En verdig vinner!

Det er aldri spesielt stas å “tape”, var jo selv nominert både som årets nordlending og årets finnmarking, men når vinneren er så til de grader soleklar gjør det meg heller ingenting. Da er det bare en ting å gjøre, bøye seg i støvet og gratulere med velfortjent seier.

 

Skal innrømme at jeg aldri så på “Stjernekamp”, men da jeg for noen dager siden “oppdaget”  Bilal  og så han framføre “Nordnorsk julesalme” med en innlevelse som kan ta pusten fra selv den tøffeste finnmarking, og måtte se den igjen og igjen og igjen, så tenkte jeg at Bilal er Finnmark! Bilab representerer med den fantastiske stemmen sin alt vi ønsker å være og hvordan vi ønsker å framstille oss og vår egen landsdel: Var, myk og vakker, men også mektig, kraftig og farlig.

 

Alt dette klarer Bilal å formidle når han synger. Dessuten er han en trivelig fyr som liker å handle bagetter hos meg. Folk som handler bagetter hos meg liker jeg av instinkt. 😉

 

Nei, gratulerer Bilal som årets finnmarking. Smykk deg med tittelen med stolthet. Jeg skal være forsiktig med å gratulere på vegne av hele Finnmark, men tror du er et forbilde for oss alle.

 

Honnør!

Mitt aller første blogginnlegg

12.09.19 kl. 17:10 postet jeg mitt aller første blogginnlegg.  Ville gjøre Sønn stolt og bli litt sånn “kul” blogger. Hadde ikke i min villeste fantasi drømt om at det skulle ta sånn av. Kul blogger ble jeg riktignok aldri, men tror jeg traff en nerve hos veldig mange, både på godt og på vondt, som har holdt meg helt i toppen hver eneste dag i snart fire måneder.

 

Hele tiden har jeg prøvd å være personlig uten å være for privat. Har ønsket å dele det som har skjedd og det som jeg har vært opptatt av uten å utlevere verken meg selv eller de rundt meg. Tror jeg stort sett har lyktes med det. De rundt meg føler seg i alle fall ikke utlevert. Irritert kanskje, siden jeg har brukt så mye tid på dette, men aldri utlevert. Det er jeg stolt over, for det er lett å tråkke over grensen når jeg skriver så personlig som jeg gjør.

 

Har registrert at enkelte som så på meg som et friskt pust i starten nå mener jeg har blitt til dårlig ånde, men tror det ofte er slik mange mennesker er. Vi heier folk til topps, men blir de værende der for lenge gleder vi oss minst like mye hvis vi ser dem falle. Slik er det og det bryr jeg meg ikke det minste om, men det er en interessant observasjon.

 

Skal ikke skrive så mye nå, må jo på jobb, men kommer til å bruke resten av 2019 til litt mimring og tilbakeblikk. Oppsummere året, for det har vært et voldsomt år. Et forferdelig år som jeg gleder meg vilt til å legge bak meg, men også et år som har sådd optimisme og framtidstro på en måte som jeg ikke i min villeste fantasi så for meg da jeg slo opp øynene 1. januar 2019.

 

Med ønske om en god dag og en vakker avslutning på årets siste dager!

(PS! Illustrasjonsbildet, mitt “terningkast seks”, er tre dager gammelt, men var ikke like artig å bruke dagens liste, for der er jeg “bare” på 2. plass 😉 )

 

Les mitt aller første blogginnlegg HER

Julemagi fra virkeligheten

På mange måter ble årets tredje siste dag en av årets aller beste. I alle fall hvis man legger alt grums jeg aldri skriver noe om til side, og det må man jo gjøre hvis ikke virkeligheten skal innhente deg. Sånn er det å være voksen.

 

Dagen startet som den som regel gjør, jeg sto opp. Skrev en blogg om fersk kalkun. Det er alltid artig å skrive om kalkun, for det er så mange som lager verdens beste, saftigste og deiligste kalkun, og man skal jammen ikke komme her å fortelle at ting kanskje kunne vært enda bedre hvis man gjorde ditt eller datt. Det er litt festlig. Skriver alltid minst ett kalkuninnlegg i året. Litt moro må jo jeg også få ha det.

 

Dro en liten tur på jobb, men ble bare noen timer, for i dag var det nemlig den store bingodagen! Kjærest har styrt med bingohjul, blokker, bingotusjer, premier og all tingen, og vi inviterte storfamilien til bingo, kahoot og julekakedag.

 

Skikkelige greier!

 

Kjærest leder med stø hånd bingohjulet. Bror og jeg sitter i sofaen og koser oss ironisk.

 

Etterpå dro vi alle sammen ned til fjæra, fire minutter unna, og grillet en meget enkel middag: Pølser med brød og karbonader som hamburger. Været var midt og fint, regnet faktisk bitte litt, men det er en gapahuk dere nede med benker så ingen problem.

 

Ungene koste seg med å lage snømann og en god gammeldags snøballkrig ble satt i gang. Faktisk lenge siden jeg har sett unger leke på samme måte som vi gjorde da jeg var barn. Utrolig deilig å se. Legger man forholdene til rette så er livet mer enn skjermer og dataspill.

 

Rett og slett en utrolig deilig dag. Lenge siden omtrent en hel dag har vært fylt med positivitet og glede. Julemagien er slett ikke borte selv om man er voksen, den åpenbarer seg bare annerledes enn da man var barn. Man må dessuten skape magien selv.

 

Akkurat nå styres det på kjøkkenet. Datter og Kjærest steller i stand en liten kulinarisk avslutning på kvelden. Lune rundstykker med eggerøre og litt påleggerester fra jula. Hørte også noen rykter om en fotmassasje etter at Datter har lagt seg. Jeg har det egentlig ganske bra og er snart klar til å ta fatt på et helt nytt år, med alt det måtte medføre av utfordringer, men den tid, den sorg. Først kvelds!

 

Ha en fortsatt magisk jul!

 

 

 

Kalkunen MÅ være fersk!

Du kan kalle meg snobb så mye du vil, men her  jeg nesten skjære gjennom som Kokkejævel! Kalkun er et ekstremt magert dyr, faktisk nesten fem ganger så mager som kylling, med bare usle 0,7% fett i et kalkunbryst, det aller meste under skinnet, og da er det ikke mye saftighet igjen hvis den endatil skal miste 10% av væsken under opptining og 10% til under steiking. Hva sitter du igjen med da?

 

Fordelen med fersk kalkun, eller fersk kjøtt i det hele tatt, men spesielt kalkun, er at den ikke mister væske under tining. Den mister også mye mindre væske under selve stekingen siden celleveggene ikke er ødelagte av frost. Dette er et faktum og ingenting å diskutere egentlig. Uansett hvor lenge du måtte velge å langtidsteike dyret på lav temperatur, og skryte av resultatet på fb etterpå. Resultatet hadde blitt mye bedre hvis dyret ikke hadde vært frosset.

 

 

PERFEKT STEKT KALKUN

-TRINN FOR TRINN

  • Kjøp fersk kalkun! (Kjøper du frossen må den tines forsiktig i 3-4 dager i kjøleskap)
  • Ikke kjøp større dyr enn nødvendig. Jo mindre dyret er, jo lettere er det å oppnå perfekt resultat. En kalkun på 5 kg holder til 10 storspiste mennesker.
  • Legg kalkunen i 5% saltlake 24 timer før steiking. Ha gjerne krydder i saltlaken.
  • Jeg liker timian, rosmarin, chili, sitron og hvitløk, med kalkun er “alt lov”.
  • Tørk kalkunen før steiking og la den gjerne ligge et par timer på benken før varmebehandling

Nå har du TO valg:

  1. Skjær et par-tre snitt i lårene helt inn til beinet, eller:
  2. Kutt av lårene og steik de ved siden av dyret

Fordi: Kalkunbryst skal stekes til 65 grader og kalkunlår til 75 grader. Blir de ikke snittet eller skjært av er det umulig at bryst og lår blir perfekt samtidig!

  • Putt dyret inn en stekepose, viktig!
  • Sett ovnen på 160 grader og steik til kjernetemperatur 63 i brystet. Dyret er så stort at den stiger til 65 mens den hviler

og viktigst:

  • la dyret hvile en time halvannen før du skjærer i det. Det er for lite med 20 minutter! Renner det ut saft nå du skjærer er dyret hvilt for lite. Ja, det er fortsatt varmt etter en time på benken. Dessuten, kalkun nytes best lun som alt annet kjøtt.

 

Hadde dette vært en skikkelig matblogg skulle jeg hatt flotte bilder av prosessen både før, under og etter, men siden heller ikke jeg skal ha kalkunen før i morgen må dere nesten vente med bildene. Slik er det på denne bloggen. Drittblogg!

 

Bilde av saltlake med masse godt i. Avkjøles og stapp dyret nedi så det dekker helt. Beregn ca 1 liter lake pr kg dyr.

Oppskrift 5 liter lake:

5 liter vann

250 gram salt

1 hvitløk delt i to

1 ss timian

1 ss rosmarin

2 ss hel svart pepper

1 sitron i skiver

1 chili i biter

noen laurbærblad (bare fordi man liksom har det i alle laker 😉 )

Kok opp og avkjøl

 

Jada, selvfølgelig kan man ha en hyggelig nyttårsmiddag med en frossen kalkun også, spesielt hvis den er stekt, men da må den tilberedes ekstremt forsiktig og riktig, eller du må lage mye saus. Med nok saus blir alt godt, også knusktørr kalkun.

 

Og jada, igjen, jeg vet at det ikke er fersk kalkun å oppdrive absolutt alle steder, men alle butikkjedene får tak i og tar det inn hvis folk spør. De selger ikke frossen kalkun av vond vilje, men fordi det er det de fleste etterspør.

 

Uansett hva du har, fersk eller frossent, følg mine tips ang. saltlake og kjernetemperaturforskjellene, så blir det nok bra uansett 🙂

 

Dette er årets nest siste dag. Gjør den fin hva?

 

Og for ordens skyld: Jeg selger ikke fersk kalkun 😉 (Ikke frossen heller for den saks skyld)

 

 

 

 

 

Topptur i mørketidslandet

Midt i hjertet av Alta ligger en liten fjelltopp ved navn Komsatoppen. Det er ikke høyt og uovervinnelig med sine småbarnsnlige 213 moh, men det er en flott liten tur som gir litt blodomløp og frisk luft i ansiktet. Hvis man ikke starter helt nede i fjæra der jeg bor tar turen opp ca 20 minutter. Akkurat passelig for juletunge kropper.

 

Jeg er veldig glad i Komsatoppen. I gode år har jeg godt over hundre turer til toppen, men i år er dette bare fjerde eller femte gang jeg slæber mine ben efter mig til topps, og det var helt fantastisk! Godt å kjenne at man faktisk har en muskulatur andre steder enn i setet og tastaturfingrene, men faktisk også har både lår og leggmuskler. Vet ikke magemuskler, for de er litt vanskelig på få øye på for tiden. Sikkert pga den tjukke genseren.

 

Klokka er halv to. Har fått med meg hele den lille familien min, som jeg er så uendelig glad i, med opp til toppen. Ikke alle like frivillig, men alle ble med, til slutt, under lett/moderat/svært kraftig  tvang. Hodelykt er greit å ha. Snart er det helt mørkt. Magisk.

 

Jeg nådde toppen først! I bakgrunnen ser dere solen som aldri klarte å stå opp, men gi opp og gå ned igjen der den kom fra. Heldigvis vet jeg at den prøver, igjen og igjen, og om bare noen uker vet jeg den kommer til å klare det.

 

Vel hjemme. Kjærest setter rundstykkedeig. Vi har så visst ikke tenkt å la kroppen avmagres til beinet, så her skal vi kose oss med fersk bakverk og godt pålegg i kveld. Er tross alt jul og Datter og lørdag og all tingen. Kvelden avsluttes med en julefilm eller to. Her skal det krampekoses!

De beste ønsker fra den lille familien i Alta!

 

Gi meg en blomst mens jeg lever

Hvorfor jeg skriver så mye om dette? Vet du, det går inn på meg og treffer meg rett i hjerterota, på absolutt alle plan. Jeg kan relatere meg til jentene som står igjen, for jeg har selv stått igjen, 13 år gammel på tredje juledag da min pappa ble borte. Han ble riktignok dratt ned i dypet og aldri funnet igjen, men følelsen av plutselig tap og bunnløs sorg i en høytid som egentlig skal være fylt av glede og forventning om gode dager er den samme.

 

Jeg kan relatere meg til fargeklatten som har måtte tålt så mye latterliggjøring, så lenge, bare fordi han var seg selv og turte å leve det ut. Dette var neppe noe som startet i voksen alder. Ingenting starter plutselig. Jeg har også blitt ledd av, og vitset om, i hele mitt liv. Bare fordi jeg er den jeg er. Ikke av alle, men av mange nok til at det kunnet gått begge veier også med meg. Det går ikke veldig inn på meg lenger, men det var tøft da jeg var liten.

 

Men først og fremst skal dette handle om blomster. Det slo meg da vi mistet Lille Vakre i sommer hvor utrolig mange blomster vi fikk etter at han ble borte, mens vi fikk nesten ingen da han ble født. “”Han fikk flere blomster i døden enn i hele sitt liv” sa jeg til Kjærest er par dager etter at han var død. Man reagerer ofte irrasjonelt og gjør seg mange rare tanker når man mister, og jeg reagerte ganske sterkt på dette. I stedet for å glede meg over de som faktisk viste omtanke i en ubeskrivelig tung tid, så tenkte jeg på at de kunne vel brydd seg mens han faktisk levde. Dette betyr naturligvis ikke at jeg ikke ble glad for blomstene som kommer etter hans bortgang. De betydde uendelig mye, men det var et tankekors.

 

Tror han fikk 2-3 buketter som han fikk se med egne øyne. Over hundre fikk han aldri sjansen til å lukte på. Nå ble han riktignok bare fjorten dager gammel og det hadde sikkert kommet noen flere etter hvert, men vi venter ofte til det er for sent med å bry oss. For vi bryr oss jo. Det er ikke der det ligger. Jeg vet egentlig ikke hvor det ligger.

 

Det er derfor denne nasjonale tragedien går slik inn på meg. Plutselig bryr vi oss alle så voldsomt. Du må ikke misforstå, jeg syns det er vakkert å observere all denne kjærligheten som nå rettes mot ham og hans døtre, men igjen gjør vi altså dette for sent. Han kan ikke lukte på blomstene, lese alle de fine ordene eller se alle lysene som er tent for ham. Hvem tenner vi da lys for? Er det egentlig for oss selv?

 

På bildet ser dere noen av blomstene som jeg og vi har fått bare den siste uken. Blomster med ukjent giver. Blomster som er gitt utelukkende for å glede oss. Mens vi fortsatt lever.

 

Tusen takk!

 

Les også:

Heldigvis kan vi fortsatt le av sjamanen

Hvorfor venter vi til de er døde?

Et hjerte til Aris barn

 

 

 

 

Heldigvis kan vi fortsatt le av sjamanen

Ari Behn fikk endelig sin velfortjente plass i nasjonens hjerte første juledag. Han måtte riktignok dø først, men bedre sent enn aldri. Glemt er alle presseoppslagene hvor han ble hengt ut og latterliggjort for sitt vesen, sin talemåte, sitt syn på livet. Alle vitsene rundt lunsjbordet. For et fjolls! Høy på seg selv var han. En lysfontene som lyste opp bare for å kunne se sitt eget speilbilde bedre.

 

Slik var det, uansett hvor mye han hylles nå. Det roet seg naturligvis etter hvert som han ble eldre og litt roligere. Dessuten fikk prinsessen en ny mann vi kunne le av. Latterliggjøre. Henge ut som en svindler og sjarlatan. En annerledestenker som ikke passer inn i kongeriket. Svart er han også. Dessuten har han hatt en mannlig kjæreste. Liksom alt på en gang. Korsfest, korsfest!

 

Vi trenger ikke være enig i alt, men latterliggjøring er kanskje den aller verste formen for mobbing vi har. Langt verre enn slag og til dels også spark. Bare spør alle de som har blitt mobbet hva som gjorde mest vondt, selve slaget eller latteren fra de som sto rundt og så på…

 

Det var egentlig bare det jeg ville si.

 

Les også:

Gi meg en blomst mens jeg lever

Hvorfor venter vi til de er døde?

Et hjerte til Aris barn

 

 

Hvorfor venter vi til de er døde?

Første juledag ble nasjonen slått i bakken av et forferdelig tragisk budskap. Sosiale medier kokte umiddelbart over av hyllester og lovord. Tror veldig mange ble overrasket over hvor mye han faktisk betydde. Han var blitt en del av folkesjelen uten at vi hadde merket det. Vi var rett og slett blitt skikkelig glad i ham uten at vi visste det.

 

Jeg syns det var vakkert å følge med på. Rørende, men samtidig hadde jeg en liten bismak i munnen. Han har blitt latterliggjort så mye av så mange så lenge, bare fordi han våget å være seg selv, fullt ut. En fargeklatt til de grader. Askeladden som fikk prinsessen og halve kongeriket, og som til slutt mistet prinsessen, men beholdt halve kongeriket.

 

Første juledag vant han hele kongeriket. På aller mest tragisk vis brant han seg fast i våre hjerter for alltid. Skulle ønske flere kunne kommet med lovordene mens han levde. Fortalt ham hvor fantastisk han var, både som menneske og kunstner.

 

Jeg har alltid vært stor fan. Kjent meg litt igjen i ham. Ikke fordi jeg verken er et fantastisk menneske eller noen stor kunstner, men fordi jeg tør å være meg selv. Tør å bli latterliggjort bare fordi man finnes. Er.

 

Håper du fikk med deg i går hvor mye du betydde for oss. Vi fortalte det bare alt for sent. Vi ventet til du var borte. Som vi så ofte gjør. Når ingen lenger kan høre. Eller det ikke spiller noen rolle. For noen.

 

Hvil i stolthet!

 

Et hjerte til Aris barn

Far og Sønn!

I dag blir faktisk en av mine sønner med meg på jobb for å hjelpe til med oppstarten av butikkene. Det er jeg veldig glad for. Ikke bare er det veldig mye som skal gjøres, men det er hyggelig å være sammen. Han bor ikke hos meg. så er ikke så veldig ofte vi treffes egentlig. Da er det greit å kunne sette han i arbeid de gangene det skjer, he he.

 

Etter jobb, i firetiden, skal vi bortover til besteMor og spise 2.juledagsfrokost. Den varer fra morgen til kveld siden det er så mange som er innom. BesteMor er 94 år og steller hvert eneste år i stand. Hun er den sprekeste dama jeg vet om!

 

I morgen er jula over for min del. Da åpner butikken igjen og livet ruller ubønnhørlig videre. Det har vært godt med et par dager fri. Skulle gjerne hatt et par dager til, men når julaften faller på en tirsdag blir det slik. Det beste er når julaften faller på en torsdag. Da blir det en ekstra fridag og det skjer faktisk til neste år. Gleder meg allerede.

 

Hvorfor jeg har bare bilde av meg selv? Nei, Sønn vil ikke ha bilde av seg selv på bloggen, og det respekterer jeg naturligvis. Ikke alle som har samme behovet for å spre trynet sitt for all verden.

 

Nei, må faktisk stikke nå! Skal hente ham klokka ti og jeg sov faktisk helt til ni i dag. Vet ikke hva som skjer med meg. Kan jeg være syk???

 

Ha en fortryllende 2. juledag 🙂

Et hjerte til Aris barn

Selvmord er kanskje det siste av de store tabuene. Vi kjenner alle på ulike følelser når vi hører om det. Min aller første tanke da jeg leste om Aris dødsfall, her jeg selv akkurat satt og sutret over at mine egne unger ikke var hos meg i julen, var hans tre barn som plutselig, rått, hjerteløst og brutalt ble farløs 1. juledag. Jeg ble selv  farløs 3. juledag da jeg var 12. Drukning. Jeg vet hvordan det er, men de har det mye verre enn jeg hadde det.

 

Mine aller, aller varmeste tanker til barna <3