Så sitter jeg her da, 43 og et halvt år, og har stilt meg i en situasjon, (off topic, men kan man egentlig SITTE mens man har STILT seg i en situasjon?), der jeg i årene framover i all hovedsak vil få mulighet til å ta fri i helgene. Til alt overmål snakker vi også om LANGhelger fra tid til annen, der ikke mindre enn TRE dager til ende, og nettene med, kan benyttes til absolutt alt annet enn levebrød.
Lykkes jeg med nettbutikken, (og alt det andre), så vil jeg til og med kunne klinke ut det som på fint kalles FERIEUKER, altså at jeg kan ha FRI fra jobb når Lillebror tar påskeferie fra barnehagen. (Off topic igjen, men tenk at Lillebror begynner i BARNEHAGEN om ikke lenge! Han som var så liten har nå blitt så stor at han snart kan vandre rundt i barnehagen som stolt bloggunge.)
Det er vel kanskje det jeg håper mest jeg får til, det å kunne ta seg en hel ferieuke med uten at man har dårlig samvittighet for at den og den ansatte ikke får ferieuken sin akkurat når de hadde ønsket den. På Alfa Omega fikk jeg det til, men der hadde jeg “bare” et kjøkken å styre, og et veldrevet kjøkken klarer seg aldeles utmerket en uke eller to, til og med tre, uten sin “uerstattelige” kjøkkensjef.
På Hoftepluss og FyFader har det, av ulike årsaker, vært litt annerledes, men nå er det HOSTORIE, nå blir det andre BOLLER. Hæ, bolle i ovnen? Nå hører du det du vil høre. Dessuten VOLDSOMT så nysgjerrig du var tidlig en nydelig søndags morgen? Sannheten er at jeg rives mellom redselen for at det aller verste skal skje igjen (alle “gode” ting er tre…) og ønsket om at Lillebror skal vokse opp med søsken (på sin egen alder) rundt seg. Konemor ønsker seg to. Det har hun per definisjon fått, men det blir ikke helt det samme. Vi får se!
En ting er å ha MULIGHETEN til å ta seg fri, en annen sak er å faktisk KLARE det. Det er jo nok å gjøre i nettbutikken også, for jobben der handler jo bare om å pakke og sende pakker. Det er faktisk den miste delen av jobben. Likevel tenker jeg mye handler om innstilling. Jeg må BESTEMME meg for at jeg denne gangen skal legge opp til helgefri i størst mulig grad.
Vi får se. Det er veldig mye tid som skal fylles. Hele min identitet de siste 20 åra har jo vært bygget opp mot jobben min. Kjøkkensjefen på Alfa Omega. Ferskvaresjefen på Mega Elvebakken. Kokkejævel på Hoftepluss. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg er uten disse stillingene.
Etter at jeg var “Ingen” i barndommen, så har det betydd mye for meg å bli “Noen” nå som jeg har blitt voksen. Trenger ikke studere psykologi for å forstå det. Når jeg nå har solgt resultatet av åtte år med blod, svette, angst, salighet, latter og tårer, så vet jeg faktisk ikke hvem jeg er lenger.
Jeg trengte en pause nå. Tenk at jeg midt i livet fikk en mulighet til å redefinere meg selv. Økonomisk trygghet i et par år til å virkelig finne ut hva jeg skal bruke den siste delen av arbeidslivet mitt på. Det er slett ikke alle forunt. Er jeg riktig heldig, så blir jeg også FRISK etter operasjonen i uke 35, og det er kanskje det jeg håper ALLER mest på. Jeg har hatt intense smerter daglig så lenge nå, at smertene, og det kroniske smerter kan gjøre med psyken og personligheten til en mann, at også de har fått innflytelse nok til å forme meg som menneske. De har IKKE gjort en bra jobb!
Nå hører jeg de begynner å rører på seg der nede på soverommet. Da skal ikke jeg sitte her og klimpre. Morgenstundene i senga som småbarnsforeldre er helt fantastiske, og siden jeg har begynt på jobb så tidlig, så har de også vært utrolig skjelne og forbeholdt søndagene. Jeg løper ned!
Kulinarisk hilsen
Kokkejævel
Søkende
(Veldig of topic, men for de bloggerne som lurte på lesertall (siden topplista ikke har væt oppdatert på snart en uke), så var mine 24 557 i går. Langt fra rekord, men absolutt anstendig.)
Fra aller første dag har bærebjelken, ja selve FUNDAMENTET, til denne bloggen vært åpenhet om livets små og store utfordringer og gleder. Jeg har tatt dere med ned i de aller dypeste dalene et menneske kan vandre gjennom uten å forkomme i den iskalde tåken, og jeg har, selvskrytende og glad, tatt dere med helt til topps i livet mitt, gjentatte ganger.
Likevel føler jeg at det er noe som mangler. Dere har aldri fått bli med inn på soverommet, opp i senga og under dyna.
Det får dere heller ikke nå. Dette er bare en “up yours” til alle dem som kommer inn på bloggen og surker og bærer seg når jeg har det jeg kaller for “saftige overskrifter”. Hvorfor kommer dere ikke når jeg har “kjedelige” overskrifter som i dag: Koselig siste jobblørdag på Hoftepluss
“Saftige” overskrifter har ALLTID vært min greie. Lenge før bloggen også. Det er en del av meg. Kommer garantert med å fortsette med det også, men kanskje ikke i samme grad som i dag, for dette var i ordet rette forstand en KLIKKBAIT!
Kulinarisk hilsen
(og riktig god helg)
Kokkejævel
Klikkåtemaker
Og du, mens jeg har deg på “tråden”; Helt seriøst, jeg syns faktisk du BURDE lese bloggposten jeg skrev tidligere i dag:
Reklame | Innlegget inneholder link til Kokkejævel.no
Egentlig er det smått utrolig at det sitter flere hundre tusen mennesker som følger livet til en forholdsvis vanlig kar fra Nord. Ja, noen blir sikkert lei av å få servert den samme spikersuppa, dag etter dag, år etter år, men det kan jeg ikke gjøre noe med. Dette er livet mitt. Noe annet har jeg aldri lovet dere. Beklager hvis det er kjedelig. Syns for øvrig ikke man skal kalle andre sitt liv for en suppe. Det er nedlatende.
(De fire siste dagene har det vært noe feil med topplista på Blogg.no, så mange bloggere spekulerer naturligvis over andres lesertall og både egen og andres plassering på lista. Siden jeg er en åpen og ærlig kar, så kan jeg røpe, til de som bryr seg om slikt, at mine sidevisninger har variert fra 29 til 34 000 disse dagene.)
Mange fikk med seg at Lillebror kom til verden
Om en drøy måned har jeg blogget i to år, og bortsett fra når det skjer noe HELT spesielt, som hvis det fødes Lillebrødre for eksempel (tror jeg hadde rundt 100 000 lesere hver eneste dag i et par uker, både før og etter. Vanvittig interesse!), så ligger lesertallene normalt (hvis jeg blogger den dagen) mellom 20 og 30 000.
Arkivbilde fra september 2019
Det viser at jeg har en stabil leserskare, og det er jeg både glad og stolt over. Etter to år som blogger, så kan jeg nikke kalles for et frisk pust lenger. Jeg ville heller sagt dårlig ånde, men igjen, humor er ikke min sterkeste side. Jeg er best på sorg, depresjon og kroniske lidelser.
Arkivfoto fra det året jeg bare var litt over 100 kg
Jeg vil ingen noe vondt med denne bloggen. Jeg prøver å ta opp livet store og små spørsmål sett gjennom øynene på tett mann 43 og et halvt år. Jeg er ærlig om mine nedturer. Det er vel ingen i hele Norge som tør å dynedrøfte alle sine feil, mangler og svakheter som jeg gjør ukentlig.
Med så mange feil og mangler er det viktig for meg, for i det hele tatt holde meg stående, å også vektlegge alle de STERKE sidene jeg jo også er velsignet med. Jeg ser at enkelte opplever dette som litt brautende selvskryt, og det forstår jeg godt, for det ER det jo.
Vi SKAL fortelle oss selv hva vi er gode på. Vi SKAL se oss i speilet og være STOLT over hva vi ser. Skal vi ikke det?
Jeg syns i alle fall det er viktig. Jeg er VELDIG åpen om det jeg ikke er god på og det jeg ikke kan, men også åpen om, og stolt over, de relativt få gode kortene jeg jo også har på hånden.
Arkivfoto
De fleste oss er jo bare helt vanlige mennesker som gjør så godt vi bare kan. Innser at dette bildet fra november 2020 kanskje ikke er det aller deiligste bildet som flyter rundt på sosiale medier, men på det tidspunktet var jeg liksom “Rekekongen”, (lang historie…), i Alta og en dame ville sy noe i rekemotiv til hele familien. Konemor, (da Kjærest), og jeg fikk begge truser, Datter fikk et slikt krøllete hårstrikk og Lillebror fikk en body. Alt i rekemotiv.
Klart man da (stolt) må vise fram herligheten! Fikk en del kritikk for at jeg var halvfeit og at jeg hadde liten tisselur, men jeg syns jeg var flott jeg. (Hadde ALDRI kommet meg inn i den trusa i dag!)
***
Dere ANER ikke hva som plutselig skjedde her! Jeg er jo alene på Kokkejævel.no og skriver dette blogginnlegget til og fra pakking, besøk av Konemor og Lillebror, et par kunder, litt småjobbing, ja dere forstår.
PLUTSELIG kommer det inn et rasende menneske som regelrett TRUER meg med både det ene og det andre. Et voldsomt sinne som jeg bare har sett i kommentarfelt før. Det var faktisk som å HØRE enkelte av de aller verste av de hundrevis av hets-kommentarene dette mennesket har skrevet tikl og om meg. Ubehagelig, men kanskje ikke en politisak. Likevel var det EN setning som gjorde at jeg nå likevel velger å ringe politiet, og det var ordene: “Æ ska vise dæ ka kan gjøre!”
På et eller annet tidspunkt må man sette foten ned!
***
Det ble en lang samtale. Politiet tok dette svært seriøst. Hvis vi holder netthetsen utenfor, så er det jo egentlig ingenting å anmelde, men episoden ble loggført og hvis jeg ble oppsøkt igjen skulle jeg ringe rett til 112 og de ville prioritere å komme.
***
Arkivfoto
Nei, jeg vet ikke. Trodde nettroll hadde en slags intern justis at man kunne skrive så mye dritt man bare ville om andre på internett, men man OPPSØKTE dem ikke på privaten. Da har man liksom trått over en grense.
Da jeg begynte på denne blogposten hadde ingenting av dette skjedd. Likevel var både overskrift og de første avsnittene skrevet. Det har vært noen rimelig intense dager. Ja, jeg har sikkert lagt litt opp til det selv, med å ha disse bloggpostene, men jeg følte jeg ikke hadde noe valg etter at “Arne” kom med sine første kommentarer.
Det gikk i mye av det samme som ble sagt under “besøket” i butikken i dag, spesielt at det er “nesten ingen som liker meg i Alta”. Hvorfor er det viktig å spytte ut, igjen og igjen? Tror ikke jeg har gjort en eneste sjel noe galt, har nu bare styrt med mitt i butikkene mine i alle år, men det kan godt hende det stemmer. Har ikke sett noen spørreundersøkelse på det heller, så det er jo litt vanskelig å bevise både den ene og den andre veien.
Men det svir. Det svir å høre slikt om seg selv, år etter år. Er det verdt det liksom? Ja, jeg liker å skrive, liker å dele smått og stort med dere, men alt dette negative som følger med, disse INTENST negative ordene. Konstruktiv kritikk kaller det det. Jeg er ikke enig. Det kalles hets. Ferdig snakka!
***
IKKE bestill varer fra “den lille nettbutikken med den store baken”, Kokkejævel.no, før jeg sier i fra! Holder nemlig på legge inn MASSE nye varer SAMTIDIG som vi setter prisen ned på ALT. Tenkte nemlig å “feire” at Hoftepluss var solgt med å gi dere FJOTTPRISER på alt fra tørka reinhjerter, tørkakjøtt og røkt havlaks til saltfrie krydderblandinger, lokalbrent kaffe, alvekokte såper og de deiligste bon-bons du kan tenke deg. Regner med at jeg får alt klart i løpet av helgen og kommer til å kjøre tilbudene HELE NESTE UKE, siden min aller siste dag på Hoftepluss er på tirsdag.
Arkivfoto
Nok ord, nå er det HELG! Konemor, (sjekk forresten henne egen blogg HER 😀 ) har vært på Sushipoint Alta, Norges DESIDERT beste sushibar! (som jeg har vært på, og det har blitt noen etter hvert) og kjøpt meg et DIGERT brett med de lekreste biter, som står på kjøkkenbenken og venter på meg. Sushien min MÅ være romtemperert. Nam!
Konemor er IKKE glad i sushi, så hun smekket opp Kokkejævels skikkelig gode kjøttboller i går, som hun og Lillebror skal ha til middag i dag også. (Hun reduserer mengden salt, men krydderet går ned på høykant. Jeg er så glad i den gutten! Dere aner ikke. Nå ser jeg for meg han sitter der på stolen sin med sikkerhetsselene på, og smiler til meg mens poteter, gulrøtter og kjøttboller flyger veggimellom, ha ha 😀
***
Mens jeg sitter her og skriver så kom det inn en kommentar på bloggen fra en Janne B:
“Kan du ikke vær så snill å slutte å skrive BARE om hat og hets og troll?🙏🏻Enig i at det e en viktig ting å ta opp. Men synes det blir for mye når nesten alle innlæggan dine nu handler om sånt.❤️”
Nei, detter er altså IKKE verken hets, hat eller mobbing, men akkurat det jeg selv føler selv etter 2-3 ganske negative dager. Det tar slik på, og når da til og med trollende OPPSKØKER meg, da må jeg sette meg ned å tenke. Kan jeg fortsette med dette, eller sagt på en annen måte, har jeg egentlig noen annet valg nå enn å bli værende her inne?
Jeg har jo solgt og sagt opp min relativt trygge og godt betalte jobb på Hoftepluss ,til fordel for en ikke veldig trygg framtid som netthandelsmann, kokebokforfatter og blogger. Jeg er jo avhengig av en viss synlighet for at folk i det hele tatt skal vite om at “den lille nettbutikken med den store smaken”, Kokkejævel.no, finnes!
Jeg svarte Janne B:
De siste dagene har det vært vært i overkant mye hat, hets og troll, enig der, men prøvde med det innlegget du faktisk kommenterer under å sette en strek. Så skjedde det noe på jobb i dag. Ja, jeg ringte politiet.
Jeg vet ikke om det var et veldig godt svar, men det var i alle fall et svar. Har jo skrevet om andre ting også, men kanskje hun ikke har klikket seg inn på de “kjedelige” innleggene. Jeg vet ikke. Vet bare at det var en ubehagelig grense som ble passert i dag.
Det eneste riktige jeg kan gjøre nå er i alle fall å dra hjem, spise sushi (gi fan i vekta) og Stroopwafel som Konemor har vært og kjøpt på Normal. Kose med Lillebror. Susse Konemor. Savne Datter litt (det gjør jeg alltid på fredager). Opprette depositumskonto til Sønn og investere litt i kryptovaluta SAMMEN med sønn. (Spennende! Jeg har ikke peiling, men artig å “gjøre” noe sammen. For meg er dette gambling, men jeg satser ikke mer enn jeg har råd til å tape, altså veldig lite.
Arkivfoto
Gå ut på verandaen i kveld og bare sitte der og se. Tenke. Roe kroppen litt ned. Kjenne etter hva som er riktig å gjlre for meg og min familie. Jeg er veldig, veldig glad i bloggen, og når jeg “mister” alt styret som følger med et såpas stort serveringsted som Hoftepluss og Fyfader, så trenger jeg jo NOE å følge med på. Lesertall som går opp og ned. Svare på kommenterer. Følge med på topplista. Den har, som sagt, vørt “frosset” i fire dager, og den frøs seg selvfølgelig fast på en “dårlig” dag for meg, med “bare” 18 000 sidevisninger. Dagen etterpå hadde jeg over 30, men det er det jo ingen som får se, og da er liksom litt av moroa borte. Så ærlig må jeg tørre å være. Jeg legger IKKE skjul på at jeg liker å bli LEST når jeg først skriver.
Arkivfoto
Har jeg sagt at jeg har verdens beste svigermord? I dag hadde jeg flaks at hun HELT tilfeldig dukket opp i butikken når jeg trengte folk rundt meg som mest. Vet ikke hvordan det hadde gått hvis jeg ikke hadde tilfeldighetene så til de grader på min side som jeg hadde da trollet bare buste inn.
Arkivfotoe
Ok, jeg tar hintet, bloggen ble litt i OVERKANT lang i dag! Skal ikke kjede dere mer. Klokka er 16:20. Nå drar jeg hjem til familien min! Kos dere, med eller uten meg! 😀
Jeg er ikke inne på bloggen 24/7 og da jeg våknet opp fra sofaen i morges så så jeg at det hadde vært et yrende folkeliv i natt. (Natt for meg er fra 20:00-05:00, ha ha)
Jeg måtte til og med FJERNE et par kommentarer. Begge kommentarene kom fra den “gode siden”. En handlet og skuddpremie. “Det skulle vært skuddpremie på” er et helt vanlig nord-norsk utrykk, som ingen mener bokstavelig, men like fullt har uttrykket ingenting i et kommentarfelt å gjøre. Derfor slettet jeg det.
Den andre kommentaren devaluerte et trolls evne til å ha egne bestevenner. Det er ikke antall venner som avgjør hvor god du er som person. Selv har jeg jobbet bort en menge venner opp gjennom årene, men det betyr ikke at jeg er et troll for det om. Hadde selvfølgelig ikke slettet en kommentar grunnet pin personlige mening, men dette tidligere anonyme trollet er det enkelte som vet hvem er, og for å ikke synke ned på samme nivå, så vil jeg beskytte vedkommende.
Har akkurat våknet og må på jobb nå, så har ikke fått finlest alt sommer skrevet, men TROR ikke det er mer som må slettes. Vil takke dere alle for støtten, men nå foreslår jeg vi bare ønsker hver andre GOD HELG! 😀
Ja, en siste ting, så også det ble litt fokus på den innringede kommentaren, (fra innlegget i går), og den ble selvfølgelig misforstått med vilje. Avslutningen var ment som en spøk, type dårlig. Har aldri tenkt tanken en gang. Det skulle bare illustrere det jeg har fortalt flere ganger, at etter at Lille Vakre døde, og det ble så enormt mye arbeid og styr i kjølvannet av hans død, så har jeg ikke klart å gjøre en god nok jobb der nede. Det ble til slutt et sted jeg måtte komme meg bort fra. Ikke verre enn det. Ingen grunn til å være bekymret for ungene mine.
Jeg aner ikke hva som skjedde, men plutselig bare eksploderte kommentarfeltet fullstendig i går og dagen før. Det dukket opp en “kritiker” som enten må ha vært full, ruset, besatt, (eller en kombinasjon), for innlegget var så intenst hatefullt og hard skrevet at ordene hadde stokket seg fullstendig. (Les den første kommentaren HER). I løpet av en kveld hadde denne ene personen klart å lire av seg absolutt alt, og litt til, av all jævelskap jeg har lest om meg selv på to år! (Dagen etterpå var skrivefeilene borte, så vi snakker IKKE om et menneske med dysleksi.)
Etter hvert var det flere predatorer som hadde fått ferten av blod, og kastet seg inn i kommentarfeltet med stadig kraftigere glefsing og skarpere klør. Jeg er jo vant til å daglig få passet mitt påskrevet, og får høre hvilken dust jeg er og hvor moralsk forkastelig hele mitt kyniske forretningsimperium er, men DETTE HER kom litt bardus på, selv for meg!
Poenget mitt med dette innlegget er ikke å dvele med alle de negative kommentarene. Det nytter ikke, uansett hva jeg svarer dem, de hisser seg bare enda mer opp, som en flokk med lemmen som blir pirket på med en kvist. DERE derimot, kjære hjertegode følgere, DERE utgjør en stor forskjell!
Tusen hjertelig takk for at dere står opp for meg og forsvarer meg mot de aller mest hårreisende påstandene. De kaller det saklig kritikk, med det aller meste disse to dagene har vært intet annet enn hat-retorikk. Det er som man liksom HØRER fråden som renner fra dem når man leser enkelte av kommentarene, som selvfølgelig er skrevet anonymt. Hvis denne personkritikken det er så “saklig”, hvorfor kan de ikke kritisere meg på Facebook da, så jeg har et navn og et ansikt jeg kan svare?
Dere husker sikkert min aller største frykt for tiden, at de nye eierne plutselig skal dukke opp med et kamerateam bak seg og kauke: “Smil til det skjulte kamera, du har blitt lurt! Vi overtar ikke Hoftepluss likevel, ha ha ha ha ha!”
Jeg vet at alt er klart, kontrakten skrevet, pengene klarert og papirene sendt til Brønnøysund, men likevel sa han det på en slik måte at jeg svelget litt ekstra før han fortsatte:
“Wenche og jeg har jobbet med vaktlistene og vi får det til! Lørdag 14. august er din aller siste dag”.
Aller siste dag på Hoftepluss. Det hørtes så rart og endelig ut da han sa det. Ble fylt opp av en blanding av panikk og fullkommen lykke.
“Bra” svarte jeg nonchalant, “for merker jeg begynner å bli ferdig nå. Er klar til å dra på dagen når du gir meg beskjed om det sjef”.
Da er det altså helt slutt neste lørdag, Kjenner det er greit jeg 🙂
Hadde DU turt, i en alder av førti år og feitræv, å gi slipp på den ENE tingen du beviselig var god på, og som du hadde levd godt på i to tiår, til fordel for en egentlig usikker økonomisk framtid med et nystartet firma du ikke aner har livets rett før om et par år? Og det endatil med en bitte liten unge i vogna!
Hvert år blir 60 000 skoleelever mobbet 2-3 ganger i måneden, eller oftere. Folk som mobber vokser det ikke av seg, de har det i seg, og tar med seg den uhyrlige adferden inn i voksenlivets arenaer som jobb, lag, foreninger, foreldregrupper i skolen og, ikke minst, på sosiale medier.
Hvert år er det over 600 mennesker som har det så uutholdelig vondt i livet at de velger ta sitt eget liv. På ti år blir dette faktisk like mange tapte liv som hele Målselv kommune. Det er hårreisende! Til sammenligning var det i fjor 459 Covid-19 relaterte dødsfall…
Jeg har aldri hatt selvmordstanker. Likevel har jeg opplevd såpass mye opp gjennom årene at jeg har INGEN problemer med å sette meg inn hvordan han har det, (72 % er gutter og menn), der han står helt på kanten av stupet, og døden og dypet der nede lokker mer enn livet på jorden.
I hele mitt liv har jeg stått på utsiden. Faktisk helt siden jeg ble skåret ut av buken på mor mi, og faren min ikke anerkjente meg som sin sønn, og behandlet meg deretter, til mobbing, ensomhet og utenforskap gjennom hele barneskolen, til jeg som voksen har våget, (eller ikke visste om noe annet), å bevisst skille meg litt ut fra mengden, og fått, i egne øyne, ufattelig mye tyn for det. Spesielt etter at jeg også havnet på sosiale medier.
Det er ikke synd i meg. Jeg er en svært privilegert mann. Går av og til i kjelleren, men kjemper meg alltid opp igjen. Likevel får all denne hetsen meg til å tenke, (selvsentrert som jeg er), på hvorfor jeg i en alder av 43,5 år fortsatt regelrett blir mobbet for åpen scene? Hva er det meg meg som gjør at enkelte mennesker finner så stor glede i hatretorikk, latterliggjøring og devaluering av meg, ikke bare som person og mann, men også som del av en bygd, et fellesskap?
Mulig jeg skryter for mye av meg selv, men er det alene grunn til å HATE meg og latterliggjøre alle som faktisk finner glede i å lese meg/like meg? Jeg forstår rett og slett ikke dette? Jeg har også et par mennesker jeg ofte blir fysisk dårlig i magen av å se navn eller bilde av, men det er fordi de har terrorisert meg så mye, så lenge. Jeg OPPSØKER dem jo ikke for å fortelle dem hvor KVALM jeg blir av dem.
Jeg er ikke noe offer! Jeg er Norges største mannlige blogger og har titusenvis av lesere hver eneste dag, uke etter uke, år etter år. Selvfølgelig er det ikke bare fans som leser, og SELVFØLGELIG må jeg tåle at folk diskuterer både store og små spørsmål som jeg bringer på banen, og, selv og det er JÆVLIG IRRITERENDE, ikke alltid er enig i mine geniale konklusjoner 😉
Det er dog en STOR forskjell på diskusjon og devaluering av et menneske. Jeg NEKTER å gå gjennom byen min med bøyd hode bare fordi jeg er meg. Jeg NEKTER å ta i mot regelrett HETS fra anonyme folk som “Arne”, som hevder de snakker “for mange”, ja sågar nesten en hel by.
Denne gangen startet det da jeg skulle hedre en av mine døde sønner på hans dag. Jeg fikk en kjernepsykisk nedsmelting, og plutselig var jeg tilbake på den forferdelige dagen for 14 år siden. Tårene bare flommet ukontrollert av sorg, savn og sikkert masse andre følelser. Dette prøvde jeg å formidle i all sin brutale nakenhet.
Tilbake blir jeg latterliggjort og får jeg høre utsagn om at folk i min egen by begynner å brekke seg av mine historier. Det nekter jeg faktisk å godta!
Det er ikke greit å skrive slik til eller om andre mennesker! Vi må si i fra når folk holder på på denne måten. Vi må våge å ikke flire når en på arbeidsplassen eller idrettslaget blir latterliggjort, oversett eller trakassert. Det er ikke slagene som gjør mest vondt, det er latteren eller stillheten til de som står rundt og ser på. Det vet jeg av dyrkjøp erfaring.
Nei, det riktige er ikke å tie dette i hjel. Dette er et samfunnsproblem som må SNAKKES i hjel! Selv om jeg tåler det, så hender det at jeg blir såret og lei meg jeg også. Jeg har heldigvis en plattform der jeg kan tale både mobbing, hetsing og trakassering MIDT I MOT. Ikke alle har det. Alt for mange bøyer til slutt hodet og går mot mot stupet. Vi kan ikke godta det!
Og til dere som mente jeg hengte ut stakkars anonyme “Arne” i innlegget mitt i går kveld: Før det første er det jo smått urolig at det var DET dere syns var verst med det jeg la ut og for det andre, kan man egentlig henge ut en som er fullstendig anonymisert?
Kulinarisk hilsen
Kokkejævel
Bloggkonge
“Finnes det noen ansvarlige voksne der ute som tør å si fra og stå opp mot mobberne?”
Les Simen Moes MESTERLIGE innlegg om mobbing blant voksne HER
Etter at jeg la ut dagens innlegg, som egentlig var en slags fortsettelse fra i går, så har jeg holdt meg helt unna sosiale medier. Vi har spist middag sammen, (speilegg, men middag er middag…), vært ute i hagen og vannet blomstene, vi har hatt besøk, spist kveldsmat, (havregrøt, men kveldsmat er kveldsmat…), badet, sunget nattasang og sovnet, (ja da, vet at det er Lillebror som skal sovne, ikke faren, men søvn er søvn…) og vi har sett tre episoder av verdens ARTIGSTE serie, “Never have I Ever” på Netflix. Kost oss SKIKKELIG rett og slett.
Vi er begge trøtte for tiden, (jeg fordi jeg står opp så tidlig, og hun fordi hun fortsatt er ganske mye våken om natta), så halv ti var vi klare for natta. Hun i ektesenga og jeg på sofaen. Skulle bare sjekke bloggen før jeg sovna helt…
Vel, dere bare MÅ gå inn og lese selv. Denne “Arne” er fortsatt i kommentarfeltet. Han har vært der før, senest i går da jeg skrev at jeg brøt fullstendig sammen på dødsdagen til sønnen min. Orker ikke gjengi det igjen, les det selv HER.
Men Konemor og jeg lå og flirte høyt i hjørnet av sofaen mens vi så “Never have I ever”, så var “Arne” i et HELT annet humør. Dette er EN av hans analyser:
“Det er helt frivillig også å lese ha jeg eller andre kommenterer. De som ligger på bloggtoppen har like mange lesere som middels lokalaviser, og i noen tilfleller flere. Likevel slipper de igjennom praktisk talt uten noe som helst etisk- og redaktør-ansvar for hva de skriver. ‘ Du har ikke fått med deg denne debattens om har pågått i årevis? Kanskje fordi blogg-skuta er døende og i ferd med å synke engang for alle, heldigvis. Det er sikkert og visst mtp at den er 100 % overtatt av foreldre og besteforeldregenerasjonen. Nei, bloggere er ikke hevet over enhver kritikk. Denne klompen som jeg i beste fall velger å kalle han spyr ut av seg ren sosialpornografi, igjen med de fineste orda man kan kalle dette.
Konstant offerrolle. (dvs alle som kritiserer ham er “Grusomme”. og kritikken mot han er seff “ubegrunnet”) Regresjon nesten: “Å stakkars meg, sutre sutre klage klage” “Krav” om omsrog og sympati.
KLart det er synd i karen som har mistet to barn. Men oppi årene så mister vi alle etterhvert noen nære og kjære. MANGE i omvendt og feil rekkefølge. Men hvor lenge skal man melke den kua? Det er seff opptil klompen selv. Men det er klart at etter to år med likbilder og Stakkars meg stakkars meg stakkars meg- så kan noen og enhver etterhvert begynne å brekke seg. Først et sosialpornograqfisk innlegg om en død sønn, IGJEN. vel vel. SÅ et krav om offerrolle og mer-sympati, med svulstige ord som selvmord.
Herregud har ber jo om å bli latterliggjort. Og når de som ikke er i målgruppen (bestemødre som er ukjent med blogg som forum) kritiserer og harselerer; så kommer et oppfølgende jamre-innlegg.
Hvorfor leser jeg denne bloggen? Det er jo bare å la være.. Svar en: Jeg bodde engang i Alta, så er nysjerrig hvordan han driter ut kommunen i dag: Og jeg kjenner oerhodet IKKKE igjen hans selvbilder sett utenifra. Jeg vet ingen som har ttilegnet ham særlig oppmerksomhet og viktighet gjennomm årene. SElv mener harn han har hatt ENORM betydning for amfisenteret og lokalmiljøet. Sorry bestemor, vi har ikke merket det…
Svar to: På samme måte som bloggen “kjerringtanker” (som klompen ofte har hevdet har stått for dagens selvmordstanker(!), og som jeg stod for gårsdagens….) så lar vi oss underholde av sosialpornografien, og hvordan klompen som gjennomsnittlig kjøpesenter-kokk (Virkeligheten kaller!) beskriver seg selv som rene skjære MIchelin-guden, samt melker to krybbedødsfall for alt de er verdt.
Bloggen er underholdende! Gratulerer! Men mange av leserne, myself included, ler AV klompen. Ikke Med klompen. Akkurat som når vi ser på nyheter, og leser avisa. Mye underholder oss pga at det er så latterig og kritikkverdig, og ikke fordi det er så imponerende.
Det er klart at man må kjempe seg gjennom livet med en neve full av piller, og selvmordstrusler; dersom man ikke har forstått følgende: Ter du deg som en idiot. Vil du bli omtalt som en idiot.
Beklager bestemor, men dagens unge leser blogg med like kritisk blikk som til media generelt. Og dersom bloggeren selv ikke har forstått det, etter to år på blogglisten, så ønskes selvmordstruslene hjertelig velkomen som en del av sosialpornografien; også i fortsettelsen.
Nå komer kanskje et oppfølgingsinnlegg om dette, som årsak til DAGENS mentale sammenbrudd og selvmordstanker. Blir høye lesertall også i morgen. Og høylytt applaus fra bestemorsgenerasjonen, for “ærlihet og følelser” (som har stått på pornografisk repeat i to år).”
Han har MASSE slike kommentarer. Hvor kommer dette hatet egentlig fra? Dette startet ikke med bloggen. Var ofte lange tråder på Jodel, (Sosial plattform der alle er anonyme), om hvilket jævlig menneske jeg var flere år før jeg i det hele tatt tenkte tanken på blogg. Facebook var også et yndet sted for å snakke meg ned lenge før bloggen.
Har mange ganger, helt siden jeg var liten, tenkt på hvorfor jeg åpenbart har et eller annet som noen, enkelte eller mange, (jeg vet jo ikke hvor mange det er )og det er kanskje det verste), reagerer så kraftig på, men det er helt åpenbart at det er NOE.
KRIGEN ER FAEN IKKE OVER!
Du står for deg selv
Har vent deg til baksnakk og tatt imot slag
Du vet det ikke er bra, men hva kan du gjøre?
Du prøvde så klart
Å smelte i mengden og bli slik som dem
Du fikk ikke til, det ble med forsøket
Du ga opp til slutt
Innså du alltid forble den du var
Det var ingenting mer å gjøre
Du så på deg selv
Kanskje de andre har rett likevel?
Det ER faktisk deg det er feil med?
Men du reiser deg opp!
Barndommen er kanskje for lengst et tapt slag
Men krigen er faen ikke over!
“Arne”, jeg kommer ALDRI til å gi meg! Ingen kan bli likt av alle, og det er en ÆRE for meg å bli mislikt av deg. Ikke fordi jeg syns det er spesielt morsomt, men fordi jeg er et levende bevis på at man kan klare seg, og klare seg GODT, selv om det finner masse små “Arner” overalt, i skolegården, i klasserommet, på fotballbanen, på arbeidsplassen, på sosiale medier. Dere er som ROTTER, umulig å bli helt kvitt, men man kan lære seg å leve med dere. Ikke BLANT dere, da dreper dreper dere hvis dere får sjansen, men en eller flere etasjer lenger opp går helt fint. Vi vet dere er der nede, vi hører dere kravler, kryper og eter dritt, men det er helt greit.
Jeg tjener i alle fall penger på dette hatet ditt “Arne”, men hva i all verden oppnår du? Bruke timevis av livet ditt til å følge en person som du helt åpenbart hater så intenst at jeg nesten tror ikke ikke har sett maken i løpet av min tid som patetisk blogger, og jeg har VIRKRELIG sett mye stygt. I tillegg biter du deg altså fast i et kommentarfelt og skriver side opp og side ned om denne ufyselige “klompen”, som du kaller meg.
“Dyssosial much” Veel, skal ikke skryte på meg at jeg er helt i vater, men noe sier meg at begge vi to har vårt å stri med, for å si det slik.
Jeg våknet tidligere enn vanlig i dag. Halv fem. Har betennelse i leddene, så ligger et kvarter hver morgen, som en diger komodovaran, å bare lar leddene varmes opp før jeg brekker meg opp av sofaen, ut på gulvet og ned den farefulle ferden ned trappa og inn på morgentoalettet.
“I dag skjer det virkelig!” tenkte jeg, igjen og igjen mens jeg først lå der, og to tiår som kulinarisk ledestjerne spilte i revy inne i det oppblåste hodet mitt. Min siste dag som sjef. Ingen ansatte å terrorisere, henge ut, mobbe eller forsure dagene til. Akkurat det er trolig det jeg kommer til å savne aller mest. Nest etter å være frekk og tro jeg er noe overfor kundene naturligvis.
Fikk etter hvert varmet opp leddene såpass at jeg med selsom teknikk fikk satt meg opp og, etter en liten puste- og drikkepause, skvulpet meg ut av sofaen og rullet ned trappa. Reisen ned ble utrolig nok gjennomført uten større uhell og turen opp gikk også overraskende greit. “Dette er VIRKELIG dagen!”
Gikk fra jobb rundt elleve. Ble heldigvis avløst i dag, og jeg kjente umiddelbart da jeg gikk at nå, nå er jeg fri som fuglen. (En voksen hannstruts kan veie opp til 156 kg, og struts er en fugl. Jeg har ørlite kortere hals da og litt større hode.)
En voldsom, og da mener jeg virkelig VOLDSOM trøtthet kom snikende inn og satte seg faktisk FYSISK fast i bevisstheten min. Jeg kunne KJENNE den lande og bre seg utover som et kroppstemperert ullpledd vevd av av 100% dis.
Mens jeg lå der nede på lagergulvet og balet med armer og bein med dette digre ullpleddet som hadde bredd seg over meg, så ringte Konemor og ville ha meg med på lunsj på Minty Café, (den ligger vis-vis garnbutikken i Alta…). Jeg kom meg opp av gulvet og sprang så rumpeballene og mannepuppene flagret i alle retninger, mot den nevnte kafeen.
En helt fantastisk hyggelig stund! Konemor, Velsignelsen og et realt fat med junkfood. Tenk å kunne ta seg tid til slikt, midt på en lørdags formiddag. Tror jeg har mye å se fram til i siste del av livet. 🙂
Så skilte våre veier. Hun kulle inn i den garnbutikken, samt treffe noen venninner her og der. Mannvond som jeg er takket jeg høflig nei, og dro heller opp til min nye arbeidsplass, Kokkejævel.no, og satte meg som en Hiroshima-bombe ned på den arme kontorstolen, og trøttheten tok igjen overhånd. Midt inne i tåka fikk jeg glimt på noe som sto skrevet på blokka foran meg. EWWG, even when we’re ghosts. (Fra sangen vår, Say you won’t let go, av James Arthur).
Hun kjørte ned i går kveld for å hente (nikotinfri)snus, og da skrev hun samtidig dette, slik at jeg skulle få en skikkelig god følelse den første gangen jeg satte meg ned bak pulten som “fri mann”.<3
Jeg har jo sett det i lengre tid at øyelokkene begynner å henge. Som toppblogger kan jeg ikke se ut slik, og vil derfor sjekke mulighetene for å få strammet litt opp. Han også vurdert en såkalt “puppejobb”. Ræva ligger også tynt an, hvis man kan bruke et slikt ord for sådan en ræv.
Hva framtiden bringer er det ingen som vet. Jeg sitter her, praktisk talt, med “to tomme hender” på et kontor i et lokale der det er kontraktfestet ULOVLIG å gjøre det eneste jeg beviselig KAN, nemlig å lage mat. Jeg syns det er fryktelig spennende. Jeg TRENGTE dette.
Kanskje jeg kan holde foredrag? Kan jo ikke BARE surre rundt i min egen lille verden her i nettbutikken. Må jo ut og treffe FOLK av og til. Kommer til å savne arbeidsmiljøet på jobb. Det har vært mye moro opp gjennom når jeg tenker etter. Her blir det bare den moroa jeg lager sjøl, og du kan si mye om humoren min, men spesielt morsom er den ikke!
Nei, må avslutte nå. Skal til Svigermord og planlegge konformasjonen til min flotte svigersøster. Dvs. jeg kommer neppe til å planelgge så mye, men hun har slik en deilig sjeselong på sofaen som jeg bare elsker å sovne på. Det er det jeg lengter aller mest etter nå. Søvn.
Alle som følger denne bloggen, uansett årsak, la merke til at jeg la ut to innlegg i går. Omtrent samtidig. Begge fikk navnet “Fremtiden”, men for å kunne skille dem i dette innlegget, så kaller jeg dem nå for Framtiden 1 og Framtiden 2.
Jeg vet mange leste begge innlegene med lupe, for å se om jeg hadde lagt inn et skjult budskap, men det kan jeg altså avkrefte. Tekstene er identiske som eneggede tvillinger, men BILDENE er forskjellige. På Framtiden 1 ser vi fasaden på nettbutikken, mens på Framtiden 2 viser en bolle i ovnen, og alle vet jo hva DET betyr…
Grunnen til at jeg la ut disse identiske bloggene omtrent samtidig, med en relativt “uspennende” overskrift, men bare med forskjellig bilde, var rett og slett fordi jeg ville trekke dere inn i et skittent eksperiment, nemlig hvor mye bilder betyr for å fange interessen til folk, (folk=dere)
Tallenes tale er klare! Framtiden 2 hadde over DOBBELT så mange lesere enn Framtiden 1. Dette beviser i alle fall en gang for alle at folk, altså dere, er VELDIG glad i fersk gjærbakst. Noe annet kan jeg i alle fall ikke lese ut av denne studien.
***
Deilig med masse kunder igjen på jobb i dag, Har vært et par litt “slappe” dager denne uke, men i dag tok det VIRKELIG av igjen og selv om jeg SKULLE avslutte klokka 12, både for egen helses skyld, samt prøve å få litt mer tid med Lillebror i denne helt fantastiske perioden han er inne i nå, men Martin, butikksjefen, fikk en telefon, to faktisk, så ble en god 11-timers i dag også. Kunne jo ikke bare dra og la de vasse i gjørma. Man KAN jo ikke det!
I bassenget derimot var det heldigvis lite gjørme, selv om jeg er VELDIG bevisst at disse badebleiene jo ikke holder tissen ute i det bitte lile babybassenget der hundre tusen babyer kravler rundt og svelger vann og tisser det ut igjen like fort. Og midt oppe i dette pissoaret, for det er jo det det er, sitter det masse foreldre og smiler og ler. Jeg er ikke fan av babybassenget. Dessuten har jeg blitt så stor at jeg føler meg litt som en strandet hval i det grunne vannet. Hva gjør man ikke for barna og kjærligheten, ligge strandet til offentlig skue i en pøl av piss?
Jeg PRØVER å være litt morsom, men kjenner jeg ikke får det helt til. Nervesmertene er så intense intense for tiden at det ikke lar seg beskrive. Hver enste dag spiser jeg dette for å holde ut dagen. | Når dagene da blir så ekstremt mye lengre enn planlagt fordi andre er litt pjusk, da kjenner jeg det på humøret. Så ærlig må jeg få lov til å være.
***
Nettbutikken, Kokkejævel.no er ikke konkurs! Riktignok gikk alle sommerplanene mine med den, av flere grunner, i vasken. Jeg havnet ned på Hoftepluss i stedet, og kom meg omtrent verken til nettbutikken eller hjem. Slik ble det, men jeg skal ikke klag Jeg er tross alt heldig som kan, om enn litt dor sent, selge meg bort fra å ødelegge meg helt fullstendig. Jeg blir ikke rik, men jeg kan senke skuldrene en stund. Slappe litt av og puste med den stadig større magen.
Den magen har jeg tenkt å gjøre noe med. (Igjen!). Min nye arbeidsplass, Kokkejævel.no, satser på å virkelig TA VARE på sine arbeidstakere, og derfor har jeg forhandlet fram en avtale med sjefen, (meg), om at jeg skal trene en time hver dag, i arbeidstiden! Snakk om flott arbeidsgiver, den beste! 😀
Må “legge på” nå. Hører Konemor er på vei opp etter å ha lagt Lillebror, og jeg hører på skrittene hva hun pønsker på. Her er det bare å reie seg for dronningen.
