantastisk artig. Eller, artig var kanskje ikke riktig ord. Hvis jeg fikk velge igjen ville jeg jeg heller skrevet MENINGSFYLLT.
Dere får ha en riktig god natt. Jeg er klar for min nest siste natt på sofaen. Tirsdag er nemlig min aller siste dag på Hoftepluss. Det betyr at jeg på onsdag ikke trenger å stille alarmene så tidlig, og jeg blir atter velkommen i ektesengen. Hvem vet, kanskje det blir barn av slikt?
Så sitter jeg her da, 43 og et halvt år, og har stilt meg i en situasjon, (off topic, men kan man egentlig SITTE mens man har STILT seg i en situasjon?), der jeg i årene framover i all hovedsak vil få mulighet til å ta fri i helgene. Til alt overmål snakker vi også om LANGhelger fra tid til annen, der ikke mindre enn TRE dager til ende, og nettene med, kan benyttes til absolutt alt annet enn levebrød.
Lykkes jeg med nettbutikken, (og alt det andre), så vil jeg til og med kunne klinke ut det som på fint kalles FERIEUKER, altså at jeg kan ha FRI fra jobb når Lillebror tar påskeferie fra barnehagen. (Off topic igjen, men tenk at Lillebror begynner i BARNEHAGEN om ikke lenge! Han som var så liten har nå blitt så stor at han snart kan vandre rundt i barnehagen som stolt bloggunge.)
Det er vel kanskje det jeg håper mest jeg får til, det å kunne ta seg en hel ferieuke med uten at man har dårlig samvittighet for at den og den ansatte ikke får ferieuken sin akkurat når de hadde ønsket den. På Alfa Omega fikk jeg det til, men der hadde jeg “bare” et kjøkken å styre, og et veldrevet kjøkken klarer seg aldeles utmerket en uke eller to, til og med tre, uten sin “uerstattelige” kjøkkensjef.
På Hoftepluss og FyFader har det, av ulike årsaker, vært litt annerledes, men nå er det HOSTORIE, nå blir det andre BOLLER. Hæ, bolle i ovnen? Nå hører du det du vil høre. Dessuten VOLDSOMT så nysgjerrig du var tidlig en nydelig søndags morgen? Sannheten er at jeg rives mellom redselen for at det aller verste skal skje igjen (alle “gode” ting er tre…) og ønsket om at Lillebror skal vokse opp med søsken (på sin egen alder) rundt seg. Konemor ønsker seg to. Det har hun per definisjon fått, men det blir ikke helt det samme. Vi får se!
En ting er å ha MULIGHETEN til å ta seg fri, en annen sak er å faktisk KLARE det. Det er jo nok å gjøre i nettbutikken også, for jobben der handler jo bare om å pakke og sende pakker. Det er faktisk den miste delen av jobben. Likevel tenker jeg mye handler om innstilling. Jeg må BESTEMME meg for at jeg denne gangen skal legge opp til helgefri i størst mulig grad.
Vi får se. Det er veldig mye tid som skal fylles. Hele min identitet de siste 20 åra har jo vært bygget opp mot jobben min. Kjøkkensjefen på Alfa Omega. Ferskvaresjefen på Mega Elvebakken. Kokkejævel på Hoftepluss. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg er uten disse stillingene.
Etter at jeg var “Ingen” i barndommen, så har det betydd mye for meg å bli “Noen” nå som jeg har blitt voksen. Trenger ikke studere psykologi for å forstå det. Når jeg nå har solgt resultatet av åtte år med blod, svette, angst, salighet, latter og tårer, så vet jeg faktisk ikke hvem jeg er lenger.
Jeg trengte en pause nå. Tenk at jeg midt i livet fikk en mulighet til å redefinere meg selv. Økonomisk trygghet i et par år til å virkelig finne ut hva jeg skal bruke den siste delen av arbeidslivet mitt på. Det er slett ikke alle forunt. Er jeg riktig heldig, så blir jeg også FRISK etter operasjonen i uke 35, og det er kanskje det jeg håper ALLER mest på. Jeg har hatt intense smerter daglig så lenge nå, at smertene, og det kroniske smerter kan gjøre med psyken og personligheten til en mann, at også de har fått innflytelse nok til å forme meg som menneske. De har IKKE gjort en bra jobb!
Nå hører jeg de begynner å rører på seg der nede på soverommet. Da skal ikke jeg sitte her og klimpre. Morgenstundene i senga som småbarnsforeldre er helt fantastiske, og siden jeg har begynt på jobb så tidlig, så har de også vært utrolig skjelne og forbeholdt søndagene. Jeg løper ned!
Kulinarisk hilsen
Kokkejævel
Søkende
(Veldig of topic, men for de bloggerne som lurte på lesertall (siden topplista ikke har væt oppdatert på snart en uke), så var mine 24 557 i går. Langt fra rekord, men absolutt anstendig.)
Fra aller første dag har bærebjelken, ja selve FUNDAMENTET, til denne bloggen vært åpenhet om livets små og store utfordringer og gleder. Jeg har tatt dere med ned i de aller dypeste dalene et menneske kan vandre gjennom uten å forkomme i den iskalde tåken, og jeg har, selvskrytende og glad, tatt dere med helt til topps i livet mitt, gjentatte ganger.
Likevel føler jeg at det er noe som mangler. Dere har aldri fått bli med inn på soverommet, opp i senga og under dyna.
Det får dere heller ikke nå. Dette er bare en “up yours” til alle dem som kommer inn på bloggen og surker og bærer seg når jeg har det jeg kaller for “saftige overskrifter”. Hvorfor kommer dere ikke når jeg har “kjedelige” overskrifter som i dag: Koselig siste jobblørdag på Hoftepluss
“Saftige” overskrifter har ALLTID vært min greie. Lenge før bloggen også. Det er en del av meg. Kommer garantert med å fortsette med det også, men kanskje ikke i samme grad som i dag, for dette var i ordet rette forstand en KLIKKBAIT!
Kulinarisk hilsen
(og riktig god helg)
Kokkejævel
Klikkåtemaker
Og du, mens jeg har deg på “tråden”; Helt seriøst, jeg syns faktisk du BURDE lese bloggposten jeg skrev tidligere i dag:
Reklame | Innlegget inneholder link til Kokkejævel.no
Egentlig er det smått utrolig at det sitter flere hundre tusen mennesker som følger livet til en forholdsvis vanlig kar fra Nord. Ja, noen blir sikkert lei av å få servert den samme spikersuppa, dag etter dag, år etter år, men det kan jeg ikke gjøre noe med. Dette er livet mitt. Noe annet har jeg aldri lovet dere. Beklager hvis det er kjedelig. Syns for øvrig ikke man skal kalle andre sitt liv for en suppe. Det er nedlatende.
(De fire siste dagene har det vært noe feil med topplista på Blogg.no, så mange bloggere spekulerer naturligvis over andres lesertall og både egen og andres plassering på lista. Siden jeg er en åpen og ærlig kar, så kan jeg røpe, til de som bryr seg om slikt, at mine sidevisninger har variert fra 29 til 34 000 disse dagene.)
Mange fikk med seg at Lillebror kom til verden
Om en drøy måned har jeg blogget i to år, og bortsett fra når det skjer noe HELT spesielt, som hvis det fødes Lillebrødre for eksempel (tror jeg hadde rundt 100 000 lesere hver eneste dag i et par uker, både før og etter. Vanvittig interesse!), så ligger lesertallene normalt (hvis jeg blogger den dagen) mellom 20 og 30 000.
Arkivbilde fra september 2019
Det viser at jeg har en stabil leserskare, og det er jeg både glad og stolt over. Etter to år som blogger, så kan jeg nikke kalles for et frisk pust lenger. Jeg ville heller sagt dårlig ånde, men igjen, humor er ikke min sterkeste side. Jeg er best på sorg, depresjon og kroniske lidelser.
Arkivfoto fra det året jeg bare var litt over 100 kg
Jeg vil ingen noe vondt med denne bloggen. Jeg prøver å ta opp livet store og små spørsmål sett gjennom øynene på tett mann 43 og et halvt år. Jeg er ærlig om mine nedturer. Det er vel ingen i hele Norge som tør å dynedrøfte alle sine feil, mangler og svakheter som jeg gjør ukentlig.
Med så mange feil og mangler er det viktig for meg, for i det hele tatt holde meg stående, å også vektlegge alle de STERKE sidene jeg jo også er velsignet med. Jeg ser at enkelte opplever dette som litt brautende selvskryt, og det forstår jeg godt, for det ER det jo.
Vi SKAL fortelle oss selv hva vi er gode på. Vi SKAL se oss i speilet og være STOLT over hva vi ser. Skal vi ikke det?
Jeg syns i alle fall det er viktig. Jeg er VELDIG åpen om det jeg ikke er god på og det jeg ikke kan, men også åpen om, og stolt over, de relativt få gode kortene jeg jo også har på hånden.
Arkivfoto
De fleste oss er jo bare helt vanlige mennesker som gjør så godt vi bare kan. Innser at dette bildet fra november 2020 kanskje ikke er det aller deiligste bildet som flyter rundt på sosiale medier, men på det tidspunktet var jeg liksom “Rekekongen”, (lang historie…), i Alta og en dame ville sy noe i rekemotiv til hele familien. Konemor, (da Kjærest), og jeg fikk begge truser, Datter fikk et slikt krøllete hårstrikk og Lillebror fikk en body. Alt i rekemotiv.
Klart man da (stolt) må vise fram herligheten! Fikk en del kritikk for at jeg var halvfeit og at jeg hadde liten tisselur, men jeg syns jeg var flott jeg. (Hadde ALDRI kommet meg inn i den trusa i dag!)
***
Dere ANER ikke hva som plutselig skjedde her! Jeg er jo alene på Kokkejævel.no og skriver dette blogginnlegget til og fra pakking, besøk av Konemor og Lillebror, et par kunder, litt småjobbing, ja dere forstår.
PLUTSELIG kommer det inn et rasende menneske som regelrett TRUER meg med både det ene og det andre. Et voldsomt sinne som jeg bare har sett i kommentarfelt før. Det var faktisk som å HØRE enkelte av de aller verste av de hundrevis av hets-kommentarene dette mennesket har skrevet tikl og om meg. Ubehagelig, men kanskje ikke en politisak. Likevel var det EN setning som gjorde at jeg nå likevel velger å ringe politiet, og det var ordene: “Æ ska vise dæ ka kan gjøre!”
På et eller annet tidspunkt må man sette foten ned!
***
Det ble en lang samtale. Politiet tok dette svært seriøst. Hvis vi holder netthetsen utenfor, så er det jo egentlig ingenting å anmelde, men episoden ble loggført og hvis jeg ble oppsøkt igjen skulle jeg ringe rett til 112 og de ville prioritere å komme.
***
Arkivfoto
Nei, jeg vet ikke. Trodde nettroll hadde en slags intern justis at man kunne skrive så mye dritt man bare ville om andre på internett, men man OPPSØKTE dem ikke på privaten. Da har man liksom trått over en grense.
Da jeg begynte på denne blogposten hadde ingenting av dette skjedd. Likevel var både overskrift og de første avsnittene skrevet. Det har vært noen rimelig intense dager. Ja, jeg har sikkert lagt litt opp til det selv, med å ha disse bloggpostene, men jeg følte jeg ikke hadde noe valg etter at “Arne” kom med sine første kommentarer.
Det gikk i mye av det samme som ble sagt under “besøket” i butikken i dag, spesielt at det er “nesten ingen som liker meg i Alta”. Hvorfor er det viktig å spytte ut, igjen og igjen? Tror ikke jeg har gjort en eneste sjel noe galt, har nu bare styrt med mitt i butikkene mine i alle år, men det kan godt hende det stemmer. Har ikke sett noen spørreundersøkelse på det heller, så det er jo litt vanskelig å bevise både den ene og den andre veien.
Men det svir. Det svir å høre slikt om seg selv, år etter år. Er det verdt det liksom? Ja, jeg liker å skrive, liker å dele smått og stort med dere, men alt dette negative som følger med, disse INTENST negative ordene. Konstruktiv kritikk kaller det det. Jeg er ikke enig. Det kalles hets. Ferdig snakka!
***
IKKE bestill varer fra “den lille nettbutikken med den store baken”, Kokkejævel.no, før jeg sier i fra! Holder nemlig på legge inn MASSE nye varer SAMTIDIG som vi setter prisen ned på ALT. Tenkte nemlig å “feire” at Hoftepluss var solgt med å gi dere FJOTTPRISER på alt fra tørka reinhjerter, tørkakjøtt og røkt havlaks til saltfrie krydderblandinger, lokalbrent kaffe, alvekokte såper og de deiligste bon-bons du kan tenke deg. Regner med at jeg får alt klart i løpet av helgen og kommer til å kjøre tilbudene HELE NESTE UKE, siden min aller siste dag på Hoftepluss er på tirsdag.
Arkivfoto
Nok ord, nå er det HELG! Konemor, (sjekk forresten henne egen blogg HER 😀 ) har vært på Sushipoint Alta, Norges DESIDERT beste sushibar! (som jeg har vært på, og det har blitt noen etter hvert) og kjøpt meg et DIGERT brett med de lekreste biter, som står på kjøkkenbenken og venter på meg. Sushien min MÅ være romtemperert. Nam!
Konemor er IKKE glad i sushi, så hun smekket opp Kokkejævels skikkelig gode kjøttboller i går, som hun og Lillebror skal ha til middag i dag også. (Hun reduserer mengden salt, men krydderet går ned på høykant. Jeg er så glad i den gutten! Dere aner ikke. Nå ser jeg for meg han sitter der på stolen sin med sikkerhetsselene på, og smiler til meg mens poteter, gulrøtter og kjøttboller flyger veggimellom, ha ha 😀
***
Mens jeg sitter her og skriver så kom det inn en kommentar på bloggen fra en Janne B:
“Kan du ikke vær så snill å slutte å skrive BARE om hat og hets og troll?🙏🏻Enig i at det e en viktig ting å ta opp. Men synes det blir for mye når nesten alle innlæggan dine nu handler om sånt.❤️”
Nei, detter er altså IKKE verken hets, hat eller mobbing, men akkurat det jeg selv føler selv etter 2-3 ganske negative dager. Det tar slik på, og når da til og med trollende OPPSKØKER meg, da må jeg sette meg ned å tenke. Kan jeg fortsette med dette, eller sagt på en annen måte, har jeg egentlig noen annet valg nå enn å bli værende her inne?
Jeg har jo solgt og sagt opp min relativt trygge og godt betalte jobb på Hoftepluss ,til fordel for en ikke veldig trygg framtid som netthandelsmann, kokebokforfatter og blogger. Jeg er jo avhengig av en viss synlighet for at folk i det hele tatt skal vite om at “den lille nettbutikken med den store smaken”, Kokkejævel.no, finnes!
Jeg svarte Janne B:
De siste dagene har det vært vært i overkant mye hat, hets og troll, enig der, men prøvde med det innlegget du faktisk kommenterer under å sette en strek. Så skjedde det noe på jobb i dag. Ja, jeg ringte politiet.
Jeg vet ikke om det var et veldig godt svar, men det var i alle fall et svar. Har jo skrevet om andre ting også, men kanskje hun ikke har klikket seg inn på de “kjedelige” innleggene. Jeg vet ikke. Vet bare at det var en ubehagelig grense som ble passert i dag.
Det eneste riktige jeg kan gjøre nå er i alle fall å dra hjem, spise sushi (gi fan i vekta) og Stroopwafel som Konemor har vært og kjøpt på Normal. Kose med Lillebror. Susse Konemor. Savne Datter litt (det gjør jeg alltid på fredager). Opprette depositumskonto til Sønn og investere litt i kryptovaluta SAMMEN med sønn. (Spennende! Jeg har ikke peiling, men artig å “gjøre” noe sammen. For meg er dette gambling, men jeg satser ikke mer enn jeg har råd til å tape, altså veldig lite.
Arkivfoto
Gå ut på verandaen i kveld og bare sitte der og se. Tenke. Roe kroppen litt ned. Kjenne etter hva som er riktig å gjlre for meg og min familie. Jeg er veldig, veldig glad i bloggen, og når jeg “mister” alt styret som følger med et såpas stort serveringsted som Hoftepluss og Fyfader, så trenger jeg jo NOE å følge med på. Lesertall som går opp og ned. Svare på kommenterer. Følge med på topplista. Den har, som sagt, vørt “frosset” i fire dager, og den frøs seg selvfølgelig fast på en “dårlig” dag for meg, med “bare” 18 000 sidevisninger. Dagen etterpå hadde jeg over 30, men det er det jo ingen som får se, og da er liksom litt av moroa borte. Så ærlig må jeg tørre å være. Jeg legger IKKE skjul på at jeg liker å bli LEST når jeg først skriver.
Arkivfoto
Har jeg sagt at jeg har verdens beste svigermord? I dag hadde jeg flaks at hun HELT tilfeldig dukket opp i butikken når jeg trengte folk rundt meg som mest. Vet ikke hvordan det hadde gått hvis jeg ikke hadde tilfeldighetene så til de grader på min side som jeg hadde da trollet bare buste inn.
Arkivfotoe
Ok, jeg tar hintet, bloggen ble litt i OVERKANT lang i dag! Skal ikke kjede dere mer. Klokka er 16:20. Nå drar jeg hjem til familien min! Kos dere, med eller uten meg! 😀
Jeg er ikke inne på bloggen 24/7 og da jeg våknet opp fra sofaen i morges så så jeg at det hadde vært et yrende folkeliv i natt. (Natt for meg er fra 20:00-05:00, ha ha)
Jeg måtte til og med FJERNE et par kommentarer. Begge kommentarene kom fra den “gode siden”. En handlet og skuddpremie. “Det skulle vært skuddpremie på” er et helt vanlig nord-norsk utrykk, som ingen mener bokstavelig, men like fullt har uttrykket ingenting i et kommentarfelt å gjøre. Derfor slettet jeg det.
Den andre kommentaren devaluerte et trolls evne til å ha egne bestevenner. Det er ikke antall venner som avgjør hvor god du er som person. Selv har jeg jobbet bort en menge venner opp gjennom årene, men det betyr ikke at jeg er et troll for det om. Hadde selvfølgelig ikke slettet en kommentar grunnet pin personlige mening, men dette tidligere anonyme trollet er det enkelte som vet hvem er, og for å ikke synke ned på samme nivå, så vil jeg beskytte vedkommende.
Har akkurat våknet og må på jobb nå, så har ikke fått finlest alt sommer skrevet, men TROR ikke det er mer som må slettes. Vil takke dere alle for støtten, men nå foreslår jeg vi bare ønsker hver andre GOD HELG! 😀
Ja, en siste ting, så også det ble litt fokus på den innringede kommentaren, (fra innlegget i går), og den ble selvfølgelig misforstått med vilje. Avslutningen var ment som en spøk, type dårlig. Har aldri tenkt tanken en gang. Det skulle bare illustrere det jeg har fortalt flere ganger, at etter at Lille Vakre døde, og det ble så enormt mye arbeid og styr i kjølvannet av hans død, så har jeg ikke klart å gjøre en god nok jobb der nede. Det ble til slutt et sted jeg måtte komme meg bort fra. Ikke verre enn det. Ingen grunn til å være bekymret for ungene mine.
Jeg aner ikke hva som skjedde, men plutselig bare eksploderte kommentarfeltet fullstendig i går og dagen før. Det dukket opp en “kritiker” som enten må ha vært full, ruset, besatt, (eller en kombinasjon), for innlegget var så intenst hatefullt og hard skrevet at ordene hadde stokket seg fullstendig. (Les den første kommentaren HER). I løpet av en kveld hadde denne ene personen klart å lire av seg absolutt alt, og litt til, av all jævelskap jeg har lest om meg selv på to år! (Dagen etterpå var skrivefeilene borte, så vi snakker IKKE om et menneske med dysleksi.)
Etter hvert var det flere predatorer som hadde fått ferten av blod, og kastet seg inn i kommentarfeltet med stadig kraftigere glefsing og skarpere klør. Jeg er jo vant til å daglig få passet mitt påskrevet, og får høre hvilken dust jeg er og hvor moralsk forkastelig hele mitt kyniske forretningsimperium er, men DETTE HER kom litt bardus på, selv for meg!
Poenget mitt med dette innlegget er ikke å dvele med alle de negative kommentarene. Det nytter ikke, uansett hva jeg svarer dem, de hisser seg bare enda mer opp, som en flokk med lemmen som blir pirket på med en kvist. DERE derimot, kjære hjertegode følgere, DERE utgjør en stor forskjell!
Tusen hjertelig takk for at dere står opp for meg og forsvarer meg mot de aller mest hårreisende påstandene. De kaller det saklig kritikk, med det aller meste disse to dagene har vært intet annet enn hat-retorikk. Det er som man liksom HØRER fråden som renner fra dem når man leser enkelte av kommentarene, som selvfølgelig er skrevet anonymt. Hvis denne personkritikken det er så “saklig”, hvorfor kan de ikke kritisere meg på Facebook da, så jeg har et navn og et ansikt jeg kan svare?
