Midt i Alta, som et slags hjerte, ligger Nordlyskatedralen. Et praktbygg av de skjelne. Ofte går vi tur hit og bare ser. Tar inn over oss energien fra himmelen, nordlyset, som blir ført ned via tårnet og ut til menneskene. I denne vakre bygningen skal jeg om bare bare noen få uker, under Guds åsyn, smis i Hymes lenker. Jeg gleder meg.
Mørketiden kan være jævlig, og normalt blir jeg svært mollstemt i den aller mørkeste tida, men i år har det vært annerledes. Tror enn viss kar i barnevogn har en stor del av ansvaret for at humøret mitt tross alt er ganske godt 🙂
Jeg gleder meg virkelig til å bli en gift mann. Er veldig klar for det. Programforplikte meg for resten av livet til ett og samme menneske. Fylle det med innhold og mening. Fostre opp Lillebror, (og kanskje Minstemann) og selvfølgelig følge opp de voksne ungene mine. Jeg gleder meg. Jeg er ikke veldig spennende, men jeg er til å stole på. Nær familie er veldig viktig for meg.
Det er for øvrig i ferd med å skje noe med meg, men det kan jeg fortelle om i morgen tidlig. 🙂
Jeg er på mange måter en svært privilegert mann. Selv om det både humper og går, så må man vel etter hvert kunne kalle meg rimelig suksessfull i det jeg holder på med. Dette kunne jeg naturligvis valgt å fokusere, og bygd opp en vellykket fasade av meg selv. En tryllekunstner med ord, vellykket forretningsmann og en omsorgsfull pappa. En flott fyr i sin beste alder.
Jeg valgte det annerledes. Valgte heller å vise dere hvordan det det ser ut på baksiden av den flotte fasaden. Jeg har tatt dere med til det uisolerte rommet innerst nede i kjelleren. Der hvor lyspæra er kunst og ingen husker å skifte den før man igjen skal inn i det kalde, mørke rommet, men da er det jo for sent.
Vi har langt fra bare vært nede i kjelleren! Vi har vært innom de fleste av rommene, og også ganske ofte har jeg tatt dere med hvert helt opp på takterrassen og spist jordbær og drukket ekte champagne. Noen ganger til og med litt for mye, men hei, livet skal nytes!
Jeg har prøvd å vise dere et helt vanlig menneske. Riktignok med et par ekstremt velutviklede talenter, som matlaging og skrivekunst, men bortsett fra det er jeg som de fleste andre. Full av både feil og mangler, men faktisk også følelser, selv om jeg er mann.
Av en annen grunn har jeg fått det for meg å snakke om de store og vanskelige sidene av livet. Ikke bare i etterkant, når man skal selge en bok, vinne et valg eller en musikk-konkurranse, men akkurat når de skjer, i nåtid. Invitere folk inn og tråkke i mannskjiten sammen med meg. Følge meg gjennom tårer og tenners gnissel. Se om jeg, nok en gang og til tross for alt, klarer å reise meg.
Jeg bruker meg selv og mine opplevelser for å formidle det jeg ønsker. Det får meg nok til å virke selvopptatt, men det er jeg jo, Er ikke du? Jeg har, etter beste evne, forsøkt å forskåne familien min mot den offentligheten som jeg jo beviselig oppsøker. Jeg tror jeg har klart sånn høvelig, og jeg er fullt ut innforstått med at at jeg kanskje ikke er en drømmepappa i en viss periode i livet, men jeg har virkelig gjort så godt jeg har kunnet for at ikke de skulle få negativ oppmerksomhet kastet over seg.
Hver eneste dag, året rundt, sitter det titusenvis av mennesker rundt om kring i landet og leser det jeg skriver. Med så mange lesere, og med så mange innlegg om de “store spørsmål i livet”, så kan jeg naturligvis ikke forvente at alle er enig i det jeg formidler og måten jeg gjør det på. På mange måter liker jeg faktisk kritikk, for det skaper debatt og meningsutveksling. I løpet av et år mottar jeg i overkant av 100 000 kommentarer, og jeg prøver å svare på alle, eller i alle fall alle som omhandler omtrent det samme, slik at jeg ved å svare på EN også svarer mange andre. Jeg svarer “med samme mynt” som den som kommenterer, så det er vel ikke alle som har vært like fornøyd med svarerne mine, men som er saklige og høflige tror jeg har en fin opplevelse når de “snakker” med meg.
Jeg har virkelig ikke noe i mot kritikk, men det er klart det ofte kan gå inn på meg. Jeg er jo svært personlig i formen, og kritikken kan da også føles personlig. Selv om jeg er gudommelig vakker, og ble sendt ned til jorden for å spre kulinarisk nytelse og glede, så er jeg jo også bare et menneske. Noe tar jeg til meg. Er jo i stadig utvikling som menneske, men det aller meste må jeg bare la passere. Hvis ikke mister jeg meg selv fullstendig. Det er klin umulig, og heller ikke ønskelig fra min side, å gjøre alle til lags. Da må jeg viske både meg selv, det jeg står for og selvrespekten bort.
Da guttene mine var små sa jeg alltid til dem at de skulle slå tilbake og ikke la andre tråkke på dem. Jeg har selv erfart å ha en gjeng rundt meg, og selv om jeg visste jeg kom til bli rundbanket, så gjør det liksom ikke så mye for selvrespekten så lenge du i alle fall klarte å slå én av dem i magen før du selv gikk i bakken.
I går fikk jeg rettet et kraftig slag i magen på en person som har stått rundt meg slått, sparket, spyttet og ropt skjellsord etter meg i over et år. Overalt hvor jeg har vært har denne personen dukket opp. Det virker nesten om om den har fulgt etter meg. Stått og ventet på meg i mørket. Baksnakket og prøvd å få flere til å bli med på sparkingen, for det finnes alltid noen som liker å sparke, trampe og slå andre mennesker.
Hva jeg ønsket å oppnå? Rett og slett bare vise at det er grenser for hvor mye og hvor lenge jeg, og i dette tilfellet også min familie, kan jeg la et enkelt menneske stå og slå hundrevis av ganger etter meg uten at jeg slår tilbake. Det handler rett og slett om selvrespekt. Jeg er ikke mer avanser enn som så.
“Når man stikke hodet sitt fram, så må man regne med å få det kappet av” sies det. Det er nok korrekt, og folk har slått etter halsen min i hele mitt liv, men det betyr slett ikke at jeg godtar det! Jeg slår aldri først, som regel aldri, men av og til, som i går, må jeg slå tilbake for å kunne se meg selv i speilet etterpå.
Jeg har like mye rett til å gå med hevet hode på gata som alle andre! Uten at det blir kappet av.
(Jeg skal ut en tur nå, men jeg kommer til å svare på alle kommentarene under dette innlegget. Ber om at du leser teksten først. Det kan ofte lønne seg.)
(16 minus og bar overkropp for å få et kult bilde. Tøffere enn toget!) (Eller litt tilbakestående…)
Etter halvannet år med ofte daglig trakassering fra en ansatt i Alta kommune, nådde jeg i morges et punkt der jeg rett og slett ikke hadde selvrespekt nok til å bare la denne konstante mobbingen finne sted, uke etter uke, år etter år. På et eller annet tidspunkt nytter det ikke å “tie noe i hjel”, men man må faktisk stå opp for seg selv, og for sin egen familie!
Nytter ikke for noen, heller ikke for meg, å sitte og sutre på nett, man må selvfølgelig også konfrontere den den gjelder. Det gjorde jeg både på messenger og
Har fortsatt ikke fått noe svar, men var i alle fall mann nok til å skrive til vedkommende under fullt navn!
Hadde i det lengste håpet at jeg kunne holde politiet unna denne saken. Ikke fordi den ikke er alvorlig nok, men også jeg forstår at når et voksent menneske, med familie og i full jobb, klarer å trakassere et annet menneske så mye, så lenge, så er ofte arbeidsgiver veien å gå.
Etter en telefonsamtale, der jeg forklarte det dere nå har lest, skrev jeg dette til rette vedkommende i Alta kommune:
Hei! Sender som avtalt noen av de siste kommentaren hennes. <Navn> er den som er «Anonym».
Til sammen, med FB, snakker vi trolig om flere hundre kommentarer det siste halvannet året.
Før jeg fikk svar måtte hun, i følge telefonsamtalen, diskutere saken med kommunens advokater.
Etter en liten time fikk jeg svar på mailen. En sikkert juridisk korrekt konklusjon, men fra det jeg står for et iskaldt svar fra den største kommunen i Finnmark. Jeg hadde håpet at de ville ta denne saken, siden den egentlig er et skoleeksempel på hva gjentakende mobbing egentlig er, men jeg tok feil.
Dette svarte Alta kommune:
Hei Asbjørn.
Dette var ikke noe hyggelig lesning.
Det ser ut som om det kommer fra blogg/facebook. Det er dessverre ikke noe vi kan involvere oss i, all den tid h*n ikke har skrevet som ansatt, men som privatperson.
Om du ønsker å politianmelde, blir din sak.
På vegne av alle som sliter rundt om ring i Altas skolegårder, og etter dette, trolig også arbeidsplasser, ble jeg litt rystet. Paff. Hadde ikke ventet dette svaret.
Nærmest i affekt svarte jeg lynraskt tilbake:
Hei!
Det var leit å høre. Hadde håpet at dere kunne ta en prat med ….., all den tid ….. kommentarer kommer så hyppig og til alle døgnets tider, altså blir mange av disse også sendt i arbeidstiden. Vi snakker trolig om mange hundre kommentarer av negativ art. Forstår at ….. jobber med folk med spesielle behov. Ikke betryggende.
Vel, nå vet jeg i alle fall hvordan Alta kommune stiller seg når en av deres ansatte trakasserer en medborger over så lang tid, men jeg tar det til etterretning og gjør oppmerksom på at Alta kommunes tilbakemelding vil bli kommunisert ut til mine lesere. Jeg vil ikke at vi skal behandle hverandre så stygt i byen vår.
Skuffet hilsen
Kokkejævel
Har egentlig ikke mer å si. Håper bare inderlig at ikke Alta kommune bryr seg like lite hvis noen av kommunens unger mobbes og trakasseres, i årevis, av en kommuneansatt, selv om det er utenfor skole- og arbeidstid.
Kjenner jeg ble litt trist nå. Ikke på egne vegne. Jeg er en voksen, vellykket mann, men på alle dem som sliter langt mer enn meg. Som ikke har en blogg med titusenvis av lesere å fortelle uretten på. Tro meg, jeg vet hvordan dere har det! Har selv stått, i årevis, helt alene i skolegården, mens onde ord har blitt spyttet mot meg.
Jeg står langt fra alene lenger, og jeg finner meg ikke i det! Kommunen mente det var “min sak” å gå til politiet.
Vel, da velger jeg å gå til politiet, selv uten kommunen min i ryggen! Trist, men slik er det. Har opplevd verre ting. Rystet, men fattet. Irriterende at mobberen sikkert sitter og humrer nå, men slik er det vel ofte. Mobberne blir, mens mobbeofrene flyttes til en annen skole…
I løpet av de siste par årene har du, på ulike plattformer, skrevet hundrevis av negative kommentarer til og om meg. Flere titalls av disse har vært udokumenterte beskyldninger om enten meg eller ungene mine. Flere ganger, spesielt da du kommenterte åpent under ditt egent navn på FB, prøvde jeg å imøtegå dine påstander. Til ingen nytte.
I dag har jeg vært i kontakt med din arbeidsgiver, <navn> , i Alta kommune. Vist henne et bitte lite utdrag av den terroren du har utvist mot meg og min familie de siste par årene på ulike plattformer.
Jeg finner meg ikke i denne trakasseringen lenger, og politiet er derfor neste instans. Jeg har oversikt over alle kommentarene du har skrevet til og om meg på blogg, fb og nettaviser. Politiet vil finne ut om du også har trakassert på andre plattformer som snap, kvinneguiden, insta ol.
Dette til ettretning.
(Etter å ha vært i kontakt med Alta kommunes personalsjef i dag, så sendte jeg denne meldingen til mobberen som har satt seg fore å ødelegge meg og min families psykiske helse og omdømme, med hundrevis av, i sum, trakasserende meldinger til og om meg. Jeg finner meg ikke i det lenger. Det går ut over min familie, og da er det min fordømte plikt å reagere.)
Jeg har fått nok og velger derfor å ta et skikkelig oppgjør med deg. Det har gått for langt alt for lenge nå. Det du holder på med er ikke ulovlig, men det er ikke greit i det hele tatt. De aller, aller fleste ser at det er regelrett mobbing du holder på med, men mobbere appellerer alltid til noen. Hvis man gjentar en løgn om et annet menneske ofte nok, så vil det til slutt bli en slags sannhet. Vil tro at det også er det som er hensikten din, å få meg til å bryte fullstendig sammen og henge meg.
Du har holdt på lenge, faktisk like lenge som jeg har blogget. I begynnelsen gikk mye av det du sa inn på meg. Det er jo ikke noe hyggelig å høre flere ganger i uken at man er en dårlig likt egoistisk idiot blottet for både selvinnsikt og empati for andre mennesker. I begynnelsen prøvde jeg å svare deg, men det var til ingen hensikt. Det var ingen diskusjon eller saklig debatt du var ute etter, bare ren trakassering. Nesten hver eneste dag, ofte helt ut av sammenheng, fant du et eller annet negativt du kunne spy ut om meg.
Et menneske venner seg til alt, også ondsinnede kommentarer, og jeg gikk fra å bli såret til å bli irritert, og noen ganger sint. Spesielt de gangene du trakk fram guttene, spesielt han ene, og hvor lite jeg brydde meg og dem og hvor dårlig jeg har tatt vare på dem. Veldig mange i Alta vet at jeg har en sønn som over flere år har hatt store utfordringer, men du er faktisk den eneste som har holdt dette mot meg i kommentarfeltet. Som gang på gang, i noe som jeg ikke kan finne en annen begrunnelse for enn ren ondskap, har trukket dette fram i kommentarfeltene.
Du er forelder selv. Hvilket menneske er du egentlig som, gang på gang, og til alle døgnets tider, kan lire av deg slik dritt til en annen forelder. Du må jo, hvis du bare vet en brøkdel, av hva han har opplevd, som et oppegående menneske i full jobb klare å sette deg inn i hvordan dette har preget familien vår i årevis. Du leser meg hver eneste dag. Du av alle vet at jeg aldri har skrevet om dette temaet. Hvorfor gjør du det da? Hva ønsker du å oppnå egentlig?
Jeg kjenner deg ikke, men vet jo hvordan du ser ut. Vet hvor du jobber. Vil anta at din arbeidsplass har dere etiske retningslinjer, ikke bare for hvordan dere skal te dere på arbeidsplassen, men også ute i samfunnet. Hvis ikke kan du spørre din sjef om det finnes slike som du kan skrive ut og henge ved siden av pc-en din, eller bruke som bakgrunnsbilde på telefonen. Hvis ikke du spør sjefen, så gjør jeg det.
Du har, i løpet av halvannet år, skrevet flere hundre negative kommentarer til og om meg. Ingen annet hater har vært like ivrig og utholdende som deg. Det er faktisk på grensen til fascinerende. Ingenting av det du har skrevet har vært ulovlig, men det er summen av hat som gjør at dette er god gammaldags trakassering. Jeg finner meg ikke i det lenger.
Her kan du se et bitte, bitte, bitte lite utdrag av dine kommentarer som du har skrevet mens du trodde du var anonym. Brukte ca 15 minutter i går på å finne et tyvetalls syrlige kommentarer fra deg, men jeg har fortsatt over 30 000 kommentarer å skumme meg gjennom. Nederst finner du et lite utvalg av disse. Har ikke orket å bruke tid på å sladde navnet ditt på flere, derfor så få, men alle handler om det samme; hvor dust og dårlig menneske jeg er.
På FB gidder jeg ikke lete, for der har du slutta å kommentere. Det forstår jeg godt. Skal man trakassere, så er det faktisk best, av to grunner, å gjøre det anonymt. For det første er det ingen som vet hvem du er, så man slipper den irriterende folkeskikken og kan derfor skrive akkurat hva man tenker og føler. Befriende! For det andre er det mye verre å bli trakassert av en man ikke vet. Det kan jo være hvem som helst. Venn, fiende, kjent, ukjent. En arm blogger kan jo bli paranoid av mindre. Heldigvis vet jeg hvem du er da. Og det gjør snart sjefen din også.
(Personen som jeg snakker om her går under nicket “Anonym”
Hundrevis av slike meldinger fra samme menneske, i perioder hver eneste dag, i halvannet år. Ingenting ulovlig, ingen stygge ord, bare hele tiden ondsinnede insinuasjoner eller beskyldninger som jeg ofte ikke, av hensyn til de nære rundt meg, kan forsvare meg mot. Da blir det hengende i luften og sakte, men sikkert, når det blir gjentatt ofte nok, fester seg som en sannhet hos noen. I perioder med mørke, fester det seg til og med hos meg selv.
Dette finner jeg meg ikke i lenger! Dette er et menneske som ikke bare har skrevet anonymt, men også vært ekstremt negativ til meg også på Facebook, både på Kokkejævel-siden, avisenes kommentarfelt og sikkert på andre plattformer også, hva vet jeg. Vi snakker om et voksent og tilsynelatende oppegående menneske i en viktig jobb for mange.
Jeg finner meg ikke i dette lenger! Nå må snart vi voksne ta ansvar på internett og vise barn og unge hva som er greit. Jeg er 100% for ytringsfrihet og folk må få lov til å mene hva de vil, også om meg, men skal man være ondsinnet, så må man i alle fall snakke sant! Det handler også mye om mengde. Hver for seg kan jeg godt tåle de kommentarene som mener jeg er en dust, men når det blir hundrevis av dem kan det bli litt meget, og når man da i tillegg trekker inn familien min, da har man virkelig passert en grense!
Jeg er en mann med veldig mange feil og mangler. Hele kroppen min er dekket med riper, arr og enkelte åpne sår etter et liv som på mange måter har glefset etter meg helt siden jeg ble skåret ut av mora mi en iskald septemberdag i 1977. Arvesynd i bøtter og spann har jeg også boden full av. En riktig drømmeprins med andre ord. Eller gullfulgl om du vil…
På en eller annen måte må jeg jo veie opp for all denne elendigheten. Gjøre noe hver eneste dag som gjør at hun ikke bare gleder seg til å ligge med meg, men også stå opp med meg. Slå opp øynene, og ikke bare tenke, “Herre Gud, for en deilig fyr!!!”, men også kjenne at hjertet blir varmt nå hun ser bort på den litt tjukke typen som ligger der og sikler, snorker og fjerter.
Jeg er flink til å lage mat liker veldig godt å gjøre henne glad gjennom gode smaker og deilig mat. Det er ikke så lett nå, når hun ammer og jeg slanker meg litt, men jeg gleder meg til Lillebror, (og kanskje Minstemann…), blir større og hverdagene travle. Det er da det virkelig kan lønne seg å ha en skikkelig flink kokk i hus. En som både kan og vil lage god, sunn og enkel mat fra bunnen av, (og oppover), som ikke bare foreldrene spiser, men også ungene. I alle fall litt.
Nu vel, enda et par år ennå til at jeg kan briljere på slikt vis. Lillebror har det utmerket mellom brystvortene og etterspør intet annet fra gastronomiens verden. Det betyr at jeg må finne på noe annet for å gjøre henne glad.
Det er veldig viktig for meg at det alltid er friske blomster eller kranser hos guttene. Jeg gjør det mer for henne enn for dem. Det tror jeg hun setter veldig stor pris på.
Jeg bruker også veldig mye tid ute i hagen. Prøver å gjøre det fint rundt huset, uansett hvor jeg bor. Siden leiligheten er for liten for oss, og vi ikke kommer til å bo her så alt for lenge, så betyr det jo ikke at man ikke skal prøve å gjøre det fint. Jeg gjør så godt jeg kan, med den tiden, og energien, jeg til en hver tid har til rådighet.
Tror også jeg er ganske god på å holde humøret oppe. Vi flirer mye. Latter er viktig.
Tror også jeg blir sett på som rimelig stødig. Blir ikke liggende for lenge i gjørma å gispe etter luft, men tar på meg hanskene og tar med meg familien og ror videre. Kommer oss bort fra det onde. Framover. Alltid framover.
Tre brødre. En av dem er selvfølgelig død. Holder ikke med døde barn og fedre, nei da, måtte selvfølgelig være en død bror inne i bildet også! Hvordan kan en kvinne la være å omfavne all denne elenigheten?
Personlig tror jeg det er fordi jeg er så jævlig sexy i bikini!
Denne kjøpte jeg i dag på Mester Grønn på Amfi Alta. Gikk forbi og bare så den skrike: “Gi meg til den i livet ditt som gjør at du hver eneste dag kan stå opp til et LIV, ikke bare en tilværelse!”
Første jeg tenkte at det var underlig at blomster snakker…
Nei da, skal ikke flåse det bort. Jeg elsker deg. På ordentlig. Takk for at du holder ut med meg. Håper jeg er verdt det.
Datter var et såkalt “hjerteplaster” da hun kom med Lyset en midtsommerdag i 2008. Aldri noensinne har jeg trengt en liten skapning mer enn jeg gjorde da hun kom. Hun reddet, bare med sitt vakre lille vesen, en hel familie som tumlet rundt i kulden og mørket. Hun vil for alltid ha en helt spesiell plass i pappa sitt hjerte <3
Likevel gikk familien etter hvert i oppløsning. Folk som mister, mister også ofte hverandre, og vi lot det bare skje. Ingen av oss hadde verktøyet som skulle til for å komme oss gjennom et slikt tap, sammen. Vi ble hverandres verste fiender. Vi imploderte, ble ødelagt. Innenfra. Napalm. Brann. Ødeleggelse. Destruksjon.
Etter å ha møttes på Tinder etter påske, så tok Kjærest og jeg et valg 13. mai 2018 og bestemte oss for at vi ikke bare skulle bli kjærester, men også skape oss en felles framtid sammen. Selv om jeg hadde gjort det klinkende klart for henne at Datter var mitt aller siste barn, så forsto jeg ganske fort at det er umulig å beholde en vakker, barnløs 30-års gammel kvinne i lengden hvis jeg ikke skjenkte henne et barn.
40 år og ferdig med unger for lenge siden. Ja, særlig! Siste pinsedag, 09. juni 2019 sendte Vår Herre ned den aller vakreste skapningen han hadde ned til oss. En intenst ønsket og elsket unge. For meg ble han i tillegg også et slags symbol på starten av resten av mitt liv. En ny sjanse. En velsignelse i voksen alder.
Et voldsomt knyttneveslag. Igjen ble vi liggende og gispe etter luft. Etter den episoden måtte vi begge virkelig nullstille oss selv. Skulle vi virkelig tørre å utsette oss for dette en gang til? Hvordan i all verden skulle vi klare å komme oss på beina enda en gang hvis det verste skulle skje, for tredje gang?
På bildet er han en dag, men i morgen er han faktisk blitt hele 3 måneder. Stor gutt! Jeg har naturligvis vært glad i ham hele tiden, men det er først de siste 3-4 ukene at jeg virkelig har turt å elske ham. Jeg har, for å beskytte meg selv, distansert meg litt gjennom hele svangerskapet og de første ukene. Jeg var så glad, men samtidig så inderlig redd for at det skulle skje igjen. Jeg, av alle, visste at det kunne skje absolutt når som helst.
Litt etter litt slipper angsten taket og omdannes til litt mer “sunnere” bekymring. Pustealarmen virker og kurset i hjerte- og lungeredning for spedbarn like etter fødselen har gjort meg trygg på at vi i alle fall skal klare å puste oksygen til hjernen fram til hjelpepersonell ankommer. Jeg går ikke rundt og er redd, men samtidig vet jeg at jo faren slett ikke er over. Faren er aldri over. Michael rakk å bli hele 4 måneder da han dro i forveien. Sterkeste ungen du kan tenke deg. Klatret selv over fra sprinkelsenga til dobbeltsenga der jeg lå. Vi hadde det ganske artig før vi sovnet. Du vet, sang litt og kittet litt og lagde grimaser. Slik man jo gjør når de er så små. Dagen etterpå skulle vi på sommerferie til Finland. Vi ble hjemme.
(Hvorfor i helvete GJØR jeg dette mot meg selv?)
Kjærest har alltid ønsket seg to barn. Det har jeg sagt nei til helt fra starten. I begynnelsen fordi jeg mente jeg var for gammel og tjukk, og livredd for at jeg skulle dø fra ungene mine før de rakk å bli konfirmerte. Etter hvert som livet bare skjedde mer og mer, så ble jeg ,naturligvis og med rette, livredd for at de skulle dø fra meg før de ble konfirmerte.
Likevel har jeg ombestemt meg. Jeg skal bli pappa igjen! Det er ingenting jeg heller vil enn å bruke den siste halvparten av mitt liv til å skape en familie med min kommende kone, Christine Emilie Pedersen Sandøy. Jeg elsker deg! Livet med deg er ikke bare fint, det er alt jeg noensinne har drømt om. Du fortjener alt godt, men fikk meg. Likevel er du fornøyd. Det er nesten ikke til å tro, men kynisk jævel som jeg er, så borer jeg meg inn i deg og skaper en felles framtid. Jeg klarer meg ikke uten dere. EWWG
(For ordens skyld: Min kommende hustru, Kjærest, er altså ikke gravid, men jeg gir grønt lys når tiden er inne 🙂 )
Kalenderen sier at det er 15. januar i dag, men jeg har ikke peiling. Ikke bryr jeg meg heller. Det blir dag og det blir natt. Og det blir dag igjen. Over halve døgnet tilbringer jeg i sengen. Vi legger oss alle tre mellom 22 og 23, og på det som nå har blitt en “normal” dag, så er jeg ikke oppe igjen før mellom 11 og 12.
Frokost/lunsj er viktig. Normalt går det i tre-fire knekkebrød med lettost, roastbiff, tomat og agurk, men av og til står det en tallerken og venter på meg ved spisebordet. Hverdagsromatikk. Til tross for at jeg ligger så mye er vi inne i en god periode med hverandre nå. Dlaks, siden det faktisk ringes inn til bryllup 27. mars…
Så tusler jeg en halv times tid opp til kontoret og sitter der og stirrer inn i min nyervervede peis noen timer, for jeg atter beveger nesen hjemover, som regel mellom fire og seks en gang. Den siste uken gående.
Etter middag hender det seg at jeg sovner på sofaen før vi legger oss. Har vel aldri vært noe utpreget fyrverkeri av en drømmemann, men de siste par månedene har jeg rett og slett bare vært veldig, veldig trøtt.
Jeg er veldig glad for at at vi begge er inne i en periode som gjør denne, midlertidige, livstilen mulig. Kjærest har god og nok melk, så Lillebror får i seg det han skal og babyer sover jo også veldig mye. Det er liksom ikke slik at jeg ikke kan være med ham ut og spille fotball fordi jeg skal sove. Eller at vi ikke kommer oss i barnehagen fordi faren er en latmakk. Babytilværelsen med en så flink mamma gjør smellen min gjennomførbar.
En annen som gjør dette mulig er nybossen på Hoftepluss. En kar som plutselig, og ut av intet, dukket opp i november i fjor og som har tatt over de fleste av mine arbeidsoppgaver, og det endatil på en så god måte, (naturligvis sammen med resten av staben), at jeg mer eller mindre kan holde meg helt unna. Jeg hadde nok klart å vært der hvis jeg hadde måttet, men vet ikke hvor god jobb jeg hadde gjort. Kjenner jeg blir svett og føler ubehag hver gang jeg nærmer meg.
Det er imidlertid DERE, kjære lesere, som jeg har aller størst grunn til å takke for denne pausen min. Dere som hver eneste dag, eller ofte i alle fall, følger mine små og store opplevelser på livets humpete landevei, og som har vært så mange at jeg i over et år nå har vært Norges mest leste blogger. Og ikke nok med det, men også et av landets aller mest delte og leste nettsted uavhengig av sjanger. Da snakker vi VG, Dagbladet, Nrk, Tv”, alle avisene osv. Og så meg da. Tror jeg var på omtrent 20. plass totalt i 2020.
Det er jo egentlig helt absurd, men poenget mitt var at dette blir det litt kroner av. Ikke millioner, men nok til å leve en stund for. Tusen takk, alle!
(Det betyr veldig mye for meg hvis du har tid til å klikke inn på annonsene når du først er inne på bloggen 😉 😉 😉 )
En annen ting jeg kan takke dere for er nettbutikken, Kokkejævel.no. Dere kjøpte så mye der i november og desember at jeg faktisk har råd til gjøre ingenting et par måneder, samtid som jeg vet at det vil komme nye høytider, og med min teft for skikkelig gode, ekte og lokale produkter i verdensklasse, så er jeg heller ikke redd for at dere ikke kommer til å handle der igjen når vi kommer litt ut på nyåret. Det kommer MASSE spennende nyheter!
Jeg har hatt mitt siste møte på Familievernkontoret, tre år etter bruddet, og som mann må jeg til slutt rett og slett velge å utelukkende fokusere på framtiden, og alt det positive som vi har skapt nede i Tollevika. På et eller annet tidspunkt må en mann gi seg. Det har jeg nå gjort.
Det er rett og slett ikke LOV å ikke smelte helt og bli i godt humør når du ser inn i disse øynene her og vite at under pleddet så gjemmer det seg det søteste smilet du kan tenke deg. Jeg skal gjøre alt som står i min makt, og det er ganske mye, for at han skal få en fin, trygg og god oppvekst. Nei, det betyr ikke at han kommer til å få så mye sukker som han vil, eller at jeg kommer til å stirre han i aua til en hver tid, men jeg vil alltid være der for han når han trenger meg. Også når han ikke vet det. Kanskje spesielt da.
Nei, snart er det kveld igjen. Jeg vet jeg ikke kan holde på på denne måten så lenge, men akkurat nå kan jeg gjøre det uten at det går ut over noen. En slik mulighet kan jeg ikke la gå fra meg. Det blir kanskje ikke så spennende blogginnhold av det, men det er slik livet er akkurat nå.
Det har vært et lite helvete av et døgn, og jeg hadde egentlig tenkt å borte fra sosiale medier noen dager for å kjempe meg gjennom abstinensene, men da jeg likevel, (det er ikke så lett å holde seg unna…) skummet gjennom kommentarfeltet i dag morges, så syns jeg det var fargelagt i en litt aggressiv tone. Jeg forstår at det er min skyld, med gårdagens blogg: Alle kan gjøre feil. Også nevrokirurger…, men selv er jeg ikke sint, bare skuffet og fortvilet over hele situasjonen.
Etter over et år på B-preparater og de siste seks månedene på morfin, så har jeg nå vært morfinfri i to døgn. Har ikke tatt annet enn maks døgndose med paracet, ibux og neurontin. Det går greit, selv om jeg går rundt som en mannlig prostituert etter en lang og hard natt på jobb. For første gang på lenge kjenner jeg at jeg har vondt i ryggen, men nervesmertene i foten er like fraværende som de har vært den siste uken.
Kirurgen ville ikke operere en som ikke hadde vondt, og selv om jeg, etter det verste året i mitt liv, (hvis vi, (for en gangs skyld), holder år med dødsfall unna), og hadde lengtet etter denne operasjonen etter seks måneder på venteliste, var villig til å operere bare for at jeg tidligere var klarert for det, så har jeg også stor forståelse for kirurgens avgjørelse. Hun, (de fleste antatt at det er en han?) spurte om jeg hadde vondt, og jeg svarte, som alltid ærlig og oppriktig, nei, ikke i dag. Da trykker hun jo ikke på den store røde knappen og hasteopererer meg så blodspruten står. Det er kipt, men hun har min fulle forståelse.
Jeg kaldsvettet i hele går. Leddene og korsryggen verket. Selv om jeg ikke sto opp før tolv, så var dagen lang og kjedelig. Dro på jobb for å jobbe med høstens bestselger, men ble mest sittende å gjøre andre ting. (Jobber blant annet med en egen krydderserie som kommer i nettbutikken om ikke så lenge.) Dro hjem igjen etter bare tre-fire timer og var rastløs resten av dagen og kvelden. Fikk heller ikke sove før halv tre i natt. Sto opp og spiste et par epler. Det er ikke morfin, men det er mye sunnere.
De to andre i rommet hadde imidlertid ingen problemer med å sovne. Etter et lite uhell der Lillebror glupsk sugde litt for hardt og sugde i seg hele puppen slik at jeg måtte ta spennatak i ryggen til Kjærest for å slite den opp igjen, så sovnet de begge to ganske fort. Lett snorking og god stemning. Plutselig hører jeg at Lillebror sliter med pusten. Bare to-tre innpust som høres ut som han drukner, og jeg skal til sprette opp for å se hva som er galt, men Kjærest kom meg i forkjøpet. Selv om hun sov hadde hun fått med seg episoden og spratt opp. Hun må sove på nåler, for det var ikke høye lyden. Var for øvrig ingen fare med Lillebror.
Våknet klokka halv seks og sto opp klokka seks. Spiste frokost. Har gått fra å spise 4 havreknekkebrød til bare 3 sportsknekkebrød. Har også kuttet ut “lang” hvitost med “kort”, samt også byttet ut vanlig med lett-ost. Bare med byttet av ost og knekkebrød sparer jeg 900 kcal i løpet av et døgn. Det utgjør faktisk ca et kg fett på en uke. Det er med små grep jeg skal lykkes, for jeg orker ingen av de store.
Må avslutte og gå og starte bilen. Møte på Familievernkontoret kl. 08:30. Jævlig tidlig i mitt “nye liv”, men dette er mitt livs viktigste møter så hadde stilt opp mist på natta om det var det om å gjøre.
7. mars 2020 kommer det en fremmed mann bort til meg og sa rett ut at “Det e nån som har kasta nåkka ondt over deg. Vil du at æ ska ta det vækk?” På det tidspunktet hadde jeg noen uker hatt så vondt i foten det var så vidt jeg klarte å gå. Spiste veldig mye tabletter. Ikke morfin ennå, men lignende preparater. Jeg svarte naturligvis ja. Jeg orket snart ikke mer.
Dagen etterpå var skulderen like vond, men smertene i foten var på mirakuløst vis borte, og det føltes ganske teit å dra på MR 12. mars med en helt smertefri fot. (Men sjekk ut for et smalt ansikt jeg hadde i mars i fjor!!!)
Så kom korona, nedstenging, gjenåpning, skulderoperasjon og sommeren sto for tur: Det er nesten så jeg ikke tør å fortelle dere dette. Healinga fra i mars var definitivt over og jeg trodde jeg hadde nådd toppen hva smerter angår. Jeg sammenlignet jo hele tiden med de intense skuldersmertene jeg hadde blitt kvitt gjennom operasjon, men de kunne ikke sammenlignes med disse konstante nervesmertene som ikke en tablett i verden kunne fjerne.
Vel, det var faktisk ennå mulig å oppleve en og annen smertefri time av og til hvis jeg var superheldig med dagsform og dosering. Det skjedde ikke ofte, men det skjedde.
I løpet av sommeren ble det bare verre og verre. Jeg var helt avhengig av alle tabletten for å komme meg gjennom dagen. De tok ikke bort smertene, men de gjorde at jeg klarte å stå. Bivirkningene var mange. Og det vår så vidt også de etiske dilemmaene ved å være så åpen om en slik enorm bruk av piller. Og ennå hadde jeg ikke begynt på de sterkeste pillene ennå…
På mitt verste hakket jeg desperat opp depotmorfin, flere ganger dagsdosen, for at de skulle virke fortere, men det var ingenting som hjalp. Jeg holdt på å bli gal og fikk kritikk for at folk syns det var “kjedelig” å lese om at jeg hadde vondt. Heldigvis hadde jeg ikke mistet evnen, kanskje snarere tvert i mot, til å svare “arrogant, frekt og ufyselig” tilbake, og ba disse, høflig, men bestemt, om å ta tuppe ræva si vekk og finne seg en annen blogger å hakke på.
Nå i januar har jeg redusert pillebruken kraftig. “Mitt nye liv” er svært ryggvennlig, med tolv-timers økter i en god seng, ingen belastende jobb og daglig lett mosjon. Inntil i går spiste jeg fortsatt depotmorfin morgen og kveld, men det er slutt med å hakke den opp til hvitt pulver. (Lunsj- og middagsmorfinen har jeg ikke tatt de siste fjorten dagene). Inntil i går tok jeg også sterkeste dose med Neurontin, samt maks døgndose med både Paracet og Ibux.
I går skulle altså alt dette omsider være over. Over et år med mer eller mindre intense, på sitt verste tortursterke, nervesmerter skulle være over. Slippe å trøkke i seg en neve tabletter tre-fire ganger om dagen for å kunne gjennomføre dagen på en relativt normal måte. Jeg møtte opp og var klar som et egg for kjøttøksa.
Kirurgen sa jeg ikke hadde vondt nok og avlyste operasjonen. Isolert sett hadde hun jo for så vidt rett. Jeg hadde ikke vondt i foten går og var ærlig på det. Med så lav arbeidsbelastning jeg har nå, kombinert med et strengt morfinregime og 12 horisontale timer i døgnet, så er foten/ryggen akkurat nå inne i god periode. Den var den også like før jul i fjor, før det plutselig eksploderte i de verste smertene siden i sommer. Jeg talte for døve ører.
For å finne ut hvor vondt jeg hadde, så måtte jeg gradvis trappe ned morfinen og de andre smertestillende. Kom smertene tilbake skulle jeg ringe og sette meg opp på en ny venteliste på seks måneder.
Siden jeg anslå muligheten for tvangskirurgi, og risikoen ved en slik operasjonsmetode for stor, så ringte jeg heller en(da) en hyggelig mann i Pasientreiser, og fikk flybillett tilbake til Alta samme ettermiddag.
Så nå sitter jeg her med vondt i ryggen, kaldsvetter i morfinabstinens og egentlig er i et skikkelig grettent humør. Måtte Gud være med mine nærmeste de neste dagene….
