Klokka er kvart på sju og jeg har endelig kommet hjem. Har vært en lang dag. Det blir dem hvis man våkner tidlig, og i det siste har jeg våknet mellom fire og halv fem. Jeg begynner ikke på jobb klokka seks lenger, så det er helt meningsløst og jeg nekter som regel meg selv å starte dagen så tidlig, så jeg går opp og legger meg på sofaen og hører på radio. Verdibørsen, Språksnakk, Abels tårn og Dagsnytt atten. (Ja, jeg er en kjedelig mann).
Så ligger jeg der da og knipser, bokstavelig talt, med tærne på utsiden av sofaen, fordi jeg alltid ligger i den korte delen av hjørnesofaen. (Er jo helt teit nå som jeg skriver om det! Våkner jeg i natt skal jeg legge meg i den lange delen). Jeg sovner ikke, men dormer sikkert litt og plutselig er klokka halv seks eller halv sju. Da er det ikke natt lenger og jeg kan sette meg opp, drikke pulverkaffe, snuse nikotinfri snus med kvernet chilisalt i og skrive en blogg til dere.
Hadde Kjærest vært alkoholisert så skulle jeg kjøpt henne en diger flaske med brennevin i dag, for hun har virkelig ikke hatt det godt de siste dagene. Jeg har så vondt av henne. Det har til tider vært svært tøffe tak her oppe, så jeg unnet henne virkelig denne bryllupsdagen. Denne ene dagen med fullkommen lykke der man for en stakket stund bare kan leve akkurat i øyeblikket. En dag man kan nære av på tunge dager. En dag å minnes med glede når man trenger styrke til å holde ut. Samt en masse andre klisjeer.
Slik ble det ikke og heldigvis er hun ikke alkoholisert, så jeg kjøpte 2 store plater med melkesjokolade som venter på henne når hun kommer hjem. Hun og forloveden, som faktisk er søsteren fordi hun måtte vrake den første forloveden pga. plassmangel i kirken, er å handler inn til bryllupet i dette øyeblikk.
Ja, du leste riktig. Det blirbryllup! Har vært hos prestemannen nå før jeg kom hjem, og dette får vi til. 20 stykker i kirken og 20 stykker etterpå fordelt på to omganger, altså 1o i første “pulje” og 10 i 2 “pulje”. Kun de aller, aller nærmeste, men slik blir det og det er helt greit 🙂
Nå kom de faktisk hjem. Lillebror ligger og sover i bilstolen. Kjærest smiler. Hun har innfunnet seg med at det er ingenting vi kan gjøre med dette, og vi får bare gjøre det beste ut av dagen, for det noe vi er gode på så er det å gjøre det beste ut av vonde og vanskelige situasjoner. Der har vi ikke bare fagbrev, men mesterbrev!
Dette ble en dårlig og usammenhengende blogg, og det beklager jeg, men slik er livet. Om ikke dårlig, så i alle fall usammenhengende og i rykk og napp.
Da jeg kom hjem i går hang den der i all sin prakt. Et helt vanvittig nydelig utført arbeid var endelig ferdig. Millioner av helt perfekte masker. Tenk å kunne lage noe slikt til sin egen sønn. For en dåpsgave! Jeg er veldig stolt over min kommende hustru.
Da jeg traff Kjærest for tre år siden så hadde hun faktisk allerede begynt på kjolen, så ingen tvil om at denne kvinnen mente alvor og hadde lumske planer, he he. Det var ikke et prosjekt hun jobbet mye med, hun har jo “tusenvis” av andre prosjekter hele tiden, med fra tid til annen tok hun den opp og strikket litt på den. Er vel det som kalles for kvinnelist.
Da Lille Vakre ble født satte hun for alvor i gang med prosjektet igjen, men arbeidet ble fort lagt bort og ble ikke tatt fram igjen før Lillebror ble like gammel. Resten er historie. Nå er den ferdig og Lillebror kan virkelig kle seg standsmessig på lørdag 🙂
Hvilken ulltype, tørrelse på pinnene etc. må neg nesten komme tilbake til litt senere i dag når Kjærest våkner, for klokka er bare litt over seks og tror hun hadde bitt av meg strupen og stukket en strikkepinne inn i hvert øye hvis jeg hadde gått ned, vekket henne og fortalt at jeg trengte noe garninfo til bloggen…
Sjekk forresten hennes Instagram HER hvis du er glad i godt håndarbeid 🙂
Foto: Frank Rune Isaksen i Frikant. Det er han som filmet “Dåpen” også. Fantastisk film!
Og du, mens vi er inne på dåp, se den helt fantastiske seremonien da selveste biskop Olav Øygard døpte min kanskje mest berømte rett, Ole Mattis Hætta, med ingen ringere enn Altas ordfører som gudmor, i Sautso, Altaelva. En fantastisk opplevelse og helt fantastisk musikk av Marit Hætta Øvrlig!
Tenk at bitte LilleBror har blitt fem måneder gammel og, om ikke diger som en kjempe, så i alle fall nesten sju kg og stor! Dagen skal feires i sin helhet hos bestemormor mens jeg koker og baler her hjemme.
Jeg syns dette er skikkelig stas, dere ander ikke, og om bare en uke er det dåp! 🙂
Vi har forresten innført noe nytt her hjemme, nemlig lørdagskurv! Da kan vi få det vi har ønsket oss i løpet av uken. Dette er min, så nå vet dere hva jeg liker, he he 😉
Nå må jeg jobbe! Fortsatt 18 retter, minus noe stekt løk, igjen (Herre Gud, hva har jeg begitt meg ut på?)
Jeg visste jo at jeg skulle gifte meg, men det har hele tiden vært så lenge til. Har liksom ikke forstått det voldsomme stresset til Kjærest de siste dagene. Nå forstår jeg bedre.
Holder jo på med disse 20 rettene, men hun har liksom virket litt uinteressert. Vært mye snakk om det bryllupet, og om jeg har hentet dressen hos skredderen, slipset hos Dressmann, blomster hos Elvebakken Blomster etc., etc., etc.
Jada, jada, jada, skal gjøre det i morgen. Jeg lover!
Så kommer hun inn på kjøkkenet nå i kveld, mens jeg står å lager bruning til en kremet tomatsaus, og forteller at vi skal gifte oss
NESTE HELG!!!
Jeg som trodde det var 15 dager til. Skrev til og med det på bloggen i dag. Dere vet den der jeg ble kåret til tidenes norske kokk. Les den HER.
Ja ja, like greit. Godt med alt som er gjort. Om åtte dager er jeg en gift mann!
Tanken hadde ikke streifet meg et sekund da jeg ble oppringt av jurylederen tidligere i dag. Visste ikke en gang at det fantes en slik pris, men jeg ble selvfølgelig, som seg hør og bør, både voldsomt glad, ydmyk og beæret. Da jeg spurte juryformannen hvorfor jeg fikk denne æren nå, og ikke da jeg herjet som verst her nord som anerkjent kjøkkensjef, fikk jeg til svar at jeg har modnet, blitt klokere og prosjektet med at all min mat skal kunne tilberedes på en hybelkomfyr er direkte genialt. Dessuten syntes hun jeg var kjekkas.
Det siste var jeg ikke overrasket over å høre, for jeg er virkelig en flott mann, så ærlig må vi være, og hadde det ikke vært for at jeg skal gifte meg med jurylederen om bare 15 dager, så hadde jeg gjerne giftet meg med meg selv hvis det hadde vært mulig og sosialt akseptert.
Her ser dere helgens handleliste. Ikke mindre enn 20 retter skal fotograferes på mandag, og disse må naturligvis forberedes i løpet av helgen. Det er voldsomt mange retter, og alle disse skal ha perfekte oppskrifter som du kan nyte godt av i sen store kloke kokeboken som kommer ut til høsten.
Det var derfor Kjærest/jurylederen kalte meg for flink, men du vet, narsissister som meg, vi hører akkurat det vi vil, og i mine hører hørtes det ut som jeg var kåret til tidenes norske kokk. Det er jo det jeg er! (Jeg er norsk, kokk og lever i tiden 😉 )
Karbonader liker jeg å forsteike i ovnen. Det er så så mye lettere. Setter ovnen på full måkkings og steiker i vei.
Samme gjør jeg med kjøttboller. Orker ikke bale og svette med å steike dem i panna. Det kan jeg eventuelt gjøre når jeg skal servere dem, altså gi dem en skikkelig runde i varm panne med godt smør, og kanskje et persilledryss på slutten.
Brunet tomatsaus med fløte og krydder. Vel, den bør ikke drikkes, men det er fristende!
Hadde en pakke kjøttdeig (karbonadedeig) til overs, så knadde bare inn 1,5 ts med urtesaltet mitt, 1 ss potetmel og 1 dl kaldt vann. Enkelt og greit.
Forstekte dem også, så er de klar til i kveld. Tenkte å bake noen halvgrove focacciabrød som hamburgerbrød. Tror det blir veldig godt. Er jo helg og da legger man ikke på seg uansett hva man spiser…
Nei, kan ikke sitte her og leke toppblogger! 18 retter gjenstår, så det er bare å sette i gang hvis jeg skal rekke alt før mandags morgen.
Ønsker de aller, aller fleste av dere en helt fantastisk fredag, enten dere er alene eller sammen med noen dere er glade i. Ta vare på hverandre og følg for guds skyld smittevernrådene selv og Erna Solberg gjorde en glipp i vinterferien. Hun har for øvrig fått nok pes nå. Det er banket hardt og presis inn. Alle har fått det med seg. Sprit hendene og gå videre!
Ja, bildet er fra i fjor da jeg var ung, slank og bare 110 nette små kg 😉
I dag har vi, Kjærest og jeg, snakket godt, vondt og lenge. Det har vært tårer, men også latter. Samt litt irritasjon, både fra min og hennes side, for jeg har jo også prøvd å jobbe så godt jeg har kunnet mens alt dette har pågått. (Les HER hva jeg snakker om)
Bryllupet blir ikke slik vi hadde planlagt, denne gangen heller, men når alt kommer til at er faktisk det aller viktigste at vi denne gangen har et dåpsbarn som puster. Alt annet blir bare bagateller og uvesentligheter i forhold. Herre Gud, vi har da opplevd tusen ganger verre ting enn et bryllup med lite gjester! Jeg er nesten flau over meg selv. Ikke for det, for min del er det greit, men har vært så lei meg på Kjærest sine vegne, mens jeg nå, etter at vi virkelig har snakket ut, har innsett at hovedpersonen 27. mars ikke er oss, men han den nydelige dåpskjolen (som Kjærest har, til og fra, strikket på i mange år).
Derfor proklamerer jeg her og nå, til alle som måtte bry seg, det blir bryllup lørdag 27. mars, men det blir først og fremst dåp! Ja, det er viktig å samles etterpå, men først og fremst skal det knyttes et bånd mellom ham og Gud inne i kirkerommet. Det er en hellig handling og den skal ikke utsettes en enste dag!
Til slutt føler jeg et veldig sterkt behov for å takke alle som har brydd seg, som har kommentert og kommet med mer eller mindre gode råd. Dere er helt fullstendig ubetalelige!
Ikke, jeg gjentar, og legger til et for Guds skyld, IKKE klikk HER!
Tanken sitter fryktelig langt inne, siden vi har avlyst en gang før, men det er ikke mye til bryllup igjen uansett. Pga. korona, (og at det bare er lov med maks 5 personer i tilstelningen etterpå), så har alle gjestene som bor sørpå naturligvis takket nei til invitasjonen. Sønn, venner, stefedre, tanter, onkler og andre man er mer eller mindre glad i. Alt av unger er avinvitert. Det spøker også for om min egen mor kommer oppover fra Møre. Hun er i ekstrem risikogruppe og dør rett og slett hvis hun får korona. Broren min, og alle de andre søsknene mine, bor også spredt rundt om i landet. Da er det liksom ikke så mye igjen av et bryllup.
Jeg ønsket meg et lite bryllup, men det er fader meg forskjell på å barbere seg og skjære av seg hele hodet!
Ja da, jeg vet at det er mange som har det mye, mye verre. Som akkurat i dette øyeblikk ligger i respirator og kjemper en kamp på liv og død, og som trolig må leve med nedsatt helse resten av livet, hvis de i det hele tatt overlever. Pårørende som sitter hjemme, på trygg avstand, og er livredde. Likevel betyr dette veldig mye for meg. Det gjør sinnsykt ondt å skjære seg i fingeren, selv om det selvfølgelig er ondere å skjære av seg alle fingrene.
Kombinert bryllup og dåp. Hvor vakkert er ikke det! Forrige gang vi avlyste døde dåpsbarnet. Til sommeren er det to år siden. Vi har kjempet vår livs kamp for å komme oss opp igjen og forsøke å skape oss et liv. Det har ikke vært lett, og kanskje langt vanskeligere enn jeg har gitt uttrykk for, men dette dåpsbryllupet skulle liksom være symbolet på et nytt liv, en ny framtid.
Jeg vet ikke hva vi skal gjøre. Det er naturligvis litt amper stemning. Det er liksom grenser for hvor lite og stusselig et bryllup kan være. Mulig vi bare gjennomfører seremoniene i kirken, avslutter dagen på kirketrappa, og drar hjem. Selv om et bryllup for meg er langt mer enn seremonien i kirken, så føles det akkurat nå som den beste løsningen.
Jeg har veldig vondt av Kjærest. Er det noen som hadde fortjent et vakkert bryllup så er det henne, men vi må forholde oss til situasjonen slik den er nå. Vi er midt inne i en tredje bølge av en pandemi. Det kan fort bli enda verre fram til 27. mars. Sammenlignet med pandemien betyr dagen vår ingenting, men for oss betyr den alt.
Vi får se hva vi lander på. Akkurat nå er alt bare litt trist.
Etter en dvalelignende januar, og delvis også februar, så er jeg nå i ferd med å “normalisere” arbeidsdagene igjen, og prøver å være hjemme til seks. Det er mye arbeid å drive for seg selv, spesielt i oppstartsfasen, men med min helse hadde alternativet vært sykemelding, arbeidsavklaringspenger og gudene vet etter det. Jeg måtte skape meg en ny arbeidsplass, nettbutikken, for å i det hele tatt være i arbeid. Der kan jeg sette meg etter 15 minutter uten at noe svies eller kunder som blir sure fordi de må vente. Det tar den tiden det tar. Fristen for forsendelse er dagen etter klokka 13:00.
Eplekaken møtte meg da jeg kom hjem på lørdag. Det er vel ingen tvil lenger om at jeg ikke helt har klart “livstilsendingen” ennå, (er så enormt mye smaking fram og tilbake i forbindelse med kokeboken), (Som om det bare er der problemet ligger!), men prøver å være så flink som jeg kan. På lørdager derimot baker vi ofte litt, og derfor Kjærest sin fantastiske eplekake. Den er så god, beste jeg har smakt faktisk, men det som sto på lappen tok kaka, bokstavelig talt.
Fordi vi er glad i deg får du eplekake.
Fordi vi elsker deg får du “bare” halve.
Jeg syns teksten sier alt, om det meste.
Har definitivt valgt ut riktig dame å gifte meg med.
Sånn, da er klokka halv tolv og jeg er endelig klar til å sette i gang forberedelsene. Det er viktig for meg at alt jeg lager skal kunne tilberedes på en hybelkomfyr, for det skal ikke være utstyret som gjør at du for et virkelig vellykket måltid, men smaken som den enkle oppskriften fremmer.
Kjærest og Lillebror blir borte hele dagen. Først på senteret, så til bestemormor og siden til bestefar. Det kommer nemlig til å bli mat overalt i herskapshuset. Greit da med litt gulvplass, så man ikke plutselig tråkker på en unge…
Tusen, tusen takk, Alta, for alt det flotte serviset jeg har fått låne! Tusen takk også til alle dere jeg har måtte si nei til fordi jeg rett og slett har nok. Utrolig hyggelig og jeg gleder meg til å gi dere den nye kokeboka i betaling! 😀
Jepp, dere får ha en riktig fin lørdag, folkens, for nå skal det kokes!
Jeg har jo et veldig nært forhold til både mine følelser og min selvfølelse, så det er ikke vanskelig for meg å svare direkte på, men det første som slo meg da jeg så spørsmålet var: Er det virkelig så åpenbart?
Mitt første møte med menneskene var 2. september 1977 da jeg ble skåret ut av moren min uten tilstrekkelig bedøvelse. Huns skrek og vred seg i smerte når kniven snittet opp buken hennes, presset såret til side, tok ut ungen og sydde igjen, men det var ingen som hørte. Kroppen var paralysert av narkosen, men hvert eneste smertesenter og synsnerver var våken, og barndommen var plutselig i gang.
Pappa likte meg ikke. Han trodde jeg var skapt i en annen manns seng, og holdt derfor avstand til meg de første viktige årene. Da jeg var rundt fire-fem-seks år(husker ikke, men jeg var liten i alle fall) hatet jeg ham så sterkt tilbake at da jeg sto å så han jobbe, male eller noe, høyt oppe i husmønet på nyhuset, (det gamle brant husker dere), så håpet jeg at han skulle ramle ned, brekke nakken og dø.
Jeg fikk ønsket mitt oppfylt 3. juledag noen år senere. Han brakk ikke nakken, men druknet på fiske og ble aldri funnet igjen. Krabbemat.
Det må nevnes, i rettferdighetens navn, at han da for lengst hadde godtatt meg som sønn og jeg hadde anerkjent han som en slags far. Vi var forsonet da han dro, og jeg var og er veldig glad for at akkurat han var min pappa.
Likevel er jeg helt sikker på at disse aller første viktige årene med avstand fra sin egen far i alle fall ikke bygger opp verken selvtillit eller selvfølelse.
Barneskolen da? Jeg er en mann som har lært meg å dvele lite med fortiden, men jeg vil anta, selv om jeg ikke er psykolog, at å gå nærmest venneløs gjennom barneskolen i en liten bygd, der du av og til, for å få pause fra den synlige ensomheten der du står helt alene i friminuttet til spott og spe, går inn på toalettet og trekker føttene opp slik at ingen skal se deg, heller ikke er spesielt oppbyggende i et ungt sinn.
Jeg er 43 år og dette er veldig lenge siden. Er slett ikke noe jeg tenker på til daglig, eller kanskje gjør jeg faktisk det. Det har i alle fall blitt til en del av meg. Det er klart at man blir farget og formet av egen barndom og tidligere opplevelse. Noen blir også fanget av tidligere opplevelser, men det er jeg rimelig sikker på at jeg ikke er, men definitivt farget og formet.
Vi flytta fra barndommen og opp til Alta i 8. klasse. Det var tøft for en som meg, men jeg fikk meg ganske fort dame og etter hvert venner, (ikke hundrevis, men så mange som jeg hadde sosial kapasitet til å håndtere), og livet løsnet på en måte. Jeg hadde det, kanskje for aller første gang i livet, skikkelig bra.
Så var plutselig mamma ferdig på høyskolen og fikk seg jobb i Vesterålen. Jeg ville ikke flytte tilbake til ensomheten, men var bare 17 år og fikk ikke velge, så gikk alene et helt år på Sortland før jeg umiddelbart satte meg på mopeden da jeg fylte 18. år og kjørte hele veien tilbake til Alta og flyttet inn på hybel hos en gammel dame.
Bortsett fra noen fantastiske gjesteår i Trondheim rundt læretider, har jeg blitt boende her oppe. Riktignok ikke hos den gamle damen, selv om hun absolutt var hyggelig nok altså. Har ingen annen familie her enn den jeg har skapt selv, men det holder for meg.
Ja, jeg vet at dette høres paradoksalt ut, bloggingen, og alt det andre crazy jeg har gjort, men jeg liker faktisk ikke å stikke meg frem eller gjøre mye vesen av meg. Har ikke feiret bursdagen min siden jeg var 12 år og en forutsetning for at vi skulle gifte oss var at vi skulle kombinere det med dåp, slik at fokuset ble fordelt på flere. Jeg orket ikke tanken om å gå fra bord til bord og snakke med alle gjestene bare fordi jeg er brudgom. Som far til dåpsbarnet kan jeg godt gjøre det, men ikke som brudgom, som meg.
Derfor har jeg alltid syns det har vært så latterlig når haterne har hevdet at jeg er “kjepphøy på meg selv”. Det finnes trolig ikke et menneske på denne jord som er mindre høy på seg selv enn det jeg er. Det betyr ikke at jeg hater meg selv, for det gjør jeg ikke. Jeg er veldig glad for den er ble og er, og takker faktisk for hver eneste erfaring jeg har fått. Selv om jeg er veldig bevisst mine mindre gode sider, så er jeg ikke noe mindre bevisst mine sterke sider. Det er de jeg prøver å dyrke, og jeg er ikke redd for å fortelle verden hva jeg er skikkelig god på.
Det er imidlertid fort gjort, for det er vel stort sett maten som er min styrke, men til gjengjeld tør jeg påstå et jeg er en av Norges aller største begavelser på mitt felt. Jeg evner å fange, forme og formidle den virkelig gode smaken på en folkelig måte, og det er jeg faktisk veldig stolt over. Eller har jeg ikke så mye å melde, he he.
Jeg sliter veldig med vekta jeg har nå. Det er jeg ærlig på. Trives ikke med hvordan jeg ser ut. Prøver faktisk å unngå speil, for jeg liker ikke det jeg ser. Det er ikke slik jeg vil se ut. Jeg har rett og slett blitt alt for tjukk og slik livet er akkurat nå klarer jeg ikke å gjøre noe med det. Ja, det plager meg!
Har selvfølgelig også andre komplekser. Ødela for eksempel ansiktshuden da jeg gikk på videregående. En kompis av meg hadde en høyfjellsol fra 70-tallet. Superulovlig både da og nå selvfølgelig, for den var så sterk. Det sto at man bare skulle sitte 30 sekunder første gang, men det trodde jeg ikke på. Jeg satt i 30 minutter. Det endte selvfølgelig med 2. grads forbrenning og ødelagt hud. Ekstrajobba på Mega på den tiden, og jeg husker jeg måtte gå inn på fryserommet flere ganger i timen fordi jeg var så varm. Overhuden var helt smeltet, og underhuden så stiv at jeg faktisk ikke kunne forme munnen til ord.
Huden ble selvfølgelig ødelagt for livet og jeg vandrer knallrød gjennom livet.
Har mange andre komplekser også, tennene for eksempel, men tiden flyr og jeg må på jobb. Skal gjøre klart 10-11 retter i dag og det tar tross alt noen timer, selv for en superkokk som meg 😉
Alle mennesker trenger å bli sett og anerkjent. Jeg har absolutt ingen problemer med å innrømme at også jeg blir stolt og glad over fine ord, noe jeg får mye av gjennom bloggen. Jeg innrømmer også veldig gjerne at jeg kan bli fryktelig såret og lei meg over de vonde ordene som naturligvis også kommer når man har valgt å kle av seg i offentligheten. Noen virker helt besatte på finne hver minste lille feil med meg, men akkurat det plager meg ikke, for jeg er venner med mine svake sider, men det som plager meg aller mest løgnene, insinuasjonen og usannhetene som blir sagt og skrevet. Det at de liksom går inn i hodet mitt å “vet” hva jeg tenker, mener og planlegger. At jeg liksom har en baktanke med alt jeg gjør. Jeg trener meg til å ikke bry meg, men jeg er ikke kommet helt dit ennå. Er jo tross alt bare en helt vanlig mann som prøver å karre meg gjennom livet så best jeg kan.
Jeg skriver aldri negativt eller nedlatende om andre mennesker, men jeg bruker mye selvironi. Kanskje til og med litt for mye. Det er greit å være selvkritisk, men man trenger ikke dyrke de svake sidene heller. Da er det ikke humor lenger, men selvskading. Flere har nevnt at jeg “snakker meg selv ned” alt for ofte, og de har så absolutt rett. Kanskje for å få litt fred fra den daglige nedsnakkingen så har jeg liksom prøvd å kommet haterne i “forkjøpet” med å snakke meg selv ned. Det er jo helt idiotisk egentlig og i dette øyeblikk bestemmer jeg meg for å slutte med det. Haterne blir aldri fornøyd med meg uansett.
Det ble langt dette, men det er heller ingen tvil om at sykdommen ikke akkurat har bygget meg opp de siste par årene. Jeg skal ikke skylde alt for mye på han, for er jo tross alt jeg og ikke sykdommen som skriver, men han er der hele tiden og mange ganger må jeg bruke alle mine krefter bare for å åpne øynene.
Tja, vet ikke om ble noe klokere, “Marina”? Skal i alle fall skifte skjorte i dag. Ser på bildene at dette er fjerde dagen med samme skjorte. Det finnes en grense, selv for en miljøbevisst kokk. Det er også lov å barbere seg med jevne mellomrom. Selv om jeg snart er en gift mann, så trenger jeg jo ikke vandre rundt på jorden som en boms! 😉
Avslutter med resten av kommentaren til denne “Marina”. Det var så koselig skrevet 🙂
Hei. Beklager, jeg må bare spørre. Sliter du med litt dårlig selvtillit?
Det virker ikke alltid som du synes du har fortjent Kjærest.
Kjære deg, jeg kjenner deg bare gjennom bloggen din, men utifra det jeg kan skjønne er Kjærest en meget heldig dame. Du har så absolutt fortjent henne. Vi trenger – og fortjener – alle noen å elske, og som elsker oss.
Vi er alle verdt noe, og vi er like mye verdt. Jeg prøver ikke å smiske eller noe, men jeg tror du trenger en boost. En pep-talk. Du virker flott på alle måter, og det smilet ditt kan jo få enhver kvinne til å dåne. Nei jeg tuller ikke. Du er en flott kar, om du har litt for mye her og der spiller ingen rolle. Hvem liker vel en tynn kokk? Haha 😁
Du virker å vite hva du driver med. Du har masse flotte oppskrifter og en bra nettbutikk (jeg har bestilt krydder og boka di, gleder meg veldig til det kommer) Du er en god far (ja jeg driter i om noen mener noe annet), det er du. Og det står respekt av at du forteller så åpent om dine følelser og hva du har vært igjennom. Og hva du går igjennom.
Da skal jeg ikke smiske mer, hehe, og heller ønske deg en fortreffelig helg 😁 Jada, jeg skal kjøpe den nye boken også, når den kommer 👍
God helg, folkens og tusen takk for fine ord “Marina”! Framsnakk folk og bygg dem opp, ikke baksnakk og gjør hva du kan for å bryte dem ned. Det tror jeg egentlig er en god leveregel. Ikke er det vanskelig heller 🙂
