Her ser dere det uunngåelige resultatet av 4200 kcal EKSTRA pr dag i 10 dager til ende. Jeg startet på lille julaften og siden har kjeften jobbet på høygir helt fram til i går kveld. Det har ikke vært spart på noe, verken vått eller tørt.
Badevekta stoppet på 126 kg i morges. Sist gang jeg veide meg stoppet den på 120. Jeg hadde “budsjettert” med en vektøkning på 5-6 kg i jula, så slik sett er dette helt i henhold til planen. Easy come, easy go.
Jeg har kost meg veldig i jula og for første gang på mange år har jeg ikke hatt det grann dårlig samvittighet når jeg har spist og drukket. I ukene før jul beviste jeg for meg selv at jeg både behersket og satt pris på moderasjon, så jeg har ikke vært redd et minutt for at jeg ikke skulle klare å gå tilbake til havrelefsa og et sunt og godt kosthold etter jul, og da har jeg levd godt med noen dagers fråtsing.
Hvor godt og deilig det enn har vært, så er det nesten enda bedra et det er over. For min del er jeg veldig glad for at ikke jula varer helt til påske. Greit med litt pause fra julemarsipanen før man kaster seg over påskemarsipanen.
Enn da da, hvordan har du kommet deg gjennom julen? Klarer di fortatt å holde deg oppreist for egen maskin, eller må du kjøre magen rundt med en kraftig trillebår?
Jeg har gjort mye dumt opp gjennom livet og har slett ikke alltid vært snill gutt, men i jula har det gått fullstendig av hengslene. Alt jeg har hatt av innestengte hemninger og kulinarisk moral har jeg oversett totalt og slurpet og slafset i meg alt som deilig har vært. Som en gastronomisk horekunde har jeg gått fra det ene måltidet etter det andre og tatt for meg uten det minste snev av dårlig samvittighet.
Med iskald kynisme har jeg flere ganger om dagen i over en uke bedratt min kulinariske “kone”, min kjære Kokkejævelkuren som de 10 siste ukene før jul trygt og rolig førte meg ned fra nesten 140 kg til under 120 kg.
Det var slett ingen selvfølge at hun skulle vente på meg etter alt bedrageriet, men det gjorde hun altså. Hun har tilgitt meg allerede og i morgen er hun tilbake ved min side. Ingen av oss vet hva det voldsomme utroskapen har gjort med kroppen min, men det er både synlig og åpenbart i det eneste speilet jeg ikke har knust at tirsdagens veiing kan bli en bokstavelig talt tung belastning.
Uansett, skaden har skjedd, men jeg skal gjøre alt som står i min makt for å rette opp i forholdet og være trofast og snill gutt.
Den siste uka har titusenvis av nordmenn laget jule- og nyttårsmiddagene enten etter mine oppskrifter eller inspirert av disse. Jeg vet ikke hvor mange hundre meldinger med kulinariske spørsmål jeg har besvart så fort som jeg bare har kunnet gjennom jula, men hadde jeg fakturert kunne jeg nok trukket meg stille og rolig tilbake og pensjonert meg helt fram til neste jul, he he.
Derfor spør jeg deg, kjære leser, hvordan har det egentlig har gått? Har middagene levd opp til forventingene eller sitter du i dette øyeblikk, skuffa og full av hat, og med med kullsvart sinne i øynene og pakker inn en hundebæsj som du skal sende anonymt oppover til Alta som en slags hevn for dårlige tips og råd?
Ordet er fritt!
(Men husk at jeg ikke tåler negative tilbakemeldinger. Da blir jeg usaklig, nedlatende og generelt vanskelig å ha med å gjøre…)
Konemor har egentlig ikke termin før i midten av februar, men de siste par ukene har hun blitt skikkelig høygravid og jeg har egentlig bare gått å ventet på at det skulle skje noe.
Ingen av de store ungene var hos oss i går, så jeg hadde derfor ikke kjøpt så mye som et stjerneskudd. Det betyr ikke nødvendigvis at jeg vil forby det bare for at jeg selv ikke er noen kjempetilhenger, men jeg handler ikke inn hvis jeg ikke har store nok unger som syns det er artig.
I går kveld sovnet jeg jeg faktisk ti minutter før midnatt. Konemor stabbet ut alene for å fyrverkeriet og gratulerte de naboene som var ute til lykke med det nye året. Var vel ute rundt ti minutter før hun gikk inn igjen uten noen form form dramatikk.
Jeg var ikke til å vekke, så hun hentet dyna og puta mi og ballet om meg. Deretter satte hun seg ned i det helt ferske året og strikket videre på hentesettet til Lillesøster. Hun koser seg nå. Det ligger mye kjærlighet, sitrende forventning og litt skummel spenning bak hver enste manske. Hun strikker usedvanlig pent. Jevnere og raskere enn de fleste. Hvis det ikke skulle skje noe før tiden kommer hun ikke til å ha noen for for problemer med p bli ferden med verken hentesettet og det der pleddet som babyer må ha.
Jeg våknet rundt halv sju og lå og dro meg litt før jeg fikk melding nedenfra om at de var våken. Da gikk jeg ned i senga og der lå vi å moillkoste oss og så på Hakkebakkeskogen i over en time før vi gikk opp og spise (nok en) deilig frokost med ferske rundstykker.
(Jeg har unnet meg ut helga før det er tilbake til havreskjorta og kligrøten…)
Klokka har blitt over elleve og jeg har dratt på jobb. De ligger sikkert og sover nå. Jeg skal ha varetelling. Normalt et voldsomt kjedelig arbeid, men jeg har solgt meg helt fullstendig fri for absolutt alle veievarer, så det er er egentlig fort gjort. Jobber jeg effektivt, (noe jeg neppe gjør), så burde jeg være ferdig i løpet av dagen. Uansett gjør jeg meg ferdig i morgen, for på mandag er det helt blanke ark og jobben med å bygge opp sortimentet men nye spennende varer starter.
Det haster ikke veldig, for denne typen butikk kommer ikke til å bli nedrent av kunder, verken på nett eller i butikk, i januar eller februar, men skryter jeg av å være “hele Norges gavebutikk til den som har alt”, så må jo sortimentet være så pass bra at de kundene som faktisk finnes finner fine gaver.
Dere får unnskylde meg overskriften. Helt ærlig er det en kynisk klikkbait som utelukkende ble skrevet for å lokke til meg lesere på denne første dagen i det nye året. Noe må tross alt betale husleia nå som det er rolig på kundefronten. Gratuler meg gjerne i kommentarfeltet på Facebook slik at jeg ikke blir avslørt før folk leser hit i bloggen. På forhånd tusen takk 🙂 <3
Nei, nå må jeg fader meg få vrengt av meg denne julegenseren!
Alt har sin tid. I august solgte jeg derfor mitt “livsverk” fra det siste tiåret, Altas største alkoholfrie serveringsted, Hoftepluss og FyFader. Koronaforholdene tatt i betraktning etterlot jeg spisestedene i god stand. Nyoppusset og nyreparert med et svært godt og innarbeidet konsept, gode rutiner, over en million på bok, alle mine beste oppskrifter, samt en stor og lojal kundemasse.
Nå, fire måneder senere og etter en veldig god julehandel, sitter jeg i sofakroken her i mitt nye univers på hele Norges gavebutikk, Kokkejævel.no, skriver på nyboka og kjenner på at jeg tok det riktige valget. Både for meg selv og min egen helse, skapertrang og kreativitet, men også for min voksende familie. Spesielt de med små føtter.
Jeg ser meg sjeldent tilbake og dere skal slippe en gørrkjedelig oppramsing av smått og stort jeg har gjort i 2021. Som for de fleste andre har det også i år vært rikelig med både opp- og nedturer, men etter et par-tre voldsomt følelsesladete år, så føler jeg nå på tampen av året at jeg er i ferd med å finne tilbake til mitt “gamle jeg”.
Den lekende, søkende og muntre. Han tidvis litt artige med jævlig dårlig humor. En fandenivolsk og cocky kokk som gir seg fullstendig katta i såkalte kulinariske sannheter, men som i stedet stoler 100% på sin egen smak, talent, kreativitet og erfaring. Livet er for kort for halvfabrikata, dårlige oppskrifter og sure kokker!
Alt har som sagt sin tid. I 2022 kommer jeg derfor til å fokusere mye mer på mat, både på bloggen, Facebook og Instagram. Det er jo tross alt det eneste jeg virkelig er god på. Etter å ha skrevet 1721 bloggposter, i snitt to om dagen, siden jeg debuterte i september 2019 fram til i dag, så føler jeg det er på tide å sette bilen i fri og bare rulle litt framover en stund. Trenger ikke gasse på hele tiden. Før eller siden fører det uansett bare i beste fall bare til tom tank, og i verste fall rett inn i en fjellvegg.
Vinteren blir nok veldig stille her i butikken. Jeg kommer selvsagt til å holde åpent mellom 10 og 16, men hoveddelen av arbeidstiden min kommer jeg til å skive på dessertboka. Jeg er ferdig med rammeverket nå, og i likhet med den forrige boka, “Hva skal vi ha til middag?”, så blir dette en bok som jeg selv alltid har ønsket meg. Jeg gleder meg vilt til å virkelig sette i gang!
(Så blir det jo veeldig spennende da å se om det lar seg kombinere slanking med forfatting av dessertbok…)
(Men absolutt ingenting slår spenningen som skjer i februar!)
Folkens, tusen takk for at dere holder ut og fortsatt følger meg og mitt. Det er en ære!
Bland sammen og vend inn i salaten. La den stå kaldt et par timer, gjerne over natten.
1,5 dl kremfløte
Piskes til krem og vendes inn i salaten like før servering
100 gram valnøtter (eller andre nøtter du har for hånden)
Grovhakkes og serveres i en skål ved siden av. (Nøtter blir ganske fort bløte og ekle, så unngå å vende den inn i selve waldorfen. Det er også best med tanke på allergikere)
Pynt med noen rosiner, druer, valnøtter og klementinfileter.
Det finnes 164 000 oppskrifter på karamellpudding, men hvis du er så heldig å tilfeldigvis velge denne oppskriften, så er du sikret den garantert beste karamellpuddingen du noensinne har smakt i hele ditt liv. Det er den store fordelen med mine oppskrifter. Hvis de ikke er de aller beste, så lar jeg simpelthen være å publisere dem. Denne ble altså publisert…
Her kan du enten kjøpe en ferdig karamellsaus eller gjøre dette:
150 gram sukker
4 ss vann
Smelt sukker og vann på svak varme i en stekepanne eller tykkbunnet kjele. Ikke rør i sukkeret før det er helt oppløst. Da har det lett for å krystallisere seg. Øk varmen til middels når sukkeret er oppløst og rør forsiktig i sukkeret til fargen blir like gyllen som skallet på en hasselnøtt. Hell karamellsausen rett i en 1,5 liters brødform og fordel sausen.
Norges deiligste karamellpudding
7 dl H-melk
3 dl kremfløte
250 gram sukker
1 vaniljestang (ev. 1 ts vaniljepasta)
10 egg
Dekk bunnen av brødformen med karamellsaus
Pisk egg og halvparten av sukkeret lett sammen for hånd
Kok opp melk, fløte, resten av sukkeret og vaniljefrø og stang
Hell den varme melkeblendingen inn i eggene mens du pisker godt
Sil blandingen og la den stå og hvile seg i 15 minutter
Hell forsiktig smeten over i formen
Steikes i vannbad, (vannet skal dekke 3/4 opp på formen og være lunkent, ikke kokende, nå du starter vannbakingen), på 160 grader i ca 1 time. Rist lett på formen for å sjekke om den er ferdig. Den skal være løs men likevel fast i fisken. Ev. kan du stikke en kniv helt ned til bunnen midt i formen og brette litt ut. Kommer det bare karamellsaus opp er puddingen ferdig. Blandes karamellsausen med hvit saus må den steke litt til.
Avkjøles, dekkes med plast og serveres dagen etter
Når du skal ha puddingen ut av formen løsner du langs kantene med en kniv og holder ned litt på skrå slik at du får hånden litt ned i den ene enden.
Hell så karamellsausen ut av formen og over i en mugge eller noe annet egnet
Sett et avlangt fat på formen, snu puddingen opp ned og løft vekk formen. Tilbake står puddingen der i all sin prakt.
Hvis du skal ha krem på toppen er det lurt å dra en kniv over toppen for å få vekk det litt “sleipe” sukkerlaget som ligger der. Da fester kremen seg bedre.
Puddingen blir aller best hvis den ikke serveres kjøleskapskald, men får lov til å stå en time på kjøkkenbenken før servering.
Verdens ENKLESTE karamellsaus
1 pk kremfløte
2 dl demerarasukker
100 gram meierismør
½ vaniljestang, frøene
Litt salt
Litt bringebæreddik
1. Kok alt, bortsett fra salt, til jevn fin saus. Dette tar ca 5 minutter. Smak til med salt og bringebæreddik. Kast badevekta!
Sitruskrem
1 pk kremfløte
6 ss sukker
1 vaniljestang, frøene
1 appelsin, skallet
1 ss sitruslikør
1. Pisk alt, bortsett fra likør, sammen til fast og luftig krem
Det er tøffe dager! Står opp mellom 8 og 9. Dusjer lenge. (Billig strøm her i nord…) Spiser ferske rundstykker med godt pålegg til frokost. Ser noe koselig på TV som også han liker. For tiden går det gjerne i reality med rampete hunder, “Fra bølle til bestevenn”. Artig og lærerikt. En ettåring er i grunnen ganske lik en litt uoppdragen hund.
Kanskje henter jeg noen julekaker fra kakeboksen. Iskaldt ute. Vi koser oss i sofaen. Helt fram til jeg kvart over elleve starter jeg bilen og lar den stå og bakke en halv times tid for å fjerne den verste frosten. Kvart på tolv går Konemor og Lillebror og legger seg og jeg kjører på jobb.
Vel framme på jobb rigger jeg meg til midt i manneparkeringen ved kassen. Da har jeg oversikt over de få kundene som kommer innom nå i romjula, samtidig som jeg får skrevet rammeverket til min 3. bok som etter planen skal komme ut allerede til høsten.
Egentlig skulle jeg nesten vært ferdig med den nå, men jeg har faktisk ikke klart å skrive noe som helst fornuftig nå i høst. Det har tatt på å blogge så mye som jeg har gjort, samtidig som jeg har skrevet, utgitt og promotert to bøker på to år. Jeg har jo også, for å si det forsiktig, hatt ganske mye annet å bale med.
På senhøsten i år sa det rett og slett bare bom stopp. Jeg var sliten, deprimert og pisslei meg selv og hele mitt vesen. Forlaget ville jeg skulle reklamere mer for boka mi, “Hva skal vi ha til middag?”, inn mot jul, men jeg fikk brekningsfornemmelser bare jeg så på bokomslaget. Klarte ikke en gang å anbefale boka når folk kom innom hele Norges gavebutikk, Kokkejævel.no, for å handle julegaver. La ikke merke til det selv, det var faktisken kunde som gjorde meg oppmerksom på det, etter at jeg hadde foreslått masse forskjellig som hun kunne gi i julegave til noen som “hadde alt”: “Du har jo ikke en gang nevnt boka di!”
(Likevel har boka snart solgt i 10 000 eksemplarer totalt, så den står vel egentlig ganske godt på egne bein. Regner med den kommer til å selge godt til neste år også, for tipper at folk ikke plutselig kollektivt har blitt eksperter på gode, kjappe, rimelige og hjemmelagde middagsretter som tar mellom 20 og 45 minutter å tilberede, men trenger gode middagstips også i 2022…)
Jeg er fortsatt pisslei meg selv, men brekningene og selvforakten fra senhøsten er heldigvis borte. Kjenner tungsinnet er i ferd med å fordampe, og energien og kreativiteten gror sterkere for hver dag som går. Jeg er både stolt og glad for det vi har klart å skape med hele Norges gavebutikk, Kokkejævel.no, og jeg kan nesten ikke vente med å utvide sortimentet med nye, ekstraordinært gode småskalaprodukter fra hele landet, inkludert egenproduksjon av tørka reinhjerter og tørka reinkjøtt.
Hva den nye boka angår, så både håper og tror jeg den kommer til å bli en enda større suksess en de to foregående. Den første boka solgte ca 6000, den andre rundt 10 000. Da burde den tredje selge 14 000 da, hvis det liksom skal øke med 4000 pr år. Og det skal det jo, he he!
Nei, der ble plutselig klokka snart tre og det er bare en time igjen av en lang og strevsom arbeidsdag. Har hatt hele to kunder innom butikken i dag, og klart det blir litt stress når alle sammen kommer samtidig. Nå skal jeg seriøst jobbe litt med boka før jeg drar hjem, drikker øl, knipser med tærne i julestrømpene og ser en eller annen julefilm. Stakkars, stakkars meg!
Det er heldigvis ikke ofte jeg gjør feil, men det hender selvfølgelig. Sist gang det skjedde var vel like før OL på Lillehammer i 94, og nå har det altså skjedd igjen!
Jeg hadde jo naturligvis hørt gamle myter om at det fantes folk som knasket i seg disse prompebollene med den største vellyst, men jeg trodde helt ærlig og oppriktig at dette bare var gamle skrøner. Folklore fra en svunnen tid da de kanskje så på disse litt festlige små kålhodene som en kjærkommen avveksling fra den den langt bedre, men veldig mye traustere hodekålen.
Jeg tok feil! Det var liksom ikke måte på hvor høyt folk denne spretne lille rakkeren. Spesielt hvis den var overdynket med meierismør, bacon, parmesan, honning, pinjekjerner, pepper og jeg vet ikke hva. Til min store overraskelse formelig kokte kommentarfeltet bokstavelig talt over av kjærlighetserklæringer for rosenkål. Det var liksom ikke så nøye å få saftig og deilig kalkun, bare det ble servert rosenkål til den så var Rosenkålens venner fornøyde, og vel så det.
Når jeg tenker etter har jeg jo selv både tilberedt og servert hundrevis av kilo med baconstekt rosenkål under læretiden på Royal Garden, og det var ingen illsinte gjester som som sparket meg i ryggen og kastet rosenkål på meg med krav om å bli servert noe annet.
Jeg legger meg derfor paddeflat og erkjenner at rosenkål har kommet for å bli. Ikke bare fordi det “alltid har vært sånn”, men fordi folk faktisk liker det. Faktisk så skal jeg legge alle fordommer til side og frese opp en god pose med ferske rosenkål til kalkunen på nyttårsaften. Jeg er jo ikke spesielt dårlig på andre grønnsaker, så jeg skal virkelig gjøre mitt beste og gi dem en sjanse.
Jeg skal ikke gjenta historien, men 3. juledag vil for evig og alltid være dagen da pappa måtte gi tapt for det iskalde havet i Lofoten, synke til bunns og aldri noensinne komme opp igjen. Ikke en gang i døden.
13 år gammel. I mange år, helt til jeg for to år siden skrev boka “Livet mellom måltidene”, og faktisk sjekket opp årstallet, så trodde jeg at jeg var langt yngre, bare 8-9 år, da han døde, for man føler seg plutselig så veldig, veldig liten når det slike ting skjer.
I dag er jeg 44 år og vet egentlig ikke om noe annet enn å være farlaus. Bortsett fra både det ene og det andre så har det gått rimelig greit med meg likevel. På et eller annet tidspunkt blir vi alle farlause, og i min alder begynner det til og med å bli vanlig.
Likevel savner jeg ham. Hver eneste dag. Året rundt. I tretti år til ende.
Skulle ønske jeg kunne ringt ham. Fortelle når han skal bli bestefar igjen. Eller når ungene mine dør. For det skjer jo. Rett som det er.
Da hadde det vært godt å kunne ringt han pappa. Og grått.
Slik ble det imidlertid ikke, og det er også helt greit. Mennesket venner seg til alt. Er tilpasningsdyktig. Klarer seg. Kan til og med trives.
Likevel savner jeg ham. Hver eneste dag. Året rundt. I over tretti år til ende.
