Det er ikke alle som setter like stor pris på min direkte tale bestandig, og det har jeg faktisk ingen problem med å forstå. Sannheten kan treffe som et knyttneveslag rett i nyrene, og det er 100% menneskelig å beskytte seg mot slag og andre ubehageligeher. Til og med en sosiopatisk jævel uten evne til å sette meg inn i, og langt mindre bry meg om, andre menneskers følelsesliv forstår det.

 

Ja, vi snakker selvsagt fortsatt om fedme, sunt mot usunt, dyrt mot billig og, det største stridstemaet av alle, om det lønner seg å bruke masse penger på slankemedisner som Wegovy framfor å daglig dytte i seg mange hundre kalorier mer enn kroppen trenger.

 

Svaret mitt på det siste spørsmålet er et rungende ja! Daglig dytting er grisedyrt og prisen på Wegovy, i alle fall de første 12 ukene, er INGENTING sammenlignet med prisen på daglig dytting. Dette har jeg gjentatt til det kjedsommelige de siste månedene, men det virker som mange ikke vil ta seg råd til dette fantastiske hjelpemiddelet. Det kan finnes mange gode grunner til å holde seg borte, blant annet får mange store bivirkninger, men selve prisen er ikke et godt argument. Overvekt koster, bokstavelig talt, flesk!

 

Så var det denne voldsomme sympatien som det virker som mange overvektige ikke bare forventer, men faktisk også forlanger av sine omgivelser, nære som fjerne. Det er jo nærmest ikke grenser for hvilke tragedier som ligger bak overvekten. Overgrep, mobbing, traumer, sykdom, medisiner, dårlig råd og jeg vet ikke hva. Overvekten skyldes alt annet enn at man spiser/drikker mer enn kroppen trenger for å opprettholde en nogen lunde jevn vekt.

 

Det er mulig jeg er litt “miljøskadd” av mine egne nærmest uendelige rekke med tragedier og vanskeligheter, men disse folka klarer jeg liksom ikke å mane fram den voldsomme sympatien for. Det er selvfølgelig trasig med alt dette selvbedraget, men spesielt trist er det ikke.

 

Nei, gi meg heller en tjukkas som oppriktig strever med vekta. Som innser og forstår at årsaken til fedmen bokstavelig talt går gjennom egen munn, men som rett og slett ikke klarer å gjennomføre varige livsstilsendringer. Som har prøvd alt som finnes av kurer etter hvert som de har vært “i skuddet”, men som likevel bare blir tjukkere og tjukkere for hvert år som går.

 

Henne vil jeg gjerne forsøke å motivere, men det er ikke synd på henne heller! Tenk hvor mye hun tross alt har kost seg opp gjennom for å bli så tjukk som hun har blitt. Der andre høflig nei etter to tynne kakestykker i bursdag, og drikker svart kaffe resten av kvelden, så kan hun forsyne seg vellystig av hele kakebordet, flere ganger, mens godsakene skylles ned med kanskje både iskaffe og Baileys. Ja da, den dårlige samvittigheten er aldri langt unna, men akkurat der og da har hun sitt livs øyeblikk.

 

Jeg mener vi tjukkaser skal kunne gå rundt i verden med hodet høyt hevet. (I alle fall så høyt som den stadig tyngre dobbelthaken tillater hodet å heves før tyngdekraften trekker det ned igjen). Det er også viktig å huske på at veldig mange er overvektige av helt fri vilje. De har innsett at det gode liv for dem betyr å holde seg langt unna askese, dietter og marathon. De fyller, bokstavelig talt, livet med god mat og drikke og koser seg, (igjen kanskje litt bokstavelig talt), glugg i hjel. Det må også være lov!

 

Jeg kommer aldri til å bli 85 kg igjen. Bin there, done that! (Da følte jeg meg forresten også tjukk). Jeg er en rimelig habil kokk og tilhører den kategorien mennesker som er litt over gjennomsnittlig glad i kose meg med god mat og drikke. Den kosen vil jeg ikke miste! Det jeg derimot må komme meg bort fra er all tvangsspisingen av regelrett drittmat som ikke har gitt meg noe som helst form for glede, bare dårlig samvittighet. Det er dette Wegovy på mesterlig vis hjelper meg med.

 

Jeg kan selvsagt ikke gå på Wegovy resten av livet. “Vedlikeholdsdosen” koster 3000 kr/mnd og selv om dette er “peanøtter” i forhold til hvor mye jeg før brukte ekstra på mat/kalorier, så blir det nok i overkant dyrt, også for meg. Nå vil selvsagt prisen gå ned etter hvert som patenttiden går ut, samt at det kommer nye legemidler på markedet, men målet mitt er uansett at jeg skal klare meg “alene” etter hvert. Det er jo ingen som vil være avhengig av medisiner.

 

I alle fall ikke såkalte slankemedisiner. Er det noe kommentarfeltet har lært meg de siste månedene, og som overrasket meg veldig, er hvor voldsomt stigmatiserende det er å, ikke være tjukk egentlig, men å innrømme at man ikke klarer å gjøre noe med overvekten på “egen hånd”. Mange, tilsynelatende voksne, fornuftige og rettskafne mennesker,  har utvist en voldsom trang til å “snakke ned” andre menneskers vektnedgang hvis den har kommet etter “juks”, som om man var en utøver som var tatt for doping etter å ha snusket til seg en gullmedalje i et OL.

 

En annen ting jeg har registrert er hvor hårsåre vi tjukkaser egentlig er. Mange av oss har masse selvironi og kan både spøke og le av egen overvekt, men stakkers den tynne tennissokken som våger å fortelle oss, arme tjukkaser, at vi, kremt, kanskje burde begrense inntaket noe og mulig også burde løfte rævva opp av sofaen litt oftere. Da reiser vi bust altså! Så er det påen igjen med med “mange årsaker til overvekt”, hvor “dyrt det er med sunn mat vs. usunn mat”, medisinering, traumer, ødelagt barndom og bla bla bla.

 

Folkens, ha en riktig god helg! I kveld blir det hjemmelagd pizza på denne tjukkasen i alle fall. Den skal jeg spise med hodet høyt hevet, fast blikk og kjevene i taktfast, dødelig angrep. Jeg gleder meg!

 

 

Les også:

20 kg (140 000 kcal!) ned på bare 16 uker!

 

 

 

 

 

 

 

 

Alle som har fulgt meg en stund vet at det nesten ikke har vært grenser for hva jeg har kunnet surket og bæse om her på bloggen. En samlet legestand, både innen fysikk og psykologi, river seg i håret over hvordan det i det hele tatt er mulig at jeg fortsatt er i et slags live. Så langt er det vel bare hissig kreft jeg har vært spart for, men tro meg, den kommer!

 

Den tid, den sorg! Nå en gladsak. Som dere kanskje vet har jeg vært herjet av helt umenneskelige nervesmerter i høyre fot de siste 4 årene. Det har vært helt absurd og var hovedårsaken til at jeg solgte Hoftepluss og FyFader i 2022. Jeg klarte til slutt knapt å stå på beina, men måtte jo gjøre det likevel. Først for å komme oss helskinnet gjennom pandemien, siden for å prøve å fylle bedriftskontoen igjen i etterkant. Det var helt sinnsykt mye jobb, men det var aldri noe alternativ for meg å kaste inn håndkledet.

 

I stedet kastet jeg innpå med smertestillende. Full dose av “alt”. Enkelte perioder var det litt mer morfin, men det var egentlig ingenting som hjalp. Hvis jeg hakket opp tablettene fikk jeg kanskje en liten time som var levelig, men etterpå var alt like jævlig igjen. Slik hadde jeg det i nesten 4 år.

 

Helt fram til oktober i fjor. Da satte jeg den første sprøyta med Wegovy inn i mageflesket. Jeg ble advart mot all verdens bivirkninger, det var liksom ikke måte på, men ingen av disse advarslene omhandlet den eneste virkelige bivirkningen jeg har fått av Wegovy.

 

Etter to uker kjente jeg nemlig at smertene i foten nesten var borte. Det var nesten ikke til å tro! Jeg hadde egentlig belaget meg på å være “pillenarkoman” resten av livet, for etter 4 år i kronisk smertehelvete på samme sted, så gir du på en måte opp. Du resignerer og må bare forholde deg til situasjonen. Det gikk derfor noen uker til før jeg egentlig turte å virkelig tro at smertene faktisk var borte.

 

Gradvis reduserte jeg pillebruken. Etter så mange år på full dose, så er det ikke lurt å bare kutte tvert. Ikke er det enkelt heller, for man blir jo på mange måter avhengig av dritten. Nå er det imidlertid over en uke siden jeg tok min siste paralgin forte. Jeg tar fortsatt Ibux og Paracet, men det er mest pga den voldsomme manneinfluensaen som har herjet meg som en mare de siste 10 dagene. Lyricaen har jeg også gradvis trappet ned. Tar vel siste dose i neste uke.

 

Mange vil nok hevde at det er fordi kroppen har blitt lettere at isjiasen har forsvunnet, for det er ikke tvil om at overvekt ikke er spesielt heldig for helsa, men i mitt tilfelle var jeg bare litt over hundre da prolapsene startet og smertene ble altså gradvis borte fra oktober. Jeg var altså fortsatt over 140 kg da smertene bare “forsvant”.

 

Ja, jeg er LIVREDD for at smertene skal komme tilbake, men jeg har bestemt meg for å virkelig NYTE denne smertefrie perioden hvor lenge den enn måtte vare. På sikt må jeg også nesten redefinere meg selv, for nervesmertene har satt så enorme begrensninger for livet mitt i denne perioden at jeg har glemt hvordan man lever et såkalt “normalt” liv. Smertene omdannet meg sakte, men sikkert fra kokk til kroniker.

 

Nå er det kanskje på tide å børste støvet av kokken igjen?

 

 

 

 

 

26. oktober 2023 veide jeg 147,8 kg. I dag, nøyaktig 16 uker senere, veier jeg “bare” 127,8 kg. Fortsatt kan jeg ikke kalles for noe annet enn bælfeit, men 20 kg ned er likevel forbannet godt jobba! I snitt gir dette en vektnedgang på 1,25 kg pr uke/5,5 kg pr måned. En forholdsvis “menneskelig” måte å gå ned i vekt på. Ingen løs hud, ingen “fatigue” (overveldende tretthet), ingen depresjon*, ingen selvmordstanker, ingen konsentrasjonsvansker,  ingen forverring av humøret. Kanskje snarere tvert i mot!

 

1 kg kroppsmasse tilsvarer ca 7000 kcal. Det betyr at jeg i denne perioden hvor jeg har mistet 20 kg har fått i meg 140 000 kcal mindre enn kroppen har trengt for å holde vekta stabil. 140 000 kcal tilsvarer energiinnholdet i 40 pk (20kg) smør, 112 stk Grandiosa eller 266 stk Kystens fiskegrateng.

Eventuelt 269 kg epler, 149 kg banan, 187 kg potet, 93 kg kokt pasta, 54 pk nugatti, 131 store plater (200g) melkesjokolade, 2641 stk oreokjeks, 614 kakestykker (a 80g), 31 kg smågodt, 130 poser (26 kg) potetgull, 24 kg peanøtter, 41 kg Norvegia,  52 kg lettere Norvegia, 21 kg majones, 35 kg lettere majones, 124 kg kokt skinke, 187 kg torsk, 67 kg laks, 70 kg biff, 58 kg kjøttdeig, 112 kg karbonadedeig, 72 liter fløte, 326 liter lettmelk, 483 liter liteøl, 333 liter vanlig øl, 165 liter rødvin, 311 liter appelsinjus, osv., osv.

 

I løpet av disse 16 ukene har jeg brukt 9008 kr på Wegovy. Mye penger, men veldig, veldig, veldig mye mindre enn jeg har spart på å ikke  trøkke i meg de 140 000 ekstra kaloriene. Det er ikke noe å diskutere en gang. Det er sinnsykt dyrt å bygge opp og vedlikeholde en fet kropp. Derfor står jeg fast på min “hjerteløse” påstand om at har du råd til å være tjukk så har du også råd til Wegovy.

 

Dette forutsetter selvsagt at årsaken til fedmen er at du spiser og drikker for mye. Hvis det ikke er årsaken, så vil heller ikke Wegovy hjelpe det det grann. Nytter jo ikke slanke seg ved hjelp av et medikament som hjelper deg med å spise mindre hvis du faktisk ikke spiser for mye. Håper både du og legen din er oppegående nok til å forstå det.

 

Nå er det jo ikke alle leger som er oppegående dessverre. Det viser den siste tidens avsløringen om at mange leger skriver ut blå resepter av diabetesmedisinen Ozempic, (samme virkestoff som Wegovy, bare svakere), til folk som faktisk ikke har diabetes. Det er jo helt sinnsykt! Ikke er det lovlig, og per definisjon ren svindel, men det verste er at det er moralsk helt forkastelig! Her skal altså mennesker risikere å ikke få sin livsviktige medisin bare fordi vi tjukkaser har fått det for oss at 436 kr i uka (som de 8 første ukene på Wegovy koster) liksom er for dyrt. Ete og drikke oss nærmest fra gård og grunn tar vi oss råd til, men et legemiddel som kanskje kan halvere kaloriinntaket ditt blir liksom for dyrt. Bare tull! Matematikken taler for seg selv. Her må legene rydde opp og slutte med svindelen umiddelbart.

 

Det begynner å merkes at kroppen har blitt 20 kg lettere på bare 16 uker. Livet er, bokstavelig talt, mye lettere. Daglige gjøre mål som å ta på seg sokker eller plukke opp leker etter ungene lar seg gjennomføre uten oksygenstans, svimmelhet og svettetokter. Blodsukkeret, og sikkert også humøret, er langt mer stabilt. Suget etter “noe” på kveldene er helt borte, men det beste av alt er at jeg slipper den jævla nedverdigende nederlagsfølelsen jeg alltid fikk da jeg sto og brøyt i meg et eller annet alt for mye. Hver eneste kveld!

 

Det er en viss fare for at jeg har blitt legemiddelet Wegovys nyttige idiot med mine ukentlige oppdateringer om denne vektnedgangen. Siden jeg omtrent ikke har opplevd en eneste bivirkning, (bortsett fra at nervesmertene i foten er helt fullstendig borte), så er jeg nok litt over gjennomsnittlig positiv til legemiddelet. Jeg prøver riktignok å komme med både kostholdsråd og gode, sunne oppskrifter gjennom uka, men er som sagt klar over at min erfaring med Wegovy kan framstå som ren reklame.

 

Det er i så fall en markedsføring jeg gjør med åpne øyne og helt vederlagsfritt! Jeg syns helt ærlig at det er helt fantastisk at det har kommet et legemiddel på markedet som faktisk virker mot fedme. Nei, det er ikke en varig løsning, men det gir oss tjukkas en kjærkommen hjelp til å komme ned i en vekt vi ikke dør av. Forhåpentligvis klarer vi i løpet av denne perioden å komme oss inn i et spor som gir oss en varig kostholdsendring, for virkningen av Wegovy varer bare så lenge vi setter sprøyta.

 

Jeg er veldig heldig. Jeg kan virkelig mat og har alle teoretiske og økonomiske forutsetninger for å kunne gi både meg selv og min familie et godt, sunt og næringsrikt kosthold. Så var det dette med mengdene da. Man kan bli feit av absolutt alt, bare man trøkker i seg nok av det. Mest sannsynlig blir det nok en evig kamp, men det er veldig mye lettere å kjempe den kampen når man ligger rundt 100 kg enn når man ligger rundt 150 kg.

 

Folkens, jeg vet mange av dere er på samme “reise” som meg. Jeg ønsker dere alle all verdens lykke til med deres prosjekter, enten dere bruker legemidler som Wegovy, periodisk faste eller bare generell livsstilsendring. Selv om det mest sannsynlig er en evig kamp, så gir vi aldri opp. Aldri!

 

 

Og du, husk at det bare er tull og dårlig unnskyldning at sunn mat er dyrere enn usunn mat!

 

 

Les de ukentlige oppdateringene her:

Dag 0

Uke 1

Uke 2

Uke 3

Uke  4

Uke 5

Uke 6

Uke 7

Uke 8

Uke 11

Uke 12

Uke 13

Uke 14

Uke 15

 

 

Følg meg gjerne også her:

Kokkejævel.no

Facebook 

Instagram   

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

På bildet ser dere 800g middag. 400g fiskegrateng, 200g ovnsbakt potet og 200g kokt gultrot/brokkoli. Legg til et par hundre gram grønnsaker og potet som gikk inn i gapet mens jeg la opp maten, og vekta på middagen passerer kiloet.

Energiinnhold: 870 kcal

 

Alt unntatt potetene er kjøpt på tilbud. Fiskegratengen og brokkolien kostet 10 kr/stk, gulrøttene 10 kr/stk. Potetene (Asterix) kostet 25 kr/kg. Til sammen gir dette en god, sunn og veldig billig hverdagsmiddag som metter godt. Hvis man ikke er fanatisk opptatt av fett og slanking, så kan man godt smelte 1 ss smør og bruke som ekstra saus. Det blir kanskje en 5er ekstra. Fortsatt en meget rimelig middag!

 

Jeg har registrert at jeg har fått en del negativ tilbakemeldinger om at jeg som kokk kan anbefale Kystens fiskegrateng når jeg har skrevet et helt oppslagsverk, “Hva skal vi ha til middag?“, om hvor kjapt og enkelt det er å lage skikkelig god mat fra bunnen. Det har også blitt reagert på at Kystens fiskegrateng har et forholdsvis lavt fiskeinnhold, litt i underkant av 20%.

 

Jeg kan absolutt forstå kritikken, men jeg mener den bommer fullstendig på målet. Hele utgangspunktet startet for noen uker siden da jeg så at mange brukte dyr mat som en slags unnskyldning for at de ble overvektige. Den sunne maten var visstnok så mye dyrere enn den usunne. Dette mener jeg bare er tull og tøys! Ja, sunn mat kan være svindyr, men det kan sannelig usunn mat være også.

 

I stedet for å være en påfugl som skryter av at man lager absolutt all mat fra bunnen, hver dag, hele året, så ønsker jeg heller å snobbe litt ned og være pragmatisk. Mine råd skal være mulig for alle å gjennomføre. Av og til må det for svingende i en travel hverdag å kjøpe jeg en ferdiggrateng i frysedisken. I alle fall når den bare koster 10 kr!

 

God middag!

Les også:

Bare tull og dårlig unnskyldning at “sunn mat er dyrere enn usunn mat!”

Som dere kanskje har fått med dere har jeg vært litt “småpjusk” den siste uka. Kall det gjerne en influensa fra helvete. En av den typen som aldri går over. En illsint satan som bare brenner og brenner som en evig forbannelse. En lidelse som aldri tar slutt. En jordisk skjærsild. Et middelaldersk torturkammer. Eller manneinfluensa som det også kalles.

 

Visste du forresten at vi menn faktisk blir hardere rammet av influensa enn kvinner. Symptomene blir verre og varer lenger. Menn blir dessuten oftere lagt inn på sykehus og dør oftere av influensa. Les mer om denne studien på NHI.no.

 

Resten av familien har vært hjemme hele uka. De har også vært syke, hele gjengen. Hadde jeg kunnet hadde jeg også holdt meg hjemme, men jeg kan jo ikke bare stenge butikken en hel uke. Fikk meg en sykedag i går da, på søndag,  og det var bare så, bokstavelig talt,  sykt deilig. På plass på jobb igjen i dag riktignok, men nå tror jeg at toppen, eller bunnen om du vil, er nådd. Jeg håper i alle fall det!

 

Det er i så fall fader meg på tide, for har jo egentlig ikke gjort det skarve grann her de siste 8-9 dagene. Jo da, selvfølgelig har jeg ekspedert når det har kommet folk, men det er også omtrent det eneste jeg har gjort. Har prøvd å smile så tappert som bare en 46 år gammel mann med influensa kan smile, men god service skal jeg ikke skryte på meg. Faktisk har servicen tidvis vært så lavmål denne uka at jeg har skjemtes over å være innehaver, men har rett og slett ikke maktet stort mer enn å holde meg oppreist.

 

Det er mange år siden jeg gikk gjennom en slik helvetesuke. Som begynnende dement skal jeg ikke være for bombastisk hukommelsesmessig, men jeg tror faktisk vi må helt tilbake til begynnelsen av 20-årene, (mine altså), siden jeg har hatt det like tungt og vanskelig, like lenge. Ja, det har selvfølgelig vært dager opp gjennom, både 1, 2 og 3 på rad der jeg har tryglet Vår Herre om å få slippe, men ikke over en uke til ende.

 

De umenneskelige lidelsene har naturligvis blitt noe forsterket denne gangen, siden jeg ikke har kunnet ta meg en eneste sykedag. Det er nemlig både fordeler og ulemper med å ha ansatte. En av fordelene er definitivt at du kan være borte fra jobb et par dager, (i det minste gå litt tidligere hjem), hvis det skulle røyne på. Den eneste jeg har som eventuelt har kunnet steppe inn for meg er min sønn, men han har vært syk selv, så det har vært ingen nåde.

 

Det verste er, nå som jeg begynner å få tilbake troren på at jeg ikke kommer til å dø likevel, er alt arbeidet som jeg ikke har fått gjort. Alt jeg henger etter med, både av nye og gamle prosjekter. Gjøre butikken “klar”, med masse spennende nyheter, til byen gradvis våkner til live igjen etter vinterdvalen. Håper inderlig jeg får satt skikkelig i gang li løpet av morgendagen. I alle fall senest onsdag, for jeg kan ikke subbe rundt her lenger! En ting er at dagene blir helt absurd lange, men jeg taper jo også masse penger på å utsette alt.

 

Nå har jeg i alle fall utsatt avslutningen av denne bloggposten lenge nok. Ikke at jeg kommer til å fylle de to siste timene på jobb med så voldsomt mye fornuftig, men nå har jeg tross alt brukt nesten 3 timer på denne lille oppdateringen, og det får sannelig holde! Skal prøve å få gjort unna litt bestillinger før jeg kjører hjem på slaget 17:00. Må huske å kjøpe fersk ingefær. Kjøpe masse på lørdag, men da jeg skulle lage meg kruttsterk ingefertær viste det seg at alt jeg hadde kjøpt var svart tvers gjennom. Så nesten ut som råte, slik som poteten kan få. Har aldri sett det på ingefær før.

 

Folkens, takk for at dere leser oppdateringene til en hardt prøvet mann!

 

Les også:

Først gikk det bratt nedover. Så gikk alt til helvete.

I live og på jobb.

 

 

 

 

 

 

 

 

19 år, veslevoksen og pappa til en planlagt, ønsket og elsket unge. Det var en relativt heftig fødsel. Som dere vet har vi ikke sykehus her i Alta, så alle førstegangsfødende må til nabogrenda Hammerfest for å føde. Ingen problem på sommeren, for det er tross alt bare et par timer unna hvis det ikke er fartskontroll, men på vinteren kan det være litt mer krevende.

 

Det har seg nemlig slik at en tredjedel av veien er en fjellovergang, “Sennalandet”, og vi befinner oss altså i Finnmark, på vinteren. Det betyr at den fjellovergangen veldig ofte er stengt. Det normale er fra 20 til 55 ganger gjennom vinteren. Litt kjedelig når vannet har gått og du ser hårtustene stikke ut.

 

Da jeg ble far for første gang, 5. februar i 1997, var veien til sykehuset riktignok ikke stengt, men den var ikke åpen heller. Selv om det var et helsikkens uvær, så var det heldigvis kolonnekjøring over fjellet. Jeg visste det ikke der jeg satt livredd i ambulansen og trodde ungen skulle fødes i en snøskavvel, at det egentlig ikke spilte noen rolle at turen tok et par timer ekstra.

 

Fødselen skulle nemlig vise seg å vare i hele 36 timer. Det var, akk og ve, tøffe timer for en førstegangspappa. Syk var jeg også. Sånn skikkelig. Faktisk var jeg så syk at da det var vaktskifte på ettermiddagen og det kom inn en ny finsk jordmor, så var det første hun sa var: “Stakkars, hvordan går det med deg!” Så ga hun meg paracet, ibux og noe kaldt å drikke før hun snudde seg mot den fødende…

 

Sann historie faktisk. Kom på det siden jeg faktisk er pjusk i dag også, 27 år senere.

 

Bildet er hentet fra min første bok, “Livet mellom måltidene“

Hele familien ligger fortsatt strødd der hjemme, men slik luksus skal det mye til før jeg bevilger meg selv. Hvis kundene skulle risikere å møte en låst dør hver dag jeg følte meg litt dårlig, så tror jeg fort det hadde blitt kroken på døra. Den sitter utrolig langt inne. Kanskje hvis jeg var like febersyk som jeg var natt til søndag, men har dratt på jobb under verre forhold, så er faktisk ikke het sikker.

 

Jeg føler meg som en skipbrudden som har blitt skylt i land på stranden. Man er først litt usikker på om man er død eller levende når man våkner. Jeg har, etter litt betenkningstid, kommet fram til at jeg er i live.

 

Skal få skjært de (jævla) reinhjertene jeg ikke fikk skjært i går. Nå som vi både skal produsere tørka reinhjerter parallelt med tørka reinskanker fram mot påske, så må logistikken sitte som et skudd. Utsettes saltingen på hjerter, så går det ikke bare ut over hjertene, men også produksjonen av skanker forsinkes tilsvarende pga kapasitetsbegrensninger. Bla, bla, bla.

 

Tusen hjertelig takk for alle god bedring-hilsninger og tips til “heksebrygg” jeg burde blande sammen å få i meg for å bli frisk. Selv om jeg må innrømme at jeg ikke lagde meg noe av alt det rare som ble foreslått, så er det likevel utrolig hyggelig at folk bryr seg. <3

 

Det som imidlertid ikke er like hyggelig er denne evinnelige gnægingen fra enkelte kvinnfolk om manneinfluensa/man flu. Ja, det er artig når det blir brukt selvironisk av en mann, men veldig mye mindre morsomt når det kommer fra et kjønn som generelt har 70% høyere sykefravær enn menn.

 

Hva “manneinfluensa” angår, så er det  forskning som viser at vi menn faktisk blir hardere rammet av influensa enn kvinner. Symptomene blir verre og varer lenger. Menn blir dessuten oftere lagt inn på sykehus og dør oftere av influensa. Les mer om denne studien på NHI.no.

 

Nei, der bikka klokka åtte. Nå venter et par trivelige timer med hjerter mellom fingrene og poskast i øret. Fortsatt fire timer til dagens første måltid. Begynner å venne meg til denne fastingen nå, men det er fortsatt litt “kjedelig” å ikke spise frokost. Det går sikkert over. Om ikke i dag eller i morgen, så i alle fall den dagen jeg hører singelen skingre over kistelokket. Viktig å ha noe å se fram til.

 

(Til tross for min småirriterte og mannekrenka tone, så skrev jeg (også) dette innlegget med gammaglimt i øyeeplet altså.)

 

 

Det har vært mye kroppsfokus her på bloggen i det siste. Slankesprøyter, periodisk faste, lettprodukter vs. helfeite produkter, oppskrifter på god, sunn og billig mat, veiinger, erfaringer, tips og råd opp, ned og i mente. Siden vi alle har en kropp, mange av oss alt for stor, så er dette noe som selvsagt opptar og engasjerer mange.

 

Det er likevel viktig for meg å få sagt at selv om jeg akkurat nå gjør et helhjertet forsøk på å komme ned i en vekt som er litt lettere å vandre rundt på jorden med, så er det jo ikke slik at andre skal føle en skam for at de av ulike årsaker har valgt annerledes. Det er faktisk mange som trives som store. Som har veid fordelene opp mot ulempene, og funnet ut at gledene med overvekt er såpass store at det vil gå ut over livskvaliteten å bli mindre. En ting er selve vektreduksjonen, men hvis den skal være varig vil det bety store forsakelser resten av livet. Det er det slett ikke alle som vil, og det må vi selvsagt respektere.

 

Når man skriver om kosthold og livstil, så er det veldig enkelt å bli bastant og belærende. Man har kanskje, (etter 100 000 tidligere forsøk), funnet noe som fungerer for seg selv. Dette vil man selvsagt fortelle verden, men det er viktig å huske at egne erfaringer ikke er forskning, det er og blir bare en erfaring du har gjort deg.

 

Nå generaliserer jeg, men det kan virke som om det skjer en eller annen feilkobling i hjernen hos oss som lykkes med å gå ned noen kilo. Vi blir skråsikre bedrevitere som plutselig kan, vet og forstår alt om kropp, kosthold, metabolisme og trening. Vi blir omtrent like fanatiske og irriterende som folk som har slutta å røyke. “Det er kjempeenkelt! Bare gjør så og slik, det gjorde jeg, og det fungerer!”

 

Slik vil ikke jeg være, og har jeg framstått slik vil jeg gjerne beklage at du har oppfattet meg på den måten. Jeg vil bare være en helt åpen og ærlig tjukkas som tar dere med på min reise nedover. Fortelle om mine erfaringer med både dette og hint og, forhåpentligvis, inspirere andre til å ta tak i seg selv. Hvis de vil riktignok.

 

Dette betyr slett ikke at jeg beklager min noe direkte fortellerstil. Jeg er ikke lei meg for å si høyt at overvekt i 99,9% av tilfellene kommer av at vi har spist og drukket alt for mye, alt for lenge. Jeg er heller ikke lei meg for å si at det bare er tull og pølsevev at sunn mat er dyrere enn usunn mat. Vi må slutte å pakke oss selv inn i deilig sukkerspinn! Vi måt tørre å kalle en kakespade for en kakespade, ikke et gripebestikk for salat.

 

I januar er det alltid mye slankestoff i mediene. Mulig det er for at jeg selv er “inne i det”, men virker nesten som det er mye mer i år enn tidligere. Kanskje ikke så rart siden vi år for år bare blir større og større. Jeg mener det er bra det er stort fokus på helse og overvekt. Det gjør ingenting at vi kjenner på et visst press for å gjør noe med oss selv og vår egen livstil.

 

Det vi ikke skal gjøre er å gå rundt i verden og skjemmes for at vi er (alt for) store! Enten vi stadig “jobber med saken” eller trives med vår egen overvekt, så skal vi ikke ha noe av at en eller annen nyslank spjæling ser litt ned på oss bare fordi vi koser oss litt for mye, litt for ofte. Slike folk setter vi oss på!

 

Del gjerne hvis du et enig 🙂

 

Folkens, ha en vakker og skamfri lørdag!

(Og husk å stem på Keiino!)

 

 

Ja, nå har jeg testet såkalt periodisk faste hele denne uka, og min personlige “grunnforskning” viser at dette faktisk er overraskende enkelt. Nå skal det sies at jeg i mitt stille sinn tidligere har latterliggjort folk som har vandret rundt på jorden og fastet i kortere eller lengre perioder. Snakk om trist og bortkastet liv liksom!

 

Det har jo vært litt “liv og røre” kan du si i kommentarfelteten mine på FB de siste ukene. Det har det for så vidt alltid vært, men denne gangen har det handlet om et tema som angår oss alle, nemlig at stadig flere av oss er i ferd med å spise (og drikke) oss til døde. Det har selvsagt engasjert, for alle har jo helt grunnleggende og personlig erfaring med dette. Det som gjør alt som dreier seg om kropp og kosthold evig engasjerende er at det ikke finnes noe felles fasitsvar. Det er et mylder av “sannheter” der ute. Og det kommer stadig nye.

 

I mange år har vi fått høre at vi skulle “spise lite og ofte. Nå er det altså periodisk faste som er den nye “mirakelkuren”. I bunn og grunn handler det egentlig bare om å ta natta til hjelp og hoppe over et måltid. Det kan jo synes symptomatisk på vårt overflodssamfunn å bruke ordet “faste” om å hoppe over frokosten, men jeg lar den ligge.

 

Frokosten altså. Hele denne uka har jeg droppet frokosten som jeg normalt inntar med stor vellyst og glede kl. 08:00 hver eneste dag. Det vil si at jeg ikke spiser, (eller “faster” om du vil), fra middag kl. 20:00 på kvelden til lunsj kl. 12:00 dagen etter. I dette tidsrommet drikker jeg heller ingenting annet enn vann og kaffe. Det gir 16 timer uten mat og kaloriholdig drikke, noe som setter kroppen i en lett ketosetilstand. Det vil, (veldig enkelt sagt), si at kroppen forbrenner fettvev i stedet for karbohydrater.

 

Ketose skal også etter hvert gi deg mindre matlyst og mindre “sug” etter sukker og søtsaker. Ettersom Wegovy-gutten allerede har tatt fra meg søtsuget og minsket matlysten, så kan jeg dessverre ikke “bevise” dette for dere gjennom mitt eksperiment med periodisk fasting. Det jeg derimot kan fortelle, er at det virker som om blodsukkernivået virker mer stabilt. Jeg føler meg mer opplagt og våken, og perioden mellom lunsj kl. 12:00 og middag kl. 20:00, som tidligere kunne bli litt “lang”, selv med Wegovy, har denne uken ikke vært noe problem i det hele tatt. Har verken blitt slapp, sliten eller i dårlig humør.

 

Dette kan selvsagt også være tilfeldigheter eller mer eller mindre skyldes andre omstendigheter. Sola er tilbake og det har blitt lysere, samtidig som jeg har en del store personlige bekymringer som ikke omhandler meg selv. Disse bekymringene har vært av nokså alvorlige art og har tatt mye tankefokus denne uken- Dette _kan_ ha bidratt til at denne “fasten” har vært enklere enn den ellers ville vært. Jeg tror ikke det, men må nok “faste” en uke til for å utelukke det helt.

 

Om jeg savner frokosten kl. 08:00 hver morgen? Vel, ja jeg gjør jo egentlig det. Ikke så mye maten egentlig, men har jo i flere år nå, 6 dager i uka, på en måte startet dagen med å spise frokost foran PCen på jobb. Det har blitt en inngrodd vane og rutine. For meg som er veldig glad i faste rutiner og helt like dager, så tar det nok litt tid før jeg venner meg til at frokosten er borte. Det er dog egentlig ikke noe nytt for meg dette med å ikke spise frokost. Da jeg drev Hoftepluss og FyFader (i 7,5 år), så startet jeg på jobb kl. 06:00 hver morgen og jobbet i ett fram til 10:00. Da var det frokost/lunsj. Da var det rutinen, og det kunne ikke falle meg inn å verken spise før jeg dro eller sette meg ned kl. 08:00 for å spise frokost.

 

Om jeg spiser mer til lunsj eller middag fordi jeg faster/dropper frokosten? Nei, jeg gjør ikke det. Spiser akkurat det samme som før til lunsj og er heller ikke mer sulten, verken til lunsj eller middag. Det gir meg personlig en gratis  “besparelse” på 500 kcal om dagen. Dette tilsvarer 1/2 kg kroppsfett i uka, (eller 2 kg pr måned/24 kg pr år om du vil).

 

Det var min erfaring etter en liten uke. Nå skal jeg jobbe et par timer før lunsj! Bildet er forresten bare et illustrasjonsfoto. Jeg spiser egentlig fire slike knekkebrød til lunsj. I helgene kjøper jeg i tillegg 1 stor boks med Delikat italiensk salat som jeg bruker under osten. Har brukt å kjøpe en stor boks, men nå som jeg “faster” hver morgen holder det nok med en liten, for når mandagen kommer blir den “forbuden frukt” igjen.

 

Ha en vakker helg!

(Og husk, det er verken farlig eller et sykdomstegn å kjenne seg sulten fra tid til annen. Nyere forskning visert tvert i mot at det både er naturlig og kan gi oss et lengre, lykkeligere og sunnere liv)

 

 

 

Les også:

Periodisk faste, noe for meg?

 

 

 

 

 

 

 

Den unnskyldningen for egen overvekt jeg hører oftest, (til og med oftere enn medisinering, stress, hormoner og arv), er at den sunne maten er så fryktelig mye dyrere enn den usunne maten. Der de andre unnskyldningene, i visse tilfeller i alle fall, delvis kan ha noe for seg, så er denne unnskyldningen med respekt å melde det reneste tullball. Det stemmer rett og slett ikke.

 

Klart man kan finne eksempler hvis man sammenligner de dyreste fiskestykkene fra fiskedisken i landets dyreste dagligvarekjede med den pågående kampanjen alle kjører nå på Grandiosa, kanskje den berømte av alle i familien “Søppelmat”, men det mener jeg blir for enkelt. I stort er nemlig prisen på “sunt” og “usunt” rimelig jevnt fordelt.

 

Kjedene kjører tilbud hele tiden på både fisk, kylling, kjøtt, frukt og grønnsaker. I forrige uke for eksempel var det 10 kr for 400g Kystens fiskegrateng fra Findus. Den digger vi, så tror jeg kjøpte 10-20 stykker. Så kan man sikkert diskutere hvor voldsom “sunt” fiskegrateng egentlig er, men sammen med masse kokte grønnsaker, noen kokte poteter og et deilig dryss med karri, så er det en veldig mye bedre middag enn det aller meste en som sliter med vekta ellers kunne trykt i seg. (Forutsatt at man dropper stekt bacon og smelta smør selvsagt).

 

Så er det gjengangeren at “smågodt er mye billigere enn fisk”. Det kan for så vidt være sant nok det, (selv om sannheten snarere er at smågodt stort sett koster det samme som de billigste fiskekakene), men hvis du dekker bordet og serverer smågodt til middag, i stedet for eksempelvis stekte egg på grovt brød med ertestuing, så er ikke fedmeproblematikken din forårsaket av prisnivået på mat for å si det veldig diplomatisk.

 

“Sjokolade er mye billigere enn frukt og grønnsaker”. Vel, for det første er ikke sjokolade mat, og for det andre stemmer heller ikke denne (dårlige) unnskyldningen. Nå spiser ikke jeg mye sjokolade, men har registrert at disse store platene fra Freia og Nidar pleier å koste 25 kr/stk når de er på tilbud. (Ser folk kjøper dem også når de ikke er på tilbud altså). Det skulle gi en tilbudspris på 100 kr/kg. Epler og  pærer koster mellom 25 kr/kg og 45 kr/kg når de ikke er på tilbud. Samme gjelder vel for appelsiner. Bananer litt høyere, men fortsatt mye billigere pr kg enn denne sjokoladen som liksom skal være så “billig”. Det er forresten tilbud på frukt og grønnsaker absolutt hele tiden, hos alle kjedene.

 

Vi elsker gulrøtter! (10-35 kr/kg). Helst kokte. Gulrøtter er veldig holdbare, og vi kjøper gjerne mange kilo når de er på tilbud, (Er alltid tilbud i en av kjedene, så egentlig bare tull å kjøpe så mye, men vi har et stort kjøleskap i kjelleren med veldig god plass. Veldig praktisk, men denne muligheten har selvsagt ikke alle). For å gjøre det ekstra enkelt når de, (Christine og ungene), kommer hjem fra jobb og skal lage kjapp middag, så pleier vi gjerne å kutte og koke et par kilo gulrøtter i slengen. Samme gjør vi med potet. Da er det bare å varme dem opp et par minutter i vann i stedet for å begynne å bale med skrelling, kutting og koking mens ungene tar livet av hverandre der ute i stua.

 

Brokkoli er en annen favoritt hos oss. Storebror spiser bukettene som om de var de saftigste kyllinglår. Herlig å se. Brokkoli er imidlertid lagt fra like holdbare som rotgrønnsaker, dessuten nokså kostbart, (i alle fall hvis du regner pr kg, ikke volum), når det ikke er tilbud. Til gjengjeld er det tilbud på brokkoli veeeldig ofte. Tror det nesten ikke går en uke uten at vi kjøper brokkoli til 10 kr/stk en eller annen plass. Disse gjør vi det samme med som gulrota. Altså kutter og koker/damper ferdig. Holder seg en uke i kjøleskap.

 

Frosne grønnsakblandinger bruker vi lite av, men vet mange liker de veldig godt. Disse er det også veldig ofte tilbud på forresten, men de vanligste variantene koster mellom 40 og 50 kr/kg, og da er det heller ingen svinn i form av skrell og skall. Det er billig!

 

Blomkål derimot, som jeg også ofte ser blir trukket opp som eksempel på hvor dyrt det er med frukt og grønnsaker, skal jeg si meg enig i som regel er dyrt. I alle fall nå utenfor sesong. 40-50 kr for en bukett kjøper ikke jeg inn til min familie i alle fall. Da venter jeg heller til sesongen. Da er de både billigere og mye bedre.

 

(Slik kunne jeg fortsatt, både i det vide og det brede. Snakket om min forkjærlighet for kokt kål, (koster nesten ingenting), spesielt til vilt og reinsdyr, (som til gjengjeld koster veldig mye). Jeg kunne også fortalt om mine ovnsbakte grønnsaker, både de som er bakt bare med litt Supreme/olje, salt og pepper, og de jeg baker med Supreme/olje, masse urter og hakka tomater. Disse passer både til kjøtt og fisk og holder seg i alle fall i 14 dager i kjøleskap.)

 

På bildet ser dere middagen min i går kveld. 250g fersk seifilet (33,5), 200g gulrot (6kr), 200g potet (5kr), 100g hvitsaus (3kr) og 50g sylta rødløk (2,5kr). 800g god, sunn og mettende middag til 50 kr. Det tilsvarer en kilopris på 62,5 kr. Ingenting er kjøpt på tilbud. Innkjøpene er gjort på Kiwi, men kunne like gjerne vært gjort på Rema eller Extra.

 

En Grandiosa koster normalt 59 kr/stk. Dette gir en kilopris på 102 kr. Altså dobbelt så dyrt som min middag. Hvis vi skal sammenligne min middag til fullpris med Grandiosa på tilbud (29 kr/stk), så koster grandisen 50 kr pr kg. Altså 12,5 kr billigere pr kg enn min middag. Nå vet jeg jo at det i aller høyeste grad selges andre frossenpizzaer enn Grandiosa på tilbud, så i 99% av tilfellene vil faktisk min middag være billigere enn kjøpepizzaen.

 

Så det så!

 

Les også:

Periodisk faste. Noe for meg?

Diagnose: Tjukkas

Ikke vær så krenkesur da!

 

 

Og hver torsdag er det “veiedag”:

Dag 0

Uke 1

Uke 2

Uke 3

Uke  4

Uke 5

Uke 6

Uke 7

Uke 8

Uke 11

Uke 12

Uke 13

 

SYLTA RØDLØK

100g rødløk, tynne skiver

10g sukker

10g eddik

 

Bland sammen og la stå MINST en time, helst over natta. Holder seg (minst) 30 dager i tett boks i kjølsekap.

 

HVIT SAUS

25g smør(margarin

25g hvetemel

1/2 liter melk

Salt, pepper (og gjerne litt revet muskatnøtt)

 

Smelt smør på litt over medium varmie i en kasserolle. Rør inn hvetemel. Bruk visp. Fres jevningen noen sekunder før du tilsetter melka. Kok opp under konstant omrøring. Skru ned varmen og la sausen putre litt 2-3 minutter. Smak til med salt, pepper og eventuelt annet krydder. Det er også godt med en skvis sitron i sausen.

 

Følg meg gjerne også her:

Kokkejævel.no

Facebook 

Instagram