Det finnes så mange mer eller mindre falske profeter og guruer der ute som hevder de har den hele og fulle sannhet om kosthold at det kan være vanskelig for den menige mann, kvinne og transperson å vite hva som er riktig og hvem man skal høre på. Dessuten endres jo slanketrendene seg og det kommer nye såkalte slankekurer hele tiden.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Dette er min metode. “Kokkejævelkuren” virker. For meg.

Har lest flere bråkjekke kommentarer opp og forbi som går omtrent slik: “Det er enkelt å gå ned i vekt. Det vanskelige er å faktisk BLI der!” Vel, både ja og nei vil jeg si.

For det første er det en helt unødvendig kommentar å komme med når en diger mann, glad, stolt og lykkelig, viser for all verden hvor “flink” han har vært, (for det har han jo da vitterlig vært), med å snu trenden fra å legge på seg nesten 40 kg på tre år, (fra 100 kg til 138,5 kg), til å faktisk så langt gå ned vekt tilsvarende 16 pakker smør.

For det andre er det slett ikke enkelt å gå ned i vekt. Selv med “Kokkejævelmetoden”, der du spiser deg mett på nesten helt vanlig mat fire ganger om dagen, kommer man ikke unna forsakelse og viljestyrke. For at 1 kg fett skal forsvinne må du innta ca 7000 kcal mindre enn kroppen trenger for å holde seg stabil, og ingen kropper, i alle fall ikke store kropper, liker når noen nekter dem mer mat og drikke enn de trenger.

Kroppen blir arg, irritert og sur, spesielt de første par ukene, og da er det bare viljestyrken som kan berge deg fra å spise en ekstra kotelett eller enda en klatt med den gode potetmosen med det bruna smøret i. Du klarer det, men vil på ingen måte kalle det for lett!

Fra 2016 til 2018 gikk jeg ned 24,5 kg. (Desimaler er alltid viktig dor slankere, he he). Fra 124,5 i påsken 2016 til akkurat 99,9 kg en glovarm sommerdag i 2018. Jeg sprang meg en lang topptur, uten vann, men med ullgenser på. Jeg skulle under 100 den dagen, og da jeg gikk på vekta etter turen hadde jeg endelig klart å komme med under.

Sakte, men sikkert la jeg på meg igjen og 1. januar i fjor veide jeg 110 kg. Litt under to år og flere slankeforsøk som har vært dømt til å mislykkes senere veide jeg altså 138,5 kg. Så ja, der er vanskelig å holde vekten etter en slankekur. Det sies at 95% av alle som går ned i vekt går opp igjen, og blir minst like tunge innen fem år.

Hvorfor er det annerledes denne gangen?

1. Lite fokus på trim og trening. Trening gjør meg sulten, samt trigger “gjort meg fortjent til-knappen”, så denne gangen holder jeg meg i ro i begynnelsen. Lar kroppen få tid til å venne seg til et energiunderskudd på om lag 2000 kcal om dagen de første fire ukene. Det gir et vekttap på ca 2 kg i uka. (Ikke anbefalt med et så stort energiunderskudd hvis du er under 100 kg. ) Jeg bruker NHI.no sin vektkalkulator aktivt for å sjekke hvor jeg burde ligge inntaksmessig for å gå ned i vekt.
2. I stedet for å endre kostholdet totalt, så er det den samme maten, med enkelte unntak, som gjorde meg feit som også skal gjøre meg slankere. Min kropp er ikke skapt for et stort underskudd av karbohydrater. Det verken klarer eller vil jeg. Jeg ønsker at ungene mine skal vokse opp i et hjem der det kommer nybakte brød ut av ovnen. Ønsker heller ikke et liv uten potet. Derfor spiser vi middager som normalt, men har større fokus på fisk, sunne tilberedningsmetoder, (som koking framfor steking), og grønnsaker. Maks 700 gram totalt, hvorav  minst 200 gram grønnsaker, maks 200 gram kjøtt/ fisk, 150 gram potet og 100 gram saus/stuing/surkål etc.
3. Helt faste måltider. Mine måltider inntas klokka 08:00, 12:00, 16:00 og 20:00. Maks en halv times forskyvning. Ingen mellommåltider. Etter et par dager med faste måltider og energiunderskudd venner kroppen seg til klokkeslettene og jeg opplever ikke blodsukkerfall, slapphet etc. Ja, jeg er sulten den siste timen før neste måltid, men sult er ikke farlig. “Bli slank uten sult” leser jeg det lokkes med rundt forbi. Klart man skal bli sulten! Det er jo kroppens måte å fortelle at man trenger mat.
4. Ingen måltider uten (frukt) og grønt! Jeg spiser ikke brød, (forklarer en annen gang), men knekkebrød, og på hvert eneste ett har jeg, i tillegg til pålegg, har jeg to tjukke skiver agurk og ditto skiver tomat. Det er godt, forfriskende og gir volum slik at jeg blir mett uten flere kalorier enn jeg strengt tatt trenger.
5. Kraftig ølreduksjon! Kall meg gjerne alkoholiker og spytt på meg hvis det får deg til å føle deg bedre, men det er nå en gang slik at jeg de siste årene har drukket øl, (Les “En hverdag helt uten øl”  HER), omtrent daglig. Ingen av mine tidligere vektreduksjoner har inkludert ølkutt i dietten og det tror jeg har bidratt til at jeg ikke har klart å “holde meg på matta”. En ting er at øl inneholder enorme mengder kalorier, men det verste med øl i slankesammenheng er at øl(alkohol) gjør at du mister litt hemninger, som igjen gjør at du ikke klarer å motstå, selv om du er stappmett), den koteletten som ligger i kjøleskapet eller de bananene som ligger på kjøkkenbenken. Dessuten utvider øl, og all kullsyreholdig drikke, magesekken og alle vet at det er lettere å spise mye med en stor magesekk kontra en liten magesekk.
6. Veiing av maten. Det har jeg alltid sett på som teit og forsynt meg av middagen på øyemål. Det er utrolig hvor unøyaktig det øyemålet kan være hvis du er skikkelig sulten. Derfor veier jeg. Da får jeg i meg nøyaktig det jeg skal ha og har full kontroll over energiinntaket. Når vi for eksempel har pølser til middag, så kapper jeg av pølsa hvis vekta overstiger 200 gram.

Jeg vil også nevne at jeg har kuttet ut sukker fullstendig nå de første ukene, men jeg vil anbefale eksempelvis sjokoholikere å gjøre som jeg gjør med øl, kutte ut i hverdagen og heller kjøpe tilmålt “kvote” i helgen. (Og helgen er ikke fra torsdag til søndag, men maks to dager). Hvis du ikke klarer å se for deg et liv uten sjokolade, så ser jeg ingen hensikt i å kutte det ut, bare redusere det kraftig.

Til syvende og sist er det jo det det koker ned til, nemlig reduksjon og moderasjon. Lære seg å vite hvor grensen går. Ikke alltid takke ja til noe godt. Lære seg at sultfølelsen ikke er en slags magekreft som kun daglig overspising kan kurere.

For min egen del kan jeg si at bare disse åtte kiloene har hatt enorm positiv virkning på hverdagen min. Jeg klarer (nesten) å ta på meg sokker uten å miste alt (som måtte være igjen) av selvrespekt. Jeg kan gå opp trappa fra kjelleren til stua uten at det hviner i lungene. Jeg kan kaste Lillebror opp i lufta mer enn tre ganger uten å bli helt utkjørt.

Jeg føler meg bedre rett og slett. Jeg tror virkelig at denne metoden er det riktige for meg. Kanskje du trenger mer drastiske tiltak, men dette er det jeg kan klare. Og det virker.

– Kokkejævel

Les også:

Ned 8 kg på 3 uker med “Kokkejævelkuren”!

Ned 6 kg på to uker!

En hverdag helt uten øl

Ned 3,6 kg første uke!

Slik skal jeg lykkes med å gå ned i vekt, og faktisk BLI der!

Stopper jeg ikke nå så dør jeg!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

La det ikke være et øyeblikks tvil, det er fortsatt fullt mulig å gå ned i vekt samtidig som du har et nokså tradisjonelt norsk kosthold. Alt handler om mengde. Så enkelt, og så vanskelig.

Det finnes ingen mirakelkur for å gå ned i vekt. De som hevder noe annet lyver. Det er ikke slik at bare fordi du begynner å spise bacon og pølser som du skyller ned med eggeplommer og frityrolje til alle måltider, så vil kiloene bare smelte av deg som en smørklatt i en varm stekepanne. Også for karbofanatikere handler det om forsakelse. De spiser usunt i håp om å finne denne berømte “metthetsfølelsen”, og dermed kanskje forsake neste måltid slik at de kan gå ned i vekt.

Slanke mennesker spiser stort sett når de er sultne og lukker munnen hvis de er mette. Vi tjukkebollefeite er skapt litt annerledes. Vi spiser både når vi er sulte og mette. Munnen er vid åpen som en av Titanics digre kullovner der mannskapet jobbet harde, lange skift for å skufle inn tilstrekkelig med kull. Sammenligningen er kanskje litt komisk, men som Titanic som fortsatte å skufle inn kull i stedet for å senke farten, selv om de visste at faren for sammenstøt stor, så er også vi tjukkebollefeite i full fart mot isfjellet hvis vi ikke reduserer kullmengden og senker farten.

Tirsdag 5. oktober

Tirsdag 23. oktober

Forrige tirsdag, 19. oktober

I dag, 26. oktober

Da jeg gikk på vekta for 3 uker siden og så at den nesten stoppet på 140 kg, (opp 38,5 på tre år og 18,5 kg bare det siste året), så forsto jeg at hvis jeg ikke stoppet nå og tok “noen steg tilbake”, så ville jeg garantert dø av en eller annen livsstilssykdom før Lillebror fylte 20 år. Jeg var i så dårlig forfatning at jeg ofte sov med sokkene på for å slippe å ta dem på meg igjen dagen etterpå. Jeg var rett og slett blitt bælfeit og helseskadelig.

Jeg gjorde et halvhjertet forsøk på å gå ned i vekt i sommer, da jeg bestemte meg for å gå 100 toppturer på 100 dager, men jeg reduserte ikke kaloriinntaket, snarere tvert i mot, og i stedet for å gå ned i vekt så gikk jeg faktisk opp nesten 10 kg. Det er det som er så farlig med trening; man får så god samvittighet bare fordi man svettet litt at man gjerne hiver innpå en kullskuffel eller to ekstra.

Denne gangen har jeg verken trent eller trimmet nå de første ukene. Alt har handlet om å få kontroll på inntaket, for jeg har virkelig hatt et enormt inntak, både av vått og tørt. Jeg tror faktisk ikke jeg hadde klart disse tre første ukene hvis jeg i tillegg skulle trent. Omveltningen, eller livsstilsendringen om du vil, hadde blitt for stor, for voldsom, og jeg hadde “sprukket”. Jeg fortsetter dom jeg stevner, nemlig å lage middager som i kokeboka mi, “Hva skal vi ha til middag?” Gode, kjappe og stort sett sunne middager som man virkelig gleder seg til.

Fem store endringer

1. Helt faste måltider. Jeg spiser frokost, lunsj, middag og kvelds med maks en halv times slingringsmonn. Ingen mellommåltider.
2. Jeg har alltid drukket mye øl, også i ukedagene, men disse har jeg nå radert fullstendig bort. Uansett sinnsstemning så tar jeg meg ikke en eneste øl i ukedagene. Siden jeg har drukket såpass mye, så lenge, så trodde jeg at det ville bli vanskelig å kutte, men det har vært nesten irriterende enkelt. Har ingen cravings på øl overhodet. Det må nevnes at jeg fortsatt har “lov” til å drikke inntil fire øl fredag og lørdag, og denne tillatelsen har jeg benyttet meg av hver helg i denne perioden, men jeg har holdt meg lojalt til “kvoten”.
3. Bare en middagsporsjon! De første par ukene kunne denne være litt vanskelig, siden jeg absolutt alltid har spist minst to porsjoner middag. Mer hvis det har vært noe jeg har likt spesielt godt. En kraftig middagsporsjon kan inneholde opp til 1000 kcal, og da sier det seg selv hva som skjer hvis du spiser to kanskje tre porsjoner. Nå veier jeg maten: 200 gram grønnsaker, 150 gram potet, 100 gram saus, 200 gram kjøtt/fisk. Aldri mer enn 700 gram! Har også, mens jeg bedriver vektreduksjon, kuttet ut smørsauser, baconfett ol. En dl av den sorten kan fort doble kalorimengden i middagen, og det er kanskje ikke så lurt når du er på jakt etter et kaloriunderskudd.
4. Ingen ekstra middag på kvelden! Før kunne jeg ofte, stort sett hver kveld, smekke opp “noe godt” på kvelden. Selvfølgelig uten å være spesielt sulten. Det er det helt slutt på nå. Det hender fortsatt vi spiser middag på kvelden, men da er det fordi vi ikke rakk klokka fire, og middagen blir derfor byttet ut med kveldsen klokka åtte, og vice versa.
5. Totalforbud mot energitette matvarer som kaker, bakverk, vafler, rundstykker, snop, chips osv. Disse kunne jeg naturligvis spist begrensede mengder av i helgen, men jeg har valgt øl som min “ekstrabevilling” og da må noe vike. Slik er det å gå ned i vekt. Det handler om forsakelse.

Husker dere at jeg sa, og viste bilde av (huff), at tyngdekraften hadde tatt tak i magen min og at den gang nedover. Vel, jeg kan stolt opplyse om at jeg har seiret over tyngdekraften og at den bare står ut, ikke ned. Jeg kan altså se undersiden av magen når jeg ser meg i speilet, og det er for meg en stor, stor seier!

Mål fram til neste veiing:

Forrige uke kuttet jeg fra fire til tre knekkebrød per måltid, men denne uken tror jeg ikke at jeg skal kutte noe som helst. Bare fortsette som jeg stevner. Tror det er lurt å ikke bli for ivrig når man får gode resultater, men heller ta det rolig og la kroppen venne seg til den voldsomme omskiftningen den tross alt er i. Fortsette å spise meg passe mett og unngå energitette råvarer når jeg kan.

I følge NHI.no sin energikalkulator har jeg, bare ved å følge dietten fra forrige uke, faktisk et energiunderskudd pr dag på i underkant av 2000 kcal. Det utgjør 1,5 – 2 kgs vektnedgang pr uke, men energiunderskuddet vil naturligvis bli mindre for hver uke som går siden det skal mer til å holde en stor kropp ved like enn en mindre kropp. Inn til videre trenger jeg ikke å tenke på det og satser derfor på å være under 129 kg neste uke.

Syns du dette virker inspirerende, interessant eller spennende?

Les også:

Ned 6 kg på to uker!

Ned 3,6 kg første uke!

Slik skal jeg lykkes med å gå ned i vekt, og faktisk BLI der!

Stopper jeg ikke nå så dør jeg!

Lillebror har hatt feber hele helgen og vi har holdt oss inne. På lørdag sto de ikke opp før klokka var nesten fire på ettermiddagen. Bare sov og sov og sov.  Har har vært tapper som en tinnsoldat, og virkelig prøvd å være i godt humør og smile, men med en gang mora gikk ned og på vaskerommet for å sette på en maskin med klær, så brast forsvarsverkene og gråten var ikke langt unna.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hun er bare så utrolig flink med den ungen, men hun begynner å bli stor nå. Begynner å kjenne at det er en annen som krever sitt der inne. En ting er at størrelsen på magen naturlig nok er større, men alt skal jo bøyes, tøyes og strekkes. Lemmer, ledd, sener og muskulatur. Det skjer ikke smertefritt. Hun er virkelig tapper hun også.

Det er en velsignelse å bli mor. Å være det aller viktigste mennesket for et annet lite menneske, men det er slett ikke gratis. Du betaler med din egen kropp. Jeg bøyer meg i støvet. (Eller, jeg bøyer meg i alle fall så langt ned jeg kommer. Selv om jeg ikke er gravid, så har jeg en ikke helt ubetydelig mage jeg også. Selv om den riktignok blir litt mindre for hver dag som går.)

I morgen er det veiing! Blir meget spennende å se om den gode spiralen fortsetter, eller om det stopper litt opp. Blodsukkeret har vært helt jevnt hele uka, og selv om jeg har hatt “cravings”, så betyr det ikke at jeg har vært sulten mellom måltidene. Snarere tvert i mot. Enkelte måltider har jeg nok kunne ventet både en time eller to før jeg inntok, men jeg har holdt meg strengt til planen uansett med måltider klokka 08:00, 12:00, 16:00 og 20:00. Ingen mellommåltider. Ikke fordi jeg er i mot mellommåltider, men fordi jeg ikke har hatt behov for det. (Dessuten, hva hjelper vel et bitte lite mellomtid når du har “cravings”? Ikke en dritt! Tror faktisk at det på sikt er lettere å sprekke da siden du får enda flere muligheter til å rippe.

Vel, vel, det har kommet enormt med søknader på stillingen som Pakkesel! Tror faktisk vi passerte over 30 i løpet av helgen. La ut annonse på nav.no forrige uke, og tet virker nesten som om navn har flere lesere enn sjølvaste, for det har i alle fall haglet inn med søknader. Det er jo helt fantastisk at så mange ungdommer vil ha jobb, men fryktelig at jeg må skuffe nesten alle sammen. Skal ta en avgjørelse i løpet av et par dager og svare absolutt alle, enten de får jobben eller ikke.

Apropos jobb, nå er klokka snart ti og jeg skal åpne butikken. Fortsatt kan vi bare ta i mot betaling på vipps fra lokalbefolkningen, men håper både bankterminalen og kassasystemet er oppe og står i løpet av uka. Det blir så ufattelig mye enklere da, spesielt hvis det er mange kunder i butikken samtidig. Nå har jo ikke akkurat det vært noe stort problem så langt, men regner med at det vil komme flere kunder etter hvert som ryktet sprer seg om at vi har faktisk ALT til den som “har alt”.

Folkens, lag dere en fantastisk uke! Hvem vet, det kan bli den siste vi får. (Håper ikke det da! Fikk ikke sett ferdig film fire av Pirates of the Caribbean i går…)

(Skal jo dessuten være gjest på Finnlit på fredags kveld, så irriterende hvis jeg skulle gå i dørken før det. De har jo betalt billettene og alt…)

Nei, det var ingen kø som ventet på meg da jeg ankom på Ark i Alta et par minutter over 13:00 i dag. Faktisk var det ikke et eneste menneske der. Var mye folk på senteret generelt, inne i butikken også, men altså ingen foran signeringsbordet der Altas, i alle fall bokstavelig talt, store sønn skulle signere høstens faktisk mest solgte kokebok.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ja, ja, jeg gjorde gode miner til slett spill og prøvde å både smile og være så hyggelig jeg bare kunne, både til betjeningen og de få som faktisk kom etter hvert, selv om hjembyen min hadde gitt meg en saftig reality check midt i trynet. Jeg er da profesjonell for faen. (Selv om jeg gikk min vei etter 35 fryktelig pinlige minutter…)

Fordelen med å ha opplevd så jævlig mye drit og faenskap opp gjennom, er at en slik fiasko som i dag egentlig ikke biter på meg. Jeg har opplevd det aller verste, så mange ganger, at dette rister jeg fort av meg. Et par “lovlige” lørdagspils nå, (jeg har lov å drikke fire hver lørdag.), så er jeg ferdig med dette. Har (heldigvis) fortsatt to igjen.

***

Lillebror og Konemor er syke. Klokka er snart fire og de har ennå ikke stått opp. Altså, de har vært oppe og spist, men gått rett ned og lagt seg igjen. Sover og sover og sover. Ikke alvorlig altså, men helt vanlige infeksjoner slår så mye kraftigere nå etter to år uten bakterier og virus i omløp. Kanskje jeg skal koke Influensavaksine som VIRKER til Konemor. Jeg er ingen flink sykepleier, men jeg er en ganske flink kokk, og god mat er jo også en slags pleie, er det ikke det?

Fikk akkurat en melding fra soverommet. Konemor altså. Hun har våknet, men han sover fortsatt. Hun ville at jeg også skulle komme. Bare være der. Se på TV. Snakke lavt. (Og ta smoothie og en Solo super med ned.)

Folkens, takk for at dere leser meg, finnes og er der ute!

Riktig god helg 🙂

(For ordens skyld, tusen, tusen takk for de 15 bøker som tross alt ble solgt <3 )

13:00 på Ark Amfi Alta setter jeg meg ned for siste gang for å signere bøker. Etter et absurd godt boksalg og en svært vellykket signeringsferd tidligere i høst, så burde jeg være dreven nok til å ikke være nervøs, men jeg er det. Altså nervøs. Og det noe så grønnjævlig!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Heldigvis har Konemor og Lillebror lovet å komme for å være moralsk støtte. Mor mi kommer sikkert også en tur. Håper du også kommer. Ta gjerne med deg boka du har kjøpt et sted uten signatur, for i dag gjør vi ikke forskjell på hvor du har kjøpt boka. Jeg er bare glad for at du kommer 🙂

13:00 på Ark Amfi Alta der altså.

Ellers går det bedre med meg (så langt) i dag enn det gjorde i går. Var på vekta i morges og det var, (til tross for 4 pils og en voldsom tacosalat i går kveld), meget motiverende. Blir spennende å se på tirsdag, den “offisielle” veiedagen, hvor langt ned jeg kommer.

Kokkejævelkuren handler jo ikke om å sulte seg ned 5 kg i uka, ei heller spise helseskadelige mengder med fett og proteiner, men heller gjøre små justeringer på hverdagsmaten, samt kutte ut en hver form for unødvendig småspising, men likevel spise nok ved hvert måltid til at du ikke kjenner fysisk på sult før maks en time før neste måltid, men da skal du til gjengjeld virkelig kjenne på sulten.

I uke 1 og uke 2 så spiste jeg , i tillegg til 600 gram middag, eksempelvis 4 havreknekkebrød med godt, men magert pålegg til frokost, lunsj og kvelds. Alltid faste klokkeslett. I uke 1 måtte jeg ha såpass siden magen etter årevis med fråtsing var så utvidet og vant til mye mat, men i løpet av uke 2 kjente jeg at jeg rett og slett ikke var skikkelig sulten når nytt måltid skulle inntas.

Det er bare tull å spise når man er mett, så denne uken har jeg  kuttet ned til tre knekkebrød pr måltid. Det utgjør faktisk hele 420 kcal mindre pr døgn, (1 kg kroppsfett på halvannen uke), men det er faktisk nok mat for magen min. Det må også sies at jeg i stedet for det knekkebrødet jeg “mistet”, har innført en helt tomat til hvert måltid i stedet for det knekkebrødet, så volummessig får jeg i meg like mye mat, men energiinnholdet er mye, mye mindre.

I kveld tror jeg det blir reinkjøtt og buljong i stedet for lørdagspizza, men jeg skal ikke kjede dere med mer slankeprat nå. Folk som slanker seg tror at alle andre er akkurat like interessert som deg selv i høre på hva, hvor, når, hvordan og hvor mye eller lite du spiser, men de er jo ikke det. Tvert i mot, de holder på å gå fra vettet av å høre deg snakke på inn- og utpust om næringsinnhold, bla, bla, bla, sunt og usunt fett, bla, bla, bla, koking kontra steking, bla, bla, bla, at det er like mange kalorier i 100 g sjokolade som 5,5 kg agurk, bla bla bla,  “Svar ærlig. Syns du jeg ser tynnere ut?”, bla, bla, , bla bla.

Ha en dritfet lørdag!

EDIT:

Konemor og Lillebror kommer IKKE. Han har blitt syk. Mor mi kommer heller ikke. Har akkurat kjørt henne på bussen. Det var den heiagjengen liksom…

Reklame | Kokkejævel.no

Der var det hele over. Det var en trøtt, men lykkelig gutt, og en enda trøttere og kanskje enda lykkeligere mamma som sovnet som en stein i går kveld. Jeg skal ikke skrive så mye om henne, det er hennes egen historie å fortelle, men det har naturlig nok også hos henne vært svært sterke følelser og stor spenning knyttet til denne helt spesielle dagen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det var veldig godt å få gjennomført. Nå kan vi liksom “gå videre” på en helt annen måte. Være bekymret på en normal måte. Tror faktisk jeg til og med skal driste meg til et aldri så lite “Vi klarte det!”

På mange måter er bloggen nå fullendt. Selve nerven, den røde tråden i bloggen, har helt siden starten høsten 2019 vært å vise, på en ærlig og oppriktig måte,  hvordan, (eller om) en voksen mann klarte å stable seg på beina igjen etter at livet plutselig bare ble bombet sønder og sammen.

Vel, nå står jeg. Selv om det har vært et eventyr av en reise, så har det vært langt flere nedturer og tøffe tak enn jeg har kunnet dele med dere. Både fordi jeg ikke har vært herre over mange av disse tunge takene, men også, og kanskje mest derfor, fordi det er grenser for hvor mye elendighet man kan prakke på andre.

Folk når til slutt et metningspunkt, og det kommer egentlig ganske fort. Etter det gjelder det å stramme seg opp, smile og være glad og framtidsrettet. Selv jeg, som hadde satt meg fore å fortelle åpent og ærlig hvordan jeg faktisk hadde det, måtte på mange måter tilpasse meg denne ganske knallharde sentimentaljustisen. Hvis ikke kunne det komme ganske knallharde, og sett fra mitt ståsted, iskalde, kommentarer som var så pass vonde å lese at jeg gjorde det jeg kunne for å redusere denne delen av bloggingen til et absolutt minimum.

Etter tre måneder var det stort sett bare på merkedager at jeg egentlig kunne fortelle fritt om hvordan jeg hadde det uten å bli sablet ned av en eller annen, men det første året var det stort sett rom for en og annen tung dag uten at det ble brukt mot meg. Etter et halvt år er ikke de vonde kommentarene iskalde lengre, men glir ofte over i rene spydigheter. Gjerne fra medbloggere med store, selvgode hjerter.

Jeg har lært ufattelig mye, ikke minst om meg selv, i løpet av disse to årene. Tenk, det er faktisk bare litt over to år siden alt sluttet, og alt begynte. Samtidig.

Alt jeg kunne og var god på var å fange de gode smakene inn i retter som jeg solgte videre til folk. Jeg levde godt på det i 20 år. Etter at han døde mistet jeg ikke bare ham, men også gleden over å lage mat til folk. Jeg klarte det rett og slett ikke lenger, “musikken” var borte, og jeg hadde ikke annet valg enn å selge levebrødet mitt, Hoftepluss. Det snakkes om å møte veggen. Vel, jeg var murt fast i den.

Nå sitter jeg her på kontoret i den nye butikken min og egentlig ikke vet hva jeg skal gjøre. Det er ikke bare bloggen som må redefineres, men hele meg, både som yrkesutøver og menneske. Jeg må klare å gjøre denne nye butikken, Kokkejævel.no, ikke bare noe vi kan leve av, men noe vi kan være stolte over. Et sted vi kjenner at ryggen rettes når vi forteller hvor vi jobber.

I begynnelsen skulle det bare være en nettbutikk som solgte de beste småskalaproduktene jeg så langt har smakt fra Norge, men etter hvert som sortimentet bare ble større og større, så så vi at dette også kom til å bli en butikk som lokalbefolkningen i Alta kom til å få stor glede av å besøke. Derfor har vi nå kjøpt oss kassasystem, (som vi opprinnelig ikke skulle ha, som straks er helt på plass, og håper på et myldrende liv her i ukene før jul. (Gjerne før altså)

Nå må jeg rette meg opp i ryggen og ikke se på meg selv som et nederlag bare fordi jeg ikke hadde krefter til å jobbe som kokk og kjøkkensjef lenger, men heller klappe meg på skulderen for at jeg klarte å rive meg løs fra noe jeg ikke maktet lenger, og skape noe nytt og spennende. Både for meg selv og for familien min, men også for kundene, både de som besøker butikken fysisk i Løkkeveien 2 eller de som besøker nettbutikken fra sin egen sofakrok.

Dette ble en veldig rar blogg, men slik ble den. Jeg vet aldri hva som kommer ut av tastaturet når jeg setter meg ned. Hadde egentlig tenkt å skrive om at mamma plutselig dukket opp i går, (hun bort på Harøy, en veiløs øy en halvtime med båt utenfor Ålesund), og tenkte å servere henne, Datter og Sønn noe godt i kveld. Det er sannelig ikke ofte vi alle er samlet, så derfor kjørte jeg og kjøpte noen ferske lammelårskiver før jobb i dag, og saltet dem med mitt eget urtekrydder. Planen er å lage en slags “moderne” fårikål i kveld, med urter, kål og masse andre gode grønnsaker. Mulig også jeg bruner kjøttet før koking. Blir så god smak av det! Legger sikkert ut oppskrift i morgen hvis det blir bra 🙂

Folkens, tusen, tusen hjertelig takk for alle gratulasjoner i anledning Lillebrors bursdag! Det er helt overveldende og vi setter umåtelig stor pris på alle hilsninger og gode ord. Tusen takk! 🙂

Nei, nå må jeg jobbe! Klikk HER , først og fremst for å kjøpe de beste julegavene til deg selv eller noen du er glad i, men også for å holde meg i aktivitet. Kan ikke sitte på ræv å vente på at vekta skal gå ned!

PS! Denne bloggen er i sin helhet dedikert til Konemor som har stått ved min side i både gode og onde dager de siste tre årene. Noen av de onde dagene har vært voldsomt tunge, men

Baby, vi klarte det!

Det er en gledens dag, men jeg har faktisk gruet meg til den ganske lenge. Eller, ikke til selve dagen selvfølgelig, med han strålende med krone på hodet og sjokoladekake i munnen for aller første gang, men til det dere vet. Til hvis ikke han heller skulle rekke å leve lenge nok til å feire en bursdag.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Enn viss, tenkte jeg da vi blåste opp disse ballongene i går kveld, enn viss vi må rive dem ned igjen i morgen fordi vi rett og slett ikke orker å se dem henge der, liksom ondskapsfulle og hånende mot oss, mens vi desperat prøver å gjenopplive den livløse og litt for kalde gutten mens vi venter på at ambulansen skal komme.

Jeg vet jeg ikke burde tenke slik, men jeg har blitt så inderlig glad i ham i løpet av dette året. Det har vært en lang, og ganske slitsom, prosess å slippe angsten for at han bare skulle dø fra oss, for livet har lært meg at det kan skje når som helst, opptil flere ganger, men har likevel gradvis blitt tryggere og tryggere. Spesielt etter at han passerte fire måneder, og dermed hadde overlevd begge de to brødrene som ble borte, har jeg stort sett klart å senke skuldrene såpass at et forholdsvis normalt liv har kunnet leves.

Lillebror overlevde selvfølgelig natta og ble et helt år. Han er en stor, sterk, frisk, rask og glad unge. På ettårskontrollen i dag var det bare godord å få. Jeg må la dette slippe nå. Forstår jo det selv. Likevel  kommer denne glade dagen, denne aller første bursdagen, i dag med en bismak. Uansett hvor mye jeg enn lar frykten for det verst tenkelige slippe, så skulle det jo ha sittet to små tasser med sjokoladekake i munnen i dag. Den tanken er vanskelig å slipe taket på. Vet ikke om jeg vil det heller. Vil jo ikke at han skal bli borte fra minnet. Han hører jo til. Selv om vi fikk bare fjorten dager med ham.

Nei, nok sutring, surking og selvpining! Konemor har bakt verdens saftigste sjokoladekake, og gjort den om til en anleggsplass. Lillebror er, (stikk motsatt av sin far), og uten at vi har gjort noe som helst for det, veldig interessert i biler og maskiner, så derfor temaet på kaka. Jeg syns den ble skikkelig kul og en 1-årsdag verdig!

Nå skal jeg jobbe litt før jeg drar hjem og feirer med knekkebrød og kaffe, ha ha 😀

PS! Tusen, tusen takk for alle bursdagshilsninger! Setter utrolig stor pris på det 🙂

Min sønn er på leilighetsjakt i et regionsenter. Det er mange om beinet. Ofte kan det være 50-60 stykker som viser interesse for en og samme leilighet. Det er definitivt utleiers marked og kan velge og vrake i desperate studenter og andre som er på jakt etter et krypinn, et hjem med ok standard.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

§ 1-8.Forbud mot diskriminering

Ved utleie av husrom kan det ikke tas hensyn til kjønn, graviditet, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk eller alder. Slike omstendigheter kan ikke regnes som saklig grunn til å nekte opptak i husstand, framleie, personskifte eller tillegges vekt ved opphør av leieforholdet. Ved diskriminering gjelder likestillings- og diskrimineringsloven.

Reagerte du på overskriften? Bra, for det er jo ikke bare absurd i dag å diskriminere homofile, mørkhudede eller andre grupper, men det er faktisk forbudt ved lov!

Min sønn er ikke homofil, jeg brukte bare ordet “homofil” for å vise hvor absurd dette er. Min sønn er, (som alles sønner er), en flott ung herremann. Høflig og pen i tøyet. Ofte får han dette svaret når han ringer og viser interesse for en leilighet:

Beklager, men vi leier kun ut til jenter.

Det er ikke lov! Det er kjønnsdiskriminering av aller verste sort! Til og med Huseiernes landsforbund er meget klar på dette med kjønnsdiskriminering. På deres hjemmeside står det, sitat:

Når man leier ut en bolig er man naturlig nok opptatt av å finne «riktig» leieboer – det vil si en som holder sin del av avtalen. Tidligere kunne man innimellom se utleiere som søkte etter «kristne jenter» eller lignende, som om det var en slags garanti for et uproblematisk leieforhold. Slik diskriminering er forbudt i dag. Det skal ikke tas hensyn til kjønn, graviditet, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk eller alder.

Det er gode måter å finne en god leieboer på uten å diskriminere: Spør for eksempel etter referanser fra tidligere leieforhold. Det kan imidlertid være mange grunner til at en person ikke har referanser – det kan for eksempel være personens første leieforhold. Husk at da er det jo lov å spørre om nettopp dette.

 

Min sønn vil ikke ha min hjelp til å finne bolig, han vil klare dette selv. Jeg både forstår og respekterer det, samtidig som det irriterer meg grenseløst, for trolig hadde han fått boplass på dagen hvis jeg hadde fått lov til å hjelpe til litt på Facebook. I stedet må han kjempe mot ulovlige fordommer mot å leie ut til enslige unge menn. Antageligvis fordi de tror det er mye bråk med unge menn, men det er intet annet enn en fordom uten rot i virkeligheten. Det er jo ikke slik at bare fordi du er gutt, så inviterer du til fest og faenskap hver helg.

Hva mener dere, er det bedre med kjønnsdiskriminering enn for eksempel å nekte å leie ut til jøder, muslimer, svarte, homofile etc

Reklame | Kokkejævel.no

Som dere vet er jeg en mann som for et par uker siden tok balletak på eget liv og gjennomfører for

tiden en voldsom livsstilsendring som på sikt skal vare livet ut. Selv om jeg har hatt en fin vektreduksjon,

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

(mer om det i morgen, tirsdag, når jeg veier meg), så er det fortsatt veldig mye mann som kan falle i

berget når det er vått.

I går var det veldig, veldig vått.

Og tungt. Veldig tungt. Trening er ferskvare, så selv om jeg gikk 87 turer på rad på forsommeren, så

kjente jeg godt at det ikke hadde gjort noe om jeg hadde tatt noen turer i løpet av juli, august og september

også.

Likevel er humøret på topp! Det blåste hunddjevler som pisket ansiktet på vei opp, men jeg bare

snudde det andre kinnet til. Deilig å endelig være i bevegelse igjen!

Tilbake til mannefallet! Kupert berg og tursti som blir gjørmete og sleip når det regner er et dårlig underlag

for tett mann 44

på over 130 kg. Når man først sklir, og det gjør man i slikt vær, da sklir man skikkelig! Hadde det ikke

vært for at rumpeballene fortsatt er såpass store og støtabsorberende, så hadde jeg skadet meg skikkelig,

for den sleipa bakken bar forsvant under bena mina, og jeg deiset rett på ræv.

Til tross for det stygge fallet fortsatte jeg turen, men denne gangen langt mer forsiktig. Bakken forsvant

under meg flere ganger, både på opptur- og på nedtur, men jeg klarte heldigvis å holde meg oppreist.

Deilig å være i bevegelse!

Søndagen ble avsluttet med “Kastanjemannen” på Netflix. Vi har sett hele serien i løpet av helgen.

Terningkast 3, men den har vært akkurat så god at man ikke kan la være å se en episode til, så egentlig

er det vel terningkast 4.

Ha ha, det er vel egentlig som bloggen min, litt skuffende, men akkurat passe god til at man ikke klarer

å lese et innlegg til…

Lag dere en fantastisk mandag! Jeg er på jobb i nettbutikken nå. Har kommet inn en del ordrer i løpet av helgen som jeg skal pakke og sende, men jeg har kapasitet til veldig mye mer. Klikk HER for å se hva jeg har å tilby i butikken min. Dette er virkelig gavebutikken for den som “har alt”, og jeg kan nesten garantere at du finner noe skikkelig godt, enten til deg selv eller noen du er glad i. 🙂

Vi smattes!

(PS! Ser dere det samme som meg på bildene der jeg ligger på bakken? Er ikke vikene blitt unormalt store? Er jeg i ferd med å flintskalles???)

De tre siste årene, etter at Lille Vakre bare døde, har jeg drukket øl i alle fall seks av ukas dager. I begynnelsen, da alt bare var svart, håpløst og ødelagt, drakk jeg ganske massivt for å i det hele tatt klare å komme meg gjennom dagene, slik at jeg kunne lukke øynene og få fred når kveldene kom. Så ble jeg borte noen timer, før jeg våknet og alt bare startet på nytt igjen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Slik gikk de seks første ukene. Jeg var sykemeldt og bortsett fra de dagene Datter var hos oss, så kunne jeg godt ta min første av veldig mange øl tidlig på ettermiddagen. Så på serier om kvelden. Sovnet. Våknet dessverre igjen neste morgen. Ja, du fatter tegningen.

Etter seks uker var det ingen bønn og jeg måtte tilbake for fullt på jobb. Det var fellesferie og høysesong, samtidig som de ansatte skulle ut i sommerferie. Da kan ikke sjefen ligge hjemme, drikke lavkarbo-øl og se på serier.  Veldig fort ble det veldig lange dager, men før jeg dro hjem kjøpte jeg alltid med meg minst fire Ringnes Lite som jeg avslutta dagen med. Da hadde jeg noe å se fram til. Noe som holdt meg oppe. Enda en dag.

Tiden gikk. Den aller mest brutale sorgen var drukket bort og hverdagene kom og gikk. Sakte, men sikkert var kanskje ikke behovet for å bedøve hjernen vekk fra det grufulle like stort. Likevel fortsatte jeg, hver eneste dag bortsett fra søndager. Dro innom butikken etter jobb og kjøpte med meg “dagens skudd”, minst fire Ringnes lite. Enten som trøst etter tunge dager eller som belønning etter lange og slitsomme dager. Det finnes alltids noe man kan feire eller noe man kan surke og sørge over, men ganske fort ble det egentlig mer av en tvangshandling enn noe jeg hadde nytte eller glede av.

Nå skal ikke jeg sitte her å påstå at jeg ikke drakk for mye øl også før Lille Vakre døde, for det gjorde jeg så absolutt. I over et tiår hadde jeg drukket øl, lavkarbo selvsagt, minst tre ganger i uka. Da jeg var yngre ble øl brukt til fest og moro naturligvis, men også kreativt når jeg skrev menyer eller tekster til avisa. Som belønning etter lange og strevsomme dager. Og som trøsteslukker.

Det finnes en diagnose for slike som meg, og den har jeg da også åpent brukt om meg selv i mange år, inntil jeg nå har fått en svært overraskende, men veldig positiv åpenbaring disse siste to ukene på diett. (Forrige gang jeg gikk ned i vekt, 24 kg fra 2016-2018, så kutta jeg ikke ut ølene, bare justerte matinntaket enda mer.)

Denne gangen har jeg, (og det sier litt om hvilken enorm motivasjon jeg har nå), kuttet vekk hver bidige hverdagspils og ikke en eneste kveld har jeg sittet i sofaen og savnet det. Ikke litt en gang. Overhodet ikke! Jeg var visst ikke så avhengig av øl som jeg trodde. Nå har jeg gitt meg selv lov til å drikke fire på fredager og lørdager, men det er ikke slik at jeg sitter tirsdags kveld og gleder meg til fredagen, for da kan jeg drikke igjen. Ikke i det hele tatt! I den grad jeg tenker over det, (og det jeg gjør jeg jo  åpenbart siden jeg skriver om det), så er det i undring over hvor lite, eller rettere sagt, ikke savner det.

Du har kanskje lagt merke til at jeg ikke har brukt ordet _alkohol_ en eneste gang i denne teksten. Det er ikke fornektelse altså, men det er ikke alkohol, i alle fall ikke utelukkende, jeg har vært avhengig av/har tvangsdrukket, det er øl, og da i form av  Ringnes lite. Hvis butikkene, (har alltid kjørt rundt til forskjellige butikker slik at ikke “totalbelastningen” på en enkelt butikk har blitt for stor og pinlig. Selv om det også, etter hvert som uker, måneder og år har gått, definitivt har vært pinlig nok…), har vært fri for Ringnes Lite, så har jeg selvfølgelig kjøpt andre merker, men de har slett ikke gitt meg samme glede.

Brennevin har jeg ikke drukket på et tiår tror jeg, og vin gjør ikke godt for hodet mitt, blir bare “bomull” der oppe, så det drikker jeg heller omtrent aldri. Derfor kan jeg slå fast at det ikke er utelukkende alkoholen jeg har trodd jeg har vært avhengig av, men av totalsammensetningen mellom alkohol, humle, malt, karamell, kullsyre og sikkert mange andre ingredienser som finnes i en iskald Ringnes lite.

I dag har det gått to fulle uker med hverdager uten øl. Det må være første gang på 15 år. Jeg har tatt kontrollen over livet mitt tilbake! Ikke bare hva mat angår, (det blir nok en livslang kamp), men også når det gjelder inntaket av øl. Den kampen føler jeg at jeg har vunnet allerede.

Tvangstanken er brutt. Det jeg (etter hvert) trodde var en sterk avhengighet jeg veken kunne, eller kanskje til og men heller ikke ville, komme meg bort fra, var egentlig bare en veldig, veldig dårlig uvane. Tenk dere, hver eneste uke har jeg fått i meg minst 3360 kcal fra skummende ølglass. Veldig ofte har det nok vært betraktelig høyere. Dette er nå redusert ned til maks 1120 kcal. Det sier seg selv at det vil være mye enklere for meg denne gangen å både redusere og stabilisere vekten enn noen gang før.

Jeg er veldig stolt over meg selv. Kampen mot idealvekta fortsetter ufortørnet videre, men kampen mot pilsen er over nesten før den i det hele tatt har begynt.

God helg, alle!