Nederlaget

I går kveld gikk jeg i fryseboksen, tok opp en pose med verdens saftigste sjokoladekake , tinte den på en tallerken jeg hadde forvarmet i ovnen og spiste. Det smakte bare nederlag, men jeg spiste opp likevel. Akkurat slik jeg pleide å gjøre. Før andre påskedag 2017.

 

Da veide jeg 120,5 kilo. Det er voldsomt mye, selv for en nokså høy og muskuløs kar som meg. Jeg var blitt feit rett og slett. Noe måtte gjøres. Grep måtte tas. Jeg kutta ut sukker i alle unødvendige former. Ingen kaker, vafler, iskrem, smågodt eller sjokolade. Det var overraskende enkelt. Gikk en uke, så hadde jeg ikke lyst på slikkerier i det hele tatt.

 

Jeg kutta også ut brød, ris og potet. Det var ikke like enkelt, gikk helt fint det også. I alle fall en periode. For en som er normalt skrudd sammen i hodet er det ikke noe “farlig” å spise vanlig mat med hurtige karbohydrater, men for slike som meg, som ikke har magemål, selvrespekt eller selvbeherskelse nok til å stoppe når man er mett, så er dette skumle saker.

 

Brød er jo så sykt godt. Dessuten er det mykt og går så fort å spise. Spiser du fort, og det gjør jeg, så har du plutselig spist 4-5 brødskiver før du vet ordet av det. Da er det tryggere med knekkebrød. Blir jo sår i halsen hvis du sluker det på samme måte.

 

En bonus ved å kutte ut hvetemel er jo at energirik kost som pizza med masse ost og pepperoni, pasta med kjøttdeig og bacon, sprøstekte hvitløksbrød og ferske hveteboller med rosiner automatisk blir ulovlig og du sparer enormt mange tusen kcal i løpet av et år. Man kan jo ikke la det være for alltid, men som en kikkstart på en slankekur er det helt suverent.

 

I fjor sommer veide jeg 99,5 kg. Jeg hadde klart det! 45 pakker smør var borte og jeg hadde egentlig ikke slanket meg en dag, jeg hadde bare kuttet ut sukker. Spiste så mye middag jeg ville, men når man går ned i vekt, og lykkes, så blir man automatisk litt mer obs på hvor mye man tar på tallerkenen. Jeg holdt meg som regel til en porsjon.

 

Så skjedde det som alltid skjer. Ting sklir ut. Potetmosen er tilbake. Pizzaen også. Deilige rundtykker til søndagsfrokosten. Ikke spiser du bare ett heller, men to for mye. Holder meg fortsatt unna sukker i det daglige, men de siste månedene har jeg spist kaker i bursdager og selskapeligheter. Aldri hjemme. Inntil i går. Den siste barrièren var igjen brutt. Muren falt. Jeg spiste sjokoladekake rett før jeg skulle legge meg. Helt unødvendig.

 

I dag morges var jeg 109,7 kg. Fortsatt over 10 kg lettere enn jeg var på mitt tyngste, men jeg  ta grep igjen. Jeg vet hvordan jeg gjør det. Kan alt om dette. Det er så enkelt i teorien. Det ligger to biter sjokoladekake igjen på kjøkkenbenken. De kommer jeg ikke til å spise. Det er jeg nesten helt sikker på!

 

Ha en strålende lørdag, både med og uten sukker!

 

 

 

Så dro hun igjen

Jeg har vært pappa siden jeg var 19 år gammel. Over halve livet. Det er den eneste mannerollen jeg kan skikkelig. Den eneste jeg er helt trygg på. Hvis jeg gjør noe feil, og det gjør jeg ofte, så vet jeg hva jeg har gjort galt. Jeg vet hvordan jeg kan gjøre det bedre. Vet hva som skal til. Det er ikke alltid jeg klarer det, men jeg prøver. Gjør mitt beste. Alltid.

 

Det blir så stille når hun drar. Tiden stopper liksom opp. Du hører plutselig lyden av kjøleskapet som durer og naboen som skraper bilen i 32A.  Spesielt hvis vi er litt slitne og trøtte begge to, Kjærest og jeg, og ikke sier så mye. Hvordan er det mulig at et lite menneske på 11 år klarer å skape et så stort tomrom etter seg? Til om med katta rusler rundt, leter og mjauer lengtende. Det er noen som mangler. Noen som hører til.

 

Da jeg var yngre misunte jeg litt de skilte kompisene som hadde “barnefri” annen hver uke, i alle fall annen hver helg. Få et pusterom for seg selv, for livet er jo tross alt mer enn unger. Slik tenker jeg ikke lenger. I alle fall ikke annen hver fredag. Dagen hun drar. Da er det bare litt trist egentlig.

 

Klart det er deilig å bare være to også! Kunne prate fritt. Krangle litt hvis vi vil. Se på skumle filmer. Slippe å bite i puta hvis man finner ut at man plutselig vil produsere et dåpsbarn. Slike ting. Og mange andre ting. Fordeler, masse, men jeg savner henne likevel.

 

I kveld skal vi spise noe enkelt kjøttdeiggreier. Greit av og til når livet er litt slapt. Se på en litt skummel film. Drikke noen lavkarboøl. Være kjærester. Fylle kvelden med hverandre. Det er viktig. Spesielt når det er noen som mangler. Hos oss vil det alltid være noen som mangler. Ikke bare annen hver fredag. Det må vi lære oss å leve med. Vi er ikke der riktig ennå, men vi prøver. Hver eneste dag. Så godt vi kan.

 

Alt godt!

 

 

Kjøttfritt julebord?

Det har vært mye diskusjon den siste uken om julebord uten pinnekjøtt og ribbe. Jeg har ingen sterke meninger om temaet, men undres over om dette da virkelig kan kalles for julebord eller om vi ikke heller burde kalle det for en førjulsamling uten den maten vi tradisjonelt forbinder med norsk julefeiring fordi noen i ledelsen har sett lyset og ønsker å framstå som framifrå miljøforkjempere selv om det egentlig ikke hjelper noen verdens ting?

 

På prinsipielt grunnlag mener jeg vi burde spise den maten som blir servert når vi blir påspandert middag  av arbeidsgiver eller andre. Jeg tror de fleste av oss til og med kunne hatt godt av og spise en eller to ribbeporsjoner mindre før jul. Det er jo ikke akkurat slik at hver dag er en kamp for overlevelse og at hvert gram fett ekstra vi får i oss er en dag ekstra med liv, kanskje snarere tvert i mot.

 

Likevel er det liksom noe spesielt med det julebordet.  Diskusjonen rundt bordet når hotellet ikke får til ribbesvoren eller når kokken har vannet ut pinnekjøttet alt for lite og bordet derfor desperat bruker opp alle drikkebongene og kjøper fem til bare for å berge livet. Før de blir kastet ut i taxien. Bra fortetningside forresten.

 

Kanskje vi heller burde, hvis vi virkelig tenkte på klimaet, arrangere alkoholfrie julebord? Det snakkes om at kjøtt setter store klimaavtrykk, men det er i alle fall mat, noe vi trenger for å overleve, mens alkohol, hvor hyggelig det enn er å innta et glass eller fem, virkelig ikke vi trenger for å opprettholde artens overlevelse. Alkohol er et nytelsesmiddel som ikke produseres bare av vann, men av mat og beslaglegger enorme jordbruksareal til produksjon av sukker, potet, korn og jeg vet ikke hva. For ikke å snakke om all energien som går med under selve produksjonen av alkoholen. Alkoholen skal dessuten fraktes jorda rundt for å drikkes på akkurat ditt julebord. Ribba og pinnekjøttet er i alle fall norsk og produseres i all hovedsak av bønder i ditt nærområde.

 

Nei, tror nok vi alle overlever et julebord eller to uten ribbe, kanskje vi til og med overlever lenger, men det er i alle fall ikke bra for klimaet. Jeg heier på den første arbeidsgiveren som, i miljøets navn, tør å drukne sine egne ansatte i flytende ribbefett på julebordet. Det hadde virkelig monnet, for da vil ingen av de ansatte forurense noe som helst mer. Det hadde vært skikkelig symbolpolitikk!

 

Vi smattes!

 

 

Folkens, dette er imponerende!

Mat og helse er et fag i skolen som dessverre får alt for liten plass i undervisningen. En gang i uken i 6. klasse. Ofte med lærere uten noen som helst matfaglig kompetanse. Hadde ikke blitt godtatt i noe annet fag, men i mat og helse, et bokstavelig talt livsviktig fag, er det liksom greit. Mer om det en annen gang.

 

Datter er 11 år og går i 6. klasse. I dag hadde de “fri” fra skolen for å lage mat til familien. Datter er et råskinn og valgte på ingen måte minste motstands vei. Ingen taco eller pannekaker her i gården, nei, men hjemmelagde kjøttkaker i brun saus (den også laget fra bunn med ekte bruning) med fersk ertestuing, potetmos, råkost og rørte tyttebær. For en meny! For et pågangsmot!

 

Løk til buljongen som kjøttkakene skal trekke i hakkes opp. På siden ser dere kjøttkakene klare for stekepannen.

 

Fallhøyden var gigantisk. Mye kan gå galt når du er 11 år og skal lage alt dette uten hjelp. Smøret til sausen kan svies. Kjøttkakene kan ramle fra hverandre. Og sikkert tusen andre ting som jeg som 42 år gammel kokk ikke ser på som problemer i det hele tatt.

 

Farsen ble litt løs. Jeg var ikke her da den ble lagd, så vet ikke riktig hvorfor, men de ble veldig gode på smak i alle fall.

 

Kjøttbuljong som hun trekte kjøttkakene i. Etterpå lagde hun brun saus av den samme buljongen. Klassesaus!

 

Jeg syns dette var veldig, veldig bra! Ikke bare fordi det er Datter som lagde maten, men hele undervisningopplegget. Fantastisk god læring i å bestemme meny, finne fram oppskrifter og råvarer og selvfølgelig den faktiske gjennomføringen. Det å kunne lage sunn og god hverdagsmat til sin egen familie, eller seg selv, er jo noe som alle må lære seg på et eller annet tidspunkt.

 

Etter dette skal hun få lov til å lage i alle fall en middag i uka, men da med litt hjelp fra meg. Lære seg teknikker, hvordan man redder seg inn hvis ting er i ferd med å gå skikkelig galt. Smake oss fram. Kose oss på kjøkkenet rett og slett. Det tror jeg er viktig.

 

(Jada, jeg er litt stolt pappa nå)

 

Tusen takk for maten!

 

 

Tilbake i NrK

Jeg har jo etter hvert forstått at jeg har truffet et eller annet hos veldig mange, men jeg syns fortsatt det er litt spesielt, og kanskje litt stas, når de største nasjonale mediene finner akkurat meg og det jeg har å fortelle interessant nok til lange intervjuer som går litt i dybden. Det finnes jo så mange andre der ute som kanskje hadde fortjent denne oppmerksomheten vel så mye som meg, men slik er verden lagd. Askeladden er mer fascinerende enn Per og Pål, og akkurat nå heter jeg Espen.

 

I går var jeg i et lengre radiointervju med Nrk Nyhetsavdelingen. De ville lage et radioinnslag til P2s morgensending, samt noe nettgreier. P2 er min foretrukne radiokanal, bortsett fra at de tror at vi som er interessert i nyheter også er hardbarka klassisk -og jazzfanatikere, så lett å si ja til det. Jeg plapret i kjent stil i både det lange og det brede. Må nok klippes kraftig for å på plass i et nyhetsinnslag, men mindre de lager en spesialsending over flere timer, hehe.

 

Neida, er jo fryktelig artig at noen faktisk vil høre om det man forteller. Det er vel derfor de fleste forteller noe som helst. For å bli hørt. Av andre. Hvis ikke hadde man vel bare skrevet en vanlig dagbok. Har også blitt mer bevisst at ingen får med seg alt, eller bare fragmenter av det man sier, så viktig at et spisset budskap formuleres skikkelig og presist slik at misforståelser unngås i størst mulig grad. Da er det i alle fall bare de som bevisst misforstår med vilje som, og de får man ikke gjort noe med uansett, som ikke får med seg budskapet slik det var ment.

 

Nu vel, straks jobb. Eller jobb og jobb. Har jobbet så lenge på gølvet at jeg fortsatt ikke anser disse kontordagene mine for “ærlig” arbeid. Jeg vet ikke hvorfor, men hvis jeg ikke er oppe i butikken så har jeg liksom ikke jobbet på ordentlig. Er jo egentlig skikkelig urettferdig mot alle de tusener som bare jobber på kontor, for det er jo et ærlig dagsverk det også, men for meg føles det ikke slik. Ikke for det, jeg lever godt med å være en slabbedask altså. Det er ikke det.

 

Når jeg kommer hjem i dag er det Datter som står for middagen. De har fri fra skolen for å lage middag til familien. Fra bunnen. Mat og helse. Et fantastisk tiltak! Datter skal, uten hjelp, lage hjemmelagde kjøttkaker, fersk ertestuing og brun saus. Gleder meg!

 

Nei, kos dere inn i den nye dagen!

 

(HER kan dere høre innslaget da jeg var søndagsgjesten i Norgesglasset)

Når Kjærest lager middag

Man trenger ikke være faglært kokk med femten år på et stjernekjøkken for imponere meg kulinarisk. Det holder lenge at du faktisk, tja, lager mat til meg. Nesten uansett hva, kanskje bortsett fra hermetikk. Kjærest er ikke faglært kokk, men hun elsker å servere middag til meg når jeg kommer hjem fra jobb. Det er så sykt deilig! Komme hjem. Hun har pulverkaffen klar. Ber meg sette meg ned, “skrive en blogg eller noe” og vente.

 

Lydene fra kjøkkenet. Luktene. Ferske grønnsaker som kuttes. Biff som steikes i varm panne.  Lyden av posen med peppersaus fra Toro som forsiktig åpnes i håp om at jeg ikke skal høre det. Jeg hører det selvsagt, men sier ingenting. Hvorfor skulle jeg? Hun lager middag til meg, oss, og jeg skulle rynke på nesen over en posesaus? Nei, vet du hva!

 

Alt smakte deilig, sausen også. Tusen takk for maten! Du er gull og veldig glad for at jeg traff deg. Tror du er bra for meg. Jeg trengte deg. Tror du trengte meg også. Om ikke annet for å lære å lage saus fra bunnen. Neida, nå ødela jeg, i kjent stil, hele romantikken. Det var ikke meningen.

Jeg elsker deg.

Hvor går egentlig grensa?

Jeg har et åpent kommentarfelt som er flittig brukt. Det er jeg veldig glad for. Jeg skriver ofte om store, tunge temaer som egentlig angår oss alle på en eller annen måte. Selv om jeg aldri er politisk, men skriver livet sett fra mitt ståsted, det som skjer mellom måltidene, har jeg både forståelse og respekt for at andre kan se på verden med litt andre øyne. Jeg påberoper meg ikke sannheten om noe som helst, bare viser verden hvordan den ser ut fra der hvor jeg står. Eller ligger, alt etter som.

 

I går skrev jeg -Når ble spontanabort i uke 9-10 “Å miste et ufødt barn”?

Overskriften er et spørsmål som ble stilt på et nettforum som diskuterte min blogg, og siden jeg fant dette spørsmålet, og, ikke minst, måten og konteksten det var stilt på, som spesielt interessant kan du si, valgte naturligvis å besvare dette spørsmålet på min egen blogg.

 

Dette er et ekstremt følsomt tema, for veldig mange, men som vanlig belyste jeg bare mitt ståsted, sett med mine øyne, fra min situasjon. Trodde vel, naiv som jeg er, at egentlig ikke et menneske i denne verden kunne føle seg støtt av mitt svar. Kankje bortsett fra spørsmålstilleren. Var i alle fall ikke min intensjon. Jeg tok feil.

 

Kommentaren under kom inn i morges, altså ikke midt på natta, på min blogg. Jeg velger å gjengi den i sin helhet. Ikke for å henge ut noen, men som et innlegg i den løpende debatten om nettvett og hvordan vi oppfører og omtaler hverandre på nettet. Jeg tør ikke tenke på hva folk som skriver om langt mer kontroversielle temaer enn jeg må gjennomgå.

 

“Uavhengig a tema: Du minner meg om mora mi.
Vokste opp med en manipulerende psykopathelvette uten sidestykke.
Manipulerte og spekulerte og brukte sine hersketeknikker helt uten sidestykke.
Ja, jeg kjenner hele “gata”.

Det du sier er at dersom folk sier noe annet enn deg, og ikke knytter noen følelser til et foster,
og tar i betrakting av en tredel faktisk RENNER UT ila de tre første månedene…
Ja da er man grusomme om kalde.

Dette er jo et høyst relevant etisk dilemma, og virkeligheten er at over halv norge IKKE
hevder det er et dødsfall å spontanabortere i første trimester.
Og at noe synes “ufødt barn” blir en overdreven overdramatisering; er vel ikke så rart.
Da er vel ikke denne personen av den grunn et “iskaldt monster”.
Ja, kondolerer for den nyfødte. All min medfølelse.
Men du har ingen sympati fra meg, og mange andre, for å demonisere alle oss som ikke har samme “varme” tanker om denne celleklumpen deres.
Nå blir jeg vel også en clickbait.

Dette er jo fakta. Og ikke alle, pålangt nær, som har noen som helst følelser rundt en abort eller en
spontanabort. og vi er ikke grusomme personer likevel.
Du kaller deg JÆVEL, og håner det kristne miljøet i alta som ikke liker denne jævel tittelen hengende midt i amfisenteret.
Men gurrimalla for et søndagskoleinnlegg du kommer med likevel.
Å VENDE KAPPEN MED VINDEN.
KANSKJE DERFOR DU HAR FÅTT SÅ MANGE FØLGERE:
ET HANKJØNN UTEN ET MANNKJØNN. ERGO TUSENVIS AV KVINNELIGE LESERE:

Såhåper dette innlegget kan hjelpe JÆVELEN å ta vekk tankene fra celleklumpen.
Og heller fokuserer på det som plager deg reellt sett:
Mistet et barn.
Yngre kjæreste; må få et til barn selv om du har hundre.
Must buy bus.
hvordan skal du vri deg unna? 🙂”

 

Dette tar jeg meg ikke nær av i det hele tatt altså, det er rett og slett for drøyt, men vi kan ikke holde på på denne måten! Det kommer ingenting godt ut av slik debattkultur. Hvor kommer alt dette hatet fra? I akkurat dette tilfellet ser jeg jo at det har bygd seg opp over tid, og fikk en slags utløsning i dag morges, men ellers? Hvorfor skriver mennesker slike kommentarer til andre mennesker? Hva ønsker de egentlig å oppnå? Føles det godt, eller hva er egentlig greia?

 

Kjør debatt, men oppfør dere ordentlig!

 

 

-Når ble en spontanabort i uke 9-10 “å miste et ufødt barn”?

Spørsmålet ble stilt på et nettforum for anonyme kvinner som et slags svar til en som støttet oss i vår åpenhet om det å miste et ufødt barn. Spørsmålet er, i all sin iskalde polemikk, grunnleggende interessant. Når blir livet, med det lille hjertet som beviselig banker på tidlig ultralyd, til et barn?

For meg er svaret veldig enkelt og håper jeg ikke tråkker i et vepsebol nå, for dette er slett ikke et innlegg i en abortdebatt, men et partsinnlegg fra en far som revet fullstendig i fillebiter av bunnløs sorg, plutselig øyner et nytt håp, en ny framtid, en ny start, bare med lyden av det bitte lille hjertet.

 

Jeg var så glad! Jeg gledet meg sånn. Redd var jeg egentlig ikke. Denne gangen kom alt til å gå bra. Jeg er håpløs sånn.  For meg startet livet med to blå streker. Det er jeg ærlig på. Jeg fant på navn. Ble nedstemt av Kjærest. Nye forslag. Nedstemt igjen, men jeg visste vi kom til å bli enige.

 

Nei, sorgen over et ufødt barn er ikke like bunnløs som sorgen over et nyfødt barn, men den er høyst reell. Annerledes, men beinhard. Ikke bare sorgen over det som har skjedd, men kanskje ført og fremst sorgen over det som aldri kom. Det du klamret deg til som en framtid, et håp, en lysning. Følelsen av å ramle til bakken igjen når du endelig har stablet deg opp i knestående. Den følelsen er tøff.

 

-Når ble en spontanabort i uke 9-10 “å miste et ufødt barn”?

 

Et iskaldt spørsmål. Følelsesløst. Ikke ondsinnet, men uvitende kanskje og fullstendig uten empati, og, får jeg håpe, uten livserfaring nok til å kunne sette seg inn i andres livssituasjon. Jeg ønsker deg som skrev dette alt godt, og håper du aldri får oppleve det vi har vært gjennom. Det unner jeg ingen.

 

Et iskaldt spørsmål fortjener et varmt svar: Når hjertet til ungen min banker, da mister jeg et ufødt barn når dette hjertet slutter å slå. Slik er jeg lagd og det er jeg ganske glad for.

 

 

Min største utfordring, noensinne!

VG  ringte og lurte på om jeg kunne gi nødhjelp til norske hermetikk-favoritter  De ville at jeg skulle prøve å pimpe opp boksemat til noe som faktisk var mulig å spise. Jeg er ingen matsnobb, kanskje snarere tvert i mot, men lapskaus på boks har jeg faktisk aldri smakt før. Det var en nesten umulig oppgave, men herregud, tok den på strak arm jeg. Ikke hver dag VG ringer meg liksom.

 

Jeg skulle med enkle triks prøve å gjøre denne maa, denne maat, denne mate, disse næringsmidlene til helt ok middager, samtidig som jeg tok hensyn til kundegruppen, de som faktisk kjøper og tja, får vi anta, også spiser dette. Mat i farta. Billig. Fort gjort. Og uten å forandre næringsmiddelet til noe helt annet enn det er.

 

Jeg gjorde mitt aller beste. Lover! Les oppskriftene HER!

 

 

Lapskaus på boks. Se så deilig!

 

Samme bokslapskausen, men med noen ørsmå justeringer. Fortsatt ingenting hjemmelaget. Fortsatt enkelt, men det ser i alle fall godt. Smakte helt greit også.

 

Her ser dere Spaghetti a la Capri før og etter at Kokkejævel fikk tak i boksåpneren. Lagde en god topping. Trikset med å få denne retten  god er å ta bare bitte, bitte litt fra boksen og masse topping.

 

Joikakaker. Egentlig helt grei boksemat, uansett hva Hellstrøm sier, men det er lov å dandere middagen slik at den ser ut som en rett, ikke etterlatenskaper fra reinen som det nesten ikke finnes noen ting av i bollene.

 

Fiskeboller med “karrisaus”. På stekt reinskav og koktkost. Faktisk helt nydelig. Dette skal jeg lage flere ganger! Oppskriften finner du HER

 

Vi smattes!

Hva feiler det oss, egentlig?

Finnes det egentlig noen bedre måte å avslutte søndagskvelden på enn med fenalår? Svaret er ja, men akkurat nå må vi vente noen uker med slik gymnastikk. Dessuten er Datter her, så greit å fokusere på maten.

 

I går kveld varmet vi opp restene etter det ovnsbakte fenalåret vi serverte de tiltenkte fadderne for fjorten dager siden. Var om mulig blitt enda bedre faktisk. Datter hadde mest lyst på “vanlig” fenalår, og det har jeg vanligvis ikke hengende og slenge til en hver tid. Kom imidlertid på at jeg hadde et fenalår fra jula i fjor liggende nederst i bodkjøleskapet i en fenalårpose. Jeg er ikke fenafan og har egentlig ikke tenkt på det siden jeg pakket det vekk. Har jo selvfølgelig visst at det var der, men aldri tatt det opp for gnaging.

 

Datter har oversikt over hva vi har og spurte umiddelbart hvor “gammelt” det var. Jeg lyver aldri og fortalte sannheten. Jeg fikk beskjed om at hvis hun skulle spise det måtte jeg smake på det først. Kan jeg vel, jeg som elsker gammel sau!

 

Låret var helt fint det. Fettet var gulnet litt, men ikke harskt ennå, bare modent. Hadde tørket litt og derfor blitt saltere, men ingen saltutslag og ingen knasende hvite proteiner. Var godt rett og slett. Klart det hadde vært bedre bevart hvis jeg hadde frosset det i fjor, men hadde jo i utgangspunktet ikke tenkt å la det ligge så lenge.

 

Poenget mitt er naturligvis ikke at vi spiste et fenalår fra i fjor. Poenget er at vi så alt for sjeldent gjør det. Det blir ramaskrik i media hver eneste gang  det kommer fram at det er solgt “fjorårets lam”, eller enda verre, skrekk og gru, sau, i butikkene. Kjøtt som har vært lagret under perfekte fryseforhold og vi går i fistel. “Slik kan vi ikke ha det, i verdens rikeste land!”

 

Hva skal vi gjøre med all maten da,  bare kaste den? Male den opp til hundefor? Helt fullstendig brukbar mat som ingen kan smake forskjell på, for det kan du ikke.

 

Så står du der da, i butikken, nekter å kjøpe “gammel” mat og tar med deg en pakke kjøttdeig i stedet. Fjorårets lam, nei takk! Betaler i kassa og takker nei til pose, du har med selv, for du tenker på miljøet nemlig

 

Vi må ta oss sammen snart!