Trusefukter

Nå har kanskje aldri jeg vært kjent for å være noen pikenes Jens, mye grunnet at jeg har vært i faste forhold helt siden jeg var atten år og har hatt unger rundt beina uansett hvor jeg har gått i alle disse årene, men jeg vil anta at denne desserten er akkurat det som skal til for å treffe blink på første forsøk.

Jeg har spist mange forskjellige sjokoladefondanter opp gjennom årene, da uten å skyte noe som helst, men ingen er like gode som denne. De fleste er bare en dårlig stekt sjokoladekake med rå røre som renner ut fra midten. Rå røre blir man dårlig i magen av og det lønner seg sjeldent hvis man planlegger å treffe den før nevnte blinken. Igjen bare antar jeg.

Når det er sagt, jeg er ekspert i å skrive meg bort, men godt å være god til noe, så går det utmerket an å servere denne til den du du bor sammen med også. Tror du det er helt uten grunn jeg har fått så mange unger? Har blitt litt fondanter for å si det slik. Man bruker de våpnene man har, og jeg har egentlig bare ett. Kokekunsten.

Ikke lag sjokoladefondant av en billig sjokolade. Da kan du heller bake en eplekake. Jeg foretrekker 62% sjokolade. Den gir en fyldig, fin, rund, men samtidig kraftig smak som man virkelig merker. Kan selvfølgelig bruke enda mer kakaoinnhold, men det er jeg ikke så glad i. For kraftig for min del. Fondant med dårlig sjokolade smaker bare brunt søtt. Sorry!

 

Sjokoladefondant

-av en annen verden (den også;))

Du trenger:

4 egg

4 eggeplommer

160 gram sukker

200 gram meierismør

220 gram god sjokolade(ca 60%)

90 gram hvetemel

 

Slik gjør du:

– Pisk egg og eggeplommer lett sammen. Siles.

– Smelt smøret godt og rør inn sukkeret.

– Ta kjelen av varmen og rør inn sjokoladen til helt glatt røre.

– Pisk inn eggeblandingen.

– Ha siktet hvetemel i til slutt.

– Deles i to like deler.

– Spray formene godt og fyll de nesten halvveis røre. Legg ca. én «klinkekule» med ganasj. Fyll deretter formen nesten full.

– Steikes ca. 8-10 minutter på 225 grader til faste, men fortsatt med flytende kjerne. Server gjerne med en god vaniljeis og en jordbærsaus. Kvelden er berget!

Ganasj/fyll

Du trenger:

1 dl fløte

200 god sjokolade.(ca 60%)

Slik gjør du:

– Kok opp fløten. Skru av varmen og rør inn sjokoladen med en slikkepott.

Jordbærsaus

Du trenger:

400 gram jordbær eller bringebær

200 gram sukker

frøene fra 1/2 vaniljestang

Slik gjør du:

– Kjøres glatt i foodprocessor

 

Når det gjelder lune sjokoladekaker, som jo dette er, så orker jeg ikke noe fancy is til. Gi meg en god vaniljeis og jeg er i himmelen!

Beklager fotograferingen min. Skal skjerpe meg!

 

Vi smattes!

Bålbakt nammelår

Bålbakt nammelår med marsipanremulade

Høsten, og med den, masse ferskt lammekjøtt er ute i butikkene. Insektene er borte og det er helt PERFEKT å dra ut på tur og tilberede en skikkelig digg middag på bålet. Denne retten passer hele året og tar omtrent like lang tid som en litt tjukk grillpølse. Krever litt forberedelse, men du kommer til å imponere alle når du åpner folien og duften av bålbakt nammelår slår, som en kulinarisk trykkluftsbor, rett inn i nesene til dine turkamerater.

 

Kjøp et fersk nammelår, eller tin et frossent i kjøleskap

Sag av den aller øverste delen av skanken, blir mye tøffere når låret er ferdigbakt

 

Gni godt inn med med salt et par dager før bruk, i alle fall én dag før

Krydre så med grovmalt svart pepper, tørket timian og rosmarin

 

Putt låret  inn i en stekepose. Ta foten ut av posen. Det var lammelåret som skulle inn i posen. Lov å tenke!

 

Steikes på 65 grader natta over, 12-14 timer, spiller ingen rolle, blir bra uansett

 

Rull låret inn i 5-6 runder med sølvpapir, skal være helt tett og isolere godt.

 

Rull det så inn i et par aviser. Trenger ikke være Altaposten, men det hjelper

 

Teip det hele stramt sammen med kraftig tape

 

Fyr opp bålet, eller la noen som kan det gjøre det mens du nonchalant trekker låret opp av sekken og legger det rett på flammene, Fader du er kul!

 

Hvis du ennå ikke har sluttet å røyke kan du ta deg en blås mens låret ligger der. Hvis du, som meg, slutta for mange år siden, kan du drømme om at du tar deg en blås. Hvis du aldri har røkt og derfor ikke aner hva jeg snakker om får du heller tenke på noe annet der du står. Fritt land.

 

Når avisene er brent vekk så gjenstår ca 5 minutter steiking på hver side

 

Ta låret bort fra direkte flamme og la det ligge og hvile før du åpner folien

 

Åpne folien og motta stående applaus og hyllest. Spark lett bort de som kryper langs bakken og kysser deg på føttene i håp om å få en smakebit.

 

Bålbakt nammelår med marsipanremulade. Av og til er tilbehør fullstendig overflødig.

 

Marsipanremulade

Marsipan er lagd av mandler og mandler er helt fantastisk sammen med lam. Da høres det plutselig ikke så rart ut likevel.

• 3 dl lettrømme

• 3 dl ekte majones

• 100 gram finhakket marsipan

• 50 gram finhakket tørket reinkjøtt/hjerte

(Har du ikke tilgang til slik luksus så går det fint å bruke spekepølese av rein/vilt. Det finnes over hele landet)

• 1/2 ts grovmalt pepper

 

• Bland alt sammen mens du tenker “Herregud for en LATTERLIG idé!”

• Sett “remuladen” inn i kjøleskapet i en times tid

• Ta “remuladen” ut av kjøleskapet, rør rundt, smak på den og send meg en melding på hvilken sang som kommer ut av deg, for SYNGE, det kommer du garantert til å gjøre!

• Holder seg i alle fall i en uke hvis den står kjølig, men det kommer neppe til å bli noe problem tenker jeg, for denne kommer du til å drikke opp!

 

God tur!

 

 

Unnfangelsen

Kokkejævel
Foto: Frank Rune Isaksen, Frikant

Egentlig var det skuespiller jeg ville bli. Var strengt tatt ikke særlig god i noen ting. Jovisst hadde jeg gode karakterer i de fagene jeg gadd engasjere meg i, men de ble færre og færre. Var lei. Det hadde vært en lang barndom. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gå.

 

Mamma sa nei. Jeg ville dra på folkehøgskole, skuespillerlinja. Et eller annet sted. Husker ikke hvor, men tror ikke det var viktig for meg heller. Ville bare bort og bruke den kreativiteten jeg ikke visste var der, men som jeg kjente vokste i meg som en foster uten far. Det ble nei. Det var ingen nåde. Allmennfag! Tragedie faglig, selv om karakterene fortsatt var ok, men jeg følte at dette ikke var bra nok. Det var ikke tilstrekkelig. Ikke det jeg ville. Bortkastet.

 

Ørkenvandringen

Masse strøjobber fulgte. Jobben i psykiatrien var ikke helt i min gate. NNS var ulidelig, og befestet min frykt at jeg aldri kunne trives blant nesten bare menn. Bensinstasjon var ok, men hei, jeg var atten år. Scanfact? Ikke så veldig. Hotellet? Nei, vet ikke hvorfor, men aldri mer.
Siden førstegangstjeneste. Garnisonen i Porsanger. Har etterpå sagt at det var de beste seks uker i mitt liv. Innesperret, fanget sammen med andre fanger. Alle i samme begredelige båt. En herlig tid! Siden jeg var far allerede på det tidspunktet ble jeg overført til kontor i Alta. Ufattelig kjedelig, men jeg var i alle fall hjemme.

Menig 17 Sandøy

 

Redningen

Min tidligere samboer sendte søknad til kokkeskolen på mine vegne. Jeg er henne evig takknemlig! For meg ble dette redningen. Jeg kom til noe som kan sammenlignes med selveste himmelriket, omkranset av kulinariske guder i hvert eneste åndedrag. Var, eller følte meg i alle fall som, en slags konge, eldre som jeg var de andre elevene. Jeg visste ennå ikke at dette var mitt talent, men jeg trivdes til de grader. Jeg blomstret, og livet ble fylt med en slags dypere mening.

 

Første året på kokkeskolen

 

Unnfangelsen

Hans Rotmos, en del av min barndoms soundtrack, «Fire fine lænestola» sendte meg til Trondheim og Royal Garden Hotel. «…Royal Garden ligg på motsatt side, og skjerme for slakteriet, polet, politistasjon og resten tå jola…»
Jeg hadde, ved hjelp av en rekke finurlige søknader, fått læreplass på nesten alle av Norges aller beste restauranter, men jeg takket høflig nei til dem alle. Jeg hadde barn og ville prioritere dem også. Takket derfor ja til to år på et av Norges, på den tiden, aller beste hotell, og ble for meg den beste læreplassen en rastløs sjel som meg noensinne kunne fått.

 

En god læretid handler ikke bare om teknikk, smak og gode læremestre, men også om kameratskap, vitser og ufattelige mengder med gjester. Royal Garden ga meg alt dette, kombinert med et familieliv som bidro like mye.
Kokkejævel ble unnfanget i Trondheim, men han visste ikke om det selv i det hele tatt.

 

Læretiden var slutt. Fagprøven bestått. Jobb neste. Det var lett. Har en viss karisma jeg kan trekke opp når det er påkrevd, og fikk jobb på restauranten til to av Norges mest kreative kokker på den tiden. Var ikke der lenge, under et år, men de viste, spesielt han, at det er mulig å lykkes selv om du tenker annerledes enn røkla. Jeg har aldri vært en del av røkla, så dette var som ren amfetamin i mine sultne årer.

 

Forløsningen

Hjem. Jeg visste jeg måtte, men ikke at jeg kunne, bli kjøkkensjef. Den ubestridte. Alfa Omega søkte kjøkkensjef. Aldri hørt om stedet. Rart navn, men jeg måtte jo ha jobb. Søkte. Enten var det usedvanlig skralt med søkere, eller så gjorde søknaden et uutslettelig inntrykk, eller kanskje en kombinasjon, men jobben ble i alle fall min. Takk Gud.

 

23 tusen kroner, med opprykk til 25 etter et halvt år! I 2002, jeg var RIK! Jobben var alt jeg hadde drømt om. Daglig leder så trolig hva som bodde i kokkekroppen, og ga meg tilnærmet frie tøyler. Jeg innfridde. Vi blomstret. Året jeg ga meg tronet vi på den kulinariske toppen i Finnmark. Vi hadde ikke bare skapt et spisested, vi hadde skapt en institusjon. En ledestjerne. Rett og slett et sted som vi var ufattelig stolt av. Det er jeg fortsatt.

 

Kjøkkensjefen på Alfa, haha

 

The big A

Året var 2004 og jeg var i ferd med å gjøre noe som etter hvert skulle definere mitt liv fullstendig. Jeg skrev  Annonsen, og det ble et ramaskrik uten sidestykke…
Daglig leder var i fødselspermisjon og vikaren hennes var på ferie. Vi trengte folk, og jeg satte meg ned for å forfatte en jobbannonse Jeg hadde nettopp lest Anthony Bourdains fantastiske «Kokkejævler» som omhandler livet som rockekokk i NY på 70-tallet. Jeg var fascinert, og kanskje også litt inspirert.

 

Jeg så etter hvert at ordlyden i annonsen utviklet seg i en slik retning at jeg rett og slett ikke kunne sende den inn til avisen uten godkjenning. Jeg ringte daglig leder, hun i fødselspermisjon, for hun var fra Lofoten og vant med litt saftig språk. Jeg visste at vikaren hadde sagt nei hvis jeg hadde spurt henne, hehe.

 

Annonsen ble godkjent og sto på trykk dagen etter i Altaposten. Da begynte telefonen å ringe. Først forsiktig, siden mer frenetisk og konstant. En av eierne var meget bekymret for både rykte, omsetningstall og den læstadianske mobben. «Asbjørn, var nå dette så lurt da?» spurte han forsiktig. Jeg var overbevist om at dette var god knall, og om vi kanskje ikke fikk inn så mange søkere, så fikk vi i alle fall oppmerksomhet så det gjallet og smalt mellom fjellene.

 

NRK lagde sak. P4 snakket om denne absurde stillingsannonsen. Husk at dette var 2004, og slikt ble den gang ble utformet
etter samme kjedelige mal. Dette var før facebook, men likevel tror jeg du kunne finne kopi av annonsen på nesten alle kjøkken i hele landet. Nå i dag er slike  blitt nesten vanlig, men denne var først og det er jeg litt faktisk stolt av.

 

Fødselsen

Hvis Kokkejævel ble unnfanget i Trondheim så kan vi godt kalle Annonsen og alt den førte med seg for Kokkejævels fødsel. Siden har jeg dyrket og foredlet navnet. Gjort det til ikke bare et varemerke, men en identitet og kulinarisk filosofi. Til meg rett og slett. Det jeg lette etter i ungdommen.

For meg betyr Kokkejævel en som gir fullstendig blaffen i vedtatte kulinariske «sannheter». Jeg lager maten min akkurat slik jeg føler for, selv om det aldri har vært gjort før. Jeg feiler masse, men bryr meg ikke om det. Smakene som kan komme de gangene man lykkes veier opp for alle feilsteg.

 

Alt har sin tid. Ni år var to for mye. Tok over roret på Mega Elvebakken. Tilbake til himmelen. Igjen. Finnmarks desidert største ferskvaredisk. Lå litt nede etter fordums storhet. Jeg var i mitt ess! Masse energi. Mange ideer, og evner til å sette de ut i live. To år. Flere millioner i omsetningsvekst. Stolt, ja, jeg jobber ikke for forfall.

 

På egne bein

Sendte en melding på facebook til markedssjefen på Amfi. Et innfall. Sto den nedlagte fiskebutikken på Amfi Alta fortsatt ledig? Jo, den sto ledig, men send mail til senterlederen. Skriblet ned noen ord. Han var på ferie, men syntes dette var moro. Hjem fra ferie. Telefon. Et møte.
Sa opp. Brått og nokså plutselig. Ingen sure miner, men hadde mye ugjort. Det har jeg alltid.
Oppsigelse.

 

Hoftepluss åpner bare sju uker etter første møte med senterleder. FyFader, verdens største salat- og snackbar to år etter det igjen. Spisesalen etter nye to år. Hele tiden framover. Uten stopp. Krumme nakken. Peise på. Aldri puste. Aldri hvile. Framover. Alltid framover.

 

Forsettelsen

Så sitter jeg her da, en lørdags morgen mens huset sover, og skriver en blogg med flere titalls tusen lesere. Hvem hadde trodd det for bare fjorten dager siden. Ikke jeg i alle fall. Ble tatt litt på senga da jeg på min aller første dag gikk rett inn på 5. plass og siden har holdt meg på topp 3.

Kanskje bloggNorge trengte dette? En en helt vanlig voksen mann som skriver om et egentlig helt vanlig norsk liv. En som ikke er på jakt etter hverken ære eller berømmelse, men som rett og slett bare vil formidle. En som evner å sette ord på det livet de aller fleste av oss lever. Vi har jo gode liv vi også. Fra tid til annen. Vi vanlige.

 

Bloggeren

Takk for at du leser meg og ha en så god lørdag som du bare kan 🙂

Vi smattes!

Fredagsro

Foto: Kjærest

Så kom den endelig, helgen, og med den, Datter. Hun som kom med Lyset <3

Har vært en ganske god uke på jobb. Blir fortsatt fryktelig fort sliten, men kjenner at det går rette veien. Klarer faktisk å gjøre en relativt grei innsats et par timer i slengen, men blir veldig fort irritert og sliter litt med å finne mening i det jeg holder på med. Er fortsatt gradert sykemeldt, så da går jeg ned på kontoret og blir bare borte litt. Jeg må det for å klare dagen. Så går jeg opp igjen. Selger reker og later som om ingenting var skjedd.

Har sikkert ikke vært helt enkelt å jobbe under meg i denne perioden, men på den annen side er det jo ikke sikkert at de har merket særlig til forskjell. Har jo aldri vært enkelt å jobbe under meg, haha 😉

I helgen skal vi ikke gjøre så veldig mye. Skal få klipt plenen i alle fall før vinteren kommer. Den er like om hjørnet. Det snødde faktisk her oppe i går. Planlegger også å tvinge Datter med på en topptur eller to. Kjenner at kokkekroppen er i ferd med å stige i takt med lesertallene, så her må det gjøres grep. Nei, ikke inngrep, er ikke der riktig ennå, men må rett og slett prøve å bevege meg mer. Og kanskje ete litt mindre, men den er litt verre siden jeg er så djevelsk god å lage mat 😉

Har vært mye i ro i sommer. Ikke klart så mye. Kanskje ikke så rart, men kan jo ikke fortsette slik for alltid. Ikke akter jeg det heller!

Akkurat i dag har jeg det veldig bra og det håper jeg du også har 🙂

Riktig god helg, alle!

(Jada, bildet er godkjent av både Datter, Datters mor, bror og onkel,  min mor, Kjærest, Kjærest sin mor, far, farmor og grandtante Helga )

(Og ja, dere hadde rett, det blir IKKE fårikål likevel. Jeg ble nedstemt, skikkelig! Blir taco som vanlig, haha 😉 )

FÅRIKÅL-av en annen verden

Datter aner ingenting, håper hun ikke blir sur, men i kveld bytter vi ut tacoen med fårikål, av en annen verden.

Det finnes tusenvis av oppskrifter på fårikål. Alle smaker likt tungt av lam, fett og kål. Trenger egentlig ikke noe oppskrift på slikt.

Denne er annerledes. Den inneholder varme krydder, som gir en helt fantastisk smak og aroma til denne type mat og den inneholder eddik. Eddiken, i tillegg til at den gir god smak, nøytraliserer den fettet som gjør at fårikålen ikke føles så tung. Den harmoniserer retten og dette gjør at man kan spise ENDA en porsjon før magen sier stopp 😉 Dessuten salter jeg kjøttet datten over slik at det blir mer smak tvers gjennom 🙂

 

Hvis du på død og liv vil droppe krydderet, så gjør det da din tverre særing, men PRØV med eddiken. Du vil IKKE angre!

FÅRIKÅL AV EN ANNEN VERDEN
2 kg fårikålkjøtt
400 gram lammeskav
1,5 kg rensket kål, grove biter
0,5 kg rotgrønnsaker
2 liter vann
1 dl flytende lammefond
35 gram hvit balsamicoeddik
1 god ts rosmarin
1 god ts timian
1 god ts grovmalt sort pepper
1 god ts spisskummen
35 gram maisenna utrørt i litt kaldt vann

1. Vend inn kjøttet med 1 ss salt per kg. La dette stå over natten
2. Småkok kjøtt i vann, eddik og krydder i 1,5 time
3. Tilsett maisenna og kok opp
4. Tilsett kål og grønnsaker og kok ca 1/2 time
5. Dusj ditt legeme og vask håret, husk balsam
6. N.Y.T.

Som dere ser bruker jeg ikke HEL pepper, men GROVMALT. Dette er rett og slett fordi jeg HATER å spytte ut disse bitre, utkokte smaksminene som ødelegger totalsmaken. Hva mener du?

God morgen?

Selv om det kanskje ikke ser slik ut, så er det en deilig morgen faktisk! Datter kommer i dag og blir helt til neste fredag. Ny ordning.  Det er helt fantastisk og jeg gleder meg enormt! Kjærest og jeg har det fint til vanlig altså, men det blir et HJEM når Datter kommer. Med lekser. Med Tic Toc. Med historier fra skolen. Med turntreninger. Kjøring. “Krangling”. Kortspilling. Fisking. Grilling. Tv. Taco. Alt!

Vi blir en familie. Jeg liker familie. Veldig.

 

Har fri i morgen. Alltid fri, stort sett i alle fall, når det er “Datterhelg”. Plutselig er de store. Da er det  for sent. Det vet jeg alt om. Datter prioriteres. Veldig. Ikke sånn at jeg sitter å stirrer henne i hvitøyet hele uken, men jeg er der. Tilgjengelig. Hele tiden. Hvor skulle jeg ellers være? Og hvorfor?

Kommer sikkert til å lage litt mat i løpet av helgen, så blir nok noen oppskrifter på dere. Tenker noe bidos og sjokoladekakegreier, men vi får se. NOE blir det i alle fall!

 

Håper dere også får en fin start på helgen 🙂

Vi smattes!

Kynisk jævel

Det hender seg, riktignok alt for sjeldent, at Kokkejævel vrenger av seg uniformen, presser seg inn i den litt for trange ullgenseren, og vandrer opp til en fjelltopp, nesten som en helt vanlig mann. Et slags menneske. Selvtilliten og sjølgodheten avtar for hver høydemeter.  Svetten renner. Møter han en hund blir han redd. Han bjeffer ikke tilbake, som han ville gjort litt lenger ned. Når han kommer til toppen er han helt borte. Bare Asbjørn er igjen.

Hei, jeg heter Asbjørn! Det er jeg som er Kokkejævel. Det er jeg som skriver i hans navn. Det er jeg som kynisk bruker alt som finnes av tragedier rundt meg for å få likerklikk, enda flere lesere og selge reker. Det er jeg som blander sammen bedriften min med mitt personlige liv. Det er jeg som slår mynt på døde barn og helikopterulykker. Det er jeg som tigger om penger. Det er jeg som er fullstendig uten filter. Det er jeg som ikke aner hva en blogg EGENTLIG skal handle om. Det er jeg som syns det var artig å toppe blogglista på bare TRE dager og til og med var så frekk at jeg “skrøt” av det på fb. Det er jeg som ikke er normal. Det er jeg som henger ut min egen familie, igjen og igjen og igjen. Det er jeg som gjør deg kvalm.

Jeg er 42 år. Jeg klarer meg. Av og til bra. Av og til ikke. Jeg bryr meg. Da skriver jeg. Og jeg skriver mye. Ikke alltid uten filter, men av og til. Jeg tråkker også feil. Mange ganger. Det gjør alle. Også du.

Jeg bryr meg ikke om å bli kjendis. Det er ikke derfor jeg er her.  Jeg bryr meg om familien min. Det har jeg alltid gjort.

Da jeg gikk på videregående satt jeg oppe på natta og skrev dikt. Drakk kaffe. Røkte. Masse. Noen var gode. De fleste skikkelig dårlige. Samlet dem sammen til en slags bok og ga i julegave til slekta. De sa de ble glade. At jeg hadde talent . Jeg valgte å tro dem.

Siden har jeg skrevet. Som kjøkkensjef i en svunnen tid skrev jeg menyer som folk kom langveisfra for å lese. Jeg skrev artikler i avisene her oppe i en årrekke. Masse oppskrifter, men alltid om livet. Livet mellom måltidene. Det vi alle lever. Hver eneste dag.

Har alltid gått min egen vei. Helt siden jeg var liten. Ikke vært som de andre. Gjort ting på min egen måte. Stolt på meg selv. Det er ikke alltid like populært. Det ble en lang barndom for å si det slik. Unger kan være nådeløse. Det kan voksne også.

Jeg er trygg på meg selv. Vet hvem jeg er. Hva jeg står for. Legger hodet mitt på blokka. Gang etter gang. Ingen har så langt klart å kappe det av, men mange har prøvd. Tror jeg har sterke sener eller en mulig nakkebetennelse som er vanskelig for sleipe, anonyme økser å trenge gjennom. Aner ikke. Det jeg er HELT sikker på er at jeg ikke har tatt livet av mine egne unger for oppmerksomhet og flere lesere. Hvordan er det i det hele tatt MULIG å insinuere noe slikt på et åpent nettforum, eller hvor som helst egentlig? Hvor kommer det intense hatet fra?

Bortsett fra den famøse bikinivideoen, der gjorde jeg nok en feilvurdering, for meg var det humor, for ungene bare flaut, har jeg ALDRI postet noe som angår mine barn som ikke de har godkjent på forhånd. Uansett hva anonyme kilder måtte hevde. Klart de ikke liker alt, kanskje veldig lite, men jeg utleverer dem ikke, poster aldri bilder av dem og nevner dem aldri ved navn. Jeg er bare meg. Jeg er Asbjørn.

 

Hei, Kokkejævel er tilbake! Ble i sin tid sendt ned til jorden for å spre kulinarisk nytelse og glede til menneskene. Ble gitt ALLE fullmakter fra øverste hold og jeg GARANTERER deg at du kommer til å få enormt mye bra inspirasjon her inne, men ikke bare om mat. Hvis du er på jakt etter en ren matblogg har du havnet på feil sted. Finnes hundrevis av andre med bare oppskrifter.

Dette er en blogg om livet. Livet før, under og MELLOM måltidene. 🙂

VI SMATTES!

 

 

Den siste øvelsen

Det hender seg at Kokkejævel, motvillig og vrangt, vrenger av seg sin naturlige uniform og vandrer en gang i året inn i en militærleir nesten som en helt vanlig soldat. Jovisst er han flott å se på, men neppe noe mer. Ingen burde føle seg trygge i alle fall. Her følger hans daglige innblikk fra nasjonens største militær-øvelse på førti år, sett fra innsiden av en slags «soldat».

 

Dag 1

Norge viser i disse dager sine militære muskler, og 5000 av Forsvarets aller beste menn og kvinner har inntatt Finnmark. Menig 17 Sandøy, en av HV 17s tapreste menn og bærebjelken, for ikke å si bautaen, i selveste stabstroppen, er naturligvis selvskreven når farer truer…

Møtte opp mandags morgen, full av iver og lyst, kl. 08:00 i full uniform. Riktignok kokkeuniform, men dog uniform. Dette var visstnok ikke bra nok, så jeg ble sendt hjem for å skifte til den grønne…

Vel tilbake i leiren og gode fire timer med venting ventet før jeg satte fram noe godt kneipbrød, litt ost, majones og skinkeost til lunsj på et bord ute i «felten». Dvs. området utenfor garasjen. Uansett, viktig at gutta trives med god mat! Etter lunsj kjørte jeg opp på skytebanen på hemmelig oppdrag. De manglet en tang og et stjerneskrujern…

Etterpå kjørte jeg tilbake. Sto litt før jeg satte meg. Reiste meg opp igjen. Nytt oppdrag. Denne gangen var det pappesker som skulle bæres ut i en container. Utførte oppdraget i henhold til reglement og militær sedvane.

Erindrer faktisk ikke hva som skjedde etter dette oppdrag, så vil tippe tiden fram til 16:00 gikk med til å spise proteinbar, frysetørket ett-eller-annet, samt kaffedrikking.

 

Dag 2

Starta dagen kl. 08:03 rundt et bord. Drakk pulverkaffe og spiste kjeks. Etter en god time ble jeg nysgjerrig på hvordan det var å sitte på den andre siden av bordet. Så meg ut en stol jeg likte, strakk på stive knær og marsjerte rundt bordet med taktfaste skritt og satte meg på målet. Opplevelsen på den andre siden var ikke voldsomt annerledes, men ble likevel sittende der også i rundt en time. Klødde meg av og til i hårfestet. Blir så tørr på denne årstiden.

Ca kl. 10:11 ble jeg gjort oppmerksom på et syketelt av sanitetsoffiseren. Perfekt tenkte jeg, siden jeg har er gnagsår på hofta etter at de starta med å bare lage for trange boxere. Marsjerte om lag femten meter og var framme. Ble tatt vel imot av både lege, sykepleier og sanitetsoffiser. Ba om plaster på såret, men ble i stedet lagt i stabilt sykeleie for undersøkelse av denne krigsskaden. Fikk kraftig bandasje, og en ny time var forduftet …

Gutta må ha mat, og som kokk er jeg naturligvis selvskreven til lunsjbuffeten. Åpnet majonestubene, ostepakkene og salamien. Putta søppel i en sekk og kasta avfallet i kontainer. Lunsjen varer halvannen time.

Livet i stabstroppen, HVs ryggrad og bærebjelke, kan kanskje virke noe langtekkelig, men gutta viser et overraskende godt humør og moralen er på topp i opptil flere minutter av gangen. Vet ikke hvor de finner styrken fra, men jeg er mektig imponert, og glad for at jeg tross alt havnet i denne gjengen.

SÅ, lunsjen er svelget og transporten mot havna, øvelsens store mål og mening, kan starte. Bedre at soldatene står der nede enn i skogen på Kvenvikmoen. Å være soldat handler for det meste om å stå. De som har kjørt litt rundt i Alta i dag har sett at det har stått soldater i alle kryss. Det ser tilsynelatende ut som om de har en misjon og et oppdrag, men mest trolig er de bare satt der for å stå. Skulle tatt seg ut om de satt…

Endelig skjer det noe!

Kjører fram og tilbake fra Kvenvikmoen til havna. Ca 2 mil hver vei. Fortrinnsvis med soldater i setene, men også på andre viktige oppdrag. Som å kjøre en nøkkel. Plasserte den i baksetet slik at den skulle føle seg opphøyd og verdsatt. Lite ble sakt, men tror vi begge følte at vi var med på noe stort og utenfor vår fatteevne…

Etter at nøkkelen var avlevert kjøpte jeg meg en rosinbolle på Coop Extra. Den var tørr og fæl, men kjente en slags tilfredstillelse av å knuse den mellom tennene mine og svelge den ned. En stille protest mot systemet, kanskje dårlig og lite effektiv, men dog en protest.

Menig 17 Sandøy er, mot alle odds, fortsatt ved godt mot og ser fram til nye utfordringer i morgen.

 

 

Dag 3

Ny dag truer! Startet dagen på butikkledermøte på Amfi kl. 09:00. Troppssjef hadde, elskverdig nok, gitt meg perm slik at jeg kunne stille på møtet. Drakk kaffe der en time mens jeg hørte på Mammons tale. Hastet så innom Ica og kjøpte meg en skolebolle og en Cola Life, før jeg kastet meg i bilen slik at jeg i alle fall rakk tre timer med sitting før lunsj. Jeg rakk det, og det med god margin!

Etter lunsj ble det litt mer dramatikk. Det viste seg at toalettene var tette. Tela hadde trolig slått opp i rørene, og ingen kunne lenger bæsje inne. Noen gråt, andre ble apatiske, men de fleste tok beskjeden med militær verdighet. Fagfolk i kloakkfaget ble kontaktet og minuttene marsjerte sakte seg videre.

13:29 skjer det igjen noe som skal skremme opp hele troppen. En av soldatene velter en pappkopp med glovarm pulverkaffe ut over hele bordet. Ingen blir direkte skadet, men tror nok at hendelsen satte et støkk i de fleste. Det er alvor nå!
Etter hendelsen med kaffekoppen prøvde vi etter beste evne å holde både mot og moral oppe. Sersjanten, som hadde vært ute en øvelse før, visste råd. Det ble besluttet at vi skulle rydde i lagerhyllene. Toalettpapir skulle skifte plass med lampeolje.

Jobben ble utført relativt raskt og snart var vi på plass rundt kaffebordet igjen. Denne gangen gikk det over en time uten uhell.

I rettferdighetens navn skal det nevnes at vi i løpet av dagen også hengte opp et telt til tørk, samt prøvde ut flere retter med frysetørkede feltrasjoner. De fleste var enig i at sukkerbiten var best.

Øvelsen går mot slutten. I morgen er siste dag. Jeg vil ikke framstå negativ, så jeg gruer meg skikkelig…

 

Dag 4

Litt sent ute i dag og hastet ikke inn porten før kl. 08:11. Gikk helt fint da ingen hadde merket at jeg manglet. Spiste en sakte frokost og drakk pulverkaffe i om lag en time. Leste litt nettaviser og hørte på røverhistorier fra de «ordentlige» soldatene. Artig nok, men kjente at jeg var i ferd med å mettes.

Litt over kl. 09:17 ankommer det en tilhenger full av utstyr fra feltleiren i havna. Var blitt fortalt at det ble mye å gjøre i dag siden det var øvelsens siste dag og mye skulle pakkes vekk. Endelig! Er det noe jeg kan og liker så er det sjauing!
Gleden skulle bli kortvarig. Tok oss ca tretten minutter å tømme den hengeren, og opp mot en halvtime å henge teltene til tørk. Etterpå var det ingenting. Absolutt ingenting! Og klokken var ennå ikke 10:30…

For første gang på denne øvelsen kjente jeg at jeg var i ferd med å bli negativ, og klarte ikke en gang å se på dette vaset med ironisk snert. Timene gikk veldig sakte. Ikke hadde vi kaffe heller, for den hadde vi klart å supe i oss de tre første dagene…
13:24 reiser jeg meg apatisk opp og sier til sersjanten at jeg kjører til Statoil, ca 1 mil, for å kjøpe meg en pølse. Vet ikke om han hørte meg, men tror han nikket langt der inne et sted. Igjen var jeg ute på oppdrag! Riktignok både privat og meningsløst, men oppdrag er oppdrag. Kjøpte meg en liten pommes frites også. Bare for å drøye tiden…

14:03 og tilbake i leir. To timer til dimisjon. Nå er det litt mer aktivitet og soldater kommer inn for å pusse sine våpen. Riktig så trivelig faktisk. Er jo artig også disse øvelsene. Med ett entrer kapteinen, områdesjefen, garasjen. Han ser militært myndig på meg, marsjerer helt inn til kaffebordet og ber meg følge med han inn på kontoret.

 

Epilog

Egentlig føler jeg ingen lettelse, ingen glede, selv om år med kamp mot systemet nå er over. Alt militært utstyr er nå levert inn, og menig 17 Sandøy er historie. Merket det med en gang på gutta i troppen. Plutselig var jeg en fremmed, en som ikke hørte til. Jeg sto på utsiden av gjerdet og i et kort glimt av vemod ville jeg desperat tilbake. Tilbake til det meningsløse, men dog trivelige livet en gang i året. Høre til i et system der alle er i samme forbannede båt der ingen vil være, men som de fleste egentlig trivdes sinnsykt godt i.

 

Alt har imidlertid sin ende, også militære karrièrer. Kokkejævel ser nå fram til å slippe å tape tid og penger på å sitte og drikke kaffe i nesten en uke sammenhengende mens det mest dramatiske som skjer er at en kaffekopp velter og ny må kokes.

Vi smattes!

 

(Teksten er skrevet under den siste øvelsen jeg var med på, Joint Viking i 2015. Dette er hva jeg faktisk gjorde. Det er ikke tull)

 

Det virker!

Som så mange andre kokker, ja kanskje mennesker generelt,  blir også jeg sakte men sikkert slitt ned av tidens tann. De siste femten årene har jeg hatt kronisk skulderbetennelse i  begge skuldrene. Den høyre har vært til å leve med, men den venstre har bare blitt verre og verre.  Det siste halvannet året har det blitt så ille at det har blitt mange søvnløse netter.

Smerten kan forklares som et glødende grillkull som ligger midt inne i skulderen. Der ligger det og ulmer, av og til lite, av og til intenst, men alltid til stede. For meg har nettene vært verst. Da er det som om noen spruter tennvæske på grillkullet.

 

Lang historie kort. Jeg er klarert for operasjon, men er så redd for rekonvalenstiden. Som driver av to serveringsteder har jeg rett og slett ikke mulighet til å risikere opp til seks måneder med sykemelding. Og det UTEN garanti for å bli bra.

 

Onsdag i forrige uke tok jeg den første av fem behandlinger. I går den andre. Tre til venter før vi er ferdig. Trykkbølgebehandling.

 

Flere tusen trykkbølger bankes inn i skulderen i løpet av en behandling. Det er vondt, men av vondt skal vondt fordrives sies det jo. Vet ikke hvem som sa det først.

 

Det første jeg merket da jeg sto opp i morges var at grillkullet var borte! Nå hadde jeg bare “vanlig” vondt. Det er som om at behandlingen faktisk er i ferd med å helbrede noe jeg har slitt med i femten år. Det er nesten ikke til å tro, men en SKIKKELIG god start på dagen! 🙂

 

Ønsker dere også  en så god dag som mulig 🙂

Vi smattes!

Livet går videre?

Denne gangen er jeg faktisk ikke helt sikker. Det begynner å nærme seg en grense for hvor mye tap selv jeg kan tåle før jeg fyller femti. Og det er enda lenge til. Nesten ti år. Mye kan skje på ti år. Mange rekker å både komme og forsvinne igjen på den tiden. Tanken er nesten ikke til å holde ut.

I fjor startet jeg på mange måter livet på nytt. Etter over tjue års samboerskap, fem unger, fire på jorda og en i Himmelen, bestemte vi oss for å fortsette livet. Hver for oss. 22 år, over halve livet mitt. Omtrent alt jeg hadde av minner var med familien. Det var tungt å flytte, men det var nødvendig. Skjer med halve befolkningen, og kanskje vel så det.

9. juni kom starten av resten av mitt liv til verden. I slutten av pinsehelgen valgte Vår herre å sende det alle vakreste han hadde ned til oss, Kjærest og meg. 14 dager senere ombestemte han seg, og tok han tilbake. Helt uten forvarsel.

Hele det nye livet var, med en gang vi slo øynene opp og fant han, helt sønderknust og ødelagt. Det var ikke en gang ruiner igjen. Han, som var selve symbolet på resten av mitt liv. Han som var så ønsket, så ventet, så vakker. Og så inderlig, inderlig elsket.

Han, som var alt jeg skulle gjøre bedre. Han som skulle få alt jeg hadde lært. Han som var min siste sjanse. På brøkdelen av et sekund var han borte og kom aldri mer tilbake igjen.

Så satt jeg der plutselig. Med seks unger. Fire på jorda og to i Himmelen. Jeg kjente at ryggen var i ferd med å knekke.

Nå, nesten tre måneder senere har verden liksom gått videre. Hjertene kommer ikke lenger like ofte og blomstene er visne eller råtne. Får fortsatt en og annen klem, et «går det bra?» Alt etter humør svarer jeg ærlig, at nei det gjør jo ikke det, men jeg ser at folk heller vil ha et «ja». Det er jo grenser for hvor mye av andres sorg folk klarer å ta inn over seg. Det ser man ikke minst i kommentarfelt. «Er det nødvendig å sutre om dette, igjen og igjen og igjen?»

Ja, dette er alt for meg akkurat nå. Ikke alle dager er like lette. Ingen faktisk. Det er en jævlig og helt håpløs situasjon å være i. Jeg må kjempe med alt jeg har av krefter, hver eneste dag, for å holde meg flytende.

 

Et par dager etter begravelsen satte vi oss på et fly. Bort. Fra tomheten. En langhelg i Oslo. Vi hadde gode stunder. De finnes.

 

Når sorgen slipper taket kommer tungsinnet sigende. Sinnet. Og irritasjonen. Det er vanskelig å holde fokus. Smile er faktisk nesten umulig, men jeg prøver. Hele tiden. Flirer. Jeg vil ikke legge meg inne i tåka og la elendigheten omfavne meg fullstendig. Sluke meg. Det orker jeg ikke.

Så kommer Datter. Hun som kom med Lyset for 11 år siden. Året etter at Storebror gikk i forveien. Den gang reddet hun en hel familie fra å bli slukt av mørket. Denne gangen står hun midt i mørket selv.

Hun bor hos oss halve tiden. Da må jeg ta meg sammen. For hennes skyld. Kjærest også. Være der for henne. Sterk og stor, som en pappa skal og bør være. Det er ikke lett for henne. Det svarte sløret av sorg ligger konstant inne i øynene.  Storesøster. For aller første gang. I fjorten dager.

 

Vi prøver å finne på ting. Jentene mine og jeg. Fylle dagene med innhold. Har blitt litt fisking fra berget i sommer. Vi er heldig som bor der vi bor.

 

Vi kommer til å klare det! Vi må jo det, men akkurat nå ser jeg ikke helt hvordan. Det er vanskeligere denne gangen, men jeg vet framtiden finnes. Der framme et sted. Også for oss. Og jeg gleder meg. Til jeg ser den.