Så dro hun tilbake

Vi hadde begge en lang barndom. Hun kanskje enda lengre enn min. Hun sier jeg var et lysglimt for henne da hun var liten. Det var hun også. For meg. Det var ikke så mange lys på den tiden. De som fantes brant kanskje ekstra kraftig. Som fakler. Jeg vet ikke. Var ikke det dette skulle handle om egentlig, eller kanskje det var det?

 

Hun ble så glad da hun ble invitert opp til Alta i dåpen. Hun bestilte billetter allerede samme kveld. Billigbilletter. Kunne ikke avbestilles. Dåpen ble avlyst, men hun kom likevel. Det er jeg glad for, men alt ble så rart. Det var ikke slik det skulle være. Vi skulle bake kaker! Blåse opp ballonger. Skrive dikt og bordkort. Stresse rundt og presse oss inn i alt for trange dresser og kjoler. Samles på kvelden når alt var over og puste ut. Lettet over at akkurat vår kake var den mest populære. Eller bortforklare med at gjestene var idioter for at vår kake nesten ikke var rørt.

 

Bortsett fra mine barn har jeg ingen egen familie i Alta. Siden jeg jobber så mye går det helt greit, men av og til savner man selvfølgelig slekta. Det å møtes. Flire. Krangle. Være. Sammen. Familien min er ikke stor men den er spredt over et stort land. Ingen bor samme sted. Det har liksom bare blitt sånn. Det er det jeg er vant med. Slik det skal være. Og alltid har vært.

 

Jeg flytta for meg selv da jeg var 16 år. Ble far da jeg var 19. Planlagt. Følte meg klar for det. Jeg var jo ikke det, men trodde det. Har gått ganske greit. Har ikke gjort alt riktig, men jeg har prøvd.  De har alltid betydd ekstremt mye for meg. Langt mer enn de er klar over selv.

 

Jeg skriver meg bort. Som vanlig. Tilbake til Søster. Den personen som kanskje forstår meg best. Ikke alt hun forstår er riktig, men det er ikke feil heller. Søster vet. Søster skjønner. Søster er klok. Nemlig!

 

Dette er morgentanker. Skrevet 04:47 før jeg skal på jobb. Fredag. Den travleste dagen i uken. Min favorittdag. Som de fleste andre lever jeg utelukkende av penger. Fredag gir penger i kassa. I tillegg har kommunen fått lønn. Det merkes alltid. Deilig!

 

07:00 reiser hun. Tilbake til Stord. Kommer til å savne henne. Veldig.

 

Glad i deg. For alltid.

Hei, det er fra 4 stjerners middag!

Foto: Tom Skoglund

Her står jeg etter jobb foran min egen fiskedisk og skal kjøpe meg litt fersk seifilet til middag da telefonen plutselig ringer. Ikke at det er så uvanlig, men i disse dager er jeg litt ekstra obs på den siden det plutselig har begynt å ringe litt andre folk enn vanlig kan du si.

“Hei, det er fra 4 stjerners middag! Hadde du kanskje hatt lyst til å være med i et av programmene vi skal lage? Ikke som vanlig deltaker, men som en slags kulinarisk gudfar på kjøkkenet. Si ja, please!”

Var da voldsomt til mas da, tenkte jeg, skal dette liksom ingen ende ta? Jeg har jo en døgnåpen dagjobb i tillegg, så kan jo ikke farte rundt å delta i tv-programmer hele tiden. Hva tror de liksom???

Neida, svarte jo selvfølgelig ja! 4 stjerners middag er helt i min gate. God mat som vanlige mennesker kan lage. Med et voldsomt glimt i øyeeplet.

Tror dette blir kjempeartig!

En dag i året

Det er en dag for alt. Vafler, arbeidere, fårikål, kvinner, homofile, søvn, urfolk, radioer. Listen er uendelig. I dag er det altså den internasjonale dagen for psykisk helse. I dag skal vi alle vise at vi bryr oss. Forstår. Respekterer. Inkluderer. En viktig dag, misforstå meg rett, men jeg har et litt ambivalent forhold til alle disse dagene. Hjelper de egentlig og, ikke minst, hvem hjelper de?

Det vet jeg jo egentlig ikke noe om, og burde sikkert ikke uttalt meg, men mitt inntrykk er at i morgen fortsetter alt som før. Som vanlig. I morgen er det igjen flaut å fortelle verden at man går til pykolog for å komme seg gjennom hverdagen. I morgen ser vi igjen ned på de som ikke takler å være i en full stilling fordi hodet rett og slett ikke henger med. I morgen er det igjen ingen som forteller deg at de er inne i en depresjon, de er bare i “litt dårlig form for tiden” eller har “influensa”. I morgen er det ingen som forteller om sin rusavhengighet eller at de tyr til selvskading når presset blir for stort. Det forteller de forresten ikke om i dag heller fordi de vet hva som kommer i morgen hvis de gjør det. Skammen og fordømmelsen fra oss andre.

 

Hvorfor er det så flaut å snakke om disse tingene? Hvorfor ser vi ned på de som sliter? Hva er det med oss mennesker som gjør at vi instinktivt tråkker på de som ligger nede? Eller i beste fall bare ser bort. Ofte i vemmelse. Er det fordi det gjør oss selv sterkere? Vise verden at vi klarer oss selv? Hvorfor er det egentlig så viktig?

 

Åpenhet. Jeg tror på åpenhet. Ikke bare en dag i året, men 365. En av mine største forbilder er faktisk Kjell Magne Bondevik. Han fortalte. Til hele verden fortalte han at han måtte ha en pause. Han klarte ikke mer. Husker du hva vi sa, hvisket om, skrev? Det gjør jeg.

 

Det handler kanskje om fasade? Det er en historie med rus og psykiatri i alle familier, men vi er livredde for at det skal komme ut. Selv om alle egentlig vet. Det “snakkes jo”, men vi later som om alt er bra. Vi har ikke noe med det. Ikke vil vi vite det heller, for vi har nok med vårt eget. Vi tilhører jo også en familie…

 

Vi lever i et samfunn der til og med det å miste et barn er tabu å snakke om, så det er ingen tvil om at vi virkelig trenger en dag med fullt fokus på psykisk helse. Bruk den til fulle! I dag har du sjansen. I dag bryr vi oss. Det kan være godt å få ting ut, om så bare for denne ene dagen. Jada, jeg skjønner at du kvier deg, for morgendagen kommer, men sakte men sikkert kan åpenhet fra de få gjøre det lettere for de mange. På sikt. Dessuten kan det hjelpe deg også. Hvis du tør.

 

Ta vare på deg selv, men prøv å lag en god dag for andre i dag, og i morgen!

 

Så ringte Erling Kagge

I mange år har jeg drømt om å gi ut en bok. Selvfølgelig en bok med mange gode oppskrifter, men først og fremst en bok om livet mellom måltidene. Jeg har opplevd så mye, så lenge, at jeg føler jeg har en historie å fortelle. En historie om et liv. Mitt eget.

 

Så ringer plutselig telefonen. “Hei, det er fra Kagge forlag”. WTF!

Det var jo ikke han sjøl som ringte selvfølgelig, men forlagssjefen. Stas det også altså. Klart man blir litt beæret, glad, og vi hadde en lang og fin samtale. Kagge forlag er et stort forlag og har gitt ut mange bøker som har solgt godt. For man vil jo gjerne det, selge godt, hvis man først gir ut en bok.

 

Dette er imidlertid ikke det eneste forlaget som har vist sin interesse. Forlaget Utenfor Allfarvei, et nordnorsk forlag med hovedsete i Harstad, tok kontakt med meg for et par måneder siden. Vi har ikke inngått en formel avtale, men vi er i en god dialog og jeg skal møte dem i Harstad om et par uker. Det blir veldig spennende! Hele mitt matprosjekt er jo bygd opp rundt slagordet godt, ekte og lokalt, og da er det jo kanskje også naturlig å velge et lokalt forlag.

 

Det setter meg i et dilemma. Et stort et. Nå er det to forlag som har vist sin interesse og som, så vidt jeg skjønner, ønsker å inngå avtale med meg. Begge er kjempedyktige, men med sikkert ulike kvaliteter. Kanskje vil et lite forlag bruke mer ressurser på å lage en god bok, siden de gir ut færre bøker i året? Satse mer på hver enkelt bok kan du si. Jeg er jo tross alt en debutant, ikke Jo Nesbø. Vil tro rammevilkårene er ganske like, men det har vi ikke diskutert skikkelig ennå. Debutanter får vel stort sett standardkontrakter.

 

På motsatt side har kanskje Kagge forlag flere kontakter inn mot media som gir større sjanse for innsalg av boken på ulike fronter og arenaer slik at man blir synlig for langt flere bokkjøpere, for det er jo først og fremst bokkjøpere som kjøper bøker. Det er også mulig jeg tar feil i alle mine antagelser. Det gjør jeg ofte.

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre akkurat nå, risikerer til og med at begge syns jeg er blærete som skriver om det og trekker seg fra hele greia, men det får stå sin prøve. Da var det aldri meningen uansett og jeg får bare fortsette med bloggingen, hehe.

 

Nei, mye som skjer for tiden. Viktig å holde fokus. Tenke seg godt om. Ikke kaste seg inn i ting på impuls, slik jeg kanskje er litt for god til. Også viktig å fokusere på det jeg faktisk lever av, Hoftepluss og Fy Fader, oppe i Alta. Vi går en viktig tid med julehandel i møte. Den betyr alt for videre drift. Det har den alltid gjort. Slik er det å være en slags nisjebutikk.

 

Ønsker dere alle en fin ettermiddag videre, så får jeg bare sitte her og spekulere. Kom gjerne med innspill hvis dere har noen synspunkter. Setter stor pris på det 🙂

 

 

 

 

5. september 2020

Foto: Søster

Datoen er bestemt og om under et år kan jeg kalle denne kvinnen for min. Jeg forstår meg godt, for hun er en flott kvinne på alle mulige måter. Tar seg av meg, passer på. Er der. I gode dager. Og de som verre er. Hva hun skal få ut av dette er mer uklart, men kvinner tenker annerledes enn menn, så hun har sikkert sett sider av meg som har tiltalt henne såpass at hun ønsker å bli gammel med meg. Selv om jeg blir gammel før henne. Vi har det fint. Godt faktisk.

 

Mail fra Kirkekontoret i går. Brudgom Asbjørn Sandøy. Det hadde jeg faktisk aldri trodd for halvannet år siden. Ikke en gang i mine verste mareritt, hehe. Men det føles riktig. Rett. Og kanskje sannelig på tide.

 

Jentene mine og meg. Jeg er uendelig glad i dem begge to og de er glade i meg. Og i hverandre. Det siste er viktig. Hvis ikke hadde det ikke fungert. For noen. Og livet hadde vært helt annerledes.

 

 

Ha en fantastisk dag, kulinaster!

Det skal nemlig jeg ha 🙂

Et land med bare kjedebutikker?

Foto: Skjerdump fra Uno C&Ds fb-side

Jeg kjenner jeg blir oppgitt. Lei meg faktisk. Enda en liten, lokal butikk uten kjedetilknytning som må stenge dørene pga. manglende trafikk. Er det virkelig en slik handelstand, slike byer, vi ønsker oss? Kliss like butikker med det samme vareutvalget overalt? Uansett hvor vi går.

 

UNO Catering & Delikatesse var en fantastisk liten butikk med enormt mye godt fra små og store produsenter. Kvalitetsmat. Skinker og oster så modne og smaksrike at man kunne legge på seg halvannet kg bare man kjørte forbi. Og det var nettopp det vi gjorde. Alt for ofte. Kjørte forbi. Selv om beliggenheten i utgangspunktet var genial. Midt i byen. Gode parkeringmuligheter. Men vi valgte Bunnpris. Eller Rema. Eller Extra.

 

Bortsett fra rundt juletider. Da ville vi ha noe spesielt. Noe ekstra fint vi kunne gi i gave til venner og kjente. Eller til oss selv. For der var så mye godt. Til å spise opp bokstavelig talt. Dessverre kan ingen butikk overleve et helt år på tre uker med julehandel. Vi vet det jo. Likevel kjørte vi forbi og handlet på Bunnpris. Eller Rema. Eller Extra.

 

Jeg har både framsnakket og handlet der, flere ganger, men åpenbart ikke ofte nok. De har vært populære og fått mye skryt på fb, men ingen tjener penger på fb-skryt. Dessverre.

 

Det er kanskje den veien det går over alt. Dette er jo ikke et Alta-fenomen. Butikker legges ned. Lokalene står tomme. Vi kjøper det vi trenger på Bunnpris, eller Rema, eller Extra. Så raser vi på sosiale medier og i kommentarfelt over hvor dårlig vareutvalg det er i Norge.

 

Min påstand er at vi får både det vareutvalget og den butikkmiksen vi fortjener, og kanskje vi ikke fortjener bedre?

 

Hva mener du?

 

Verdens deiligste oreokake!

Foto, oppskrift og kakebaker: Kjærest

Jeg vet ikke hvor mange oreokaker jeg til sammen har spist de siste 15 årene, men det er nok dessverre langt flere enn jeg burde. Det serveres overalt! Dåper, bursdager, konfirmasjoner, bryllup og begravelser. Oreokake er vel det nærmeste vi kommer en nasjonal festkake for folks flesk.

 

Dessverre kommer den i mange varianter. Noen er gode, noen er helt greie og atter andre er rett og slett fæle. Problemet med de fleste oreokakene jeg har spist er at de rett og slett er alt for mektige. Etter 3-4 store kakestykker er du helt ferdig og holder faktisk på å dø. Slik kan vi jo ikke ha det hvis man ønsker å spise mest mulig. Og det vil vi jo.

 

Jeg tenkte, som vanlig, å gi dere oppskriften på den aller, aller beste oreokaken jeg har smakt, og dette sier jeg ikke for å smiske siden jeg har fått oppskriften fra Kjærest. Den er passe søt, passe mektig, passe luftig og helt fantastisk deilig!

 

Denne kan du spise så mye du vil av uten at du nesten merker noe. Plutselig er hele kaka borte, men det gjør ingenting, for du har gjort dette før, og baker alltid to slik at du har til kvelden også.

 

Verdens deiligste oreokake

(eller Kjærestkaka om du vil)

 

3 pk mørk oreokjeks original (uten sjokoladetrekk)

(Ikke fjern fyllet)

 

1 pk kremfløte

1 ts ekte vaniljesukker (Finnes på de fleste store butikker. Vanlig kan brukes, men blir ikke like godt)

2,5 dl melis

1 pk sjokolademousse fra pose. Følg oppskriften på posen (Flaut, men det funker)

1 stor boks Philadelphia kremost, naturell

100 gram smør

 

Lag sjokolademoussen først og sett den i kjøleskapet.

 

Knus 1,5 til 2 pk kjeks og bland det sammen med smelta smør. Dette er nok til en 24 cm rund kakeform. Sett bare formen rett på kakefatet, så slipper du å bale og styre når kake er ferdig.

 

Pisk fløten til luftig krem sammen med vaniljesukker.

Bland osten og melisen for hånd. Det klarer du! Her skal du snart trøkke i deg flere tusen kcal og så står du der og sutrer over at du ikke kan bruke mikser. Skjerp deg!

 

Vend så ostemassen forsiktig inn i kremen. Fortsatt for hånd, ja, så her er det bare å tørke svetten. Du burde begynne å trene litt kanskje, hvis du syns dette var voldsomt anstrengende.

 

Hell denne deilige blandingen over bunnen og dryss deretter over, som en annen trollmann, et lag med knuste kjeks.

 

Fordel så sjokolademoussen på toppen og dryss enda mer knuste kjeks på toppen.

 

Kaken kan selvfølgelig pyntes i både det vide og det brede hvis du er en slik en som liker å stå og smårødme over all skryten du får over en delikat pyntet kake. Selv har jeg blitt så gammel at jeg syns det er mest artig hvis kaken er skikkelig god. Og det er den!

 

Ja, det er lov å lage seg en oreokake selv om det bare er tirsdag! Forbannet tull at man må vente til helgen, for da er det jo så mye annet man skal spise. Er jo grenser hvor mye plass man har.

 

Vi smattes!

 

 

 

 

 

Kokkejævel svarer Vol. 1

Har fått ufattelig mange kulinariske spørsmål etter at jeg begynte å blogge, både i kommentarfelt, sms, messenger og mail. Mange spør om det samme. Tenkte derfor at jeg skulle svare samlet slik at alle får med seg det som mangle lurer på. De fire første lyder som følger:

 

Hvorfor bruker du kinesisk hvitløk i stedet for vanlig hvitløk?

Meget godt spørsmål og svaret er veldig enkelt! Den kinesiske har ingen fedd og er så sinnsykt mye en enklere å skrelle. Hvis du f. eks. skal lage hvitløksmør og trenger tre kg hvitløk, så velger du den kinesiske, det sier seg selv. I tillegg, og dette er viktig, fjerner jeg alltid spiren i midten av hvitløken. I spiren sitter mye svovelsmak som gir dårlig ånde og et bittert preg på retten. Den kinesiske hvitløken har en spire, vanlig hvitløk har en i hvert eneste fedd. You do the math!

 

Kan jeg bruke vanlig reinskav i stedet for røkt reinkjøtt i dine retter?

Ja, herregud, det kan du vel! Det blir ikke helt det samme, men hvis du bruner det godt i godt smør, kanskje sammen med noe kvalitetsbacon for god røyksmak, så kommer det til å smake fantastisk uansett.

 

Hva kan jeg bruke i stedet for tørka reinhjerter i dine retter?

Ingenting kan erstatte det helt, Bortsett fra tørkakjøtt, men kjøper du en spekepølse av rein- eller vilt på butikken, så går det fint å bruke det som erstatning. Finner du ikke det heller kan du bruke morrpølse. Et helt fantastisk produkt som vi bruker alt for lite.

 

Ser du bruker lettrømme i mange av dine dressinger. Er det en spesiell grunn til dette? Jeg bruker alltid seterrømme da denne smaker veldig mye bedre.

Ja, det er korrekt at seterrømme isolert sett smaker mye bedre enn lettrømme pga. mye høyere fettinnhold, men i rømme- og majonesdressinger bruker jeg alltid ekte majones, så fettgraden er mer enn fylt. Lettrømme vil derfor gi en friskere og lettere dressing som smaksmessig er fullt på høyde med en dressing der seterrømme brukes. Dessuten kan du jo spise nesten dobbelt så mye, og det er jo alltid et pluss!

 

Legg gjerne igjen spørsmål i kommentarfeltet som du vil at jeg skal svare på i et senere innlegg. Jeg kan ikke alt, men jeg kan mye, og det jeg ikke kan finner jeg ut av.

 

Ha en kulinarisk oppklarende dag!

 

 

 

 

 

Den tøffeste jeg vet!

Uansett hvor langt likestillingen har kommet så er det tøffere for mamma. Vi fedre har ikke ligget i månedsvis over doskåla og spydd ut både eder og gallesyre og trøstet oss med at det er verdt det når bare lille nurket kommer ut. Vi fedre har ikke vagget rundt nesten et år med bekkenløsning som stikker som tusen nåler innvendig og tenkt at alt blir bra bare fødselen er overstått.

 

Selv om vi også kanskje har lagt på oss, så kjenner vi ikke at alt av føtter under knærne holder på å eksplodere fordi de er så fulle av vann at de kunne slokket en husbrann i et knusktørt rekkehus hvis noen stakk hull på en tå. Vi slipper å møte folk med pløsete ansikt og trøste oss med at man en gang skal bli vakker igjen bare barseltiden er over. Som om ikke dere er vakre uansett.

 

Vi fedre slipper å våkne midt på natta, full av svette, med angst fordi alt er helt stille inne i magen. Og ligge der og klemme og klemme og kjenne etter og ikke sovne igjen før du igjen kjenner tegn til liv. Ikke at det er mulig å sovne skikkelig heller, for det er jo plent umulig å finne en behagelig stilling. Men alt blir verdt det bare han kommer ut.

 

Fedre slipper å grue seg til fødselen helt fra de vet hva en fødsel er og vi slipper å ligge i  36 timer mens underlivet revner, cm for cm. Smerter så ulidelige at det nesten ikke er til å holde ut, men man holder ut, for man vet at det er verdt det. Når alt er over. Når man hører det første skriket. Når man ammer for første gang. Når knøttet er ute.

 

De kjenner jo hverandre fra før. De har vokst sammen og blitt til en, før de deler seg og blir forente. Mor og barn. Hører sammen.

 

Kjærest er tøff! Den tøffeste jeg vet. Hun er student, 2. året barnhagelærer. Pensum i år en barns språkutvikling fra mors liv til seks år. Masse bøker. Tusenvis av sider. Filmer. Lyder. Oppgaver. Om dette. Må hun gå gjennom. Hver eneste dag. Ufattelig at hun klarer det, men hun gjør det. Faen, for en dame!

I tre uker nå har hun “pause” fra pensum. Praksis i barnehage. Blandet avdeling, ikke de aller minste heldigvis, men det er tøft nok. Jeg tror ikke jeg hadde klart det. Jeg hadde brutt sammen. Selv om jeg “bare” er far. Jeg som snur meg vekk med en gang jeg ser en barnevogn.

 

Dette er en hyllest til Kjærest. Den aller tøffeste jeg vet om.

 

Veldig glad i deg <3

 

 

 

 

Norgesglasset

Foto: NrK

I går var jeg og Datter på NrK for å være søndagsgjesten i  Norgesglasset .

Det var en veldig fin seanse der vi fikk tid til å prate litt skikkelig, ikke bare haste til neste tema. Jeg syns det ble en veldig fin prat. Datter syns ikke det var like stor stas å være i radio som på tv, men jeg syns det var veldig kjekt. Hør sendingen  HER

 

Det jeg setter aller mest pris på med alt som skjer nå er at jeg kan dele disse opplevelsene med Datter. Selv om hun ikke har sagt noe i mikrofonen ennå så får hun være med når det skjer noe. I fare for å virke som en karamell, så blir jeg faktisk litt varm i hjertet av å tenke på det, for det er jo artig for en 11-åring. Er artig for en 42-åring også, hehe.

 

Ha en strålende dag videre!