Fantastisk artig!

Reklame | Miksapix Interactive

Denne uken, fredag til fredag, var den første Datter har vært hos meg en hel uke til ende. Jeg har gledet meg enormt til dette og det er fantastisk å slippe stresset med hver onsdag, annen hver torsdag og annen hver helg. Vanskelig å holde kontroll på på ukeplaner, treninger, klær, venninner og alt annet som rommer en 11- årings liv. Den nye ordningen skaper ro, trygghet og tid til å skape hverdagen sammen. Skape et felles hjem. En familie.

 

Som en familiefar fra kulden og mørkets vakre rike, selveste Finnmark, ble jeg kontaktet av Miksapix Interactive for at Datter og jeg skulle teste ut et samisk 3-D mobilspill, Raanaa sjamanjenta. Fantastisk artig idè og en utrolig fin måte for meg å møte henne der hun ofte er, nemlig på mobiltelefonen.

Hele uke 40, til og med 6. oktober, får du hele 40% rabatt på Raanaa hvis du bestiller HER

 

Normalt sett er jeg ganske streng på hvor mye hun får være på mobilen, men gjennom dette spillet lærer hun litt om samisk kultur og mytologi på en helt ny og spennende måte. Jeg har alltid vært opptatt av å styrke identiteten til samiske barn og unge, og nå får også vi, som ikke er samiskspråklige, en mulighet til å bidra til dette, gjennom et mobilspill. Fantastisk!

 

Jeg innrømmer tvert at jeg ikke er i hovedmålgruppen, 7-13 år, og det tok litt tid før jeg kom meg inn i hvordan jeg både hoppa og kom meg framover, men det var utrolig koselig å gjøre noe som var helt på hennes premisser. Nå kunne hun vise meg, lære meg. Flire av meg og riste på hodet når jeg ikke fikk til selv de enkleste ting. Vi har hatt det så koselig! Og det må sies at jeg etter hvert, et par dager, ble en skikkelig racer med tommeltottene! Bare prøv selv med å trykke HER

 

Spillet er avhengighetsskapende, men gjør deg ikke psykotisk, selv om jeg ser slik ut på bildet.

 

Et annerledes spill der man faktisk LÆRER noe uten at man merker det selv. Raanaa er en slags samisk Super Mario med mening! Spillet bestilles med 40% rabatt HER

 

Mange spennende nivåer. Finnmarks- og samisk mytologi har mye å by på.

 

 

En koselig uke er over. Neste fredag er langt unna, men nå har jeg i alle fall et artig mobilspill jeg kan fikle med med jeg venter. På henne. En fattig trøst, men det hjelper litt.

 

Spillet kan ikke bare kjøpes med med 40% rabatt HER, men faktisk også     —–>                                     DER

 

 

 

 

 

 

 

 

På gjengrodde stier

Du har kjørt i en evighet på smale, humpete grusveier. Du tar deg selv hvert eneste år i å glemme hvor langt det egentlig er. Du har med deg termos med lunken kaffe som du alltid glemmer å drikke. Dessuten har du jo  Statoilkopp eller hva det var det heter nå . Det er fire mil igjen, og bare femten minutter til ferga går.

 

Du presser bilen til det ytterste selv om du vet at slaget er tapt. Ved veis ende nærmest skrenser du inn på fergen som din mor på mirakuløst vis har fått til å vente på deg i nesten en halv time. På dekket står du og myser etter minnene fra i fjor. Det må du gjøre ganske kjapt, for overfarten tar bare knappe fem minutter.

 

Det første du ser når du stiger i land er en sliten hvitmalt bygning. En gang stolt handelshus og postkontor. En gang bygdas samlingsted og største arbeidsplass. Her møttes de, fiskere og bønder, sjømenn og lærere. Her fikk de kjøpt smør innpakket i matpapir. Kaffebønner i løsvekt. Ferske wienerbrød fra Hanøya. Her ble planene lagt for vinterens fiske i Lofoten eller på Finnmarken.

Butikken på Lonkan. Foto: Mamma

 

Her kjøpte jeg selv melk i trekanter da jeg var unge. Her tagg jeg sukkertøy og hørte historiene som karene fortalte rundt pokerbordet. Rundt middagsbordet hjemme fikk jeg imidlertid kjeft hvis jeg gjenfortalte de samme historiene. På dette stedet kjente jeg lukta fra kaffebønnene som oldemor ristet i steikepanna. Onkel Øystein lærte meg å spidde flyndre ute ved Kuholmen. Onkel Greger tok meg med på orrfugljakt på Bakkan. Onkel Rolf gav meg juling da jeg knakk fiskestanga hans ved Storvatnet. En herlig tid!

Tenk, slik så melka ut da jeg var liten!

 

Hjemme var det åttitall og fiskepinner. På Lonkan var det faktisk, i min tidlige barndom, fortsatt til en viss grad femtitall og sagopudding. Det var som å komme til en helt annen verden. En verden som for hvert år som gikk ble stadig mindre. Butikken. Skolen. Postkontoret. Oldemor. Morfar. Etter hvert ble alt dette borte. I dag bor det i underkant av 20 sjeler i bygda.

Hytta ved butikken. Der “bodde” vi da jeg var liten i mange år. Foto: Mamma

 

Det var her, på Lonkanbygda, at min interesse for mat og matkultur hadde sin spede begynnelse. En matkultur som sprang fram av selvforsyningprinsippet. Der Vår Herre og årstidene bestemte hva som kom på matbordet. Nøysomhet var en en grad av nødvendighet for i det hele tatt overleve. Du var fullstendig nådegitt det gården, havet og fjellet gav.

Artig å vise Datter et glimt inn i det som faktisk fortsatt var virkeligheten da jeg var liten

 

For de fleste i dag er dette helt utenkelig. Mange av de gamle matskikkene er i ferd med å dø ut. Det er kun ved de store høytidene at de fleste av oss tar oss tid til å lage den maten som oldemor en gang lagde. Det er veldig synd. For å si det veldig enkelt: Det er mulig å lage virkelig god mat uten ruccola, sitrongress og choritzo picante.

 

Misforstå meg for all del riktig! Tilførselen av råvarer fra andre land de siste tretti årene er udelt positivt. Folk flest har fått en større interesse for mat. Maten og måltidet har blitt en stadig større del av folks sosiale liv. Kokebøker av alle slag selger som varmt hvetebrød. Det som jeg imidlertid er litt redd for, i all denne gastronomien og nyervervede gourmetkulturen, er at vi mister våre egne mattradisjoner litt av syne. At vi mister gnikkalefsene og kjeleosten. Mister heilpølsene og rømmegrøten.

 

Når alt dette er sagt kan det være litt morsomt å minne om at det til alle tider har vært diskusjon om hva som er riktig mat til oss nordmenn. Rundt 1820 var det debatt om valutasituasjoenen i landet, og det var snakk om å forby innførsel av en del varer. I den forbindelse utga skolelærer Hovel Helseth anonymt ut “Den lille tarif”, der han sa sin hjertens mening om diverse importerte varer. Her kommer et lite utdrag:

Ansjoser innføres visst ikke, uttatt våre egne skulle returneres som fordervede og da neppe tallpliktige

Cacao lar vi amerikaneren beholde og erstatter savnet med innelandske frukter

Capers, der blott betar matens dens gode naturlige smak, kan visst unnværes uten å tape verken apetitt eller fordøyelse.

Coriander kan unnværes uten savn.

Dadler bør være forbuden frukt for oss nordmenn.

Mandler.. De vekster som ingenlunde trives i vårt klima, synes ikke å være skapt for oss.

Muskatblomme. Man venner seg av med denne forvente smak, og den kommende generasjon skal ikke savne dette krydder, det samme gjelder muskatnøtte.

Olivers er intet bedårende krydder og bør utgå.

Sukkade er en altfor kostbar lekkerbisken og burde vært femmed for nordmannen.

Sukker, hvis bruk er blitt så alminnelig, får vel settes blant de uunnværlige saker, for ikke å nekt vår forvente gane et så behagelig krydder.

Vanilje. Da vår plan med å gå ut på å bruke så lite som mulig av ost- og vetindiske varer, og da man er forvisset om at knapt en tidel av den norske nasjonen kjenner denne artikkel, hvilket er tilfelle med mange andre saker, hvis bruk kun er bekjent av kjøpstadsfolket,så bør man heller ved forbud nekte innførselen enn løpe fare for å se bruken forplante seg blant hele nasjonen som når den først har blitt en vane, vanskelig utryddes, for eksempel kaffe og tobakk.

Vin. De ni tideler av vår nasjon vil ikke savne denne som ble forbudt å innføre, hvilket var meget å ønske av de ved vanilje-berørte årsaker.

 

Vi er et lite skrint land som alltid har vært nødt til å importere matvarer fra store deler av verden. Etter hvert har disse blitt en naturlig del av vårt kosthold og matkultur. Det aller beste eksempelet er vel poteten som kom hit til landet på 1700-tallet. Det er vel få i dag som ser på den som en fremmed, importert mat-trend.

 

En levende matkultur er som språket, i stadig utvikling. Nye smaker og trender treffer oss hele tiden. Noe går fort over, mens andre ting blir værende og innarbeides etter hvert som en del av oss. Slik er det, og slik har det alltid vært. Poenget mitt er at  vi skal ta vare på, og være stolte av, maten som oldemor lagde. Jeg ser på det som et faresignal hvis den  eneste maten vi lager fra bunnen er fra oppskrifter vi finner i fancy kokebøker med glansa bilder.

Takk for oppmerksomheten! Nå kan du gå og steike pizzaen din. Husker du forresten når den kom til Norge? Det er ikke så alt for lenge siden. På 1960- tallet, men den ble ikke særlig populær før på 70-80 tallet. Det er litt artig å tenke på.

 

Vi smattes!

 

 

Ny dag truer!

Det er jo galskap, men de siste par-tre ukene har jeg våknet av meg selv klokka fire hver morgen med en slags spent uro i kroppen. Rett inn på mobilen for å sjekke topplista! I begynnelsen var det artig å være helt på toppen, men etter hvert har det blitt et slags press for å ikke ramle utenfor topp 5. Ikke fordi det betyr noe i livet egentlig, ikke har det skjedd ennå heller, men fordi jeg vet det er så mange som håper jeg faller. Tungt og langt. Dessuten er det jo artig å lykkes, ut av ingenting, i kampen mot tv-kjendiser og andre som “betyr” noe i dagens samfunn.

 

Ikke har jeg fått til google analytics heller før nå i morges, er helt grønn på slike ting, så har ikke hatt den ringeste anelse på hvordan jeg har ligget an før topplista ble lagt ut på morgenkvisten. I-landsproblem, jeg vet det, men man må jo suge til seg de problemene man kan, jeg som bare har danset meg gjennom livet på rosa skyer.

Nå sitter jeg her som vanlig og skriver et blogginnlegg før huset våkner. Skal trappe ned bloggingen litt etter hvert. Har omtrent tatt all min tid disse ukene. To-tre innlegg om dagen. Holder med 1-2. Greit med innlegg som dette, men oppskrifter og mat tar sinnsykt lang tid. Nå vet folk hvem jeg er og hva de kan finne her inne hos meg. Inntil jeg overrasker igjen, men det er vel det som er litt av greia. Livet mellom måltidene rommer det meste.

 

Resten av dagen skal jeg jobbe med et foredrag jeg holder på å bygge opp. Skal holde foredrag for Olaf Thon-gruppen på tirsdag. Temaet mitt er teft, evne og vilje. Blir spennende! Har aldri egentlig holdt et skikkelig foredrag før, men en gang må bli den første. Jeg er egentlig best skriftlig, men har bare godt av å røskes litt ut av komfortsonen litt. Det trenger vi alle. Det får briste eller bære.

 

Ellers skal jeg opprette et nytt firma i dag. Aner jo ikke hvordan denne bloggingen vil ende, men greit å være forberedt. Hvem vet, plutselig blir det litt penger av all skrivingen. Det hadde ikke gjort noe, for jeg bruker jo litt tid på dette kan du si. Dessuten trenger jeg en ny bukse.

 

Ellers vil jeg bare ønske dere alle en riktig fin dag, og nok en gang takke dere alle for at dere gråter og ler, gledes, gremmes og irriterer dere, men likevel leser det jeg skriver. Det er utrolig motiverende og har virkelig gitt meg en opptur etter det som har skjedd i sommer. Fått noe annet å tenke på. Det trenger vi mennesker. Jeg fikk dette. Takk.

Vi gjør det sjøl!

Skolene står og forfaller over hele landet. Råtner på rot. Vaktmesterne har gått av med pensjon for lenge siden og ingen nye blir ansatt. Det er for dyrt. Murpussen faller som høstløv og regnet slår inn.

Vi, foreldrene, står og ser på. Gremmes over de elendige forholdene når vi leverer de håpefulle til skolen. Vi forbanner kommunen som ikke prioriterer vedlikehold. Skolene blir sakte men sikkert verre for hvert eneste år som går. Til slutt er det bare minner igjen. Minner som kommunen nekter å skape for våre barn. “Heldigvis er det bare seks  år igjen til ungdomskolen”. Akkurat som forholdene er så mye bedre der.

“Skammelig!” skriker vi. “Hoder må rulle!” krever vi. “Bare vent til neste valg!” truer vi. Ingenting, absolutt ingenting skjer. Valg etter valg etter valg.

Vi kan og må ta ansvar selv!

 

Kanskje vi må tenke nytt? Kanskje vi må slutte å hele tiden spørre hva velferdsstaten kan gjøre for oss, og heller snu på det og spørre hva vi kan gjøre for velferdsstaten? Kanskje vi rett og slett må gjøre en innsats, vi også, for ungene våre. Kommunen rekker jo ikke over alt, men hvem er egentlig kommunen? Det er vi jo vi som bor i den. Det er jo oss for svingende!

Jeg har hatt barn i skolen i over 17 år og aldri har det vært invitert til dugnad på skolen før. I alle fall ikke som jeg kan huske. Overalt ellers, idrett, kunst, dans, musikk, barnehage, men aldri på skolen. Inntil i går.

FAU ved Komsa skole, vår skole, inviterte til dugnad for å gjøre uteområdet litt triveligere. Reparere og male gjerder. Kosting og fjerning av mose og pukk. Saging av buskas. Reparering av fotballmål. Gjøre skoleplassen trivelig for ungene våre. Et godt sted å være. De er der tross alt hele dagen.

Et helt fantastisk tiltak! Folk møtte opp i hopetall, to dager til ende. Vi vil jo det beste for barna våre alle sammen, men skolen har liksom aldri vært vårt ansvar. Kanskje vi ikke en gang har tenkt på det. Vi har bare ropt: “Kommunen, korsfest, korsfest!” Den tradisjonen brøt FAU ved Komsa skole i år. Honnør!

Dette er egentlig en oppfordring til alle FAU i hele landet. Dere representerer oss, foreldrene, og våre felles barn. Framtiden. Vi stiller opp. Vi reparerer. Vi maler. Vi snekrer. Vi gjør skolen triveligere. For ungene våre. Men noen må sparke oss i rævva og organisere oss. Alternativet er at skolene råtner videre. Kommunen gjør jo ingenting. Det vet vi. uansett hvem vi stemmer på. Og det er vel egentlig ikke noe alternativ, er det?

 

Jeg, og mange med meg, stiller gjerne opp for en triveligere skolehverdag. For våre barn.

Hva mener du?

 

 

 

 

 

Arbeidsattest

Etter over tre år, de siste to som kokkelærling, hadde Ram Basnet sin siste arbeidsdag hos meg på lørdag. Verden kaller! I løpet av disse årene har han utviklet seg til å bli en av mine aller mest betrodde menn. En man alltid kunne stole på. Møtte presis, og da mener jeg presis! Ikke et minutt før, ikke et minutt etter, men akkurat på slaget. Fantastisk komisk!

 

Ram gjorde alltid sitt ytterste for at bedriftens rutiner ble fulgt fordi han forstår viktigheten med å trekke i samme retning. Være et lag. Være gode sammen. Alltid nøye med med å følge oppskrifter og slurvet aldri når han lagde mat. Hverken i produksjon eller i service.

 

Ekstremt dyktig i kontakten med kunder og ofret gjerne sitt eget liv for å gjøre kunden mest mulig fornøyd. Det var like før et par ganger, men vi slapp heldigvis å kjøpe bårekrans, da han takk og lov kom velberget fra oppofrelsen hver eneste gang.

 

Ram blir som alle andre mennesker syk, men stiller på jobb selv om han er tufs og har dårlige dager. Kan faktisk ikke huske at han har hatt sykefravær på disse årene, bortsett fra den gangen han holdt på å dø i lungebetennelse. Da plasserte vi han i kjelleren på en benk for å pille reker. Neida.

 

Hva dårlige dager angår lar ikke Ram dette gå utover hverken kunder eller kolleger. Han vet at denne bransjen er som et teater, Når teppet går opp må man prestere. Han smiler. Ram smiler.

 

Tempo når det trengs. Han har flere gir. Det er viktig, ekstremt viktig på et kjøkken. Blir ikke stressa, i alle fall ikke utad. Ram har full kontroll. Lar seg ikke vippe av pinnen av litt stress. Han næres av det.

 

Ram er en flink kokk i starten av sin karrière. Han er ingen mesterkokk, men hei, det er ikke jeg heller! Jeg tror imidlertid han kan bli det med rette læremester. Han har rett og slett det som skal til.

 

Han vil, han kan, han gjennomfører!

 

Jeg ønsker deg alt godt, Ram. Lykke til og velkommen tilbake!

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

 

 

Unnfangelsen

Kokkejævel
Foto: Frank Rune Isaksen, Frikant

Egentlig var det skuespiller jeg ville bli. Var strengt tatt ikke særlig god i noen ting. Jovisst hadde jeg gode karakterer i de fagene jeg gadd engasjere meg i, men de ble færre og færre. Var lei. Det hadde vært en lang barndom. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gå.

 

Mamma sa nei. Jeg ville dra på folkehøgskole, skuespillerlinja. Et eller annet sted. Husker ikke hvor, men tror ikke det var viktig for meg heller. Ville bare bort og bruke den kreativiteten jeg ikke visste var der, men som jeg kjente vokste i meg som en foster uten far. Det ble nei. Det var ingen nåde. Allmennfag! Tragedie faglig, selv om karakterene fortsatt var ok, men jeg følte at dette ikke var bra nok. Det var ikke tilstrekkelig. Ikke det jeg ville. Bortkastet.

 

Ørkenvandringen

Masse strøjobber fulgte. Jobben i psykiatrien var ikke helt i min gate. NNS var ulidelig, og befestet min frykt at jeg aldri kunne trives blant nesten bare menn. Bensinstasjon var ok, men hei, jeg var atten år. Scanfact? Ikke så veldig. Hotellet? Nei, vet ikke hvorfor, men aldri mer.
Siden førstegangstjeneste. Garnisonen i Porsanger. Har etterpå sagt at det var de beste seks uker i mitt liv. Innesperret, fanget sammen med andre fanger. Alle i samme begredelige båt. En herlig tid! Siden jeg var far allerede på det tidspunktet ble jeg overført til kontor i Alta. Ufattelig kjedelig, men jeg var i alle fall hjemme.

Menig 17 Sandøy

 

Redningen

Min tidligere samboer sendte søknad til kokkeskolen på mine vegne. Jeg er henne evig takknemlig! For meg ble dette redningen. Jeg kom til noe som kan sammenlignes med selveste himmelriket, omkranset av kulinariske guder i hvert eneste åndedrag. Var, eller følte meg i alle fall som, en slags konge, eldre som jeg var de andre elevene. Jeg visste ennå ikke at dette var mitt talent, men jeg trivdes til de grader. Jeg blomstret, og livet ble fylt med en slags dypere mening.

 

Første året på kokkeskolen

 

Unnfangelsen

Hans Rotmos, en del av min barndoms soundtrack, «Fire fine lænestola» sendte meg til Trondheim og Royal Garden Hotel. «…Royal Garden ligg på motsatt side, og skjerme for slakteriet, polet, politistasjon og resten tå jola…»
Jeg hadde, ved hjelp av en rekke finurlige søknader, fått læreplass på nesten alle av Norges aller beste restauranter, men jeg takket høflig nei til dem alle. Jeg hadde barn og ville prioritere dem også. Takket derfor ja til to år på et av Norges, på den tiden, aller beste hotell, og ble for meg den beste læreplassen en rastløs sjel som meg noensinne kunne fått.

 

En god læretid handler ikke bare om teknikk, smak og gode læremestre, men også om kameratskap, vitser og ufattelige mengder med gjester. Royal Garden ga meg alt dette, kombinert med et familieliv som bidro like mye.
Kokkejævel ble unnfanget i Trondheim, men han visste ikke om det selv i det hele tatt.

 

Læretiden var slutt. Fagprøven bestått. Jobb neste. Det var lett. Har en viss karisma jeg kan trekke opp når det er påkrevd, og fikk jobb på restauranten til to av Norges mest kreative kokker på den tiden. Var ikke der lenge, under et år, men de viste, spesielt han, at det er mulig å lykkes selv om du tenker annerledes enn røkla. Jeg har aldri vært en del av røkla, så dette var som ren amfetamin i mine sultne årer.

 

Forløsningen

Hjem. Jeg visste jeg måtte, men ikke at jeg kunne, bli kjøkkensjef. Den ubestridte. Alfa Omega søkte kjøkkensjef. Aldri hørt om stedet. Rart navn, men jeg måtte jo ha jobb. Søkte. Enten var det usedvanlig skralt med søkere, eller så gjorde søknaden et uutslettelig inntrykk, eller kanskje en kombinasjon, men jobben ble i alle fall min. Takk Gud.

 

23 tusen kroner, med opprykk til 25 etter et halvt år! I 2002, jeg var RIK! Jobben var alt jeg hadde drømt om. Daglig leder så trolig hva som bodde i kokkekroppen, og ga meg tilnærmet frie tøyler. Jeg innfridde. Vi blomstret. Året jeg ga meg tronet vi på den kulinariske toppen i Finnmark. Vi hadde ikke bare skapt et spisested, vi hadde skapt en institusjon. En ledestjerne. Rett og slett et sted som vi var ufattelig stolt av. Det er jeg fortsatt.

 

Kjøkkensjefen på Alfa, haha

 

The big A

Året var 2004 og jeg var i ferd med å gjøre noe som etter hvert skulle definere mitt liv fullstendig. Jeg skrev  Annonsen, og det ble et ramaskrik uten sidestykke…
Daglig leder var i fødselspermisjon og vikaren hennes var på ferie. Vi trengte folk, og jeg satte meg ned for å forfatte en jobbannonse Jeg hadde nettopp lest Anthony Bourdains fantastiske «Kokkejævler» som omhandler livet som rockekokk i NY på 70-tallet. Jeg var fascinert, og kanskje også litt inspirert.

 

Jeg så etter hvert at ordlyden i annonsen utviklet seg i en slik retning at jeg rett og slett ikke kunne sende den inn til avisen uten godkjenning. Jeg ringte daglig leder, hun i fødselspermisjon, for hun var fra Lofoten og vant med litt saftig språk. Jeg visste at vikaren hadde sagt nei hvis jeg hadde spurt henne, hehe.

 

Annonsen ble godkjent og sto på trykk dagen etter i Altaposten. Da begynte telefonen å ringe. Først forsiktig, siden mer frenetisk og konstant. En av eierne var meget bekymret for både rykte, omsetningstall og den læstadianske mobben. «Asbjørn, var nå dette så lurt da?» spurte han forsiktig. Jeg var overbevist om at dette var god knall, og om vi kanskje ikke fikk inn så mange søkere, så fikk vi i alle fall oppmerksomhet så det gjallet og smalt mellom fjellene.

 

NRK lagde sak. P4 snakket om denne absurde stillingsannonsen. Husk at dette var 2004, og slikt ble den gang ble utformet
etter samme kjedelige mal. Dette var før facebook, men likevel tror jeg du kunne finne kopi av annonsen på nesten alle kjøkken i hele landet. Nå i dag er slike  blitt nesten vanlig, men denne var først og det er jeg litt faktisk stolt av.

 

Fødselsen

Hvis Kokkejævel ble unnfanget i Trondheim så kan vi godt kalle Annonsen og alt den førte med seg for Kokkejævels fødsel. Siden har jeg dyrket og foredlet navnet. Gjort det til ikke bare et varemerke, men en identitet og kulinarisk filosofi. Til meg rett og slett. Det jeg lette etter i ungdommen.

For meg betyr Kokkejævel en som gir fullstendig blaffen i vedtatte kulinariske «sannheter». Jeg lager maten min akkurat slik jeg føler for, selv om det aldri har vært gjort før. Jeg feiler masse, men bryr meg ikke om det. Smakene som kan komme de gangene man lykkes veier opp for alle feilsteg.

 

Alt har sin tid. Ni år var to for mye. Tok over roret på Mega Elvebakken. Tilbake til himmelen. Igjen. Finnmarks desidert største ferskvaredisk. Lå litt nede etter fordums storhet. Jeg var i mitt ess! Masse energi. Mange ideer, og evner til å sette de ut i live. To år. Flere millioner i omsetningsvekst. Stolt, ja, jeg jobber ikke for forfall.

 

På egne bein

Sendte en melding på facebook til markedssjefen på Amfi. Et innfall. Sto den nedlagte fiskebutikken på Amfi Alta fortsatt ledig? Jo, den sto ledig, men send mail til senterlederen. Skriblet ned noen ord. Han var på ferie, men syntes dette var moro. Hjem fra ferie. Telefon. Et møte.
Sa opp. Brått og nokså plutselig. Ingen sure miner, men hadde mye ugjort. Det har jeg alltid.
Oppsigelse.

 

Hoftepluss åpner bare sju uker etter første møte med senterleder. FyFader, verdens største salat- og snackbar to år etter det igjen. Spisesalen etter nye to år. Hele tiden framover. Uten stopp. Krumme nakken. Peise på. Aldri puste. Aldri hvile. Framover. Alltid framover.

 

Forsettelsen

Så sitter jeg her da, en lørdags morgen mens huset sover, og skriver en blogg med flere titalls tusen lesere. Hvem hadde trodd det for bare fjorten dager siden. Ikke jeg i alle fall. Ble tatt litt på senga da jeg på min aller første dag gikk rett inn på 5. plass og siden har holdt meg på topp 3.

Kanskje bloggNorge trengte dette? En en helt vanlig voksen mann som skriver om et egentlig helt vanlig norsk liv. En som ikke er på jakt etter hverken ære eller berømmelse, men som rett og slett bare vil formidle. En som evner å sette ord på det livet de aller fleste av oss lever. Vi har jo gode liv vi også. Fra tid til annen. Vi vanlige.

 

Bloggeren

Takk for at du leser meg og ha en så god lørdag som du bare kan 🙂

Vi smattes!

God morgen?

Selv om det kanskje ikke ser slik ut, så er det en deilig morgen faktisk! Datter kommer i dag og blir helt til neste fredag. Ny ordning.  Det er helt fantastisk og jeg gleder meg enormt! Kjærest og jeg har det fint til vanlig altså, men det blir et HJEM når Datter kommer. Med lekser. Med Tic Toc. Med historier fra skolen. Med turntreninger. Kjøring. “Krangling”. Kortspilling. Fisking. Grilling. Tv. Taco. Alt!

Vi blir en familie. Jeg liker familie. Veldig.

 

Har fri i morgen. Alltid fri, stort sett i alle fall, når det er “Datterhelg”. Plutselig er de store. Da er det  for sent. Det vet jeg alt om. Datter prioriteres. Veldig. Ikke sånn at jeg sitter å stirrer henne i hvitøyet hele uken, men jeg er der. Tilgjengelig. Hele tiden. Hvor skulle jeg ellers være? Og hvorfor?

Kommer sikkert til å lage litt mat i løpet av helgen, så blir nok noen oppskrifter på dere. Tenker noe bidos og sjokoladekakegreier, men vi får se. NOE blir det i alle fall!

 

Håper dere også får en fin start på helgen 🙂

Vi smattes!

Sorg på SoMe

23. juni i år mistet vi sønnen vår, lille vakre Vebjørn, bare fjorten dager gammel. Han var var mett, glad og lykkelig da han sovnet og død da vi sto opp dagen etter. Ingen forvarsel. Førstehjelp var fånyttes. Ingenting, absolutt ingenting kunne bringe han tilbake til livet.

Vi har, via min fb-side, valgt å være åpen om det som skjedde. Det har vært krevende, men også veldig godt å kunne skrive av seg tanker og følelser når livet faller fullstendig sammen. Alt har selvfølgelig ikke vært bare positivt. Meldinger om at jeg har brukt min sønns død for å selge flere reker og at folk er “fette” lei av å se meg “surke” på fb er noen eksempler, men har valgt å ikke fokusere for mye på det. Selv om det går fryktelig inn på meg. Man har jo klett seg selv fullstendig naken, helt frivillig, men det gjør fryktelig vondt likevel. Hvorfor er det ofte de femten negative kommentarene man husker, og ikke de tusener på tusener av hyggelige og støttende kommentarene?

I forbindelse med min åpenhet har jeg blitt invitert, og takket ja, til å delta på en paneldebatt om offentlig sorg som forlaget Utenfor allfarvei i Harstad arrangerer i oktober. I forarbeidet til dette har jeg samlet hele historien, i alle fall alt jeg har delt, fra verden først fikk vite at han skulle komme, til dagen vi sendte han til sitt siste hvilested.

Det har vært fryktelig vanskelig å sette sammen dette offentlige kapitlet i mitt liv. Har vært grusomt å lese disse statusene på nytt. Gjenoppleve. Det er fortsatt så ferskt. Det er fortsatt så tungt, men å jobbe med dette har gjort meg til en sterkere mann, selv om jeg for alt i verden hadde ønske at jeg hadde sluppet. Å bli så sterk.

Som dere ser har jeg vært, og fortsatt er, veldig sparsom med bilder.

Dette er historien. Historien om Vebjørn.

 


Kokkejævel

  1. januar·

HILS PÅ VEBJØRN!
(eller Emilie…)

“Og Gud velsignet dem og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og opfyll jorden og legg den under eder…”

Hadde det ikke vært for at jeg har sett han, (eller henne), med egne øyne i dag hadde jeg ikke trodd det var sant, men det var det. <3

Jeg skal faktisk bli pappa igjen! 😀

Jeg var nitten år da min førstefødte kom til verden. Den aller yngste på foreldremøtene. Nå er jeg 41 og blir blant de eldste. Du vet, disse irriterende, erfarne bedreviterne. Når jeg tenker meg om var jeg en irriterende bedreviter da jeg var nitten også, så eneste forskjellen er jo egentlig bare hårfargen, OG midjemålet 😂

 

Kokkejævel

  1. februar·

DET FØRSTE SPARKET
Hun har jo fortalt meg om det i flere uker, men jeg har ikke kjent noen ting. Jeg har klemt og jeg har strøket henne over magen hver gang hun har sagt at nå, NÅ sparker han. Ingenting. Han har vært for liten.

Inntil i dag. I dag kjente jeg det helt tydelig! Tre raske små spark. Sønnen min. Der inne. Egentlig helt ufattelig. Jeg gleder meg til å treffe han. Ikke så veldig lenge til juni.

🙂

 

Kokkejævel

  1. mars·

Ny ultralyd i dag. Vebjørn er nå ca 1 kg og 30 cm. En pakke melk. En fiks ferdig baby, et lite menneske, som bare trenger å legge på seg bittelitt til før han, med sitt blotte lille vesen, gjør et ferskt par om til en familie. Det er egentlig ganske utrolig. Didn´t se THAT coming liksom!
Jeg gleder meg jeg <3

 

Kokkejævel

  1. april·

Årene går. 12 år skulle vi feiret i dag. Stor gutt. Ut og teste nysykkelen. Husk hjelm. Jada, pappa! Det ble ikke slik. Ikke en gang i nærheten. Jeg ser framover. Alltid framover, men et par ganger i året stopper jeg opp, snur meg tilbake og ser oppover.

Sov godt, lille!

(Bildet er ikke postet på fb. Storesøster som sitter foran)

 

Kokkejævel

  1. april·

Datter har reist tilbake. Tomhet. På grensen til sorg. Men snart er det onsdag. Da er hun hjemme igjen. Gleder meg intenst. Alltid. ❤️

Ryggen? Den er bedre nå. Noen dager med påskehvile har gjort underverker. Klarer å stå oppreist i flere minutter sammenhengende uten at beina svikter. Framskritt! Satser på å være tilbake for relativt full maskin i morgen. 💪🏽

Har faktisk vært på jobb noen timer i dag. Gikk sakte, men fikk klargjort for åpning i morgen. Mye som må gjøres etter så mange stengte dager. Maten må være FERSK når dere kommer og det er den! 😋

Kjærest hviler. Siste del av svangerskapet nå. Tungt. Om bare 57 dager kommer Vebjørn. 🐣Er faen meg spik spenna surrealistisk hele greia, nesten en ut av kroppen-opplevelse, men det kommer til å bli helt fantastisk å oppleve på nytt det mirakelet som et lite nyfødt nurk faktisk er. Hadde jeg vært religiøs hadde jeg takket gudene for Vebjørn, men det er jeg jo ikke, så takker heller mora 🤪

Siste påskedag 2019. Nyt kvelden, alle, og velkommen innom til oss på Hoftepluss og FyFader i morgen 😋

Vi smattes!

 

Kokkejævel

  1. mai·

PAPPAPERMISJON
Jeg hadde ALDRI trodd at jeg, i en alder av snart 142 år, skulle søke etter en kokk som kunne jobbe litt for meg mens jeg valser rundt med barnevogn, gulpeklut og brystmelk fra pumpe, men nå gjør jeg det altså 😂

Jeg er på jakt etter et voksent menneske, med erfaring fra både mat, salg og kundeservice, som kan jobbe ca 50% fra høsten av. Opplegget er ikke helt spikret, men enkelte uker blir det full rulle, andre uker mindre. Jobb annen hver lørdag i alle fall.

Ring meg gjerne på 913 80 129 hvis du lurer på noe eller send en søknad til [email protected] hvis du ikke lurer på noen ting og syns dette høres spennende ut. Merk søknaden med “pappapermisjon”.

Alle dere andre, for det er flest av dere, kan gjerne tipse noen dere tror kunne egnet seg dette litt underlige opplegget.

Vi smattes!

 

Kokkejævel

  1. juni·

DA DRAR JEG!
I morgen tidlig tar jeg med meg Datter og reiser ned til Møre- og Romsdal for å feire 70-års dagen til min mors ektemann, Palmar. Gratulerer med dagen!

Vi gleder oss, men det er med litt nervøs mage jeg setter meg i flyet, siden det bare er fjorten små dager til Vebjørn etter planen skal komme ut fra magen og inn i sollyset. Satser på at det går bra 😬

Stig, salatbarsjefen, styrer sjappa mens jeg er borte, men det er ikke så mye å styre. De ansatte klarer seg utmerket på egenhånd, og jeg VET de kommer til å selge ferske Varanger-reker i både bøtter og spann både torsdag, fredag og lørdag.

Nymenyen har de også full kontroll på, så det er liksom bare dette ene usikkerhetsmomentet med den der terminen 18. juni som gir meg en anelse feriemage. 😬😬😬

Nei, god helg folkens, når den tid kommer!

 

Kokkejævel

  1. juni·

DA LILLE VEBJØRN KOM TIL VERDEN ❤️
Lite visste vel jeg, der jeg satt på en øy uten veiforbindelse, ytterst ute i havgapet et sted på Nord-Vestlandet, at tiden var inne for å møte verden i dagslys. Ni dager før termin.

Vi visste jo selvfølgelig at vi tok en sjanse da vi satte oss på flyet til Molde torsdags morgen, Datter og jeg, for å feire min stefars 70-års dag, men jeg var egentlig ganske rolig. Dette kom til å gå så fint så. Nesten to uker til termin. Han kommer GARANTERT ikke før vi er tilbake igjen på tirsdag!

Vel, så ringte telefonen da. Tidlig lørdags morgen. Noe var i ferd med å skje. Sterke smerter. Usikkerhet. Frykt. Redsel. For om det var noe galt. For det som skulle skje. For aller første gang. Helt alene.

En helt fortvilet situasjon! Pinse. Ingen vei. Ingen ledige fly. Ingenting, absolutt ingenting jeg kunne gjøre for å hjelpe. For å være der. For henne. Mitt eneste håp var at modningsriene på mirakuløst vis stoppet opp og ikke startet igjen før jeg var tilbake på mandag. De stoppet ikke opp! Ikke en gang i nærheten.

Tidlig søndag kveld kom han. Mens faren spiste en baconpølse da han sto og venta på ei ferge på Aukra. Vebjørn. En helt perfekt liten skapning. ❤️

Moderne teknologi gjorde at jeg kunne følge fødselen live. Være der for mora og for ungen min, selv om jeg ulykkeligvis befant meg på den andre siden av landet. Jordmødrene likte ikke at jeg var til stede. Overføringen ble stanset. Lik min morfar ble jagd ut av fødestuen for over 50 år siden ble også jeg det. Hadde ingenting der å gjøre. De mente fars tilstedeværelse var forstyrrende for fødselen. Skapte uro. I 2019!

Jeg ble voldsomt opprørt. Såret. Lei meg. Sint, fryktelig sint. Ja, krenket rett og slett. I løpet av et nådeløst øyeblikk følte jeg at de frarøvet meg verdien av hele farskapet og reduserte meg til en hvilken som helst tilfeldig sæd-donor. En fremmed. En som ikke skulle være der. En som ikke hørte til.

Da jeg møtte han for første gang mandags kveld var alt dette glemt. Jeg var definitivt pappa! Vebjørn sin pappa.

Pinsehelgen for to tusen år siden sendte Vår Herre Den Hellige Ånd ned til menneskene. 9. juni 2019 sendte han Vebjørn ❤️

 

Kokkejævel

  1. juni·

«Asbjørn, Asbjørn du må våkne!»
Kjærest dulter meg hardt rett inn i nyrene. Gjentatte ganger.

Setter meg skrekkslagen opp i sengen. Har det skjedd noe? Har historien gjentatt seg?!Ser på klokka. 05:33. Herregud, hva er det? Har det skjedd noe med han!?

«Asbjørn, han sover fortsatt. Han har sovet hele natten! Er det ikke fantastisk?»

Hun er lykkelig. Glad. Og veldig, veldig våken!

Unnskyld, sier jeg, både litt lettet, men mest, innrømmer det, irritert, men VEKKER du meg halv seks på morgenen når jeg IKKE skal på jobb for å fortelle meg at han SOVER!???

«Ja, er det ikke helt fantastisk?» svarer hun, fortsatt like lykkelig 😂

God helg, alle!

 

Kokkejævel

  1. juni·

Fredag. Snart 42 år. De siste femten har jeg hatt kronisk skulderbetennelse, fortrinnsvis i den venstre skulderen, men også høyre side er vond noen ganger i året. Man venner seg til alt, men det siste halve året har vært annerledes. Betennelsen føles nå som en glo, eller lava, som hele tiden ligger og ulmer, konstant og hele tiden, men som plutselig blusser opp til et bål, som om noen har blåst liv i flammen. Venter på MR for hva som er årsaken til jævelskapet. Håper det går fort.

Nok sutring! I dag har vi vært å plantet litt sommerblomster på graven til storebror, han som gikk i forveien. Så blir det fint til St. Hans. 🙂 Det var koselig, men også litt rart, litt skummelt. Storebror ble fire måneder. Lillebror blir fjorten dager i morgen. Gleder meg til lillebror fyller året. Jeg gjør det.

Ellers koser vi oss mest hjemme. Blir kjent. Finner en slags rytme. Lar dagene gå. Planter litt i hagen. Ser på tv. Bader. Storesøster har bursdag på mandag. Skal bake en kake. Har kjøpt litt gaver. Håper hun blir glad. Jeg tror det. Håper det i alle fall.

Pizza snart. Uten løk. Uten ALT! Risikerer ingenting for lille magen. Smelta ost med kjøttdeig er jo også godt 😂

God helg, alle! 🙂

(Lillebror er med å plante sommerblomster til storebror. Ekstremt sterkt å se i ettertid. Nå ligger de der oppe i lag, rett ved siden av hverandre. Nesten hånd i hånd. (Dette bildet er heller ikke postet på fb)

 

Asbjørn Sandøy er med Christine Emilie Heitmann Pedersen.

  1. juni·

Regn ute, men sol inne ❤️

 

Kokkejævel

  1. juni·

Det skulle ikke kunne skje igjen. Men det gjorde det.

For akkurat fjorten dager siden sendte Vår Herre det aller, aller vakreste han hadde ned til oss. Vi var så takknemlige og lykkelige. I natt ombestemte han seg og tok han tilbake. Det er nesten ikke til å bære.

“Kjære barn, du va framtida for mæ. Alt æ trudd på sku væks i lag med dæ. Du va sannhet og sang. Sjølve livet.”

Kjæreste, vakreste Vebjørn, vi er så inderlig glade i deg og savner deg sånn! 🖤

Kokkejævel
  1. juni·

Det er så tungt. Så helt ubeskrivelig trist. Tomheten etter han eter seg inn i hver eneste celle i kroppen. Hele den verden vi hadde og det livet vi gledet oss sånn til ligger fullstendig i ruiner. Drømmene er knuste. Framtiden er borte. Sorgen er bunnløs.

Dag to er på mange måter den verste. Sjokktilstanden er i ferd med å gå over. Han finnes ikke mer. Bare de skitne klærne, som vi kan lukte på, igjen og igjen og igjen, til det slutt ikke er noe lukt igjen. Apotekturen for å kjøpe piller som kan stoppe melken. Melkespreng. Pumping.

Og denne helvetes tomheten!

I går skjedde det noe hele tiden. Ambulanse. Prest. Politi. Krimtekniker. Begravelsesagent. Syning. Familie. Gråt. Sorg. Sjokk.

I dag våknet vi opp helt alene. Han finnes ikke mer.

Vi lyser fred over hans minne. 🖤

Samtidig har Datter bursdag i dag. Blir stor jente. Det var ikke sånn det skulle bli. Pappa er så uendelig glad i deg ❤️

 

Kokkejævel

  1. juni·

Og det ble kveld, andre dag.
Har ikke spist i hele dag, så har akkurat vært på butikken og kjøpt Dr. Oetkers mozzarellapizza. Ikke for at det er nødvendig, denne kroppen hadde nok overlevd på sine ikke helt ubetydelige reserver en mellomlang verdenskrig, men mat klarner hodet og ølet vi har kjøpt lager en ørlite hinne, et pusterom, falskt som faen, over det som har skjedd. Datter er hos moren sin, så nå er det bare oss å ta vare på.

Har skjedd litt i dag også. Kjørte opp på kjølerommet og tok et midlertidig farvel med den vakreste før han ble kjørt til Tromsø for obduksjon. Møtene på kjølerommet og kapellet er tøffe, men ufattelig gode, samtidig.

Etterpå kom presten. Et nydelig vesen som har vært en utrolig støtte disse dagene. Minn meg på at jeg må si det til henne personlig.

Hjemmeavhør fulgte. Det er rutine når barn under 18 måneder går i forveien. To veldig dyktige fagfolk, type politi. Tungt, men egentlig veldig godt å forklare seg om det som akkurat har skjedd.

Slag i slag. Videre til Datters bursdag. ❤️ Hun hadde fått to marsvin, Marvin og Marek, i gave hos sin mor. Glede. Latter. Vi klarte å gjennomføre feiringen uten å nevne det unevnelige. Dette var hennes dag. Hun klarte nesten å dekke over sorgen, men pappa så at hun ikke fikk det helt til. Vi prøvde alle sammen.

Ny biltur. Opp til svigerfar. Ny familie samlet. Her slapp jeg å late som jeg var glad. Jeg er så sliten. Så ufattelig sliten.

Tusen, tusen takk til dere alle sammen for alle kommentarer, meldinger, dikt, hjerter, telefoner osv. osv vi har fått dette døgnet. Det varmer uendelig mye mer enn dere tror. Vi klarer ikke å takke hver enkelt tåre, men vi leser så mange vi klarer før vi bryter sammen. Det er så tungt.

Og blomster. Vebjørn har fått flere blomster i døden enn han gjorde i hele sitt liv. Et lite tankekors kanskje, men slik er det. Vi må alle bli flinkere på å ta vare og sette pris på det og de som finnes i verden, for plutselig er de borte og alt blir svart.

Tusen takk 🖤

 

Kokkejævel

  1. juni·

Og det ble kveld, tredje dag.
Jeg har ikke flere ord igjen. Det er helt tomt i hodet. Og i huset. Ikke en eneste lyd. Ingenting. Ikke en gang gråt. Tørt.

Vebjørn er i Tromsø nå. Helt alene. Obduseres i morgen. Håper de finner ut hva som har skjedd. Ikke at det egentlig spiller noen som helst rolle. Han kommer aldri mer tilbake. Noensinne.

Har hatt møte med begravelsesagenten i ettermiddag. Dødsannonse, salmer, sanger. Slike ting. Høres kanskje rart ut, men det er godt å gjøre slike ting. Sitte på Spotify og lete etter sanger som vi har sunget for han. Sanger som betyr noe. Lete etter symboler som skal være øverst på dødsannonsen. Visste du forresten at det finnes masse symboler i programmet for elger, laks, fotball og gud vet hva, men ingen for nordlyset. Det var så kraftig nordlys her den kvelden vi fikk vite at han skulle komme.

Vi håper så inderlig at han får begraves ved siden av storebroren sin. Det får vi bekreftet i morgen. Han har ligget alene i tolv år nå. Blir godt for dem å være to. Storebror og lillebror.

Jeg hater dette! Vil heller selge reker!!!!!!!!!!

 

Kokkejævel

  1. juni·

Til Vebjørn 🖤

Man skal ikke veie unger. Det går ikke an. Ingen kan det, men du veide så tungt. Selv om du var den letteste av dem alle.

Du var symbolet på resten av mitt liv. Du var så ønsket, så ventet, så vakker. Og så inderlig, inderlig elsket. Du var alt jeg skulle gjøre bedre. Alt jeg hadde lært. Alt jeg skulle gjøre bedre. Du var min siste sjanse.

Jeg er så glad for at du får ligge ved siden av Bror. Han har vært alene der så lenge. Blitt ganske stor gutt nå. Det slipper du. Han viser deg rundt. Tar deg med. Beskytter deg. Elsker deg. Til vi kommer.

Det er så tomt her hjemme uten deg. Savner deg sånn. Det er nesten ikke til å holde ut, og pappa vet egentlig ikke hvordan vi skal klare dette, men jeg vet vi gjør det. Pappa har gjort dette før. Pappa hjelper mamma. Hun er jo amatør på dette, og er helt fullstendig ødelagt, men er ufattelig sterk likevel. Hadde ikke klart dette uten mamma.

Er så glad for at vi har masse bilder av deg. Angrer på at vi ikke har så mange filmer, men vi visste jo ikke. Hvordan kunne vi? Var jo ikke redd for det en gang. Hva er oddsen liksom?

Du var ikke her så lenge, men du har gitt meg så ufattelig mye. Du aner ikke. Ingen gjør. Pappa er så takknemlig for at jeg fikk møte deg. Holde deg. Klemme deg. Kysse deg. Synge for deg. Trøste deg. Bade deg. Skifte på deg. Smile til deg. Trille deg. Kle på deg. Skryte av deg. Bli kjent med deg. Glad i deg.

Er så inderlig og uendelig glad i deg, Vebjørn!

Fra Pappa ❤️

 

 

Kokkejævel

  1. juni·

Kjenner jeg blir kvalm når jeg skriver dette. Føles så feil. Brekker meg faktisk, men vi har superferske reker i morgen.

 

Kokkejævel

  1. juni·

Og det ble kveld, den sjuende dag.
I morgen tidlig kl. 07:17 har det gått akkurat en uke siden jeg ringte 113. Kommer nok til å bli tøft å våkne i morgen tidlig. Ikke for at det har vært spesielt lystbetont å slå øynene opp ellers denne uken heller, men gruer meg veldig til i morgen tidlig. Jeg gjør det.

Så fint det var å få han hjem i dag. Lille, vakreste gutten. Kom hjem på besøk til mamma og pappa med egen limosinsjåfør med svart dress og greier. Eneste han mangla var mørke solbriller.

Det var så fint. Få klemme han hjemme en aller siste gang. Minnes det som var av minner. Se på alle bildene. Så fine. Stryke han over håret. Legge den bitte lille, iskalde hånden i min store, den som skulle være tryggest i verden, den som skulle beskytte han mot alt, og kjenne at den sakte varmes opp. Uten at det hjalp. Uten at det hjalp i det hele tatt.

Så ringer de fra jobb. Ti minutter før han skulle komme. Mens vi sto og ventet. Bobla vi står i, og har vært i en hel uke, sprekker. Frityren er ødelagt sa de. Er helt krise, men betyr jo egentlig ingenting. Ingen verdens ting. Jeg til å ringe elektriker. De skulle komme med en gang. Setter pris på det og takker for hjelpen. Vet ikke om den virker nå, men finner det ut i morgen.

Det var så rolig. Så vakkert. Så verdig. Så godt. Alle de som sto han aller nærmest var til stede. Fikk tatt farvel. Hver på sin måte, men sammen. Søster, hun som kom med lyset, og en av de store broran kom. Så glad for det. Veldig glad for det.

Det er så hjerteskjærende trist alt sammen. Så meningsløst. Det har ikke vært meningen å trekke dere alle inn i vår sorg, men det har vært godt for meg å få skrevet av meg både sinne, sorg og ensomhet. Man blir så ensom når det er en for lite. En som mangler. En som aldri kommer tilbake. Man blir så tom. Så sint. Så maktesløs. Så liten.

Setter så utrolig stor pris på all støtten vi har fått i denne tiden. Alle tårene. Herregud så mange tårer. Det har vært så godt at dere aner ikke. Kommer nok ikke til å skrive mer om dette nå på veldig lenge. Herfra og ut må vi klare oss alene.

Begravelse på onsdag. Etter det må vi prøve å leve et slags liv. Vi kommer til å klare oss. Vi har så mange som bryr seg om oss. Er så takknemlig. Vi har hverandre. Vi mangler bare han. Den minste. Den vakreste.

Født i kjærlighet. Død i kjærlighet. Elsket. Uten forbehold.

 

Asbjørn Sandøy

  1. juli·

Enda en dag er over. Den niende i rekken. Det holder nå kjenner jeg. Orker snart ikke mer sorg. Kjenner jeg en av disse forbannede tårene presse seg fram, så tvinger jeg dem tilbake med det lille som er igjen av krefter. Det er nok nå. Er så sliten.

Jeg er klar, veldig klar. Gleder meg faktisk. Til onsdag. Den siste av dager kommer til å bli kjempefin. Vi har satt sammen en verdig og vakker seremoni tror jeg. Det fortjener han og det trenger vi. Vakreste gutten.

På torsdag starter resten av livet og på fredag reiser vi bort noen dager. Vet ikke helt hvor, spiller egentlig ingen rolle, bare vekk herfra. For å puste. For å fylle tomrommet. Med noe annet enn tårer.

 

 

Kokkejævel

  1. juli·

 

Kokkejævel

  1. juli·

Og det ble kveld, siste dag.
Stillheten er nådeløs. Ingenting er tilbake. Bare sinne. Og håpløshet. Det sies man skal kjenne ro, kanskje til og med en slags fred, men det er bare pisspreik! Alt er bare helt for jævlig. Man skal ikke bære sin egen sønn til graven, senke han ned og se han forsvinne. Ingen skal det!

Jeg er så jævlig lei av å begrave unger! Hva faen har jeg gjort feil for å måtte gjøre dette igjen?! Jeg orker ikke mer nå!

Var så intenst og inderlig glad i den gutten.

(Bildet er ikke postet på fb)

Vebjørn, vi savner deg sånn! <3

REINSDYRSBURGER

Reinsdyrsburger med bacon, fetaost, urtebakte poteter og tyttebærkrem

Selv om dette først og fremst er en blogg om livet MELLOM måltidene, så føler jeg jo at jeg må dele av mine aller beste oppskrifter med jevne mellomrom. Er jo tross alt the Kokkejævel.

Dette er en fantastisk god og saftig burger som jeg med stort hell serverer på Hoftepluss, et av mine serveringsteder oppe i kulden og mørkets rike, eller Alta, Finnmark som det er omtalt som på kartet.

I stedet for klassisk burgerost kjører vi fetaost i foodprocessor sammen med litt timian, rosmarin, peppermix og litt solikkeolje til en jevn masse. Når dette smelter, sammen med bacon, på toppen av burgeren, skal du slett ikke se bort fra at tidlig tenåringsuhell plutselig kommer tilbake med full kraft. Ukontrollert og gjentatte ganger. Pass øyet til den som sitter rett over deg. Skjer ikke med alle, men advarer likevel. Er så flaut.

REINSDYRSBURGER

1 kg kjøttdeig

500 gram reinskav

Kjør skavet dypfrosset i foodprocessor. Tin litt før du blander inn i kjøttdeigen.

Er du så heldig at du har kvernet rein- eller elgkjøttdeig trenger du naturligvis ikke “jukse” på denne måten. Velger likevel denne varianten siden folk flest ikke har tilgang på slikt.

 

1 vaniljestenger, frøene

2 ts tørket rosmarin

2 ts grovmalt svart pepper

10 gram salt

20 gram hvitløk

20 gram løkpulver

25 gram potetmel

1 god ss tomatpuré

0,5 dl flytene margarin med smørsmak

0,4 dl flytende viltfond

2 ts  liquid smoke

(finner du ikke det i butikk kan du bruke finhakket bacon av GOD kvalitet. Ikke kjøp noe rask!)

Kjøres på foodprocessor

3 dl vann

 

Kna kjøttdeig, reinskav, potetmel og krydderblandingen godt sammen. Spe med vannet, litt etter litt. Farsen skal være jevn og fin.

Resten fikser du selv. Jeg ble ikke sendt ned til verden for å detaljstyre hvordan du former baller, presser de flate og steiker dem i en stekepanne. NOE må du da ha lært opp gjennom! I alle fall hvis du er så interessert i burgeroppskrifter at du har lest hit. Ærlig talt!

 

Vi smattes!

EN UKE!

Foto: Reiulf Grønnevik, Altaposten

For akkurat en uke siden bestemte jeg meg for at jeg skulle bli Norges mest leste blogg, men det var bare ett problem: Jeg hadde jo ingen blogg og ikke ante jeg hvordan man lagde en heller!

Etter litt prøving og feiling rundt forbi på nettet, jeg har virkelig ikke peiling på slike ting, så fant jeg ut at blogg.no, Norges største bloggportal, var stedet å være hvis jeg skulle bli den mest leste bloggen. Da støtte jeg på et nytt problem: Det var ikke mulig å opprette blogg der, eller her blir det vel nå haha, man måtte blir en såkalt miniblogger på miniblogg.no først! Smak på det ordet, miniblogger. Litt sånn pinlig, stakkarslig og småflaut. Litt sånn lua i hånda. Som å gå i banken før i tiden og be om lån.

Vel, må man så må man! Jeg bretta opp kokkeskjorta og skrev et par innlegg. Etter to dager der inne var jeg på 1. plass. Litt overrasket og superstolt tok jeg screenshot av topplista og sendte til Sønn. Se Sønn, pappa er på førsteplass!  “Hva er miniblogg for noe? Du må jo på blogg.no, det er det som betyr noe”. Der fikk jeg den! 😀

Jeg sendte en melding til support at jeg ikke ville være miniblogger lenger, for Sønn mener det ikke er kult nok og dessuten er det teit å være miniblogger hvis man er over hundre kg. Jeg ble overført til moderskipet, blogg.no, allerede dagen etter.

torsdag denne uken skrev jeg mitt første innlegg her inne. Fredags morgen gikk jeg rett inn på 5. plass. Hva faen skjer, bare en dag! Tok screenshot av topplista og sendte den enda stoltere enn sist til Sønn. “Kult, men skulle ikke du ta den førsteplassen da?” Joda, men gi meg nu i ALLE fall en uke!

Lørdags morgen var jeg på 2. plass. Gidda ikke sende bilde til Sønn.

Så står jeg opp i dag, søndag, og klarte det faen meg! Er det lov å være litt småstolt? Ja, for fader, dette er jo sykt artig!

Screenshot til Sønn er sendt.

 

Så får man jo se da, om man blir en “one hit wonder” eller ikke. Tusen takk for at du leser meg i alle fall <3